NUMMER ÅRGANG TEMA: FOREBYGGE RADIKALISERING

Transkript

1 NUMMER ÅRGANG TEMA: FOREBYGGE RADIKALISERING «Alle i politiet skal arbeide kriminalitetsforebyggende» 1

2

3 innhold FAGBLAD FOR POLITIETS KRIMINALITETS FOREBYGGENDE FORUM REDAKTØR HANS MARTIN SKOVLY ANNONSER PUBLIKASJONSFORLAGET A/S TLF TRYKK ZOOM GRAFISK, DRAMMEN DESIGN/PREPRESS PER FREDERIKSEN Ansvarlig alkoholhåndtering Se side 30 LEDER STÅLE ÅRDAL NESTLEDER BJØRN ERIK ØVRUM SEKRETÆR SOLVEIG ANDERSSKOG KASSERER OLAV ANDERSSKOG STYREMEDLEMMER TONE S. FAALE HANS MARTIN SKOVLY AUDUN VÅRVIK VARAMEDLEMMER MONICA J. MØRK LARS BAKKE BLADET UTKOMMER FIRE GANGER I ÅRET. Trykksak Leder... side 4 Fra redaktøren... side 5 Ungdomsråd, politi og kommune spiller mot samme mål...side 6 På tide å stramme inn!...side8 Bekymret på ungdommens vegne...side 10 Tema: Hvordan forebygge radikalisering og håndtere voldelig ekstremisme...side 11 Tema: Hvordan skape trygghet og tillit gjennom dialog?...side 13 Tema: Hvor skal verden ellers gå?...side16 Tema: Tar skarp avstand fra fanatisme...side 17 Tema: Jenter som stråler...side 18 Tema: Kriminalisering av «fremmedkrigere»?...side 22 Tema: Fra «problemfokusert» til oppbyggende politiarbeid...side 24 Tema: To belong og not belong...side 26 Politirådsseminar...side 30 Å snakke med folk er faktisk fremdeles viktig politiarbeid!...side Zoom Grafisk har rett til å benytte svanemerket på sine trykte produkter. Frist for innspill til neste nummer er 28. januar 2015 fokus nr

4 LEDER Gledelig lesing STÅLE ÅRDAL LEDER Norges Regjering har stått ved roret drøyt et år nå, og de begynner å sette sitt preg også på justissektoren. For politiets del innebærer dette blant annet 10 overordnede mål for politiet, og to av målene er rene kriminalitetsforebyggende mål; styrke forebygging av kriminalitet og satse på kunnskapsbasert forebygging. Dette er gledelig lesing, og noe vi i PKF håper også vil bli synlig i den forestående strukturreformen av politiet. Skal en lykkes med å ha et politi som arbeider kriminalitetsforebyggende også i det proaktive sporet, må dette være synlig i politiets organisering og i ledelse. Egentlig burde det være krav om et proaktivt tiltak for hver hendelse politiet håndterer, både innen straffesak og innen politioperativ sammenheng. Tenk deg om at det var et krav i alle straffesaker og ved alle operative oppdrag at en skulle tilkjennegi hvilket eller hvilke kriminalitetsforebyggende tiltak en hadde iverksatt. Det hadde egentlig ikke vært for mye forlangt, og i operativ sammenheng hadde det satt fokus på «straksforebygging», som er et begrep jeg har blitt kjent med fra styremedlem i PKF og politi ved Stjørdal lensmannsdistrikt Audun Vårvik. Vi i PKF arbeider for å få til mer og bedre forebygging av kriminalitet. Egentlig skulle det ikke vært behov for en organisasjon som PKF, men inntil myndighetene har løftet kriminalitetsforebygging høyt nok og langt nok frem kommer vi til å arbeide videre. Her er en oppskrift for et politi som satser på kriminalitetsforebygging: 1) Kriminalitetsforebygging er organisatorisk synlig i alle politiets nivå, og det 2) etableres et Nasjonalt Senter for Kriminalitetsforebygging. Jeg venter blant annet spent på når vi får landets første 3) visepolitimester med funksjonsområde kriminalitetsforebygging. Alle i politiet skal arbeide kriminalitetsforebyggende, men ut over det trenger vi spesielt dedikerte politipersoner som kan noe mer og som kan arbeide mer langsiktig og uforstyrret og da trenger norsk politi 4) minst 1 kriminalitetsforebygger pr innbygger. For å endre kultur og kunnskap må kriminalitetsforebygging inn i alle 5) lederstudier ved Politihøgskolen, og det må i større grad tas hensyn til 6) kriminalitetsforebyggingens overlegne fordeler samfunnsøkonomisk. Det nærmer seg jul og et nytt år, og jeg har et ønske om at det blir mer enn ord ut av at forebygging lønner seg. Forebygging av kriminalitet lønner seg faktisk enormt mye både om en regner menneskeverd, livskvalitet, helse, økonomi, og sågar for å kunne bekjempe organisert kriminalitet. Dette må vi også ta med oss i arbeidet mot radikalisering, som er et tema i denne utgaven av FOKUS. PKF-konferansen 2015 arrangeres mars 2015, og har tema «fremtidens kriminalitetsforebygger - nærvær på gata og data». Dette er den fagkonferansen i 2014 du ikke vil gå glipp av dersom du arbeider med å forebygge kriminalitet. Her blir det både mye bra faglig og gode muligheter til å vedlikeholde og utvikle relasjoner og nettverk. Jeg vil avslutte med å ønske alle våre lesere god jul og et riktig godt nytt år. 4 fokus nr

5 FRA REDAKTØREN Fokus på radikalisering HANS MARTIN SKOVLY REDAKTØR For tiden er det veldig sterk fokus på å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme. Den 10. juni la regjeringen frem en handlingsplan med 30 tiltak, og vi fikk virkelig erfare i sommer at Norge er et aktuelt terrormål. Vi har videre sett at Statsministeren gikk ut i høst og ba 23 kommuner ta grep mot radikalisering. Aftenposten skrev 17. oktober at nå får utsatte norske byer brev fra statsministeren der det bes om å komme på offensiven i kampen mot voldelig islamisme. «Den økende radikaliseringen til ekstrem islamisme og det økende antall nordmenn som blir fremmedkrigere er en av de største utfordringene vi står foran. Dette er en av de største utfordringene Europa har for øyeblikket, sier Erna Solberg. Nå tar hun tak i advarslene fra Politiets sikkerhetstjeneste (PST) om at mange norske kommuner ikke har beredskap eller forebyggende aktivitet mot radikalisering av ungdom. Statsministerens kontor (SMK) tar derfor direkte kontakt med 23 utpekte byer og kommuner. Ifølge SMK er listen satt sammen ut fra innspill fra mange aktører, inkludert PST, etter hvor det har vært utfordringer tidligere og etter kontakt med kommuner som selv har ønsket hjelp. Statsministerens kontor understreker at noen av disse kommunene allerede har tatt gode grep» skriver Aftenposten Det er bra at SMK trekker frem dette siste. For det er gjort mange gode grep i flere norske kommuner i lengre tid. Vi har gode eksempler på at politi og kommune har hatt tette dialogmøter med muslimske ledere i flere år. Vi har gode erfaringer med mentorordninger, bruken av bekymringssamtaler, dialogforum, forum for tros- og livssyn og gjennomføring av større konferanser der forebygging av radikalisering har vært hovedtema. Kanskje er det nettopp derfor, at vi opplever at profilerte muslimske ledere nå reiser seg i Norge og er krystallklare på at det IS driver med ikke handler om islamsk lære. Det er også ganske oppsiktsvekkende når 120 fremtredende muslimske lærde fra hele verden skriver brev til IS. Avisa Utrop skrev at dette brevet argumenterer systematisk mot IS sin korantolkning og fordømmer teologien som uislamsk. Brevet på 18 sider er skrevet på arabisk, og deretter oversatt til engelsk. I denne Fokus utgaven ønsker vi derfor å følge opp tema fra forrige utgave, og vise gode verktøy som handler om å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme. Fra Skien har vi flere reportasjer fra dialogkonferansen i september. KRÅD stiller viktige spørsmål ved effekten av å kriminalisere fremmedkrigere. Fra Trondheim får dere et innblikk i veileder for å forebygge radikalisering og håndtere voldelig ekstremisme. Larvik gir en god innføring i FLEXid programmet. Kirkens ungdomsprosjekt har drevet med grupper for minoritetsjenter i flere år, og dere møter ei av jentene som har vært med i den ene gruppa. Oppbyggende politiarbeid er et interessant begrep. Det handler om hvordan politiet på Fyn i Danmark jobber forebyggende innen hatkriminalitet og ekstremisme mot den fungerende delen av befolkningen. Men, vi har selvfølgelig også mye annet interessant lesestoff. Dere kan lese om hvordan Stjørdal kommune, ungdomsrådet og politiet spiller mot samme mål. SLT koordinator i Vestvågøy kommune stiller et viktig spørsmål: Hvorfor har ikke verdens rikeste land Norge verdens dyktigste, lykkeligste og mest velfungerende ungdom? På tide å stramme inn! Tidligere politistasjonssjef Ove Sem skriver en god artikkel om den omstillingen vi når står overfor i politiet. Dere får rapport fra politirådsseminaret som var tidligere i høst, og vi har hentet in en reportasje fra Kristiansands Avis i forbindelse med at samfunnsviter Arne Klyve besøkte det årlige kjernegruppeseminaret. Med andre ord. Mange bra artikler. Kos dere med Fokus i jula God jul og godt nyttår! fokus nr

