Rekruttering av polske sykepleiere til Norge

Transkript

1 Fafo Østforum Micheline van Riemsdijk Rekruttering av polske sykepleiere til Norge Erfaringer og virkninger

2

3 Micheline van Riemsdijk Rekruttering av polske sykepleiere til Norge Erfaringer og virkninger Fafo-notat 2006:27

4 Fafo 2006 ISSN Omslagsfoto: Bjørn Rørslett / NN / Samfoto Omslag: Fafos Informasjonsjonsavdeling Oversettelse fra engelsk: Erik Hansen Trykk: Allkopi AS

5 Innhold Forord Innledning Forskning om arbeidsvandringer blant faglærte Internasjonal rekruttering av sykepleiere Metoder Avsenderkontekst i Polen Internasjonal godkjenning av kvalifikasjoner som sykepleier Mottakerkontekst i Norge Norges internasjonale helserekrutteringsprogram Tiltrekningsfaktorer i Norge Institusjonelle hindringer Selektive rekrutteringsprosesser Norsk innvandringspolitikk Yrkesmessige godkjenningsordninger Norske språkkrav Yrkesorganisasjoner Segmentering i arbeidsmarkedet Personlige erfaringer Livet på arbeidsplassen Familieforhold Konklusjon Referanser Vedlegg 1 Statistikk...51

6

7 Forord Dette notatet er basert på et feltarbeid gjennomført i Oslo fra januar 2005 til februar 2006, og i Warszawa fra mars til mai Dette feltarbeidet inngår i et avhandlingsprosjekt ved University of Colorado, Department of Geography, om prosesser som skaper tilhørighet og utstøting i det norske arbeidsmarkedet. Jeg ønsker å takke Norges Forskningsråd, National Science Foundation, den polske staten og Association of American Geographers (The George and Viola Hoffman Award) for økonomisk støtte til dette prosjektet. Jeg vil også takke NOVA og Centre for Migration Research ved Universitet i Warszawa for institusjonell støtte og for mange interessante samtaler med kolleger innenfor migrasjonsforskningen, og Fafos Østforum for at de inviterte meg til å skrive dette notatet. Jeg ønsker spesielt å takke Line Eldring for hennes entusiasme for dette prosjektet, og for hennes nyttige tilbakemeldinger på tidligere utkast, samt utarbeiding av statistikkvedlegget. Videre dyptfølt takk går til min veileder Rachel Silvey for hennes kontinuerlige støtte til dette prosjektet og for hennes inngående kommentarer. Til sist er jeg takknemlig overfor alle deltakerne i studien, som var villige til å fortelle om sine erfaringer med det internasjonale helserekrutteringsprosjektet. Boulder, oktober 2006 Micheline van Riemsdijk 5

8

9 1 Innledning Midt på 1990-tallet opplevde Norge en stor mangel på sykepleiere, spesielt innenfor eldreomsorgen. Etter at nyrekruttering internt i Norge ikke lyktes i tilstrekkelig grad, ble det gjennom Aetat organisert rekrutteringsprogrammer i Tyskland, Finland og Polen for å hente kvalifiserte sykepleiere til Norge. Programmet i Polen fant sted i perioden , og resulterte i at 107 polske sykepleiere fikk arbeid i Norge. 1 Etter utvidelsen av EU 1. mai 2004 er det blitt lettere for borgere fra de nye medlemslandene å få arbeidstillatelse i andre EØS-land, og det har vært en kraftig økning i migrasjon vestover, både av faglært og ukvalifisert arbeidskraft. For sykepleiere fra de nye EU-landene er det blitt lettere å få godkjenning til å arbeide i andre EØS-land etter 1. mai 2004, fordi de automatisk blir autorisert på basis av sykepleierutdanningen fra hjemlandet. For sykepleiere fra Polen er situasjonen imidlertid noe mer komplisert, og dette vil bli drøftet i denne rapporten. Som følge av økningen i antallet arbeidsinnvandrere fra Sentral- og Øst-Europa i den senere tid er det viktig å skaffe seg innsikt i de strukturelle hindringene som møter sykepleiere fra de nye EU-landene, da disse hindringene vil påvirke mulighetene for rekruttering av helsepersonell fra disse landene i framtiden. 2 Norge vil snart stå overfor en aldrende befolkning, noe som vil føre til høyere behov for omsorgspersonell og kvalifiserte helsearbeidere, og denne situasjonen kan forventes å nødvendiggjøre nye rekrutteringstiltak, både i Polen og andre sentraleuropeiske land. I denne rapporten vil jeg undersøke hvilke erfaringer som ble gjort blant de polske sykepleierne og de norske arbeidsgiverne som deltok i det internasjonale helserekrutteringsprogrammet, for derved å få mer kunnskap om virkninger av utenlandsk rekruttering av sykepleiere. Arbeidsvandringene har økt jevnt i omfang over hele verden, og flyttestrømmene har blitt mer sammensatte og globale. Også faglærte arbeidere, definert som «personer som har høyere utdanning eller tilsvarende» (Koser and Salt 1997), forlater i økende 1 Se statistikkvedlegget for en oversikt over antallet autoriserte sykepleiere etter utdanningsland Slike rekrutteringsprosjekter har allerede funnet sted, for eksempel har Oslo by rekruttert sykepleiere fra sin vennskapsby Vilnius, og Fyllingsdalen sykehus har invitert sykepleiere fra Vilnius til et toårig prosjekt. 7

