Ørnulf Seippel Modernitet, politikk og miljø

Transkript

1 RAPPORT 2000:6 Nettversjon Ørnulf Seippel Modernitet, politikk og miljø Program for forskning og utredning for et bærekraftig samfunn Institutt for samfunnsforskning Oslo 2000

2 ISF 2000 Rapport 2000:6 Institutt for samfunnsforskning Munthes gate 31 Postboks 3233 Elisenberg 0208 OSLO ISBN: ISSN: Materialet i denne rapporten er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Det er lagt ut på internett for lesing på skjerm og utskrifter til eget bruk. Uten særskilt avtale med ISF er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring utover dette bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.

3 INNHOLD Forord... iii Oversikt over artikler... iv Kapittel 1: Innledning 1. Bakgrunn Tema og problemstillinger Teori, data og metode Sammendrag av avhandlingens enkeltbidrag Diskusjon og konklusjon Litteratur Kapittel 2: Risikosamfunnet: En teoretisk og empirisk kritikk 1. Innledning Risikosamfunnet: En presentasjon Teoretisk drøfting Empirisk drøfting Miljø og modernitet: Problemer, muligheter og utfordringer Litteratur Kapittel 3: Ecological Modernisation as a Theoretical Device: Strengths and Weaknesses 1. Introduction Ecological Modernisation: A Review What is Social Theory? Ecological Modernisation as Theory Theories of Modernisation Ecological Modernisation as Modernisation Summary & Conclusion Literature Kapittel 4: Modernity, Politics & the Environment 1. Introduction Modernity & Politics: The General Conditions Political Intermediation in a Late Modern Society Political Intermediation: The Social Movement Perspective Environmental Sociology in light of Middle Range Theories : Risk Society and Ecocentrism Conclusion Literature i

4 Kapittel 5: Environmentalism, Democracy and Political Opportunity Structures: The Case of Norwegian Environmental Movements 1. Introduction Democracy in the Environmental Discourse: A Review Democratic Theory: Justifications, Processes and Criteria Data and Methods The Norwegian Case Empirical Analyses Summary & Conclusion References Kapittel 6: Natur, politikk, mangfold: Miljøbevegelsens ideologi i et moderne samfunn 1. Innledning Miljøbevegelsens utvikling: Fra enhet til mangfold Miljøbevegelsens ideologi Metode og data Empirisk analyse: Naturvern, politikk og mangfold Analyse av empiriske funn: Struktur, ideologi og organisasjon Konklusjon Appendiks Appendiks Litteratur Kapittel 7: Political Environmentalism: Class Interests, Modern Values or Postmodern Feelings? 1. Introduction Modernity, Politics and Intermediation Postmodern Politics Environment and Nature as Politics Hypotheses Data & Methods Empirical Analyses: Results Discussions & Conclusions Literature ii

5 FORORD Arbeidet med denne avhandlingen ble påbegynt ved Prosjekt Alternativ Framtid (PAF). I 1996 ble PAF videreført som ProSus 1, og avhandlingen er i all hovedsak blitt til ved ProSus i årene Fra april 1999 har jeg vært ansatt ved Institutt for samfunnsforskning, og det avsluttende innledningskapittelet er skrevet her. Det er mange som har vært til hjelp i arbeidet med denne avhandlingen og som fortjener en stor takk. For det første er det alle ved ProSus. Her er det to personer som peker seg ut. William M. Lafferty har som ProSus-direktør og hovedveileder sørget for gode arbeidsvilkår gjennom flere år, samtidig som han ikke minst har kommet med mange, nyttige og viktige faglige kommentarer til arbeidet. Oluf Langhelle har en stor del av ansvaret for at ser jeg tilbake på tiden ved ProSus som en god og hyggelig tid, og han har også levert faglige kommentarer som har vært til stor hjelp i forbindelse med avhandlingsarbeidet. Trygve Bjørnæs og Marit Nyborg har begge gitt nyttige kommentarer til kapittel seks, og Alan Truesdale har vært en behagelig og effektiv språkkonsulent på de engelske tekstene. For det andre er det flere personer utenfor ProSus som har bidratt på en konstruktiv måte til dette arbeidet. Lars Mjøset (UiO) har som biveileder kommentert deler av arbeidet på en innsiktsfull måte. Dick Houtman (Erasmus Universitetet) har gitt oppmuntrende, skarpe og nyttige kommentarer til kapittel tre, fire, fem og syv. Ingolfur Blühdorn (University of Bath), Peter Dickens (University of Sussex) og Håkon Lorentzen (ISF) har alle bidratt i forhold til enkeltkapitler. Bortsett fra innledningskapittelet, har alle kapitlene blitt på vurdert av tidsskriftskonsulenter, noe de fleste av dem har hatt svært godt av. De engelskspråklige kapitlene har i tillegg alle være lagt fram på konferanser hvor de er diskutert og kommentert, som oftest med godt utbytte. Til slutt også en takk til NFR (MU) som gjorde det mulig å avslutte avhandlingsarbeidet selv om det institusjonelle en periode var en smule usikkert, og til ISF som hadde ledig plass til meg i denne perioden. Oslo, april 2000 Ørnulf Seippel 1 Program for forskning og utredning for et bærekraftig samfunn. iii

6 OVERSIKT OVER ARTIKLER Kapittel 2: Risikosamfunnet: En teoretisk og empirisk kritikk Tidsskrift for samfunnsforskning 3/98 Kapittel 3: Ecological Modernisation as a Theoretical Device: Strengths and Weaknesses Journal of Environmental Policy and Planning 3/2000 Kapittel 4: Modernity, Politics & the Environment I Buttel, Fred; Peter Dickens; August Gijswijt og Riley Dunlag (red.) (2000) Sociological Theory and the Environment. Lanham: Rowman and Littlefield Kapittel 5: Environmentalism, Democracy and Political Opportunity Structures: The Case of Norwegian Environmental Movements Environmental Politics 3/99 Kapittel 6: Natur, politikk, mangfold: Miljøbevegelsens ideologi i et moderne samfunn Sosiologisk tidsskrift 4/98 Kapittel 7: Political Environmentalism: Class Interests, Modern Values or Postmodern Feelings? Innovation: European Journal of Social Science 2/99 iv