6 STJØRDAL Ungdomsråd, politi og komm Ungdom på Stjørdal samles ofte i Storvika; et område med badestrand og arenaer egnet for uorganiserte sosiale sammenkomster. Ved slike sammenkomster får politiet ofte beskjed om ulik uønsket adferd, og må rykke ut for å rydde opp. For noen år siden fikk politiet tilbakemelding fra ungdommen om at de ikke gjorde jobben sin. Dere kjører forbi fulle ungdommer under 18 år og gjør ingenting. Da tror vi at det er greit å drikke, var tilbakemeldingen fra en av ungdommene. I etterkant av dette blei det en intern diskusjon på lensmannskontoret på Stjørdal, og det var stor enighet om at man ønsket å være tydeligere på alkoholloven og 18 års grensen. Ungdommen forventer et klart og tydelig politi. Nå har politiet i Stjørdal og resten av Nord Trøndelag som ett av sine strategiske valg i handlingsplanen for 2014 å begrense alkoholens skadevirkninger hos ungdommen. Dette betyr blant annet å heve debutalderen på alkohol med ett år. I følge Helseundersøkelsen i Nord Trøndelag (HuNT) er gjennomsnittlig debutalder i dag på 14,2 år. 100 ungdommer sendt hjem fra fest Denne satsninga førte blant annet til at politiet i april 2014 sendte hjem rundt 100 ungdommer fra en offentlig fest på Vårtun, Skjelstadmark. Dette var ungdom under 18 år som enten hadde drukket alkohol, eller som hadde med seg alkohol. Foreldre/ foresatte til disse ungdommene blei kontaktet, og disse måtte da ta seg en tur til Vårtun for å hente hjem sine. Bekymringssamtale Politiets holdning og aksjon i forhold til alkohol og ungdom under 18 år er klar. - Hvis politiet påtreffer ungdom under 18 år som er beruset, blir foreldre og foresatte umiddelbart kontaktet og innkalles til en bekymringssamtale på lensmannskontoret. Politiet anser disse bekymringssamtalene som det viktigste forebyggende tiltaket som gjøres mot ungdom i Vi gjør et tidlig inngrep for å forhindre ytterligere utvikling. Bekymringssamtalen er et verktøy som bidrar til å systematisere det forebyggende arbeidet, spesielt opp mot ungdom under 18 år. Den benyttes til å prate om grenser, grensesetting Politiet og ungdomsrådet i Stjørdal er enige om hva som må til for å forebygge tidlig alkoholdebut. Fra venstre: Innsatsleder og politiførstebetjent Thor Inge Aas, lensmann Marit Stigen, nestleder i ungdomsrådet Oda Beate Beitland (16), medlem i ungdomsrådet Martin Solheim (16) og leder i ungdomsrådet Terje Hellberg (17). Foto: Lars Sørnes og gir en god dialog med både ungdom og foreldre. Hvis foreldre er bekymret, og de opplever at deres barn har avvik i adferden, må de bare ta kontakt med politiet. Vi må ha foreldrene med på laget, for det er de som skal være tydelige på hjemmebane. Det er viktige lagspillere, sier lensmann Marit Stigen. Møte mellom Ungdomsrådet, politiet og Stjørdal kommune Episoden på Vårtun skapte mye diskusjon blant både ungdom og foreldre på Stjørdal. Vi fikk mange reaksjoner fra ungdommer etter det som skjedde på Vårtun. Det ble nærmest et «kultursjokk». Mange følte urettferdighet ved at noen ble stoppet, mens andre kom seg inn på festen, sier leder i ungdomsrådet, Terje Hellberg (17). I etterkant av dette blei det arrangert et møte mellom Ungdomsrådet, politiet og Stjørdal kommune. Temaet for møtet var den forebyggende aktiviteten som må gjøres for å utsette alkoholdebuten hos ungdom. Her blei det mange gode diskusjoner og gjennom mø- 6 fokus nr

7 STJØRDAL une spiller mot samme mål Et knippe pressoppslag fra Storvika: tet fikk alle parter en større forståelse og kunnskap om hverandres meninger og ståsted. Politiet skal skape trygghet, ro og orden. De er ikke opptatt av å «ta» ungdommene. De er der for å passe på, sier Terje Hellberg. På lag for å «røske» opp i alkohol-kulturen Gjennom møtet blei Ungdomsrådet og politiet enige om å gå ut felles i Stjørdals Blad for å vise en tydelig beskjed og en felles holdning: Ungdom under 18 år skal ikke drikke alkohol. Denne artikkelen sto på trykk i Stjørdalens Blad torsdag 15. mai Innsatsleder og politiførstebetjent Thor Inge Aas ved Stjørdal lensmannskontor, er opptatt av at ungdommen selv må ta ansvar. Dere må ta avstand fra alkohol på et tidlig tidspunkt. Kanskje dere kan påvirke ungdommene mer enn både politiet og foreldrene. Hver enkelt holdning er kjempeviktig, sier Aas. Både politiet og ungdomsrådet i Stjørdal er enige om at de er på rett vei. Og begge parter har forståelse for hverandres synspunkter. Vi må alle spille på lag for å utsette alkoholdebuten, sier Terje Hellberg i ungdomsrådet. KARI CHRISTENSEN FOREBYGGENDE KORDINATOR STJØRDAL KOMMUNE fokus nr

