Oppgaveglidning: erfaringer og utfordringer i helsesektoren

Transkript

1 Vedlegg 2. Oppgaveglidning Innhold Oppgaveglidning: erfaringer og utfordringer i helsesektoren... 1 Prosjekter på oppgaveglidning og mulige tiltak... 2 Kirurg spesialsykepleier; spesialsykepleier sykepleier... 2 Radiolog beskrivende radiograf... 2 Sykepleier merkantilt personell... 3 Lege fysioterapeut (poliklinikk)... 4 Lege sykepleiere (poliklinikk)... 5 Patolog bioingeniører (patologiassistent)... 6 Endoskopi (fra lege til sykepleier)... 7 Referanser... 8 Oppgaveglidning: erfaringer og utfordringer i helsesektoren For å takle nåværende eller fremtidige kapasitetsutfordringer, har en rekke sykehus i Norden begynt å tenke nytt om oppgavefordelingen mellom yrkesprofesjoner. Mens man tradisjonelt sett har vært låst i tankegangen om at en type sykehusoppgave er forbeholdt og utføres av en bestemt type yrkesutøvere, har man i nyere tid sett på hvordan oppgaver kan fordeles på tvers av profesjoner med den hensikt å forbedre flyt og utnyttelse av personell, såkalt oppgaveglidning. I en rapport fra helsedirektoratet nevnes det at den sterkeste årsaksfaktoren for slike oppgaveendringer hittil har vært: ønsket en mer effektiv pasientbehandling, etterfulgt av mer effektiv arbeidsflyt, personell/kompetansesituasjonen gjorde det nødvendig/mulig, å redusere ventetider, fjerne flaskehalser, tekniske fremskritt gjorde det mulig og/eller annet. Og i de prosjektene som har blitt evaluert har man altså klart å frigjøre tid til andre gjøremål, oppnådd bedre arbeidsflyt, mer effektiv pasientbehandling, økt jobbtilfredshet, redusert ventetid, bedre kvalitet på tjenesten, færre flaskehalser, økt pasienttilfredshet, organisatoriske effekter, samt andre positive eller negative utilsiktede effekter. Til tross for behovet for oppgaveglidning, samt de positive resultatene fra ulike utprøvingsprosjekter, er ikke slike endringer helt uproblematiske. Fagforeninger og ulike yrkesprofesjoner har ytret stor skepsis og motstand til at slike prosjekter blir gjennomført, hvilket bunner i en tvil om at andre bakgrunner er kvalifisert for å overta deres oppgaver. Resultatet har blitt en profesjonskamp. Overbevisning har allikevel skjedd på avdelinger hvor man har lyktes med oppgaveglidningsprosjekter, men først etter at prosjektet har blitt iverksatt og at de nye oppgaveutførerne har opparbeidet seg tillit og faglig akseptert av andre. Synet til fagforeningen er derimot uendret. En kjempeutfordring har dermed vært å få aksept for slikke endringer av yrkesprofesjoner og fagforeninger, og en hjørnestein for vellykkede prosjekter er derfor god

2 forankring og gjennomføringskraft av ledelsen. Gode arbeidsanalyser og god opplæring/utdanning av de som skal utføre de nye oppgavene har også blitt identifisert som suksessoppskrift. Prosjekter på oppgaveglidning og mulige tiltak Kirurg spesialsykepleier; spesialsykepleier sykepleier Norge har, i motsetning til andre nordiske land, mindre utfordring med hensyn på legemangel på operasjonsstuer. Problemet gjenspeiler derimot mangel spesialsykepleiere, og i kjølvannet av dette mener mange at oppgaveglidningen har beveget seg i feil retning; lavere utdannede (vanlige sykepleiere, hjelpepleiere) tar seg av oppgavene som ellers burde blitt