7 1 INNLEDNING 1. Bakgrunn Da miljøsaken for alvor gjorde sin entré på den politiske dagsordenen i de fleste vestlige land på seksti- og syttitallet, var dette for en stor del miljøbevegelsens fortjeneste. Den produserte og formidlet kunnskap om ulike sider ved miljøproblemene, den satte denne kunnskapen inn i en større faglig og politisk sammenheng, og ved hjelp av nye og ofte iøynefallende aksjonsformer fikk den tidvis stor oppmerksomhet om miljøsaken (Jamison et.al 1990; Dunlap & Mertig 1992; Hansen 1993; Berntsen 1994; Dalton 1994; Rucht 1994; Diani 1995). I manges øyne var miljøbevegelsen samtidig noe mer enn en enkeltstående politisk reaksjon som reflekterte en mer eller mindre tilfeldig sak; miljøbevegelsen var knyttet til en form for kollektiv mobilisering som representerte en ny type sosial bevegelse med et potensiale som pekte hinsides de interesser og idealer som var blitt knyttet til tidligere sosiale bevegelser: nye grupper var involvert, nye verdier ble presentert, nye aksjonsformer prøvd ut, og nye organisasjonsformer mindre byråkrati og hierarki, mer demokrati og bredere deltakelse - skulle være sentralt (Offe 1985; Klandermans & Tarrow 1988; Melucci 1991; Rucht 1994). I sin mest uttalte form var det snakk om et nytt historisk subjekt : For the first time, social movements are becoming the main actors of society; (Touraine 1981:9). Senere har interessen for, oppmerksomheten om og de utopiske forhåpningene knyttet til miljøsaken og miljøbevegelsen kommet og gått (Downs 1972; Brand 1990; Tarrow 1994), saken er blitt koplet til så godt som alle eksisterende politiske ideologier - fra det dypt røde til det mørke brune (Betz 1991; Eckersley 1992; Barry 1999) - og den har fått en lang rekke organisatoriske uttrykk: fra politiske partier, via frivillige organisasjoner og sosiale bevegelser til spontane enkeltstående aksjoner (Dalton 1994; della Porta & Diani 1999). De siste årene er det blitt hevdet at mye av det politiske engasjement som var knyttet til miljøsaken på 60-,70- og 80-tallet er på hell, og at miljøsaken i dag er avideologisert, byråkra-

8 2 Ørnulf Seippel tisert, spesialisert og profesjonalisert (Eder 1996; Jamison 1996; Strømsnes & Selle 1996; Rucht et.al 1997). I etterpåklokskapens lys virker det rimelig at miljøsaken ikke kom til å spille den banebrytende og historiske rolle som f.eks. teoriene om de nye sosiale bevegelsene antydet og ofte håpet på. I lys av dette bør man derfor også være skeptisk til den nyere og motsatte tesen: at miljøsaken i dag bare kommer til uttrykk gjennom byråkratiske, spesialiserte, profesjonaliserte og hierarkiske organisasjoner. Mot en slik bakgrunn er formålet med denne avhandlingen å gi et mer nyansert bilde av miljøpolitisk engasjement slik det har kommet til uttrykk i et moderne vestlig samfunn, med Norge på 90- tallet som konkret eksempel. Innen for en slik ramme, er fokus først og fremst rettet mot miljøbevegelsen som den mest synlige bæreren av miljøet som en politisk sak, selv om også andre miljøpolitiske uttrykk partipolitikk og miljøholdninger/verdier mer generelt - vil bli studert. Mer konkret er analysene rettet mot dette politiske miljøengasjementets kulturelle eller ideologiske fundament: Hva slags verdier og hvilke ideologiske dimensjoner bygger ulike former for miljøpolitisk engasjement på? Hvordan kan man forklare framveksten av de verdi- og ideologiprofiler som kjennetegner dette miljøengasjementet? Hva slags konsekvenser kan man anta at endringer i det ideologiske fundamentet har for miljøsakens og miljøengasjementets framtid? Svarene på disse spørsmålene vil videre ha betydning for hvordan det miljøpolitiske engasjementet kan forstås som del av en mer generell politisk og samfunnsmessig utvikling. Avhandlingen har ut fra dette to hovedmålsetninger. På den ene siden er det meningen å komme med interessante innspill i forhold til en teoretisk debatt som omhandler den mer overordnede historiske, sosiale og politiske bakgrunnen for det moderne politiske miljøengasjementet. Utfordringen består her både i å introdusere en del kjente tilnærminger, vurdere fruktbarheten og holdbarheten i disse perspektivene og å utdype og eventuelt forbedre disse tilnærmingene på en relevant og konstruktiv måte; både som generelle teorier, i forhold til å generere interessante problemstillinger og i forhold til empiriske arbeider. På den andre siden er det meningen å se nærmere på en del konkrete temaer som har stått sentralt både i den samfunnsvitenskapelig og i den mer politiske debatten knyttet til miljøsaken; gi dem en sosiologisk fortolkning og empirisk forsøke å se om eller hvordan ulike fenomener er viktige i forhold til miljøpolitisk engasjement. Til sammen fører disse to hovedformålene - å bidra til en teoretisk debatt og å frambringe mer konkret og empirisk kunnskap om utvalgte sider ved dette feltet også til en

9 Innledning 3 tredje utfordring: å kunne se de mer generelle teoretiske arbeidene i sammenheng med det mer konkrete og empiriske. Det å sammenstille innsikter fra disse to delene av avhandlingen er en av utfordringene i dette innledningskapittelet. Avhandlingen rommer på en slik bakgrunn tre teoretiske og tre empiriske kapitler. Kapittel to og tre tar for seg de to mest kjente bidragene til den teoretiske debatten om miljø og politikk som dimensjoner ved moderniseringsprosessen ( risikosamfunnet og økologisk modernisering ). Kapittel fire er en mer generell drøfting av teoretiske tilnærminger til dette temaet, og det utvikles her et teoretisk perspektiv som finnes igjen i de empiriske analysene. Kapittel fem er en empirisk studie av den norske miljøbevegelses ideologiske fundament, kapittel seks er en empirisk analyse av miljøpolitisk engasjement i lys av demokratisk praksis og demokratiske verdier, mens kapittel syv er et forsøk på å belyse mulige sammenhenger mellom en postmoderne kultur og miljøpolitisk engasjement. Når det gjelder dette innledningskapittelet, består det foruten denne innføringen i avhandlingens bakgrunn og formål av fire deler. For å tydeliggjøre prosjektets overordnede målsetning, er innledningens neste del en gjennomgang av avhandlingens tema som med utgangspunkt i utvalgte sentrale begreper viser hvordan det abstrakte og teoretiske og det mer konkrete og empiriske til sammen danner en helhet: at de enkeltstående bidragene til sammen utgjør en enhetlig studie av ett fenomen. Denne delen munner ut i en serie med spørsmål og problemstillinger. Mens de mer spesifikke og enkeltstående problemstillingene blir besvart i innledningens del fire som er en oppsummering og sammenfatning av hvert enkelt kapittel, er det i den avsluttende diskusjonen meningen å drøfte de teoretiske og abstrakte tilnærmingene i lys av de mer konkrete og empiriske analysene. I innledningens tredje del drøftes teori, data og metode, og det er særlig avhandlingens bruk av ulike typer teori som har utgjort en utfordring og som følgelig her får mest oppmerksomhet. 1 1 Avhandlingen er med dette delvis en videreføring av ulike sider ved tidligere arbeider (Seippel 1991a, 1991b, 1993, 1995a, 1995b; Seippel & Langhelle 1993, 1994; Langhelle & Seippel 1993; Lafferty & Seippel 1994, 1995; Seippel & Lafferty 1996). På den ene siden tas det utgangspunkt i en del av de teoretiske perspektivene fra disse arbeidene. På den annen side har den vært, og dette er nytt, et forsøk på å få fram mer konkret kunnskap om dette problemfeltet og å se denne kunnskapen klarere i sammenheng med de generelle analysene.