8 KRONIKK På tide å stramme inn! Hvorfor har ikke verdens rikeste land Norge verdens dyktigste, lykkeligste og mest velfungerende ungdom? Jeg tenker at ungdom er oppdratt av oss voksne, og de tar med seg den kulturen de vokser opp i, de voksnes vaner, uvaner, holdninger, adferdsmønstre. Når vestkantungdom i Oslo ruser seg mer enn annen ungdom i landet tenker jeg at det speiler voksengenerasjonens atferd og holdninger til alkohol og andre rusmidler, og denne voksengenerasjonens holdninger til oppdragelse, grensesetting, og deres omsorgsevne for egne barn. Spesialpedagogen Oddvar Bjørnestad skriver mye om dette i sin bok «Barne - oppdragelse ingen sport for pyser.» Han mener at foreldre ofte er mer opptatt av selvrealisering enn av barneoppdragelse, mange har ikke nok tid til omsorg av barn, lever i et jag om å være best, finest, ikke tape maska, oppnå mest, eie mest. Bjørnestad hevder at når man oppdrar barn og ungdom må man sette seg selv i andre rekke, og faktisk fokusere på oppdragelsen. Foreldre svikter ungdommen hvis han/hun lykkes i å sprenge de grensene de voksne har satt, når de klarer å manipulere og lure oss, når forskjellige voksne setter forskjellige rammebetingelser for den samme ungdommen. Når mamma vil være datterens venninne, hvem skal fylle oppdragerrollen som mor da? Skilte foreldre må samarbeide om å sette de samme grensene. Når den unge ringer hjem og vil hentes fra en fest som går over styr, da bør du være edru og kunne sette deg i bilen og hente han/henne. Det er på tide å stramme inn, blant foreldre, i skoleverket, i NAV og annet hjelpeapparat. At foreldre må følge bedre med egne barn, er de fleste enige om, og alle nettvettkampanjer som drives i landet forteller oss foreldre at vi må kikke barn og unge i kortene når det gjelder hva som foregår på sosiale medier. Derfor trenger ikke en vestkantpappa ha dårlig samvittighet for å lese egne barn og ungdoms kommunikasjon på facebook, mobil, på ulike nettverk. Det gjør inntrykk når en ung, nå voksen jente/dame ser tilbake på ungdomstida si og sier «Pappas datasnoking reddet livet mitt!» En lovendring er på gang som skal gjøre at foreldre ikke kan takke nei til hjelp fra barnevernet i alvorlige saker. Dette mener jeg er svært positivt. I forhold til skolen stiller jeg meg spørsmålet: Er det nå så sikkert at lærernes beste er elevenes beste? En skoleleder mener vi bør avskaffe høstferien og vinterferien, gi elevene lengre skoleår, disse to feriene kommer inn og forstyrrer læringsarbeidet ganske raskt etter at skoleåret er startet på høsten, og etter at vårsemesteret er i gang etter en lang jule- og nyttårsferie. Dette ville gi mer kontinuitet i læringsarbeidet, både for elever og lærere. I tillegg ville det løse et problem for foreldre som nå ofte må ta seg fri fra jobb for å passe barna sine i disse to ukene. Den samme skolelederen er fortvilt over alt skolene og elevene forventes å være med på, som tar fokus bort fra læringsarbeidet. Det er sikkert vel og bra med Tine-stafetter, bli-kjent-uker, turdager, bedriftsbesøk, verdighetsdager listen kan gjøres uendelig lang, men glemmer vi å stille spørsmålet om hva læringsutbyttet for elevene skal være på alle disse annerledesdagene, som «stjeler» av de 190 dagene elevene har til rådighet hvert skoleår? Og hva med rektorer som gir elever fri for å reise på Justin Bieber-konsert! Skulk fra skolen kan skyldes mistrivsel, mobbing, mangel på søvn, latskap, men også være en reaksjon på en undervisning der elever mislykkes, kjeder seg, ikke forstår, gruer seg til prøver og eksamener. Forskeren Arne Klyve kaller skolen «den nasjonale arena for anerkjennelse og krenkelse.» De som krenkes er de som stadig mislykkes i det såkalte «utdanningsløpet.» I Norge ler vi av nederlendernes «skulkepoliti». En av de som ler litt overbærende er kunnskapsministeren, men vi burde kanskje legge merke til at i Nederland har man ved hjelp av skulkepolitiet fått ned fraværet i skolen med 30 %. Elever med fravær oppsøkes hjemme, og er fraværet «ulovlig», det vi si uten at eleven er syk eller har annet lovlig fravær, får man faktisk en bot, som er såpass høy at den svir. Snur man litt på flisa, viser skulkepolitiet at lokalsamfunnet bryr seg, ikke lar ting skure og gå, og med å oppsøke hjemmene faktisk viser omsorg og interesse. Dersom man i møtet med familiene finner alarmerende forhold kan hjelpeapparat settes inn, gjennom skole, helsesøster, barnevern i mer alvorlige tilfeller. Vi har eksempler fra Norge, riktignok uten bøter, på at slike tiltak kan fungere. SLT-koordinator i Trondheim forteller om hvordan man oppsøkte et miljø av skoleelever som samlet seg i sentrum av Trondheim i skoletiden, og gjennom en samordnet innsats, også mot foreldrene, fikk ungdommene tilbake på skolene. Hvis vi alle var litt observante i egne lokalmiljø, ville vi kanskje legge merke til enkelte barn, unge, eller grupper av ungdom på steder der disse elevene ikke skal være i skoletiden. Det vil være helt på sin plass å rapportere dette videre til skolen. Det viser at vi bryr oss. Kanskje er skulking også noe barn og ungdom har lært av oss voksne. Når en meget 8 fokus nr

9 KRONIKK profilert stortingsmann heller vil være på kokkekamp i Danmark enn å gjøre jobben sin på Stortinget er vel dette også skulk, legitimert både av partiet hans og de som innvilger permisjoner på Stortinget. Og skattebetalerne må betale for vararepresentant, reise, opphold, lønn og godtgjørelser. For foreldrene er det viktig å snakke pent om skolen rundt middagsbordet. Hvis samtaler hjemme brukes til kritikk av skolen og lærerne, vil dette forme ungdommens holdninger til skolen på en negativ måte. Sydenturer i skoletiden er et annet område der vi burde stramme inn og bare vedta at dette innvilges ikke. Mange foreldre begrunner behovet for dette med at det er billigere å reise utenom skoleferiene, og skolelederne har i dag ikke noen formell mulighet for å nekte foreldrene å ta sine barn ut av skolen for en eller to uker. Ofte får også læreren merarbeid og må lage ekstra opplegg for «de ferierende». Skoledagene bør ha så stor verdi for den enkelte elev, at det ikke er tilrådelig selv for de skoleflinke å miste en eller to hele skoleuker, og kommuner og skoleledere bør gis fullmakt til.med loven i hånd. avslå dette. For elever med «Kloge hænder» (Mattias Tesfaye) er det viktig at også de praktiske fagene i skolen holder god kvalitet, og er det ikke merkelig at i verdens rikeste land har vi ikke råd til vann i skolebassengene! Som jeg også nevnte i min forrige kronikk, påpeker forskeren Arne Klyve at «NAV er den nye forsørgeren i Norge». Ungdom og voksne sykeliggjøres og klientgjøres. En ungdom som ligger på sofaen hele dagen, gis en diagnose, før ville vi kalt det latskap og en uvane. Klyve stiller spørsmålet om vi som folk/nasjon er blitt mindre utholdende, tåler mindre smerte, mindre motgang? Er det blitt for lett for unge mennesker å forvente at NAV skal bidra med bolig og penger til livsopphold, uten å bidra med noe selv? Foreldreansvaret slutter ikke selv om en ungdom har fylt 18 år, og per definisjon er «voksen». Når en ungdom fyller 18 år slutter også skole, arbeidsgivere, hjelpeapparat å informere foreldrene om hva som skjer i de unges liv. Jeg minner om at når den unge samtykker i dette, kan foreldrene fortsatt informeres. Min erfaring er at alderen ofte er en svært kritisk fase i mange unge menneskers liv, og at det er viktig at foreldre og annet nettverk er til stede og tilgjengelig for den unge i disse årene. Jeg tror at vi tåler å stramme tøylene litt, i oppdragelsen, i skoleverket, i NAV, og at vi voksne må bry oss og gå foran som gode eksempler for de unge. Grensesetting basert på kjærlighet og omsorg vil ungdommen takke oss for i voksen alder. KRONIKK: LARS BAKKE SLT- KOORDINATOR VESTVÅGØY KOMMUNE fokus nr

10 KRISTIANSAND Bekymret på ungdommens vegne Samfunnsviter Arne Klyve mener dagens ungdom tåler mindre motgang enn ungdom før i tiden. Klyve skylder på foreldrene. Foreldre til den oppvoksende generasjon rydder bort for mange hindringer og legger for mye til rette for barna sine. Det er viktig at unge opplever motgang i barndommen slik at de tåler overgangen til voksenverden, mener Arne Klyve, samfunnsviter og forfatter. Klyve var i Kristiansand ( ) for å holde foredrag for ansatte i kommune, politi og skole, som jobber med forebyggende arbeid blant unge. Ekspert på trender Ja, jeg er enig med påstanden til Klyve. Foreldrene må være bevisst sitt foreldreansvar, tørre å sette grenser og være tydelige. Å vokse opp i dagens samfunn er langt mer krevende og utfordrende enn for 20 år siden. Vi må ikke gi barna for stort rom alene uten voksne tilstede som kan veilede dem, korrigere dem, motivere og støtte dem, sier Grete Pedersen, leder av forebyggende avdeling ved Kristiansand politistasjon. Arne Klyve forteller til Kristiansand Avis at han ønsker å sette en diagnose på tiden, og løfte det opp fra individnivå. Klyve skal gi oss oppdatert kunnskap om trender og hvordan de forandrer seg. Det er vanskelig for meg å være uenig med Arne Klyve, sier Karin Berthelsen, kriminalitetsforebygger i Kristiansand kommune. 10 prosent kan miste fotfestet Klyve mener at Norge er i ferd med å bli polarisert, og det er det som skremmer ham mest. De vellykkede blir mer vellykkede, og de som faller utenfor blir der. Ifølge Klyve har dette sammenheng med foreldrenes posisjon i samfunnet. At privilegier og sosial status går i arv mellom generasjoner. Som nasjon har vi i liten grad lykkes Satser tungt på forebygging Forebyggende arbeid blant unge er en av hovedoppgavene til politiet i Kristiansand og en viktig suksessfaktor er systematisk samarbeid med kommunen. Det sier Grete Pedersen, leder av forebyggende avdeling ved Kristiansand politistasjon. Avdelingen til Pedersen er samlokalisert med kriminalitetsforebyggere fra kommunen Vi ønsker at folk i Kristiansand skal vite at vi jobber aktivt med forebygging. Ved alle ungdomsskoler og videregående skoler i Kristiansand er det etablert kjernegrupper, sier Karin Berthelsen, kriminalitetsforebygger i Kristiansand kommune. Kjernegrupper er et lavterskeltilbud til all ungdom i Kristiansand. Foreldre som føler at de har mistet kontrollen eller oversikten over sitt eget barns aktiviteter og gjøremål, oppfordres til å ta kontakt med skole, kommune eller politi. Vår oppgave er å forebygge og forhindre videre utvikling av kriminalitet, rus og radikalisering, sier Pedersen. Kjernegruppene involverer og ansvarliggjør ungdom og foreldrene, med støtte fra gruppens faste medlemmer. Disse medlemmene er representanter fra skole, fritid helsesøster og politi. Kjernegruppene har fokus på hva som kan gjøres for at fremtiden skal bli bra. Det er ikke viktig hva du har gjort eller hvorfor du gjorde det. Kjernegruppene er frivillige og skal gi mening for den det gjelder, sier Berthelsen. OMFATTENDE FOREBYGGINGSARBEID: Politiet og kommunalt ansatte jobber sammen om et felles mål: Ungdom skal hjelpes før det går galt. Til vestre Grete Pedersen, leder av forebyggende avdeling ved Kristiansand politistasjon og Karin Berthelsen, kriminalitetsforebygger i Kristiansand kommune. med sosial utjevning. 10 prosent av befolkningen er i ferd med å miste fotfestet i fellesskapet. Foreldrene blir stadig mer avgjørende for at de unge skal lykkes. Å tåle motgang på egenhånd er på retur i den oppvoksende generasjon. De fikser ikke å være nedstemt, sier Klyve. Norge på jumboplass Klyve skal i sitt foredrag i Kristiansand belyse utviklingstrekk blant gutter og jenter. Klyve henviser til en fersk rapport fra OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling), som viser at ungdom i Norge kommer dårligst ut i en undersøkelse gjort blant ungdom i 34 land. Av 34 land kommer norske skoleelever på 34. plass i utholdenhet. Norsk ungdom i skolealder er de som gir først opp ved motgang, sammenliknet med 33 andre industriland. Dette tyder på at de har hatt for lite motgang i barndommen, sier Klyve. Ifølge Klyve er årene fra 0 til 13 år ekstremt viktige for å få folk på rett spor. Kvaliteten i barnehagene spiller med andre ord en viktig rolle. Vi må ha flere menn inn i barnehagene. Farsrollen har ofte vært fraværende på hjemmebane blant dem som faller utenfor, sier Klyve. Av: Nils Erling Terjesen, Kristiansand Avis (Gjengitt med tillatelse) 10 fokus nr

