Trauma, helse og «sykdom» - hvordan konstellasjoner kan bringe klarhet

Transkript

1 Trauma, helse og «sykdom» - hvordan konstellasjoner kan bringe klarhet Franz Ruppert Abstrakt Istedenfor å bruke det abstrakte begrepet «helse», er det tydeligere å snakke om «å være frisk» og som psykoterapeut kan man spørre seg selv: Hvordan viser det seg at et mennesket er psykisk frisk, hva fremmer det og hva hindrer det? «Sykdom» er en vanlig konstruksjon som kan føre til at bare symptomene blir behandlet. Denne forenklete tilnærmingen gjør at den egentlige årsaken for symptomene, som ligger dypere, ofte blir tilslørt. Mange symptomer er et resultat av en traumatisering og enten et umiddelbart utrykk av et traume eller et forsøk på å fortrenge det. «Traumatisert kjærlighet» og «traumatisert seksualitet» er former for traumatisering som har dyp innvirkning på et helt menneskeliv, og som kan ha mangfoldige «sykdomssymptomer» på det fysiske, psykiske og sosiale plan. Intensjonskonstellasjoner er en metode som er utviklet av forfatteren. Denne metoden bruker den grunnleggende kunnskapen i generasjons psykotraumatologi i praksis og fremmer ønsket om å bli psykisk frisk og å stabilisere det. Å være psykisk frisk Det har lenge vært kjent at «helse» ikke er det samme som «fravær av sykdom» (Fröschl 2000). Helse kommer heller ikke automatisk når sykdomssymptomer blir tatt bort. Uansett er det klarere å snakke om «å være frisk» fordi dette uttrykker klart at det ikke handler om en abstrakt tilstand, men måten å leve livet sitt på. Også vi psykoterapeuter trenger et eget teoretisk konsept som definerer hva «å være psykisk frisk» betyr. Å orientere seg ved hjelp av kategorier som DSM eller ICD er ikke nok for å jobbe med 1

2 mennesker terapeutisk slik at de virkelig blir frisk og også holder seg frisk. Tvert imot er psykopatologiske kategorier ofte grunnlaget for å gjøre mennesker psykisk enda sykere enn de er fra før. En diagnose som «schizofreni» eller «borderline-syndrom» kan være en type krenkelse for et menneskets selvfølelse, og fremme ønsket til å gi seg selv opp og innstille anstrengelsene til å komme tilbake til et frisk tilværelse. Grunnlaget for mitt psykoterapeutisk arbeid er et konsept om psykisk helse som blant annet inneholder tanker av Dan Siegel. Hver enkel psykiske funksjon om å registrere realiteten på en meningsfull måte og velge ut relevant informasjon og bearbeide den videre, må passe godt sammen. Energien som bringer de psykiske programmene for bearbeiding av informasjon videre må kunne flyte fritt. Informasjonen må gå hånd i hånd med hverandre og bli til en meningsfull helhet. I følge Dan Siegel er en sunn psyke full av energi, stabil, integrert, koherent og kompleks organisert. Den er hverken for stivt eller for fleksibelt, den er maksimalt åpen for nye ting uten å ende i kaos (Siegel 2010, S. 352 f.). Traume som kilde av mangfoldige fysiske og psykiske symptomer Generelt antar jeg at psykiske abnormiteter er en konsekvens av psykisk traumatisering, spesielt når de er kroniske. Det betyr at det å bli psykisk frisk forutsetter en integrering av den traumatiserende livserfaring i menneskes psyke eller at personer som lever i traumatiserende omgivelser kan løsrive seg og tre ut av det. Kunnskapen og innsikten som jeg har opparbeidet meg gjennom 20 års praksis som psykoterapeut har blitt til en teori som heter flergenerasjonelt psykotraumatologi. Grunnlaget for dette konseptet har jeg skrittvis offentliggjort gjennom mine utgitte bøker (Ruppert 2001, 2002, 2005, 2007, 2010, 2012, 2014). Ifølge denne teorien er det i prinsipp tre tilstander av en levende organisme som fremstår som et nettverk av materie, energi og informasjon: 2

