Vedtak i Statens helsepersonellnemnd

Transkript

1 Vedtak i Statens helsepersonellnemnd Dato: Saksnummer: Klager: Saken gjelder: 1. mars /168 født 1986 Klage over Statens autorisasjonskontor for helsepersonells vedtak av 12. mars 2015 om avslag på søknad om autorisasjon som lege, jf. lov av 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven) 48 a jf. 48 Vedtak: Statens autorisasjonskontor for helsepersonells vedtak av 12. mars 2015 stadfestes. Saksforholdet: Klageren har en treårig «Bachelor of Science» ( ) og en treårig «Master of Science» ( ) innen «Technical medicine» fra University of Twente, Nederland. Den 10. februar 2014 ble hun registrert som «Technical Physician» av The Dutch Association for Technical Medicine. Hun har også tatt flere kurs innen blant annet strålevern, forsøksdyrlære, nukleærmedisin og eldremedisin. Klageren søkte 16. oktober 2014 om norsk autorisasjon som lege. Etter anmodning via Internal Market Information System (IMI) mottok Statens autorisasjonskontor for helsepersonell (SAK) (fra 1. januar 2016 Helsedirektoratet) 10. desember 2014 rapport fra den nederlandske autorisasjonsmyndigheten med opplysninger om at klageren ikke har kompetanse til å arbeide som lege i Nederland. Den 9. mars 2015 mottok SAK ytterligere dokumentasjon fra klageren, herunder brev av 19. februar 2015 fra University of Twente med opplysninger om at utdanningsprogrammet «Technical medicine» har vært egen akademisk disiplin siden Våren 2015 fullførte og besto klageren doktorgrad innen temaet/emnet ( ). Under doktorgradsstudiene, det vil si fra 1. januar 2012 til 31. desember 2014, arbeidet klageren ved X Universitetssjukehus. SAK avslo søknaden i vedtak av 12. mars Etter utsatt klagefrist ble vedtaket påklaget ved brev av 21. april SAK kom til at det ikke forelå opplysninger som ga grunn til å endre vedtaket, og saken ble 16. juni 2015 oversendt Statens helsepersonellnemnd for klagebehandling. Statens helsepersonellnemnd mottok ytterligere merknader i saken ved brev av 1. juli 2015 fra klageren. I brevet redegjør hun blant annet for hvilke arbeidsoppgaver en «technical physician» i Nederland har kompetanse til å utføre.

2 Statens autorisasjonskontor for helsepersonell viser til at klagerens utdanning avviker betydelig fra norsk legeutdanning. Klagerens utdanning har særlig mangler innen allmennmedisin, psykiatri, indremedisin, gynekologi/obstetrikk, ønh/øye/hud og pediatri. Utdanningen oppfyller heller ikke vilkårene for gjensidig godkjenning etter direktiv 2005/36/EF om anerkjennelse av ervervsmessige kvalifikasjoner (yrkeskvalifikasjonsdirektivet). Klageren har ikke yrkeserfaring som kan veie opp for manglene i utdanningen. I oversendelsen til Statens helsepersonellnemnd bemerkes det at spesialisert arbeid ved psykiatrisk avdeling ikke kan kompensere for grunnleggende og generell utdanning i behandling av psykiatriske lidelser. Klagerens utdanning er ikke dekkende i forhold til grunnleggende basiskunnskaper i den norske legeutdanningen, og hun kan ikke innvilges en begrenset lisens. Klageren viser til at hun under doktorgradsstudiene arbeidet på psykiatrisk avdeling ved X Universitetssjukehus, og at dette må veie opp for manglende utdanning i psykiatri. En «Technical Physician» arbeider ikke i første linje som allmennlege, men innen avansert sykehusmedisin slik som radiologi og nukleærmedisin. Hun ber derfor om en begrenset autorisasjon som lege. Autorisasjonen begrenses slik at hun ikke har rett til å arbeide som fastlege, men gis rett til å arbeide som lege på sykehus. Statens helsepersonellnemnds vurdering: Statens helsepersonellnemnd har vurdert om klageren har rett til autorisasjon som lege, jf. helsepersonelloven 48 a. Jevngod utdanning Etter helsepersonelloven 48 a første ledd bokstav c vil klageren ha rett til norsk autorisasjon som lege dersom hun har "gjennomført utdanning og bestått utenlandsk eksamen som anerkjennes som jevngod med tilsvarende norsk utdanning og eksamen. Bestemmelsen gir anvisning på en sammenligning mellom den utenlandske og den norske utdanningen. Det avgjørende ved vurderingen er om klagerens utdanning har et nivå, omfang og et faglig innhold som gjør at den kan anses som jevngod med norsk legeutdanning. I studieplanen for profesjonsstudiet i medisin ved medisinsk fakultet, Universitetet i Oslo (UiO), Universitetet i Bergen (UiB), Universitetet i Tromsø (UiT) og Norges naturvitenskapelige universitet (NTNU) fremgår det at profesjonsstudiet utgjør 360 studiepoeng fordelt på seks år. Sentrale fag i norsk utdanning er basalfag, allmennmedisin, psykiatri/atferdsfag, indremedisin, kirurgi, gynekologi/obstetrikk og nevrologi. Det følger av forskrift av 8. oktober 2008 nr om autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning for helsepersonell med yrkeskvalifikasjoner fra andre EØS-land eller fra Sveits 5, jf. direktiv 2005/36/EF om anerkjennelse av ervervsmessige kvalifikasjoner (yrkeskvalifikasjonsdirektivet) artikkel 24, at en legeutdanning skal omfatte minst seks års studier, som også kan angis i det tilsvarende antallet ECTS, og 5500 timer teoretisk og praktisk utdanning.