11 Hvordan forebygge radikalisering og håndtere voldelig ekstremisme? Trondheim kommunes Veileder i samarbeid med Sør-Trøndelag fylkeskommune, Sør-Trøndelag politidistrikt og PST. Trondheim kommune og Sør-Trøndelag politidistrikt har siden 1. februar 2001 arbeidet etter SLT modellen. Artikkelforfatteren har vært ansatt som SLT koordinator i rådmannen stab i Trondheim kommune siden starten i Se: I 2002 så vi for første gang tendenser til at minoritetsspråklige ungdommer dannet gjengkulturer i Trondheim. Arbeidet med disse 10 utvalgte gutter er evaluert av Berit Berg, den gang SINTEF, nå NTNU og arbeidsmetodikken og resultatene er presentert i rapporten «En stein i Elva» Erfaringene med dette arbeidet ble brakt inn som tema i SLT gruppene på bydel i Trondheim, og utfordringer knyttet til minoritetsspråklig ungdom har stått høyt på prioriteringslisten for SLT arbeidet. I 2006 tok deler av det minoritetsspråklige miljø kontakt med undertegnede og ønsket å skape en arena for forebygging av kriminalitet gjennom idrett og opplysningsarbeid. Dette arbeidet pågår fremdeles. Motoren i dette arbeidet er ca 120 minoritetsspråklige unge fra over 12 nasjonaliteter som møtes hver fredag- og lørdagskveld til aktiviteter. Gruppen deltar også i samfunnsdebatten, og har gått i demonstrasjonstog mot kjønnslemlestelse, og bidratt til å arrangere kveldsseminar mot radikalisering. Leder for denne gruppen har sporadisk kontaktet SLT koordinator med bekymring rundt unge gutter som bruker mye tid på internett hvor de følger Al-Shabbaab sine grusomheter via Youtube. Flere av disse guttene har vært inne til samtaler med ressurspersoner i det minoritetsspråklige miljø, og med politiet og PST. De siste år har også enkelte fritidsklubber meldt bekymring om utvikling av begynnende radikale holdninger hos enkeltpersoner. Skoler har gitt tilbakemelding hvis de oppfatter at unge utrykker seg bekymringsfullt gjennom skrift, tale eller holdninger. Dette gjelder personer som har vist sympati for Breiviks grusomheter, og også minoritetsspråklige unge med tendenser til radikale holdninger. Trondheim har hatt lav terskel for å motta denne type bekymringer, og det er iverksatt tiltak der dette har vært nødvendig. Det er i dag svært få minoritetsspråklige som er registrert med kriminalitet i aldersgruppen under 18 år i Trondheim All informasjon om denne type utviklingstrekk gikk tidligere direkte til SLT-koordinator eller direkte til politiet, og i siste instans PST. Med hendelsene i Syria, og fokus på fremmedkrigere var regjeringens handlingsplan som kom i juni 2014 kjærkommen. Det er verd å merke seg at dette ikke er noe nytt fenomen. Vi har hatt personer som har dratt i krig også tidligere, både til Øst og Vest Afrika og Sri Lanka for å nevne noen områder, men også hjemvendte fremmedkrigere og barnesoldater fra både Afrika, Østen og tidligere Sovjetrepublikker. Den store bekymringen nå er rettet mot personer som kommer tilbake med terrortrening og som kan tenkes å begå terrorhandlinger på norsk jord. Den islamske stat (IS) har gitt oss flere nye bekymringer, ikke bare unge som ønsker å delta på deres side, men også Kurdere som ønsker å kjempe en frigjøringskamp mot IS for eget territoriet. Se for øvrig KRÅDs høringssvar på Utfordringen for Trondheim kommune, og alle andre kommuner har vært hvor kanaliseres bekymringene. I samarbeid med Sør- Trøndelag fylkeskommune, Sør-Trøndelag politidistrikt og PST har undertegnede utarbeidet en Veileder. Hvordan forebygge radikalisering og håndtere voldelig ekstremisme Veilederen er beregnet på videregående skoler, ungdomsskoler, barnevern og kulturenheten. Veilederen bygger på SaLTo sekretariatets veileder men er tilpasset Midt Norske forhold og behov. EVEN YTTERHUS Da vi startet arbeidet med veilederen, kon- SLT- KOORDINATOR TRONDHEIM RÅDMANNENS STAB fokus nr

