Eksamensoppgave Flergenerasjonell psykotraumatolologi, videreutdannelse. Våren 2015.

Transkript

1 Eksamensoppgave Flergenerasjonell psykotraumatolologi, videreutdannelse. Våren Av: Chamilla Natasha Melloul Skjelstad Flergenerasjonell psykotraumatololgi, er en terapimetode utviklet av tyske Prof. Dr. Franz Ruppert (f.1957). Ruppert er doktor og professor i psykologi ved Universitetet for anvendt vitenskap i München, og har skrevet syv bøker innen temaet. Jeg vil i denne oppgaven redegjøre for metodens historiske utvikling, metodens hovedteorier, og de teoriene og perspektivene den er påvirket av som jeg mener er spesielt viktige å belyse. Jeg vil i siste del av oppgaven formidle mine erfaringer med denne metoden gjennom 5 caser med egne øvingsklienter. Metoden Intensjonskonstellasjoner er en videreutvikling av metoden Familiekonstellasjoner, som ble etablert av tyskeren Bert Hellinger (f.1925). Han var igjen i inspirert av blant annet Virginia Satir ( ) som i USA regnes som The mother of family therapy. Hun er kjent for følgende sitat: "The family is a microcosm. By knowing how to heal the family, I know how to heal the world." (Align, 1988, s. 20), ( Hellinger vokste opp i en katolsk familie i Tyskland. Mot sin vilje ble han kalt inn til militærtjeneste 17 år gammel og tjenestegjorde ved fronten en tid før han havnet i belgisk fangeleir. Etter krigen gikk han inn en katolsk orden, der han leste filosofi og teologi og ble prest. Ordenen sendte han så ut som misjonær for zuluer i Sør-Afrika. Der utdannet han seg videre innen pedagogikk, og i løpet av sine 16 år i landet virket han både som misjonær, prest, lærer og rektor for en lærerskole. Han lærte seg zulu språket flytende, deltok i deres ritualer og seremonier og lærte om deres grunnleggende verdier og livsfilosofi; UBUNTU, som både er et språklig begrep og en sørafrikansk ideologi. Det uttrykker et felleskap og at alle mennesker er avhengige av hverandre. *Zulu-uttrykket umuntu ngumuntu ngabantu («en person er en person gjennom (andre) personer») betyr fritt oversatt: Jeg er fordi du er (Tutu, 1999). I afrikansk lys betyr det at en person med en menneskekjærlig fremtreden er verdig en forfaders respekt. De som opprettholder prinsippet om Ubuntu gjennom livet, vil i døden oppnå en forening med dem som fortsatt lever(louw 1998),(Schutte 2001). Zuluenes respekt for forfedre og naturens krefter har vært en

2 grunnleggende retningsviser for Hellinger. Han deltok også i en økumenisk trening i gruppedynamikk gjennom den Anglikanske kirken, noe som påvirket han dypt. Treningen verdsatte dialog, fenomenologi og individuell menneskelig opplevelse. På 70-tallet studerte han psykoanalyse i Wien og München, og han dro til USA for å studere primalterapi med Arthur Janov, familieterapi med Ruth McCledon og Leslie Kadis, transaksjons-analyse med Eric Berne, hypnose-terapi med Milton H. Erickson, gestalt terapi, body-work m.m (www2.hellinger.com), (Ruppert 2013). I 1994 kom Ruppert i kontakt med Familiekonstellasjoner gjennom Bert Hellinger sine seminarer. Etter dette arbeidet Ruppert med denne metoden som konstellatør og terapeut i flere år. Metodikken gikk da ut på at konstellatøren (lederen av en konstellasjon) først fikk en innføring i pasientens situasjon og bakgrunn og deretter valgte klienten ut deltagere til å representere pasientens ulike familiemedlemmer. Konstellatøren kunne da styre konstellasjonen ved å plassere representantene i forhold til hverandre, og ved å gi setninger de kunne si til hverandre. Klienten selv observerte det hele utenifra. I 1999 gjorde Hellinger en utvikling av metoden i samarbeid med Hunter Beumont (f. 1943). Han lot representantene i større grad selv få følge bevegelsene de følte for å følge, og noe Hellinger så på som bevegelser fra dypet av klientens sjel. Dette kunne bare skje dersom konstellatøren holdt seg mer tilbake og ikke styrte prosessen, slik det var vanlig å gjøre da. Slik reflekterte Hellinger selv om denne utviklingen: Jeg har observert representanter, når de er samlet i seg selv, plutselig gå inn i en bevegelse som de selv ikke gjør. Dette er mulig hvis terapeuten holder tilbake lenge nok og har tillit til de dype kreftene i sjelen. I noen konstellasjoner trenger ikke terapeuten å si noe, fordi noe skjult dukker opp og kommer frem fra lyset gjennom bevegelser hos representantene. Til slutt kan dette føre til løsninger som ikke kan forutses av noen av deltagerne. Arbeidet med bevegelser av sjelen krever ekstremt tett og konsentrert oppmerksomhet, en avskjed med vanlige ideer, en fornektelse av ytre styring, en vilje til å la seg bli ledet av hva som er synlig i øyeblikket og i å stole på det ukjente (Hellinger 2001, s 10). Denne utviklingen inspirerte Ruppert til å forske videre i denne retningen, samtidig som han mente og så at metoden til Hellinger hadde en del mangler. Ruppert innså mer og mer at den metoden står i fare for å gi næring til symbiotiske illusjoner om en hel og sunn familie uten å konfrontere realitetene i relasjonene. Hellinger selv er tydelig på at han ikke ser seg selv som en terapeut, men som en filosof. I tråd med dette kalte Hellinger sitt arbeide for anvendt filosofi (Hellinger 2003). Ruppert