10 4 Ørnulf Seippel 2. Tema og problemstillinger 2.1 Tema Temaet for denne avhandlingen er altså miljøsaken slik den kommer til uttrykk politisk i et moderne samfunn med særlig henblikk på hvordan dette skjer på siden av de etablerte politiske og korporative kanaler - dvs. som frivillige organisasjoner og sosiale bevegelser - og dette politiske engasjementets ideologiske og kulturelle uttrykk. Det er både meningen å gi utfyllende beskrivelser av ulike sider ved dette politiske engasjementet, forklare det bilde som tegnes, antyde noen av konsekvensene det kan få, og bidra til teoriutvikling som kan brukes i forbindelse med mer generelle fortolkninger av disse funnene. Avhandlingens tittel består av tre begreper som ganske direkte reflekterer avhandlingens innhold og oppbygging. På det mest generelle nivået tar avhandlingen for seg vårt samfunn som del av en større historisk utviklingsprosess (modernisering) og karakteriserer denne fasen med utgangspunkt i begrepet modernitet : det vil si et mangedimensjonalt, helhetlig og historisk perspektiv. De tre første kapitlene tar helt eksplisitt sitt utgangspunkt i denne tematikken, knytter det til politikk og miljø, og danner videre bakgrunn og ramme for de mer empiriske analysene som følger. I det følgende vil jeg redegjøre mer spesifikt for hva som ligger i de tre begrepene modernitet, politikk og miljø og vise hvordan de gir en inngang til avhandlingens tema. Etter å ha introdusert temaet gjennom disse tre begrepene, presenterer jeg de mer konkrete spørsmålene og problemstillingene som ligger til grunn for avhandlingens ulike deler. Disse problemstillingene med tilhørende spørsmål, vil så igjen danne utgangspunkt for senere sammenfatninger, diskusjoner og konklusjoner Modernitet Den mer generelle og abstrakte tilnærmingen som analysene i avhandlingen bygger på lar seg altså oppsummere i begrepet modernitet. Jeg vil her kort avklare modernitetsbegrepets posisjon og status i forhold til begrepene modernisering, det moderne og modernisme, gi en historisk skisse av moderniseringsprosessen, vise til tre analytiske dimensjoner ved moderniteten, for så til slutt å vise hvordan og hvorfor en slik til-

11 Innledning 5 nærming er fruktbar i denne sammenhengen. Begrepet modernitet blir drøftet mer utførlig og analytisk i avhandlingens kapittel fire (Modernity, Politics & the Environment). Begrepet modernisering beskriver først og fremst en historisk prosess, og svært ofte er det snakk om framveksten av et moderne samfunn til forskjell fra et tradisjonelt samfunn. En forskjell mellom disse to epokene som mange har lagt vekt på som avgjørende, er deres ulike tidsforståelser; fra å ha et syklisk tidsbegrep til å se på historien som en lineær utviklingsprosess (Luhmann 1991; Elias 1992; Kumar 1995; Therborn 1995). Denne nye forståelsen av tid var også lenge knyttet til en form for utviklingsoptimisme, der man antok at moderniseringsprosessen hadde et mål som alle samfunn ville nå, og at alle samfunn på et eller annet tidspunkt skulle gjennom bestemte faser på veien mot dette målet (Alexander 1990). I dag finner vi en utbredt skepsis til en del av de forutsetningene som lå til grunn for den optimistiske og deterministiske bruken av moderniseringsbegrepet, og det brukes nå stort sett uten bestemte teleologiske og universelle fordringer. 2 Det moderne er et mer statisk begrep og brukes som regel som en beskrivelse av den samfunnsformasjonen som er resultat av moderniseringsprosessen. Modernitet peker på karakteristika ved det (posttradisjonelle) samfunnet som har gjennomløpt moderniseringsprosessen; dvs. det innebærer både fokus på visse trekk ved et samfunn samtidig som det viser til at disse er resultat av en historisk utvikling (Sztompka 1993; Kumar 1995). Modernisme er først og fremst å forstå som en kulturell retning i det moderne samfunn, ofte som en form for kritisk refleksjon over moderniteten og som et uttrykk for den ambivalens som har kjennetegnet moderniseringsprosessen fra romantikken til postmodernismen. (Bauman 1991; Featherstone 1991; Sztompka 1993; Kumar 1995; Offe 1996). Når modernitet er valgt som begrep i tittelen for avhandlingen, skyldes det at hovedformålet med avhandlingen er å se nærmere på sammenhengen mellom kjennetegn ved det samfunnet vi lever i, og som altså sammenfattes i begrepet modernitet, og det miljøpolitiske engasjementet man finner i dette samfunnet, samtidig som det er meningen å fortolke disse fenomenene som en del av en historisk prosess; moderniteten er et resultat av moderniseringsprosessen. Selv om modernitet er 2 Denne skepsisen er antakeligvis noe av grunnen til at begrepet modernitet har blitt mer vanlig enn tidligere da dette i dag i større grad er del av en tradisjon som også uttrykker modernismens skepsis til moderniseringsprosessen.