10 grad sine hjemland for å arbeide utenlands. 3 Globaliseringen av kunnskapsøkonomien har skapt et større behov for høyt kvalifisert arbeidskraft (Ouaked 2002), og antallet faglærte innvandrere forventes å fortsette å øke i de kommende årene. Migrasjonsforskere har hittil antatt at høyt kvalifiserte arbeidsinnvandrere har lettere tilgang til utenlandske arbeidsmarkeder enn de mindre kvalifiserte og ufaglærte, spesielt dersom det råder knapphet på arbeidskraft i vertslandet (Favell et al. 2006). I Europa representerer mobilitet av faglærte og høykompetente arbeidsinnvandrere idealet på den frie bevegelsen av mennesker innenfor EU/EØS sitt indre marked. Eksisterende migrasjonsforskning har imidlertid i liten grad studert strukturelle hindringer mot faglært innvandring, slik som språkbarrierer, godkjenningsordninger for yrkesutdanninger og statlig innvandringspolitikk, som alle bidrar til å begrense adgangen til arbeidsmarkedet. Hensikten med denne rapporten er todelt: For det første vil jeg analysere hvordan innvandringspolitikk på nasjonalt og EU-nivå påvirker faglærte innvandreres adgang til vertslandenes arbeidsmarked. For det andre vil jeg undersøke hvordan hindrene for tilgang til arbeidsmarkedet påvirker faglærte arbeidsinnvandrere på det personlige plan. I tillegg gir rapporten et bidrag til forskningen omkring internasjonale strømmer av kvalifisert arbeidskraft, ved å fokusere på statens rolle i rekrutteringen av faglærte arbeidsinnvandrere fra utlandet. Ut fra en empirisk analyse av det norske helserekrutteringsprogrammet vil jeg hevde at det finnes en rekke hindringer som skapes av nasjonal politikk og internasjonale avtaler, som alle står i motsetning til den utbredte oppfatningen at faglærte innvandrere har lettere adgang til arbeidsmarkedet. I en rapport for The International Council of Nurses konkluderer Buchan, Kingma og Lorenzo (2005) med at eksisterende forskning om arbeidsvandringer blant sykepleiere mangler et perspektiv på personlige erfaringer: Man vet relativt lite om erfaringer blant de internasjonale sykepleiere som nå arbeider i destinasjonsland i forhold til deres profil og framtidige karriereplaner (inkludert sannsynligheten for at de vil vende tilbake til hjemlandet eller flytte videre til andre land), og hvorvidt de blir behandlet som likeverdige. Forskning og evaluering er nødvendig for å framheve god praksis og avsløre dårlig praksis i behandlingen av innvandrede sykepleiere (Buchan, Kingma and Lorenzo 2005: 8). Jeg vil hevde at en flerskalastudie med feltarbeid på to steder i hjemlandet og i vertslandet er en velegnet metode til å undersøke effektene av strukturelle hindringer for kvalifisert arbeidsinnvandring og konsekvensene av disse for den enkelte innvandrer. I tillegg til de institusjonelle faktorene som omhandles i rapporten, påvirkes også 3 For en drøfting av en presis definisjon av faglærte arbeidere, se Koser and Salt 1997, Kofman and Raghuram