utført av personer med større faglige forutsetninger. Det er en heftig debatt om man bør tillate andre enn spesialsykepleiere inn på operasjonsstuen. Tross diskusjon og motstand, har man enkelte steder gjort det. Anestesi- og Operasjonsavdelingen ved Universitetssykehuset i Nord-Norge rapporterer om redusert arbeidsstress og mer avlastning blant operasjonssykepleiere som et resultat av at de har latt vanlige, offentlig godkjente sykepleiere, assistenter og instrumentassistenter overta noen av oppgavene til deres. Denne endringen har også ført til høy grad av medarbeidertilfredshet. Så et mulig tiltak er å la vanlige sykepleiere overta oppgaver til spesialsykepleiere. En studie har også vist at operasjonssykepleiere kan bidra til et mer stabilt operasjonsteam under kikkhullsoperasjoner av prostata utført med robot, og således bedre kvaliteten i behandlingen. Så et annet tiltak er å la operasjonssykepleiere være med som et del av operasjonsteam. Radiolog beskrivende radiograf For å takle bemanningskrise tilskrevet et for høyt arbeidspress, har man flere steder i Europa lyktes med å la radiografer med videreutdanning (beskrivende radiografer) og/eller med intern opplæring overta oppgaver til radiologer. Særlig Danmark og Storbritannia er langt fremme på denne type oppgaveglidning. I Norge begynner dette også å bli vanlig praksis, og flere av sykehusene har satt i gang prosjekter for dette, spesielt på å overføre ultralydundersøkelser fra radiolog til radiograf med videreutdanning i ultralyddiagnostikk, såkalt sonograf (prosjekt på sykehuset i Levanger og i Nordfjor). Andre pågående prosjekter er å la radiografer begynne å tolke og rapportere skjelettbilder (Sykehuset i Vestfold) og til å lage standardiserte videoopptak av ultralydundersøkelser (Universitetssykehuset i Oslo). Av disse er det kun Universitetssykehuset i Oslo som har foreløpige resultater, i alle fall i form av publisert materiale. Studier som har undersøkt hvordan radiografer, med etterutdanning, utfører oppgaver som tidligere inngikk i radiologers virke, og som har sammenlignet kvaliteten mellom disse profesjonene, har rapportert om en rekke positive funn. En studie i Danmark har påvist at radiografer med intern opplæring til å tolke og beskrive CT-skanninger av tykktarm utfører like nøyaktige og faglige gode tolkninger som radiologer, og at de er like flink til å oppdage tykktarmskreft hos pasienter (Svane- Knudsen 2012, Lauridsen m. fl. 2013). I samme land har det også blitt vist at radiografer evner å lære seg å lese og beskrive mammografiscreeninger på et tilstrekkelig nivå (Lena Wesphal Johansen, 2009; 2010). På Universitetssykehuset i Oslo bestemte man seg for å sende radiografer til England og Høgskolen i Gjøvik for å utdanne seg til beskrivende radiograf og sonograf, respektivt, for senere komme tilbake å utføre oppgaver som favner inn under radiologers virke. Dette med henblikk på å få bukt med flaskehals -problematikken. Effekten av endringen har vært positiv, men fremdeles henger det igjen forsinkelser, dog mye mindre en før. Det rapporteres også om høynet motivasjon og trivsel som følge av et større eierforhold til oppgavene, samt at de ble oppfattet som mer interessante, hvilket hadde positive ringvirkninger på kvalitet og utførelse.

