Begravde statuer. Date : 28/09/2008

Transkript

1 Begravde statuer Date : 28/09/2008 Den forfattergenerasjonen som ble født på Cuba mellom 1924 og 1935, debuterte stort sett i løpet av 50-årene, de tilhørte av historiske og sosiale grunner borgerskapet, hadde fått sin utdannelse i USA eller Frankrike og var preget av to ting: de eksistensialistiske strømninger og Batista-diktaturet på Cuba. Revolusjonen som seiret i januar 1959, fylte de fleste med håp, men mistroen var urokkelig innarbeidet i deres psyke og mange oppdaget fort svakhetene ved revolusjonen og vendte den ryggen internasjonalt mest kjent er Guillermo Cabrera Infante. Andre kunne også være kritisk innstilt, men de fortsatte å skrive ut fra den synsvinkel som var mulig for dem: det gamle samfunnets, det fåtallige borgerskapets forfall, rådvillheten og forvirringen overfor det som var skjedd, uviljen mot å akseptere den nye utviklingen som definitiv. Troen på revolusjonen beholdt de nok, men emnevalget vakte snart kritikk de var «eskapistiske», de foretrakk det fantastiske fremfor de nye sosiale realiteter. Blant disse må vel Antonio Benítez-Rojo plasseres. Han fikk Casa de las Americas pris for novellesamlingen Tute de Reyes, som vår novelle er hentet fra, i Her fordømmer han i flere noveller vold og utbytting før revolusjonen, i andre håner han dem som ikke vil gi slipp på sine gamle privilegier og levemåter. Det første tiår etter revolusjonen opplevde en eventyrlig litterær blomstringstid, bare i Havanna kom det ut over sytti novellesamlinger av individuelle forfattere, i det spansktalende område ble det utgitt minst femten antologier. De «eskapistiske» forfatterne ble i visse tilfeller snart også stemplet som «kontrarevolusjonære» eller de stemplet seg selv, slik Padilla gjorde det. Styresmaktene fant det påkrevet med retningslinjer for den blomstrende og iblant ustyrlige litteraturen, og ved en stor kongress i 1971 ble det bestemt at den engasjerte novellen skulle bidra på en positiv måte til å skape en revolusjonær bevissthet hos leserne. Antologi-redaktøren har lett i den påfølgende kubanske litteraturen etter frukter av disse direktivene, men har fått et beklemmende inntrykk av «hundre blomster som visner». Det er likevel og heldigvis ikke hele historien om den kubanske revolusjonens virkning på latinamerikansk diktning. Alt tyder på at José Donoso har rett i sin fremstilling av den såkalte «boom» i latinamerikansk litteratur: Den ville vært utenkelig uten den begeistring og det håp som gikk over hele kontinentet i 60-årene, etter revolusjonen, og i denne «boom» finner vi også kubanerne Guillermo Cabrera Infante, José Lezama Lima, Severo Sarduy og Antonio Benítez-Rojo. Begravde statuer Den sommeren jeg glemmer det aldri etter timene med don Jorge og på Honoratas ønske, var vi ute og jaget sommerfugler i parken rundt huset vårt, øverst i Vedado. Aurelio og jeg føyde henne fordi hun haltet på venstre ben og var den yngste (i mars skulle hun fylt femten), men vi 1 / 11

2 gjorde oss kostbare for at hun skulle bevre med underleppen og tvinne flettene, enda vi i grunnen likte å trekke lodd om jakthornet, borte ved det tomme dueslaget, og streife om mellom statuene med håven klar, langs stiene i den japanske parken, med mange trappetrinn og fulle av farer i de ville vekstene som nådde like frem til huset. Disse vekstene utgjorde den største trussel mot oss. Det var mange år siden de gikk til angrep på jerngitteret i sydøst, det som vendte mot Almendares-elven, der det var fuktigst og best vekstforhold. De hadde satt seg fast på den jorden tante Esther hadde ansvaret for, og på tross av både hennes og stakkars Honoratas innsats slo de alt mot bibliotekvinduene og de franske persiennene i musikksalongen. Da dette vedrørte husets sikkerhet og var mammas sak, ble måltidene avsluttet av høylytte og uavvendelige diskusjoner, og det forekom at mamma, som ble så nervøs når hun ikke var påvirket av alkohol, løftet hånden til hodet som ved