kognitivterapi Tidsskrift for norsk forening for kognitiv terapi nr 2 årgang 9 juli 2008

Transkript

1 KT Tidsskrift for kognitivterapi nr 2 årgang 9 juli 2008 Returadresse Norsk Forening for Kognitiv Terapi Forskningsavdelingen Modum Bad 3370 Vikersund issn norsk forening for kognitiv terapi

2 Tidsskrift for Kognitiv Terapi 2/2008 Redaksjon Redaktør Arne Repål Redaksjonskomité Tonje W. Kennair Bidrag for 2008 sendes Redaktør Arne Repål Psykiatrien i Vestfold HF P.B. 2267, 3103 Tønsberg Tlf E-post: repaal@online.no Utgivningsplan Mars, juni, oktober, desember. Manusstopp: februar, mai, september, november. NFKTS leder Torkil Berge Norsk forening for kognitiv terapi, Forskningsinstituttet Modum Bad, 3370 Vikersund Tlf. foreningen: eller E-post: post@kognitiv.no Bankgiro nr Kognitiv livsfilosofi 7 Videregående seminar i kognitiv terapi 16 Siddis-psykologen fra den australiske østkyst 20 Hvordan kan vi bidra til å øke tilgjengeligheten av kognitiv atferdsterapi 22 Metaforspalten 24 Lederen har ordet 2 3

3 Redaksjonelt REDAKSJONELT Kognitiv livsfilosofi Arne Repål For noen år siden kom jeg over boken Bartleby & Co av den katelanske forfatteren Enrique Vila-Matas. Hovedperson får den ideen at han skal kartlegge alle forfattere som ble tause etter en bok eller to. En av grunnene til at jeg den gang la spesielt merke til boken var innledningen. Den inneholder følgende selverkjennelse fra hovedpersonen: «Jeg har aldri hatt hellet med meg hos kvinnene, jeg bærer med resignasjon en bedrøvelig pukkel på ryggen, alle mine nærmeste slektninger er døde, jeg er en ynkelig ungkar som arbeider på et nitrist kontor. Forøvrig er jeg en lykkelig mann.» Man blir som leser nysgjerrig på hva det er som gjør at denne personen er lykkelig. Svaret ligger, utover en stoisk holdning til egen skjebne, i at han har påbegynt sitt store prosjekt. Han har med andre ord funnet et innhold i tilværelsen. Skrivesperre Når jeg nå på ny har tatt boken frem fra bokhyllen skyldes det en artikkel i Dagens Næringsliv nr med tittelen «Hvorfor får forfattere skrivesperre?» I artikkelen intervjues en rekke forfattere om deres egen erfaring med dette fenomenet. Svarene kan plasseres i følgende kategorier: Skrivesperre som reaksjon på svært negative kritikker (hvor forfatteren setter helt til side tidligere prestasjoner og vurderer seg selv helt og holdent ut fra de siste kritikkene); som en generell prestasjonsangst knyttet til tanken på at ingen er bedre enn sin siste bok; mangel på ideer om hva en vil skrive om og generell vegring knyttet til ubehaget ved å skrive. Det siste kan kanskje være overraskende for den som ikke selv skriver, men det å forfatte en bok er sjelden en fest. Det er som oftest et ensomt og nokså hardt arbeid, hvor man selv har vanskelig for å bedømme kvaliteten på det som blir skrevet. Dette er noe av dilemmaet for mange forfattere: Trangen til å skrive, lysten til å få noe utgitt, men samtidig frykten for dommen når man først har stukket hodet frem. Det å bruke dager og netter på å skrive noe som du ikke en gang vet om noen vil gi ut kan for mange virke som et nokså håpløst prosjekt. For den som holder på med denne aktiviteten må trangen til å ordlegge seg være stor. Så stor at man er villig til å utsette seg for forlagskonsulentenes og kritikernes luner. Det interessante med artikkelen i Dagens Næringsliv og boken til Vila- Matas er at fenomenet de tar opp ikke er avgrenset til skriving, men kan brukes til å kaste lys over mange andre forhold ved det å være menneske; det handler om hvordan tanker ofte bidrar til å hemme oss. Begrepet «den indre kritiker» er jo kjent i kognitiv terapi. Det er ikke så dumt å ha en indre stem- me som har et litt kritisk syn på hva vi gjør. Det kan bidra til å kvalitetssikre våre valg og begrense mengden av utspill vi senere angrer på. Dessuten er mennesker som helt mangler denne indre kritikeren ikke alltid så forenøyelige å være sammen med. Men som oftest er problemet at denne indre negative stemmen får for stor plass, at den hemmer oss i å få brukt våre talenter, i å utfolde oss. Da kan vi kanskje ha noe å lære ved å se på hva som bidrar til at forfattere får skrivesperre, og hva som har hjulpet dem ut av den. De metodene ligner mye på det vi kjenner fra kognitiv terapi ved angst og depresjon, og er en god påminnelse om at kognitiv terapi har mye å bidra med også i forhold til andre tilstander enn psykiske lidelser. Kognitiv livsfilosofi kunne kanskje ha vært til hjelp for mange av Bartlebyene til Vita-Matas. Refusert «Refusert» er tittelen på en bok skrevet av Tor Halstvedt. Den har undertittelen «En fortelling om å falle utenfor den akademiske, litterære andedam.» Boken er, på tross av sitt lite hyggelige tema, nokså fornøyelig lesning, og har flere gode eksempler på hva som er mulig dersom man ikke gir opp for tidlig (forfatteren har på tross av sine mange negative erfaringer gitt ut en rekke bøker). Den har også noen gode eksempler på hvordan samme manus er vurdert helt forskjellig. Om en av forfatterens bøker heter det fra en forlagskonsulent at: «Konklusjonen må dessverre bli at manus ikke kan anbefales til utgivelse, og jeg ser heller ingen grunn til å oppmuntre forfatteren til videre arbeid med det,» mens en anmelder etter at boken var utgitt på et annet forlag skrev at «Ho gjorde så sterkt inntrykk på meg at eg i løpet av tre dagar har lese ho like mange gonger.» For den som i for stor grad lar seg styre av sine indre eller ytre kritikere kan det være mye å hente i en kognitiv livsfilosofi. Kjernen i kognitiv terapi er god folkelig kunnskap satt i system, og er anvendelig langt utover diagnosenes domener. Det handler ikke om lidelse som sykdom, men om mestring av livets mange utfordringer. En av forfatterne som ble intervjuet i Dagens Næringsliv var Jan Kjærstad, som fikk skrivesperre etter en rekke dårlige anmeldelser av boken «Erobreren». Etter at han til slutt fikk én god anmeldelse sier han blant annet at: «Det handlet mer om at det var godt å vite at det fantes andre som leste «Erobreren» annerledes enn hva mange andre til da hadde gjort. Jeg fikk satt ting i perspektiv. Jeg tenkte at det kunne ha vært verre, at boken kunne ha vært «Kjernen i kognitiv terapi er god folkelig kunnskap» 4 tidsskrift for kognitiv terapi nr tidsskrift for kognitiv terapi nr

