Refleksjon rundt et kunstnerisk utviklingsarbeide våren 2009

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Refleksjon rundt et kunstnerisk utviklingsarbeide våren 2009"

Peder Isaksen
8 år siden
Visninger:

1 Refleksjon rundt et kunstnerisk utviklingsarbeide våren 2009 Uroppførelse av Henrik Ibsens uferdige operalibretto datert år 1859; Fjeldfuglen. Sted: GRUSOMHETENS TEATER; Hausmannsgate 34. Oslo Regi: Lars Øyno Komponist: Filip Sande Fjeldfuglen: Hege Tunaal Øvrig ensemble: Miguel Emilio Dobrodenka Steinsland, Jimmie Jonasson Odille Heftye Blehr, Silje Breivik, Hanne Dieserud, Stieg Zeiner-Gundersen Musikere: Lars Pedersen og Laura Ellestad Scenografi: Tormod Lindgren Lysdesign: Marianne Thallaug Wedset, Jan Skomakerstuen Kostymer: Gjøril Bjercke Sæther Masker: Trude Sneve BESKRIVELSE OG INNEHOLD: 18.april 2009 var det verdenspremiere på noe så sjeldent som et uspilt Ibsen-manus, en ufullendt operalibretto; FJELDFUGLEN. Forestillingen ble spilt 17 ganger på Grusomhetens teater, Hausmanngt. 34 i Oslo. Ingenting i manuset er forandret, tvert imot så er et par strykninger og alle sceneanvisninger beholdt. Dramaets motiv er hentet fra sagnet om Jostedalsrypa, ei lita jente som var eneste overlevende etter pestens herjinger i Jostedalen i år Hovedkonflikten i Ibsens verk oppstår i møtet mellom bygdefolk og haugfolk, eller sivilisasjonen og naturen. Ibsen spinner mellom rasjonaliteten som kultivering på den ene siden i konfrontasjon med magien i naturen, myter og rituelle krefter på den andre siden. Haugfolket og musikken tilhører skog og fjell, deres fri liv er knyttet til naturen hvor musikken er en del av livet, ikke en kunstlet fenomen som stiller seg kommenterende på siden av det. Derfor har Lars Øyno valgt kun sarte folkemusikkinstrumenter som langeleik, seljefløyte, hardingfele, munnharpe og en sjamantromme ved siden av aktørenes egne sangstemmer. Filip Sandes nyskrevne musikk synges solistisk og flerstemt, stort sett a cappella. Fjeldfuglen er en oppsetning med et særegent scenespråk inspirert av den franske forfatter og teatermann Antonin Artaud. Det er et teaterspråk som baserer seg på at alt liv må stå i kontakt med åndedrett og musikalitet. Et fysisk teaterspråk langt fra det psykologiske teater. Det er en form som understreker de rituelle mønstre som ligger i tematikken, og som åpner for publikums assosiasjoner og sanseapparat. Scenespråket dreier seg likevel ikke om form. Det er kun et virkemiddel i formidlingen av det skjulte.

Zeiner-Gundersen Musikere: Lars Pedersen og Laura Ellestad Scenografi: Tormod Lindgren Lysdesign: Marianne Thallaug Wedset, Jan Skomakerstuen Kostymer: Gjøril Bjercke Sæther Masker: Trude Sneve

2 2 Prosessen fram mot forstillingen: Prøvetiden var 2 mnd. Hvorav jeg var med for fult i 11/2 mnd. Hver dag var det prøvetid fra kl 9:30-15:30. Dagene begynte alltid med trening, en skuespillertrening som går ut på å trene både kropp og stemme samtidig, utviklet av teatermannen Jerzy Grotowski. ØVELSENE: Kroppsøvelser Det var pust og stemmeøvelser knyttet til plastiske handlings- og bevegelsesmønstre. Fysiske øvelser som ble til små komposisjoner. De krevde flyt fra den ene bevegelsen over til den andre, tilstedeværelse og plastisk smidighet av utøveren. Stemmen lød, hørtes ut fra/ igjennom bevegelsen i kroppen, aldri separat uten bevegelse i kroppen. Det var hardt arbeid som skulle lede til at kroppen ikke skulle motsette seg skuespilletrens uttrykk som Jerzy Grotowski selv har uttrykt det. Det var en trening av ens personlighet gjennom organisk handling eller sagt på en annen måte, et forsøk på å nå en kvalifikasjon som gjennom øvelser inkluderer fullstendig skuespilleri. Man skulle ikke utøve en rolle som en skuespiller, men som et menneske. For meg var det en trening på å handle etter impuls, ikke etter innøvd treningsmønstre. Det dreide seg om å lytte til en dypere bevissthet enn kontrollen i vårt intellekt. Og det dreide seg om å stole på den impulsive handlingen, og å våge å stå i den uten eventuell frykt. Alle i gruppen var selvfølgelig forskjellige, med ulik bakgrunn og med individuelle begrensninger som ble hver og ens utfordring. Slik ble også de små øvelsene som skulle flyte fra en øvelse over i en annen uten stopp, forskjellige. Hver enkelts komposisjon ble alltid noe nytt, og forskjellige kombinasjoner gjorde at kropp og stemme etter hvert ble smidig og lystret vedkommendes impuls/tanke bedre. Det ble uforutsigbart, og derfor spennende å se på for et publikum. Denne treningen var utgangspunktet for innstudering av selve stykket. Stemmetreningen, som var en del av denne komposisjonen, ble utført med en vilkårlig tone gjentatte ganger i samsvar med bevegelse og pust. Det var en måte å komme i kontakt med kroppen på, og få de riktige muskler i hele kroppen til å lage lyd. Det var ingen oppmerksomhet rettet kun mot strupehodet, hele kroppen ble resonator for tonen. Pusten ble frigjort gjennom bevegelse, som igjen gjorde at riktig muskulatur ble brukt slik at tonen ble fri, og ble dannet uanstrengt og lett. Diksjon ble trenet igjennom diksjonsøvelser; en konsonant ble uttalt med energi før og/eller etter hver vokal i hele vokalrekken. Tunge og lepper ble svært aktive. Øynene eller blikket ble trenet gjennom å følge motpartens bevegelser av en finger i forskjellige retninger, uten å bevege hodet eller kropp. Fingrene ble trenet gjennom fingerøvelser/smidighetsøvelser; strekke og lukke en og en finger etter hverandre, uten stopp. All trening krevde konsentrasjon og tilstedeværelse, og min opplevelse var at dette var et viktig og svært effektivt forarbeid til selve rolleinnstuderingen.