3 1. Tilstander av psykisk helse (tilstander av velvære), hvor et menneske ikke føler seg truet og derfor kan være åpen for sine omgivelser, samtidig som han kan avgrense seg selv på en god måte. 2. Stressende tilstander, hvor et menneske er truet av farer og av den grunn er spesielt aktivert og fokusert på å avverge mulig skadelige påvirkninger. 3. Traumatiserende tilstander, som en organisme havner i når trusler fra omverden blir for store for at han kan beskytte seg selv med en stressreaksjon. I denne tilstanden vil det til og med forverrer situasjonen når han gjør det. Sjansen for å overleve en slik situasjonen øker, dersom den høyaktiverte stressreaksjon bli roet ned. For å oppnå det må viktige psykiske funksjoner bli blokkert: fornemmelsene bli slått av, følelsene bli fryst, tankene drifter bort og man må ikke handle. Den indre sammenhengen av en levende organisme går tapt pga. at den psykiske integrasjonen løser seg opp. Vedvarende stress, dvs. fortløpende opplevelse av trusler, er en av hovedkildene til fysiske og psykiske symptomer, som igjen har enorme sosiale konsekvenser. Stressede mennesker har problemer med, og i, relasjoner og har lett for å provosere mellommenneskelige konflikter. Vedvarende stress er etter min modell en vesentlig konsekvens av oppsplittingen av en levende organisme etter en traumeerfaring. Sånn sett altså en følge av en traumeerfaring. Hvis et menneske har en traumeerfaring øker også risikoen for at ens egne måten å handle på skaper nye traumeerfaringer i eget liv. Delvis skjer dette fordi de pga. undertrykkelse blir blind for realiteten (for eksempel overkonsum av medikamenter) eller fordi de skaper relasjoner som skader dem selv og som de ikke ser realitetene i. Etter en traumeerfaring har et mennesket tre forskjellig aktive programmer i psyken sin (se bilde 1): 3

4 1. Programmer som fremdeles representerer traumesituasjonen, til tross for at de ytre omstendighetene har forandret seg («traumatiserte deler), 2. Programmer som har til hensikt å holde de avsplittete, traumatiserte delene utenfor bevisstheten («overlevelsesstrategier») 3. Programmer som til tross for traumeerfaringen er friske («sunne deler»). Oppsplitting av strukturen til et levende organisme etter en 4

5 traumeerfaring Bilde 1: Oppsplitting av strukturen til et menneske etter en traumeerfaring Etter mange års psykoterapeutisk erfaring viser en sunn psyke for meg følgende kjennetegn: 1. Fornemmelsene er åpne for realitetene 2. Følelsene er tilpasset den ytre og indre realiteten, dvs. de kan bli regulert innenfra 5

6 3. Tankene er orientert på sannhet og klarhet 4. Den egne identiteten er klar og avgrenset 5. Man husker betydelige opplevelser 6. Egne muligheter kan bli vurdert på en realistisk måte 7. Relasjoner til andre er konstruktive og blir avsluttet når de blir destruktiv. Mennesker med traumeerfaring har ved siden av sine sunne deler to psykiske strukturer til: 1. En emosjonell brannfakkel, dvs. den psykiske opplevelse av traume 2. En brannmann, som prøver å sluke brannen eller i det minste prøver å forhindre at brannen starter på nytt overlevelsesdelene. Etter min teori inneholder disse to psykiske strukturene reservoarer for alt det som kan vise seg som symptomer. Når de traumatiserte strukturene blir aktivert, kan man for eksempel kjenne panikk gjennom symptomer som hjertebank, forstyrrelser i hjerterytme, diaré, unormal svetting, fordøyelsesproblemer, ukontrollert aggressivitet eller bunnløs sorg og fortvilelse. Overlevelsesstrategiene som er i permanent stress for å holde de traumatiserte delene under kontroll, produserer selv utallige symptomer: Smerter og forvirring for å distrahere Konsum av medisiner og droger for å bedøve seg enda mer Fysisk overanstrengelse som fører til for tidlig slitasje av både ledd og organer Mentale og fysisk overanstrengelser som ender i utbrenthet Når vi ser på symptomene som blir klassifisert som «psykisk sykdom», er hele katalogen av symptomene i DSM V i det store og hele ikke noe annet enn en opplisting av mangfoldige trauma overlevelsesstrategier som mennesker bruker for å kontrollere sine 6