11 erfaringene til innvandrede helsearbeidere av andre sosiale bakgrunnsfaktorer, som kjønn, etnisitet og klasse. Denne rapporten vil først ta for seg noen sentrale aspekter i litteraturen om faglært arbeidsinnvandring, med vekt på internasjonale vandringer av helsepersonell. Deretter vil jeg presentere en casestudie om polske sykepleiere, der jeg først beskriver den situasjonen de sto overfor i hjemlandet, og deretter analyserer de strukturelle hindringene disse og andre helsearbeidere møtte da de kom inn i det norske arbeidsmarkedet. I tillegg vil jeg se på hvilke personlige erfaringer de polske sykepleierne har hatt i forbindelse med det norske rekrutteringsprogrammet og på sine norske arbeidsplasser. 9

12

13 2 Forskning om arbeidsvandringer blant faglærte Både blant forskere og politikere finnes det en økende interesse for internasjonale arbeidsvandringer blant faglærte arbeidstakere. Dette framgår av en rekke nylig utgitte bøker og artikler, som for eksempel en antologi om slike migrasjonsstrømmer av Favell m.fl. (2006), en spesialutgave av International Migration redigert av Robyn Iredale og Reginald Appleyeard (2001), spesialutgaver om kjønn og arbeidsvandringer blant faglærte i Geoforum 36 (2) 2005, redigert av Eleonore Kofman og Parvati Raghuram, og Women s Studies International Forum 27 (2) 2004, redigert av Raghuram og Kofman. Tidligere migrasjonsstudier skilte ikke mellom arbeidsinnvandrere etter kvalifiseringsnivå, og fokuserte mest på ufaglærte eller delvis faglærte innvandrere. På 1980-tallet begynte dette å endre seg, da forskningen fattet interesse for migrasjonserfaringer av høyt kvalifiserte ansatte i multinasjonale selskap (Kofman 2000). Denne forskningen ble supplert med studier av innvandring av arbeidere til IT-sektoren. Disse innvandrerne har «elitekjennetegn», fordi de har høyt betalte jobber med privilegert tilgang til arbeidsmarkedet (Willis et al. 2002). Enkelte vertsland gir IT-arbeidere spesielle visa som gir raskere behandling av søknaden om arbeidstillatelse. For eksempel har Tyskland innført et system med «grønt kort for å øke antallet IT-arbeidere i sitt arbeidsmarked. USA har utviklet såkalte H1-B-visum, som gir høyt kvalifiserte arbeidere rett til arbeid i USA i opp til seks år, og Canada og Australia har innført poengsystemer for å tiltrekke seg velutdannede innvandrere (Favell et al. 2006). Forskning om disse faglærte gruppene av innvandrere har gitt viktig innsikt i hvordan internasjonal migrasjonspolitikk påvirker mobilitet blant høyt utdannede arbeidstakere, og om hvordan de enkelte land håndterer mangel på faglært personell i bestemte sektorer. Hovedkritikken mot denne forskningen er at den i hovedsak fokuserer på mannlige innvandrere, og overser faglært kvinnelig arbeidskraft (Kofman 2000). Under påvirkning fra feministiske studier begynte migrasjonsforskere på 1980-tallet å studere erfaringer blant kvinnelige arbeidsinnvandrere. Tidligere studier fokuserte mest på «ufaglært» arbeid utført av kvinner, slik som arbeid i hjemmet (for det meste omsorg for barn) og i ulike grener av sexindustrien (Hanson 1992, Tyner 1996). Disse studiene gir viktige bidrag til vår forståelse av hvordan kvinnelige innvandrere innplasseres i arbeidsmarkedet, og av hvilke hindringer de står overfor når de forsøker å forbedre sine arbeidsvilkår. Et eksempel er Canadas au pair-program, som binder i 11

