henne tomme. Det gjaldt å komme inn i dem før noen andre gjorde det. Derfor denne konkurransen i å komme med de fineste komplimentene og være den

Transkript

1 Innledning Spyttslikker! Rævdilter! Rævslikker! Brown-nose! Det er harde ord som er i omløp for å omtale den som alltid, uansett, nikker, smiler og er enig med sjefen sin, og som snakker folk etter munnen, for å oppnå en personlig fordel. Han omtales med forrakt, bitterhet og skadefryd. Her har vi en person som gjør hva som helst for å komme i posisjon. Han fornedrer seg selv, ved å bruke sin integritet som betalingsmiddel for å nå et mål. Fargen på nesen hans forteller hvor han har vært. Be ham om å slikke spytt, så legger han seg på alle fire og gjør det, like blid. Han sikler og logrer som en hund, klar til å følge neste kommando, ivrig etter å gjøre et positivt inntrykk. I bakhodet hans svirrer en plan: Hvorfor gjør jeg dette? Jo, for å bygge opp en karriere. Det er dette som skal til for å komme seg opp og frem. Ytringsformen som spyttslikkeren bruker er smisking. Han overdriver det som i utgangspunktet er positive og prisverdige væremåter, som å være hjelpsom, rosende, vennlig, høflig, hjertelig, imøtekommende, skånsom, beskyttende og hensynsfull mot en annen person. Hensikten er å gi den andre personen en behagelig opplevelse, eller skjerme personen fra en ubehagelig opplevelse, slik at vedkommende blir tilbøyelig til å favorisere ham ved neste korsvei. Jeg ble for alvor oppmerksom på fenomenet smisking da en venn av meg for et par år siden fikk jobb som avdelingsleder ved et sykehus. Over natten gikk hun fra å være en alminnelig medarbeider til å være leder, og det for kollegaer som hun hadde arbeidet sammen med i flere år. Hun fortalte meg om en brå ending i folks holdninger og adferd i forhold til henne. Plutselig satt komplimentene mye løsere. Folk begynte å legge merke til og rose klærne hennes. De forhørte seg stadig om hvordan det gikk med barna hennes på skolen. Om morgenen sto de nærmest i kø for å servere kaffe til henne og holde opp døren så hun kunne komme inn i korridoren. En annen ting var at forslagene og ideene hennes ble møtt med applaus nærmest før de var ferdig formulert. Motforestillinger og kritikk satt langt inne. For min venn var det sjokkerende å erfare denne endringen. Hun ble utsatt for smisking fra personer som hun hadde jobbet side om side med i lang tid. Nå betraktet de henne som en maktperson, et individ med innflytelse på rammebetingelsene deres på jobb. Hun var i posisjon til å påvirke opprykk, turnus, lønn og andre viktige faktorer. Og i begynnelsen av hennes tid som leder sto de uformelle posisjonene rundt

2 henne tomme. Det gjaldt å komme inn i dem før noen andre gjorde det. Derfor denne konkurransen i å komme med de fineste komplimentene og være den mest positive og medgjørlige medarbeideren. Smiskingen med leder var spesielt godt synlig for min venn, siden hun kjente disse personene fra før, og visste hvordan deres normale adferd var. Verre er det for en leder som kommer ny inn i et miljø. Vedkommende har da lite grunnlag for å avgjøre om det er vanlig at folk smiler så bredt og blidt hele tiden på denne arbeidsplassen, eller om det hele er iscenesatt for å gjøre inntrykk. Pleier de å være så henrykt over alt en leder foreslår og gjør? Er de alltid like hjertelige og hjelpsomme? Med utgangspunkt i det min venn fortalte skrev jeg en kronikk om smisking våren Aldri har jeg fått så mange reaksjoner på en avisartikkel. Kjente og ukjente meldte seg med historier om smisking erfart på egen arbeidsplass. Etter hvert har jeg skrevet flere mindre artikler om emnet, og mønsteret holder seg. i Smisking vekker reaksjonen. Personer kjenner seg forbigått og urettferdig behandlet fordi andre har smisket og blitt belønnet for det. Dårlige og halvgode prosjekter settes i verk, fordi nøkkelpersoner ikke tør å stå frem med innvendingene sine, eller gjør det og blir overdøvet av ja-mennesker som er ute etter å tekkes ledelsen. Slike reaksjoner ga meg inspirasjon til å starte arbeidet med denne boken. Jeg fikk inntrykk av at smisking var et fenomen som fortjente å bli gransket nærmere. I forarbeidet har jeg samtalt med menn og kvinner fra ulike deler av arbeidslivet, for å kartlegge og undersøke smiskingens grunnvilkår. Jeg gikk også tilbake til filosofien, for å hente begreper og distinksjoner til å avgrense fenomenet nærmere. Noe av det første jeg fikk konstatert er at smisking har vært gjenstand for filosofisk undersøkelse siden antikken. Den greske filosofen Theofrast ( f. kr.) omtalte det i sin bok om ulike karakterer og mennesketyper. Der skildret han en person som jobber iherdig for å innynde seg: Har du lagt merke til hvordan folk ser på deg med beundring? spør han mens han plukker støv fra kragen din. Det er ingen andre her i byen som betraktes med så beundrende blikk. Han forteller at noen prominente folk i går drøftet hvem som var den ypperste personen i området. Alle nevnte deg først, og kom tilbake til navnet ditt. Når du begynner å si noe, hysjer han på alle andre og ber dem være stille. Så uttrykker han sin enighet med deg ved å utbryte Sant nok! mens du snakker. Han ler hjertelig av selv de flaueste vitsene dine, og dytter jakkekragen i munnen som om han har vansker med å holde tilbake latteren. ii