7 traumatiserte strukturer. En mindre del av DSM V diagnoser viser direkte til traumatiserte deler (for eksempel panikk attakk). Symptomene som kommer fra traumatiserte strukturer og fra sine motspillere, overlevelsesstrategiene, er etter min erfaring spesifikke, avhengig av traumatiseringen. I min teori skiller jeg mellom forskjellige former for trauma. Generelt må man skille mellom 1. Et «sjokktraume», dvs. et plutselig traume og 2. Et «relasjonstraume». Et sjokktraume opplever vi ved en bilulykke eller ved plutselig død av en elsket person. Relasjonstraume derimot oppstår over lang tid, for eks. i et parforhold eller en foreldre-barn-relasjon. En annen kategorisering i min teori skiller mellom fire traumer: Eksistenstraume Tapstraume Symbiosetraume Tilknytningstraume Eksistens- og tapstraumer genererer som oftest sjokktilstander. For eksistens- og tapstraume har jeg allerede nevnt noen eksempler. Symbiose- og tilknytningssystemtraumer er forskjellige former for relasjonstraumer og belaster mennesker ofte et helt liv. Med symbiosetraume snakker jeg om når et barn ikke klarer å få en livsnødvendig, sikker tilknytning til sin mor og en stabil og støttende tilknytning til sin far. Uansett hva barnet prøver, mislykkes alle forsøk fordi foreldrene er traumatisert. De klarer ikke å opprette en emosjonell kontakt, som barnet trenger for sin stabilitet og sin psykiske utviklingen. Jeg fokuserer spesiell på tilknytningen mellom mor og barn, fordi moren er den første personen barnet knytter seg til, denne tilknytningnen skjer allerede før fødselen. Alle andre tilknytninger kommer etter det. Dette gjelder også for tilknytningen mellom far og barn, som kan være veldig emosjonelt, men som alltid står under innflytelsen av kvaliteten av mor-barn-tilknytning, selv om 7

8 faren tar kontakt med barnet sitt under graviditeten. Denne spesielle rollen moren har må også finne sitt utrykk i teorien. Erfaringer fra psykoterapien viser uansett at det er mange flere som sliter med et innviklet forhold til sin mor enn med forholdet til sin far, til tross for at også det kan ha en traumatisk kvalitet. Ved et symbiosetraume skjer det en forveksling av forholdet med foreldrene. Barnet er bekymret for morens ve og vel og bruker all sin kraft og energi for å stabilisere sine traumatiserte foreldre. Barnet gjør alt for å komme i kontakt med dem. Det identifiserer seg til og med foreldrenes avsplittete traumedeler og kopierer også deres overlevelsesdeler. En viktig konsekvens av symbiosetraume er også at barnet knytter seg til andre mennesker som en erstatning for mor, hvis det ikke finner en sikker tilknytning hos mor. Det kan også skje at barnet prøver å dekke sine symbiotiske behov hos faren istedenfor hos moren. Kan faren dekke de symbiotiske behovene er det til stor hjelp for barnet. Men fordi traumatiserte mødre som oftest finner seg traumatiserte menn, kommer barnet på sitt søken etter trygg tilknytning gjerne fra vondt til verre. I det siste skiller jeg også som følgende (se bilde 2) for å karakterisere de forskjellige former for hendelser/overgrep som vi mennesker hovedsakelig har å stri med: Traumatisering pga. naturkrefter Traumatisering pga. menneskelig vold Traumatisert kjærlighet Traumatisert seksualitet. 8

