Positiv innvirkning er. Per og Helenes mål ovenfor hesten. Selv rir de ofte med sidepool eller gummibitt.

Transkript

1 66 Positiv innvirkning er Per og Helenes mål ovenfor hesten. Selv rir de ofte med sidepool eller gummibitt.

2 EQUIPEOPLE Per og Helene Waaler Rir på hestens PREMISSER Tekst og foto: Mette Sattrup We shall take care not to annoy the horse and spoil his friendly charm, for it is like the scent of a blossom: Once lost, it will never return. Pluvinel, 350 yrs. Ago Med disse ordene øverst på hjemmesiden ønsker Per og Helene Waaler velkommen til Waaler Farm. Det er slik de vil at vi skal møte hesten, med respekt, og det er slik de selv ønsker bli oppfattet; - Det vi driver med er en kombinasjon av mange ting som livet har ledet oss til, sier Per. Det norsk/svenske ekteparet er bosatt i Sverige, men reiser jevnlig til Norge for å undervise sine elever. Equilife møtte Per og Helene hjemme i Asarum, på sydøstkysten av Sverige, en kald januardag

3 EQUIPEOPLE har alltid vært hester i bunnen og konkurranser som sekundært, noe som er gøy å gjøre, men aldri på -Hovedinteressen bekostning av hestene. Det hele har utviklet seg mer og mer gjennom årene. Man får erfaring, blir flinkere. Man blir satt ovenfor situasjoner som gjør at man må revurdere hva man har gjort og hva man gjør. Etter hvert tar et konsept form. Det man finner ut ved erfaring er at det man trodde da man var yngre, som mange tror, faktisk ikke er sant i det hele tatt; nemlig at hester er mindre intelligente dyr som helst ikke vil gjøre noen ting og som må settes på plass, må bestemmes over. En slik holdning er alltid et resultat av rytternes mangel på kunnskap og fremfor alt mangel på forståelse for hva hesten prøver å si, konkluderer Per på klingende bergensdialekt. 68 Per og Helene har lang fartstid med hest. De har arbeidet med dressurridning i California, og de har bygget opp Skauen Ridesenter i Vestfold. I 20 år drev de ridesenteret før de flyttet til Sverige i Samarbeider med Paul Fielder Stort sett er det erfaring, ikke instruktører, som har ledet dem denne veien, forteller Per. Med noen unntak; De har samarbeidet med Paul Fielder i mange år. - Dressurteorien er noe som har utviklet seg gjennom hele vårt liv, og mye av det livet har vært med en flink engelskmann, Paul Fielder, som trener i Norge. Vi snakker nesten ukentlig med Paul. Selve den ridetekniske delen baseres på klassisk dressur, ingen triks på noen måte. Men vårt fokus har forandret seg gjennom årene. Det har skjedd gjennom å lære å forstå hva hestene kommuniserer til oss, å ha det som utgangspunkt for hva vi ber hestene gjøre; toveis kommunikasjon, i stedet for at vi forteller hva hesten skal gjøre. Når et problem oppstår, må man først og fremst sjekke hestens helse; - Har den vondt noe sted? Tennene, ryggen? Har den mentale problemer fra tidligere erfaringer? Slike saker lærer man seg gjennom årene at man ikke kan «ri igjennom». En hest som er frisk er lettere å jobbe enn en hest som ikke er det. Jo mer man lærer seg hvordan det skal være når det er riktig, jo bedre kan man kjenne når det er noe galt. Den svenske aksenten avslører at Helene er født og oppvokst i landet de nå bor i. - Hvis en hest kan, vil den, fortsetter Per. - Har du det som grunnfilosofi, får man en annen innfallsvinkel enn når man tror at hesten ikke vil. Vi stiller spørsmålet: - hvorfor vil den ikke? Hvorfor kan den ikke? Det setter mye større ansvar på oss, enn å si at - du skal gjøre det, uten å ta i betraktning hvorfor hesten ikke gjør det. - Det er ganske vanlig at en rytter som ikke kan så mye ofte blir veldig frustrert over hesten. Så gjør man desperate feil som hesten slett ikke forstår. Jo mindre man kan, jo fortere oppstår en slik situasjon, legger Helen til. Et annet eksempel kan være en hest som går med hodet i været og slipper ryggen og spenner seg. - Enten tenker du at det er til hestens beste at den går med hodet og halsen «på plass», og tar i bruk de virkemidlene som er tilgjengelig som hjelpetøyler, innspenning, forskjellige bitt og så videre, og tror at hesten har best av dette, fordi alternativet er at den går på en feilaktig måte. Eller, så gjør du som vi gjør, tenker - hvorfor går den på denne måten? Er det på grunn av at salen ikke passer? Har den et ryggproblem? Er det erfaringene den har fra tidligere som gjør at den er redd for konsekvensen av det å ha hode høyt? Hvis man finner svaret kan man løse problemet, i stedet for å bytte det ut med et større problem. - Når vi er ferdige med et ridepass, er erfaringen fra i dag det eneste hesten tar med seg. Per gjentar dette ofte. - Hvis jeg da sier at den skal få en positiv erfaring når den går med hodet i været; gjør jeg som følger: Tar den hodet opp, så tar jeg hendene opp. Derved legger jeg ikke press på ladene. Jeg avdramatiserer situasjonen, jeg får hesten til å puste, metaforisk puste gjennom kroppen, og til slutt vil det, når den ikke er redd for konsekvensen, faktisk være mer slitsomt for hesten å forholde seg i den situasjonen med halsen spent opp enn å slappe av og senke hode og hals. Det som gjør at den tar hodet opp, er en forventing om hva som kommer til å hende. Hvis den er vant til at hver gang den tar hodet opp, så låser rytteren hånden, utsetter munnen for smerte, og smerten går kun bort når den tar hodet ned, så vil ikke hesten neste gang tenke: Åh, det er best jeg ikke tar hodet opp, for da blir det smerte! Nei, den vil ta hodet opp i forventning om smerten. Hvis du da endrer erfaringen ved å ta bort den forventede rekkefølgen, vil du bryte mønsteret. Hesten vil slutte å spenne seg i denne situasjonen og problemet vil ikke oppstå som i en slags ond sirkel. Selvfølgelig, når jeg sier dette har jeg gått gjennom alle de andre alternativene; sjekket at det ikke er noen fysiske problemer. Per peker på noe han mener er et samfunnsproblem i dag; - Alt skal skje fort, ingen har tålmodighet.