3 savnet en teori bak metoden. Han så også at metoden mest sentrerte seg rundt og ble brukt til å bearbeide tapstraumer. Han savnet en metode som støttet andre typer traumer, slik som tilknytningstraumer og traumer i tilknytningssystemet. Kombinert med hans egen interesse og kunnskap om disse type traumene og teoriene bak, og inspirert av Hellingers retning i metoden utviklet Ruppert i 2001 det han da kalte Traumaconstellations basert på sin egen teori som kalles Multigenerational psychogenerationatology (Ruppert, 2013). I 2009 utviklet han metoden slik vi arbeider med den i dag, hvor klienten selv er involvert helt fra start i konstellasjonen, og hvor klienten selv velger sin egen intensjon, sine egne representanter og hvor i intensjonen man ønsker å begynne. Denne metoden kaller han Constellation of Intention, heretter kalt COI. Jeg forklarer metoden nærmere under avsnittet Intensjonskonstellasjoner. Ruppert påpeker viktigheten av at man som terapeut må han en teoretisk bakgrunn for å kunne observere klienten underveis og for å kunne vite hvilken del av klienten man ser som aktivert (Ruppert, DVD, oktober 2014). Jeg vil derfor redegjøre for hovedteoriene som metoden bygger på. Tilknytningsteori. For å forstå hva som gir og kjennetegner en sunn psyke, må vi gå til tilknytningsteorien. Grunnleggeren av tilknytningsteorien er den engelske barnepsykiateren John Bowlby ( ). Ruppert har denne teorien med seg som en av sine grunnpilarer i sin metodikk. I sin kjerne sier denne teorien at basisen for en frisk psyke ligger i en trygg tilknytning til sin egen mor (Ruppert, 2013). Bowlby forsket bl.a på hva mors fravær har å si for småbarns utvikling, og hva i det tidlige mor-barn-forholdet som var viktig for personlighetsutviklingen. Bowlby samarbeidet i 1950 med den kanadiske psykologen Mary Ainsworth ( ) og dette samarbeidet ble en fruktbar faktor for hans utvikling av tilknytningsteorien. Tilknytningsteorien beskriver hvordan tilknytning til hovedomsorgsperson danner indre mentale strukturer, som igjen er grunnlaget for personlighetsutvikling og senere samspill med omverden. Det overordnede målet til tilknytningssystemet er beskyttelse. Bowlby snakker om at hos et trygt tilknyttet barn utvikles tillit og selvtillit normalt samtidig. En trygg tilknytning gir høy selvtillit og dermed evnen til å inngå gode relasjoner. Bowlby sammenfattet tilknytningsmønstre på følgende måte: - Den trygge tilknytningen - Det utrygge ambivalente tilknytningsmønster - Det utrygge unnvikende tilknytningsmønster

4 - Desorientert tilknytning (Hart/Schwartz, 2012) Kunnskapen og innsikten som Ruppert har opparbeidet seg gjennom 20 års praksis som psykoterapeut er blitt til en teori som kalles Flergenerasjonelt psykotraumatologi. Den flergenerasjonelle psykotraumatologien bygger på tre grunnsteiner: 1. Tilknytningsteorien (ref. Bowlby) 2. Traumeteorien 3. Flergenerasjonell påvirkning (overføring av traumer via tilknytning, celleminne og epigenetikk som forklares hver for seg nærmere) (Thorsheim, 2013, Ruppert 2013) Traumeteorien Det er lett å forbinde ordet traume med fysiske traumer fra ulykker, krig, vold eller naturkatastrofer. Det har bl.a. i de siste årene vært mye fokus på ettervirkningen hos soldater i krigstjeneste, og deres symptomer som vi kjenner fra media omtalt som PTSD - Post Traumatic Stress Disorder. Vi som psykoterapeuter er ikke så opptatt av diagnoser, men fokuserer heller på å støtte mennesker i å nå sine intensjoner. Allikevel er det greit å ha kjennskap til at dette er en diagnose som brukes og på mange måter favner en del av det vi arbeider med. Ifølge pasienthåndboka er posttraumatisk stressforstyrrelse forklart på følgende måte: Posttraumatisk stressforstyrrelse er en relativt langvarig, og ikke sjelden kronisk tilstand, som kan oppstå etter alvorlige eller langvarige psykiske traumer. Dette kan være ulykker, krig, katastrofer og overgrep ( voldtekt, incest) Lidelsen kjennetegnes ved stadig gjenopplevelse (flashbacks) av den skremmende hendelsen både i våken tilstand og i søvn. Mange forsøker også å unngå ting eller situasjoner som minner om hendelsen. Mange er plaget med irritabilitet, søvnproblemer, konsentrasjonsvansker og humørsvingninger (nhl.no) Den norske legen og professor i samfunnsmedisin, Anne Luise Kirkengen setter særlig fokus på hvordan psykiske krenkelser over tid i ung alder blir til uforståelige lidelser i voksen alder. Gjennom sin forskning på egne pasienter fant hun en klar sammenheng mellom deres oppvekstklima og deres sykdomshistorie. Hun bruker selv begrepet barndomsforgiftning om oppvekstmiljøer som har manglet omsorg og sunne grenser, som har utøvd vold, hatt høyt konfliktnivå etc. Kirkengen stiller seg kritisk til den tradisjonelle tilnærmingen til kroppen som legestanden har, fordi det gjør det vanskelig å forstå hva som egentlig feiler pasienten. (Kirkengen, 2009)

5 I sin greske opprinnelse betyr ordet trauma gjennomhulle noe som er intakt. Sagt på en annen måte har kroppen eller sjelen fått en skade eller et sår. Derav tittelen på Rupperts bok fra 2013, Forstå dine sår i sjelen. Et psykisk traume oppstår når følgende fire tilstander er tilstede: Overveldende - situasjonen oppleves som totalt overveldende (subjektivt) Hjelpesløshet - den involverte føler seg hjelpesløs (subjektivt) Livstruende en følelse av å ikke kunne overleve (subjektivt) Splitting/fragmentering psyken splitter opp opplevelsen som et siste forsøk på overlevelse. (Thorsheim, foredrag, 2013) Det å splitte opp er en nødutgang for å overleve, for å roe ned alle stressmekanismene i kroppen som er høyaktivert. Dette skjer instinktivt og i panikksituasjoner har vi ingen rasjonell kontroll over reaksjonene våre eller over kroppen vår. Fornemmelsene bli slått av, følelsene bli fryst, tankene drifter bort og man fryser til. (Ruppert, 2015) Ifølge Rupperts teori vil derfor vår psyke bestå av oppsplittede deler etter en traumeerfaring: 1. Programmer som fremdeles representerer traumesituasjonen, til tross for at de ytre omstendighetene har forandret seg («traumatiserte deler). 2. Programmer som har til hensikt å holde de oppsplittete, traumatiserte delene utenfor bevisstheten («overlevelsesstrategier»). 3. Programmer som til tross for traumeerfaringen er friske («sunne deler»). (se modell).

6 Utifra Rupperts terapeutiske erfaringer over mange år, ser han følgende kjennetegn på disse tre delene: Frisk og sunn psyke. Nysgjerrighet, kunnskapstørst og utforskertrang er naturlige impulser. Være åpen for livet og ta det imot med fulle. Ha det gøy med å oppdage nye ting. Intuisjon og rasjonalitet er integrert, så både høyre og venstre hjernehalvdel tas i bruk vekselvis. Det er et tegn på psykisk helse å ha kontakt med egen kropp og med egne følelser, og dermed med seg selv. Ens egen identitet er klar og avgrenset. Den som kan føle og fornemme seg selv, hviler også i seg selv. Man tillater seg selv å gjøre feil fordi man har selvaksept og egenkjærlighet. Ruppert mener også at åndelig våkenhet og klarhet også vil oppstå med frisk psyke, og dermed vil man ikke miste seg selv til andres meninger, eller sette andres syn på verden foran sine egne. En sunn og bearbeidet psyke gir oss en følelse av vår egen livshistorie, vi kan snakke om den og få den til å henge sammen på en forståelig måte. I en sunn psyke ligger også en grunnoptimisme, i forhold til å kunne løse egne problemer, fordi man har en tillit til seg selv, sine medmennesker og til selve livet. En sunn psyke har konstruktive relasjoner til andre