3 Theofrast fremstiller smiskeren som en selvfornedrende og ynkelig figur, men også en som faktisk oppnår fordeler. Mennesket er svakt for komplimenter, og hører gjerne på den som kommer med ros. Når noen skal favoriseres, er det fristende å gå til den som alltid skaper en behagelig og god stemning. Underveis i drøftelsen av fenomenet smisking kommer jeg til å hente begreper og prinsipper fra moralfilosofien til Aristoteles ( f. kr.), som var forgjengeren til Theofrast i den peripatetiske skolen i Athen. Hans begrep om den gylne middelvei er nyttig for å skildre smisking som en overdrivelse av gode menneskelige egenskaper. Å være vennlig kan for eksempel plasseres på middelveien mellom uvennlighet (å være negativt innstilt mot andre) og å være smiskende (å være overdrevent positivt innstilt mot andre). Middelvei-begrepet kan hjelpe oss til å komme frem til et fornuftig tolkningsprinsipp i møtet med andre mennesker handlinger og ytringer. Når vi retter oppmerksomheten mot smisking kan det nemlig få den uheldige virkning at vi utvikler et mistenksomhetsprinsipp for tolkning av andre. Vi tolker det de sier og gjør i verste mening: Han mener nok ikke at det var smart gjort. Nå prøver han å oppnå noe. I grøften på den andre siden av middelveien ligger naivitetsprinsippet; tolk ytringen i beste mulige mening: Han er sikkert ikke sint på ordentlig. Det er bare en spøk. Begge disse ytterlighetene kan føre til misforståelser og sammenbrudd i kommunikasjonen. Det vi trenger er i stedet et barmhjertighetsprinsipp for tolkning, som ligger på den gylne middelveien: Ha som utgangspunkt å tolke den andre verken i verste eller beste mening, men i god mening, og justér tolkningen underveis. Aristoteles skildrer også vennskap og relasjoner på en måte som kan bidra til å oppklare hva som foregår når mennesker smisker med hverandre. Min venn på sykehuset opplevde en plutselig økning i den sosiale oppmerksomheten hun ble tildelt. Det var brått mulig å se nytten ved å være kjent med henne. Slike nyttevennskap kan få en like brå slutt. Jeg har snakket med ledere som etter at de har trappet ned har opplevd at mennesker som tidligere hilste hjertelig og var interessert i dem som person, ser tvers igjennom dem og ikke enser dem et blikk eller et nikk. Jeg vil anvende Aristoteles kategorisering av vennskapsformer for å reflektere over årsakene til slike hendelser. Smisking er et element i maktspill mellom mennesker. Den som smisker kan befinne seg over, under eller på samme maktnivå som den han smisker med. En person kan smiske oppover for å sikre seg fordeler fra den som har mer makt enn han