migrene og brast i gråt, truet hulkende med å oppgi huset, overgi til fienden sin del av eiendommen hvis ikke tante Esther fikk rykket opp (alltid på aller korteste frist) de vekstene som begravde portene og godt kunne tenkes å være et våpen for å bryte beleiringen. Hadde du bedt mindre og arbeidet mer, sa mamma og stablet tallerkener. Og du satt bort flasken, tok tante Esther igjen. Heldigvis tok don Jorge aldri parti, han søkte tilflukt i tausheten med det lange og grå ansiktet sitt, brettet servietten, blandet seg ikke i familiens tretter. Og don Jorge var tross alt ingen fremmed, når det kom til stykket, var han jo Aurelios far han hadde giftet seg med den søsteren som var inneklemt mellom mamma og tante Esther, den søsteren ingen lenger ville nevne men uansett, han var ikke av vårt blod og vi sa De til ham og kalte ham aldri onkel. Da var det annerledes med Aurelio, og når ingen så oss, holdt vi ham i hånden, som om vi var kjærester, og akkurat den sommeren måtte han velge mellom oss to, for tiden gikk, og vi var ikke barn lenger. Vi var alle så glad i Aurelio, for hans måte å føre seg på, for de livfulle sorte øynene, og sist men ikke minst for den spesielle måten å smile på. Ved matbordet var det han som fikk de største porsjonene, og hvis dunstene fra mamma kjentes over matlukten, kunne man gjerne vedde på at når Aurelio holdt frem tallerkenen serverte hun ham sakte, og den venstre hånden hennes holdt hans fanget mot de avskallede kantene. Tante Esther lot heller ingen anledning gå fra seg, og med samme nidkjærhet som hun ba rosenkransen, lette hun etter benet til Aurelio under duken, og tok av seg skoen. Slik forløp måltidene. Det var jo ikke ham imot å bli avholdt, og når han bodde sammen med don Jorge i de gamle tjenerværelsene, atskilt fra oss, var det fordi det var bestemt i Loven. Både mamma og tante Esther ville gitt ham rom i en hvilken som helst av etasjene, og han ville takket til, og vi ville vært henrykte over å ha ham så nær, føle ham mer som vår de kvalfulle nettene, med lysblaffene og det beleirede huset. Det dokumentet som definerte alles gjøremål og fastsatte plikter og straffer, kalte vi rett og slett Loven, og den var blitt undertegnet, på bestefars tid, av hans tre døtre og ektemakene. Der hadde man samlet de patriarkalske påbudene, og selv om de måtte tilpasses de nye omstendighetene, utgjorde den selve margen i vår tilværelse, og vi lot oss styre av den. Jeg vil fare lett hen over de enkelte detaljer: 2 / 11

3 Don Jorge ble anerkjent som vederlagsfri bruker av eiendommen og medlem av Familierådet. Han skulle ta hånd om provianteringen, den militære etterretning, administrere ressursene, stå for utdannelsen og fremme kulturen han hadde nemlig vært undersekretær i undervisningsdepartementet under Laredo Brú utbedre skader på det elektriske anlegget og murene og dyrke den jorden som lå ved nord-østmuren, vendt mot Enríquez-familiens store, gamle hus som i slutten av treogseksti ble gjort til polyteknisk høyskole. Tante Esther var pålagt stell av hagene (innbefattet parken), pass av husdyrene, politisk agitasjon, utbedring av rør og ledninger, foranstaltning av religiøse seremonier, vask, stryking og stopping av klær. Det som tilfalt mamma, var renhold av gulv og møbler, utarbeidelse av forsvarsplaner, utbedring av alt trevirke, maling av tak og vegger, legebehandling, samt tilberedelse av mat og dertil hørende gjøremål, som hun nedla mest tid på. Hva angår oss søskenbarn, så hjalp vi til med forskjellig om formiddagen og fulgte don Jorges undervisning om ettermiddagen resten av dagen gikk med til fornøyelser. I likhet med alle de andre hadde vi naturligvis forbud mot å overskride grensene for det tildelte området. En annen ting var døden. Den moralske døden altså, den ytre døden på den andre siden av jerngitteret. Den skjendige veien som halvparten av familien hadde slått inn på de ni årene beleiringen hadde vart allerede. Nok om det, den sommeren jaget vi sommerfugler. De