7 mennesker, men kan også avslutte dem, hvis relasjonen er destruktiv. En sunn psyke ser og aksepterer realitetene slik de er, og svøper seg ikke inn i illusjoner om for eksempel falsk lykke eller kjærlighet (Ruppert, 2013) ( Ruppert 2015). Traumatiserte deler. Når de traumatiserte delene i oss blir aktivert, kan man for eksempel kjenne panikk gjennom symptomer som hjertebank, forstyrrelser i hjerterytme, diaré, unormal svetting, fordøyelsesproblemer, ukontrollert aggressivitet eller bunnløs sorg og fortvilelse. Vår psyke gjør det den kan for å fortrenge disse smertefulle minnene, I vårt indre forsøker vi å kapsle dem inne i en glemselens kokong. (Ruppert, 2013 s. 80) Dette lykkes bare i større eller mindre grad. Når kroppen for eksempel er i hvilemodus, kan minner trenge igjennom. Derfor lider ofte traumatiserte mennesker av fryktelige mareritt. Kjennemerker fra hverdagssituasjoner kan også bli til triggere for traumedelene. En lukt, et bilde, eller en lyd kan reaktivere de oppsplittede traumeenergiene i psyke og kropp. Vedkommende går da inn i en retraumatisering, slik vi ofte kan observere hos mennesker med vonde krigserfaringer. Overlevelsesdeler. Overlevelsesstrategiene er de strategiene psyken vår bruker for å holde de traumatiserte delene under kontroll. De er i konstant stress og produserer selv utallige symptomer: Smerter og forvirring for å distrahere Konsum av medisiner og droger for å bedøve seg enda mer Fysisk overanstrengelse som fører til for tidlig slitasje av både ledd og organer Mental og fysisk overanstrengelser som ender i utbrenthet Flere kjennetegn på at våre overlevelsesdeler er aktivert: - Fortrenge at det overhodet har skjedd noe traumatisk. - Å agere som om alt er i skjønneste orden. Alt er topp! - Ikke å se problemet hos seg selv, men kun hos de andre. - Bortforklaring av manglende minner. - Motstand mot å arbeide med seg selv. - Unngå alt som kan fremkalle minner. - Reagere med aggresjon hvis andre bringer traumet opp i lyset. - Å ville få vekk symptomer raskt. - Ignorere symptomer.

8 Involvere seg i andres problemer for å slippe å kjenne på sine egne. - Flykte inn i sosiale roller. - Språklig forbli i det generelle, og ikke i det konkrete. - Ytre stimuli for å kjenne glede (sex, dop, søke konstant beundring etc) - Lyve, bedra. - Endeløs strøm av ord fra det ene tema til det andre (for å unngå å føle) - Søke tilflukt i det spirituelle, religion eller andre ideologier. Vi må huske på at overlevelsesstrategier har vært nødvendige engang for å sikre nettopp vår overlevelse. Vi må derfor behandle dem med kjærlig oppmerksomhet og ikke fordømme oss selv for å ha utviklet disse. Men i et langsiktig perspektiv er de alltid dysfunksjonelle og gjør mer skade enn nytte. Overlevelsesdeler representerer det viktigste hinderet for terapi. De kan med sterk kraft forsøke å sabotere at klienten får bearbeidet og integrert sine traumer, slik ender det opp med at de skader mer enn de beskytter, som de opprinnelig var skapt for å gjøre (Ruppert 2013, Ruppert 2015). For å oppnå å bli psykisk frisk betyr er det helt nødvendig å integrere den traumatiserende livserfaringen i vedkommendes psyke. Fordi kroppen engang frøs til og splittet opp en del av psyken, sitter nå traumet på en måte fast i kroppen og i nervesystemet. Dette er også perspektivet til flere anerkjente traumepsykologer og behandlere, bl.a Dr. Peter Levine PhD (Levine, 2006, 2012). For å arbeide som psykoterapeut med intensjonskonstellasjoner som metode, må man også kjenne til hvilke typer traumer som finnes, og hva som kjennetegner disse. Det finnes fire typer traumer og hver av disse traumene skaper ulike følelsesreaksjoner og indre konflikter som vil vise seg som overlevelsesstrategier. Sammen med klienten må terapeuten bringe klarhet i disse konfliktene, slik at man kan arbeide seg mot en positiv løsning. For eksempel er det viktig at klienten selv får innsikt i sammenhengene. Hvis vedkommende lever i traumatiserende omgivelser, handler det om å kunne løsrive seg og tre ut av dem. De fire traumetypene er: - Eksistensielt traume - Tapstraume - Tilknytningstraume - Tilknytningssystemtraume (hele systemet/familien er traumatisert) Jeg vil kort forklare kjennetegnene til hver av disse fire traumene. Eksistensielle traumer

9 Dette handler alltid om liv eller død. De oppstår i situasjoner hvor vi ikke har kontroll over vårt eget liv. Det kan være gjennom naturkatastrofer, alvorlige ulykker, terroristangrep, krig, vold, voldtekt og overfall, eller gjennom diagnoser på livstruende sykdommer. Frykten for å dø er den mest overveldende erfaringen fra slike traumer. Panikkanfall og angst er vanlige symptomer etter eksistensielle traumer. Gjennom forskning er det blitt tydelig at så sterke traumer som dette, setter spor i de neste generasjonene. Dette er det gjort særlig funn på i tilknytning til ekstreme katastrofer som for eksempel Holocaust (Ruppert, 2013).Jeg vil forklare dette litt nærmere under Transgenerasjonelle traumer. Tapstraumer Når en person er sterkt knyttet til og har sterke følelser for forsvinner fra oss, opplever vi et tapstraume. Det kan være at et barn plutselig dør, at foreldrene dør når barnet er lite, at et søsken dør brått, et en elsket partner plutselig dør, tap av en foreldre gjennom skilsmisse, tap av biologiske foreldre gjennom adopsjon, å bli plassert i barnehjem/fosterhjem, eller ved tap av partner gjennom utroskap og skilsmisse. Et tapstraume kan også bli resultatet av at man plutselig mister sitt hjemmet sitt, en jobb, en god helse eller et kjært kjæledyr. Når man opplever et brått tap går man igjennom ulike stadier, noe særlig Bowlby har befattet seg med i sin banebrytende forskning og sine studier. Han forklarer nærmere i sin bok om dette emnet; Loss, Grief and Depression (Bowlby, 1998). Han skiller mellom følgende stadier av reaksjon på tap: Nummenhet Å lete etter den tapte personen Desorientering og fortvilelse Reorientering og en vending mot fremtiden Tap fører til angst og stress som igjen fører til depresjon. Ubearbeidet tapstraume kan ofte gi kronisk depresjon. Vi ser at barn av en deprimert mor ofte får barn som både selv er deprimerte og som vil søke seg til partnere med samme tungsinn som man er vant til å ha kontakt med i en tilknytning. Studiene til Ruppert viser også at barn med foreldre eller besteforeldre med tapstraume, kan utvikle rastløshet og hyperaktivitet. (Ruppert 2013) Tilknytningstraumer For et barn er tilknytningen til foreldrene helt nødvendig for å overleve. Som vi nå vet, så vil et traumatisert menneske ha problemer med å knytte nære følelsemessige