12 taktet undertegnede utdanningsdirektøren i Fylkeskommunen for å undersøke om de hadde dette tema på dagsordenen. Det hadde de ikke og tilsluttet seg Trondheim kommunes arbeid. Fylkeskommunen implementerte veilederen umiddelbart da den var ferdigstilt. Målgruppen for denne veilederen er på lavest mulig forebyggende nivå. Å avdekke tendenser til radikalisering tidlig er viktig. Muligheten for å snu en uønsket utvikling er langt letter hvis man som i annet forebyggende arbeid kommer tidlig inn. Å snu personer som allerede er radikalisert er meget vanskelig. Som det står beskrevet i veilederen er forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme ikke ulikt forebyggende tiltak mot skolefrafall, rusproblematikk og kriminalitet. Vi må forsøke å motvirke utstøtelsesmekanismer i alle barn og unges hverdag, og aktivt arbeide for å forhindre at noen føler at de står på utsiden av fellesskapet. Vi må forsøke å bidra til at unge utvikler et selvbilde og en identitet som er knyttet til å være en del av fellesskapet og ikke til et marginalisert og/eller ekstremistisk miljø. Det er ikke enkelt å motvirke dette, men hvis alle fra foresatte, skole, kultur, idrett, foreninger m.m. har fokus på inkludering av alle, er vi på rett vei. Det er viktig å bemerke at radikalisering i denne veilederen ikke kun handler om radikal islam. Også radikalisering både på den politiske høyre og venstresiden er i målgruppen. Og ikke minst å nå de som sitter alene hjemme og blir selvradikalisert. Disse er en viktig gruppe å fange opp. Får å nå disse personer er vi avhengig av å gå bredt ut med informasjon om bekymringstegn og risikofaktorer. Veilederen handler først og fremst om hvor slik bekymring skal kanaliseres. Hva gjør vi ved bekymring. Videregående skoler har utpekt en kontaktperson på hver enkelt skole. I Trøndelag er denne leder for elevdemokrati og helhetlig læringsmiljø, og skal være den enkelte skoles diskusjonspartner ved bekymring fra resten av kollegiet på skolen. Ungdomsskolene har utpekt en tilsvarende ressursperson på hver enkelt skole, som bekymring kan diskuteres med. Det er videre utpekt en sentral ressursperson i skolestaben til fylkesskolesjefen. Denne er knyttet til fagenhet for videregående opplæring. For ungdomsskolen er det utnevnt en person fra skolestab hos Utdannings - direktøren/rådmannen. Barnevernet har utnevnt en sentral ressursperson som alle i barnevernet i Trondheim kan kontakte, og det samme har Kulturenheten. Politiet har en forebyggende og mangfoldskoordinator som vil være diskusjonspartner for denne gruppen. I siste instans er det politiets ressursperson som melder bekymring videre til PST. Kontaktinformasjon til ressurspersonene med telefonnummer er lagt inn i Veilederen. Disse fire personer vil få en spesiell opplæring på denne type problematikk i samarbeid med politiets forebyggende og mangfoldskoordinator. Veilederen har på denne måten klargjort arbeidsløypen og konkretisert hvor eventuelle bekymringer skal rettes. I regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme er det beskrevet mange tiltak. Handlingsplanen er ny, og flere av tiltakene er beskrevet uten at det følger med midler til reell gjennomføring. Blant annet er RVTS (ressurssenteret for vold,traumatisk stress og selvmordsforebygging) gitt en rolle for å bistå kommunenes kriseteam og utvikle skoleringspakker (Tiltak 23). I arbeidet med Veilederen ble RVTS kontaktet, men opplyser at de ikke har midler eller kompetanse på dette feltet pr i dag. Det forutsettes av Trondheim kommune at dette blir gitt. Politiets forebyggende og mangfoldskoordinator har ansvar for å opprette dialogforum med det minoritetsspråklige miljø. Trondheim kommune vil selvfølgelig være en part i disse fora. På sikt er det viktig å få utdannet imamer også i Norge, vi ser en liten tendens til at hjemlandet sender enspråklige imamer til Trondheim, og sikkert Norge for øvrig. Inntil dette skjer, må kontakten opp mot moskeer og imamer være god og tett, med mål å skape gode relasjoner og forståelse for at bekjempelse av radikalisering og voldelig ekstremisme ikke bare er et ansvar for kommune og politi. På dette punkt har Oslo kommet langt, med tett kontakt opp mot moskeene. Veilederen som Trondheim har utarbeidet er et første skritt for å formalisere arbeidet mot disse utfordringene. Trondheim kommune har mange møtepunkter hvor dette tema tas opp, eller bør fokuseres på i større grad enn i dag. Det Flerkulturelle Informasjon og Dialogsenter i Trondheim (FIDS) er et senter som er opprettet for å styrke kommunens integreringsarbeid, og skal være en møteplass for kontakt og dialog mellom innvandrere, flyktninger myndigheter og majoritetsbefolkningen. FIDS vil være en bidragsyter for å unngå marginaliseringsprosesser, og har ressurspersoner fra ulike nasjonaliteter. Trondheim kommune mottar mange enslige mindreårige, og har en egen institusjon med bolig- oppfølging for de som forlater institusjonen, (Rabita). Voksen opp - læringen i Trondheim, er Trondheims største skole, og statlige asylmottak har mange flyktninger på sine mottak. Alle disse vil kunne benytte politiets forebyggende og mangfoldskoordinator som diskusjonspartner ved bekymring for radikaliseringsprosesser blant unge. Listen over møtepunkter med minoriteter er ikke utdypende. Ønskes mer utfyllende informasjon, ta gjerne kontakt med SLT koordinator i Trondheim. 12 fokus nr

13 Hvordan skape trygghet og tillit gjennom dialog? Telemark politidistrikt har i halvannet år satset mye tid og ressurser på å oppsøke og etablere god kontakt og samarbeid med de fem moskeene i Grenland, kulturforeningene, Telemark innvandrerråd og flerkulturelt utvalg i Skien. I slutten av september møttes de til en stor dialogkonferanse i Skien med over 200 deltakere fra innvandrermiljøene. Bakgrunnen for samarbeidet er at politiet ønsker å bygge opp tillitsforholdet mellom innvandrere og politiet i Grenland. Mange innvandrere har dårlig erfaringer med politiet fra sitt tidligere hjemland, og kvier seg for å ta kontakt med norsk politi. De fleste innvandrerne er lovlydige, men de er noe overrepresentert på kriminalitetsstatistikken i forhold til vold og særlig vold i nære relasjoner. Moskeene i Grenland ønsker å være en positiv faktor i nærmiljøet, men sliter med å skape positive aktiviteter som engasjerer ungdom. Politiet opplever en veldig åpenhet fra innvandrermiljøene. En av hensiktene med dialogen fra politiets side er å forebygge radikalisering og ekstremisme. I løpet av høsten får Telemark politidistrikt en stilling som skal jobbe spesielt med dette problemområdet. Politiet i Grenland har hatt flere ungdommer inne til bekymringssamtaler, og jobber aktivt for å forebygge ekstremisme og radikalisering. Politi med innvandrerbakgrunn Blant talerne på dialogkonferansen i september var politimannen Vigan Kozmaqi. Han var syv år gammel da han kom til Norge fra Kosovo. Han jobber nå i politiet i Grenland, og fortalte om hvordan det er å jobbe som politimann med innvandrerbakgrunn. «Jeg får lettere tillit fra andre med minoritetsbak- fokus nr

14 grunn. Jeg opplever at ungdom åpner seg mer for meg, kanskje det er fordi jeg forstår dem bedre». Kozmaqi opplever sin innvandrerbakgrunn som en kjemperessurs i arbeidet i politiet. Han mener at det gir ham en mye bedre kultur- og religionsforståelse. Han kom med et eksempel fra da han gikk på politihøyskolen og en politimann sa til ham: «Du er en veldig ålreit albaner.» Da sa han: «Det er bare fordi du møter bare kriminelle albanere.» Kozmaqi kom med en klar oppfordring: Man må møte andre impulser i andre sammenhenger en bare på jobben. Tilliten til norsk politi En annen taler under dialogkonferansen var barnevernspedagog Kondan Ahmad, født i Norge og oppvokst på Kleiva i Skien. Hun påpekte at bedre dialog var nødvendig for å skape tillit mellom politi og innvandrere. Mange flyktninger, ofte menn, opplever å ikke ha tillit til politiet, fordi de i sitt tidligere hjemland har opplevd et politi som har vært korrupt og voldelig. Måten enkelte innvandrere i Norge blir stoppet på av politiet, det hun kalte stopp og sjekk kan oppfattes diskriminerende, og politiets fysiske atferd kan ofte oppfattes som nedverdigende, sa Ahmad. Enkel informasjon kan rydde av veien mye utrygghet og misforståelser. Gruppearbeid og dialoger Under konferansen ble deltakerne delt inn i dialoggrupper hvor innvandrere og politi drøftet konkrete problemstillinger. Et av spørsmålene var: Stoler dere på norsk politi, og vet dere hvilken hjelp dere kan få av politiet? Under dialogen kom det fram at de fleste innvandrerne stolte på norsk politi, men et mer synlig politi ville virke tillitskapende. Det er bra at politiet rekrutteres fra «folket» og ikke korrupte makthavere. «Vi stoler på politiet, men er likevel redde for ordet politi», var utsagn som kom fram. Språkvansker kan skape misforståelser og utrygghet. Innvandrere vil ringe politiet, men forstår ikke alltid hva som blir sagt. Barna er bedre enn foreldrene i norsk, og lurer ofte foreldrene. Det tar i mange tilfeller for lang tid fra lovbruddet skjer til det kommer en reaksjon ovenfor gjerningsmannen. Dette vet forbryterne å gjøre seg nytte av. Noen av innvandrerne ga uttrykk for at de ikke helt våget å stole på norsk politi. De hadde så mange negative erfaringer med seg i bagasjen fra møte med politiet fra sitt tidligere hjemland som de trakk med seg inn i den nye tilværelsen. Mange innvandrere vet ikke Tillit og trygghet gjennom dialog: Morten Berntsen i politiet(til venstre), Soubhi Thaher, Helge Fredriksen i politiet, Ana Lopez Taylor, Alfonso Martinez, Line Nerdrum i politiet, varaordfører Geir Arild Tønnessen, Mondher Ben Mohamed Jeridi, Borghild Bjerketvedt i politiet, imam Imran Anwer Malik nok om hvilken hjelp de kan få av politiet, og tar av den grunn heller kontakt med noen de kjenner som snakker samme språk, dersom de synes noe er vanskelig. Innvandrere som har bodd lenge i Norge har mer tillit til politiet, enn de som har kortere botid. Det ble gitt uttrykk for frustrasjon over at politiet ikke forstår kulturforskjeller i forhold til oppdragelse og familieforhold. Noen henviste her til måten man prater til barna på, og at de ikke anser en ørefik som vold. Bedre samarbeid politi - innvandrere En annen utfordring som ble drøftet på dialogkonferansen var: Hvordan kan samarbeidet mellom politiet og innvandrerne bedres? Det kom fram at politiet må møte innvandrerne ansikt til ansikt der de er og informere om lov og rett på voksenopplæringen, skolene, moskeene og i kirkene, og skape flere naturlige møteplasser til mer uformell informasjonsflyt. Det bør arrangeres flere dialogkonferanser slik at innvandrere kan se at politifolk er som vanlige folk. Politiet må snakke med innvandrere på individnivå, forstå innvandrernes situasjon, og ikke bare snakke med innvandrere som gjør kriminalitet. Politiet bør lære mer om andre kulturer, øke kulturforståelsen. Minoriteter må lære språket og holde seg til norsk lov. Innvandrere må være tydelige å si fra hvis de ikke forstår hva politiet sier, og 14 fokus nr

