Monica Isakstuen. Vær snill med dyrene ROMAN

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Monica Isakstuen. Vær snill med dyrene ROMAN"

Ann-Kristin Nygård
7 år siden
Visninger:

2 Monica Isakstuen Vær snill med dyrene ROMAN

3 Send somebody to me tonight send somebody bolder send someone not likely to break send someone who s older send a soldier Highasakite, Someone Who ll Get It

4 1

5 Anna ble født under romjulssalget på Christiania GlasMagasin. Da moren min besøkte oss på sykehuset, var hun synlig stolt av gaven hun hadde med seg, den kom dansende foran henne over dørterskelen: et dusin julekuler som hang i løse lufta. Hun ble stående midt på gulvet mens jeg ammet. Se hva jeg har med til deg, gullet mitt, sa hun, og i et kort øyeblikk tok jeg feil av hvem hun snakket til. Den var jammen fin, sa jeg og nikket mot gaven, hva kaller man en sånn? Det er en jule-uro, sa hun, jeg har lagd den selv. Nå så jeg at de skimrende, skjøre kulene var festet med tynne nylontråder til to trepinner, som igjen var festet til hverandre med en liten stift. Dette er sjelden gave, fortsatte hun, for årets kolleksjon finnes kun i et begrenset antall, normalt koster de en formue, disse kulene, se på dem: glasert porselen og krystall. Tusen takk, sa jeg. Vel, jeg husker jo hvor glad du var i å pynte til jul da du var liten, så jeg tenkte vi kunne lage noen hyggelige tradisjoner for datteren din også, sa hun. Hun hadde fremdeles kåpen på. Hun knipset forsiktig mot en av de røde kulene, ville vise oss hvordan den fanget opp lyset. Faren til Anna smilte. Praktfullt, sa han. Siden Anna ble født, hadde han satt i sirkulasjon adjektiver jeg ikke engang visste han kjente til: vidunderlig, bedårende, sublimt, mirakuløst, himmelsk, overveldende, magnifikt. Moren min nikket. Det beste er, sa hun, at man kan bruke dem over vuggen

6 hennes nå, og senere løsne dem fra pinnene når hun blir stor nok til å håndtere dem selv. Da kan hun og jeg pynte juletreet sammen. Om dere får plass til et tre, vel å merke. Men dere skal vel snart se dere om etter et hus, nå da dere er blitt flere. Ta konsekvensene av voksenlivet. Faren til Anna og jeg vekslet blikk, han blunket til meg. Vi hørte det hun sa, vi oppfattet likt, vi var to. Ordene hennes traff meg ikke som før, for nå hadde jeg dette, min egen lille familie, Anna og han og jeg. Sammen kunne vi le av de små giftpilene som ble skutt ut i rommet. Så lenge målet befant seg i trygghet, virret de retningsløst rundt, stadig mindre farlige, før de gikk i oppløsning et sted mellom smilene våre og forsvant.

7 Fra det første møtet til kjærlighetsforholdet stadfestes, og kanskje også noen måneder etter det, er handlingsrommet ekspanderende et svulmende, økende, voldsomt JA! Ekkoet av den andres ønsker, sammenfall av behov og drømmer, noe mykt og elastisk som utvides, strekker seg, gynger, gir rom for det som finnes, det som måtte komme. Til og med det usagte finner sin plass, bekjennelsene som til slutt sies fram og får hvile i fred, der, mellom de to, i alt dette som kjennes mulig. Men akkurat som ingenting kan vokse uten på et eller annet tidspunkt å falle sammen igjen, deigen som hever og hever, fibrene som strekkes, lufta som presser seg inn og opptar større plass, slik er det også med rommet mellom de to, henne og ham, det kan ikke fortsette å vokse i all tid, noe sånt ville være naturstridig, mot alle lover.

8 En drøy uke midt i fjerde måned hadde det oppstått usikkerhet rundt en væskeansamling. På ultralydskjermen hos fastlegen kunne man verken se klart eller detaljert nok, dessuten manglet hun nødvendig ekspertise til å tolke bildene, og jeg rakk å spekulere på det aller verste. Internett fortalte meg at vannansamlinger i kroppen kunne bety defekte eller underutviklede organer, være et symptom på en større feil, bety syndromer, for mange kromosomer. Jeg ble så redd. Jeg skammet meg over å være redd. Et barn er et barn er et barn samme hvor friskt det er eller om det sitter halvt oppreist i en rullestol, døvt, ristende. Nei. Jeg ville ikke ha et sånt barn. Var ikke en av dem som er ressurssterk nok til å takle hvor mange handikap som helst, som fortsetter å sette barn til verden i håp om at nestemann skal gi oppreisning for den forrige, som forsøker å overbevise seg selv om at de ikke er redde eller slått ut, som vil vise at kroppene deres kan frambringe fullkomne skapninger, som lar seg intervjue i fornuftige fjell- og friluftsklær, gniss gniss gniss sier det idet de reiser seg og går ut av tv-bildet.

9 I gamle dager måtte man ta hva som kom. Elske hånden uten fingre, den skeive ryggen, det ene for evig gjenklistrede øyet, den tause munnen, ørene som ikke hørte, den slappe kroppen i armene, barnet som aldri kom til å lære seg å gå. Elske dette barnet, eller i det minste oppføre seg som om man gjorde det.

10 Det vakreste noe menneske har sagt til meg? Hun her ser helt fin ut. En liten cyste på utsiden av magesekken, det er alt. Den vil regulere seg selv, eller så løser vi saken med et enkelt inngrep når barnet er født. Dette er virkelig ingenting å bekymre seg for.

Like dokumenter

Julepreken 2016 på gudstjeneste for barn og litt større folk

Julepreken 2016 på gudstjeneste for barn og litt større folk Tenk om alt bare hadde gått som planlagt! Josef grudde seg til jul selv om han ikke visste at det var jul han visste bare at han var på vei