4 selv har. Innsatsen kan også være et forsøk på å holde den mektigere parten på avstand. En erfaren næringslivsleder sa en gang til meg at smisking er en strategi for å overleve andres maktutøvelse. Ved hjelp av en velregissert hjertelighet kan maktpersonens innflytelse på din egen situasjon reduseres. Han legger seg ikke så mye opp i dine vurderinger hvis du jevnlig gir ham intenst positive opplevelser av å bli likt og verdsatt. Smiskingen kan også foregå den andre veien, ved at den mektigste trykker til med superlativer for å få den mindre mektige til å bli medgjørlig. Jeg tror smisking som tar denne retningen er mindre utbredt, siden den mektigste strengt tatt har andre virkemidler for å få gjennom viljen sin. De seneste årene har jeg arbeidet med konkrete etiske problemstillinger i norsk arbeidsliv. I leder- og medarbeiderutvikling har jeg lansert en tredelt modell for hvilke grunnleggende egenskaper et menneske trenger for å orientere seg i forhold til dilemmaer på arbeidsplassen: Blikk: Hva legger du merke til? Mot: Hva tør du si fra om? Språk: Hvordan setter du ord på det du har sett? Disse tre egenskapene kommer også til konkret anvendelse når en person skal forholde seg systematisk til smisking. Dette kan være en leder som betrakter sine egne arbeidsomgivelser og relasjonen til medarbeiderne, eller en medarbeider som orienterer seg i forhold til kollegaer og egen leder. Hvilke trekk ser vedkommende i ytringskulturen generelt og blant de enkelte individene? Hvor mye dristighet kreves for å påpeke slike forhold? Hvordan kan observasjonen fremsettes i ord? En ting er å legge merke til at en person i egne omgivelser oppfører seg på en måte som gjør at han fortjener å betegnes som spyttslikker eller smisker. Noe annet er å bli oppmerksom på slike tendenser hos seg selv. De siste åtte årene har jeg vært omreisende filosof, avhengig av å få betalte oppdrag. Hvordan vil jeg selv oppføre meg i situasjoner hvor det ser ut til at smisking må til for å overtale en direktør til å bruke penger på mine tjenester? Kanskje han ser meg inn i øynene og spør: Kvalnes, hva synes du egentlig om lederstilen min? Sannheten kan være at jeg oppfatter ham som en arrogant, selvgod og lite lyttende person, som derfor ikke får det beste ut av medarbeiderne sine. Sier jeg dette rett ut, selv om det kan bety at jeg må vinke farvel til et stor oppdrag? Jeg har aldri vært i en så tilspisset situasjon som dette, og vet ikke hvordan jeg ville ha taklet den. Kanskje betyr dette at jeg har hatt moralsk flaks, ved å ha unngått

5 situasjoner hvor moralsk dårlige karaktertrekk ville kommet til overflaten. Den amerikanske filosofen Thomas Nagel har reflektert over hvordan en persons moralske historikk på en avgjørende måte påvirkes av hvilke situasjoner han tilfeldigvis har støtt på eller unngått: Det kan være sant om en person at han i en farlig situasjon ville oppført seg feigt eller heroisk, men hvis situasjonen aldri oppstår, vil han aldri ha muligheten til å utmerke seg eller gjøre skam på seg på denne måten, og hans moralske rulleblad vil være et annet. iii Nå kan det hende at jeg ville klart å komme igjennom møtet med den arrogante direktøren med integriteten i behold. Men hva med mindre dramatiske situasjoner, hvor det ikke er snakk om å lyve for å sikre seg oppdraget, men å smile og jatte med når en potensiell oppdragsgiver snakker i vei om et kjedelig og uinteressant emne? Blir jeg en spyttslikker for å gjøre meg populære hos den som sitter med pengene? For noen år siden holdt jeg et foredrag for mastergradsstudenter i filosofi på Universitetet i Oslo. Der fortalte jeg om egne aktiviteter i Humanistisk Akademi, det vil si om hvordan kollegaene mine og jeg presenterer filosofi som et verktøy for enkeltpersoner som skal håndtere en kompleks arbeidshverdag. Etter foredraget var det en sosial sammenkomst i en kantine på Blindern. Der ble jeg oppmerksom på en livlig og høylydt diskusjon som foregikk mellom noen studenter borte i et hjørne. Jeg gikk bort dit for å høre hva de snakket om. Da jeg kom frem til dem ble det helt stille. Studentene kikket brydd på hverandre og ned i gulvet. Hva snakker dere om? spurte jeg. En av studentene tok mot til seg og svarte: Vi diskuterer om det du holder på med egentlig er filosofi. Dette er et godt spørsmål. Filosofi skal i utgangspunktet være en fri og uavhengig refleksjon over menneskets grunnvilkår. Fornuftige og oppriktige mennesker blir enige om å følge en tankerekke dit den tar dem, uten å skjele til hva som er lønnsomt eller opportunt. Blir det ikke da feil å bruke merkelappen filosofi på den aktiviteten jeg er med på, hvor tenkning nærmest blir en vare, et produkt med en bestemt prislapp, hvor utøveren (jeg) kan kjenne seg fristet til å smiske med en oppdragsgiver snarere enn å si sin mening og være sannferdig? Jeg tror smisking forekommer i større eller mindre grad i et hvert fellesskap. Akademiske miljøer, så som filosofiske og andre faglige institutter, er intet unntak. iv Personlige ambisjoner setter i gang en kreativitet i den enkelte. Hvordan kan jeg nå målene mine? Hvem burde jeg alliere meg med? Hva skal til for at jeg blir lagt merke