9 Bilde 2: Traumatisering pga. hendelser/overgrep Traumatisert kjærlighet tilsvarer det samme konseptet som symbiosetraume. Begrepet «kjærlighet» ble tatt inn for å tydeliggjøre at det handler om traumatisering på det område som hører til kjernen av menneskelig eksistens og grunnleggende behov. Når vi ikke kan elske mer, når vi kanskje aldri har lært hva en sunn form for kjærlighet er, har vi ingen forutsetning for sunn tilknytning og sunne mellommenneskelig relasjoner. Dette har betydelige konsekvenser på vår livsglede og alle anstrengelser vi tar for å kunne leve i par- og arbeidsrelasjoner og i familier. Ved traumatisert kjærlighet er vår kontakt med andre mennesker fundamentalt forstyrret, vi avgrenser oss enten for mye, trekker oss ekstremt tilbake og unngår kontakt, eller vi begår overgrep, respekterer ikke andres grenser og går inn i en symbiose med de. Ofte er «traumatisert kjærlighet» fundamentet for «traumatisert seksualitet». Når et barn ikke får den viktige og nødvendige fysiske 9

10 kontakt og emosjonelle omsorg fra sin mor, og i tillegg mangler beskyttelse, blir barnet til lett et bytte for mennesker rundt som har en seksuell interesse for barnet. Seksuelt misbrukt følger ofte etter og har fryktelige konsekvenser for barnet. Som innledningsvis nevnt finner vi typiske fysiske symptomer på traumer. «Anoreksi» er en mulig konsekvens av seksuelt misbruk, pga. «traumatisert seksualitet.» Symptomet «anoreksi» oppstår etter min erfaring ofte for de som er utsatt for det, fordi barnet vil gjøre sin kropp lite attraktivt for overgriperen, fordi det vil få kontroll over kroppsreaksjonene for at kroppen ved påtvunget seksuell stimulering ikke reagerer med lyst, fordi det tror at det kan leve uten sin kropp, fordi det ikke kan snakke om seksuelle overgrep og fortsatt leter etter anerkjennelse fra den emosjonelt fjerne moren gjennom prestasjoner og suksess. Sykdom som en «konstruksjon» Vondt i hode, høyt blodtrykk, kreft, fibromyalgi, revmatisme, angst, depresjon, demens Listen over alle fysiske og psykiske symptomer som vi betegner som «sykdom», er nesten uendelig. Den blir stadig lengre: I den nye utgaven av den diagnostiske og statistiske manualen over psykiske forstyrrelser, DSM 5, opplever man en vekst fra dens forgjenger. For eksempel finnes nå «sykdommen» som heter «uforholdsmessig sinne». Å tenke i sykdomskategorier er vi alle vant med og det virker som en selvfølge. Derfor er det også viktig å stille kritiske spørsmål når det gjelder den kunstige konstruksjonen av «sykdom». I mange tilfeller er det, logisk sett, bare en unødvendig gjentakelse med andre ord. Fenomenet, for eksempel sterk hodepine blir en sykdomsbetegnelse, ofte ved hjelp av latinske eller greske navn. For eksempel migrene, slik at det som står før og etter likhetstegn former forskjellige ting (sterk hodepine = migrene), men som har samme innhold. Den tautologiske likestilling av et symptom med en «sykdom» har flere praktiske konsekvenser: 10