4 Redaksjonelt Videregående seminar i kognitiv terapi Arne Repål Litteratur: Bartleby & Co, Enrique Vila- Matas, Solum Forlag 2003 Världens största fiaskon, Gunnar Wall, Månpocket 2008 Refusert, Tor Halstvedt, Genesis Forlag 2002 refusert, at jeg i bunn og grunn var heldig. Da løsnet det.» Litt befriende å lese svaret til Knut Nærum, som forsikrer at han aldri har hatt skrivesperre. «Hvorfor ikke?» «Jeg tror det handler om en kombinasjon av god arbeidsmoral og total mangel på litterære ambisjoner. Skrivesperre kommer av at man ikke tåler å skrive noe som er dårlig, at man ikke tåler å lese en ufullkommen setning av seg selv. Det gjør jeg» Fiasko Denne holdning har mye til felles med en god kognitiv livsfilosofi: Ikke la deg hemme av den indre kritikeren, still realistiske krav til deg selv og jobb hardt og tålmodig med det du ønsker å oppnå. Og skulle det nå likevel gå helt galt kan det være en idé å lytte til Gunnar Wall som i forordet til boken «Verdens största fiaskon» spør hva en fiasko egentlig er: «Ett fiasko är nogot mer, det är ett förädlat misslyckande. Ett misslyckande på hög nivå. De flesta av oss lever et daglig liv som innebär att vi knappast har möjlighet att göra fiasko särskilt ofta. Det är helt enkelt inte så många som bryr seg om vad vi har för oss. Om det är en dyster eller trösterik tanke kan man jo fundere på.» Det er flere bidragsytere i dette nummeret. Ved siden av presentasjon av fagsamling i Italia er det en artikkel om bruk av KT i hjelpearbeid, presentasjon av mannen bak FRIENDS programmet i Norge, og som vanlig «Lederen har ordet». Metaforspalten er på plass, selv om bidragsyteren stod midt oppe i forberedelsene til sin doktordisputas! For de av leserne som går med tanker om et bidrag til tidsskriftet men sliter med skrivesperre: Den beste motgiften er kanskje å kaste seg ut i det og bare begynne å skrive. God sommer! Etter en rolig flytur fra Oslo via København ankom deltakerne på NFKT sitt videregående seminar i kognitiv terapi i Italia Bologna presis klokken tirsdag 24. april i år. På flyplassen ble vi møtt av et skilt med den noe tvetydige ordlyden «Norsh Hognitiv forening Norway», men de rundt femti deltagerne på den årlige fagsamlingen syntes alle å finne seg vel til rette under den nevnte logo. Fra Bologna bar det videre med buss til Montecatine Terme i Toscana, der selve seminaret ble avholdt. Der ble vi innlosjert på Park Hotell Le Sorgenti, opprinnelig en villa fra 1300 tallet som ligger vakkert til i en parklignende hage litt i utkanten av sentrum. Det var i Montecatine de årlige fagsamlingene startet for 7 år siden, og for noen av deltagerne var dette således et gjensyn med en hyggelig by kjent for sine helsebringende kurbad. Temaet for årets videregående seminar var «Personlighet og terapi». De årlige videregående seminarene er særlig rettet mot de som er ferdig med grunnutdanningen, og er en fin anledning til å holde seg faglig oppdatert. Samtidig gir det mulighet for å treffe kollegaer en kanskje ikke ser så mye til resten av året. Morgenfriske kursdeltakere i Montecatine. 6 tidsskrift for kognitiv terapi nr tidsskrift for kognitiv terapi nr

5 Videregående seminar i kognitiv terapi Videregående seminar i kognitiv terapi «For terapeuten er det viktig med en affektiv inntoning.» Behandling av personlighetsforstyrrelser Hans Nordahl åpnet årets samling, og hadde fått tildelt en hel dag. Han innledet med å gi en modell for forståelse av personlighetsdiagnoser. Han viste blant annet til nye modeller med færre cluster og en mer dimensjonell tenkning. Han viste videre til at det er ulik grader av stabilitet ved ulike personlighetsforstyrrelser. Tvangspreget personlighetsforstyrrelse er en av de mest stabile. Snakker vi om personlighetsforstyrrelser med impulsivitet i seg (antisosial, borderline), så ser disse ut til å endre seg noe mer med årene. De trekk som inngår i personlighetsforstyrrelsen skal prege personen i svært høy grad og avvike fra det som regnes som kulturelt vanlig. Trekkene skal kunne komme til uttrykk tidlig i livet, og de er mer rigide enn dem vi finner hos den normale personlighet. Dette kommer oftest til uttrykk som mistilpassninger i mellommenneskelige forhold; ved at personen i liten grad evner å tilpasse seg skiftende omstendigheter i hans eller henne livssituasjon. Skiftende og vedvarende utfordringer skaper en generell svekkelse i psykososial fungering og/eller høy grad av subjektivt ubehag og stress. Totalt sett er prevalensen for personlighetsforstyrrelser noe høyere i Norge enn i andre land, hva nå det måtte skyldes. Nordahl tok så utgangspunkt i hvordan ulike personer parkerer en bil for å illustrere de ulike personlighetstypene. Dette var beroligende for undertegnede som ikke har førerkort og derfor slapp å kjenne seg igjen i noen av eksemplene. Foredraget fortsatte med fokus på symptomlidelser versus personlighetstrekk. Vi fikk så en oversikt over funn fra ulike behandlingsstudier vedrørende karakteristika ved terapeutrollen, relasjonen og pasienten. For terapeuten er det viktig med en affektiv inntoning. Det er viktig å fange opp pasientens følelser og behov; å treffe pasienten midtskips hva angår deres behov og gjøre dem mottakelige. Det er også av stor betydning at terapeuten opptrer konsistent og strukturert. Vi må være litt firkantet hevdet Nordahl. Kompetanse spiller også en rolle, men går på tvers av fagprofesjoner. Viktige karakteristika ved terapeuten er tydeligst beskrevet i Rogers formuleringer om at terapeuten bør kjennetegnes av ekthet, varme og empati. Dette fremmer trygghet, og motiverer pasienten til å endre handlingsmønster. Den gode terapeutiske relasjonen er ideelt sett basert på trygghet og tillit mellom pasient og terapeut, god kontakt og åpen kommunikasjon. Pasienters vurdering av kvaliteten i den terapeutiske relasjonen er nær forbundet med bedring også i kognitiv terapi. Et annet viktig karakteristikum ved terapeuten, spesielt i forhold til krevende pasienter, er kompetanse. Terapeutens fagkunnskap og faglige ferdigheter er av stor betydning for effekten av kognitiv terapi. Resultatene er bedre dersom terapeutens kompetanse er høy. I kognitiv terapi bør samspillet mellom pasient og terapeut være preget av målorientert samarbeid og forpliktelse. Sentralt i behandlingen ligger en opplevelse av at man samarbeider mot konkrete mål. Videre pekte Nordahl på at pasienter først forandrer seg når de innser at de ikke lenger kan fortsette å leve slik de gjør. Det er viktig å klargjøre hva som er personens motiver for å gå i behandling. Et funn til ettertanke er at mens tilstedeværelsen av personlighetsforstyrrelser bare i mindre grad påvirker behandlingseffekten ved panikklidelse slår den langt mer negativt ut ved depresjon. Nordahl gikk sterkt ut mot Lamberts kakestykkemodell. Denne har vært trukket inn i evidensdebatten og gir seg ut for å kunne skille ut den relative effekten knyttet til betydningen av relasjon, teknikker, placebo og pasientvariabler. Modellen har ingen empirisk støtte hevdet Nordahl, og pekte på det meningsløse i for eksempel å prøve å skille teknikk fra relasjon. Behandling av kroniske sammensatte lidelser. Psykiske lidelser i somatiske tilstander. Professor Petter Borchgrevink ved Avdeling for smerte og sammensatte lidelser ved St. Olav snakket om behandling av kroniske sammensatte lidelser. Han fortalte at avdelingen ble bygd opp på begynnelsen av 90-tallet og at kognitiv terapi har hatt en betydelig rolle alt fra starten av. Det skulle være like mye psykiatrisk som somatisk medisin. Eksempler på sammensatte lidelser er kronisk utmattelsessyndrom, uspesifikk svimmelhet, uspesifikk øresus, uklare lammelser og forandringer av kroppsfølelsen og ikke minst sammensatte smertelidelser som er den største gruppen og den vanligste årsaken til langtidssykemeldinger. Det er viktig å forstå slike tilstander som et hele. Det er ikke mulig å skille mellom hva som er somatisk og hva som er psykisk. Det som kjennetegner dem er at de er kroniske lidelser med vesentlige somatiske symptomer der biopsykososiale faktorer er vevet spesielt tett sammen og hvor lidelsen ikke i tilstrekkelig grad kan forklares av noen annen anerkjent sykdomsdiagnose, psykisk eller somatisk. Det er i utgangspunktet naturlig å tenke at noe er galt når en sliter med smerter, og det er forståelig at mange blir bekymret og for eksempel redde for å bevege seg. Uten smertesans hadde vi ikke kunnet leve. Men ved de tilstandene vi snakker om her er det dumt å slutte å bevege seg. Det gjør det hele mye verre og blir en vedlikeholdsmekanisme. Mange kan utvikle hypersensitivitet for smerte. Det er sjelden at kroniske smerter skyldes kjente smertemekanismer. Som oftest er det ikke mulig å påvise vevskader. Feiltolkning av tilstand og informasjon er svært vanlig. Pasienter tror ofte at de må opereres Hans Nordahl med friskt forslag til navnebytte. 8 tidsskrift for kognitiv terapi nr tidsskrift for kognitiv terapi nr