3 I all litteratur på oppgaveglidning mellom radiograf radiolog ser man at det eksisterer en stor skepsis til at radiografer med etterutdanning kan utføre oppgaver tidligere kun utført av radiologer. Skepsisen fra de som jobbet på feltet forsvant i takt med at de nye radiografene demonstrerte ferdigheter helt på linje med radiologene, hvilket ga grobunn til integritet og godt samarbeid med legespesialistene. Skepsisen fra fagforeningene ble derimot uendret. Viktige suksessfaktorer for å lykkes med denne form for oppgaveglidning ser ut til å ha vært god ledelse som har hatt en urokkelig tro på gjennomføringen av prosjektet, samt god opplæring og utdanning av radiografer til å utføre de nye oppgavene. For å takle kapasitetsproblemer i mangel på radiologer, kan det være aktuelt å sende radiografer til England for å utdanne seg til beskrivende radiografer. Enkelte steder har man også hatt suksess med intensiv og god intern opplæring. Studiet sonograf ved Høgskolen i Gjøvik er også en annen god løsning for å gjøre radiografer kvalifisert til diagnostikk i Ultralyd. Sykepleier merkantilt personell Det ser ut til å være store forskjeller i praksisen på å flytte sykepleier - relaterte oppgaver til merkantilt personell i Norden, så oppsummeringen tar i hovedsak for seg praksisen i Norge og anbefalte tiltak på å endre nåværende praksis, spesielt med henblikk på oppgaveglidning mellom sykepleiere og helsesekretærer. I helsedirektoratets rapport fremgår det at helsesekretærer er en mye uutnyttet ressurs på norske sykehus. På grunn av høyt arbeidspress på sykepleiere, går anbefalingene i retningen av å flytte oppgaver fra denne yrkesgruppen over til helsesekretærene. I kraft av at helsesekretærer har blodprøvetaking som en del av sin utdanning, i motsetning til sykepleiere, har det blitt anbefalt av Bioingeniørfaglig institutt (BFI) disse bør utføre blodprøvetaking i fravær av bioingeniører. Og slik vil også sykepleiere, samt bioingeniører og psykologer, få frigjort tid som kan nyttes til sine kjerneoppgaver. Ved St. Olavs Hospital på lungemedisinsk avdeling har man hatt suksess med at to helsesekretærer har overtatt oppgaven med blodprøvetaking fra bioingeniørene. Et svært vellykket prosjekt som har resultert i høyere jobbtilfredshet av sykepleiere og helsesekretærer. På kreftavdelingen på samme sykehus har også helsesekretærer som utfører blodprøver, i tillegg til å måle blodtrykk, puls, temperatur, høyde og vekt ved akuttinnleggelser og ved behov. Ved Rikshospitalet har også helsesekretærer fått opplæring i og overtatt oppgaver som EKG, blodtrykkmålinger og blodprøvetaking og andre diverse tester, alle oppgaver tidligere utført av psykologer, sykepleiere og bioingeniører. Ved Drammen sykehus har helsesekretærer fått oppgaver som omfatter laboratoriearbeid, blodprøvetaking, håndtering av prøver fra både eget og andre sykehus, samt å sørge for videresendelser av prøver. I kraft av denne oppgaveglidningen har man oppnådd styrket gruppekohesjon mellom bioingeniører og helsesekretærer. Helsesekretærer har også fått arbeidsoppgaver på laboratorium eller med blodprøvetaking ved en rekke andre sykehus i Norge. Fundert på disse erfaringene, går anbefalingene mye i retning av å la helsesekretærer avlaste sykepleiere og bioingeniører ved å utføre blodtrykkmålinger og andre tester som de kvalifisert for.