kom flyvende over de blomstrende vekstene, satte seg i kronene, på en statues stø skuldre. Honorata sa at de livet opp, at de ga omgivelsene deres duft den stakkars Honorata har alltid hatt så livlig fantasi men meg bekymret det at de kom utenfra, og jeg mente som mamma at de var et hemmelig våpen som vi ennå ikke forsto, og at vi kanskje av den grunn likte å jage dem. Enda det hendte at de overrasket meg og jeg flyktet midt gjennom alle vekstene og tenkte at de ville ta meg i håret, i skjørtet som på det maleriet som hang på Aurelios rom og løfte meg over jerngitteret og elven. Sommerfuglene fanget vi med gamle myggnett og puttet dem på syltetøyglass som mamma skaffet oss. I kveldingen samlet vi oss så i skolestuen til en skjønnhetskonkurranse, som kunne vare i timevis, for vi spiste sen aftens. Den vakreste tok vi opp av glasset, tømte ut mageinnholdet og festet den i det albumet vi hadde fått av don Jorge; etter forslag fra meg, for å forlenge leken, tok vi de andre og rev av dem vingene og lot dem løpe om kapp og veddet med klyping og kjærtegn som ikke var tillatt. Til slutt kastet vi dem i vannklosettet, og Honorata sto skjelvende og med blanke øyne og vred på spaken som fikk det til å gurgle, en dyp buldring som skyllet alle med seg. Etter maten, etter tante Esthers innvendinger mot mammas påstander, da mamma var gått ut på kjøkkenet med det ugjenkallelige forsett å forlate huset straks hun hadde vasket opp, kom vi sammen i musikksalongen for å høre tante Esther spille piano, religiøse salmer i halvmørket fra den eneste kandelaberen. Don Jorge hadde lært oss litt på fiolin, og ennå var strengene i behold, men de var ikke finstemt, så det var umulig å spille sammen med pianoet og vi tok den 3 / 11

4 helst ikke opp av kassen. Andre ganger, når tante Esther var utilpass eller mamma klaget over at hun forsømte håndarbeidet, leste vi høyt etter don Jorges forslag, og da han var en stor beundrer av tysk kultur, fordrev vi timene med å mumle vers av Goethe, Hölderlin, Novalis, Heine. Lite. Svært lite, bare i regnværsnetter når huset ble satt under vann og ved visse andre helt spesielle anledninger, gikk vi igjennom sommerfuglsamlingen, og vingenes gåte gjorde dypt inntrykk, vinger fulle av tegn fra hinsides lansespissene, hinsides muren som var toppet med flaskeskår, og vi satt der, under stearinlysene og i taushet, forenet i en skygge som dekket over veggens fuktflekker, med flagrende øyenvipper og slappe hender, i vissheten om at vi følte det samme, at vi hadde møtt hverandre på bunnen av en drøm så seigtflytende og grønn som elven sett fra jerngitteret, og så det hvelvede taket som det stadig løsnet flak på, et støvdryss i håret, de mest intime grimaser. Og vi samlet på dem. Den største tilfredsstillelsen var å tenke seg at Aurelio når sommeren var omme, skulle være sammen med meg. «En forkledd prest vil vie dere bak jerngitteret,» sa don Jorge forsiktig når tante Esther og Honorata var på en annen kant. Jeg kunne ikke la være å tenke på det, og jeg vil nok si at det var en trøst under formiddagens endeløse gjøremål mammas forfall gikk stadig fortere (hun laget maten, alltid for sent, men ellers var det bare så vidt hun orket serviset og bestikket) og det var jeg som spylte gulvet, jeg som ristet de loslitte varetrekkene på møblene, de medtatte seteputene. Det er kanskje en dristig generalisering, men på sett og vis var det Aurelio som holdt oss alle oppe, det var vår kjærlighet til ham som hjalp oss å stå imot. I mammas og tante Esthers tilfelle var det selvsagt andre nyanser med i bildet, men hvordan skulle man ellers forklare de gastronomiske utskeielsene, den overdrevne omtanke for flyktige forkjølelser og de ytterst sjeldne hodepinene, den veldige innsatsen for å holde ham sterk, velstelt, fornøyd Selv don Jorge, han som alltid var så forbeholden, kunne nå og da bli den rene klukkhøne. For ikke å snakke om Honorata, alltid så hun så lyst på alt, så hinsides all virkelighet, som om hun