6 Videregående seminar i kognitiv terapi Videregående seminar i kognitiv terapi Ole Johan Hovland. En glad gutt. eller få medisiner for tilstanden; at det er en mekanisme som det går an å gjøre noe med gjennom tradisjonell somatisk behandling. Det gjør det ofte ikke. Smerteopplevelsen kan således forverres av kognitiv tolkning: Hjernen kan modifisere eller stoppe smerten, men kan også gjøre den mye verre. Verstfallstenkning, depresjon og manglende kontroll og mestring gir ofte økt smerte. Det kan i sin tur lede til kinesofobi med ytterligere forverring av tilstanden. Det positive er at kombinasjon av det å tenke annerledes, trening og kontakt med kroppen igjen kan gi gode resultater. Borchgrevink viste så til et eksempel med en kvinne som fra å være sengeliggende endte opp med å bli ble vinner av et sykkelritt! En stor utfordring er synet på smerter. Før i tiden ble smerter ansatt for normalt mens de i dag i langt større grad er sykeliggjort. Men de fleste nordmenn med kroniske smerter er ikke syke og må ikke sykeliggjøres hevdet Borchgrevink. Den best dokumenterte behandlingen mot kroniske smerter, inklusiv uspesifikk «low back pain», er kognitiv terapi kombinert med øvelsesterapi. Behandlingen bør sålede være multifaktoriell og multidisiplinær; både tanke og atferdsendrende, med fastlegen som hovedkoordinator. Når kognitiv terapi gjør vondt verre Ole Johan Hovland fortsatte torsdagens foredrag med den lite oppløftende tittelen «Når kognitiv terapi gjør vondt verre: Om behandling basert på Padeskys modell av en pasient med personlighestforstyrrelse, vedvarende alvorlig depresjon og angst.» Hva gjør vi når terrenget ikke lenger stemmer med kartet? Kartet er den terapiretningen vi jobber ut i fra, terrenget er det som skjer med pasienten. «Hvordan får jeg systematisk informasjon om hvordan terrenget er underveis i en behandling,» spurte Hovland. Selv gjorde han bruk av Session Rating Scale (SRS) og Outcome Rating Scale (ORS). Disse fanger opp endringer gjennom terapien. Han er tilhenger av standardisert kartlegging og bruker også Personal Assesment Inventory (PAI). Pasient var en kvinne på 36 år med vanskelige oppvekstforhold. Hun var henvist etter seks år psyko logisk behandling. Hun var selvmordstruet og mye sykemeldt da hun ble henvist. Hun slet med tilbakevendende depressiv lidelse, agorafobi med panikkanfall og sosial angst. Det ble inngått kontrakter fra måned til måned om å leve. Hovland opplevde at han hadde en god allianse med pasienten som likevel bare ble dårligere. Etter 14 uker ble hun i en periode innlagt. Terapien så ikke ut til å fungere noe særlig. Hun var blitt mer deprimert og selvmordstankene hadde tiltatt. Etter ett halvt år i terapi var det forverring på en rekke områder. «Hva er det som ikke fungerer?» spurte Hovland seg selv. «Jeg har en god relasjon og en metode som jeg tror på.» Etter hvert kom det frem at han og pasienten hadde ulike mål for terapien. Det ble viktig å endre på dette og finne felles mål. Sammen med pasienten tolket Hovland det som behov for å revidere fokus for behandlingsopplegget. Det førte til økt fokus på hvordan skape håp og aktivering etter Padeskys modell for kognitiv terapi ved personlighetsforstyrrelse. Han anvendte standard tilnærming på akse 1 lidelser. I fase to ble det arbeidet med å konstruere en ny samling av grunnleggende overbevisninger. «Hvordan ønsker du at dette skal utvikle seg» ble et annet sentralt spørsmål. Hovland presenterte så Padeskys skjema for arbeid med oppbygging av nytt personlighetssystem og arbeidet med å styrke det nye systemet. «Jeg har pasienten 45 minutter i uken. Resten av uken er vedkommende for seg selv. Hvis en skal få til endring er det hva som skjer mellom timene som er viktig.» Pasientens egenaktivitet ble derfor sentral. Ett av Hovlands poenger var at kasuset var et godt eksempel på at en god behandlingsrelasjon alene ikke er nok til å få til endring. Det begynte med en pille Overlege Wenche Sommerfelt, Avdeling for rus og psykiatri, Helse Nord- Trøndelag holdt foredrag under tittelen: «Det begynte med en pille for alt som var ille Holdninger til og håndtering av mennesker med legemiddelavhengighet.» Hun snakket om betydningen av å møte pasienten der vedkommende befinner seg. Hun beskrev medikamentmisbrukerne som ganske vanlige mennesker med sterke og svake sider. Mange er imidlertid mer enn middels sårbare. Mange har problemer i forhold til relasjonen og mestring av konflikter. Mange har også en vanskelig bakgrunn med en del traumer. Sommerfelt viste til Cullberg som i en av sine lærebøker skriver at rusmisbrukeren ikke bare har ett problem men er et problem. Dette er en dårlig holdning dersom utgangspunktet er å skape en god relasjon! Ruspasienter flest har symptomdiagnoser som angst, depresjon, tvang, personlighetsforstyrrelser, ADHD og alvorlig sinnslidelse. Avhengighet bør ses på som et symptom og kan sammenlignes med andre symptomer som selvskading, tvangshandlinger, spiseforstyrrelse og spilleavhengighet. Det er viktig å la pasienten bli kjent med egne tankemønstre, vite hva problemet består i og arbeide med å redusere selvbebreidelse. For hjelperen kan det være nyttig å være eller ha vært vanerøyker, for selv å ha kjent noen av avhengighetsmekanismene på kroppen. Sommerfelt gjør bruk av endringshjulet, og nyttige spørsmål i vurderingsfasen kan være: «Er det OK at et kjemisk stoff bestemmer over deg?» «Trenger du virkelig inntak av kjemiske stoffer for å ha det bedre?» «Er dette en måte å 10 tidsskrift for kognitiv terapi nr tidsskrift for kognitiv terapi nr