4 Lege fysioterapeut (poliklinikk) Det finnes få eksempler på oppgaveglidning mellom lege og fysioterapeut i Norge, men fysioterapiforeningen har kommet med en rekke fremtidige forslag om mulige oppgaveglidninger mellom lege og fysioterapeut (se under). Heller ikke i våre naboland, Sverige og Danmark, er det mange eksempler på slik oppgaveglidning, men noen interessante er det: På ortopedisk klinikk ved Skåne universitetssykehus har man hatt suksess med overflytning av postoperative kontroller til fysioterapeuter. I tillegg har man oppnådd en betydelig ventetidsreduksjon ved at spesialutdannede fysioterapeuter, etter en innledningsvis henvisningssjekk av lege, har blitt sendt til fysioterapeut for bedømmelse og behandlingsforslag, hvilket gjenspeiler 80 % av henvisningene. De resterende går til Lege. Ved Sahlgrenska Universitetssjukhus opplyses det om at det, utfra vurderinger gjort i 2012, er kommet frem til at fysioterapeuter med spesialisering på masternivå kan erstatte leger, dersom de får kompetanse til å foreta tidlige vurderinger for å sortere pasienter. Det er foreslått at det gjennomføres et pilotprosjekt på området ortopedi der fysioterapeut utfører første besøk og gjør en vurdering om det eksempelvis bør utføres røntgen. I Danmark vises det til et meget interessant prosjekt på skulderklinikken ved Regionshospitalet Viborg der to fysioterapeuter har overtatt ortopedkirurgenes oppgaver på to av tre pasienter med skulder- og albuelidelser. Her står fysioterapeutene selv ansvarlige for både utredning og diagnostisering, der røntgenbilder og ultralydskanninger spiller en viktig rolle. Videre står de for henvisning til relevant behandling eller videre utredning, i tillegg til å ta de seg av enkelte postoperative kontroller. Det er viktig å bemerke seg at disse to fysioterapeutene begge er svært erfarne, samt at de har gjennomgått et grundig og intensivt internt læringsforløp som omfatter både teoretiske og praktiske elementer, blant annet relatert til ultralyds- og røntgendiagnostikk. Høy faglighet, medarbeidertilfredshet, godt læringsmiljø og kollegialt samarbeid er noen av de psykososiale gevinstene som det rapporteres om. Det er flere gode grunner til oppgaveglidning mellom lege og fysioterapeut. En viktig grunn til å bruke fysioterapeuter til oppgaveglidning er at det ikke er mangler på fysioterapeuter, og at det heller ikke vil bli dette i framtiden. Fysioterapiforeningen i Norge sine fremtidige forslag til oppgaveglidning dreier seg om: 1) Førstekontaktsvurderinger av utvalgte pasienter med skulderplager. Dette kan være pasienter der det antas at forløpet vil være konservativt, slik som scapulainstabilitet, epikondylitt og rotator cuff-syndrom. 2) Vanlige ortopediske etterkontroller. Denne oppgaven bør tillegges fysioterapeuter ved alle sykehus. 3) Utfylling av ortopediske hjelpemiddelskjema. Fysioterapeuter har både kunnskap og kompetanse til å gjøre vurderinger vedrørende tilpasning av aktuelle hjelpemidler samt til å ha kontakt med ortopedingeniør ved behov. 4) Behandling av pasienter med analinsuffiens. Her vises det til erfaringer ved Østfold Sykehus der behandlingsflyten ble drastisk forbedret og ventetiden forkortet ved å la pasientene først komme til fysioterapeut. Fysioterapeuten henviser kun de mest aktuelle videre til kirurgen og kan umiddelbart starte behandlingen på pasienter som ikke trenger videre henvisning. 5) Testing av pasienter med hjerte/lungeproblemer med ergospirometri/cpet (kardiopulmonal anstrengelsestest), en test som kartlegger fysiologisk respons av hjerte og lunger under fysisk aktivitet. Fysioterapeutene besitter kunnskap om fysiologi og vurdering av fysisk kapasitet og treningstoleranse. 6) Overtakelse av flere oppgaver i forbindelse med diagnostisering av for eksempel ME, i samarbeid med leger.