ikke var halt. Og Aurelio var det som var vårt håp, vår skjønne dose illusjon, og det var han som fikk oss til å bevare sinnsroen innenfor det rustne smijernet, så utsatt som det var for angrep utenfra. For en skjønn sommerfugl! sa Honorata den skumringen for knapt en sommer siden. Aurelio og jeg gikk foran, på vei tilbake til huset, og han åpnet vei for meg med skaftet på håven. Vi snudde oss det fregnete ansiktet til Honorata hoppet opp og ned over de ville vekstene, som om noen løftet henne etter flettene. Over henne, ved kronen på den flamboyanten som sto nederst i statuenes allé, flagret en gyllen sommerfugl. Aurelio stanset. Med en vid armbevegelse fikk han oss ned i de høye vekstene. Han smøg seg sakte frem, med håven løftet, venstre arm strukket frem i skulderhøyde, ålte seg gjennom villniset. Sommerfuglen åpnet de veldige vingene og kom dalende, utfordrende, satte seg nesten innen Aurelios rekkevidde, men det var bortenfor flamboyanten, og de trakk innover mellom statuene. Så ble de borte. Da Aurelio kom tilbake, var det mørkt. Vi hadde allerede utpekt dronningen og holdt på å gjøre henne i stand for å gi ham en overraskelse. Men han var mutt og svett og sa at den var sluppet unna, at det var på et hengende hår han hadde fått den da han kløv opp på jerngitteret, og trass i våre innstendige bønner ville han ikke være med på leken. 4 / 11

5 Jeg var alvorlig bekymret. Jeg syntes jeg så ham der oppe, nesten på den andre siden, med håven hengende ut over elveløpet og han på spranget. Jeg husker jeg forsikret Honorata om at sommerfuglen var ment som lokkemat, og at vi måtte forsterke vaktholdet. Neste dag kommer jeg aldri til å glemme. Fra tidlig på morgenen var de der ute så opphisset, de fyrte av kanoner, og de grå fuglene deres tegnet striper over himmelen. Lenger ned kom helikopterne i trekantformasjoner og hvirvlet opp elven, som hadde samme farge som ertestuing, og de ville vekstene. Det var ingen tvil om at de feiret et eller annet, kanskje en ny seier, og der satt vi, uten forbindelse med ytterverdenen. Det var ikke det at vi manglet radio, men det var mange år siden vi hadde betalt strømmen, og Zenith-batteriene til tante Esther var blitt klisne og luktet som det kinesiske legemiddelet mamma hadde liggende på bunnen av husapoteket. Telefonen virket ikke, aviser fikk vi ikke, heller ikke åpnet vi brevene som formentlige venner og svikefulle slektninger sendte oss utenfra. Vi var uten forbindelse med ytterverdenen. Sant nok drev don Jorge handel over jerngitteret, ellers kunne vi aldri holdt det gående, men han gjorde det om natten, og det var ikke lovlig å overvære byttehandelen eller stille noen spørsmål i den anledning. En gang han hadde høy feber og Honorata pleiet ham, gjorde han det likevel klart at saken ikke var ugjenkallelig tapt, at velrenommerte organisasjoner arbeidet for dem som ennå holdt stand. I kveldingen, når den patriotiske jubelen fra den polytekniske høyskolen stilnet av, med alle de krigerske sangene som gjallet over muren med de oransje glasskårene og drev mamma fra forstanden, til tross for ørepropper og kompresser, tok vi hornet ned fra våpenstativet don Jorge hadde gitt oss fri og dro for å se etter sommerfugler. Vi gikk langsomt. Aurelio med rynkede bryn. Fra tidlig om morgenen hadde han høstet kål borte ved muren og på nært hold hørt de rungende sangene, uten behørig beskyttelse, og de opphissede og ubegripelige talene ved middagstider. Noe måtte ha hendt med Aurelio, for han nektet å godta utfallet av loddtrekningen og fratok Honorata rettet til å fordele områdene og bære jakthornet. Vi skiltes i taushet, uten den sedvanlige munterheten, for før hadde vi alltid rettet oss etter de fastlagte reglene. Jeg hadde trasket en stund på stien langs jerngitteret for å fordrive tiden til det mørknet, med glasset fullt av gule vinger, da jeg kjente noe som filtret seg inn i håret. Først trodde jeg det var nettingen i håven, men da jeg løftet venstre hånd, strøk