14 hovedsak kvinnelige innvandrere til to års omsorgsarbeid i vertsfamilien før de kan søke om permanent oppholdstillatelse. Dette kan lett føre til at disse arbeiderne blir utnyttet, fordi de er redde for å miste jobben og dermed retten til oppholdstillatelse dersom de klager til arbeidsgiveren på arbeidsvilkårene (Espiritu 2003, Hondagneu- Sotelo 2001, Pratt 2004). Forskning om faglært arbeidsinnvandring blant kvinner startet imidlertid ikke for alvor før på 1990-tallet. I løpet av de siste 20 årene har det skjedd en feminisering av globale migrasjonsstrømmer, som har blitt mer sammensatte og gjensidig sammenbundet. I dag utgjør kvinner knapt halvparten av alle internasjonale arbeidsvandrere, og faglærte kvinner utvandrer i økende grad (Kofman and Raghuram 2006). På 1990-tallet begynte migrasjonsforskere å erkjenne betydningen av innvandringen av faglærte kvinner, i form av lærere, sykepleiere og andre kvinnedominerte yrkesgrupper innenfor omsorgssektoren (Kofman 2000). Disse studiene gir et viktig bidrag ved å fokusere på grupper av faglærte kvinner som ikke har «elitekjennetegn, og som tidligere ble utelatt i studier av faglært mobilitet. Forskningen rundt de internasjonale arbeidsvandringene blant helsearbeidere tar opp flere viktige spørsmål. Det meste av denne litteraturen omhandler implikasjonene av tapet av faglært arbeidskraft i avsenderlandet, vanligvis kjent som «brain drain». Interessen for dette spørsmålet ble først vekket på 1960-tallet, men har i de senere år fått fornyet aktualitet. På 1970-tallet fokuserte forskningen rundt faglært arbeidsmobilitet først og fremst på kompetansetapet landene i den tredje verden var utsatt for. På tallet fattet forskerne imidlertid også interesse for de ferdighetene som ble brakt med til det importerende landet, og for hvordan kvalifikasjoner kunne overføres (ibid.). Dagens debatt om «brain drain» kombinerer disse perspektivene, og fokuserer på virkningene av slike arbeidsvandringer for både industri- og utviklingsland. Bekymring om «brain drain» er ofte forbundet med etiske aspekter av rekruttering av faglært arbeidskraft fra utlandet. Mange organisasjoner har utviklet anbefalinger for etisk rekruttering av utenlandske arbeidere, for eksempel har World Medical Association (2003) og International Council of Nurses (2001) utformet retningslinjer for rekruttering av sykepleiere. Det finnes imidlertid så langt ingen mekanismer som kan sørge for håndheving av disse reglene. I tillegg har forskere begynt å fokusere på «brain waste», som er en betegnelse på hva som skjer når utdannede innvandrere tar ufaglærte jobber i vertslandet, for eksempel som drosjesjåfører eller servitører (Findlay and Li 1997). Disse studiene gir et viktig bidrag til forskningen om faglært arbeidsmigrasjon, ved å omfatte perspektiver fra både avsender- og mottakerlandene. Gjennom disse arbeidene har vi fått en mer fullstendig forståelse av de faktorene som bidrar til utvandring av faglært arbeidskraft, og av konsekvensene av migrasjon for både hjemland og vertsland. Studiene fokuserer for det meste på spørsmål på makronivå, og drøfter gevinster og tap for enkeltstående land. De utelater imidlertid ofte de faglærte arbeidernes individuelle beslutninger 12

15 om å utvandre, noe som kunne gitt en dypere forståelse av de faktorene som bidrar til at de utvandrer. I metodeavsnittet vil jeg argumentere for at studier av strukturelle faktorer på makronivå bør kombineres med individuelle erfaringer med disse strukturelle hindringene. Det finnes enkelte studier av slike barrierer som møter faglærte arbeidere i vertslandet. Peixoto (2001) drøfter for eksempel Portugals anvendelse av EUs regelverk om godkjenning av faglærte arbeideres utdanning. Peixotos studie kombinerer en analyse av internasjonale regelverk og nasjonale direktiver, men behandler ikke hvordan slike regelverk påvirker innvandrere personlig. I denne rapporten tar jeg sikte på å tydeliggjøre koblingen mellom disse perspektivene. I den senere tid har migrasjonsforskere begynt å erkjenne den betydning private rekrutteringsbyråer har for å styre strømmer av arbeidsinnvandrere og for å innplassere innvandrere i vertslandets arbeidsmarked (Hondagneu-Sotelo 2001, Pratt 2004). Antallet private rekrutteringsbyråer er stigende, og har blitt viktigere i struktureringen av internasjonale migrasjonsstrømmer (Kuptsch 2006). Enkelte stater forsøker å kontrollere operasjonene til disse selskapene, mens andre har en mer liberal holdning (Connell and Stilwell 2006). Forskningen omkring private rekrutteringsbyråer har gitt oss viktige innsikter om den måten disse mektige aktørene opererer på i forhold til internasjonale arbeidsvandringer, og har tatt opp viktige spørsmål rundt etiske aspekter ved rekruttering av faglærte arbeidere i utviklingsland. Nasjonalstatene er i økende grad involvert i rekrutteringen av kompetanse fra utlandet for å dekke mangel på arbeidskraft. Det har blitt gjennomført flere studier av statlig arbeidsmarkedspolitikk i forhold til faglærte innvandrere, og det er en økende oppmerksomhet rundt statens rolle på denne arenaen (Choy 2003, Hardill and McDonald 2000, Kaczmarczyk and Okolski 2005, Raghuram and Kofman 2002). 13

