Saksbehandler: Dag Østern Arkiv: Arkivsaksnr.: 08/ Dato: HØRING AV NOU 2008:3 SETT UNDER ETT - NY STRUKTUR I HØYERE UTDANNING

Transkript

1 SAKSFRAMLEGG Saksbehandler: Dag Østern Arkiv: Arkivsaksnr.: 08/ Dato: HØRING AV NOU 2008:3 SETT UNDER ETT - NY STRUKTUR I HØYERE UTDANNING INNSTILLING TIL: FORMANNSKAPET/BYSTYRET Administrasjonens innstilling: Drammen kommune avgir følgende høringsutalelse: 1. Drammen kommune er positiv til at det legges opp til en utvikling hvor det tas sikte på å etablere en regional universitetsmodell. 2. Utvikling av en regional universitetsmodell bør også ta utgangspunkt i en Nettverksmodell som er åpen for å omfatte samarbeid med private høyskoler. 3. Drammen bør videreutvikles som studentby og inngå i et regionalt samarbeid med Universietet i Oslo eller i en regional modell som oppfølging av HIBU s intensjonsavtale med høyskolen i Vestfold, Universitetet for miljø- og biovitenskap og høyskolen i Østfold. 4. Stjernøutvalgets alternativ som innebærer en modell hvor høyskolene i Buskerud, Telemark og Vestfold slås sammen, er mindre aktuelt. Nils Fr. Wisløff rådmann Kari E. Høyer kommunaldirektør

2 Saksutredning: 1.Bakgrunn og hensikt Kunnskapsdepartementet (KD) har sendt NOU 2008:3 Sett under ett. Ny struktur i høyere utdanning (Stjernøutvalget) på høring med høringsfrist (vedlegg 1). Kommunene er ikke en direkte høringsinstans. Det er lagt opp til at kommunesektorens syn ivaretas ved at fylkeskommunene og Kommunenes Sentralforbund (KS) er høringsinstanser. Drammen kommune har gjennom flere år engasjert seg med sikte på å styrke utviklingen av høyere utdanning i regionen. Utredningen kan få stor innflytelse på utformingen av den fremtidige oganisering av høyere utdanning i Norge. Rådmannen finner det derfor riktig at bystyret behandler utredningen og gir sin utalelse slik at man sikrer kommunens synspunkter i den videre prosess. I saksfremstillingen har rådmannen lagt mest vekt på å presentere de endringsmodeller som utvalget skisserer (kap. 6). I tillegg er det fokusert på utvalgets synpunkter vedr. universitetenes og høyskolenes regionale betydning (kap. 16). 2. Nærmere om NOU 2008:03 Sett under ett Siden høyskolereformen i 1994 har strukturen av institusjoner og studiesteder i hovedsak ligget fast. Pr er det 26 statlige høyskoler, 6 vitenskapelig høyskoler og 7 universiteter med i alt registrerte studenter. I tillegg er det i private høyskoler med ca registrerte studenter. Av de private institusjonene er Handelshøyskolen BI den dominerende med ca registrerte studenter. Etter at det ble åpnet for at institusjonene kan endres til å oppnå status som universitet etter nærmere fastlagte krav (fem mastergrader og fire doktorgrader ved institusjonen), har det skjedd en utvikling hvor flere høyskoler arbeider for å bli universiteter. Utvalget har derfor lagt til grunn at det ikke er mulig å gå tilbake til en situasjon med et klart skille mellom universiteter og høyskoler. I utvalgets mandat (jfr. vedlegg 2) er det bl.a. pekt på at et aktivt samspill mellom universiteter og høyskoler og samfunnet omkring er viktig for innovasjon og næringsutvikling regionalt og på nasjonalt nivå. Økt fokus på betydningen av forskning og nyskapning for konkurranseevne og samfunnsutviklingen generelt har derfor satt søkelyset på behovet for å styrke forskningen gjennom strategisk prioritering på alle nivåer. Utvalget har vurdert den videre utviklingen av norsk høyere utdanning i lys av samfunnets behov og det er tatt utgangspunkt i universitetenes og høyskolenes samfunnsrolle. I tillegg har Soria Moria-erklæringens mål om å styrke det regionale universitets- og høyskolesystemet vært en sentral premiss i arbeidet. Det er anlagt et tidsperspektiv på ti til tjue år. Utvalget mener det er et klart behov for å skape større og mer robuste enheter og foreslår derfor at institusjonsstrukturen i norsk høyere utdanning endres gjennom sammenslåinger. Dette hovedgrepet kombineres med en prosesstilnærming der universitetene og høyskolene selv fremmer forslag om hvilke andre institusjoner de naturlig hører sammen med. For å unngå en videre oppsplitting mot stadig mindre fagmiljøer, foreslår utvalget at kravet om å bli godkjent som (akkreditert som) universitet blir èn doktorgradsutdanning.

