Gråsoner, grenser og strid i forskningen

Transkript

1 Utgitt av norsk SOSiOlOGFOrEninG 34. årgang En annerledes sosiolog: Portrett av Håkon Gundersen Side Gråsoner, grenser og strid i forskningen Side 5-22 BESØK nsf PÅ internett

2 REDAKTØRENS SPALTE JON ROGSTAD UTGITT AV NORSK SOSIOLOGFORENING (NSF) Postadresse: Norsk sosiologforening v/isf PB 3233 Elisenberg, NO-0208 Oslo Telefon: Faks: E-post: Internett: REDAKSJONEN Ansvarlig redaktør: Jon Rogstad Redaksjonsadresse: Jon Rogstad v/ Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi Postboks 1096 Blindern 0317 OSLO Redaksjonen: Kristin Buvik, Unn Conradi Andersen, Line Dugstad, Arnfinn Haagensen Midtbøen, Arve Hjelseth, Irene Prestøy Lie, Marte Rua og Anders M. Galaasen. Design: Cazawa Design Tekstombrekking: Fredrik Myhre Opplag: 800 stk EKSTERNE bidragsytere Johan Fredrik Rye og Kjetil G. Lundberg. ARbEIDSUTVALGET Sekreteriatet: Randi Wærdahl (leder), Fredrik Engelstad (nestleder), Lars-Erik Becken (kasserer/nettansvarlig), Elin Borg (sekretær), Line Dugstad (1. styremedlem), Bård Ketil Engen (webkontakt), Forsidefoto: Jon Rogstad Frist neste nummer: 18. desember 2009 Bidrag til Sosiolognytt leveres elektronisk (Word) pr e-post til Undervisningens uutholdelige letthet Hvilken kvalitetssikring bør det være av den undervisningen som tilbys studenter? Kurset i universitetspedagogikk er kanskje ikke så bra som det kunne vært, men det store problemet er likevel lærere som slår seg til ro med en forestilling om at god undervisning er noe som ikke kan læres. Hvorfor ligger ingen med meg?, sang Ole Paus, som personifiseringen av en myk mann som damene ikke ville ha. Hvordan kan vi framstå som attraktive, er også noe universitetsinstituttene spør seg om i dag. Faren for en reduksjon i antall studenter er stor, og vil få konsekvenser. Studenter er penger. Og en nedgang vil reflekteres i bevilgningene. Undervisning er det viktigste møtestedet mellom student og institutt. Og ut fra dagens retorikk er det meningsfullt å omtale studenter som kunder eller brukere. Begrepene reflekterer at studenter står i en valgsituasjon. Tidligere instituttbestyrer, nylig avdøde Geir Høgsnes, sa det slik: Universitetet er business, hvor utgifter i form av seminarer, forelesninger og veiledning må settes opp mot inntekter som genereres av antall studenter. Hva tilbyr så instituttene? Mer interessant enn å gå inn i de ulike studieløpene, er det å spørre hvilken kvalitetssikring det bør være av undervisningen som tilbys. Per i dag synes fraværet av kvalitetssikring å være regelen snarere enn unntaket. Folk blir ansatt på grunnlag av antall publikasjoner. Men deretter skal man ta et felleskurs i universitetspedagogikk, noe som er seneste laget dersom vedkommende allerede har fått fast ansettelse. Prinsippet er omtrent som om en bilprodusent, la oss si Mercedes, lot være å prøvekjøre en ny modell, men bare sendte den ut på markedet og håpet på det beste. Undervisning er for viktig til å overlates til pedagogene, sa flere syrlig før jeg gikk til min første forelesning i universitetspedagogikk. Aldri har jeg kastet bort så mye tid på så lite, sa andre. Mon det. Kanskje uttalelsene forteller mer om den gjengse oppfatningen av verdien av å undervise enn det forteller om kurset i universitetspedagogikk. Om man tror på læring, noe de fleste på et lærested gjør, er det påfallende om man konkluderer med at 2 Sosiolognytt 4/09

3 INNHOLD SOSIOLOGNyTT 4/09 akkurat pedagogikk er emnet som ikke kan læres. Evaluering er en måte for sikre fortløpende kvalitetssikring. Spørsmålet er imidlertid om evalueringer gir svar på det en foreleser trenger for å utforme best mulig opplegg. Det er åpenbart en fare for at evaluering ender med å henge ut enkeltpersoner, og det på en måte «Kanskje uttalelsene forteller mer om den gjengse oppfatningen av verdien av å undervise enn det forteller om kurset i universitetspedagogikk». som er lite fruktbart for å bygge et godt lære(r)miljø. Samtidig er evaluering på sitt beste en av de få kanalene hvor studentene kan uttrykke sine meninger. Utfordringen er selvsagt å utforme gode nok spørreskjemaer, men også å la studentene få innflytelse gjennom sine vurderinger. Minimum er at institusjonene anerkjenner at de, som tilbydere av undervisningen, har ansvar for kvaliteten. Det finnes ingen ting som er så uutholdelig lett som å skyve ansvaret over på den enkelte lærer og studentene. Men også lærerne må strekke seg hele tiden. Ta podcasting av undervisningen. Selvsagt er det en fare for at enkelte velger å sitte hjemme framfor å komme på forelesningene. Men trolig ville ikke de ha kommet uansett. Så hvorfor ikke tenke motsatt at podcasting, foruten å spre kunnskap bredere, er en måte hvor man får vist fram faget til folk man ellers ikke ville nå. Kanskje er nettopp en inspirerende forelesning, som er tilgjengelig, den mest effektive reklamen et institutt kan få. Eller er vi så usikre, så om noen ser hva vi tilbyr, så vil de i hvert fall ikke komme. jon.rogstad@gmail.com 2 Redaktørens spalte 4 Lederens spalte 5 Strid om kvaliteten på homoforskning 9 Kritiserer spørsmålsstillingen om hatvold 10 Hva mener instituttlederne? 13 I oppdragsforskningens gråsone 16 Oppdragsgiveren svarer 18 Problematisk forskning 20 Frihet uten grenser? 23 Sosiologi versus psykologi 25 Underholdningsdiskursen Om forskning, journalistikk og Harald Eia 28 Doktoren svarer 30 Lokomotivet Gundersen 35 Acta-redaksjonen til Norge 36 Program for Sosiologforeningens vinterseminar Sosiologer i mediene NORSK SOSIOLOGFORENING LOKALLAG Østlandet: Kristin Buvik (leder), kristinbuvik@gmail.com Vestlandet: Lise Granlund (leder), lise.granlund@sos.uib.no Trøndelag: Terje Andreas Eikemo (leder), terje.andreas.eikemo@svt.ntnu.no Tromsø: Knut Teppan Vik (leder), knut.teppan.vik@uit.no Sørlandet: Hans Petter Sand (leder), hans.p.sand@hia.no Bodø: Randi Karin Sivertsen (leder) Finn mer informasjon om lokallagene på: Sosiolognytt 4/09 3