fingrene mot noe mer solid, liksom et stykke silke, som gled bort etter å ha støtt mot håndleddet. Jeg snudde meg fort og fikk se den stå stille i luften, den gylne sommerfuglen rett foran øynene på meg, med vinger som åpnet og lukket seg nesten på høyde med halsen, og der var jeg alene og med ryggen til jerngitteret. Til å begynne med tvang jeg panikken tilbake, tok godt tak i skaftet og slo til, men den smatt behendig unna til høyre. Jeg prøvde å bevare roen, skjøv fra meg tanken på Aurelios bilde, og tok noen langsomme skritt bakover. Sakte løftet jeg armene uten å tape den av syne, tok sikte, men håven hektet seg borti en jernstang og jeg bommet igjen. Denne gangen hadde stokken havnet i løvet på stien. Hjertet holdt på å kvele meg. Sommerfuglen tegnet en bue og fløy rett i strupen på meg. Jeg rakk så vidt å skrike og kaste meg ned i gresset. En sviende smerte fikk meg til å løfte hånden til brystet, og da jeg så på den, var den blodig. Jeg hadde falt over den blikkringen som nettet var festet til og hadde skåret meg opp. Jeg ventet noen minutter og snudde meg så over på ryggen og hev etter pusten. Den var forsvunnet. De ville vekstene raget opp rundt kroppen min, beskyttet meg, lik den Venus som var revet ned fra sokkelen og som 5 / 11

6 Honorata hadde oppdaget aller innerst i parken. Der lå jeg utstrakt, urørlig som henne, og stirret speidende ut i tusmørket, og så med ett Aurelios øyne mot himmelen og jeg som stirret rolig inn i dem, så dem gli over den nesten begravde kroppen min og stanse ved brystet, og så senke seg mellom stenglene og undertvinge meg, bli slørete i det lange og smertefulle kysset som fikk gresset til å svaie. Etterpå, våkne og ikke fatte det Aurelio oppå meg, holdt meg ennå for munnen uten å bry seg om at jeg bet, stjernene over pannen hans, som var merket av neglene mine. Vi gikk tilbake. Jeg uten et ord, desillusjonert. Honorata hadde sett alt fra grenene i flamboyanten. Før vi gikk inn i spisestuen, ble vi enige om å holde på hemmeligheten. Det er ikke godt å si om det var på grunn av mammas og tante Esthers blikk bak den dampende suppen eller Honoratas sukk der hun lå og vred seg mellom lakenene den natten, men da jeg våknet om morgenen, visste jeg at jeg ikke lenger brydde meg så mye om Aurelio, og at jeg verken trengte ham eller det avskyelige, og jeg sverget på at jeg ikke skulle gjøre det mer før bryllupsnatten. Den formiddagen ble lengre enn noen gang, og jeg var helt ferdig etterpå. Ved bordet lot jeg Honorata få min porsjon med kål (og vi som alltid var så sultne), og Aurelio så jeg kaldt på da han nevnte for mamma at en katt fra den polytekniske høyskolen hadde bitt ham i hånden, klort ham i ansiktet og så forsvunnet over muren. Etterpå var det logikkundervisning. Jeg hørte nesten ikke på don Jorge, til tross for ordene: «feria» og «festa», «barokk» og enda flere. Jeg er så trett Jeg har vondt i ryggen, sa jeg til Honorata etter timen, da hun foreslo at vi skulle jage sommerfugler. Kom da Ikke vær vrang, maste hun. Nei, Du er vel ikke redd? sa Aurelio. Nei. Jeg er ikke redd. Sikkert? Helt sikkert. Men jeg vil ikke gjøre det mer.v Jage sommerfugler? Jage sommerfugler og det andre. Jeg vil ikke gjøre det mer. v Hvis dere ikke blir med begge to, forteller jeg alt til mamma, hvinte Honorata overrumplende, 6 / 11

7 med blussende kinn. Det er ikke meg imot, sa Aurelio smilende og tok meg i armen. Så snudde han seg mot Honorata og sa, uten å vente på svar fra meg: Kom med håvene og glassene. Vi venter ved dueslaget. Jeg følte meg forvirret, krenket, men da jeg så Honorata gå og halte så det var vondt å se, var det som jeg fikk en åpenbaring og skjønte alt med ett slag. Jeg lot Aurelio legge armen om livet på meg, og så gikk vi ut. Vi sa ikke et ord til hverandre der vi tok oss frem mellom de lune vekstene, og jeg tenkte at Aurelio også syntes synd på henne, og at jeg var den sterkeste av de tre og kanskje i hele huset. Så rart, jeg som var så ung, hadde ennå ikke