7 Videregående seminar i kognitiv terapi Videregående seminar i kognitiv terapi «Den mest effektive behandlingen fokuserer på opprettholdende fremfor utviklende årsaker.» takle problemene på som du kan stå for i forhold til andre?» «Er det verdt eventuell helserisiko?» Hun tar så opp med pasienten om det er andre måter å ha det OK på, og hvordan tåle livets utfordringer mer generelt. Behandlingen kan deles i tre faser. Den første har hovedfokus på registrering av inntak og viktige tema er hvorfor, hva og effekt. Det stilles ikke krav til reduksjon av medikamentbruk i denne fasen. I fase to er fokus på det å ta medisiner regelmessig og ikke «ved behov». Fortsatt er det ingen krav om doseendring. Først i tredje fase begynner arbeidet med å endre mønster, ved først å tenke på ønsket strategi for så å begynne på en forsiktig nedtrapping. Her er det viktig å ha en realistisk nedtrappingsplan. Når man er blitt medikamentfri er utfordringen å holdes seg der. For å klare det blir det ofte viktig å fokusere på mestring av tilværelsen, særlig på områder som jobb, skole, relasjoner og økonomi. Samtidig kan det være aktuelt å behandle andre symptomer som angst og depresjon. Fysisk aktivitet er også et viktig supplement. psykiske lidelser og normal personlighet Under tittelen «Utviklingen av psykiske lidelse og utviklingen av normal personlighet hva vi vet og hva vi ikke vet after all these years» satte Leif Edward Ottesen Kennair et kritisk blikk på vår oppfatning om årsakene til psykiske lidelser. Han innledet med å si at hovedgrunnen til å drive med kognitiv terapi er at den har dokumentert effekt. «Det finnes ingen andre grunner til å velge kognitiv terapi en dette, men mange av de forskjellige metodene har begrenset dokumentasjon.» Han pekte videre på at det er mye vi ikke vet, og dersom våre modeller ikke er basert på dokumentert kunnskap bruker vi tid på å gi pasienter forklaringsmodeller det kanskje ikke er dekning for. Kennair pekte videre på at utvikling er et samspill mellom arv og miljø. Dette er en sannhet som alle psykologistudenter lærer og aksepterer, samtidig er det nesten ingen forskning som virkelig vurderer både arv og miljø. De fleste studerer korrelasjon, som regel mellom atferden til foreldre og barn. Dette ikke to uavhengige variabler all den tid foreldre og barn er i slekt. Atferdsgenetikk er det eneste paradigmet innen mainstream psykologiforskning som faktisk kontrollerer for både arv og miljø. Også denne tilnærmingene har sine begrensninger, men er bedre en alternativene. Han gikk så videre med å hevde at det er liten dokumentasjon for sammenhengen mellom traumatiske hendelser og for eksempel angst: «Ser vi på edderkoppfobi er det svært få som er bitt. De fleste mennesker med høydeskrekk har ikke vært utsatt for fallulykker.» Poulton og Menzies representerer et annet syn som innebærer en angstutvikling som ikke er assosiativ. Vi vet i dag ikke hvilke miljøfaktorer som gir angst, og i motsetning til hva fasiten til NFKT sier så er det gener som er den best dokumenterte årsaken. Han pekte videre på at genetikk også spiller en stor rolle i å forklare variansen ved personlighetslidelser. Dersom vi skal bygge på den kunnskapen vi har i dag finner vi at de mest effektive behandlingene fokuserer på opprettholdende fremfor utviklende årsaker. Fokus på historiske faktorer kan gi dårligere effekt hevdet Kennair. Foredraget kunne vært innledningen til en spennende diskusjon som det dessverre ikke ble tid til innenfor den rammen som var satt. Dialektisk atferdsterapi Hildegard Løhr foreleste om dialektisk atferdsterapi ved ustabile personlighetsforstyrrelser. Hun innledet med å peke å at det ofte er høy komorbiditet mellom borderline tilstander og angst, depresjon, spiseforstyrrelser, rus og ulike somatiske lidelser. Borderlinetilstander ses på som et reguleringsproblem, hvor pasienten ikke har lært å regulere følelser. Hun illustrerte dette ved å beskrive en bil som ikke gir signaler om at det er lite bensin, ikke olje, manglende bremsevæske osv. Men man må også vite hva signalene betyr. Hvis en ikke skjønner dem får vi lett panikk. Pasienter med ustabil personlighetsforstyrrelse skjønner ikke signalene. De har ikke lært hva de skal bruke følelsene til. Hun viste til at dokumentasjonen på effekten av dialektisk atferdsterapi foreløpig er begrenset, men metoden synes å kunne ha effekt i form av reduksjon i selvskading, færre behandlingsavbrudd, noe redusert behov for innleggelser, redusert misbruk av alkohol og lavere behandlingskostnader. Under mottoet «Vil du ut i en snøstorm og sette opp et telt, er det lurt å trene på forhånd» beskrev Løhr så arbeid med psykososial ferdighetstrening. Rammen om opplegget er grupper på ca 8 personer ledet av to terapeuter. Gruppen møtes to timer ukentlig over ett år. Samlingene er preget av en uhøytidlig atmosfære. Fokus er på ulike tema og ikke den enkeltes personlige historie. Møtene er bygget rundt fire moduler knyttet til oppmerksomt nærvær, mestring av kriser, regulering av følelser og regulering av relasjoner. Mellom foredragene var det også tid til god mat. 12 tidsskrift for kognitiv terapi nr tidsskrift for kognitiv terapi nr