12 6 Ørnulf Seippel valgt som det sentrale begrepet i avhandlingen, vil altså både det moderne (en samfunnsformasjon) og modernisering (en historisk prosess) stå sentralt, og de tre begrepene vil bli brukt om hverandre. Begrepet modernisme spiller en mer perifer rolle i avhandlingen. Ulempen med modernitetsbegrepet er at det er relativt upresist og vanskelig å bruke på en konsistent og entydig måte. 3 Fordelen er at begrepet gir assosiasjoner peker på generelle karakteristika ved et samfunn (en tilstand) som er resultatet av en historisk prosess som er riktige og viktige i forbindelse med analysene i avhandlingen. Når det gjelder moderniseringsbegrepet, peker Sztompka (1993) på at det ikke finnes noen eksplisitt enighet om hvilken periode det helt spesifikt er snakk om, nøyaktig hvilke geografiske områder det dreier seg om eller akkurat hva som kjennetegner den prosessen begrepet er tenkt å skulle beskrive. Mot en slik bakgrunn kan det derfor være fruktbart å følge Sztompka i en mer upresis måte å bestemme modernitetens bakgrunn: Most historians would agree that modernity arose in the aftermath of great revolutions. The American and French revolution provided the political, institutional framework of modernity: constitutional democracy, the rule of law and the principle of sovereignty of nations-states. The British industrial revolution provided the economic foundation: industrial production by free labour force in urban settings, engendering industrialism and urbanism as new modes of life, and capitalism as a new form of appropriation and distribution. (Sztompka 1993:69-70) I et historisk perspektiv er det sosiale endringer i forlengelsen av denne beskrivelsen som er innholdet i det de fleste forbinder med moderniseringsprosessen. Med hensyn til økonomi, har vi i den vestlige verden opplevd en materiell vekst (med enkelte periodiske tilbakeslag) som man tidligere ikke har sett maken til. Samfunnene har her utviklet seg fra å være relativt ensidige jordbrukssamfunn til mer eller mindre industrialiserte samfunn, senere også, i ulik grad, service- eller informasjonssamfunn. Sammen med en slik økonomisk utvikling har det funnet sted en omfattende urbanisering, man har tatt i bruk en rekke nye energikilder og en rekke teknologiske nyvinninger. Den økonomiske utviklingen har i sin tur ført med seg et mer åpent og fritt arbeidsmarked. Økonomiens sentrale rolle blir også tydelig i det eiendomsforhold og markedsposisjon for mange er den viktigste kilde til sosial status, og vestlige samfunn er ofte blitt beskrevet og forstått med utgangspunkt i sin økonomiske organisering (kommunisme, sosialisme, kapitalis- 3 Det er selvfølgelig meningen at denne begrepsbestemmelsen skal reflekteres i avhandlingen. Jeg må likevel innrømme at dette er vanskelig fordi The... terms, even in these distinct senses, are certainly connected, and it is not always possible to be completely consistent in keeping them separate.... This is partly because there is no general consensus on their meanings. But it seems useful to try to maintain the distinction. (Kumar 1995:67).

13 Innledning 7 me). På det politiske området utvikles det en (velferds)stat med svært omfattende funksjoner og oppgaver, man har fått en stadig ekspanderende statsadministrasjon (byråkrati), og knyttet til statens utvikling får man også et omfattende rettssystem. Videre har man fått en mer demokratisk politisk prosess og en sterkt utvidet medborgerskapsrolle. På det kulturelle området er et av de mest markante moderniseringstrekkene at religion ser ut til å miste autoritet (sekularisering). Parallelt med dette har vitenskapen vært i både kvalitativ og kvantitativ framvekst, noe som igjen henger sammen med at det har funnet sted en utdannelseseksplosjon. Nok et viktig forhold er at det er utviklet en rekke nye kommunikasjonsmedier som igjen har banet veien for en form for massekultur. I hverdagslivet har man fått et klarere skille mellom arbeid og fritid (et skille som i følge noen er i ferd med å forvitre igjen), en privatisering av familien, et større spekter av familieformer, endrede kjønnsroller og mer fritid og forbruk som en stadig viktigere side ved hverdagslivet. Selv om det ikke finnes noen enighet om hva hvert enkelt av disse utviklingstrekkene egentlig innebærer og betyr, hvordan de henger sammen eller hvilke av dem som eventuelt er viktigst, er det hevet over tvil at de til sammen har bidratt til at de vestlige samfunn vi i dag kaller moderne er vesensforskjellig fra de samfunnene som ble revolusjonert for to-tre hundre år siden. Til tross for at de fleste historiske samfunn har stått overfor miljøproblemer av en eller annen type (Ponting 1991; Mjøset & Kasa 1994), er det like fullt utvilsomt at miljøproblemene slik vi kjenner dem i dag forurensning, drivhuseffekt, ozon, reduksjon i artsmangfold osv. er et direkte resultat av et samspill av de mange faktorene som over er presentert som moderniseringens historiske kjennetegn. Det er imidlertid også klart at vi i dag har et mer eksplisitt fokus på slike problemer enn tidligere, og at de dermed har en annen sosial betydning og funksjon enn tidligere: natur er blitt til miljø (Luhmann 1986) og naturen er død (Giddens 1994; McKibben 1990). Å søke ut de konkrete årsakssammenhengene i dette feltet kan være vanskelig, men at det er en sammenheng mellom miljøproblemene, økonomisk vekst og øket konsum, teknologisk innovasjon, vitenskapelige oppdagelser, politisk organisering mm. er det likevel liten tvil om. Formålet med denne avhandlingen er imidlertid ikke å forklare sammenhengen mellom moderniteten og hvordan vi har fått hvilke miljøproblemer eller hvordan de best kan løses, men å se på en del sosiale og politiske reaksjoner på disse miljøproblemene, dvs. miljøpolitisk engasjementet i lys av mer generelle trekk ved det moderne samfunnet.