5 7) I ryggpoliklinikk bør fysioterapeuter få oppgaven med å vurdere pasienter utfra operasjonskriterier, på bakgrunn av klinisk undersøkelse og vurdering av MR, CT, i tillegg til kliniske retningslinjer. 8) Kontroller av pasienter med hjerneslag. Det er mangel på nevrologer, noe som medfører til at sykehus får vanskeligheter med å tilfredsstille kravet om tremåneders kontroller av denne pasientgruppen. 9) Ambulant virksomhet: Fysioterapeuter bør være del av medisinskfaglige team som driver pasientoppfølging og opplæring av fagfolk i kommunen. Her finnes det flere oppgaver som kan og bør utføres av fysioterapeuter, slik som opplæring i hjemmerespirator og lignende apparater. Her vises det til Helse Bergen der fysioterapeuter på lungeteam ivaretar slike oppgaver. 10) Skadelegevakt: Skader i muskel- og skjelettapparat en betydelig del av skadene på skadelegevakt faller innenfor fysioterapeutenes kjernekompetanseområde. Det er derfor hensiktsmessig at fysioterapeuter kan stå for kliniske førsteundersøkelser i forbindelse med leddbåndskader, dislokasjon samt undersøkelser med tanke på videre bruddutredning. Lege sykepleiere (poliklinikk) To studier er av spesielt stor interesse med henblikk på aktuelle tiltak på oppgaveglidning mellom lege-sykepleie. En studie av Line Alvestad og kollegaer (2013) fant at sykepleierdreven poliklinisk oppfølging av IBD (Inflammatory Bowel Disease) holder like høy kvalitet som tradisjonell oppfølging av gastroenterolog eller unge turnusleger. En komparativ studie av Jelsness-Jørgensen og kollegaer (2011) styrker også disse resultatene, hvilket antyder at sykepleieroppfølging av IBD kan korte ned tiden mellom et tilbakefall og igangsatt behandling. Og slikt sett kan dette være et mulig tiltak. Det finnes et stort antall eksempler på vertikale oppgaveglidninger mellom leger og sykepleiere. På medisinsk avdeling ved Ringerike sykehus har man siden 1999 drevet en hjertesvikts poliklinikk der en spesialtrent sykepleier assisterer en kardiolog i kontrollopplegget, spesielt av kroniske pasienter. Dette betyr at Kardiologen ikke alltid står for kontrollen. Bedre livskvalitet og tilbud er to viktige resultater man hevder å ha oppnådd som følge av endringen. På Rikshospitalet har man lyktes med et prosjekt der sykepleiere har blitt flyttet fra sengepost til poliklinikk for å yte mer behovstilpasset tilbud til pasienter med alvorlige blodsykdommer med hensyn til oppfølging og rehabilitering. Ved St. Olavs Hospital er det ved Klinikk for Hjertemedisin igangsatt et prosjekt der sykepleiere vil bli gitt spesialopplæring for å istandsettes til å kunne utføre legeoppgaver. Dette innebærer at sykepleiere utdannes til å kunne utføre kardinal ultralyd og til å utføre kontroller av pasienter med elektrofysiologiske implantater slik som Pacemaker og hjertestarter, i tillegg til blant annet å drive en atrieflimmerpoliklinikk i samarbeid med kardiolog. Prosjektet er antatt å bedre pasientflyt for store pasientgrupper, i tillegg til å ha overføringsverdi til andre foretak. På grunn av kapasitetsbrist har man ved St. Olavs Hospital innført et prosjekt ved øyeavdelingen innenfor AMD (Aldersrelatert Makula Degenerasjon), hvor man har skolert opp øyesykepleiere til å utføre kontroller av disse pasientene. Prosjektet er i sin helhet ikke evaluert, men det forventes at man sparer 2 legearbeidsdager per uke. På samme sykehus er det igangsatt et oppgaveglidningsprosjekt i oppfølging av pasienter med prostatakreft. Prosjektet innebærer en kompetanseoverføring fra lege til kreftsykepleier/ spesialsykepleier/uroterapeut, der legen utarbeider opplæringsskjema og konsultasjonsmaler til