8 Videregående seminar i kognitiv terapi Videregående seminar i kognitiv terapi «...det verste ved depresjonen er at den stjeler nåtiden...» Kronisk depresjon Siste mann ut var Torkil Berge, som foreleste om kognitiv terapi ved kronisk depresjon. Han siterte Andrew Solomon, forfatteren til boken «Mørke midt på dagen» som har pekt å at det verste ved depresjonen er at den stjeler nåtiden, og det er der lykken er! Tilstanden kjennetegnes blant annet ved atferdsmessig, mental og emosjonell unngåelse. Det å distansere seg fra følelser er blitt en vanemessig og automatisert prosess. Pasientene snakker om sine problemer på en global og generell måte, i vage og abstrakte termer. Depresjonen oppfattes som et tegn på personlig svakhet og viser hvem man egentlig er. Et viktig utgangspunkt for terapi er at terapeuten aksepterer pasientens opplevelse. Balansegangen mellom akseptering og endring kan være vanskelig, men terapeutisk validering er en forutsetning for at pasienten skal føle seg forstått. Samtidig må terapeuten klare å formidle håp. Han snakket videre om tiltak ved depressiv grubling, før temaet kretset rundt følelser og kognitiv terapi. Pasienten får generell kunnskap om følelsenes evolusjonære og adaptive funksjon, forskjellen på primære og sekundære følelser og sammenheng mellom tanker og følelser, følelser og handlinger og følelser og kroppslige uttrykk. En går så videre med å utforske pasientens egne holdninger til følelser. Berge fokuserte også på oppmerksomt nærvær gjennom å få pasienten til å beskrive seg selv og hva han eller hun faktisk gjør, uten å evaluere seg selv men gjennom å akseptere de følelsene som melder seg når en har kontakt med seg selv. En viktig del av terapien er å hjelpe pasienten til å bli en bedre støttespiller overfor seg selv. Nyttige spørsmål kan da være: «Har jeg urimelige forventninger til meg selv?» «Bebreider jeg meg selv for noe som ikke er min skyld?» «Hva ville jeg sagt til en venn i samme situasjon» eller «Hva ville være en mer tolerant og vennlig måte å tenke på?» Utforskning av selvkritikk og selvforakt var et annet sentralt tema. Heldagsutflukten til Cincue Terre i regionen Liguria var en vellykket tur som omfattet både båttur, fotvandring og overfylte italienske tog. Ett av høydepunktene var den klassiske ligurianske lunsjen i Varnezza som utover god mat og vin også bød på en fantastisk utsikt. Det er nok et måltid mange av oss vil huske. Et kort besøk i Firenze med omvisning i Uffizigalleriet ble det også tid til en av dagene, mens samlingen ble avsluttet med felles middag på Trattoria Da Marina. Folk så ut til å hygge seg, og sosialt ble det en hyggelig aften og et verdig punktum for nok en vellykket fagsamling. Fra et besøk i vinkjelleren. Utflukter og sosialt samvær Selv om det faglige programmet begrenset tiden til mer kulturelle og sosiale aktiviteter, er det utrolig hva som lar seg gjøre med et tettpakket og godt planlagt program. Utover mange gode måltider rakk mange av deltagerne å få med seg et lynkurs i italiensk kokkekunst med tilhørende diplom. Av utfluktene var det kanskje turene til San Gimignano, Firenze og heldagsutflukten til Cinncue Terre som var høydepunktene. San Gimignano er en by som ligger på et høydedrag og som er kjent for sine mange tårn. Byens opprinnelse strekker seg over tusen år tilbake i tid, og det spesielle ved den er blant annet tårnene som ble bygget av rivaliserende familier. Tårnene fungerte også som symboler på økonomisk, sosial og politisk makt; her er det mye stoff til ettertanke for freudianere og likesinnede. Det spesielle med byen i dag er imidlertid at den er så godt bevart. Et besøk gir en opplevelse av å reise bakover i tid. 14 tidsskrift for kognitiv terapi nr tidsskrift for kognitiv terapi nr