14 8 Ørnulf Seippel Mer analytisk reflekteres disse konkrete utviklingstrekkene i tre forhold som ofte blir trukket fram som grunnleggende for moderne samfunn til forskjell fra tradisjonelle samfunn, og alle disse tre forholdene betegner en form for oppløsning av en helhetlig og velintegrert samfunnsformasjon. Det første forholdet er at man i moderne samfunn finner en mer utpreget funksjonell differensiering enn i tradisjonelle samfunn, hvilket vil si at utførelsen av ulike samfunnsmessige oppgaver i stadig større grad finner sted på ulike og relativt selvstendige handlingsarenaer 4 (sosiale systemer, institusjoner) der sosial interaksjonen koordineres med hjelp av systemspesifikke interaksjonsmedier (Durkheim 1964; Parsons 1991; Luhmann 1987). Det andre forholdet er en form for rasjonalisering som innebærer at ting i stadig mindre grad kan tas for gitt eller begrunnes med henvising til tradisjon. I tillegg til at det finner sted et stadig økende krav til rasjonell begrunnelse for valg, er det også en tendens til at det finnes flere og relativt selvstendige gyldighetskriterier for begrunnelse av disse valgene: for eksempel saklige, normative og estetiske (Weber 1993; Habermas 1984, 1987). Det siste forholdet individualisering - er langt på vei et resultat av de to første prosessene og peker på individets plass i et moderne samfunn som mer åpent og mindre forutbestemt enn tidligere, og med det på sett og vis også mer krevende; man blir tvunget til å gjøre personlige valg av betydning for ens egen og andres framtid, der man tidligere i større grad kunne følge i tradisjonens fotefar (Simmel 1971; Giddens 1991; Beck 1992). En teoretisk forståelse av det moderne der alle disse tre forholdene har sin plass finnes hos Habermas (1984, 1987, 1992). Ved å velge modernitetsbegrepet som sentralt i avhandlingen, ligger det selvfølgelig en antakelse om at dette er et perspektiv som gjør det mulig å beskrive viktige trekk ved det samfunnet vi lever i i dag, og at disse trekkene er relevante for å forstå det miljøpolitiske engasjementet vi finner i dette samfunnet. Selv om store deler av avhandlingen brukes til å fokusere på forhold som er under endring, innebærer dette valget av modernitet som det sentrale fokus at jeg antar at hovedkjennetegnene på det moderne som en samfunnsformasjon ligger fast, og at det jeg peker ut som viktige endringstrekk best kan forstås som bevegelser innen denne samfunnsformasjonen. 4 Mye av det som er skrevet i tilknytning til modernitetsdiskusjoner her vært innen en strukturfunksjonalistisk tradisjon (eller funksjons-strukturalistisk), og begrepet om sosiale systemer har med det stått sentralt. Modernitetsperspektivet har i dag en anvendelse som peker utover denne tradisjonen, og jeg bruker derfor også begreper som (sosial) institusjon og handlingsarena i en tilnærmet lik betydning.

15 Innledning 9 Forskjellige forfattere legger vekt på ulike forhold når de snakker om modernisering og modernitet. Mens f.eks. Inglehart (1997) understreker at modernisering dreier seg om industrialisering, legger Bauman (1991) vekt på modernitet som en særegen kulturell orientering. Poenget med å bruke modernitetsbegrepet er imidlertid ikke å vektlegge utviklingen innen for én sosial institusjon, men å få fram at samfunnsutviklingen fører til endringer som nedfelles i flere, særegne og relativt autonome handlingsarenaer samtidig som det er en sammenheng mellom hva som skjer på enkelte av disse arenaene og hva som skjer i de andre. Målsettingen er altså å få til en helhetlig analyse som både har rom for enkeltsystemers særegenheter og samspillet mellom slike egenartede samhandlingsarenaer (jf. Tilly 1984, 1997; Münch 1992, 1996; Therborn 1995). Denne dobbelheten autonomi og gjensidig avhengighet - viser hen til en av de uavklarte konfliktene i denne typen samfunnsanalyser, og som også har fått gjennomslag når det gjelder analyser av forholdet miljø-samfunn: å finne en balansegang mellom å se på sosiale systemer først og fremst som autonome (Luhmann 1986), eller som i stor grad gjensidig avhengige av hverandre (Münch 1994). Begrepet om modernitet gjør det med dette mulig (i) å peke ut viktige og karakteristiske trekk ved vårt samfunn som en helhet, (ii) å beskrive enkelte og relativt autonome sfærer i dette samfunnet, (iii) å se på forholdet mellom ulike samfunnssfærer, (iv) å studere endring over tid og (v) å se på fenomener i lys av kritikk rettet mot det moderne. Fordelen er med det at det går an å se på spesifikke forhold i lys av mer generelle trekk (eller omvendt) samtidig som man opprettholder et historisk perspektiv. Å tematisere vårt samfunn på denne måten gir videre også en mulighet for både å gripe en del av de viktigste sosiale prosessene knyttet til politiseringen av miljøproblemene, og samtidig knytte dem til viktig sider av den kritikken som er en del av denne prosessen.

16 10 Ørnulf Seippel Politikk Mens alle sosiale relasjoner i en viss forstand er politiske i det de også har en maktdimensjon, er det bare noen saker som har politisk relevans i en større samfunnsmessig kontekst, eller i en mer konvensjonell politisk forstand. For å forstå hvordan hva blir til en politisk sak, bør man altså på den ene siden studere det politiske som et autonomt sosialt system der kommunikasjon og samhandling foregår i lys av spesifikke interaksjonsmedier som både er med på å muliggjøre og begrense politikkens handlingsfelt. På den annen side må politikk også forstås som en del av en større samfunnsmessig helhet og som en del av en uforutsigbar historisk prosess. For å få et grep om hvordan miljøspørsmålet tar form politisk, er det videre viktig å se på politikk som en prosess: hvordan noe går fra å være heller uartikulerte interesser og verdier ute i en befolkning via ideologisk mobilisering og organisering av interesser og verdier i partier, organisasjoner eller sosiale bevegelser, til å bli gjenstand for byråkratisk-administrativ behandling og politisk implementering som så igjen danner bakgrunn for (nye) interesser og verdier: formidlings-, legitimasjons-, implementerings- og effektivitetshensyn veves i hverandre. I denne avhandlingen der formålet først og fremst er å beskrive, forklare og fortolke den ideologiske dimensjonen ved miljøpolitisk engasjement, og den mest sentrale aktøren er miljøbevegelsen, er det den såkalte input-siden av den politiske prosessen som blir stående i fokus; dvs. spørsmålet er hvordan natur og miljø (natur) får et ideologisk (kultur) og organisatorisk uttrykk (institusjon), hvordan miljøsaken bæres fram, av noen, med et innhold, i en form, på (eller ved siden av) en arena. Mens de vestlige liberal-demokratiske politiske systemene slik de utviklet seg i den vestlige verden i etterkrigstiden lenge, og ofte som en del av moderniseringsprosessen, ble sett på som det vellykkede endepunktet på en historisk utvikling styrt av fornuftige, frie og rasjonelle individer, gjorde hendelser på seksti- og syttitallet sitt til at mange begynte å stille seg mer spørrende og tvilende til det politiske systems fortreffelighet, funksjonsevne og hvilke interesser det egentlig representerte (Crozier et.al 1975; Barnes & Kaase 1979; Inglehart 1977, 1990, 1997; Jenssen 1993; Klingemann & Fuchs 1995; Dalton 1996; Klandermans 1997). Viktige endringer syntes å finnes sted både i forhold til selve det politiske system og i forhold til relasjonene mellom det politiske systemet og dets omverden. For å få et grep om disse endringene, må man ha en teori som sier noe om hvordan en interesse, verdi eller sak formes gjennom en politisk pro-