4 LEDERENS SPALTE RANDI WæRDAHL «Reformiver er smittsomt». Forskerforbundets tidsbruksundersøkelse blant vitenskapelig ansatte ved universiteter og høyskoler i 2009 viser at gjennomsnittlig arbeidstid for en offentlig ansatt forsker er nesten 50 timer i uka. Samtidig nekter Forskerforbundet å godta at forskere skal defineres som særlig uavhengige stillinger og dermed unntas bestemmelsene for overtid og arbeidstid. Men hvis vitenskapelig ansatte på bakgrunn av at de også underviser og er pålagt andre pliktige arbeidsoppgaver ikke skal ha status som særlig uavhengige stillinger, er kravet fra departementet at alle institusjonene må ha på plass systemer for timeregistrering innen utgangen av året. Og da mener de ikke fiktive timeregnskaper, men systemer som teller det faktisk antall timer den ansatte er på jobb. noen velger å møte slike pålegg med harme, andre med latter. Men la oss bare gjøre et tankeeksperiment med de parametrene som her er kjent. Vi innfører stemplingsur på den vitenskapelig ansattes arbeidstid og fratar ham statusen som innehaver av en særlig uavhengig stilling. Hver vitenskapelig ansatt vil da kunne melde inn en gjennomsnittlig overtid på 587,5 timer i året. Det er lite sannsynlig at noen institutter kan betale ut dette i penger, så de ansatte må nok ta ut dette i fritid. Da kan hver vitenskapelig ansatt ta ut i overkant av 15 uker pr. år. i og med at ferieloven begrenser overføring av ferie til året etter til 2 uker, finnes det altså en potensiell mulighet for at hver vitenskapelig ansatt kan få rett til å ta ut et minimum av 13 uker i året i ferie eller fritid, i tillegg til de 5 ukene som vi allerede er pålagt, altså minimum 18 uker hver. Dette utgjør ca 4 mnd. Med andre ord, hvis vitenskapelig ansatte i undervisningsinstitusjoner fortsetter å jobbe 50 timer i uka i gjennomsnitt, undervisning inkludert, og vi, som Forskerforbundet tar arbeidsmiljøloven på alvor og innfører stemplingsur, holder dette hardt for kvalitetsreformen. Dette er bare et tankeeksperiment. Det er selvfølgelig et utall interesser og argumenter som er utslagsgivende for de premissene forskere og vitenskapelig ansatte arbeider innenfor. Arbeidsmiljøloven er bare en av dem. Jeg mener det er på høy tid at noen setter et mer helhetlig fokus på forskertiden og forskernes premisser sett fra forskere og vitenskapelig ansattes ståsted. Studentene har fått sin reform og forvaltningen og administrasjonen sin. Forskerne og vitenskapelig ansatte har på en måte bare blitt klattvis tilpasset reformene rettet mot andre og annet. Selv forskningsreformer ser ut til å ha kommet forvaltningen mer til gode enn forskningen Men reformiver er smittsomt. norsk sosiologforening har også fått en ny og reformert web-side. Utseende er ikke så ulikt den vi hadde fra før, men funksjonene er fornyet. De mest trendy av oss kan nå for eksempel dele det som skjer i lokallaget med andre via Facebook og Twitter. i løpet av høsten vil du også i stedet for en faktura få et brev som forteller hvordan du skal registrere deg på nettsidene og faktisk betale medlemskapet via nettbank. Dette betyr at vi legger om hele medlemsregistreringen i foreningen, noe som gjør forvaltning av medlemsmassen, abonnementstjenester, adresseendringer osv. mye enklere både for dere og for oss. i alle fall for oss. Og vi i styret vil jo mye heller bruke av fritiden vår til å arbeide med sosiologiske problemstillinger enn å administrere medlemsregistre. randi.wardahl@sosiologi.uio.no norsk SOSiOlOGFOrEninG nsf 4 Sosiolognytt 4/09

5 Strid om kvaliteten på homoforskning Av: Line Dugstad «Fire av ti homofile utsettes for grov vold». Slik lød avisoverskriftene etter en Nova-rapport for to år siden. Funnene førte til en storstilt politisk kampanje mot hatvold. Nå hevder forskere ved samme institutt at rapporten har metodiske svakheter og at bildet er stikk motsatt: Homofile er ikke mer utsatt for grov vold enn andre. Betyr det at Nova-ledelsen må korrigere bildet i offentligheten? Saken har blitt en liten verkebyll ved norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (nova). Troverdighet står på spill når kolleger ved samme oppdragsinstitutt kommer til vidt forskjellige konklusjoner. ikke minst når forfatterne av den siste publikasjonen hevder at metodologien i den første undersøkelsen er så svak at resultatene kanskje bør sitat «avvises som irrelevante». Det hele begynte med en rapport som ble publisert ved nova for drøyt to år siden, «Vold mot lesbiske og homofile tenåringer En representativ undersøkelse av omfang, risiko og beskyttelse» (nova rapport:19/07). rapporten konkluderte med at lesbiske og homofile tenåringer i Oslo er særlig utsatt for mobbing, systematiske trusler og vold. Data var hentet fra Ung i Oslo 2006-studien, og som referanse ble det brukt data fra Ung i norge Oppdragsgiver var landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (llh), mens pengene til prosjektet kom fra Justis- og politidepartementet. Funnene som ble presentert vakte oppsikt: Fire av ti homofile i hovedstaden hadde vært utsatt for vold som krevde legebehandling det siste året. Andelen var fire ganger større enn «Når en rapport først er gitt ut er det utenfor direktørens domene hvordan media eventuelt slår opp resultatene». Nova-direktør Magnus Rindal blant heterofile tenåringer. resultatene ble slått opp i flere aviser og medier. i samarbeid med politiet lanserte llh kampanjen «Hat vold», med bilde av en forslått, ung gutt på plakater på busser og t-baner i Oslo. Vold mot homofile og lesbiske er et samfunnsansvar, og politiet samarbeider gjerne med andre etater og organisasjoner for å bekjempe denne typen kriminalitet, uttalte politidirektør ingelin Killengreen i en pressemelding i forbindelse med lanseringen av kampanjen, som oppfordret folk til å anmelde trusler og vold mot homofile. Metodiske svakheter To år senere høsten 2009 trykker tidsskriftet Sosiologi i dag en artikkel skrevet av en gruppe forskere ved nova (Sosiologi i dag nr.2/2009). Artikkelen bygger på data fra den første runden av undersøkelsen longitudinell ungdomsundersøkelse om vold og overgrep. Bildet som tegnes av vold mot homofile skiller seg radikalt fra funnene i novarapporten: lesbiske og homofile opplever ikke mer grov vold enn andre unge. imidlertid er de ifølge artikkelen mer utsatt for ulike typer mobbing, som erting, knuffing, verbale trusler og seksuell trakassering. Forfatterne av tidsskriftartikkelen, Kari Stefansen, Kristinn Hegna, Tilmann von Soest og Svein Mossige fra nova, og Kirsti Valset fra Folkehelseinstituttet, argumenterer for at inntrykket som er skapt av homofile som voldsofre, må nyanseres. Grunnen er det de mener er metodiske svakheter ved rapporten som ble publisert i 2007: ifølge forfatterne tar ikke undersøkelsen tilstrekkelig høyde for at mange ungdommer tøyser når de svarer på spørsmål om homofili. De hevder videre at formuleringer i spørreskje- Sosiolognytt 4/09 5