16

17 3 Internasjonal rekruttering av sykepleiere De fleste høyt utviklede industriland opplever i dag en mangel på yrkesutdannede helsearbeidere. Mangelen på arbeidskraft i helsevesenet forsterkes av en mangel på økonomiske insentiver og en høy grad av avgang fra yrket (Hawthorne 2001), og denne situasjonen forventes å bli enda alvorligere i framtiden som følge av aldring både i befolkningen generelt og i den eksisterende arbeidsstyrken blant sykepleierne (Buchan and Sochalski 2004). Buchan og Calman (2004) går faktisk så langt som til å hevde at det finnes en global mangel på kvalifiserte sykepleiere. For å bøte på denne mangelen har mange land tatt i bruk internasjonal rekruttering av yrkesutdannede helsearbeidere. Denne arbeidsvandringen og rekruttering av sykepleiere er ikke av ny dato, og Verdens Helseorganisasjon (WHO) har fokusert på dette temaet siden 1970-tallet, blant annet i en etter hvert klassisk rapport om ujevn geografisk fordeling av leger og sykepleiere (Mejia et al. 1979). Denne rapporten viste at svært mange leger og sykepleiere forlater lavinntektsland for å arbeide i høyinntektsland, som Storbritannia, USA og Canada, og at Filippinene var det viktigste avsenderlandet for leger og sykepleiere. Etiske aspekter av rekruttering av sykepleiere har også blitt drøftet siden 1940-tallet (Buchan and Sochalski 2004). I de senere år har et stadig større antall sykepleiere forlatt sine hjemland for å arbeide utenlands, noe som har økende virkninger for både avsenderog mottakerlandene (International Council of Nurses 2001, Kingma 2006, Public Services International 2003, Zurn, Dolea and Stilwell 2005). Hovedårsakene til at sykepleiere velger å utvandre er høyere lønn, bedre faglige utviklingsmuligheter, bedre karriereutsikter, bedre arbeidsbetingelser (Kline 2003), økt livskvalitet, personlig trygghet (Kingma 2001), familiegjenforening og eventyrlyst (Hawthorne 2001). For sykepleiere fra utviklingsland utgjør bedre lønn og bedre utdanningsmuligheter i vertslandene de største insentivene til å forlate hjemlandet (Kingma 2001). Ifølge Kingma (2001) rapporterer mange av WHOs medlemsland både en mangel på sykepleiere og en uhensiktsmessig fordeling og utnyttelse av denne yrkesgruppen, og betrakter derfor internasjonal rekruttering av sykepleiepersonell som en enkel løsning. Denne løsningen er imidlertid kortsiktig, og man unnlater å ta tak i de strukturelle problemene som skaper sykepleiermangelen. På denne måten rekrutteres utenlandske 15

18 arbeidstakere inn i et uhensiktsmessig arbeidsklima, og de strukturelle problemene i helsevesenet blir heller ikke løst på en fullgod måte. 16