11 1. Det blir ikke stilt spørsmål om årsaken til dette symptomet 2. Symptomet blir anerkjent som sykdom og dermed sosialt akseptert 3. Denne anerkjennelsen medfører rettigheter til å få legebehandling for dette symptomet 4. Man får legebehandling som er betalt av det offentlige helsevesenet, eller helseforsikringen Alt dette er ikke forkastelig i seg selv, men denne fremgangsmåten har en stor og betydelig bakside: Symptomene blir klassifisert som sykdom og derfor tar også behandlingen utgangspunkt i symptomene. Legen eller psykoterapeuten som har oppdraget med å behandle sykdommen skal gjennom sine tiltak fjerne symptomet helt eller i det minste redusere symptomene så mye at de ikke lenger er forstyrrende. Når en ung kvinne for eksempel slutter å spise og sykdommen som blir diagnostisert er «spiseforstyrrelser» (anorexia nervosa), da starter behandlingen med å motivere henne til å spise igjen eller å få næring i kroppen hennes med tvang. Og selv om den unge kvinnen har lagt på seg, forandrer ikke dette den holdningen hun har til seg selv - hun avviser kroppen sin fremdeles. Behandlingen forandrer heller ingenting i de symbiotiske innviklingene innad i familiesystemet som etter all sannsynlighet er årsaken til slike symptomer. Uansett så dreier det seg ved konstruksjonen «sykdommer» ikke om det syke mennesket, men om symptomene. Når vi som lege, terapeut eller med annen jobb i helsevesenet bruker konseptet «sykdom», ikke bare ut fra blind idealisme om å hjelpe eller for å tjene penger til livets opphold, må vi stille oss et annet spørsmål: Hva er årsakene til de symptomene som et menneske lider av? Hvorfor har et mennesket de samme symptomene som et annen mennesket men ikke lider pga. av det? Hvilke mulige funksjoner oppfyller disse symptomene? Hva hadde vært hvis disse symptomene ikke hadde vært der mer? 11

12 Er dette mennesket da «friskt»? «Sykdoms»-symptomene som følge av symbiotiske innviklinger Etter mine erfaringer gir symbiotiske innviklinger, som er en konsekvens av traumer, mye næring til mange av «Sykdomssymptomene» som vi ser hos mennesker. Ved «kjærlighetstraume» forbinder barnet seg ved hjelp av symptomet til sin traumatisert mor. Til tross for at barnet lider av symptomet klarer det ikke å slippe det, fordi det ellers også måtte gi opp kontakten med sin mor. Ved et «seksuelt traume» befinner et mennesket seg i offerovergriper-splittingen. Mennesket lider under mange symptomer, men vil ikke se på deres opphav, fordi vedkommende da hadde blitt bevisst omfanget av offertilværelsen sin. Ofte har dette mennesket fremdeles en relasjon til overgriperen og burde egentlig avsluttet denne relasjonen. Derfor er det lettere å flykte inn i sykdomssymptomene eller inn i en rolle som syk for å forhindre nye overgrep og for å kunne fortsette relasjonen. Ved et tilknytningssystemtraume blir det tydeligst hvorfor teorien for psykotraumatologi må være flergenerasjonelt. Noen barn blir født inn i familier som er gjennomsyret av offer-overgriperrelasjoner. For å kunne overleve i et sånt system av par- og foreldre-barn-tilknytninger, har barnet først ingen annen valg enn selv å være offer og/eller overgriper. Det utvikler derfor tilsvarende offer- og overgriperholdninger som overlevelsesstrategi. Først når et menneske trer ut av et slikt relasjonssystem, kan han/hun bli fri fra offer-overgriper-splittelsen som vedkommende har inne i seg og sikte mot et liv uten offer- og overgriper-holdninger. Intensjonskonstellasjoner I 1994 kom jeg i kontakt med familiekonstellasjoner. Familiekonstellasjoner er utviklet av Bert hellinger, og gjort 12