10 bånd. Det er derfor i traumets natur at når traumatisert mor får barn, vil ikke den dype følelsesmessige forbindelsen som trengs finne sted. Det klikker liksom ikke. Barnet som er klar for tilknytning vil bli oversvømt av morens følelser av frykt, skam, depresjon og raseri. Helt fra tiden i mors mage vil barnet bade i disse følelsene og helt fra fødselen møte dem i kontakt med mor. På denne måten blir mødre som ikke har bearbeidet egne traumer, årsak til sine egne barns tilknytningstraumer. Barnet vil leve med den underforståtte bebreidelsen at det har ødelagt livet til moren. Enhver liten ting vil skape gnisninger, og barnet tar alltid feil. Det finnes kun en måte for grunnleggende forsoning, og det er hvis moren bearbeider sitt fortrengte traume. Et tilknytningsskadet barn vil trekke seg inn i seg selv og leve i ensomhet i sin egen fantasiverden. For dette barnet vil følelsen av et indre tomrom bli den sentrale erfaringen. Det betyr gjerne et voksenliv med skuffelser og indre ensomhet. Dette kan leves gjennom å dedikere seg til religion, natur eller kunst, eller flukte til stimuli for å fylle dette tomrommet med rus, sex, data, shopping, trening eller annen form for avhengighet. Tilknytningsskadede mennesker flørter ofte med døden, som de egentlig kanskje ser som en befrielse. Derfor utstetter de ofte seg selv for risiko, fordi de ikke opplever sitt eget liv som verdifullt. Menn som har opplevd tilknytningstraume, bærer i seg potensiale til å drepe, i et forsøk på å spille ut sin egen uutholdelige smerte (Ruppert, 2013). Tilknytningssystemtraume Når forbrytelser som drap, incest og seksuelt misbruk eller annen type misbruk skjer innenfor familien vil det forårsake store skader i tilknytningssystemet. Det kan handle om ugjerninger som drap av foreldre, drap på søsken, samleie med ens egne barn eller søsken, drap av barn som resultat av incest etc. Når slikt skjer, blir det en tilstand av kaos og følelsemessige traumer i hele systemet. Hele familien vil bruke mye energi på å holde hendelsene hemmelig, og det er svært sannsynlig at effektene av disse vil være ødeleggende i flere generasjoner. Ruppert har observert at slike hemmeligheter håndteres bedre av 2. generasjon, enn av 3. generasjon. Den spenningen som oppstår mellom trangen til å holde hemmelig og trangen til å avsløre kan for eksempel i senere generasjoner utvikles som schizofreni. Selv om ikke personen ikke kjenner til disse hendelsene selv, påvirkes vedkommende av spenningene som ligger i familiefeltet. Effektene av et tilknytningssystemtraume ser vi som psykoser, anoreksi, sterk fedme, bulimi, tvangslidelser og selvmord. Det er viktig at vi som terapeuter ser hvor langt slik kan vikles inn i familier, og hvor lett for eksempel misbrukte barn selv kan bli overgripere. Det er vesentlig at klienter som kommer fra slike forhold får støtte slik at de tør å SE og avdekke sannheten og traumer fra fortiden, for så å kunne fri seg fra dem. På denne måten kan den onde sirkelen av

11 traumatisering stoppe med den generasjonen som tar på seg jobben med å bearbeide fortidens skygger (Ruppert, 2013). Transgenerasjonell traumatisering. Hva betyr det så når vi sier generasjonsoverførte traumer? Som vi nå har sett, preges livet til barna av traumer fra forfedrene. Denne overføringen går i generasjoner og traumatiserende hendelser overføres fra generasjon til generasjon. I konstellasjonsarbeid arbeider vi opp til 4 generasjoner tilbake. Barn bærer byrdene til sine forfedre, fordi traumer er ubearbeidet. Overføringen skjer via tilknytning til mor og far som igjen fikk overført sin via sin tilknytning til sine foreldre. Epigenetikken viser oss at vi kan overta minner fra f.eks farfars krigstraumer eller mormors seksuelle overgreptraumer. Dette overføres via celleminner, noe som forklares nærmere i neste avsnitt. Epigenetikk: Epigenetikk (over genetikken, epi = over) er en av de mest aktive og banebrytende feltene innenfor biovitenskapen og kunnskapen herfra representer et paradigmeskifte når det gjelder debatten om hvordan arv og miljø påvirker vår psykiske og fysiske helse. Epigenetikk er studiet av hvordan ulike faktorer som ikke kan forklares via den klassiske DNA forståelsen, nemlig med endringer i DNA sekvenser, påvirker aktiviteten og funksjonen til genene våre. Vi har vært vant til å tro at det først og fremst er den genetiske koden som i arvematerialet som styrer kroppens biologiske prosesser og former våre karaktertrekk, inkludert sykdomsrisiko. I virkeligheten er det altså mye mer komplisert. Hvordan man utvikler seg og hvilke sykdommer man er disponert for å få, påvirkes av en rekke miljøfaktorer, slik som miljøgifter, kosthold, fysisk aktivitet, grad av omsorg, stressnivå, tanker og følelser. Disse miljøpåvirkningene påvirker genutrykket og lagret informasjon i arvematerialet. Med andre ord, i hjertet av denne forskningen ligger en enkel, men også omstridt idé om at genene har et minne bestående av tidligere erfaringer, og disse videreføres gjennom celledeling til neste generasjon- altså som et celleminne. Forskerne mener det spesielt er signalene fra miljøet i fosterperioden, fødsel og tiden etter fødsel som er avgjørende for fremtidig helse, både fysisk og psykisk. I 2007 sendte BBC programmet The ghost in your genes som omhandlet nettopp dette. Budskapet i programmet ble oppsummert slik: I hjertet av dette nye feltet ligger en enkel men omstridt idé nemlig at gener har hukommelse, og at livet til dine besteforeldre-luften de pustet i, maten de spiste, ordene de sa - kan påvirke deg flere tiår etterpå, trass i at du aldri har opplevd det samme selv (BBC: The ghost in your genes).