6 deres bruk. Det er regnet at en oppfølging av kreftsykepleier, spesialsykepleier/uroterapeut vil kunne ha positiv innvirkning på pasienters livskvalitet. I mangel på leger har man på revmatologisk avdeling ved Buskerud sykehus hatt selvstendige pasientkonsultasjoner. Sykepleierens oppgaver innebærer da å utføre hele rutinekontrollen på arterittpasienter, gjøre leddstatus i tillegg til å vurdere sykdomsaktivitet, medisineffekt, sikkerhet mht. blod- og urinprøver, bivirkninger og ADL (dagligdagse gjøremål). I tillegg bidrar sykepleieren med pasientundervisning. Legen tilkalles mot slutten av konsultasjonen og får oppsummert status av sykepleieren. Erfaringene med dette har vært svært gode, både fra pasienthold, legehold og sykepleierhold. Det er klare fordeler med et slikt tett samarbeid mellom sykepleier og lege da det gir en mer helhetlig pasientbehandling. Legene har også fått frigjort arbeidskapasitet i tillegg til at sykepleiernes kompetanse blir maksimalt utnyttet. Med bakgrunn i litteraturen og i disse eksemplene er det mange muligheter for vertikale oppgaveglidninger mellom leger og sykepleiere. De mulige tiltakene dreier seg om å ha sykepleierdrevne poliklinikker, flytte sykepleiere fra sengepost til poliklinikk, la sykepleiere utføre selvstendige pasientkonsultasjoner med kontroll fra Lege, eller at de gjør andre legeoppgaver forutsatt av riktig og god opplæring, samt oppfølging. Patolog bioingeniører (patologiassistent) For å løse kreftbehandlingsproblematikken, som er tilskrevet knapphet på patologer og en stadig økende arbeidsmengde på denne yrkesgruppen, anbefales det at andre yrkesbakgrunner kommer på banen. Og det har blitt argumentert for at oppgaveglidning fra patologer til spesialutdannede bioingeniører kan bidra positivt i håndteringen av denne utfordringen (Wiig, 2012). Universitetssykehuset i Oslo har positive erfaringer med bruk av bioingeniører som såkalte patologiassistenter, hvilket innbefatter arbeid innenfor makrobeskjæringer, for å avlaste legene. For å bli kvalifisert for slikt arbeid, har bioingeniørene gjennomgått intern spesialopplæring. Erfaringene er positive, hvilket gjenspeiler en betydelig flaskehals-reduksjon. De som fra før av har erfaring med bioingeniører som patologiassistenter synes å være mer positive enn de som ikke har erfaring, et implisitt signal på at kvaliteten til patologiassistentene holder høy standard. Likevel er det en utfordring at det i Norge ikke finnes noen standardisert opplæring og/eller formell utdanning av patologiassistenter, mens ser vi til USA har de allerede 20 års erfaring med å utdanne bioingeniører til patologiassistenter på mastergradsnivå. I Danmark har utnyttelsesgraden av Bioingeniører kommet lenger, i kraft av at man har startet prosjektet Den diagnostiske samarbeidspartner. Målet med prosjektet er å øke samarbeid mellom faggrupper og skjerpe kvaliteten og kostnadene. Ved Hospitalenheden Vest inngår bioingeniørene nå som en del av et tverrfaglig team ved akuttmottagelsen. Oppgavene som bioingeniørene har blitt tildelt dreier seg om artieriepunksjon, venflonsetting, bestilling av blodprøver, ta prøver og å videresende dem til laboratoriet. Bedre læring og effektivisering er effektene som det rapporteres om. En spørreundersøkelse utført av DSPAC (Dansk Selskab for Patologisk Anatomi & Cytologi) viser hvilke oppgaveglidningsprosjekter som har vært vellykkede og mindre vellykkede mellom leger og bioingeniører. Vellykkede prosjekter har vært: - Håndtering av mammapreparater (finne lymfeknuter)