3 3. Nærmere om forslag til endringer i institusjonsstrukturen I utredningens kap. 6 Institusjonsstruktur drøftes fordeler og ulemper ved mulige endringer i institusjonsstrukturen. Dette er gjort ved at det er skissert fire modeller for endring. Siktemålet med alle modellene er å motvirke faren for oppsplitting av fagmiljøer og sikre utdanning og forskning av høy kvalitet. De fire modellene er gitt følgende betegnelser: Flercampusmodellen som innebærer at det i de ulike delene av landet skapes integrerte flercampus-universiteter der universiteter og høyskoler i samme område fusjoneres Den binære modellen eller storhøyskolemodellen innebærer at høyskolene i hver region/landsdel slås sammen, og at de fleste universitetene fortsetter som i dag Nettverksmodellen består i at universitetene og høyskolene i landsdelen knyttes sammen i et nettverk der siktemålet er å utvikle en arbeidsdeling blant annet når det gjelder mastergrader og doktorgradsutdanninger, mens institusjonene forblir selvstendige Prosess- og differensieringsmodellen innebærer at institusjoner som ikke oppfyller visse minstekrav pålegges å starte en prosess med sikte på å fusjonere med andre institusjoner 3.1 Flercampusmodellen: Flercampus-universiteter i hver landsdel I denne modellen slås institusjonene sammen i store enheter innenfor de ulike landsdelene som fullt integrerte flercampus-universiteter til i alt åtte universiteter. Landsdelsuniversietene er inndelt som følger: Universitetet i Nord-Norge ( studenter) Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (36 000) Universitetet i Vest-Norge (29 000) Universitetet i Sørvest-Norge (15 000) På grunn av Østlandsområdets befolkningsstruktur og antall og størrelsen på institusjonene, er det foreslått følgende universitetsinndeling for Østlandsområdet: Universitetet i Vest-Viken: Høyskolene i Telemark, Vestfold og Buskerud ( studenter) Innlandsuniversitetet: Høyskolene i Lillehammer, Gjøvik og Hedmark (8 500) Universitetet i Øst-Norge:UMB(universitetet for miljø-og biovitenskap), høyskolene i Oslo, Akershus og Østfold (20 500) Universitetet i Oslo (30 000; inntil inkludert vitenskapelige og estetiske høyskoler) Det er lagt til grunn at institusjoner som ikke har universitet i dag, dvs. Innlandet og Vest-Viken vil få det i løpet av få år hvis forslaget om ny akkrediteringsordning vedtas. De åtte universitetene vil ha ulik fagprofil, og ikke alle vil omfatte tradisjonelle universitetsdispliner som for eksempel jus og medisin. Alle vil imidlertid ha et ansvar for å utvikle doktorgradsutdanninger på områder som faller innenfor fagprofilen, og for at det blir utviklet robuste masterstudier på aktuelle områder. 3.2 Storhøyskolemodellen: Universiteter og storhøyskoler i hver landsdel Dette er en todelt modell med videreføring av de to kategoriene universitet og høyskole. Som i den første modellen har de fleste landsdelene i utgangspunktet hvert sitt universitet som dekker en stor bredde av