17 Innledning 11 sess, og som et utgangspunkt vil jeg her vise til Lipset og Rokkans skillelinjemodell (1967). Her er det interesser og verdier knyttet til produksjon (eiendomsforhold, næringstype), religion, geografi og kultur som ligger til grunn for viktige interesser og verdier i befolkningen som det så (potensielt) er organisert politisk i forhold til. Dette er skillelinjene som utgjør bakgrunnen for institusjonaliseringen av det moderne industrisamfunnets politiske interesser og verdier: politiske partier og interesseorganisasjoner. Den samme distinksjonen mellom struktur, kultur og organisasjon er i dag også sentral i teorier om sosiale bevegelser, og det er disse to tradisjonene politisk sosiologi og teorier om sosiale bevegelser som sammen utgjør det teoretiske fundamentet som supplerer de mer generelle modernitetsteoriene i avhandlingens empiriske arbeider. Urolighetene på seksti- og syttitallet avfødte altså en mer utbredt skepsis til den moderne politikken (og i neste omgang, skepsis til denne skeptiske reaksjonen selv), som for en stor del reflekterer endringer langs de tre dimensjonene som skillelinjemodellen er bygget opp rundt: struktur, kultur og organisasjon (Bartolini & Mair 1990; A- ardal 1994). Det er blitt pekt på at det fant sted viktige endringer i samfunnets økonomiske struktur (f.eks. nye klassekonstellasjoner (Gouldner 1979), post-industrialisme (Touraine 1974; Bell 1976) og postfordisme (Amin 1994)), i dets kulturelle fundament (f.eks. postmaterialisme (Inglehart 1990) og postmodernisme (Jameson 1991; Lash & Urry 1994)) og at det dukket opp nye politiske saker som miljø, fred, seksualitet, etnisitet og likestilling. Dette er bakgrunnen for at nye velgergrupper, interesser og verdier setter sitt preg på den politiske dagsordenen, nye politiske partier gjør sin entre og viktige deler av det politiske engasjementet ser ut til å finne andre utløp enn det konvensjonelle parti- og organisasjonsapparatet. Den nye og mindre konvensjonelle politiske kanalen, som etter hvert må kunne betraktes som relativt etablert (jf. begrepet om Social Movement Society (Neidhardt & Rucht 1994; Meyer & Tarrow 1998)), er i tillegg også preget av at nye organisasjons- og aksjonsformer blir forsøkt tatt i bruk. Det finnes mange og til dels ulike oppfatninger om hvor betydelige disse endringene er og hva de egentlig består i, både som en del av moderniseringen i stort, og som en del av politikken mer spesielt. Det er like fullt klart at miljøsaken, som ikke var en viktig sak i de klassiske skillelinjemodellene, har spilt en viktig rolle i forhold til flere av de utviklingstendensene som er antydet over. For det første er det ut fra miljøhensyn stilt spørsmålstegn ved de grunnleggende interessene og verdiene som ligger til grunn for det moderne samfunns politiske organisering (Dobson 1991; Eckersley 1992; Barry

18 12 Ørnulf Seippel 1999). Mot en slik bakgrunn er det blitt dannet politiske grupperinger knyttet til miljøsaken som ikke alle faller sammen med de etablerte skillelinjene (Cotgrove & Duff 1980, 1981; Eckersley 1989; Skogen 1995). Saken har hatt innflytelse på de eksisterende politiske partier (Aardal 1993), det har vært forsøkt dannet egne grønne partier (Bjørklund & Hellevik 1988; Kitschelt 1989; Richardson & Rootes 1995; Muller- Rommel 1993) - i Norge uten særlig hell (Aardal 1993; Knutsen 1997) - og saken har også utfordret det etablerte organisasjonsapparatet (Jahn 1989), ikke bare de politiske partiene. Miljøproblematikken har også vært en av de sakene som har stått mest sentralt for dem som har fremmet sine saker utenfor de konvensjonelle politiske formidlingskanaler. Miljøsaken har således både påvirket formidlingen av politikk i de etablerte kanaler, samtidig som det miljøpolitiske engasjementet har vært en viktig del av den nye politikken som har etablert seg på siden av disse kanalene. I tillegg til at det etter hvert er blitt tydelig at sosiale bevegelser er en viktig politisk aktør i forhold til miljøsaken, gjorde også disse mange endringene i måten det politiske engasjementet kom til uttrykk på, at man på et tidspunkt begynte å snakke om miljøbevegelsen som en av flere nye sosiale bevegelser (Touraine 1981; Melucci 1991; Offe 1985; Klandermans & Tarrow 1988; Rucht 1994; Kriesi et.al. 1995). Til tross for forskjeller når det gjaldt hva man i denne sammenhengen la vekt på, er det like fullt fire forhold som går igjen i mange av disse tilnærmingene. For det første har de nye sosiale bevegelsene en sosial forankring som ofte går på tvers av de klassiske skillelinjene. For det andre fokuserer de nye bevegelsene mye på hvordan den politiske aktiviteten organiseres. For det tredje representerer disse organisasjonene nye ideologier og verdier på en del konkrete saker. Og til slutt har disse organisasjonene nye politiske handlingsrepertoirer. De siste årene har den entusiasmen som fulgte teoriene om de nye sosiale bevegelsene blitt møtt med en mer nøktern reaksjon, der man er mer opptatt av sosiale bevegelsers tendens til å institusjonaliseres enn å utfordre - både formelt og substansielt - det eksisterende (Eder 1996; Rucht et.al 1997; Meyer & Tarrow 1998; Seippel 1999a). I siste instans har også enkelte av miljøsakens politiske uttrykk blitt sagt å utfordre - på godt (Dryzek 1996) og vondt (Ferry 1995; Taylor 1996) - selve det demokratiske fundament vårt politiske system er tuftet på. Mens betydningen og varigheten av mange av disse tendensene fortsatt er omstridt, synes det imidlertid å være fastslått at det er etablert en slags ny kanal for politisk protest utenfor den konvensjonelle politikk (Klingemann og Fuchs 1995).