6 til? Hvilke ord bør jeg bruke for å myke opp motstanden hos den jeg snakker med? Hva skal til for at han kjenner seg så vel at jeg får viljen min? Filosofer har aldri vært fremmede for å anvende retoriske grep for å gjøre seg til venns med samtalepartneren. Platons ( f. kr.) dialoger gir noen levende skildringer av hvordan smisking kan forekomme i en filosofisk samtale. Slik svarer for eksempel Sokrates når den skjønne unge Faidros spør hva han synes om talen han nettopp har lest opp for ham: (Den var) rent daimonsk, min venn. Den lamslo meg fullstendig. Og det kom av at jeg så på deg. Talen fikk deg faktisk til å stråle. Du forstår deg bedre på slikt enn jeg, antar jeg, så jeg fulgte i ditt spor. Og da kom det over meg en bakkantisk besettelse, o guddommelige hode! v Det er en ironisk undertone i Sokrates replikk, og han går videre med å plukke fra hverandre innholdet i talen Faidros har fremført. Likevel, han omtaler den unge mannen som du beundringsverdige, og går aktivt inn for å få ham til å kjenne seg vel, sannsynligvis med en erotisk baktanke. På en arbeidsplass kan det være viktig å ha blikk for at individer kan være strategisk hjertelige og falskt entusiastiske for ideer som legges frem. Slike tendenser er nok enklest å observere på avstand, hos andre. Den enkelte kan være blind for at det forekommer i ens egen intime nærhet, og at det til og med kan være et trekk ved egen adferd. Det bor en smisker i oss alle, og han kan være god til å gjemme seg. Hensikten med denne boken er å få fenomenet frem i lyset, slik at det kan være mulig å få et mer bevisst forhold til det. Smisking kan virke destruktivt, både på individ- og organisasjonsnivå. Enkeltpersoner som det smiskes med kan bygge opp en urealistisk selvforståelse, ved at de ikke blir korrigert på sine svakheter og at deres styrker blåses for mye opp. Organisasjoner kan rammes ved at prosjekter og ideer blir stående uimotsagt, og settes ut i praksis før de er blitt tilstrekkelig brynt mot innvendinger. Folk kan også komme til å bli forfremmet og bli tildelt makt på feil grunnlag, og havne i posisjoner de ut fra faglige kvaliteter ikke burde være i. Derfor finnes det svært gode grunner til å gjenkjenne smisking, både i eget og i andres handlingsmønster. En reaksjon jeg har fått når smisking bringes opp som tema er et hjertesukk fra folk som halvt i spøk sier at de gjerne skulle blitt utsatt for mer smisking. De arbeider i miljøer hvor det er manko på positive og hjertelige tilbakemeldinger. Personene som holder til her er gjerrige med komplimenter og ros. Det går lang tid mellom hver gang

7 noen aktivt verdsetter innsatsen som gjøres. En slik virkelighet er det også viktig å ta på alvor. Ytringskulturen på arbeidsplasser kan variere kolossalt i forhold til hvordan individene gir hverandre tilbakemeldinger. Det jeg ønsker å drøfte nærmere i denne boken er tilstanden på steder hvor smisking råder. Hvilke konsekvenser har det? Er det lett å gjennomskue? Hvordan kan vi gardere oss mot uheldige virkninger av smisking? Så vil det være andre miljøer hvor det ville vært mer relevant å drøftet hva som skal til for gjøre individene mer sjenerøse med å gi hverandre positiv oppmerksomhet. Hvordan løsne på båndene som holder hjerteligheten tilbake? Dette er den motsatte situasjonen av den jeg setter søkelyset på her. I en smiskekultur legges det ingen bånd på de rosende, vennlige og imøtekommende ordene. De renner ut av folk ved første anledning, og kan i alvorlig grad bidra til å forkludre menneskers muligheter til å utrette ting sammen.

8 i Jeg har drøftet temaet i to kronikker i Aftenposten, Smisk deg til en karriere og Ledere som lyver , to artikler til Lederforum i Ukeavisen Ledelse, Kan du motstå smisking? og Den nærtagende sjefen , artikkelen Når klienten smisker i Revisjon og regnskap nr 2, 2007 og artikkelen Smisking i arbeid i Praktisk økonomi og finans, nr 3, ii Theofrast, Characters, Cambridge University Press, Min oversettelse fra engelsk. iii Thomas Nagel, Moral Luck fra boka Mortal Questions, Cambridge University Press 1986, side iv Helene Uri gir en virkelighetsnær fremstilling av fenomenet i sin roman De beste blant oss, Gyldendal v Side 26 i Platon, Faidros, Thorleif Dahls Kulturbibliotek, Aschehoug 1981, oversatt av Egil A. Wyller.