6 Foto: Faksimile fra nettsamfunnet Biip.no At fire av ti homofile i Oslo risikerer å bli utsatt for grov vold, vakte oppsikt og bekymring hos mange. Sammen med politiet lanserte LLH kampanjen «Hatvold», hvor de oppfordret folk til å anmelde volden. Kampanjens hjemmeside er nå lagt ned, men diskusjonen om vold mot homofile lever videre både på nettet og blant landets homoforskere. maet som ble benyttet ikke skiller tilstrekkelig mellom skader som følge av vold, og andre typer sår og skader for eksempel idrettsskader og hjemmeulykker (se egen sak om den aktuelle spørsmålsformuleringen). Koplingen mellom disse spørsmålene og seksuell orientering vil derfor være beheftet med mye «støy», kanskje så mye at resultatene bør avvises som irrelevante, skriver nova-forskerne i artikkelen. To populasjoner Betyr de nye funnene at nova bør trekke tilbake rapporten, som konkluderer med at homofile utsettes for mer grov vold enn andre ungdommer? Vi kontakter direktør ved nova, Magnus rindal, for å spørre hvordan han som leder håndterer en situasjon hvor forskere ved det samme instituttet som i dette tilfellet kommer til helt ulike resultater. rindal åpner med å argumentere mot påstanden om at resultatene er forskjellige. Jeg er uenig i påstanden om at forskerne i dette tilfellet kommer til ulike resultater, fordi de baserer seg på ulike datasett. Det er å vente at forskning basert på ulike data gir ulike resultat. For eksempel kan vi tenke oss at bildet ser annerledes ut for homofile i Oslo enn hele landet sett under ett, sier rindal. Kan du som direktør stille deg bak forskning med så vidt forskjellige resultater? Jeg er ingen problemer med at forskere ved nova er uenige, så lenge de følger gjeldende kvalitetskrav og etiske regler i sin forskning, sier rindal. Artikkelen er ikke publisert ved nova og har derfor vært underlagt et annet kvalitetssikringssystem. Men det betyr ikke at jeg ikke ville kunne stille meg bak det resultatet som fremkommer der. i prinsippet er det ikke noe 6 Sosiolognytt 4/09

7 problem for en direktør å stille seg bak ulik forskning med ulike resultater, sier han. rindal fremhever at faglig uenighet er en vesentlig side ved samfunnsforskningen: Faglig enighet er ikke uheldig, men en styrke. Hvis vi ikke kom til ulike resultater ville det ikke vært noe som drev forskningen fremover. Historisk finnes det utallige eksempler på at nyere forskning overprøver tidligere resultater. Samfunnsvitenskapen er ikke en eksakt vitenskap. Kristinn Hegna og Kari Stefansen, to av forskerne som kritiserer den opprinnelige rapporten, er uenige med rindal i at forskjellene utelukkende kan forklares med at utvalget er trukket fra to populasjoner: Både ulike geografiske nedslagsfelt og noe ulik aldersgruppe er kilder til ulikhet i forekomst av utsatthet for vold og mobbing i de to undersøkelsene. Men i reanalyser av det samme datamaterialet, og sammenligninger med utvalg fra samme sted og samme aldersgruppe har vist at forekomsten av grov vold reduseres til ca. 1/5 av det som er rapportert tidligere, sier de to. Mener dere at deres funn er mer sannferdige enn funnene i rapporten fra 2007? Ja, vi gjør nok det. «Sannheten» med stor S er det derimot vanskelig å påberope seg, sier Hegna og Stefansen. «Koplingen mellom disse spørsmålene og seksuell orientering vil derfor være beheftet med mye støy, kanskje så mye at resultatene bør avvises som irrelevante». Fra artikkel i Sosiologi i dag, nr. 2/2009. Utenfor direktørens domene Allerede da rapporten ble publisert høsten 2007, skal flere ved nova ha reagert på resultatene. De stusset over at voldstallene som ble rapportert var så høye. Fordi det ble sådd tvil om kvaliteten oppnevnte nova-ledelsen to interne forskere som skulle vurdere publikasjonen. Disse forfattet et notat hvor de konkluderer med at estimatene for homofile gutter og dermed for voldsutsatthet, mobbing og trusler blant disse antakelig er for høye, men at det fremdeles er en sammenheng mellom homofil identitet og hvorvidt man er utsatt for disse krenkelsene når mulige tøysesvar blir ekskludert fra analysen. Spørsmålsformuleringen i spørreskjemaet, som er et ankepunkt for kritikerne og som rapporten bygger på (se egen sak), ble ikke evaluert i notatet. notatet er foreløpig ikke gjort offentlig tilgjengelig. når forskning, utført ved det samme oppdragsinstituttet, tilsynelatende spriker i ulike retninger er det nærliggende å spørre: Hvilke forpliktelser har Nova til å gå ut og endre det bildet som har befestet seg i offentligheten? Det er ledelsens ansvar å sørge for at kvalitetssikringsrutinene blir fulgt før resultater publiseres offentlig. Og fordi det i dette tilfellet ble stilt spørsmålstegn ved kvaliteten på data fra Ung i Oslo 2006, oppnevnte vi to forskere til å vurdere datamaterialet. Dette notatet er under bearbeiding med tanke på ekstern publisering. Jeg ser det som vår plikt å formidle til offentligheten de advarsler som eventuelt er nødvendige, sier rindal. i dette tilfellet kan jeg ikke se at vi kunne gjort noe for å endre inntrykket som har festet seg i offentligheten, ettersom jeg mener jeg kan stille meg bak publikasjonen. når en rapport først er gitt ut er det utenfor direktørens domene hvordan media eventuelt slår opp resultatene, fortsetter han. Gruppen av forskere, som har kritisert rapporten, sier det har vært vanskelig å oppnå tilsvarende oppmerksomhet fra media, interessegrupper og politikere rundt egne resultater, som voldsrapporten fikk for to år siden. Vi ble gledelig nok invitert til å holde innlegg og presentere artikkelen på et møte i nettverk for homoforskning, og dette møtet ble dekket av Blikk. Men publikum var lite og det har heller ikke andre steder vært den samme oppmerksomhet som ble «sjokkrapporten» til del, verken fra andre media eller fra offentlige myndigheters side, sier Hegna og Stefansen. Oppleves det problematisk å kritisere en publikasjon som er gitt ut ved det instituttet hvor dere selv arbeider? Sosiolognytt 4/09 7

8 Foto: Jon Rogstad nei. Det er klart at slike ting aktualiserer noen tanker om lojalitet til institusjonen og kollegialitet, men vi opplever snarere at våre publikasjoner er en del av det løpende arbeidet med stadig å forbedre arbeidet som gjøres ved nova. Artikkelen som dokumenterer overrapportering av vold i Ung i Oslo 2006 er publisert i novas eget Tidsskrift for ungdomsforskning, og da vi søkte nova om penger for å få tid til å skrive artikkelen til Sosiologi i dag ble den behandlet på samme måte som andre søknader, sier de to nova-forskerne. Vi spør også direktør Rindal; har denne saken vært vanskelig å håndtere? nei, for meg har den ikke vært vanskelig. Det er rimelig at undersøkelser av to populasjoner gir ulikt resultat, sier rindal og føyer til at han gjerne vil understreke følgende: Mange vil kanskje kunne tenke at forskning ved et oppdragsinstitutt, som i prinsippet er underlagt staten, er styrt av oppdragsgiver som gir beskjeder til ledelsen ved instituttet, som igjen instruerer forskerne. For meg er det derfor viktig å understreke at oppdragsforskningsansatte har like stort spillerom, som ansatte ved universiteter. Det innebærer samtidig at mitt styringsrom ikke er større enn hva det er for en styrer ved universitetet. rapporten fra 2007 er skrevet av Bera Ulstein Moseng, som på det tidspunktet jobbet som forsker ved nova. Hun er i dag ansatt i Helseutvalget for bedre homohelse. Det har dessverre ikke latt seg gjøre å få Mosengs kommentar til kritikken. line.dugstad@gmail.com «Det er klart at slike ting aktualiserer noen tanker om lojalitet til institusjonen og kollegialitet (...)» Nova-forskerne Kristinn Hegna og Kari Stefansen. 8 Sosiolognytt 4/09