19 Innledning 13 Sosiale bevegelser er et begrep som ofte brukes ganske vidt og uforpliktende. Det pågår imidlertid også en interessant debatt om hvordan begrepet bør forstås, og blant de mest sentrale bidragene til denne debatten finner vi Sidney Tarrows forslag til definisjon som sier at «Movements, I will argue, are better defined as collective challenges by people with common purposes and solidarity in sustained interaction with elites, opponents and authorities» (1994:3-4). Denne definisjonen dekker fire elementer: kollektive utfordringer, en felles hensikt, solidaritet og interaksjon over tid. I et annet forsøk på å oppsummere og integrere ulike tilnærminger til studiet av sosiale bevegelser, har della Porta og Diani (1999:14-15) plukket fram fire forhold som de mener å finne igjen i viktige tilnærminger til fenomenet: uformelle samhandlingsnettverk, solidaritet og felles verdensforståelser, kollektiv handling som fokuserer på konflikt og protest. I forhold til disse begrepsbestemmelsene er det et empirisk spørsmål i hvilken grad det som er objekt for mine analyser faktisk er å betrakte som sosiale bevegelser. Antakeligvis faller mye av det jeg i denne avhandlingen kaller miljøbevegelsen utenfor en slik begrepsbestemmelse fordi det miljøpolitiske engasjementet tidvis er mindre utfordrende, mer organisert, for en stor del bygger på en mer pluralistisk ideologi og for en stor del er mindre handlingsorientert. Jeg har like fullt valgt å bruke betegnelsene sosiale bevegelser og miljøbevegelsen. Dette skyldes delvis at det er vanskelig å skille skarpt mellom sosiale bevegelser og frivillige organisasjoner, det er snakk om glidende overganger der de fleste frivillige organisasjoner også miljøorganisasjoner i større eller mindre grad, har preg av bevegelse (se f.eks. della Porta & Diani 1999). Delvis har det også stilistiske årsaker; miljøbevegelsen er en innarbeidet term, som, selv om den altså er noe misvisende i forhold til hva som mer spesifikt legges i begrepet, er det begrepet som gir de mest fruktbare assosiasjoner Miljø Modernitet og miljø er blitt knyttet til hverandre på flere måter. For det første koples modernitet, natur og miljø ganske umiddelbart og direkte i det syn at det klassisk moderne i sitt fundament er et forsøk på å omforme våre naturlige omgivelser på en måte som er i samsvar med menneskers ønsker og behov: It was in the name of nature and the development of nature that the battle was waged against the immobility of the

20 14 Ørnulf Seippel established order, of law and succession (Touraine 1981:3). Dette er det moderne som et prosjekt der fornuft, frihet og framskritt går sammen det store opplysningsprosjektet - og i tråd med et slikt syn er miljøproblemene bare et feilskjær på veien mot noe fullendt; foreløpige feil kan løses med mer modernitet: vitenskap, teknologi og sosial organisering (Murphy 1994:4-5). Miljøproblemene er en av de viktigste sakene når det gjelder å utløse en mer spørrende og kritisk holdning til det klassiske opplysningsoptimistiske moderniseringsprosjektet slik det er skissert over (Eder 1990; Kumar 1995:134), og de fleste som tar for seg forholdet miljø og modernitet bruker da også en slik tilnærming som utgangspunkt for kritikk av en eller flere sider ved moderniseringsprosessen. I forlengelsen av dette kan det se ut til å være fruktbart å skille mellom to former for kritikk; en som aksepterer betingelser og muligheter slik de er gitt i form av det moderne, en som er mer kritisk og hvis mål er å overskride disse premissene. Den første muligheten er at man ser for seg mer eller mindre radikale endringer innen det moderne. Dette kan f.eks. komme til uttrykk som ønsker om en bedre politikk, et mer velfungerende marked eller en ny kultur. Men det kan også ta form av mer helhetlige og dyptpløyende prosjekter som tar det moderne for gitt, men likevel skisserer epokegjørende endringer innen for en slik samfunnsformasjon. Eksempler på denne typen reaksjoner er ideene om en bærekraftig utvikling (WCED 1987), refleksiv modernisering (Beck 1992; Beck et.al 1994; se kapittel 2) og økologisk modernisering (Hajer 1995; se kapittel tre). Hvor utopiske og/eller realistiske hver av disse er, og hvordan de forholder seg til hverandre er omstridt (kap to og tre). Den andre muligheten er at man hevder at det er noe grunnleggende galt med det moderne som differensiering, rasjonalisering eller individualisering; som marked, politikk, forbruk eller kultur - og at moderniteten i bunn og grunn er årsaken til miljøproblemene (Rogers 1994). Den mer fundamentale kritikken som hevder at løsningen må finnes i et brudd med det moderne finnes igjen i to former. På den ene siden har vi en mer nostalgisk tilbakeskuende reaksjon som framhever tradisjonelle samfunns bærekraftige omgang med sine naturressurser (Helbling 1992), og som følgelig hevder at grunnleggende kjennetegn ved det moderne må avvikles for å få til en mer miljøvennlig utvikling (Glendinning 1995). På den andre siden har vi en ofte like fundamental men mer framtidsrettet tro på en slags postmoderne radikal overskridelse; en ny kultur eller værensform er den eneste mulige løsningen på miljøproblemene (Gare 1995; Oelschlaeger 1995).

21 Innledning 15 Mange av de mer konkrete bidragene til og de mest kjente dimensjonene i en slik modernitetskritikk for eksempel venstre-liberale verdier - lar seg som allerede vist formulere i tilknytning til det moderne eller det politiske. Det finnes like fullt temaer som har et mer genuint og direkte opphav i miljødebatten, og fordi de har vært mer perifere i den politiske og sosiale debatten, i mindre grad er gjort til temaer i samfunnsvitenskapelige studier. Noen eksempler er det klassiske naturvernet som må kunne sies å utgjøre en relativt selvstendig ideologisk dimensjon. Et annet viktig ideologisk innspill fra miljødebatten er den kritikken som går på at de verdiene som dypest sett ligger til grunn for det moderne samfunn og dets politiske organisering har en antroposentrisk karakter (Næss 1991; Seippel & Langhelle 1993) og med det neglisjerer den iboende verdi som også ikke-menneskelig vesener kan sies å ha (Seippel & Lafferty 1996). Disse ideologiske dimensjonene vil sammen med bl.a. øko-feministiske verdier og teknologikritikk være en del av drøftingene i kapittel seks. Som vist gir modernitetsperspektivet i seg selv en lang rekke interessante innfallsvinkler til å forstå samfunnsutviklingen på et generelt nivå, som en bakgrunn for mer konkrete studier av politikk, og enda mer konkret, miljø som en politisk sak. Modernitetsperspektivet identifiserer en lang rekke historisk utviklingstrekk som til sammen legger grunnen for en tendens til differensiering, rasjonalisering og individualisering som igjen både innebærer problemer og muligheter for å drive politikk og for å forholde seg til miljøsaken. De tre stikkordene modernitet, politikk og miljø og de temaer og problemer de reiser, utgjør på denne måten bakgrunnen for analysene i denne avhandlingen, de knytter dem sammen, og de er også utgangspunktet for valget av konkrete problemstillinger. Mens det finnes mange innspill til en miljøpolitisk ideologidebatt (Eckersley 1992; Seippel & Langhelle 1994; Barry 1999), og analyser av enkelte ideologiske dimensjoner i miljøpolitisk engasjement, er det få analyser som både tar for seg helheten av slike ideologiske dimensjoner og ser dem i forhold til hverandre. En første målsetning har derfor vært å få et grep om den ideologiske orienteringen til de miljøpolitiske aktive som helhet i det relativt pluralistiske ideologiske feltet som kjennetegner det moderne. For det andre har det vært mye teoretisk debatt om forholdet mellom sosiale bevegelser og demokrati generelt, og miljøbevegelsen og demokrati mer spesielt. Det har imidlertid vært få empiriske analyser av slike problemstillinger, og det er derfor interes-