4 disipliner. I tillegg er de nåværende statlige høyskolene slått sammen i storhøyskoler som hovedsakelig gir profesjonsorienterte studier på bachelor- og masternivå. Storhøyskolemodellen er for Østlandsområdet foreslått som følger: Høyskolen i Viken (høyskolene i Akershus, Oslo og Østfold) (18 000) Høyskolen i Vest-Viken (høyskolene i Telemark, Vestfold og Buskerud) (11 000) Innlandshøyskolen (høyskolene i Gjøvik, Hedmark og Lillehammer) (8 500) 3.3 Nettverksmodellen: Nettverk av selvstendige institusjoner I denne modellen forutsettes det at institusjonene i hver landsdel ikke fusjoneres, men at det etableres stukturer for samarbeid og arbeidsdeling i form av nettverk. Nettverkene må også kunne omfatte private høyskoler hvis begge parter er interessert i det. Den geografiske inndelingen i denne modellen er mer åpen enn i de andre, men det forutsettes at nettverkene som hovedregel har et universitet som sentrum. I de to områdene på Østlandet hvor det pr. i dag ikke er etablert universitet skisseres flere mulige tilknytningsformer. For eksempel at nettverkene settes sammen på en slik måte at høyskolene i disse områdene knyttes til andre universiteter. På sikt regner utvalget med at hvis deres forslag om endret akredditering blir gjennomført, så vil det uansett etableres universitet i Viken og Vest-Vikenområdet. 3.4 Prosess- og differensieringsmodellen: Fusjoner nedenfra innenfor nasjonale rammer Dette er en prosessorientert modell som tar utgangspunkt i at det høyere utdanningssystemet er inne i en fase med betydelige endringer, men hvor det er for tidlig å se konsekvensene av endringene. Det foreslås derfor ikke en fastlagt struktur for alle høyere utdanningsinstitusjoner på nåværende tidspunkt. Det tas derimot sikte på å styre utviklingen i en retning som kan bidra til å løse de hovedproblemene som utvalget har påpekt med hensyn til fragmentering og behovet for å skape mer robuste enheter. Hovedgrepet for å styre utviklingen i ønsket retning er å innføre minstekrav til alle institusjonene og flerårige styrings- og finansieringsavtaler basert på hver institusjons profil. De institusjonene som ikke oppfyller minstekravene vil bli pålagt å fusjonere med en eller flere institusjoner. Modellen tar ikke utgangspunkt i en geografisk tilnærming selv om det i praksis antas at det er institusjoner i samme landsdel som vil slå seg sammen. 4.Utvalgets samlete vurdering og forslag Med unntak av et medlem er utvalget samlet om beskrivelsen av utfordringer og problemstillinger som høyere utdanning står overfor i Norge og mener at det bør tas grep for å skape større og mer slagkraftige institusjoner. Vurderingene er som følger: Nettverksmodellen vil ikke skape et system med særlig beslutningskraft. Det vil ikke være noe overordnet styre med myndighet til å treffe beslutninger om arbeidsdeling og kvalitetskontroll Storhøyskolemodellen vil gi institusjoner med en klar profesjonsutdanningsprofil og vil legge til rette for større grad av spesialisering på bachelornivå og større konsentrasjon av master- og doktorgradsressursene enn i dag. Viktigste innvending mot modellen er at utviklingen etter utvalgets oppfatning har løpt fra et todelt system med et politisk bestemt skille mellom høyskole- og universitet Prosess- og differensieringsmodellen legger til rette for en dynamisk utvikling innenfor nasjonalt fastsatte rammer med dreining av fokus fra institusjonsbetegnelse til profilering ut fra faglig styrke. Utfallet er imidlertid usikkert idet utviklingen vil være avhengig av hvilke typer samarbeid hver enkelt institusjon ser seg tjent med

5 Flercampusmodellen gir større institusjoner og fremstår som en naturlig videreføring av den langsiktige utvikling av høyere utdanning i Norge. Dette har foregått bl.a. gjennom fusjonering av distriktshøyskolene, etablering av felles stillingsstruktur ved høyskolene og universitetene og at man gjennom Kvalitetsreformen formelt har likestilt høyskolene med universitetene når det gjelder forskning. Den sterkeste motforestillingen mot flercampusmodellen anses å være knyttet til faren for at alle flercampusuniversitetene vil utvikle sin forskning over hele bredden av studietilbud, og at de ikke vil bli istand til å prioritere ressursene til områder der de har forutsetninger til å nå et høyt internasjonalt nivå Ut fra en samlet vurdering har utvalget konkludert med at den beste løsningen for framtidig organisering av norsk høyere utdanning vil være å kombinere elementer fra flercampusmodellen og prosess- og differensieringsmodellen; jfr, vedlegg Utvalgets forslag. For å skape større og mer robuste enheter foreslår derfor utvalget at institusjonsstrukturen i norsk høyere utdanning endres gjennom sammenslåinger. Dette hovedgrepet kombineres med en prosesstilnærming hvor alle de statlige universitetene og høyskolene uttaler seg om hvilke institusjoner de ønsker å slås sammen med. 5.Universitetenes og høyskolenes regionale betydning I kapitel 16 i NOU 2008:3 går utvalget inn på den betydning som universiteter og høyskoler har regionalt. Utvalget understreker at det forventes at de høyere utdanningsinstitusjonene skal bidra til økonomisk, sosial og kulturell utvikling, og at dette skal foregå i et nært samspill med lokalt og regionalt arbeids- og samfunnsliv. Universiteter og høyskoler blir på denne måten tildelt et klart ansvar for kompetanseheving, innovasjon og regional utvikling. Utdanningsinstitusjonene blir definert som nøkkelledd i den kunnskapsmessige infrastrukturen som morgendagens samfunn er avhengige av. Utvalget mener at et viktig grep for å bli bedre istand til å spille en slik rolle er at det skapes mer robuste fagmiljøer. Etter deres vurdering vil en slik konsolidering være en forutsetning for at institusjonene på sikt skal kunne gi relevant kompetanse og være attraktive samarbeidspartnere også for regionalt arbeids- og samfunnsliv Nærmere om høyere utdanningsinstitusjoners rolle i en regional sammenheng Utvalget viser til at det har vært flere internasjonale undersøkelser som har vært opptatt av den regionale betydningen utdannelsesinstitusjoner kan ha. Det pekes på at de høyere utdanningsinstitusjonene kan være verdifulle aktiva for byene og regionene der de er lokalisert og at dette kan ha bl.a. følgende effekter: Etterspørselseffekt; institusjonene tilfører regionene inntekter bl.a. i form av utbygging og drift, kjøp av varer og tjenester, ansatte og studenter som regionale forbrukere En tilbudseffekt; bidrar til at flere fra regionen tar høyere utdanning, det er en nær sammenheng mellom befolkningens utdanningsnivå og økonomisk produktivitet og innovasjonsevne En magneteffekt; institusjonene er med på å trekke fagfolk og andre virksomheter til regionen En knoppskytingseffekt; ved at de gir opphav til nye bedriftsetableringer basert på den kompetansen som er utviklet ved intitusjonene En nettverkseffekt; de er sentrale møteplasser hvor unge mennesker bringes sammen i en viktig fase av sitt liv. Summen av de ovennevnte og andre forhold gjør at universiteter og høyskoler kan bidra vesentlig regionalt bl.a. ved å styrke den humane, den sosiale og den kulturelle kapitalen som igjen har betydning for innovasjon og verdiskapning.