12 På en konferanse om ernæringsmedisin og menneskets individualitet i Phoenix (USA) i 2008, kom Peter D`Adamo (f.1956), naturoptisk lege og forfatter av bøkene om genotypediettene med følgende budskap: I lys av kunnskapen om epigenetiske mekanismer, vet man nå at en lege eller terapeut ikke bare behandler den aktuelle pasienten, men også hans eller hennes etterkommer. Helsemagasinet Vitenskap og fornuft nr 8, 2013, konkluderte i sin store sak om gener, arv, miljø og epigenetikk på følgende måte: Dette perspektivet epigenetikken lærer oss, virker både skremmende og beroligende på samme tid. Optimismen ligger i det terapeutiske potensialet det gir å arbeide med arvemateriale som er mye mer plastisk enn tidligere antatt (Lipton, 2009), (Vitenskap og Fornuft, 2011), ( Vitenskap og fornuft, 2013). Jeg vil nå forklare nærmere om metoden Intensjonskonstellasjoner, og litt om de siste utviklingene som er gjort innenfor metoden i den senere tid. Intensjonskonstellasjoner. En intensjon er et slags endringsmål. Det kan være en vei, et tema, noe du vil bearbeide belyse, nå, frigjøre deg fra eller strekke deg mot. Når vi uttrykker vår intensjon, som i seg selv er et narrativ, legger vi vår historie inn i feltet og aktiverer samtidig hvert ords betydning for oss som klient. Den delen av vår historie som er knyttet til intensjonen, gjøres kjent. Ordet kjærlighet kan være forvekslet med smerte for en som er mishandlet, eller knyttet til fravær for en som har vært mye forlatt. Det finnes ikke enkle og entydige forståelser for våre begreper. Det vi selv tror det er og hva vår underbevissthet er programmert til å føle at det er, er ofte to veldige forskjellige ting. Å arbeide terapeutisk handler om å ville seg selv, om å komme i kontakt med sine sunne deler slik at man kan leve et liv i sin egen kraft og styrt fra sin egen sunne vilje. Eller for å si det med Franz Ruppert sine egne ord: To make contact with ourselves and to love our selves (Ruppert, DVD, 2014) For å komme dit må vi bearbeide våre egne opplevde traumer, og fri oss fra generasjonsoverførte traumer fra mor, far, bestemor, bestefar og forfedre videre bakover. Inntil nylig var den metodiske fremgangsmåten slik: Man valgte en representant for intensjonen, og starten på konstellasjonen var alltid at klient og intensjon sto i det markerte feltet og kjente på dynamikken som oppsto. Dermed ble intensjonen en katalysator for klienten, og det ble spesielt dynamikken mellom disse to som ble viktige å følge med på. I en tidlig fase av terapiformens var det vanlig at konstellatøren (lederen av konstellasjonen) valgte hvilke ord som videre skulle brukes. Enda lengre tilbake kunne også konstellatøren velge å sette inn representanter for personer som klienten

13 hadde nevnt i sin innledning før konstellasjonen begynte, dette basert på hypoteser konstellatøren hadde dannet seg i forhold til traumeteorien. I januar 2015 utviklet imidlertid Ruppert teknikken med å kun bruke representanter for ordene, og la klienten velge selv hvilke ord vedkommende ville begynne med. Dette begrunnes med at vi i enda større grad understøtter klientens autonomi ved å la klienten styre sin egen prosess gjennom å ta egne valg. Min erfaring underveis med mine øvingsklienter har vært svært god i forhold til denne utviklingen. Jeg opplever at vi kommer til kjernen fortere, og at klienten blir mer presis og klarere i sine intensjoner, noe som også gir et tydeligere felt å jobbe med. Hjerneforskning: Vi i vårt vestlige samfunn er ofte veldig styrt av venstre hjernehalvdel, den rasjonelle delen av hjernen som styrer logikken vår, gir tale og formuleringsevne, virkelighetsforståelse, kontroll, sekvensiell tenkning og evnen til analyse og kritikk. Alle disse egenskapene er fremelsket i vår kultur, og i vårt utdanningssystem. Det er grunnpilarer i vår vestlige verden. Skal vi arbeide terapeutisk trenger vi tilgang til følelsene våre og da må vi koble oss på vår høyre hjernehalvdel. I vår høyre hjernehalvdel ligger det intuitive, våre følelser, vår kreativitet, vår spontanitet, vår fantasi, våre bilder, evnen til å visualisere og følelsen av å bare være, helt tidløst. For å virkelig nå dypt i vårt indre, trenger vi å komme i kontakt med vårt ubevisste. Vi vet at gjennom avslapning vil hjernen senke sin frekvens og synke ned i Alfa eller Theta bølger. Det er først når vi kan klare det, at vi selv kan få tilgang til vår underbevissthet, for det er i denne tilstanden det blir fri flyt med informasjon mellom hjernehalvdelene. Det ubevisste blir tilgjengelig for vår bevissthet. (Hart, 2011) Men det krever enormt mye av oss, og spørsmålet er om det egentlig er mulig, å være både avslappet og samtidig jobbe med å få kontakt med oppsplitttede deler og traumefølelser. Når disse følelsene kommer frem, vil vi som regel skru på vårt alarmapparat, bli stresset og dermed fyker hjernebølgene oppover i frekvens og går over til Beta. Når hjernen er i denne tilstanden mister vi tilgangen til det ubevisste. Gjennom forskning vet vi nå at langvarig stress eller traumatiseringer i tilknytningsprosessen som både ufødt barn i mors mage, som nyfødt barn, og inntil fylte 3 år som er den kritiske alderen for vår hjernes utvikling, vil det skje hemming av de frontale og prefrontale hjerneområdene, bla ved overproduksjon av stresshormonet kortisol. Dette vil teoretisk kunne ha konsekvenser resten av livet, slik

14 som evnen til mentalisering og evnen til å styre impuls, tenke langsiktig og analysere konsekvens av en evt handling( Hart/Schartz 2012, (Fonagy 2008), ( Jeg personlig er derfor overbevist om at hvis vi ser på bakgrunnen til kriminelle i fengsel, vil vi finne en sterk overvekt av omsorgssvikt og traumatiseringer i svært tidlig alder, det Ruppert kaller, Early trauma (Ruppert, DVD 2014). Dette igjen viser oss hvor enormt viktig terapeutisk arbeid er for både invidividet og for samfunnet. Konsekvensene av ubearbeidede traumer ser vi daglige som tragedier i nyhetsbilde. Men jeg sitter å skriver dette, har for eksempel en diagnostisert deprimert flyver styrtet et fly med vilje i Alpene, og tatt med seg 150 mennesker i døden. Går vi et par år tilbake og leser opptak fra det første politiavhøret som ble gjort av Anders Behring Breivik, sier han til politimannen som avhørte han: Når man har så mye smerte i hjertet, så må man drepe. Jeg håper aldri du får oppleve så mye smerte i ditt hjerte (Christensen,2013). Når vi bruker konstellasjon som metode, bruker vi representanter, som via våre speilnevroner vil fange opp det som ligger i vår underbevissthet og i feltet (ofte referert til som det vitende feltet av Hellinger) og som er relatert til temaet som er aktivert. Det er nettopp dette som er det forløsende med denne metoden, nemlig at representantene vil fange opp disse underbevisste følelsene, minnene og bildene for en klient og dermed speile tilbake våre oppsplittede deler som vi ikke selv med vår våkne bevissthet har tilgang til. Slik kan vi SE vår indre virkelighet og dermed også FORSTÅ oss selv og vår adferd bedre. Det er først når dette skjer at integreringen av de traumatiserte deler kan skje, og at vi kan bearbeide våre sår i sjelen, slik at vi kan frigjøre oss og komme i kontakt med hele selvet og vårt fulle potensial. Speilnevroner og det vitende felt. Hva er så dette vitende feltet som oppstår i en konstellasjon? Hvordan kan representanter fange opp informasjon fra klienten? I hovedsak lener jeg meg til teorien om at informasjonen som fanges opp av representantene, kommer via speilnevroner. Speilnevroner er relativt nyoppdaget forskning. Det var i 1996 at italienske forskere oppdaget speilnevroner. Speilnevroner finnes i hjernen vår og er etter all sannsynlighet årsaken til at vi kan leve oss inn i andre menneskers situasjon at vi kan være empatiske. Speilnevroner aktiveres når vi ser på et annet menneske, men også når vi leser bøker og ser filmer ( (Gallese 1996). A- magasinet hadde en egen sak på temaet i 2011 (A- magasinet 6.8, 2011.).