fylt sytten, og så var jeg sterkere enn mamma med den fremadskridende alkoholismen, enn tante Esther som alltid fingret med rosenkransen. Og plutselig Aurelio. Aurelio, den svakeste av alle, enda svakere enn don Jorge, enn Honorata, og nå smilte han til meg fra siden, temmelig grovt, og klemte meg rundt livet som om han hadde beseiret meg, skjønte ikke, stakkars gutt, at bare jeg kunne redde ham, både ham og resten av huset. Skal vi slå oss ned her? spurte han og stanset. Jeg tror det er samme sted som i går. Han blunket til meg. Jeg nikket og la meg ned. Jeg merket at han trakk opp skjørtet mitt, at han kysset meg på lårene, og der lå jeg som gudinnen, kald og rolig, og lot ham gjøre det, bare for å berolige Honorata, så hun ikke skulle fare med sladder som kunne vekke misunnelse, de som var så misfornøyde og vi som lå i krig og allting.v Flytt dere litt til høyre, jeg ser ikke så godt, ropte Honorata, som satt overskrevs på en gren. Aurelio brydde seg ikke om henne og kneppet opp blusen min. Det mørknet, og vi gikk tilbake, Honorata med håvene og de tomme glassene. Elsker du meg? sa han og plukket et vissent løv ut av håret på meg. Ja, men jeg vil ikke gifte meg. Kanskje til neste sommer. Og vil du fortsette å gjøre det? Tja, sa jeg litt forundret. Så sant ingen får greie på det. I så fall gjør det ikke meg noe. Selv om alle disse plantene er i veien, så det klør overalt. Den kvelden opplyste Aurelio ved bordet at han ikke ville gifte seg det året, at han utsatte avgjørelsen til neste sommer. Mamma og tante Esther sukket lettet, don Jorge løftet knapt hodet. 7 / 11

8 Det gikk to uker, og han svevet i den villfarelse at han eide meg. Jeg la meg til rette mellom vekstene, med armene bak nakken, som statuen, og lot meg befomle uten å bry meg om forsmedelsen. Etter hvert som dagene gikk, utarbeidet jeg en stivnet stil som oppildnet hans begjær, som gjorde ham avhengig av meg. En ettermiddag var vi ute og spaserte nede ved elven, mens Honorata holdt på å jage mellom statuene. Regntiden var begynt, og blomstene, som ble så fuktige ved middagstider, klebet seg til klærne våre. Vi snakket om hverdagslige ting, Aurelio fortalte at tante Esther hadde vært inne hos ham om natten, i bare nattkjolen, og i det samme så vi sommerfuglen. Den fløy i spissen for en sverm med alminnelige farger, og straks den fikk øye på oss, gjorde den noen krumspring og satte seg på en lansespiss. Den rørte på vingene uten å lette fra smijernet, lot som den var sliten, og Aurelio stivnet til, slapp taket om livet på meg og kløv opp på gjerdet. Men denne gangen var seieren min jeg la meg ned uten et ord, med skjørtet rundt hoftene, og dermed var situasjonen under kontroll. Vi ventet på mannen, for don Jorge hadde sagt det etter historietimen at han skulle komme ved nitiden om kvelden. Han hadde skaffet oss forsyninger i mange år og ble kalt Mohikaneren. Ettersom han var en erfaren og tapper kriger hvor utrolig det enn lyder, siden de hadde tatt huset hans godtok vi ham som gjest etter to timers ordskifte. Han skulle hjelpe tante Esther å ta knekken på alle vekstene, siden skulle han dyrke områdene i sydvest, de som vendte mot elven. Der tror jeg han kommer, sa Honorata og presset ansiktet mot sprinklene i porten. Det var ikke måneskinn, og vi brukte kandelaberen. Vi gikk bort til lenkene som sperret adgangen, og tante Esther ba i all hast en rosenkrans. Løvverket delte seg, og Aurelio lyste på en hånd. Så dukket det frem et rynket, uttrykksløst ansikt. Passord? forlangte don Jorge. Guillete og Adams, svarte mannen med kvalt stemme. Det er det vi kom overens om. Stig på. Men hvordan? Klyv over, låsen er rustet fast. Plutselig lød det en mumling som overrumplet oss alle. Det var ingen tvil om at mannen på den andre siden av porten snakket med noen. Vi så forskrekket på hverandre, og det var mamma som åpnet ild: Hvem er det De snakker med? spurte hun og rev seg ut av dvalen. Jo jeg kommer ikke alene. 8 / 11