9 Siddis-psykologen fra den australske østkyst Et portrett av Jon Fauskanger Bjåstad Margaretha Dramsdahl Siddis-psykologen fra den australske østkyst Det er parallellsesjon med Jon Fauskanger Bjåstad på NFKT sin inspirasjonskonferanse på Gardermoen en dag i oktober Han skal snakke om FRIENDS. «Hvem er Bjåstad?» tenker jeg. «Det var et nytt navn, og det er jo litt unfair, da, når David Clark og Hans Nordahl skal ha hver sin sesjon samtidig!» Vi var kun en håndfull sjeler som fikk del i Bjåstads spennende fremlegg. «Så dumt at ikke flere får høre ham!», tenker jeg. «Han er jo kjempegod! Og flott at det omsider er innlegg med fokus på barn og ungdom. Det har det ikke vært mye av på tidligere inspirasjonskonferanser!» FRIENDSkurs i Bergen, april 2008: Jeg har lagt beslag på foreleseren i lunsjen, og vi rusler bort til Zupperia vis-a-vis musikkpaviljongen. Jon Fauskanger Bjåstad har vært der før, og anbefaler thailandsk kyllingsuppe. Et utmerket valg! Utdanning og doktorgrad i Australia Det er Jons pedagog-mor vi kan takke for at han nå kan spre sin kunnskap og erfaring om kognitiv atferdsterapi med barn og ungdom. Jon skulle bli politi, han. Men mor så et godt psykolog-emne i sin sønn, og hun oppmuntret ham til å komme seg ut i verden og utdanne seg som psykolog. Jon var på NATOøvelse i Nord-Norge. Han frøs på tærne og bladde i en studiekatalog med bilder fra Australias solfylte strender. Beslutningen ble tatt, og i 1997 var han på plass på den australske østkyst ved Griffith University. I løpet av utdanningen fikk han også erfaring med Bond University. Navnet vekket oppmerksomhet; Jon F. Bjåstad ble på australsk til Jon F. Bastard! Heldigvis er det psykologiske miljøet i Australia gjennomsyret av en «positive psychology approach». Navnet ble intet problem, kanskje heller tvert i mot. Og den australske vrien på navnet hans står i stil med en annen side av Jons liv; han spiller rock n roll! På 90-tallet vant han NM i rock for Rogaland og spilte på Rockefeller i Oslo, med obligatorisk langt rocke-hår. (Jeg har dessverre ikke fått tilgang til noe bilde fra den tiden). Googler man Jon, finner man noen av låtene hans på NRK Urørt. Der er blant annet Mt Warning omtalt (Mount Warning er et fjell i New South Wales, Australia), et prosjekt Jon driver sammen med Pål Tufte fra Oslo. Sangene er spilt inn i Australia. Jon er tekstforfatter, lager melodier og synger mens Pål Tufte er produsent og musiker. Men tilbake til utdanningen ved Griffith og Bond University. Jon forteller at det var svært profesjonelle opplegg som krevde mye arbeid. Evidensbasert kunnskap sto høyt i kurs, og kognitiv atferdsterapi var og er en dominerende terapiretning i arbeid med barn og ungdom i Australia. I tillegg til psykologutdanningen fullførte Jon en klinisk doktorgrad i Australia, en mulighet vi ikke har i Norge. «Hva omhandlet den egentlig?», spør jeg, og Jon må legge fra seg suppeskjeen og forklare. Arbeidet var todelt. Den ene delen var evaluering av et psykoedukativt program for gutter basert på kognitiv atferdsterapi. Dette programmet var utviklet av Jon og en kollega, og var rettet mot gutter i alderen år. Det ble brukt i klasserommet og hadde fokus på identitetsutvikling ved overgangen fra gutt til mann. Programmet gav gode resultater med signifikant økning av «perceived competence» og nedgang i kjønnsrollekonflikt. Den andre delen av doktorgradsarbeidet dreide seg om utprøving av en modell for bedring av psykologisk velvære hos gutter. «Han ble headhuntet til å jobbe med det store angstprosjektet.» Angstprosjektet Det er ikke mulig å unngå FRIENDS-prosjektet når det skal skrives et portrett av Jon Fauskanger Bjåstad. Han ble headhuntet til å jobbe med det store angstprosjektet i regi av Universitetet i Bergen og Helse Vest. Prosjektet, som prøver ut FRIENDS-programmet på vestlandet, trengte kompetansen hans. FRIENDS-programmet er utviklet av dr. Paula Barrett. Det er basert på kognitiv atferdsterapi og godt dokumentert i forhold til behandling av australske barn og ungdommer som sliter med angst. Programmet har også blitt anvendt i skoleklasser for å forebygge angst og depresjon. I angstprosjektet prøves FRIENDS programmet ut ved barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker i Fana, Åsane, Bergen sentrum, Fjell, Haugesund, Voss og Førde. I tillegg til å veilede i prosjektet, har Jon oversatt dr. Barretts FRIENDS-program til norsk, og etter flere reviderte versjoner foreligger nå den norske versjonen i endelig utgave. Nå er Jon i gang med å oversette enda en manual; dr. Tony Attwoods manual i kognitiv atferdsterapi ved Asberger syndrom. Dette er et program som er utviklet både for foreldre og behandlere. Det var nemlig ikke bare dr. Paula Barrett som inspirerte Jon i Australia. Å få praksisplass hos dr. Attwood var ikke det letteste, men Jon klarte det, og fikk jobbet ett år på dr. Attwoods private klinikk for Asberger syndrom. Han var med i alle timene til dr. Attwood og så over 100 pasienter med Asberger syndrom. Måten dr. Attwoods formidlet diagnosen på, gjorde sterkt inntrykk. Den var preget av 16 tidsskrift for kognitiv terapi nr tidsskrift for kognitiv terapi nr

10 Siddis-psykologen fra den australske østkyst Siddis-psykologen fra den australske østkyst bar bakke. Jon og sjømannsprest Knut Inge Bergem møttes ved juletider i Australia og diskuterte T5PC skandalen. Idéen om et humanitært «pyramidespill» kom opp, og 1.mars 2004 ble den frivillige organisasjonen Time For Personal Commitment; T4PC (www. T4pc.org) stiftet. Vinnerne er trengende barn i Thailand. T4PC har nå ca. 230 medlemmer. Gevinsten har ikke uteblitt; over kroner er innsamlet til et barnehjem! Og verdt å merke seg; bidragene går 100% uavkortet til bistanden. «Det er verdens ærligste pyramidespill, med garanti om at medlemmene «taper» alle pengene de investerer!», legger Jon til. «Vinnerne er trengende barn i Thailand» Familien Til sommeren er det ikke lenger kun andres barn Jon skal forholde seg til; i august venter han og Christine sitt første barn; en datter. Jeg prøver å lokke med mulighetene for å få en rævedilter-pode i Bergen; jenter har jo også fått innpass i buekorpsene nå. Men det synes ikke som Jon blir vilt begeistret ved tanken. Han trives i Stavanger. Tiden har gått fort, og lunsjen er over. Vi haster tilbake til Psykologisk fakultet og FRIENDS-kurset. Dr. Bjåstad fortsetter undervisningen. Det er en fryd å høre på ham; engasjert, kunnskapsrik og med en mengde erfaring. Han har en imponerende formidlingsevne. Den norske barne- og ungdomspsykiatrien, samt miljøet rundt kognitiv atferdsterapi har fått et verdifullt supplement fra den australske østkyst! hans optimistiske engasjement for lidelsen og kunnskap om behandlingsmuligheter, et engasjement og en kunnskap som Jon har tatt med seg tilbake til Norge. T4PC Time For Personal Commitment Time For Personal Commitment, T4PC, er også et «must» i et portett av Jon Fauskanger Bjåstad. I 2003 raknet the five percent community», T5PC, pyramidespillet der en håndfull skummet fløten, og uttallige satt igjen på 18 tidsskrift for kognitiv terapi nr tidsskrift for kognitiv terapi nr