13 gjennom gjennom hans bøker og seminarer (Weber 1995). En viss tid imiterte jeg Hellingers måte å jobbe på, men innså mer og mer at familiekonstellasjoner er i fare for å gi næring til symbiotiske illusjoner om en hel og sunn familie uten å konfrontere realitetene i mellommenneskelige relasjoner. Derfor er det viktig å se nøye på hvilket teoretisk grunnlag konstellasjoner blir gjennomført på bakgrunn av. Siden 1998 utvikler jeg skritt for skritt min egen teori for å jobbe med konstellasjonsmetoden. Min teroi bygger først og fresmt på tilknytningsteorien (Bowlby 2006 a,b,c, Brisch 2014) og til traumeteori (Fischer und Riedesser 1998, Levine 1998, 2011, Herman 2003, Huber 2003, 2013, Putnam 2003). Samtidig som jeg utvikler min teoretisk kunnskap forandres også måten jeg bruker konstellasjoner. Jeg ser fremdeles på konstellasjoner som en fremragende metode til å synliggjøre psyken på en strukturert måte og for å belyse ubevisste, veldig tidlige og avsplittete hendelser. Klienten kan gjennom representantene se mange lag i seg selv og tre inn i en speil-resonans som kan føre til fundamentale forandringer i han/henne. Jeg kaller fremgangsmåten ikke lenger for «familiekonstellasjoner» eller «systemkonstellasjoner» men «traumekonstellasjoner.» Dette fordi hovedfokuset alltid ligger på traumene som viser seg bak klientens symptomer, uansett om de er av fysiske, psykiske eller sosiale art. Siden 2009 har jeg jobbet med en fremgangsmåte som jeg kaller for «intensjonskonstellasjoner». Dette fordi jeg har kommet frem til at en vellykket konstellasjon forutsetter at klienten formulerer sin egen intensjon. Intensjonen viser hans ståsted, hva som beveger han, hva han har tilgang til i seg selv, hva han vil åpne opp og hva han ikke vil åpne. Etter mitt modell kan hans intensjon bli formulert ut fra klientens sunne deler eller ut fra hans overlevelsesstrategier. Hvis noen for eksempel ønsker seg at et symptom skal forsvinne, avhenger dette av hvorvidt vedkommende også er åpen for å se på symptomets årsak og funksjon. Hvis han gjør det, kommer intensjonen ut fra hans sunne deler. Hvis han derimot ikke er interessert i hvilke beskjeder dette 13

14 symptomet har til han, er dette for konstellatøren et tegn på at klienten fremdeles holder fast ved en overlevelsesstrategi. *Ved en intensjonskonstellasjon velger klienten først en representant for sin intensjon og steller seg sammen med han i posisjon. Dialogen og interaksjonen mellom representanten for intensjonen og klienten gjør det synlig, hva det hele dreier seg om og hvilket forandringspotensiale konstellasjonen tilbyr klienten. Det finnes tre generelle varianter: 1. Intensjonen, som først er en overlevelsesstrategi, forandrer seg til en sunn del ved slutten av konstellasjonen, dvs. at klienten opplever at hans sunne strukturer vokser og oppnår med dette at overlevelsesdelenen får mindre makt. 2. Ved hjelp av en intensjon som kommer fra klientens sunne deler blir tilgangen til en traumatisert del i klienten mulig. 3. Intensjonen kan hjelpe til å stabilisere en sunn tilstand som allerede er etablert etter et tidligere møte med den traumatiserte delen. På grunnlag av min splittingsmodell har jeg også utviklet et forandringsmodell (bilde 3). Integrasjon av splittingen etter et traume Å åpne porten til traumefølelsene Å minske illusjonen Stabilisering og mer autonomi Å styrke de sunne delene Bilde 3: Forandringsmodellen for flergenerasjonelt psykotraumatologi Intensjonskonstellasjoner og salutogenese 14