19 4 Metoder En feltstudie på to steder, i både avsender- og mottakerlandet, er mest hensiktsmessig for å få en omfattende innsikt både i de barrierene mot faglært arbeidsvandring som finnes, og i de erfaringer faglærte arbeidsinnvandrere opplever. Det er viktig å plassere faglært arbeidsvandring i en kontekst i avsenderlandet for å forstå faglærte arbeideres arbeidsvilkår i vertslandet, og for å undersøke faktorer som bidrar til at de velger å utvandre. I tillegg bør man analysere konteksten i mottakerlandet for å avdekke de sett av faktorer som legger til rette for adgang for kvalifisert arbeidskraft, eller eventuelt hindrer denne arbeidskraftens mobilitet. Ved å plassere faglært arbeidsinnvandring i en slik tosidig kontekst kan vi få en dypere forståelse av de barrierer faglærte arbeidsinnvandrere står overfor når de søker og tar arbeid utenlands. Denne kontekstuelle bakgrunnen i avsender- og mottakerland bør suppleres med innvandrernes personlige erfaringer for å gi flere nyanser til de strukturelle faktorene og for å analysere det utfallet møtet med de strukturelle barrierene får for enkeltpersoner. Dette er i samsvar med Favell et al. (2006), som etterlyser en kombinasjon av strukturelle og aktørorienterte synspunkter i studier av faglært arbeidsinnvandring. Forfatterne anbefaler studier på «menneskelig nivå», på et mikro-plan der man foretar fenomenologiske studier av de hverdagens realiteter som er forbundet med «den globale mobiliteten. Ved å kombinere studier av arbeidsvilkår i avsender- og mottakerkonteksten med erfaringer på det personlige plan, kan man vinne en dypere innsikt i både mekanismene og utfallene av internasjonal innvandringspolitikk. Ifølge Peixoto (2001) finnes det spesielt lite forskning om virkningene av politiske faktorer på faglært arbeidsmigrasjon i EU, og han etterlyser mer forskning om dette temaet. I casestudien nedenfor vil jeg fokusere på migrasjonspolitikk både nasjonalt og på EU-nivå, og på hvilke direkte virkninger denne politikken har for faglærte arbeidsinnvandrere. De kvalitative dataene i denne rapporten ble samlet inn under feltarbeid i Oslo i 2005 og i Warszawa våren Det ble gjennomført strukturerte dybdeintervjuer med ansatte i Aetat, det europeiske arbeidsmarkedsbyrået EURES, helsedepartementene i Norge og Polen, og det Nasjonale Helsedirektoratet i Polen. I tillegg ble det gjennomført intervjuer med 23 polske sykepleiere i Norge, 14 norske arbeidsgivere som hadde ansatt polske sykepleiere, 9 sykepleiere i Polen, samt representanter for sykepleierforeninger i Norge og Polen. Disse dataene er supplert med deltakende observasjon på et sykehjem i Oslo, der jeg arbeidet frivillig som aktivitetsleder for eldre. 17

20 Det meste av forskningen om internasjonal migrasjon blant helsearbeidere bruker kvantitative metoder, med mindre vekt på de kvalitative virkningene for arbeiderne selv, arbeidsgivere og kolleger. Det finnes flere antropologiske studier av dette temaet, men generelt sett blir kvinnelige arbeidsinnvandrere sjelden hørt (Bach 2003: 42). Intervjumaterialet i studien gir innsikt som ikke kan vinnes fra statistikk, slik som hvordan innvandrere selv opplever og håndterer strukturelle hindre for innvandring. Det er vanskelig å finne pålitelige og konsistente data om internasjonale arbeidsvandringer blant faglærte (Diallo 2004, Stalker 2002, Ouaked 2002), og dette gjelder også for arbeidsvandringer blant sykepleiere. Hovedproblemet er at de fleste land ikke registrerer utvandring av sykepleiere: De vanligste vanskelighetene omfatter den mangfoldighet av kilder landene bruker for å registrere innvandrere (for eksempel arbeidstillatelser, folkeregistre) og fravær av data knyttet til yrke, noe som gjør det vanskelig å analysere arbeidsvandringer blant helsearbeidere. Etablering av nøyaktige data om grupper og strømmer av helsearbeidere utgjør en stor utfordring som stadig hindrer effektiv forvaltning av innvandring (Bach 2003: 15). I Polen startet de lokale Kamrene for Sykepleiere og Jordmødre (Izba pielęgniarek i położnych) først fra 1. mai 2004 med å registrere data over det antall sykepleiere som har søkt om sertifisering av sin lisens som kvalifisert sykepleier. Denne sertifiseringen kreves for å kunne arbeide som registrert sykepleier i et annet EØS-land. Disse dataene representerer imidlertid en undertelling. De sier bare noe om hvor mange som på et gitt tidspunkt har hatt til hensikt å utvandre, men gir ingen informasjon om hvor mange som faktisk har reist. Sertifiseringen er gyldig bare i tre måneder, så mange søker flere ganger og opptrer derfor på flere steder i datasettet. I tillegg omfatter disse datasettene ikke sykepleiere som velger å finne arbeid i utlandet utenfor lovlige kanaler. I det følgende avsnittet skal kort jeg beskrive de viktigste trekkene ved sykepleieres arbeidsforhold i Polen, for å gi en bakgrunn til drøftingen av deres beslutning om å bli med i det norske helserekrutteringsprogrammet. 18