9 Kritiserer spørsmålsstillingen om hatvold Av: Line Dugstad «Men våre funn står altså i skarp motsetning til Mosengs (2007) resultater når det gjelder utsatthet for grov vold. En viktig årsak er trolig at spørsmålene om alvorlig vold var formulert forskjellig i vår studie og i den studien Moseng baserte seg på», skriver gruppen av Nova-forskere i artikkelen i Sosiologi i dag nr.2/2009. Spørsmålet det refereres til er formulert på side 14 i spørreskjemaet som ble benyttet i Ung i Oslo 2006 (se bildet). Kritikken går på at det i spørsmålsformuleringen ikke blir presisert at det er sår og skader som følge av vold forskerne vil ha svar på. «Fordi presiseringen (...) er utelatt kan ungdommene tro at spørsmålene dreier seg om sår og skader generelt, for eksempel i forbindelse «Ungdommene [kan] tro at spørsmålene dreier seg om sår og skader generelt, for eksempel i forbindelse med idrett eller andre fysiske aktiviteter». Nova-forskere i Sosiologi i dag. med idrett eller andre fysiske aktiviteter», skriver de artikkelen i Sosiolog i dag. De hevder videre å ha sammenliknet svarene som ble gitt i Ung i Oslo 2006, med svarene fra en studie kalt luno som brukte samme formulering men med presiseringen «som følge av vold» etter de to siste spørsmålene om sår og skader. De to undersøkelsene ble gjort med et halvt års mellomrom, med samme geografisk nedslagsfelt (Oslo). Analyser skal ha vist at andelen som svarte bekreftende på disse spørsmålene var flere ganger høyere i Ung i Oslo 2006 sammenliknet med luno. Ung i Oslo 2006 er novas egen datainnsamling som danner grunnlaget for flere publikasjoner ved nova. Spørreskjemaet er ikke utformet av Moseng. Sosiolognytt 4/09 9

10 Hva mener instituttlederne? Av: Line Dugstad Hvordan kan, eller bør, ledelsen ved et forskningsinstitutt håndtere en situasjon hvor forskere internt kommer til vidt forskjellige og motstridende resultater? Hilde Lorentzen, instituttsjef ved norsk institutt for by- og regionforskning (nibr): Dersom det er snakk om forskningsresultater som fremkommer på ulikt tidspunkt og begge konklusjoner synes rimelige bør ledelsen gjennom sin kvalitetssikring sørge for at rapportering fra prosjekt nummer to aktivt forholder seg til konklusjonene i den første rapporten. Bjørn Stensaker, konstituert direktør ved nifu Step: Vi kjenner ikke til nova-saken spesielt, men generelt vil vår forskning ha noen rammer som ofte vil legge sterke føringer på hva som er mulig å gjøre innenfor et prosjekt. Man har gjerne en oppdragsgiver som ønsker svar på konkrete spørsmål, man har begrensinger når det gjelder tid og ressurser, og man kan ha begrensninger når det gjelder hvilke data som er tilgjengelig for å svare på problemstillingene som reises. instituttets rolle er først og fremst å være en faglig kvalitetssikringsinstans innenfor disse rammene. At forskere er uenig om tolkninger av data er jo ikke uvanlig. instituttets rolle er å sørge for at tolkningene som gjøres kan forsvares faglig ut fra de data som er samlet inn og analysert, og de perspektiver som er benyttet. Ann-Helén Bay, direktør ved institutt for samfunnsforskning (isf): Generelt mener jeg at det må være rom for offentlig eksponerning av faglig uenighet mellom forskere også når forskerne befinner seg på samme forskningsinstitutt. Ofte vil en slik uenighet være grunnet på ulike faglige tradisjoner og metodiske tilnærminger. Er uenigheten relatert til samme datamateriale, er situasjonen mer komplisert. Går uenigheten på rimelige og velbegrunne- instituttsjef ved NIBR Hilde Lorentzen, de forskjeller i fortolkning av analyseresultatene, er dette fortsatt innenfor rammen av uproblematisk uenighet. Om uenigheten baserer seg på feil eller misforståelser hos den ene part, bør interne kvalitetssikringsrutiner fange opp konsekvensene før de blir gjort offentlig. Tone Fløtten, instituttsjef ved Fafo institutt for arbeidslivs- og velferdsforskning (Fafo): - Alt forskningsarbeid skal følges opp underveis i prosessen og når det foreligger et skriftlig produkt skal dette kvalitetssikres av en senior. Dersom to prosjekter kommer fram til motstridende konklusjoner må det vurderes om dette har sammenheng med ulikt valg av forskningsdesign og/eller ulik tolkning av empiri. Uten at jeg kjenner detaljene i den aktuelle nova-saken, kan det jo se ut som om uenigheten delvis skyldes ulikt valg av forskningsdesign. Da blir spørsmålet om noen av forskerne har feiltolket data, eller om ulike datakilder/forskningsmetoder rett og slett gir grunnlag for ulike tolkninger. Samtidig må vi huske at forskning er en kumulativ prosess, og det er viktig at forskere er uenige og bestrider hverandres resultater. Dette driver forskningen framover. Foto: Daniel Staver 10 Sosiolognytt 4/09

11 Foto: Fafo Forskning dreier seg i mange sammenhenger om å undersøke om allmenne oppfatninger, enten de nå er basert på folkemening eller tidligere forskning, er gyldige. Og da er det ikke nødvendigvis slik at det man konkluderte med for noen år siden fremdeles gjelder. Og kan ledelsen, hvis så er tilfelle, stille seg bak begge resultatene? Hilde Lorentzen, nibr: Konklusjoner fra forskningsprosjekter vil jo avhenge av en rekke forhold; data, metode, perspektiv og teori vil kunne ha stor innvirkning på konklusjoner som trekkes. Dersom alt er gjennomført forskriftsmessig i begge tilfeller, vil man selvfølgelig kunne stille seg bak ulike konklusjoner. Og dersom det er gjort en dårlig jobb, så kan ledelsen Tone Fløtten, instituttsjef ved Fafo sjelden skylde på andre enn seg sjøl fordi kvalitetssikringa da ikke har fungert som den skulle. Bjørn Stensaker, nifu Step: instituttets rolle er som sagt å være en faglig kvalitetssikrer for det enkelte prosjekt. Hvis man har gjort denne jobben skikkelig er det ikke noe i veien for at rapporter med noe ulike konklusjoner kan publiseres. Da bør man selvfølgelig også forklare hva som eventuelt gjør at konklusjonene har endret seg over tid. Ann-Helén Bay, isf: ledelsen kan som nevnt stille seg bak begge resultatene gitt at de kan forsvares faglig. Tone Fløtten, Fafo: - Dersom ledelsen finner at begge de to prosjektene er av god forskningsmessig kvalitet, kan begge resultater i prinsippet støttes. At ulike datakilder og metoder kan gi ulike konklusjoner, er ikke helt utenkelig. Men når det er sagt bør forskere forholde seg kritisk til egen metodebruk og vurdere om man kunne ha kommet fram til andre resultater dersom man hadde valgt en annen Ann-Helén Bay, direktør ved ISF metode, andre spørsmål, annen datatype, annen utvalgsteknikk osv. Det vil også oppfordres til at det kommenteres i rapporten at det tidligere er foretatt forskning på området ved instituttet som har kommet fram til andre resultater, og hva dette eventuelt kan skyldes. Hvilke forpliktelse har ledelsen ved forskningsinstitutter til å korrigere det bildet som har befestet seg i offentligheten, dersom ledelsen skulle komme til å trekke opprinnelige forskningsresultater i tvil? Hilde Lorentzen, nibr: Generelt bør selvfølgelig ledelsen sørge for å rette opp feil som er gjort, men graden av oppmerksomhet rundt de aktuelle forskningsresultatene vil nok i praksis kunne virke inn på hvordan og hvor stort man slår opp sine tidligere blundere. Bjørn Stensaker, nifu Step: All publiseringsvirksomhet vi driver er åpen, og vi legger vekt på at den skal være etterprøvbar. Slik sett har vi en forpliktelse overfor offentligheten til å gi mest mulig korrekt informasjon om vår virksomhet. Har vi gjort feil, har vi også en forpliktelse til å korrigere denne. Ann-Helén Bay, isf: Hvis ledelsen kommer til det standpunkt at et offentliggjort forskningsresultat er basert på sviktende faglig grunnlag, har ledelsen etter min mening plikt til å påse at Foto: ISF Sosiolognytt 4/09 11