11 Hvordan kan vi bidra til å øke tilgjengeligheten av kognitiv atferdsterapi? Hvordan kan vi bidra til å øke tilgjengeligheten av kognitiv atferdsterapi? Tine Nordgreen «Pasienter med depresjon var sjeldent å se» Økt tilgjengelighet av kognitiv atferdsterapi (KAT) var ett av temaene i forrige nummer av Tidsskrift for Kognitiv Terapi, der vi også ble minnet om neste års 15 års jubileum for foreningen. I den forbindelse har jeg en utfordring til NFKT og dens medlemmer for de neste 15 år: Å bistå med å øke tilgjengeligheten av KAT i utviklingsland. Norge har lange tradisjoner i å bistå med utviklingsprosjekter i u-land, blant annet innen helse der norske helsearbeidere har bidratt med opplæring og tjenesteutvikling. Jordmødre, infeksjonsleger og kirurger har vært godt representert, mens fagfolk innen psykisk helsevern har vært sjeldnere å se, i hvert fall utenfor de katastroferammede områdene. Kulturelle og språklige forskjeller har vært framsatt som noen av barrierene for å introdusere vestlig utviklede behandlingsmodeller i ikke-vestlige land. Samtidig begynner vi nå å få forskningsrapporter som viser at KAT har effekt også utenom Europa og Nord-Amerika (se blant annet Samaraweera, Sivayogan, Sumathipala, Bhugra, & Siribaddana, 2007; Sumathipala, Hewege, Hanwella, & Mann, 2000). Med bakgrunn i egen erfaring som psykolog i Tanzania ønsker jeg med dette å inspirere andre terapeuter til å være med på å øke kvaliteten og tilgjengeligheten på helsetilbudet til pasienter med psykiske vansker i andre deler av verden. Da jeg kom til Tanzania for å jobbe som frivillig ved Haydom Lutheran Hospital ( var jeg spent på hva jeg kunne brukes til. Ikke kunne jeg utføre keisersnitt og ikke behandle HIV/AIDS eller malaria. Samtidig visste jeg at psykisk helse i fattige land blant annet er nært knyttet til fattigdom, barnedødelighet og mødrehelse (Miranda & Patel, 2005), så jeg visste for så vidt at behovet for psykologiske intervensjoner var der. På den psykiatriske enheten der jeg jobbet sammen med to tanzanianske sykepleiere hadde diagnostisering og medisinering av epilepsi og psykose vært prioritert. Pasienter med depresjon var sjeldent å se, og ingen pasienter hadde så langt fått en angstdiagnose. På grunn av en økning av alkohol relaterte problemer i området var det et ønske om å starte opp behandling rettet mot denne gruppen. Sammen med mine tanzanianske kollegaer startet vi derfor opp med å behandle ansatte på sykehuset som hadde alkoholproblemer. I tillegg hadde jeg noen pasienter med angst og depresjon. Mellom mitt første og andre arbeidsopphold i Tanzania hadde jeg begynt på doktorgrad i tilknytning til forskningsprosjektet «Kartlegging og behandling av angst hos barn og voksne», et samarbeidsprosjekt mellom Helse Vest og Universitetet i Bergen. Jeg hadde vært på kurs med David Clark i Bergen og hørt Christine Padesky og Paul Salkowskis i Barcelona. Jeg hadde lest mengder av forskningslitteratur om både effekt og effektivitet av KAT for panikklidelse. Denne kunnskapen tok jeg med meg til Tanzania med ønske om å prøve ut KAT der. Pasientene møtte jeg først og fremst på medisinsk avdelig der de var innlagt på grunn av sine uspesifikke somatiske symptomer. Pasientene beskrev sine tanker, følelser og kroppslige symptomer som jeg prøvde å forstå i lys av en kognitiv modell. Et eksempel fra det kliniske arbeidet var en deprimert kvinne som følte at hun ikke mestret eller klarte noen ting og ikke kunne skjønne hvorfor hun var så sliten om kvelden. Hun ble oppmuntret til å sette av ti minutter til avspenning morgen og kveld, samt registrere sine aktiviteter gjennom dagen. Da hun kom tilbake etter to dager fortalte hun at hun fikk mindre smerter i kroppen etter å ha gjort avspenningsøvelser og da vi så på listen over dagens gjøremål synes hun ikke lenger at det var så rart at hun var sliten når kvelden kom. Begge disse enkle intervensjonene var jeg litt skeptisk til å gi henne. Jeg lurte på om det ble for vestlig i form av det å skulle «ta vare på seg selv.» Men hennes tilbakemeldinger tydet på det motsatte. Flere lignende erfaringer med tanzanianske pasienter med depresjon og angst ga meg troen på at vi ikke er så forskjellige at vi ikke kan flytte kunnskapen om psykologisk behandling sør- eller østover. Min erfaring så langt er at vi med KAT i bagasjen (og en porsjon tålmodighet, ydmykhet og eventyrlyst), kan være med på å øke tilgjengeligheten og kvaliteten på helsetilbudet for psykisk syke i land som av ulike grunner ikke har hatt tilgang på utviklingene i faget vårt. referanser n Miranda, J. J., & Patel, V. (2005). Achieving the millennium development goals: Does mental health play a role? Plos Medicine, 2(10), n Samaraweera, S., Sivayogan, S., Sumathipala, A., Bhugra, D., & Siribaddana, S. (2007). RCT of cognitive behaviour therapy in active suicidal ideation-as feasibility study in Sri Lanka. European Journal of Psychiatry, 21(3), n Sumathipala, A., Hewege, S., Hanwella, R., & Mann, A. H. (2000). Randomized controlled trial of cognitive behaviour therapy for repeated consultations for medically unexplained complaints: a feasibility study in Sri Lanka. Psychological Medicine, 30, tidsskrift for kognitiv terapi nr tidsskrift for kognitiv terapi nr

12 Metaforspalten METAFORSPALTEN Den gode detektiv Roger Hagen «Ut fra en slik betraktning er Hercule Poirot ikke noe godt forbilde...» Alle gode spalter begynner med en innrømmelse og her er min. Den er ikke av det alvorlige slaget, men likevel av en slik sort som kan få enkelte «akademikere» til å rynke på nesen. Ok, her kommer det: «Jeg liker å lese krim.» I det siste har jeg begynt å reflektere over at det er mange likheter med kriminal romanens oppbygging og handling, og det å være en kognitiv terapeut. For dere som ikke har skjønt analogien, skal jeg prøve å vise hvorfor. Mitt resonnement er som følger. I gode krimbøker har vi en hardt arbeidende helt som vier hele seg selv til en sak som skal løses. Gode forbilder for oss kognitive terapeuter, når det gjelder å ha idealer fra den fiktive verden, er da de romangestalter som ikke bare stoler på sine rasjonelle evner, men som klarer å kombinere et godt hode med en evne til å oppnå allianse med andre mennesker, og i tillegg legger ned et godt stykke arbeid for å løse en sak på en suksessfull måte. Ut fra en slik betraktning er Hercule Poirot ikke noe godt forbilde for den kognitive terapeuten. Han stoler i for stor grad kun på sine logiske evner og er mindre flink når det gjelder det relasjonelle. Når jeg tenker på hvilke forbilder som kan være nyttig for oss i en terapeutisk sammenheng, og som i større grad klarer å kombinere de faktorer som jeg kort har beskrevet ovenfor, dukker det opp et bilde av en svensk romanskikkelse med navn Van Veeteren som kanskje noen av dere allerede har stiftet bekjentskap med. Van Veeteren er hovedpersonen i en serie på ti særdeles gode kriminalromaner av Håkan Nesser, hvorav ni er filmatisert. Fortellingene har handling både på det spenningsmessige og det psykologiske planet. Ved at han kombinerer sine små grå med sine allianseskapende evner, og i tilegg legger ned en stor arbeidsmengde kombinert med en god porsjon tålmodighet, løses problemene til slutt. Men dere lurer kanskje på hva dette kan ha til felles med kognitiv terapi? For dere som ikke alt har skjønt metaforen kommer løsningen her: Mitt resonnement er at gode kognitive terapeuter ikke kun er rasjonelle vesener, som utelukkende stoler på at teknikker og metoder i seg selv er nok for å skape endringer hos pasienten. En god kognitiv terapeut må ha evnen til å kombinere sine relasjonelle kvaliteter, med en blanding av undring og nysgjerrighet som kan hjelpe pasienten til å forstå sine problemer fra et annet perspektiv. En slik tilnærming kan hjelpe pasienten til å se løsninger på problemer som tidligere har blitt oppfattet som fastlåste. Den gode behandleren er også kjennetegnet ved at han eller hun forstår at det ikke kun er de enkelte spesifikke intervensjoner som avgjør om en pasient har nytte av den kognitive terapien, men det at terapeuten arbeider jevnt og trutt og hele tiden har fokus på tanker og antagelser som har sammenheng med pasientens problematikk. Terapi er en målrettet virksomhet hvor de som legger ned mest energi ofte lykkes best til slutt, og hvor kunnskap og relasjon knyttet sammen med en evne til å se en sak fra flere dimensjoner hjelper oss mot et godt resultat og en oppklaring til slutt. Kognitive terapeuter er i bunn og grunn hverdagshelter som kan se frem til stadige nye spennende saker å løse. Stafettpinnen sendes videre til Odin Hjemdal. 22 tidsskrift for kognitiv terapi nr tidsskrift for kognitiv terapi nr