21 5 Avsenderkontekst i Polen Helseinstitusjoner i Polen har en utrygg økonomisk situasjon, mange har stor gjeld og noen er truet av konkurs (NEXT 2005). Helsereformene i 1999 hadde til hensikt å gjøre helsesektoren i Polen mer markedsstyrt, men det var få aktører som var interessert i å drive privateide sykehus (Filinson, Chmielewski and Niklas 2003). Polen har mangel på sykepleiere: I 1991 ble det utdannet sykepleiere i Polen, mens i 2001 hadde dette tallet falt til (Sykepleien nr. 13, 2001). Polen har et av de laveste forholdstallene mellom pasienter og sykepleiere i Europa, med 527 sykepleiere for hver innbyggere i 2001, mens Norge på samme tid hadde for hver innbyggere (ibid.). Dette betyr at Norge rekrutterer fra et land der forholdstallet mellom pasienter og sykepleiere er mindre enn en tredjedel av det norske. Det er ubalanse i det polske arbeidsmarkedet for sykepleiere, med arbeidsløshet på småstedene og sykepleiermangel i de store byene. Polske sykepleiere er ofte overarbeidet, med lav lønn, lav jobbsikkerhet, og med svært lav grad av jobbtilfredshet. Ifølge Nurses Early Exit Study (NEXT 2005) er graden av jobbtilfredshet blant sykepleiere i Polen den laveste blant alle de ti europeiske landene som deltok i studien, og Polen scoret også lavest i forhold til tilfredshet med lønnsnivået. En publikasjon fra Polens statistiske sentralbyrå om inntekter i ulike sektorer av arbeidsmarkedet nevner spesielt det lave lønnsnivået blant sykepleiere: De laveste inntektene i Polen finnes blant yrkesgruppen biovitenskap og helsearbeidere ( PLN), derav spesielt moderne helsearbeid [unntatt sykepleie] ( PLN) og yrkesutdannede sykepleiere og jordmødre ( PLN) (Polens statistiske sentralbyrå 2005). Lønnen er bare så vidt tilstrekkelig til å betale for mat og husleie, og er en hovedgrunn til at helsearbeidere forsøker å finne arbeid i et land der lønnsnivået er høyere. Det er relativt vanlig at de lavt betalte sykepleierne har to jobber for å klare seg økonomisk. Grzegorz 4 har to barn, og arbeidet i en aviskiosk i Polen på fritiden for å tjene litt ekstra: Jeg jobbet litt som sykepleier og jobbet litt med kiosk. Jeg tok to jobber samtidig. Det var nesten hver dag, vi jobbet tolv timer på dagen på sykehus og vi hadde 24 4 Deltakernes navn har i denne studien blitt endret for å bevare deres anonymitet. 19