12 bildet som er skapt i offentligheten blir korrigert. Tone Fløtten, Fafo: - Hvis ledelsen ved et institutt oppdager at det er publisert forskning som rett og slett er feil, bør det korrigeres. Dersom man ikke kan påvise direkte feil i forskningsprosessen, er utfordringen å skille mellom det å trekke et resultat i tvil, og det å avvise et resultat som feil. Samfunnsvitenskapelige problemstillinger er sjelden av en slik art at det er mulig å fastslå med hundre prosents sikkerhet at et resultat eller en konklusjon er den riktige. Vil det i noen tilfeller kunne være aktuelt å trekke en rapport/artikkel tilbake, og hvilke forpliktelser har i så tilfelle instituttet overfor de som har finansiert det aktuelle forskningsarbeidet? Hilde Lorentzen, nibr: Ja. Dersom det er gjort slett forskerarbeid, bør man innen rimelighetens grenser rette opp dette. Bjørn Stensaker, nifu Step: Man kan godt tenke seg en slik situasjon, men da må den være betinget av at våre kvalitetssikringsrutiner har feilet, og at det står ting i rapportene som ikke kan forsvares faglig. Vi har da en forpliktelse til å informere oppdragsgiver, og rette opp feilen. Her vil det jo som regel eksistere en kontrakt som regulerer slike forhold. Ann-Helén Bay, isf: Hvis det forekommer påviselige feil i en forskningsrapport, bør ledelsene trekke en rapport tilbake. Siden det er instituttet som er kontraktsmotparten, er det instituttet som har ansvar for at oppdragsgiver får et produkt som kvalitetsmessig er fullgod. Tone Fløtten, Fafo: - Kvalitetssikringsrutinene ved et institutt skal i prinsippet sikre at publiserte arbeider ikke har feilaktige konklusjoner. Selvfølgelig er det mulig å trekke rapporter/artikler tilbake dersom man i ettertid oppdager alvorlige feil eller mangler. Hvordan dette løses med oppdragsgivere må diskuteres i hvert enkelt tilfelle. Har dere noen gang, ved ditt institutt, vært i en situasjon hvor forskere internt er grunnleggende Bjørn Stensaker, uenige i sine konklusjoner? ved Nifu Step konstituert direktør Hilde Lorentzen, nibr: ikke som jeg kjenner til. Bjørn Stensaker, nifu Step: Ja, vi hatt slike situasjoner. Vårt ansvar som institutt er da å sørge for at de rapporter som utarbeides har analytisk takhøyde nok til å synliggjøre at man kan trekke ulike konklusjoner på basis av et prosjekt. Forskningens mål er ikke nødvendigvis å skape enighet synliggjøring av uenighet kan være viktig både for fag og politikk. Ann-Helén Bay, isf: i min tid som leder har vi ikke hatt en situasjon hvor det har knyttet seg uenighet til konkrete forskningsresultater. Det betyr imidlertid ikke at det til enhver tid og i alle sammenhenger hersker enighet om hvordan et tema best kan belyses faglig og metodisk. Tone Fløtten, Fafo: - Vi har ikke konkrete erfaringer med at to rapporter kommer til ulike konklusjoner, men det har både vært uenigheter innad i prosjektteam og mellom forskere og kvalitetssikrere. i slike tilfeller er det viktig å ha fastlagt rutiner for prosedyrer når dette skjer. Fafo har interne rutiner for kvalitetssikring og hvordan en skal håndtere faglige uenigheter i prosessen. line.dugstad@gmail.com Foto: Nifu Step 12 Sosiolognytt 4/09

13 I oppdragsforskningens gråsone Av: Arnfinn Haagensen Midtbøen og Marte Rua Hvilke etiske dilemmaer kan oppstå i situasjoner der forskning direkte kan brukes til å innføre restriktive politiske tiltak? Og går det noen grenser for hva man kan og bør forske på? Sosiolognytt har snakket med forskere på asylfeltet, der dette er spørsmål man stadig blir konfrontert med. Foto: ISF Det er vanlig å hevde at forskningsinstitutter selger problemstillinger, men ikke konklusjoner. i realiteten befinner imidlertid oppdragsforskningen seg tidvis i et dilemma mellom idealer om faglig uavhengighet på den ene siden, og de prosjektene som forventes utført på den andre. ikke minst gjelder det der forskning på problemstillingene som ønskes undersøkt kan legge grunnlaget for politiske tiltak som rammer enkeltindivider eller grupper. Asylsøkere, tvangsekteskap og omskjæring er eksempler på temaer som vekker stort engasjement i offentligheten og der politiske partier gjerne kappes om å fremme restriktive tiltak for å dokumentere egen handlekraft. i mange tilfeller bes oppdragsforskere om å utføre prosjekter som handler om å måle omfang eller å kartlegge forhold som direkte kan knyttes til utviklingen av en mer effektiv kontrollpolitikk. Er det er problem? Kartlegger fluktruter og motivasjon Jan Paul Brekke og Monica Five Aarset ved institutt for samfunnsforskning er i ferd med å avslutte et prosjekt om hvorfor og hvordan asylsøkere kommer til norge. Prosjektet er finansiert av Utlendingsdirektoratet (UDi), en av de store oppdragsgiverne på asylfeltet, og forskerne har blant annet intervjuet asylsøkere som nylig har ankommet norske mottak. ifølge Brekke er bakgrunnen for prosjektet at UDi ønsker å forstå hvorfor asylstrømmene øker og minker, for dermed å gjøre feltet mer forutsigbart Jan Paul Brekke er sosiolog og forsker ved Institutt for samfunnsforskning. og enklere å administrere. Samtidig har prosjektet en politisk dimensjon. Myndighetene ønsker å ha kontroll også på dette politikkområdet, sier han. Et prosjekt av denne typen aktualiserer en rekke forskningsetiske problemstillinger. For det første kan man tenke seg at deltakelse kan få direkte konsekvenser for asylsøkerne individuelt eller som gruppe på kort sikt. For det andre er det en mulighet for at forskningsresultatene kan brukes i en politisk prosess, der asylsøkerne som gruppe kan bli skadelidende på lengre sikt. Dette kan for eksempel være relevant i tilfeller der man skal kartlegge asylsøkernes reiseruter. Brekke og Aarset har brukt tid på å utvise varsomhet og ta forskningsetiske forhåndsregler i utformingen av dette konkrete prosjektet. Vår erfaring var at intervjudeltakelse i dette prosjektet ikke fikk konsekvenser for asylsøkerne på mottakene, og at folk ønsket å fortelle. i dette tilfellet var Sosiolognytt 4/09 13