15 «Begripelighet», «Håndterbarhet» og «Meningsfullhet» er hovedfaktorene for «Salutogenesemodellen» av Aaron Antonovsky (Antonovsky 1997). Alle tre dimensjonene finnes også i min modell for de sunne psykiske strukturene. Bare hvis psyken oppfyller sin egentlige funksjon om å skaffe oss tilgang til den ytre og indere realiteten, er vi i de sunne delene. Når vi derimot blir styrt av traume-overlevelsesdelene, blir realiteten i stor grad tonet bort, noe som igjen øker risikoen for videre traumatisering. Våre erfaringer er spesielt meningsfulle når de er knyttet til følelser. Er vi separert fra våre følelser, er mye for oss meningsløst og vi har en indre tomhet. Ut fra den indre tomheten kan vi også gjøre ting som er skadelig for oss uten at vi er klar over det. Traume-overlevelsesdeler prøver å fylle denne tomheten med for eksempel medikamenter som man blir avhengig av, som igjen fører til videre traumatisering og sykdomssymptomer. Når vi snakker om «å begripe» først og fremst gjennom den kognitive dimensjonen, er det også her klart at bare en sunn psyke kan forstå hva som virkelig skjer i realiteten. Derimot prøver de traumatiserte delene ikke å begripe hva som skjer (delvis veldig målrettet), for å skjerme seg selv for angst og smerte. De lager seg en drømmeverden, hvor de forsøker å leve, istedenfor i realiteten. Realitetstapet blir godtatt for ikke å bli konfrontert med minner om traumet sitt. Det er også traume-overlevelsesdelene som føler seg lettet når symptomene som de selv lager ikke blir gransket for årsaker, men betegnet som sykdom. På denne måten blir ansvaret for egen helse delegert videre til eksperter og man selv kan ta en offerrolle overfor sine egne sykdommer. Håndterbarhet er den praktiske siden av en sunn psyke. Vi ser mulighetene vi har for konkrete handlinger. Disse handlingene er målrettet og løser problemene der det er mulighet for dette. Bare den sunne delen er i stand til å håndtere traumerealitetene. Også på dette nivået følger traume-overlevelsesdelene en annen logikk: De ser muligheter til handlinger hvor det ikke finnes noen og de overser mulighetene til å løse problemene når de byr seg. De er enten for optimistiske eller for pessimistiske. De ser heller ikke 15

16 mulighetene til å bli friske fra traume eller å forhindre de preventivt, fordi traumer eksisterer ikke eller i hvert fall ikke hos de selv. Gjennom konstellasjonsmetoden kan psykiske strukturer bli sett i hele sin kompleksitet og derfor er det også mulig å undersøke i detalj om tiltakene som blir satt i gang kan være behjelpelige, og hvilke tiltak som fører et mennesket enda dypere inn i en psykisk splittelse. Mange ganger har det vist seg i konstellasjoner med klienter at det de hittil har vært overbevist om at er helsefremmende, bare var enda en ny overlevelsesstrategi for å bedre kunne tåle traumefølgene eller for å kompensere. Etter all erfaring hittil i terapi er det største helsefremmende potensiale å reintegrere avsplittete psykiske strukturer slik at kognisjonen og emosjonene hos et traumatisert mennesket ikke lenger står i motsetning til hverandre, men kan utfylle hverandre på en meningsfylt måte. Jeg ser at hovedårsaken for at klienter oppsøker min psykoterapeutisk hjelp er at de har vært utsatt for et traume. Ofte går disse opplevelsene langt tilbake i deres biografi, ofte til og med tilbake til tiden før fødselen. Her bruker jeg begrepet «tidlig traume» (Ruppert 2014). Påfallende fysiske og psykiske trekk (symptomer) er derfor ingen selvstendig «sykdom», men en indikasjon som har et budskap til det mennesket det gjelder om erfaringer i livet som ikke kunne eller kan bli bearbeidet på en god måte. Hvis for eksempel barn viser symptomer er det ikke nødvendigvis sagt at det er noe galt med barnet, men at barnet lever i usunne relasjoner. Ofte viser det seg at når mor eller far jobber med sine egne traumatiseringer, at også «sykdoms»- symptomene hos barnet forsvinner. Helse kan derfor ikke blir definert som å være fri fra symptomer. Helse baserer seg etter min oppfatning på sunne strukturer i en levende organisme. Som et resultat av hva man spiser, fysisk aktivitet og først og fremst psykiske programmer, med hvilke vi utformer og opplever våre mellommenneskelig forhold. Å fornekte 16

17 og å fortrenge fremmer ikke «salutogenesen», men det å målrettet, konsekvent og kontinuerlig jobbe seg gjennom allerede opplevde traumer og det å gå ut av traumatiserende relasjoner. Hvis vi mennesker også kunne slutte å fortsette med gjensidig å traumatisere hverandre (for eksempel gjennom kriger, vold i parforhold eller foreldre-barn-forhold), hadde det vært det største mulige bidraget vi kunne gi til menneskehets helse. * 17