15 Jeg tror også det er noe mer, noe som kanskje ikke så lett lar seg forklare. I vår vestlige verden var det den anerkjente sveitsiske psykoanalytikeren Carl Gustav Jung ( )som lanserte teorien om vår kollektive bevissthet. Jung mente at denne kollektive bevisstheten er preget av våre forfedre. Akkurat som våre gener er nedarvet gjennom generasjoner, finnes det en del i vår bevissthet som er nedarvet gjennom generasjoner. Denne innsikten baserte han både på sin erfaring etter mange år som psykiater med studier av menneskesinnet og sine studier av kultur og samfunn rundt i verden (Brome, 2010 ), (Hyde,1996), (Store Norske Leksikon). På disse reisene så han at mennesker overalt hadde de samme symbolene og de samme mytologiske fortellingene. Vi må huske på at dette var en tid uten samme utveksling av informasjon slik vi har i dag. Av nyere tid, er jeg spesielt fascinert av oppdagelsene til den britiske vitenskapsmannen og forskeren, Rupert Sheldrake (f.1942) som er kjent som opphavsmannen til teorien om morfologisk resonans. Den grunnleggende ideen bak denne teorien er at det finnes en form for hukommelse i naturen. Han mener at det både i steiner, molekyler, planter, dyr og i et samfunn, finnes et selvorganiserende prinsipp som han altså kaller et morfisk felt. Dette feltet har en iboende hukommelse, gitt av morfisk resonans, som igjen er en påvirkning på tvers av tid og rom. Denne kollektive hukommelsen bidrar til naturens vaner og utvikling mener Sheldrake. Sheldrake har forsket mye på parapsykologi og har utgitt flere bøker om sine funn( Sheldrake, 2011) (Sheldrake 2012). Fra oktober 2014 begynte jeg å øve meg som traumeterapeut med egne klienter. Jeg fikk skriftlig tillatelse fra både klienter og representanter til å bruke dette arbeidet som referanse i denne oppgaven, mot at alle involverte ble anonymisert. Både klienter og representanter har undertegnet taushetserklæring, og at de var inneforstått med at jeg var under utdannelse, og at de selv hadde ansvar for seg selv, både før, under og etter timen. Hvis de opplevde ubehag, skulle de melde fra om det til meg, og jeg oppmuntrer også mine klienter til å ta kontakt med meg etter timen om de ønsker å prate om det som skjedde, eller gi en tilbakemelding av opplevelsen. Jeg vil her trekke frem fem ulike konstellasjoner med fire ulike klienter. To av casene er individuelle timer, og tre av casene er fra en fast konstellasjonsgruppe som jeg har ledet ca en gang i mnd i et halvt år. Jeg begynte å arbeide med fem klienter, og har nå økt til seks stykker, og alle går fast i samme gruppe. Case 1, Siri. Oktober 2014.

16 Siri kommer til sin første individuelle time hos meg med ganske redusert helsetilstand. Hun har slitt med ryggen i lang tid og første time vi satte opp, måtte avlyses fordi hun fikk akutte ryggsmerter og ble sengeliggende. Denne gangen har hun urinveisinfeksjon og føler seg ikke i form, men vil komme allikevel. Hun forteller at hun er plaget mye med helsa akkurat nå, og at det skjer en del store endringer i privatlivet samtidig. Ut fra traumeteorien vi følger, er det vanlig at ubearbeidede traumer over tid vil sette seg som fysiske symptomer i kroppen, som sykdom og smerter. Store endringer i livet kan også være triggere for traumeenergi. Det at disse symptomene aktiveres og blir akutte når Siri nærmer seg terapi, sier meg noe om hvor sterke overlevelsesdelene er. Det er disse som ønsker å sabotere terapiprosessen for unngå å kjenne på smertene som ligger bak disse symptomene. Samtidig er det jo på en måte som om symptomene roper på Siris oppmerksomhet, hennes kropp prøver virkelig å fortelle henne at noe er i sterk ubalanse og at det ligger noe vondt og uforløst et sted i hennes psyke. Siri forteller meg sin historie: Hun ble adoptert bort som nyfødt, og bodde tre måneder på barnehjem før hun kom til sin fostermor og fosterfar. Hun fikk kontakt med sin biologiske mor som 22-åring og hadde jevnlig kontakt med henne til hun døde da Siri var 52 år. Hennes fosterfar, heretter kalt pappa, døde i Siri og han hadde et godt, nært forhold, og hun var veldig glad i han. Hennes fostermor, heretter kalt mamma, har hatt mye rus- og alkoholproblemer under Siris oppvekst, og de to har hatt et komplisert forhold hele livet. Hennes mamma er nå 92 år og bor på sykehjem og er senil. Hun forteller at det hun ønsker å begynne å arbeide med, er å føle seg mindre sårbar i situasjoner i dagliglivet, hvor hun fort føler at hun blir valgt bort, selv om hun kan se med sitt voksne jeg at det ikke nødvendigvis er det som skjer. Hun sier selv at hun ser at det er en del av henne som er som et såret lite barn; et barn som tåler veldig lite avvisning. Hun sier at dette temaet alltid har fulgt henne, men er blitt ekstra sterkt nå som hun har fått seg ny samboer, og hun sier hun nesten føler seg overveldet av sin egen sårbarhet. Dette gir meg en hypotese om at hennes tema er knyttet til sitt eget opplevde tapstraume da hun som nyfødt ble tatt bort fra sin mor. I tillegg, siden jeg vet ut fra teorien til Ruppert og Bowlby m.fl. at det kun er en traumatisert mor som kan gi fra seg sitt barn, tenker jeg at Siri også er innviklet i et symbiosetraume med sin biologiske mor. Siris første konstellasjon er individuell, metoden er Intensjonskonstellasjon og teknikken jeg velger å bruke er oppstart med figurer og deretter å jobbe videre på gulvet med meg selv som deler av intensjonen. Intensjonen til Siri sin første konstellasjon er:

17 Jeg ønsker å bli mindre sårbar i situasjoner hvor jeg føler meg valgt bort. I prosessen begynte hun med å velge et barn som intensjon. Dette viser oss at traumeopplevelsen bakenfor temaet er knyttet til et barn og mest sannsynlig er det hennes selv som barn vi ser. Vi velger sammen å sette inn både en representant for biologisk mor (BM)og for fostermor, som klient kaller mamma. Når mamma settes inn, vekkes et sinne i Siri, og hun føler for å fjerne henne fra bordet, fordi hun ikke ønsker hun skal ta så mye plass i hennes liv. Jeg oppmuntrer Siri til å dele det hun føler overfor figuren som representer mamma, og følge impulsen om å få henne lengre vekk.: Det er alltid deg og dine behov, sier Siri høyt, og plasserer henne langt ut mot kanten. Når det er sagt, føler Siri at mamma ser bort og ser etter noen andre. Jeg fortolker det slik at hennes mamma, når Siri setter grenser, mest sannsynlig vil begynne å se etter noen andre som da kan fylle hennes behov. Jeg ber henne videre om å sette inn en representant for den delen av hennes som føler seg valgt bort. Hun velger da en stor mann og Siri sier hun føler at han tar all plass. Jeg får en fornemmelse av at dette er knyttet til hennes biologiske far. Jeg spør hva hun tenker om det, og hun begynner igjen å gråte. Siri utrykker sterk motstand mot å snakke om eller se på biologisk far, men når jeg spør om hun vil sette inn en representant for ham allikevel, gråter hun mer og nikker at hun vil. Jeg sier til henne at det er viktig at hun kjenner etter om det jeg foreslår føles rett, og at hun stopper når hun føler det er nok. Den delen som føler seg forlatt, ser nå på biologisk far når han kommer inn. Når jeg kjenner på denne figuren kommer disse ordene til meg: Jeg fikk aldri en sjanse, og han virker svært interessert i å se på Siri. Jeg spør om dette resonnerer, og det kommer en slags ro over Siri når dette kommer frem, og hun sier at hun faktisk ikke er sikker på om han noen gang fikk vite om det som skjedde, og at det som blir sagt føles veldig riktig ut ifra hva hun selv har tenkt og følt. Vi velger nå å kjenne på hvordan dynamikken mellom biologisk mor og Siri er, og jeg foreslår at jeg nå går inn som henne på gulvet og at Siri står som seg selv. Aktivert som hennes biologiske mor, tar jeg umiddelbart hendene hennes og holder dem hardt og jeg vil ikke slippe dem. Siri gråter og gråter og sier, Du slapp meg allikevel. Når hun sier det til meg som biologisk mor (BM), kjenner jeg dyp skam, og ser tungt ned i gulvet. Jeg føler meg frosset fast og tvunget ned av noen. Vi står slik lenge og Siri gråter en stund, men sier etter hvert, Nå er det nok. Jeg går ut av rollen og vi setter oss ned og fortsetter konstellasjonen med figurene. Jeg fornemmer at det jeg kjente som BM, er at dette er en traumatisert kvinne som ikke følte hun hadde egen vilje og valg, og formidler dette til Siri. Dette stemmer overens med informasjonen Siri har fått om at mor var svært ung og nok sannsynligvis var tvunget av sin egen familie til å adoptere henne bort. Jeg spør om hun nå vil sette inn en figur for den delen av henne som føler seg sårbar, og dette blir da en liten gutt som

18 står inntil den store mannen som representerer følelsen av å være VALGT BORT. Begge disse, liten gutt og stor mann (SÅRBAR og VALGT BORT ) stiller seg nå bak intensjonene, og bak der igjen står biologisk far (BF) og ser på. Siri ser på dette bildet og føler seg roligere og sier, Jeg vil egentlig føle meg trygg og komme hjem. I sluttbildet ser vi nå at intensjonen har kontakt med både den sårede delen og den delen som føler seg valgt bort. Både BM og BF står og ser på representantene for Siri fra hver sin side. Siden Siri har valgt både liten og stor gutt som deler av seg selv, og siden begge disse viser at de ønsker å ha kontakt med BF, sier jeg til Siri at veien å gå for å nå intensjonen sin, er å anerkjenne sin far og integrere han mer i sitt system. Hun må i sitt indre jobbe videre med å SE sine foreldre og la dem SE henne. Jeg avslutter med dette og forteller at alt vi prøver å dytte vekk og ikke ha med å gjøre, eller se på, vil vokse og ta mer plass i vårt system. Hun ser og forstår nå dette sier hun, og føler seg veldig overrasket over det som kom opp sier hun, særlig hvor mye dette med BF egentlig betydde. Hun virker lettet, roligere og sier hun forstår sitt tema mer nå. Protokoll: Konstellasjonen viste at Siri sine overlevelsesdeler er å fikse alt, ikke føle på ting og være sterk, noe som også er helt forståelig ut fra hennes historie. I tillegg så jeg at denne sterke motstanden mot å snakke om biologisk far, også er en overlevelsesstrategi. Dette resonnerte også tydelig i Siri. Den sunne delen som kom frem, sier at hun ikke ønsker å bli helt overveldet av ting som skjer i voksenlivet, at hun ønsker å føle seg bedre og sterkere psykisk, slik at hun mestrer hverdagen med avvisning på en sunnere måte. Traumedelene til Siri viser oss gråt, sårhet og veldig redde følelser. Jeg hørte en veldig angstfull gråt som kom fra dypet i henne selv. Dette sier meg at det er en egenopplevd sårhet og redsel som sitter som minner i hennes kropp. Case 2, Ole. Oktober 2014

19 I Oles første time hos meg arbeider vi individuelt, metoden er intensjonskonstellasjon og teknikken jeg velger å bruke, er oppstart med figurer og deretter å jobbe videre på gulvet med meg selv som deler av intensjonen. Ole er enebarn og forteller at han vokste opp som nøkkelbarn, fordi begge foreldrene var i full jobb. Han forteller han trivdes godt på barne- og ungdomsskolen. Da han var 24 år, døde hans far brått av hjerteattakk. Han føler han har god kontakt med mor, og har alltid hatt et nært bånd til henne. Forholdet til far var mer preget av konflikter, og der tok han ofte rollen som djevelens advokat og ble, sier han selv, en kranglefant overfor sin far. Når hans far døde, følte Ole seg friere, og opplevde at han kunne slå ut vingene mer. Ole føler at forholdet til faren nesten var preget av konkurranse. Han undrer seg over om konkurransefølelsen mest kom fra han selv. Han vet at han både var et planlagt og ønsket barn. Videre forteller han at han var et sært barn som leste mye, spesielt om jødene i Auschwitz, som han var svært opptatt av. Morssiden hans kommer fra Vestlandet og farssiden fra Nord Norge. Han forteller at han har sin barnetro fra sin farmor som var svært religiøs, og når jeg spør om viktige hendelser bakover, forteller han at hans farfar ble drept i et bombeangrep til sjøs under krigen. Intensjon som Ole ønsker å begynne å arbeide med er: Bli i stand til i mye større grad å gjennomføre ting. Han forteller at han har en egen evne til å utsette ting, og at dette påvirker absolutt alle områder av livet. No action, only talking, som han også uttrykker det. Jeg spør hvordan han føler rundt dette, og han forteller at han blir litt trist, fordi det føles som om han har satt livet på vent. Vi starter konstellasjonen med å sette inn en figur for intensjonen. Det ble en mann. Vi setter også inn en mann for Ole selv. Ole vil i tillegg ha med mor og far, og de står på avstand og ser på. Ole sier det må ligge noe mer der, men han vet ikke hva det er, så vi legger inn en rund brikke, og kaller dette for NOE. Ole får ikke opp noe følelser når han ser på dette, han sier at han føler at alt er helt fryst fast, og det er som han også selv føler det i livet. Jeg kjenner fra teorien at fastfryste følelser er tegn på traumefølelser, men velger å holde dette for meg selv inntil videre. Jeg foreslår at vi går over til å arbeide på gulvet med meg som intensjon og ham som seg selv, og så ser vi på dynamikken mellom oss. Ole aktiverer meg som intensjonen sin, og med en gang begynner jeg å gå frem og tilbake på gulvet og blir veldig opptatt av alle bøkene i bokhylla og drar frem en etter en og sier det er så mye bøker å lese, og jeg har lest så