14 også reiserutene kjent gjennom tidligere publikasjoner, så i den forstand det er liten grunn til å tro at dette prosjektet får direkte konsekvenser for gruppen på lang sikt, mener Brekke. Foto: NOVA Grenser for forskeransvar? Et sentralt spørsmål er hvor langt forskerens ansvar strekker seg når det kommer til bruk av resultatene i politikken. Hvilket ansvar har forskeren om kunnskapen blir brukt for eksempel som grunnlag for utviklingen av restriktive politiske tiltak? Den diskusjonen er veldig aktuell på asylfeltet, fordi mye handler om å organisere og kategorisere, og på den måten klargjøre et felt for politisk inngripen. Her mener noen at ansvaret stopper ved publisering og at bruken er opp til politikerne, mens andre mener man har et ansvar helt ut, sier Brekke. Hvor mener du at ansvaret stopper, hvilken av de to posisjonene tilhører du? Jeg har ikke noen sterk posisjon, men mener at man som forsker vil kjenne på bruken av forskningsresultatene, man vil kjenne det i magen. Det er en bekymring for misbruk av egne resultater, selvfølgelig. Men man mister jo ikke helt kontrollen ved publisering, det skjer jo ofte at forskere går ut og korrigerer måten resultatene oppfattes på, påpeker Brekke. På spørsmål om han forstår at enkelte forskere kvier seg for å påta seg prosjekter av typen hvorfor asylsøkere kommer til norge, peker Brekke på at sosiologer er vant til å kjempe for individers og utsatte gruppers rettigheter og vilkår. En del vil sikkert derfor vurdere det sånn at for eksempel kartlegging av ankomster, som i dette prosjektet, ikke fremmer asylsøkernes sak. i tillegg vil nok noen ønske å holde seg unna den politiske prosessen. Grunnleggende skeptisk Ada Engebrigtsen er sosialantropolog og forsker ved nova. Hun har selv tatt initiativ til debatt om oppdragsforskningens grenser gjennom et seminar i regi av nova i Bakgrunnen var at det ble utlyst forskningsprosjekter hun ut fra etiske og Ada Engebrigtsen er sosialantropolog og forsker ved NOVA. metodologiske hensyn ikke ønsket å søke på, for eksempel et prosjekt som gikk ut på å telle uregistrerte eller illegale flyktninger i landet for UDi, og et som handlet om å telle antall omskårede i norge. Jeg søkte ikke på disse prosjektene, fordi jeg vurderte at det kunne skade de gruppene det gjaldt. Samtidig var det lite sannsynlig at man fikk gode data gjennom metodene som var valgt for disse prosjektene. Det handlet også selvfølgelig om mitt gode navn og rykte som forsker, og mitt forhold til blant annet den somaliske befolkningen. Det å skulle gi en vurdering av hvor mange som er omskåret, er å gå veldig langt inn i en kontrollproblematikk som jeg ikke ville være med på, sier Engebrigtsen. Årsaken til at Engebrigtsen ikke ønsket å søke oppdraget med å telle illegale eller papirløse innvandrere, var at hun opplevde det som et klassisk instrument for å kontrollere illegal innvandring. Jeg er jo ikke for illegal innvandring, men illegal innvandring er veldig mange ting. Og jeg er grunnleggende skeptisk til å bruke min forskerkompetanse til å styrke kontrollapparatet overfor asylsøkere, sier hun. 14 Sosiolognytt 4/09

15 Ville du tatt prosjektet om hvorfor asylsøkere velger Norge, som forskere ved ISF nå er i ferd med å avslutte? Jeg er skeptisk til å intervjue folk i mottak, fordi mottak er en total institusjon. Folk bor der, de kan ikke si nei. ideelt kan de selvsagt si nei, men de tror at alt som foregår vil påvirke deres asylsøknad og de vil på den måten være i en tvangssituasjon. Et av spørsmålene i dette oppdraget var hvilke fluktruter asylsøkerne bruker. Det ville også være vanskelig fordi jeg vet at alle asylsøkere lyver om fluktrutene sine. Til og med de som har helt rent mel i posen lyver, fordi de aldri vet helt hva som er best for dem å si. Og jeg kan ikke skjønne hvorfor de da skal fortelle om det til en forsker, mener Engebrigtsen. Foruten å være opptatt av de metodologiske begrensningene ved intervjuer på mottak, er Engebrigtsen også skeptisk til de politiske implikasjonene av forskningen. Slike prosjekter kan innebære at man mater kunnskap rett inn til myndighetenes kontrollsystem, som skaper urettferdighet og minsker mulighetene for å søke asyl. Det er også vanskelig, sier hun. I hvilken grad kan man velge prosjekter? Til tross for både metodologiske og politiske problemstillinger knyttet til forskning på asylfeltet, har ikke oppdragforskere nødvendigvis så store muligheter til å velge bort prosjekter de ikke ønsker. Engebrigtsen forteller at hun nå er i ferd med å gjennomføre et forskningsprosjekt som hun kanskje ikke ville søkt på for to år siden om hun hadde hatt flere muligheter. i dette prosjektet skal hun og en kollega finne metoder og arbeidsmåter for å motivere flyktningfamilier til frivillig retur. Her skal intervjuene foregå i mottak, men Engebrigtsen mener det stiller seg annerledes som en følge av situasjonen informantene selv er i. De har fått endelig avslag og har ingenting å tape, sier hun. Jan Paul Brekke er på sin side glad for å slippe prosjektet om barnefamilier og retur. Dette er et prosjekt som jeg ikke hadde særlig lyst til å gjøre. Tanken om å finne ut hvordan man best skal motivere til retur, og særlig når det er snakk om utsatte grupper som barn, det vil jeg helst slippe å gjøre. Jeg sier ikke dermed at det er forskningsetisk problematisk, men det er behagelig å slippe, mener Brekke. Muligheter for å endre premissene? Vi kan konkludere med at oppdragsforskere kommer opp i etiske dilemmaer knyttet til hva og hvem det skal forskes på. Et grunnleggende spørsmål er likevel i hvilken grad man som forsker har muligheten til å endre premissene i de prosjektene man tar på seg. Hvis man jobber på kontrollfeltet, men ikke vil ha noe med staten som aktør å gjøre, da har man et problem. Det er viktig at denne kontrollen ses på også av forskere og at opplevelsene av den også ses på nedenfra. Det er jo en del studier på dette feltet som handler om hvordan det oppleves for enkeltindivider å bli utsatt for systemet, forteller Brekke. Engebrigtsen mener at problematiske forskningsoppdrag også kan brukes til å belyse vansker mennesker i utsatte posisjoner har, eller synliggjøre forhold som ikke nødvendigvis er spurt etter i utlysningene. Problemet er bare at det er veldig lite rom for både bredere og kritisk analyse. Oppdragene er blitt veldig detaljerte. ikke bare er problemstillingen spesifisert, men til og med metoden og datakildene man skal bruke er i stadig større grad bestemt av oppdragsgiver. Med stadig kortere tidsrammer, blir det veldig lite rom igjen til forskeren, mener hun. Det er forskerens ansvar å stå med rak rygg i møtet med oppdragsgiveren, ifølge Brekke. Oppdragsgiver gir oss penger og så må vi sørge for at det er etisk forsvarlig. Vi driver jo med forskning hele tiden, mens bestillerkompetansen hos oppdragsgiverne kan være varierende. Da har vi et ansvar, og oppdragsgiverne aksepterer endringsforslag på grunnlag av forskningsetiske argumenter. i tillegg må jo prosjekter som dette gjennom hos nsd og eventuelt forskningsetiske komiteer, så man slipper jo ikke unna, sier Brekke. arnfinnhm@gmail.com marters@gmail.com Sosiolognytt 4/09 15