7 - Bioanalytiker vurderer vaktpostlymfeknute med henblikk på metastase fra brystkreft. Skjer på frysesnittssatellitt med telekommunikasjon med legespesialist - Bioanalytiker vurderer HER-2 FISH (Skive). - Håndtering av friske preparater (uterus, colon, nyre) - Utskjæring av små hudpreparater - Utskjæring av konus - Mikroskopi av vaktpostlymfeknute ved malignt melanom - Avgivelse av positive «smearsvar» - Screening av cytologiske preparater (BAL væske, lungefinnåler) - Fremleggelse av finnålsprøver ved lungekonferanse forutgått av overlegeoppsyn - Besvarelse av godartede prøver (bronchialcytologi, børstebiopsier, urincytologi) - Beskrivelse av flowcytometriske prøver leger gjør den endelige besvarelse Mindre vellykkede oppgaveglidningsprosjekter fra lege til bioingeniør: - Primær vurdering av knokkelmargsaspirater (fra lege til bioanalytiker) - Assistanse ved eksviscerasjon (fra kapelbetjent til rengjøringsassistent) - Medhjelp ved små utskjæringer (fra bioanalytiker til sekretær) - Mikroskopi av konus etterfulgt av overlegeoppsyn (fra lege til bioanalytiker) Endoskopi (fra lege til sykepleier) Oppgaveglidning fra leger til sykepleiere har blitt nevnt som et forslag for å kunne øke endoskopikapasiteten slik at man unngår kapasitetsbrist, men ikke alle er like samstemte på fagforeningsnivå. Diskusjonen dreier seg i mindre grad om sykepleiere kan tilegne seg fagkunnskapen for å gjennomføre slike undersøkelser, men snarere om hvorfor det er så viktig at det nettopp er sykepleiere som utfører denne oppgaven. Norge opererer med bedre økonomiske rammebetingelser og mindre utfordring med legemangel, slik at Norsk Gastroenterologisk Forening mener at en slik oppgaveglidning virker unødvendig. Det skal likevel nevnes at på gastroenterologisk laboratorium, kirurgisk poliklinikk, ved Diakonhjemmet Sykehus har man hatt suksess med prosjekt på denne typen glidning. Her har sykepleier fått god opplæring i koloskopi og gjennomfører slike undersøkelser på egenhånd, med ansvarsoppfølging fra lege. At legen har bedre tid til andre oppgaver, samt at kvaliteten på undersøkelsene er av høy kvalitet, er noen av de gevinstene som blir trukket fram.

8 Referanser Alvestad, L., P. C. Valle, og A.R. Broderstad A comparision of health related quality of life in IBD patients between nurse-led outpatients clinic and conventional follow-up. Journal of Crohns s and colitis. Vol. 7. Tillegg 1. Side: S251. Sammendrag hentet 29. juli 2013 fra: Helsedirektoratet. (2013). Oppgavedeling i spesialisthelsetjenesten. Jelsness-Jørgensen, L-P, T. Bernklev, M. Henriksen, R. Torp og B. Moum Is patient reported outcome (PRO) affected by different follow-up regimens in innflammatory bowel disease (IBD)? A one year prospective, longitudinal comparision of nurse-led versus conventional follow-up. Journal of Crohn s and Colitis. 6(9): Doi: /j.crohns Johansen, L. W Opgaveglidning ved mammografiscreening Muligheder for og barrierer imod at radiografer gransker screeningmammografier. Master of Public Health. Københavns Universitet. Hentet 5. august 2013 fra: _254._Johansen Lena_Westphal.pdf/ Lauridsen, C., P. Lefere, O. Gerke, S. Hageman, J. Karstoft, og S. Gryspeerdt Comparison of the diagnostic performance of CT colonography intepreted by radiologists and radiographers. Insights Imaging. 4: doi: /s x Svane Knudsen, D «Radiografer kan lave røntgenlægers arbejde.» Hentet 5. august 2013 fra: Wiig, F. W Overarbeidende patologiavdelinger: Er jobbglidning løsningen?