4 Første regel er at hesten skal glede seg til å komme på skolen - Jo mer man lærer seg hvordan det skal være når det er riktig, jo bedre kan man kjenne når det er noe galt, sier Helene. Her Welba og Per i piaffe. 69

5 Rir med sidepool eller gummibitt Helene påpeker at det kan være salen som er feil, eller det kan være bittet som er for sterkt. - Vi rir mye med myke gummibitt. Vi har kommet fram til at det er det mest effektive for å få hesten til å slappe av og søke fram til bittet. Ikke så mye fordi du ikke kan ri med myk kontakt, men fordi det alltid kan skje ting, en hest kan snuble, bli redd og hoppe til. Den kontakten den opplever i det sekundet er like reell for den som den kontakten som den opplever fra et rykk i munnen. Og siden hesten tar med seg all erfaring, så er det å oppleve smerte i munnen i en ulykkessituasjon like negativt som det er å oppleve det i en ridesituasjon. Det setter sine spor på hestens tanker. Eller sidepull, som er mye mindre komplisert å ri med enn bitt. Det er en slags grime, men sitter fastere. Vi rir inn unghestene på sidepull, fordi en unghest kan bli redd når den kjenner et bitt i munnen. Har du sidepull kan du svinge dem eller be den vente uten at den blir redd. Hesten er jo et fluktdyr, og så fort den kjenner ubehag springer den ifra det. Derfor må man takle dette på riktig måte, slik at hesten får tillit og forstår hjelperne i stedet for å bli redd. Siden rir vi unghestene på både sidepull og bitt, med tøyler til begge, som en myk overgang etter at de forstår og er avslappet med tøylehjelperne fra treningen på sidepull. Hånden blir brukt til veldig lite. Kontakten skal gi en følelse som du ville fått hvis du var veldig usikker og nervøs og en du kjenner kom og ga deg en klem. Klemmen er ikke noe som holder deg på plass, men noe som får deg til å slippe ned skuldrene og slappe av. Hvis ikke kontakten gir hesten den følelsen, må man jobbe med den. Ikke ved å få hesten til å endre form på halsen og så videre, men ved å gjøre noe forutsigbart og komfortabelt. En hest som byr fram, aksepterer bittet og er noenlunde rett med jevn kontakt på begge tøylene vil alltid gå til kontakten. Den vil alltid strekke seg etter tøylen. Hvis ikke, er den enten ikke rett, slapper ikke av med kontakten, eller byr ikke fram. Det er de tingene man må jobbe med. Ikke sette på en hjelpetøyle og si at den må bøye halsen, sier Per igjen. 70