3 Det er vanskelig å foreta en nøyaktig sammenligning mellom norsk og utenlandsk utdanning i alle tilfeller. I foreliggende sak viser vanskelighetene med sammenligning seg blant annet ved at de ulike fagemnene i studieplanen ved UiO, UiB, UiT og NTNU er vektet ut fra henholdsvis uker og studiepoeng, mens innholdet i klagerens utdanning er oppgitt i ECTS og timer. Klageren har en seksårig utdanning, inkludert «clinical internship», innen «Technical medicine» fra Nederland. Det er fremlagt Diploma Supplement som gir opplysninger om studiets omfang i ECTS, egen timeoversikt samt fagbeskrivelser. Det fremgår av landdatabasen til Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) at høyere utdanning i Nederland vanligvis godkjennes fullt ut i Norge. Dette gjelder akademisk godkjenning, men må etter nemndas syn tillegges vekt i den samlede vurderingen. Nemnda legger etter dette til grunn at klagerens utdanning er av samme varighet og på samme nivå som norsk legeutdanning. Basert på den fremlagte dokumentasjonen omfatter klagerens utdanning 6804 timer. Ut fra fagbeskrivelsene inneholder utdanningen imidlertid i hovedsak fag rettet mot det medisinsktekniske, og er ikke en utdanning innen generell medisin. Dette understøttes av opplysninger gitt av University of Twente i brev 19. februar 2015, hvor det fremgår at en «Technical Physician» utfører og forbedrer komplekse medisinsk-tekniske tiltak med fokus på nøyaktighet og pasientsikkerhet. Det vises videre til de beskrivelsene som er gitt i Diploma Supplement og i IMI-rapporten fra den nederlandske autorisasjonsmyndigheten vedrørende hvilken faglig kompetanse utdanningen gir. Det fremgår at utdanningen skal gi kompetanse til å anvende og utvikle metoder for behandling og diagnostisering ved hjelp av medisinsk teknologi. På grunnlag av den fremlagte dokumentasjonen legger nemnda til grunn at klagerens utdanning har betydelige faglige mangler, herunder innen basalfag, allmennmedisin og psykiatri/atferdsfag, sett i forhold til norsk legeutdanning. Innholdsmessig er utdanningen av medisinsk-teknisk art, og ikke en utdanning innen generell medisin. Klagerens utdanning er ikke jevngod med norsk legeutdanning, jf. helsepersonelloven 48 a første ledd bokstav c. Avtaler om gjensidig godkjenning Etter helsepersonelloven 48 a første ledd bokstav b har klageren rett til autorisasjon som lege dersom hun har "bestått utenlandsk eksamen som er anerkjent etter avtale om gjensidig godkjenning etter 52". Norge er gjennom EØS-avtalen forpliktet til å godkjenne helsepersonell fra andre EØS-land, forutsatt at den som søker autorisasjon kan fremlegge nærmere bestemt dokumentasjon på at den gjennomførte utdanningen er i samsvar med krav fastsatt i yrkeskvalifikasjonsdirektivet. I Norge er disse reglene gjort til en del av norsk rett ved forskrift av 8. oktober 2008 nr om autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning for helsepersonell med yrkeskvalifikasjoner fra andre EØS-land eller fra Sveits (EØS-forskriften). Det følger av EØS-forskriften 5 første ledd bokstav a at klageren har rett til autorisasjon som lege dersom hun fremlegger slikt kvalifikasjonsbevis som nevnt i forskriften vedlegg II punkt Klageren har ikke fremlagt slikt kvalifikasjonsbevis, og det foreligger ikke rett til autorisasjon etter denne bestemmelsen.