ØVELSENE: Kroppsøvelser Det var pust og stemmeøvelser knyttet til plastiske handlings- og bevegelsesmønstre. Fysiske øvelser som ble til små komposisjoner.

3 3 MUSIKALSKE PRØVER: Men før vi kom til rolleinnstudering og arrangement, ble det lagt ned et stort arbeide i musikalske prøver for hele ensemblet. Det var svært krevende, da de fleste ikke er trenete sangere. Og musikken var tildels svært komplisert å synge. Vanligvis har både skuespillere og sangere støtte i et klaver eller et orkester når de framfører sang. Komponisten hadde også tenkt seg det mens han komponerte, men regissør ville kun benytte folkeinstrumenter. I sin begrensning, kan slike instrumenter ikke være støttende i den grad et orkester kan være det, så dette var svært utfordrene for skuespillerne, også for den mannlige hovedrolleinnehaver Miguel Steinsland og meg selv, som begge har sang som hovedbeskjeftigelse. Men vi måtte løse det hele likevel. Vi fikk benytte et klokkespill som kunne angi toner. Det passet bra i og med at Ibsen jo snakker om klokkespill i sin libretto. Ellers sang vi solistisk og flerstemt a cappella. ROLLEINNSTUDERING OG ARRANGEMENTSPRØVER: Dette ble en tung prosess, da vi stadig måtte avbryte arrangementsprøver for å repetere innøvde sangfraser. Musikken var som sagt vanskelig å synge, selv når man står rett opp å ned, så å skulle bevege seg, for eksempel klatre i en stige samtidig som man skulle være i situasjonen i sin egen karakterrolle, og synge riktige melodilinjer med et gammeldags språk uten støtte i et klaver/orkester, ble av og til en prøvelse både for utøvere og regissør. I tillegg sang kor og solister hver sin melodi samtidig - og ikke alltid like harmonisk klingende. Men det var med sikker hånd at regissøren Lars Øyno fikk hele ensemblet til både å klinge og å spille svært presist og samstemt. Scener ble gjentatt og gjentatt, forslag brukt eller forkastet, og ingenting ble overlatt til tilfeldighetene. Det skulle være helt presist, spillet ble utført i langsomme bevegelser, noe som er ekstra fysisk krevende for utøveren, men som også gjør forestillingen sårbar. Øyno ville ha fram det dramatiske, det skjøre og poetiske i stykket, noe jeg tror han lyktes godt med i følge gode kritikker i samtlige aviser, og meget gode tilbakemeldinger fra publikum. Forestillingen er invitert til å spille på en teater festival i Berlin i oktober (uke 43), og i skrivende stund arbeides med turné til India, Polen og England, samt Festspillende i Bergen og Ibsenfestivalen i Oslo i Registrering av FOU-arbeide: Fjeldfuglen i Ibsens ufullendte Opera: FJELDFUGLEN : Hege Tunaal Oslo, 3.juni 2009.

Vanligvis har både skuespillere og sangere støtte i et klaver eller et orkester når de framfører sang.

Like dokumenter

Oslo musikk- og kulturskole Fagplan for Forstudium Teater Undervisning i skuespillerfaget Innledning... 2 1. Innhold... 2 Mål for studiet 3

Oslo musikk- og kulturskole Fagplan for Forstudium Teater Undervisning i skuespillerfaget Innledning... 2 1. Innhold... 2 Mål for studiet 3 Arbeidsmåter... 2 Formidling; forestillinger og visninger...