15 Barna må læres opp Innvandrerforeldre må lære barna sine hvordan de skal oppføre seg i det norske samfunnet. Særlig i de muslimske miljøene må foreldre lære ungene sine den rette tolkningen av Koranen, som samsvarer med norsk lov. Ikke en tolkning som går i ekstrem retning. Barn og unge må stimuleres til å ta seg utdanning og få seg jobb, og det er viktig å få ungdom i aldersgruppen år ut i arbeid. Ungdommer som faller utenfor har lett for å søke negative miljøer. Hovedgrunnen til at ungdom søker mot ekstreme miljøer er at de ikke finner tilhørighet eller mening i miljøet rundt seg. Følelsen av å være krenket, mangel på håp og skuffelse over normer i samfunnet kan være beveggrunner for at ungdom foretar ekstreme valg. Andre årsaker kan være relasjonsproblemer for eksempel mellom innvandrere og etnisk norske. Flere nevnte på søken etter identitet. At nettet er et sted flere ungdommer finner bekreftelser på hvem de kan være, og at dette i noen tilfeller ikke er gode bekreftelser. Politiet og moskeer må jobbe tettere sammen for å forebygge radikalisering. Moskeer må i større grad ta opp tema rundt radikalisering i sine møter med menigheten, for eksempel i forbindelse med fredagsbønnen. ikke si ja hvis de ikke har forstått budskapet. Politiet bør bruke tolker som vet hva taushetsplikt er, og ikke å engasjere tolker som har andre agendaer enn å tolke. Bredere rekruttering av innvandrere til politiyrket, vil gi flere muligheter til tillitsbygging. Dette ble tatt opp av flere og sett på som svært viktig. Mer åpenhet Noen innvandrere mente at politiet måtte være mer åpne, fleksible og blide. Føler at politiet er veldig opptatt av regler og lover, og at man er lite åpne for å løse konflikter utenom lov og straff. Som Kodan snakket om i sitt innlegg, var det flere som snakket om kroppsholdninger og måten politiet snakker med innvandrere på. Ved trafikkontroller er holdninger og kroppsspråk viktig. Det må gis informasjon om hvorfor en foretar «stopp og sjekk», og behandle innvandrere og etnisk norske med samme respekt. Forebygging av radikalisering og ekstremisme På spørsmålet om hvordan vi sammen kunne unngå radikalisering og voldelig ekstremisme var mange innvandrere opptatt av forelderrollen. Foreldre må være gode forbilder og følge med på hva barna holdet på med, spesielt på nettet. Barn og unges bruk av Internett må kontrolleres. Innvandrerforeldre må gis hjelp og veiledning i forelderrollen. Foreldre må engasjere seg i barnas fritid, og følge dem opp på fritidsaktiviteter. Kompetansehevende tiltak i innvandrermiljøene er nødvendig slik at en tidlig kan oppdage radikalisering og vite hva en kan gjøre av forebyggende tiltak. Skape en lavere terskel for å ta kontakt med politiet, og at bekymringssamtaler kan gjennomføres av politiet. Et bredere fritidstilbud for barn og unge i regi av moskeene er viktig. Stå opp for egen meninger Ungdom som opplever og ser meldinger av ekstremistisk karakter på sosiale medier, må tørre å stå opp for egne meninger og ikke la dette passere i stillhet. Ungdom opplever at det er venner på sosiale medier som deler videoer som er av ekstremistisk karakter. Ungdom må tørre å kommentere disse, for å motsi budskapet. Innvandrermiljøet må selv være med på å skape aksept for å stå imot radikale ekstreme meninger. HELGE FREDRIKSEN FOREBYGGENDE KOORDINATOR TELEMARK PD fokus nr

16 Hvor skal verden ellers gå? Imam Imran Anwer Malik sa det slik i dialogkonferanse i Skien lørdag 20. september: Den som fremmer fordommer er ingen sann muslim. Fred og respekt for jøder og kristne er en grunnleggende del av islamsk lære. Arrangører av denne konferansen var politiet i Telemark, Telemark innvandrerråd, Flerkulturelt utvalg i Skien, Telemark Røde kors, Telemark islamske trossamfunn, Telemark islamske forening, Bilal Moske islamske kulturforening og Lie bydelshus. Tittelen kan sikkert virke som den er hentet fra Kardemommebyposten: «Tillit og trygghet gjennom dialog» men er i virkeligheten selve kjernen i det samfunnet vi har, og som vi da også prøver å utvikle videre. For det første: Om du tilhører de mest innvandrernegative som tror at bare vi får reversert Norge til slik det var på 1950-tallet, der de eneste innvandrerne var noen finner og svensker samt et par spanske sjøfolk som hadde funnet kjærligheten langs norskekysten, så er den tiden over. Norge blir aldri slik igjen. Europa blir aldri slik igjen. Ingenting blir slik igjen. Og det er ikke et valg man gjør. Vi lever i en internasjonal verden og må lære oss å leve sammen med folk som har annen bakgrunn, annen religion, annen etnisitet enn oss selv. Valget er ikke om man er for eller imot utlendinger. Valget handler om i hvilken grad folk er villig til å bidra at samlivet skal lykkes. Skal vi sammen skape et Norge preget av motsetninger, konflikt, ulikhet og rasisme, eller skal vi sammen prøve å skape et Norge der vi fungerer sammen, selv om vi har litt forskjellig kulør og litt ulike guder å tro på? Det er altså opplagt og udiskutabelt at vi må lære oss å leve sammen og jeg tror vi skal være glad at vi har et politi som også er villig til å ta disse utfordringene. Jeg har mye familie i Canada. Hele Canada består av innvandrere. Slik har det alltid vært. I alle fall «alltid». Alle kommer fra et annet sted og jeg har en fetter som er gift med en kvinne av russisk herkomst, en fetter som er gift med en kvinne av ukrainsk herkomst, mens fedrene deres, fra Bergen henholdsvis er gift men en australsk kvinne og en svensk kvinne. Men vi trenger ikke reise til Nord-Amerika for å se slikt. Vi andre i familien har tilsvarende preferanser. Det finnes vel til og med en eller annen i vår bergenske familie som har dradd inn en trønder i familiefellesskapet. Men vi biter det i oss. Her er det romslig toleranse. Poenget er at det knapt nå finnes en eneste familie i hele landet som ikke, på et eller annet vis, må lære seg å møte utfordringene som ligger i at ulikhet ikke trenger være uvennskap. Og at alle rett og slett ikke er norske, luthersk-evangeliske lyslugger, døpt, konfirmert og gift i samme kyrkjelyd. Det skulle da også bare mangle. Jeg mener at vi skal stille krystallklare krav til våre nye landsmenn. Normalt, altså om det ikke er andre forhold som spiller inn, så er det to forutsetninger for å få et godt liv i Norge og her må man være tydelig: 1: Lære seg språket. 2: Skaffe seg arbeid. En av to er ikke nok begge disse forutsetningene må vi som nasjon, opp igjen og opp igjen, påpeke. Men i Norge har vi vært like dårlig til å stille krav til oss selv, som vi har vært dårlige til å stille krav til våre nye medborgere fra det store utland. Krav en bør være at vi faktisk gjør det vi kan for å lykkes med denne delen av «den moderne tiden» som ikke er så ny lengre. Det betyr blant annet at man som arbeidsgiver ikke dropper gode søkere til jobber fordi de heter Mustafa og ikke Mons. Det betyr at vi ikke stigmatiserer folk fra andre land fordi om noen av dem er kjeltringer. Kjeltringer i Norge kom jo ikke akkurat som et nytt fenomen da første innvandreren dukket opp. Det betyr at vi ikke lar våre fordommer og vår fremmedfrykt stå i veien for sunt bondevett, når vi ser at naboene er skikkelig folk, selv om det lukter litt andre kryddersorter hos dem enn når vi lager fårikål. Det betyr at vi ikke tillater at rasister og fremmedfiendtlige krefter får fremme absurde anklager om andre mennesker basert på rase, ikke sak. Vi har alle et ansvar. Når noen kaller afrikanere for sotrør, så svikter vi det ansvaret om vi ikke sier sannheten om slikt primitivt tøv. Vi har alle et ansvar. Og jeg er altså svært glad for at nettopp politiet, som nok også har sine utfordringer med nettopp dette, tar et slikt initiativ som de gjorde i går. Når de i tillegg gjør det i nært samarbeid med så mange andre krefter, så mener jeg det bygger på den toveis-forståelsen om at man ikke kan løse våre nasjonale samlivsutfordringer alene, verken på den ene eller andre siden. Derfor ble også denne konferansen en triumf for det beste som ligger i dette med dialog. Politiets foredragsholdere var krystallklare på kravene de stiller til folk men også på kravene til seg selv. Og de latet ikke som de var ufeilbarlige de tok også masse selvkritikk. Representanter fra ulike grupper med utenlandsk bakgrunn gjorde det samme. Samtlige, alle som en, tok et solid oppgjør med alt som minner om ekstremisme og terrorhandlinger. Man var i fellesskap enig om og både bekjempe radikalisert ekstremisme og også årsakene til at enkelte ungdommer kan havne på slike ville veier. Dessuten går verden framover. Jeg opplever hver eneste uke at fordommer som var normale og gjengse for 30 år siden, ubetenksomme utsagn som var hyppige for 20 år siden, idiotisk ordbruk som var normal for 10 år siden, når virker dum. Dummere og dummere. Som en historie jeg nylig hørte, om en eldre lokal kvinne som hadde hjemmehjelp. Den gamle, helt uten onde hensikter, spurte den ganske høyt utdannede svarte afrikanske hjemmehjelpen om hun kunne skrive og lese. Norsk-afrikaneren lo hjertelig, mens den gamles datter ble like rød i kinnene om hun andre var svart. Verden går framover. Hvor skal den ellers gå? OVE MELLINGEN SJEFREDAKTØR TELEMARKS- AVISA 16 fokus nr