22 timer fri, etterpå det var nattevakt, for eksempel tolv timer og 48 timer fri. Jeg hadde litt fri inn i mellom. Da jobbet jeg på kiosk. Det var slitsomt. Historien Grzegorz forteller er ganske vanlig, og illustrerer den vanskelige økonomiske situasjonen som råder innenfor det polske helsevesenet. Sykepleiere i Polen opplever mer stress, og de har høyere arbeidsbyrde og lengre arbeidsdager enn i de andre landene i studien. Dette skaper også andre arbeidsmiljøproblemer, ofte i form av problematiske relasjoner mellom ledelse, leger og sykepleiere (NEXT 2005). Isabella, en sykepleier tidlig i sekstiårene, arbeider på et sykehus for mødre og barn. Hun beskriver kontakten mellom sykepleiere, pasienter og leger på denne måten: Foreldre må vente lenge for å få time. De er bekymret for barnet som er sykt. Når de endelig får time på sykehuset må de vente igjen. De tar sitt sinne og sin frustrasjon ut på sykepleieren, som er den første personen de møter. Legene er stresset, og tar det også ut på sykepleieren. Av de sykepleierne i Polen som ble intervjuet for NEXT-studien var det 21 prosent som overveide å arbeide som sykepleier i utlandet. Det er imidlertid færre som faktisk reiser, på grunn av familiesituasjon, språkbarrierer, og/eller vansker med internasjonal godkjenning av utdannelsen (NEXT 2005). På grunn av manglende data er det imidlertid vanskelig å få en god oversikt over den faktiske utstrømmingen av sykepleiere fra Polen, som nevnt ovenfor. Ut fra samtaler med polske sykepleiere synes det å være utbredt at polske sykepleiere arbeider i kortere perioder på italienske sykehjem, eller arbeider privat for pensjonister i Italia og Storbritannia. Fram til februar 2005 hadde Kammeret for Sykepleiere og Jordmødre utstedt registreringssertifisering til sykepleiere under EU-direktiv 77/452/EWG og 80/154/EWG, foruten til sykepleiere utenfor dette direktivet. Det gir et totalt antall på sertifiseringer fra 1. mai 2004 til 16. februar På samme tid fantes det registrerte sykepleiere i Polen (Magazyn Pielęgniarki i Połoznej 12, 2005). Med andre ord var det nær 1 prosent av alle polske sykepleiere som søkte om sertifisering av sine kvalifikasjoner i løpet av de første 8,5 måneder Polen var medlem i EU. Dette er ikke en høy prosentandel, men den er likevel betydelig, spesielt dersom det er sykepleiere med lang arbeidserfaring som drar. Dette vil føre til et betydelig tap av kunnskap og erfaring. Utvandringen av sykepleiere fra Polen drives aktivt fram av internasjonale rekrutteringsbyråer. Polske sykepleiertidsskrifter publiserer halv- og helsides annonser for rekrutteringsbyråer som tilbyr arbeid i andre EU-land, der Storbritannia og Irland er de mest framtredende. Det finnes mange nettsteder med annonser for sykepleierstillinger utenlands, og på nettet finnes veiledninger om hvordan man kan finne seg jobb i utlandet. Sykepleiertidsskrifter har reportasjer der sykepleiere forteller om 20

23 sine erfaringer i utlandet, og Magazyn Pielęgniarki i Połoznej trykket en serie med «postkort fra Norge», der sykepleieren Beata fortalte om sine opplevelser etter at hun ble rekruttert av den norske staten til å arbeide på et sykehus i Bergen. Disse tidsskriftene gir også råd om hvordan man skal gå fram for å finne arbeid i utlandet, for eksempel om hvilke eksamener og vitnemål man trenger for å jobbe utenlands (Magazyn Pielęgniarki i Połoznej 11, 2005). Det polske sykepleiertidsskriftet Impuls har også en kort leksjon i engelsk bakerst i hver utgave, der man kan lære vokabular for kommunikasjon mellom pasient og sykepleier. Yrkesrådgiverne ved sykepleierskolene inviterer utenlandske rekrutteringsbyråer som forsøker å rekruttere polske studenter, og yrkesrådgiveravdelingen ved det medisinske fakultetet i Warszawa har internasjonale stillingsannonser på sitt nettsted. Utvandringen av sykepleiere er bekymringsfull med tanke på Polens helsevesen. Man kan hevde at det er av enda større betydning at en stor andel av Polens sykepleiere nærmer seg pensjonsalderen. I de kommende år vil det ikke finnes tilstrekkelig mange kandidater til å fylle de stillingene som blir ledige, og mange av de som tar utdanningen har ikke til hensikt å gå inn i helsevesenet, men foretrekker en alternativ karriere, for eksempel innenfor salg av medisinsk utstyr. Polske leger og sykepleiere har gjentatte ganger vist sin misnøye med sine lønns- og arbeidsvilkår. I 2002 arrangerte polske sykepleiere en stor aksjon, der enkelte deltakere til og med gikk til sultestreik. Forhandlinger i den senere tid mellom legeforeninger, sykepleierforeninger og staten har ikke ført til noen løsning. Den 10. mai 2006 demonstrerte leger og sykepleiere i sentrum av Warszawa for bedre arbeidsvilkår. Blant slagordene i demonstrasjonen var det et banner som lød «vi snakker engelsk, og plakater med «tving oss ikke til å utvandre. Denne demonstrasjonen framstilte med andre ord utvandring av helsearbeidere helt åpenlyst som et resultat dersom staten ikke ville forbedre deres lønns- og arbeidsvilkår. Den 24. april 2006 tilbød helseministeren en lønnsøkning på 30 prosent til leger og sykepleiere innen 1. oktober Legene og sykepleierne har imidlertid avvist dette tilbudet, og hevder at det er utilstrekkelig til å bringe dem opp til et lønnsnivå som er sammenlignbart med andre faglærte yrker. 21