20 mye!, og føler meg litt overlegen på en måte, som har lest så mye. Ole sier han kjenner dette helt igjen og blir egentlig litt lei seg, sier han, når han ser det slik. Med en gang Ole sier dette, kjenner jeg som er hans intensjon, at jeg blir fiksert på noe på gulvet. Ole lurer veldig på hva dette er, så jeg går ut av rollen som intensjon og spør om han vil jeg skal gå inn og kjenne på hva dette NOE er, siden han selv har villet ha det med på bordet med figurene også. Med en gang jeg blir aktivert, ser jeg forundret opp mot himmelen og ramler ned på gulvet og føler meg utrolig overrasket over at jeg døde så brått. Jeg går ut av rollen og sier at det ser ut som dette NOE som intensjonen er så fiksert på, er en innvikling til hans farfars traume, han som døde i bombeangrep. Dette resonnerer veldig i Ole, og han vil tilbake til bordet og jobbe videre med figurene. Han vil nå selv sette inn en figur for farfar. Når jeg er energien til denne figuren, kjenner jeg på en sorg når jeg ser på Ole. Jeg foreslår for Ole at han kan si til sin farfar: Du er min farfar, og jeg ser deg. Når dette blir sagt, vil figuren for farfar bevege seg mot sin egen sønn (Ole`s far), men blir litt forarget over at sønnen er større enn han. Så vi henter noe farfar kan stå på, slik at han blir større enn sønnen sin. Ole sier han føler det som at faren faktisk blir lettet over dette, og at han føler det nå er en ro på bordet/ i feltet. Det er først når dette skjer, at intensjonen kan begynne å bevege seg mot Ole, og for første gang har de ordentlig kontakt. Når intensjonen kom bort til Ole og fikk kontakt med han, kunne det som representerte NOE bevege seg utover i bildet. Ole sier at han syns det er nok nå, han føler det har skjedd masse og er fornøyd. Sluttbildet er at Ole og intensjon har kontakt, NOE er beveget vekk fra feltet og både far, farfar og mor står og ser på Ole og på intensjonen. Protokoll: Ole sier han opplever at alt som kom frem, føles veldig riktig, fordi han alltid har lurt mye på hvem farfaren var, og han syns det var befriende å få sett på hva dette NOE var, som han alltid har følt har fryst fast situasjoner i livet. Denne konstellasjonen viste oss at Oles overlevelsesdeler er å gå opp i hodet, lese bøker, bli god i teori og å føle konkurranse med omverden på det intellektuelle. Med en gang han selv så dette og uttrykte sorg over det, fikk han kontakt med det underliggende traumet som i dette tilfellet er generasjonsoverført. Ole sine sunne deler ønsker å bevege seg fremover, men føler seg fryst fast av noe som hindrer, som vi nå vet er en innvikling i farfars krigstraume. Vi ble enige om at Ole skulle la teori og bøker være litt nå, men heller VÆRE litt i kroppen, og prøve å lytte mer til følelsene. Case 3, Ole. Februar 2015.

21 Jeg vil oppnå et normalisert søvnmønster. Med en gang Ole setter seg i stolen og begynner å snakke om sin intensjon, begynner hjertet mitt å galoppere, det er faktisk så ille at jeg må holde på hjertet et par sekunder for å roe det ned. Jeg følte et par sekunder blaff av å være livredd. Jeg har lært gjennom denne utdannelsen, at vi som traumeterapeuter også skal registrere våre egne kroppslige fornemmelser når klienten setter seg i stolen. Dette fordi feltet allerede er aktivert, og jeg som terapeut vil også kunne fange opp signaler fra dette feltet og fra klientens speilnevroner. Ole forteller meg om hvordan han siden videregående har utviklet et stadig forverret søvnmønster. Han innrømmer at dette, som han i utgangspunktet ikke tenkte var et så stort problem, nå har faktisk blitt til et dels svært stort problem i forhold til både søvnkvalitet og til hans frihet til å bli med på ting som involverer reiser og overnatting. Han forteller at det arter seg på følgende måte. Han sovner etter en lang stund liggende i sengen. Etter en liten stund, våkner han og må gå og sette seg i en stol, der det igjen tar lang tid før han sovner, så våkner han igjen, og må flytte seg til en ny stol. En slik runde tar han hver natt, før han langt utpå natten kan gå tilbake til sengen og sovne utmattet. Så ille som det er nå, har det vært i fire-fem år, mener han. Han mintes at før kunne han sovne i sengen, men våknet da nesten alltid rundt kl Han innser at dette nå er blitt en tvangsmessig adferd som til dels styrer deler av han liv. Han kan ikke bare hoppe på en vennetur, fordi han ikke vet om det er flere stoler der, og det er heller ikke noe han føler er normalt å spørre om. Ole sier han innser at dette både er unormalt og en tvangsmessig adferd. Han har for et par måneder tilbake fått seg en kjæreste, og ser at det har forbedret seg LITT med å sove med henne i sengen, og uttrykker også at hun har vist stor forståelse og fleksibilitet i forhold til dette. Jeg danner meg en arbeidshypotese i hodet om at noen har opplevd noe traumatisk som det å være våken skal beskytte en ifra. Om dette noe er selvopplevd, eller arvet gjennom innvikling gjennom tilknytning til mor eller far, har jeg ingen teori på nå. Ut fra hva Ole selv er bevisst, så har det ikke skjedd ham noe traumatisk i barndommen som kan være relatert til dette. Jeg har arbeidet fast med Ole noen måneder, både individuelt og i fast gruppe, så jeg kjenner en del til hans temaer og hans historie, men det er ingenting fra det jeg vet fra tidligere, som jeg fornemmer er direkte knyttet til dette som har kommet opp til nå. Når Ole har fortalt historien, er han klar til å gå i gang. Han velger å starte med å sette inn en representant for ordet SØVN.