6 Utvalget understreker at det å ha et universitet eller en høyskole lokalisert i sin region likevel ikke er noen garanti i seg selv for at regionen utvikler seg. 6.Ny struktur i høyere utdanning - Drammens regionale interesser Drammen kommune har gjennom planarbeid og en bevisst aktørrolle lagt til rette for at høyere utdanningsinstitusjoner skal etablere seg i Drammen. I dette arbeidet har kommunen lagt vekt på at utvikling av et sterkt miljø for forskning og utvikling av et konkurransedyktig studietilbud ikke er et byprosjekt alene. Gjennom engasjementet for å etablere Papirbredden - Drammen kunnskapspark som ble ferdigstilt i desember 2007 har kommunen satset betydelige ressurser. Statlige og private utdanningsaktører (Høgskolen i Buskerud, Høgskolen i Telemark, Handelshøyskone BI) er samlokalisert i bygget. I tillegg er det etablerrt et unikt bibliotekskonsept bestående av fagbibliotek(hibu), folkebibliotek og fylkesbibliotek. Rådgivnings- og innovasjonsmiljøet m.v. er også etablert på Papirbredden. Realisering av dette prosjektet hadde ikke vært mulig uten et nært regionalt samarbeid gjennom rådet for Drammensregionen, Buskerud fylkeskommue, Høgskolen i Buskerud, Handelshøyskoen BI, lokale og regionale næringsorganisajoner m.v. Drammen kommune har klare interesser av at byens regionale betydning forsterkes gjennom en videre utvikling av høyere utdanningsinstitusjoner i retning av en universitetsmodell. Drammen kommune ønsker derfor å støtte opp under prosesser som bidrar til å utvikle universitetsmodeller i tråd med de regionale interesser kommunen har, og som også er i samsvar med de faglige ønsker og behov som særlig Høgskolen i Buskerud har som sentral statlig utdanningsaktør. Drammen kommune mener en slik utvikling må ta utgangspunkt i de allerede igangsatte prosesser som Hibu har gjennomført med sikte på å slå seg sammen med Høgskolen i Vestfold samt søke tett samarbeid med Universitetet for Miljø- og biovitenskap i Akershus). Drammen kommune er videre av den oppfatning at utvikling av en slik universitetsmodell også bør ta utgangspunkt i en Nettverksmodell som er åpen for å omfatte private høyskoler enten i form av institusjonelt samarbeid eller mer faglig og prosjektavgrenset samarbeid. En slik nettverksmodell innebærer også at det er aktuelt med en kopling til Universitetet i Oslo. 7.Anbefaling Rådmannen anbefaler at bystyret i sin høringsutalelse til kommunenes sentralforbund om NOU 2008:3 er positiv til en utvikling som støtter opp under en regional universitetsmodell. Rådmannen anbefaler ikke at den regionale inndelingen av en slik modell utformes slik det er foreslått i utredningen; jfr. 3.1 Flercampusmodellen, men at det støttes opp under den sammenslåings- og samarbeidspolitikk som Høgskolen i Buskerud arbeider for. I tillegg ønsker rådmannen å anbefale at det videre arbeid med å etablere en universitetsmodell også er åpen for å samarbeide med private høyskoler.

7 Vedlegg: 1. Høringsbrev datert fra Kunnskapsdepartementet til høringsinstansene 2. Utvalgets mandat 3. Utvalgets forslag (kap. 6.10) 4. NOU 2008:3 Sett under ett. Ny struktur i høyere utdanning. (elektronisk versjon på : under Nou er)