9 Har de fulgt etter Dem da? sa tante Esther forferdet. Nei, det er ikke det Altså Jeg har med meg noen. Men for Guds skyld! Hvem? En ung dame nesten en pike. Jeg er datteren hans, avbrøt en forbløffende klar stemme. Vi rådslo lenge, mamma og jeg sto mot hverandre, men det ble da tre stemmer for og don Jorge avholdt seg fra å stemme. Omsider kom de så ned på vår side. Hun sa hun het Cecilia og gikk bortover de mørke stiene som om hun eide dem. Hun var på Honoratas alder, men mye penere og uten kroppslige skavanker. Hun hadde blå øyne og gullgult hår, meget fremmedartet, og hun lot det henge fritt, med skill i midten. Tuppene, som vippet opp, glitret i lyset fra kandelaberen. Da vi kom opp til huset, sa hun at hun var trett, at hun gjerne la seg tidlig, og så tok hun et stearinlys og gikk resolutt inn på bestefars værelse innerst i gangen og stengte døren etter seg som om hun var kjent der. Mannen for i dag vet jeg at det ikke var faren hennes holdt seg for brystet og sa møysommelig god natt, gikk med don Jorge og Aurelio til tjenerfløyen, og vi kunne høre ham hoste for hvert skritt. Vi fikk aldri vite hva han het i virkeligheten, hun nektet å røpe navnet hans da don Jorge, som alltid var tidlig oppe, neste morgen fant ham ved sengen, død og uten noe som kunne identifisere ham. Mohikaneren begravde vi om ettermiddagen, like ved brønnen borte ved den polytekniske høyskolen, under et mangokratt. Don Jorge uttrykte sin sorg ved å kalle ham «vår Ukjente Soldat», og hun tok frem en blomsterbukett hun hadde holdt bak ryggen og stakk den i hendene hans. Etterpå begynte Aurelio å spa over jorden, og jeg hjalp ham å sette opp korset som don Jorge hadde snekret. Så gikk alle tilbake, unntagen tante Esther som ble igjen for å be. På veien la jeg merke til at hun gikk så rart, det minnet meg om de ballettdanserinnene jeg hadde sett som liten under forestillingene i Pro Arte. Hun virket så interessert i blomster og stanset og plukket dem og løftet dem opp til ansiktet. Aurelio gikk og støttet mamma, som ravet sørgelig, men tok ikke øynene fra henne og smilte dumt hver gang hun så på ham. Ved matbordet smakte hun ikke en bit, skjøv fra seg tallerkenen som om hun følte vemmelse for den, og så bød hun Honorata det, som til gjengjeld lovpriste frisyren hennes. Endelig bestemte jeg meg for å si noe til henne: Så nydelig farge du har på håret. Hvordan har du fått det til? Farge? Det er ikke farge, det er naturlig. Det er da ikke mulig Det er ingen som har slik farge på håret. 9 / 11

10 Jeg har altså det, sa hun smilende. Så hyggelig at du liker det. Får jeg se det på nært hold? spurte jeg. I virkeligheten trodde jeg ikke på henne. Ja, men ikke ta i det. Jeg tok et stearinlys og gikk bort til stolen hennes, lente meg mot ryggstøet og så granskende på hodet hennes fargen var jevn, det virket ikke som farge, selv om det var noe kunstig ved de gylne fibrene. Det så ut som kald silke. Plutselig slo det meg at det kunne være en parykk og rykket til med begge hender. Jeg vet ikke om det var skriket som fikk meg til å falle rett i gulvet eller forskrekkelsen over at hun sprang opp slik, jeg ble iallfall liggende forfjamset ved mors føtter og så henne løpe gjennom hele gangen, snuble i møblene, og stenge seg inne på bestefars værelse. Hele tiden tviholdt hun seg om hodet, som om hun var redd det skulle falle av, og Aurelio og tante Esther virket bestyrtet, trykket seg mot døren og hørte henne remje, og mamma bare veivet med en skje og visste ikke hva som foregikk, og toppen var at Honorata sto på en stol og klappet. Heldigvis sa ikke don Jorge noe. Da mamma hadde stotret fra seg og tante Esther var ferdig med sitt langtrukne svar, trakk jeg meg verdig tilbake, ville ikke ta imot lyset som Aurelio rakte meg og gikk famlende og med høyt hevet panne opp trappen. Honorata kom inn på rommet og jeg lot som jeg sov for å unngå diskusjon. Bak øyenvippene så jeg at hun satte skålen med lyset fra seg på kommoden. Jeg snudde meg halvt rundt, så hun kunne