17 Politioverbetjent Bård Kiste, imam Imran Anwar Malek og politibetjent Line Nerdrum. Tar skarp avstand fra fanatisme Imam i Skien, Imran Anwar Malik, mener det er fundamentalt feil når religion brukes til å fremme radikalisering og ekstremisme. Imam Imran Anwar Malik var blant de mange deltakerne under den flerkulturelle dialogkonferansen som ble arrangert i Skien. Blant punktene som ble omhandlet under konferansen var spørsmålet: Hvordan kan vi sammen unngå radikalisering og voldelig ekstremisme? Imamen var svært tydelig i sin tale overfor konferansens deltakere. Urett ligger i bunnen Når religion brukes til å fremme radikalisering og ekstremisme, er det vår plikt å fordømme dette. Terror er vold, og hører ikke hjemme verken i islam, kristendommen, eller andre religioner, fastslo imamen fra talerstolen. Han mener at årsaken til radikalisering blant muslimsk ungdom kan spores i urett som blir gjort mot muslimer. Å kjempe mot urett er både viktig og bra, men da må man bruke riktige midler. Bruk av vold og terror er i strid med islamsk lære, konstaterte Imran Anwar Malik. Mye handler om aksept Imamen er klar på at takhøyden i samfunnet må gjøres så høy at det blir fullt akseptert å være muslim. Når vi mislykkes i å lage høyt nok tak, vil mange føle seg fremmedgjort. En liten andel av disse kan bli radikalisert. I den kampen må vi alle stå sammen og støtte hverandre, fastslår Imran Anwar Malik. Hvordan bør dette skje? Vi lever i en digital verden i dag. Hvis vi merker at noe går galt, må vi iverksette tiltak. De tankene barn og unge kan få med seg... Vi må stoppe det som skjer før det går for langt. Alle etater må stå sammen. Skolene, moskeene, myndighetene, Røde Kors, foreldre og politi, mener skiens-imamen. Det mørke bakteppet Hvor belastende er Bastian Vasquez tilknytning til IS for muslimer i Grenland? Han har satt alle muslimer i et dårlig lys. Alle er ikke slik. Han har fått ekstreme venner og tankene han har fra disse vennene, sier imamen. Vet du om mulige ekstremister i Telemark som kunne tenke seg å reise ut og kjempe? Egentlig ikke. Jeg tror ikke det er noen, uttaler Malik. Roser politiets initiativ Leder i Telemark innvandrerråd, Izza Kashingo, var blant de mange som ga stor honnør til politiet for initiativ og gjennomføring av dialogkonferansen. I sitt konferanseinnlegg viste Kashingo til at mange innvandrere drar med seg et negativt syn på politiet fra sine opprinnelige hjemland. Nå har vi en felles framtid. Vi må prøve å glemme det som var. Når vi møter politiet på gata, så kan vi faktisk hilse, i stedet for å løpe, påpekte Kashingo fra talerstolen. Han tok også opp radikalisering som problem. Vi har et fellesansvar og må samarbeide, slik at ansvaret ikke ender hos én person. Det gjør meg vondt når ungdommer gir seg hen til radikalisering og miljøer som IS. Jeg kjenner foreldre. De gjør en god jobb, men kommer ikke så langt, sa Kashingo. Av: Andreas Soltvedt journalist, Varden Gjengitt med tillatelse fokus nr

18 Jenter som STRÅLER Hvorfor er det så viktig at minoritetsjenter møtes for å dele erfaringer, bli tryggere, bygge selvfølelse og vennskap? Rapporten «Jenter som stråler», handler om arbeid med jentegrupper. Berit Berg, professor på Institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap, sier at dette arbeidet er eksempel til etterfølgelse. Fokus ble nysgjerrig på hva jentegrupper er. Arbeidet drives i regi av Kirkens Ungdoms - prosjekt (KUP) i Kristiansand. Kan arbeidet med jentegrupper også være et viktig bidrag for å forebygge ekstremisme? Jeg tok turen bort til KUP sine lokaler i Kristiansand. Der møtte jeg Ingunn Lyngset Holme og Susan Latif. Ingunn jobber som miljøterapaut og har et hovedansvar for jentegruppearbeidet. Susan Latif er 20 år, og var i ungdomsskolealderen med i den ene jentegruppa. I dag studerer hun til å bli tannhelse sekretær eller tannpleier. Hun har tenkt å bli skuespiller også. Ingunn forteller at arbeidet med jentegrupper startet for 10 år siden: Det handlet om en erkjennelse av at vi nådde ut til en del gutter med innvandrerbakgrunn, men vi nådde ikke jentene. Etter hvert tok RVTS kontakt med oss. De hadde hørt at vi drev litt med grupper for jenter, og de lurte på om vi kunne få til et samarbeid rundt dette. Familiekontoret og Imdi (Integrerings- og mangfoldsdirektoratet) ble også trukket med i samarbeidet. Det var viktig for å få til et formalisert samarbeid, samt å få et godt faglig fokus. Etter 2 års samarbeid kom rapporten OM GRUPPER FOR JENTER MED MINORITETSBAKGRUNN KUP opprettet høsten 2004 sin første støttegruppe for jenter med minoritetsbakgrunn. Det drives nå to grupper for totalt 24 jenter med øremerkede midler fra IMDi, og i samarbeid med ungdomsskoler i Kr.sand/RVTS Sør/Familiekontoret/IMDi. I 2011 definerte styret tiltaket som en del av kjernevirksomheten «Jenter som stråler». Rapporten kan lastes ned under RVTS sør sin nettside under publikasjoner Ingunn sier at oppskriften er veldig enkel: Det er å møtes i en fast gruppe, 1 gang i uka, maks 12 jenter. Det er de samme jentene som er med hele tiden. For tiden har KUP to slike jentegrupper. Vi begynner med 7/8. klassinger og den samme gruppa pågår i flere år, og avsluttes når jentene begynner på videregående. I videregående har man en annen organisasjon som heter Sisters, som driver jentegrupper. Vi har mer fokus på ungdomstrinnet. Det er fordi vi ønsker å komme tidlig inn, bygge relasjon til jentene, kanskje før puberteten og utfordringer kommer. Å leve i et minefelt Vi prioriterer jenter som kommer fra en kulturell bakgrunn hvor ære og kollektivistiske verdier står sentralt. Vi vet at det er der en del av utfordringene ligger i forhold til fokus på tvangsekteskap og æresrelatert problematikk. Jentene får komme her uten at de har utviklet store problemer eller at noen er veldig bekymra. Vi ønsker å forebygge på et tidlig stadie. Etter hvert som vi blir kjent med jentene, så ser vi at alle kjenner på spenningen mellom hjemmet og det norske samfunnet. Å leve i dette minefeltet hvor de skal forholde seg til familien og kulturen hjemme, samtidig å prøve å være norsk i skolehverdagen, blir utfordrende. Vi opplever at mange av jentene ikke har noen steder hvor de kan snakke om dette. Ikke på skolen heller. Jentene kan være anonyme, stille og snille. De blir ikke plukket opp. De er ikke «problembarna». Hvordan velger dere ut tema? Tema velges mye ut fra jentenes behov og det som kommer opp i samtalen, som f.eks. rasistiske påstander, eller hvor man generaliserer. Det er krevende å ikke ha et fast tematisk opplegg, samtidig være bevisst på hva vi ønsker å oppnå. Vi som ledere må kunne stille riktige spørsmål for å få frem en følelse der jentene opplever at dette var det «vi» selv som sa. Dette var det jo «vi» som initierte. Å ta egne valg er et stort tema, fordi mange av jentene kommer fra familier hvor det å velge ektefelle selv er uhørt. Vi snakker sammen om det å leve med sin kulturelle bakgrunn, hva er mine valg, hva er familiens valg. Vårt mål i jentegruppa er ikke å komme frem til de riktige svarene, men å skape refleksjon rundt temaet. Unngå en veldig smal virkelighet, men at virkeligheten består av mange nyanser. Vi ønsker ikke å forandre dem, men å åpne horisonten, at her er det mange måter å se på ting. 18 fokus nr