13 Lederen har ordet Lederen har ordet Torkil Berge Stadig flere avdelinger innfører kognitiv miljøterapi For mange år siden ble jeg ansatt som faglig leder for en døgnenhet for barn og ungdom. Avdelingen var blitt midlertidig stengt fordi en del av personalet var utslitt og på grunn av interne konflikter. Barna var sendt på ulike beredskapshjem. Jeg startet friskt ut med å intervjue samtlige ansatte, en for en, og var opptatt av synspunkter på hva som burde gjøres bedre. De aller fleste pekte på behovet for et helhetlig opplegg for miljøterapien. De ønsket klare og felles definerte mål for hvordan opplegget for barna skulle utformes i den praktiske behandlingshverdagen. Tilbudet nå var preget av uklare mål om «relasjonsterapi» i behandlingen av kaotiske og krevende, ofte sterkt traumatiserte og relasjonsskadde barn. Over tid hadde uklarheten gjort denne faglig dyktige og sterkt engasjerte personalgruppen sårbar for omsorgsutmattelse, og enkelte viste tegn på det som kalles sekundærtraumatisering eller vikarierende traumatisering. Jeg hadde tilbrakt sommerferien med å sole meg og med å lese meg opp på døgnbehandling av barn og ungdom, som jeg ærlig talt hadde lite kunnskap om. Jeg var nervøs for utfordringene som ventet i min nye jobb, men ble fascinert trukket inn i spennende faglitteratur. Jeg lærte at det å ha en felles vedtatt strategi for miljøterapien ofte er avgjørende for å nå frem, og at man er enige om noe kanskje er vel så viktig som hva man er enige om. Dessuten lærte jeg at oppmerksomheten først og fremst må rettes mot å bygge opp bærende relasjoner utenfor institusjonen, noe som i vårt tilfelle vanligvis handlet om å etablere gode fosterhjem og om å gi disse hjemmene støtte og oppfølging. På avdelingen startet vi en prosjektgruppe med ledende miljøterapeuter, besøkte andre institusjoner og innførte til slutt et strukturert opplegg for miljøterapi med vekt på både omsorg og konkret ferdighetstrening, for å forberede barna på livet der ute. Mange avdelinger i psykisk helsevern for voksne innfører nå kognitiv miljøterapi som et slikt felles opplegg for målrettet og strukturert behandling. På min egen arbeidsplass prøver vi å etablere dette som en del av døgntilbudet for pasienter med både alvorlig psykisk lidelse og rusmiddelproblemer, etter modell av en tilsvarende avdeling på Sct. Hans Hospital i Roskilde. Kjernen i kognitiv miljøterapi er å støtte pasienten i å mestre sine problemer og hjelpe til å endre tankemønstre og atferd forbundet med dem. Pasienten er en aktiv medarbeider i terapien. En benytter konkrete situasjoner som oppstår til å reflektere over mønstre i pasientens atferd, og har faste ukeplaner med undervisning og oppgaver som pasienten følger under innleggelsen. Sammen med pasienten utvikles en problemliste som skal inn i behandlingsplanen for oppholdet. Eksempler er angst, depresjon, suicidalitet, sosial tilbake trekning, rusmiddelavhengighet, spiseforstyrrelse, selvskading eller hallusinasjoner. Det utarbeides mål for miljøterapien og konkrete aktiviteter for å nå disse målene. Ved angst gjelder det å prøve seg frem i fryktede situasjoner. Ved depresjon å få øket aktivitetsnivået, og da spesielt aktiviteter som gir opp levelse av sosial kontakt, mestring og tilfredsstillelse. Ved selvskading handler det om problemløsning og om trening i å identifisere, navngi og snakke om sterke følelser. Pasienten hjelpes med å vurdere konstruktive og vennlige alternativer til uhensiktsmessige og negative tanker, for eksempel knyttet til verdiløshet, meningsløshet og håpløshet. Kognitiv terapi har enkle og fenomennære begreper, som er svært anvendelige både som selvhjelp og i kommunikasjonen mellom pasient og behandler. Det er dessuten en fordel at prinsippene i kognitiv terapi brukes som del av andre tiltak i behandlingskjeden. Slik tjener tilnærmingen til å binde tiltak sammen og etablere et felles språk, for eksempel mellom døgntilbudet og polikliniske tjenester. Det er inspirerende at stadige flere er involvert i kognitiv miljøterapi. Vi burde møtes og lære av hverandre! I foreningen ønsker vi å få en bedre oversikt over hva som skjer på dette feltet. Derfor er det fint om dere kontakter oss og forteller om deres erfaringer. Dere kan gjerne sende en e-post direkte til meg: torkil.berge@diakonsyk.no. «Jeg lærte at det å ha en felles vedtatt strategi for miljøterapi ofte er avgjørende.» 24 tidsskrift for kognitiv terapi nr tidsskrift for kognitiv terapi nr

14 INVITASJON Cognitive Therapy for Eating Disorders Christopher G. Fairburn, DM, FRCPsych, FMedSci University of Oxford oktober 2008 Clarion Hotell Gardermoen Norsk Forening for Kognitiv Terapi i samarbeid med Nasjonalt Klinisk Nettverk for Spiseforstyrrelser arrangerer Innføringsseminar i Kognitiv Terapi for spiseforstyrrelser. I den anledning skal C. Fairburn, en internasjonalt ledende ekspert på behandlingen av spiseforstyrrelser være foreleser på en av kurssamlingene, og vi vil gjerne gi flere muligheten til å høre hans foredrag. Tidspunkt: 8. oktober kl , 9. oktober kl Pris for seminaret (inkludert lunsj begge dager): 2500 kroner Påmelding til NFKT: post@kognitiv.no (merk Fairburn) Påmeldingsfrist: 15. august 2008 For overnatting, vennligst kontakt Clarion hotell Gardermoen på tlf Eventuelle spørsmål angående seminaret kan rettes til: Øyvind Rø, oyvind.roe@modum-bad.no eller Lene B. Finnerud, post@kognitiv.no 26 tidsskrift for kognitiv terapi nr tidsskrift for kognitiv terapi nr