smette ned. Skyggen hennes, som gled langs veggen, minnet meg om Lek og Tidsfordriv fra Barndommens Skattkammer, som don Jorge hadde forhandlet for en fire års tid siden. Honoratas skygge haltet liksom så altfor mye, hun gikk frem og tilbake og løsnet flettene, lette etter noe i lintøyskuffen. Nå kom hun bort til sengen, ruvet over meg, tok forsiktig i hånden min. Lucila, Lucila, du må våkne. Jeg laget en forstilt gjesp og la meg på ryggen. Hva er det? sa jeg grettent. Har du sett hvordan hendene dine er? Nei. Skal du ikke se? Det er ingenting med hendene mine, sa jeg uinteressert. De er flekkete. De er sikkert svarte Jeg trakk jo i håret på hun der og skumpet borti mamma. De er ikke svarte, de er forgylte, sa Honorata rasende. 10 / 11

11 Powered by TCPDF ( Vagant Jeg så på hendende mine, og det var sant håndflatene var dekket av gullstøv, det samme var innsiden av fingrene. Jeg skyllet meg i vaskevannsfatet og slukket lyset. Da Honorata ble lei av de ørkesløse gjetningene sine, kunne jeg endelig lukke øynene. Jeg sto sent opp, følte meg temmelig fortumlet. Cecilia så jeg ikke noe til under frokosten, for hun var blitt med tante Esther for å se hva de gjorde med alle de ville vekstene. Mamma var alt full, og Honorata ble igjen for å hjelpe meg med rengjøringen. Etterpå skulle vi lage lunsjen. Vi var alt ferdig nedenunder og holdt på å stelle på tante Esthers rom jeg tørket støv og Honorata feide da jeg fant på å se ut av vinduet. Jeg lot støvkosten synke og stirret ut på vårt rike til venstre og rett frem, jerngitteret som skilte oss fra elven, lansene som var boret ned i villniset; nærmere huset, hitenfor den oransje flamboyanten, hodene på statuene, grønnaktige, som om de var kvalt, og de grå plankene i det japanske dueslaget; til høyre de dyrkede jordene, brønnen, og Aurelio som sto bøyd og høstet mango borte ved det bittelille korset, og bortenfor muren, taket på den polytekniske høyskolen og et vaiende flagg. «Familien Enríquez skulle bare ha visst det,» tenkte jeg. Og så fikk jeg øye på henne. Hun fløy ganske lavt, i retning av brønnen. Noen ganger kom hun bort mellom blomstene og dukket opp lenger frem, glitrende som en gyllen delfin. Nå skiftet hun kurs, dro rett mot Aurelio og plutselig var det Cecilia, Cecilia som kom frem fra rhododendronbuskene og løp over den røde jorden, med håret flagrende i luften, nesten som om det svevet over hodet hennes. Cecilia som nå snakket med Aurelio, som kysset ham før hun tok ham i hånden og leide ham bortover stien som førte gjennom parken. Jeg sendte Honorata ut for å lage lunsj og kastet meg ned på tante Esthers seng. Alt gikk rundt for meg, og det hamret og banket. Om litt var det noen som prøvde å få opp døren, ville ikke gi seg, men jeg gråt og ropte at jeg ikke følte meg bra, at de skulle la meg være. Da jeg våknet, var det mørkt, og jeg skjønte straks at noe var hendt. Uten sko hoppet jeg ut av sengen og gikk ned trappen, svingte inn i korridoren, mumlet oppskjørtet for hvert skritt at ennå var det en mulighet, ennå var det ikke for sent. De var samlet i stuen omkring Honorata, don Jorge gråt lavt på sofakanten, tante Esther lå på kne foran kandelaberen og snudde seg mot mamma, som kavet med armene i lenestolen og ikke klarte å rette seg opp. Ingen enset meg der jeg lente meg i dørkarmen, i kanten av lyskretsen, og hørte på Honorata, så henne dramatisere midt på gulvteppet og følte meg stadig mindre matt. Hun kom med flere og flere detaljer, nøyaktige redegjørelser for det hun hadde sett i tusmørket på veien langs elven, på den andre siden av jerngitteret. Og så med ett brøt det løs tante Esthers bønner og anropelser, mammas forfyllede rør Jeg holdt meg for ørene og bøyde hodet, følte trang til å kaste opp. Og så, mellom skinnet på fingrene, hørte jeg et skrik. Noen falt over kandelaberen, og det ble mørkt. Oversatt fra spansk og innledet av Kjell Risvik. Risviks oversettelse er hentet fra novelleantologien Latin-Amerika forteller(1980). 11 / 11