16 Oppdragsgiveren svarer Av: Arnfinn Haagensen Midtbøen Ifølge Kate Chapman, seniorrådgiver ved UDI, er det en del av oppdragsforskningens mandat å danne et kunnskapsgrunnlag for politiske beslutninger. Foto: Menahem Paz Kate Chapman har jobbet tett med de fleste forskerne som har utført UDi-finansierte prosjekter på asyl- og innvandringsfeltet de siste seks årene. Til sammen gjelder dette omtrent 40 FoU-prosjekter spredt på en rekke problemstillinger. Hennes erfaring er at de fleste forskere opplever at UDi har en profesjonell tilnærming til forvaltningen av regjeringens innvandringspolitikk. Samtidig er det slik at enkelte problemstillinger er mer kontroversielle enn andre. i dette nummeret av Sosiolognytt har vi blant annet omtalt prosjektet som skal kartlegge hvorfor asylsøkere kommer til norge, og en sentral komponent i diskusjonene har vært prosjektets nærhet til en restriktiv politikkutvikling på asylfeltet. Motivet er en bedre forståelse Som en sentral premissleverandør for hva det skal forskes på, har vi spurt Kate Chapman om hvorfor kunnskap om for eksempel reiseruter og asylsøkeres motivasjoner for å komme til norge er viktige for UDi. Kunnskap om hvorfor forskjellige grupper søker norge er interessant sett fra et migrasjonsperspektiv generelt sett. UDi mener at det er interessant å vite om hvorfor man velger norge, om det gjelder asylsøkere, au pairer, studenter eller arbeidstakere. Å forstå migrantenes motivasjon gir verdifull kunnskap. Slik kunnskap kan samlet sett gi en bedre forståelse av globale problemstillinger. Kate Chapman er seniorrådgiver ved UDI og forvalter forsknings og utviklingsarbeidet ved direktoratet. Prosjektet om hvorfor asylsøkere velger norge er dermed et ledd i en helhetlig tilnærming til bedre kunnskap om forskjellige gruppers bevegelser og hva som driver den enkelte, sier hun. Hva skal kunnskapen brukes til? Kunnskap om globale migrasjonsmønster og tilstrømning til norge er med på å bidra til en helhetlig forståelse av innvandringsmønstre. UDi har ikke i utgangspunktet noen andre motiv for å stille slike spørsmål enn å danne et best mulig bilde og forståelse av virkeligheten. Vi vet ikke i utgangspunktet om det finnes noe problematisk ved tilstrømning av enkelte grupper eller ikke, før prosjektet er avsluttet. UDi er veldig opptatt av å ta stilling til konklusjoner, funn og forslag 16 Sosiolognytt 4/09

17 som fremmes i FoU-rapporter og jobber aktivt med å få til endringer som kan føre til eksempelvis bedre tilgang til aktuell informasjon, bedre rettssikkerhet og eventuelt mer effektivt saksbehandling, mener hun. Forskning og politikk Den tette koblingen mellom politikk og en del prosjekter på asylfeltet, bidrar til at enkelte forskere nøler med å ta på seg oppdrag. Vi har spurt Chapman om hun forstår at enkelte har problemer med å søke prosjekter som kan få direkte innvirkning på enkeltmenneskers liv ved at det kan tjene som grunnlag for økt grensekontroll. UDi har deltatt aktivt i diskusjoner om etikk i forskning og har selv aktivt oppsøkt nasjonal forskningsetisk komité for humaniora og samfunnsfag (nesh) om råd og veiledning. Vi har som et krav i vårt konkurransegrunnlag at UDis forskningsprosjekter skal gjennomføres i tråd med nesh sine retningslinjer. UDi er ellers veldig bevisst på vårt ansvar når det gjelder iverksetting av regjeringens innvandringspolitikk. Vårt arbeid skal gjennomføres i tråd med UDis verdier, som er profesjonalitet, menneskeverd og helhet. Jeg har imidlertid også fått høre at enkelte forskere kan kvie seg for å søke oppdrag på prosjekter som kaster lys på kontroll spørsmål, sier hun. Er det, etter UDIs skjønn, forskernes oppgave å arbeide med prosjekter som er så nær politikkutvikling? Ja. Det er mange forskjellige typer kunnskap, og anvendt forskning eller oppdragsforskning kan være med på å gi et viktig bidrag til kunnskapsbildet. Jeg vil tro at de fleste som skal foreta viktige avgjørelser, herved også regjeringen, har et ønske om å ha en best mulig kunnskaps- og informasjonsgrunnlag før avgjørelsene tas. «Vi vet ikke i utgangspunktet om det finnes noe problematisk ved tilstrømning av enkelte grupper eller ikke, før prosjektet er avsluttet». Kate Chapman Rom for kritikk? Ada Engebrigtsen påpeker i dette nummeret av Sosiolognytt at det i de senere årene har vært lite rom for kritisk analyse i de detaljerte utlysningene fra blant annet UDi. En viktig og beslektet problemstilling er dermed i hvilken grad det er åpent for kritikk av det politiske asylregimet og mer prinsipielle diskusjoner på grunnlag av for eksempel komparative studier. Chapman mener at UDi nå vurderer nytten av komparasjon hver gang de utreder en ny problemstilling. når det gjelder detaljnivået i utlysningene, sier hun at UDi ønsker å være så tydelige som mulig på hva de forventer å få igjen av kunnskap fra konkrete prosjekter. En rekke forskere har gitt oss positive tilbakemeldinger om disse utlysningene fordi bestillingen ikke etterlater noen tvil om hva vi ønsker å fokusere på. De siste utlysningene innholder imidlertid også opplysninger om at vi er åpne for andre løsninger, så fremt forslaget begrunnes. Vi mener at dette kommuniserer tydelig at vi så absolutt er åpne for alternative tilnærminger, men det er forskerne som må komme med en detaljert metodebeskrivelse og begrunnelse for deres valg, sier hun. når det gjelder muligheter til å være kritisk i forbindelse med gjennomføring av et FoU-prosjekt, påpeker Chapman at UDi kontraktsfester krav om at sluttrapporten skal innholde tydelig konklusjoner og anbefalinger. Dette gjøres for å presse fram forskernes meninger etter et intensiv studie av et fenomen. Dette har ført til sluttrapporter som vi kan bruke som nyttige verktøy i vårt arbeid. Jeg ville påstå at UDi faktisk ønsker forskernes analyser velkommen. arnfinnhm@gmail.com Sosiolognytt 4/09 17