22 16 Ørnulf Seippel sant å se på de miljøpolitisk aktives holdning og praksis i forhold til selve fundamentet for vårt politiske system, den demokratiske prosess og ikke minst, samspillet mellom holdninger til demokratiet og andre miljøideologiske dimensjoner. Og mens det finnes flere forsøk på å se på sammenhengen mellom økonomiske og strukturelle endringer og miljøpolitiske engasjement, har det (bortsett fra postmaterialisme) vært mindre fokus empirisk på kulturelle endringers betydning for miljøpolitiske engasjement. Den tredje konkrete problemstillingen tar derfor tak i akkurat dette; er det en sammenheng mellom verdier som er typiske for vårt (post)moderne samfunn og miljøpolitisk engasjement, og hvordan er eventuelt en slik sammenheng. 2.2 Problemstillinger Temaene og tilnærmingene slik de er introdusert over, varierer i abstraksjonsgrad. Dette har implikasjoner for hvordan man kan og bør nærme seg dem vitenskapelig: om de først og fremst egner seg som gjenstand for mer generelle, spekulerende og teoretiske analyser, eller om de kan være utgangspunkt for mer konkrete spørsmål og spesifikke og empirisk relevante hypoteser (se avsnitt 3.1). På en slik bakgrunn skal jeg derfor først presentere den tilnærmingen som har ligget til grunn for de teoretiske drøftingene. Dernest skal jeg vise til tre mer konkrete sett med spørsmål og problemstillinger som har ligget til grunn for de empiriske kapitlene. Jeg vil deretter si noe om hvordan innsikter fra disse to ulike tilnærmingene kan sammenstilles: hvordan miljøsakens politiskideologiske uttrykk kan belyse generelle kjennetegn ved vårt moderne samfunn og hvordan miljøengasjementet ser ut i lys av modernitetens karakteristika. De tre første kapitlene er i hovedsak teoretiske arbeider og i mindre grad enn de tre empiriske arbeidene basert på eksplisitte problemstillinger, spørsmål og hypoteser. Mens de to første arbeidene (kapittel to og tre) er drøftinger av to spesifikke teoridiskusjoner risikosamfunnet og økologisk modernisering og debatten knyttet til disse begrepene, er det siste teoretiske bidraget (kapittel fire) et forsøk på både å sette disse teoridiskusjonene inn i en mer generell sammenheng og på en konstruktiv måte utvikle fruktbare og konkrete teoretiske perspektiver som kan brukes i videre studier av miljøet som en politisk sak i et moderne samfunn. Opplegget i de to første kapitlene er at de aktuelle teoriene presenteres og sammenliknes med konkurrerende teorier og per-

23 Innledning 17 spektiver. På en slik bakgrunn blir svakheter og styrker påpekt, og et alternativt teoretisk perspektiv blir presentert. Til en viss grad blir også de teoretiske debattene vurdert i lys av empirisk forskning. Formålet med de teoretiske arbeidene er med det (i) å presentere de to mest kjente bidragene til miljø-modernitet diskursen, (ii) å finne fram til sterke og svake sider ved disse bidragene og (iii) å utvikle et eget perspektiv som er tenkt både som et svar til den kritikken som reises i kapittel to og tre, som et mulig perspektiv for analyser av miljøpolitisk mobilisering mer generelt og, ikke minst, som et bakteppe for analysene som følger senere i avhandlingen. Den første konkrete analysen tar utgangspunkt i en viktig faglig debatt som har tatt for seg hvordan miljøbevegelsen forholder seg og fungerer i forhold til den kanskje mest grunnleggende dimensjonen ved vårt politiske system: demokratiske verdier. Helt konkret har følgende spørsmål ligget til grunn for dette kapittelet: Hvilken rolle spiller miljøbevegelsen i forhold til demokratiske verdier og idealer? Hvilke temaer står sentralt i denne debatten, og hva slags kriterier er det mulig og rimelig å vurdere miljøbevegelsens demokratiske innsats i forhold til? Hvordan oppfører miljøbevegelsen seg i forhold til disse kriteriene? Det finnes mange oppfatninger av hva slags verdier det moderne miljøvernet representerer, og det andre spørsmålet rettes altså mot hva som faktisk er den eller de grunnleggende ideologiske orienteringen(e) til den norske miljøbevegelsen. Hva er det ideologiske fundamentet til den moderne norske miljøbevegelse? Hvilke dimensjoner varierer det langs? Hvordan plasserer ulike organisasjoner seg i forhold til disse dimensjonene? Hvordan og hvorfor har man fått den ideologiske tilstanden vi har i dag? Hvilke implikasjoner har denne tilstanden for miljøbevegelsens arbeid i et moderne samfunn? Det tredje spørsmålet har en mer direkte tilknytning til den teoretiske debatten og representerer et forsøk på å knytte miljøbevegelsens ideologisk orientering helt direkte til modernitetsproblematikken. Om vi antar at vi lever i et postmoderne samfunn, dvs. et moderne samfunn kjennetegnet av en postmoderne kultur er spørsmålene: Hva slags verdier representerer en slik postmoderne kultur? Hva slags politiske uttrykk får eventuelle postmoderne verdier? Hva slags betydning har utbredelsen av slike postmoderne verdier for miljøpolitisk engasjement? Det som på bakgrunn av disse to tilnærmingene abstrakt teori og konkret empiri - tegner seg som en utfordring er å sammenstille de teoretiske drøftingene mer eksplisitt