19 For ikke så lenge siden kom temaet hevn opp. Da var det noen som var så irritert på det norske rettssystemet. Folk ble ikke straffa på en ordentlig måte i Norge. Hvis en kommer fra en bakgrunn hvor øye for øye og tann for tann står sterk, så er jo ikke den norske modellen veldig tiltrekkende. Konfliktforebyggende Vi ønsker å være konfliktforebyggende og hjelpe jentene til å forstå foreldrenes bakgrunn og til tider frykt for det norske, og samtidig gi de redskaper til å mestre livet her. Foreldrene er første generasjons innvandrere og bringer naturligvis med seg sine tradisjoner og verdier. I tilfeller der foreldrene kun har ett mål om at datteren skal bli godt og ærbart gift og ikke protestere, har vi ulike mål og dette dilemmaet kjenner vi på. Hva gjør vi når vi tar ut ei jente fra familiesystemet og åpner øynene hennes for flere muligheter? Vi kan ikke klare å jobbe helhetlig med hele familien. Da må andre instanser kobles på. Samtidig så handler det om at en plass må man jo begynne. Man kan oppleve at holdninger blir så inngrodd hos noen foreldre, at man tenker at det blir for barna man kan skape noe nytt. Hva ønsker jeg å ta vare på, og hva ønsker jeg å endre på i mitt liv og når jeg skal skape min familie? Ser du noen endring etter hvert hos foreldrenes holdninger til det dere gjør? Ja, i forbindelse med rapporten var vi hjemme og intervjuet noen foreldre. De hadde en opplevelse av at jenta mi kommer hjem og er fornøyd. Det er noe godt som skjer med jenta mi. Vi opplever stort sett at det å gå hjem til foreldre og skape en relasjon, det gjør veldig mye. Jenter som ikke har fått lov til å reise på overnattingstur før, får lov til dette med meg. Det er personavhengig. Fordi jeg har vært hjemme, jeg har hilst på familien. Jeg kan si at jeg skal ta vare på din datter som om det var min datter. Jeg skal beskytte henne. Vi henter dem på skolen, og tilbyr skyss hjem etterpå med minibussene våre. Det handler om å nå de mest sårbare, de som opplever mange begrensninger og har lite frihet. Vi skal trygge henne. Hun blir ikke igjen i byen. Kvinnefriheten innenfor kvinnefellesskapet er ganske fasinerende. Det er ingen menn/gutter med i gruppa. Dette handler om å respektere hjemmene og tradisjonen de kommer fra og legge tilrette for et frigjørende fellesskap. Dette opplever vi på turer. Da senker jentene skuldrene, tar av hijaben, legger beina på bordet og samtalen går fritt. Her er det ingen som ser oss. Det er nydelig. Det er ikke lett å måle hvilke holdninger som har endret seg. Men samtidig sier jentene mye om at de får nye tanker. Enkle kategoriske påstander blir alltid problematisert. fokus nr

20 Mange sier at det er her de kan spørre om ting de lurer på fordi at de har noen voksne de stoler på. Kunnskapsformidling i samtalen. Noen har store hull i allmennkunnskap, som ikke nødvendigvis blir oppdaget på skolen fordi jentene ikke stiller spørsmål. Derfor prater vi om ting. I det så legger vi inn mye begrepsforståelse, at begreper som brukes, forklares. Vi har mye kunnskapsformidling i samtalen. Vi ser at når jentene har gått her en stund, så er de så trygge at de tørr å stille spørsmål. Når du ikke forstår noe, så må du stille spørsmål. Du må spørre. Så forklarer vi det. Det er veldig lav terskel for det å forklare begreper. Den kunnskapsformidlingen som hos mange gjøres i hjemmet, rundt kjøkkenbordet, den skjer her på jentegruppene. «Det vi lærer her, tar vi videre i livet vårt. Jeg har fått mye erfaring her» Susan Latif En trenger folk i systemet som kan dekode Jentene kommer fra land hvor mange ikke har tillit til staten og systemet. Det er familien som ordner opp og hjelper. Jeg opplever mye skepsis mot hjelpesystemet. Det er mange fordommer som må brytes før de kan få en tillitsbasert relasjon til hjelpeapparatet. Der tenker jeg at KUP er en brobygger mellom familiene og hjelpeapparatet. Vi reiser på hjemmebesøk sammen med minoritetsrådgiver. Minoritetsrådgiver er veldig flink på æreskulturer. Kan mange av de kulturelle kodene, og kan møte en far med forståelse og respekt. En trenger de folkene i systemet som kan dekode, som kan forstå logikken og tankemåte i en æreskultur, der det meste er relasjonsbasert. Et papir fungerer dårlig. Det må være den personlige kontakten. Ringe, gå hjem, ha tid til å drikke kaffe. Ha god tid. Derfor er det et tidkrevende arbeid. En må også ha et langsiktig mål. Holdningsendringer skjer ikke over natta. Den skjer i brytningen mellom ulike ståsteder. Det kan ta lang tid. En kan ha snakket om noe for ½ år siden hos ei jente, som har ligget og surret og modnet. Plutselig så kommer det opp igjen. Jeg har ansvar for din jente Vi prøver å få til en helgetur i halvåret. Det er for å skape begeistring gjennom de gode opplevelsene, og at jentene kan få oppleve det typisk norsk ungdom opplever. Familiene må trygges i forhold til det å dra på tur. Der skal vi bare være jenter, og vi skal dra på en hytte som jeg kjenner til. Da går det mye på den personlige relasjonen. Jeg har ansvar for din jente. Vi tar dem med ut i båt, på tube bak båten, vi rir på hest, kjører gokart, lager god mat sammen. Når du har ei jentegruppe på en helgetur over 2 døgn, da skjer det noe. Trygghet og fellesskap bygges, og jentene opplever mestring i møte med nye utfordringer. Jeg har lært ting i jentegruppa som har hjulpet meg inn i voksenlivet. Susan forteller at hun begynte i jentegruppa da hun gikk i 8. klasse: Jeg savner denne tiden veldig. Det var masse gøy. Vi kom fra forskjellige land og forskjellige kulturer. Vi var 12 jenter i gruppa fra Tyrkia, Kosovo, Irak, Kurdisk Irak, Somalia, Polen, ei norsk jente også Hvordan opplevde du å komme her i begynnelsen? OM KUP Kirkens Ungdomsprosjekt (KUP) er en ideell organisasjon etablert i 1991 av menighetene i Kristiansand domprosti i samarbeid med Agder krets av Norges KFUK/KFUM. KUP har gradvis vokst fra et lite forsøksprosjekt til en virksomhet med ca. 4 lønnede + 10 frivillige årsverk (ca.50 medarbeidere). Målsettingen er å drive forebyggende arbeid for utsatte barn og unge for å hindre utglidning til belastede miljøer, rusmisbruk og kriminalitet. Mer informasjon finnes på: 20 fokus nr