18 Problematisk forskning Av: Marte Rua Det er problematisk hvis forskningen lar seg bruke som en nøytral fasade for et restriktivt formål, det vil si for å kunne samle informasjon som utlendingsmyndighetene ikke har tilgang på. Det mener Rune Berglund Steen, som følger feltet fra innsiden. rune Berglund Steen har arbeidet tett med flyktninger og asylsøkere de siste ti årene. Gjennom sitt mangeårige arbeid som fagsjef i norsk organisasjon for asylsøkere, sitt nåværende engasjement i norsk Folkehjelp og som leder i Grenseland forum for asylsøkere og flyktninger, har han fulgt feltet fra flyktningenes ståsted. Sosiolognytt har spurt ham om hva han tror UDi ønsker med forskningsprosjekter som Hvorfor velger asylsøkere norge? Denne undersøkelsen synes å plassere seg tydelig innen et kontrollperspektiv. regjeringen har introdusert ca. 25 innstramningstiltak på ett år, flere av dem dramatiske, uten at innstramningene har hatt ønsket effekt. informasjon om hvorfor asylsøkere kommer akkurat til norge vil åpenbart kunne brukes for å målrette innstramningstiltak og eventuelt utforme nye. informasjon om reiseruter kan også gi konkrete utslag, eksempelvis i forhold til «Jeg har veldig vondt for å se at denne forskningen vil bli brukt til fordel for mennesker på flukt». Rune Berglund Steen Rune Berglund Steen har arbeidet tett med asylsøkere og flyktningspørsmål i ti år. hvor norge skal prioritere å plassere sine asyljegere, sier Steen. Han trekker fram Dubai, som Aftenposten også skrev om 1. november i fjor. Der har norsk politi stanset et stort antall mennesker på flukt, ikke minst fra Somalia, uten hensyn til hvilken skjebne de overlates til, ifølge Steen. isfs egen presentasjon av prosjektet gir inntrykk av at dette er en nærmest akademisk undersøkelse. Det er imidlertid svært vanskelig å tro at UDis hensikt er rent akademisk. Forskere får innpass Et sentralt spørsmål er om forskere på asylfeltet i det hele tatt kan regne med å få den informasjonen de søker. Det er normalt vanskelig å få inngående og presis informasjon om reiseruter. Forskere kan imidlertid få innpass i miljøer og hos enkeltpersoner som utlendingsmyndighetene ikke vil få, det kan vel også være en av grunnene til at UDi setter ut en slik oppgave, sier Steen, Hvilke positive konsekvenser kan kunnskap om disse tingene ha? Jeg har veldig vondt for å se at denne forskningen vil bli brukt til fordel for mennesker på 18 Sosiolognytt 4/09

19 NyTT FORSKNINGSNETTVERK Norsk Nettverk for Migrasjonsforskning er et nytt, åpent forskernettverk som skal legge til rette for informasjonsutveksling for forskere og studenter som arbeider innen feltet internasjonal migrasjon, integrasjon og etniske relasjoner. Sammen med nyvinningen vil Norsk tidsskrift for migrasjonsforskning gjennomgå et navnbytte og fra 2010 hete Nordic Journal of Migration Research. Kikk innom på for mer informasjon om dette og hint. NyTT SEKULARISmESEmINAR Seminaret Sekularismens ansikter i globalt perspektiv og statsfeminismens lokale fordringer går av stabelen 10. desember 2009 på Bergen Resourcecentre for International Development. Arrangør er IMER/Universitetet i Bergen og innledere er Sindre Bangstad, Randi Gressgård og Christine Jacobsen. flukt. når iverksatte norske utlendingsmyndigheter sist et tiltak for å lette adgangen til norge for asylsøkere? Tvert om, sannsynligheten er stor for at økt kunnskap om hvorfor folk velger norge blir et verktøy for en restriktiv politikk overfor mennesker på flukt. Kunnskap om menneskehandel kan være viktig for bekjempelse av overgrep, men i realiteten vil informasjon om reiseruter primært brukes for å stanse folk fra å nå trygghet i norge, ikke for å hjelpe ofre. Er det problematisk at samfunnsforskere utfører oppdraget? Mennesker har rett til å flykte fra krig og undertrykkelse. Hvis det er slik at informasjon fra et forskningsprosjekt som dette vil bli brukt for å begrense denne retten og for å hindre mennesker i å nå trygghet, har forskningen gjort seg til et verktøy for en restriktiv agenda. Det er også problematisk hvis forskningen lar seg bruke som en nøytral fasade for et restriktivt formål, det vil si for å kunne samle informasjon som utlendingsmyndighetene ikke har tilgang på. Dette vil veldig lett bli å misbruke intervjuobjektenes tillit. Konsekvenser for enkeltpersoner ifølge Steen beveger forskning på asyl- og flyktningfeltet seg inn i en gråsone, der enkeltmennesker og grupper kan komme til å rammes. Forskning på asylsøkere og migranter beveger seg i et høypolitisert felt, og hvor konsekvensene for enkeltpersoner kan være dramatiske. Jeg vet Fafo har vært veldig bevisste på hvorvidt kartlegging av papirløse kan brukes i restriktiv sammenheng. Samtidig som det er viktig å ha god informasjon om den papirløse underklassen som har blitt etablert i norge, hvem de er og hvordan de lever, kan et slikt forskningsprosjekt også gi politiet innspill, eksempelvis på hva slags arbeidsplasser de bør raide. Dermed kan forskning faktisk gjøre de papirløses livssituasjon enda verre, hevder han. marters@gmail.com Sosiolognytt 4/09 19

20 Foto: Jon Rogstad Frihet uten grenser? Av: Anders Galaasen og Line Dugstad Bør forskere kunne ytre seg helt fritt om hva de vil, når de vil og hvor de vil? En krass kronikk i Klassekampen, skrevet av en Nilf-forsker, har satt ytringsfrihet og forskningsfrihet på agendaen denne høsten. Også Rune Slagstad ble nylig forsøkt temmet. Det hele begynte med at forsker ved norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (nilf), Svenn Arne lie, skrev et glødende innlegg om landbrukspolitikk i avisen Klassekampen. Kronikken var et oppgjør med «venstresidas» nærings-, landbruks og distriktspolitikk, og det var av den spissformulerte sorten. En forsker som uttaler seg offentlig, i sterke ordelag, om den rådende politikk! Se, det er ikke hverdagskost i norge. Knebling fra høyeste hold reaksjonene lot da heller ikke vente på seg, men de kom fra noe uventet hold. noen dager senere, kunne man lese et motinnlegg forfattet av ingen ringere enn lies egen sjef, nilf-direktør ivar Pettersen. Pettersen gikk i «Departementstopp prøvde å kneble forsker». Nationen 29. september 2009 rette med «faktagrunnlaget» som lie presenterte, fordi han mente det ville være «uheldig om kommentaren skulle skape misforståelser om status for norsk jordbruk i sin alminnelighet». Men var det egentlig det han gjorde? ifølge avisen nationens undersøkelser, kom Pettersens utspill som en konsekvens av at noen over ham igjen hadde reagert på lies ytringer. nærmere bestemt en ekspedisjonssjef i landbruks og matdepartementet (lmd), som er nilfs største eier. «Departementstopp prøvde å kneble forsker», kunne avisen dermed melde 29. september. i saken fortalte lie at han var blitt kalt inn på teppet hos sjefen. «Det var tydelig at det egentlig ikke var det faglige innholdet som var problematisk. Det var i stedet det at jeg mente noe om den førende landbrukspolitikken som virket som den reelle kritikken», sa lie, som fikk støtte fra kolleger ved nilf. Mente Slagstad var illojal Også professor rune Slagstad ved Høgskolen i Oslo ble nylig møtt av intern kritikk da han i en kronikk i Aftenposten kritiserte sin egen arbeidsgiver for å være offer for «den ekspan- 20 Sosiolognytt 4/09