4 Av EØS-forskriften 5 annet ledd følger det at en søker som fremlegger kvalifikasjonsbevis som ikke svarer til en tittel som er listet opp i vedlegg II, kan fremlegge en bekreftelse fra utdanningslandets myndigheter på at utdanningen er i samsvar med yrkeskvalifikasjonsdirektivet, og at kvalifikasjonsbeviset kan likestilles med de kvalifikasjonsbevis som er nevnt i direktivet. Klageren har ikke fremlagt en slik bekreftelse. Det fremgår av IMI-rapporten fra den nederlandske autorisasjonsmyndigheten at klagerens utdanning ikke gir kompetanse til å arbeide som lege i Nederland. En søker med kvalifikasjonsbevis for utdanning som lege, som ikke oppfyller vilkårene for autorisasjon etter EØS-forskriften 5 til 11, skal vurderes etter bestemmelsene i 13 og 15, jf. EØS-forskriften 12 første ledd. For å få rett etter EØS-forskriften 13 første ledd må klagerens utdanning fra Nederland der gi grunnlag for utøvelse av tilsvarende yrke som det hun søker autorisasjon for i Norge. Klageren har utdanning innen «Technical medicine» og hun er registrert som «Technical Physician» i Nederland. Som nevnt er utdanningen innholdsmessig av medisinsk-teknisk art, og ikke en utdanning innen generell medisin. Nederlandske autorisasjonsmyndigheter har opplyst at hun ikke har rett til å arbeide som lege i Nederland. Klageren har søkt om autorisasjon for et annet yrke enn det hun er utdannet til, og EØS-forskriften 13 kommer ikke til anvendelse. Klageren har subsidiært bedt om en begrenset autorisasjon som lege, uten rett til å arbeide som allmennlege, men med rett til å arbeide på sykehus. I Norge forutsetter dette grunnutdanning som lege, hvilket klageren ikke har. Nemnda viser for øvrig til at det i direktiv 2013/55/EU er gitt bestemmelser om delvis adgang til et yrke. Klageren har ikke medisinsk grunnutdanning, og hun vil derfor heller ikke ha rett til begrenset autorisasjon som lege i Norge etter disse bestemmelsene. Klageren har ikke rett til autorisasjon som lege etter helsepersonelloven 48 a første ledd bokstav b. Nødvendig kyndighet Etter helsepersonelloven 48 a første ledd bokstav d vil klageren ha rett til autorisasjon som lege dersom hun «har godtgjort å ha den nødvendige kyndighet ved bestått eksamen i helsefaglig utdanning, og tilleggsutdanning eller yrkeserfaring». Klageren har arbeidet tre år på psykiatrisk avdeling ved X Universitetssjukehus, hvor hun utførte analyser basert på scanning av hjernen til personer med ulike former for demens. Hun har doktorgrad innen samme tema. Arbeidspraksisen og doktorgradsstudiet er innholdsmessig, slik nemnda ser det, av medisinsk-teknisk art, og således en videreutvikling innen det temaet som hennes grunnutdanning omhandler. Dette kan ikke kompensere for manglene hennes utdanning har sett i forhold til den norske legeutdanningen. Klageren har ikke godtgjort nødvendig kyndighet som lege, jf. helsepersonelloven 48 a første ledd bokstav d. Lisens Helsepersonell som ikke har rett til autorisasjon etter helsepersonelloven 48 a, kan gis lisens etter søknad, jf. helsepersonelloven 49.

5 Klageren har for det tilfellet at hun ikke innvilges autorisasjon som lege, bedt om at hun innvilges en begrenset rett til å arbeide som lege på sykehus. Nemnda forstår dette som en anmodning om å få begrenset lisens, jf. 49 tredje ledd. Lisens kan i første rekke gis til søkere som trenger klinisk tjeneste for å kvalifisere seg til full autorisasjon, og til studenter i slutten av studietiden, jf. Ot.prp. nr. 13 ( ) side 243. Etter nemndas vurdering vil lisens også være aktuelt for personer som ikke har fått autorisasjon fordi de har enkelte mindre mangler i sin utdanning. Som det fremgår over, har klagerens utdanning til dels betydelige innholdsmangler sammenlignet med norsk legeutdanning, og vilkårene for å gi lisens er ikke oppfylt. Klageren har ikke rett til lisens som lege, jf. helsepersonelloven 49. * Klagen har ikke ført frem, og det påklagede vedtaket stadfestes. Hans Hugo Kristoffersen Heidi Talsethagen Marte Kvittum Tangen Øystein Kilander Ingunn Skre Atle Larsen Vedtaket er signert i felles protokoll for nemndmøte 1. og 2. mars 2016, og har derfor ingen egen signatur.