6 EQUIPEOPLE Nærmere tjue hester har Per og Helene i sitt eie. Unghestene i flokk følger med på hva som skjer på ridebanen, en arena som snart skal bli deres. Han har noen kjepphester, og han gjentar dem gjerne. Trener for morgendagen - Når man trener dressur, må hesten være fortrolig med rytteren. Den skal slappe av og akseptere bittet. Hva er å akseptere bittet?, spør Per. Og svaret har han selv: - Det er ikke ensbetydende med å sette hesten på plass gjentatte ganger helt til den når det punktet hvor den ikke lenger gjør motstand. Mangel på motstand er ikke hva vi vil ha. Hva vi vil ha er at den slapper av og puster til tross for at den har et bitt i munnen. At den slapper av selv om den kjenner en kontakt i andre enden av tøylen. At den nesten glemmer at den har bitt i munnen. Dette er det vi som er ansvarlig for. Det er erfaringen hesten får som skaper tilliten eller skepsisen, og det er bare vi som kan styre erfaringen! Treningsskalaen begynner når hesten blir innridd og fortsetter til den er en pensjonert Grand Prix hest. Den er en guideline for treningen. Når noen av disse grunnprinsippene mangler kvalitet, må man gå tilbake og forbedre dem før man går videre. Det er ikke det at det ikke går an å trene en skremt hest. At det ikke går an å tvinge en hest til å gjøre noe den ikke vil. Men hver gang du tvinger en hest til å gjøre noe som den ikke vil, som den har grunn til ikke å gjøre det, bryter du et bånd mellom deg og hesten. Den stoler på deg, stoler på at du ikke tilfører den noe som er negativt. Hver gang du bryter den grensen, gjør du det vanskeligere for deg selv. Det er uøkonomisk trening. Hvis det jeg må gjøre for å tvinge en femåring til å gjøre en øvelse gjør at jeg senere får mindre bibeholdt bydning fra passage til piaffe, så har jeg totalt sett tapt på det jeg gjorde med hesten som femåring. Det til tross for at det den dagen gav meg noe jeg ellers ikke ville fått til. Hvis jeg i stedet tenker at denne dagen er til for å legge grunnlaget for i morgen, og i morgen er til for å legge grunnlaget for neste dag, og jeg hele tiden passer på at erfaringen fra i dag er positiv så hesten neste dag har lyst til å gå inn på banen og jobbe, da vil jeg til slutt få en ferdig trent hest uten å måtte gi fra meg noen av grunnkvalitetene som gir maksimalt potensiale til hesten. Best i ungdommen De fleste hester var best som unghester, mener Per. - Ser man på dressurstevner, ser man at det er veldig få som blir bedre med trening. Det ser man når man ser på breeders for fem- og seksåringer i alle land. Da ser man fantastiske unghester. Det er veldig få av dem som er fantastiske når de er Grand Prix hester. Det burde være omvendt. Årsaken er at man gir fra seg for mye på veien. Per peker på noe han mener er et samfunnsproblem i dag; - Alt skal skje fort, ingen har tålmodighet. Jeg snakket med den samme Paul Fielder og han beklaget seg over hva slags ridning man så på internasjonale stevner, eller mangel på kunnskap. Han skjønte ikke hvorfor det blir verre og verre. Jeg kom med et forslag; - Fordi det er få som har tid til å lære seg, for det tar tid. Når man ser tilbake på livet, hvor langt har det ikke tatt å komme til denne forståelsen? Helene trekker igjen frem de britiske OL-rytterne Charlotte Dejurdin og Carl Hester. Hun synes at deres gode resultater er viktige for sporten. 71

7 EQUIPEOPLE 72 Waaler Farm ligger i sjarmerende omgivelser på Østkysten av Sverige, to timers kjøring fra Halmstad. Bergenseren har mye på hjertet og mye å lære bort. Han synes det begynner å bli enklere å undervise. - Det er færre situasjoner hvor man ikke har løsninger på problemer. Man har mange flere redskap, kan mer om hestens fysikk. Man forstår hvorfor hesten ikke vil gjøre den og den tingen. Uten å være hestevisker kan man få klump i halsen og tårer i øynene, når man setter seg opp på en hest og tar tøylene. For man vet hva denne hesten har gjennomgått for å produsere et slikt resultat. Per tar en pause. Så sier han med mørk stemmen: - Jeg prøvered en hest for noen måneder siden som jeg kommer til å kjøpe. Jeg kjente første gang jeg satte meg på den at den var redd for meg. Jeg skrittet den i tjue minutter før jeg kunne be om noe annet enn å skritte. Det gjør vondt å kjenne sånt. Man får fysisk ubehag av slike situasjoner. Ridegleden en nødvendighet for læring Første regel er at hesten skal glede seg til å komme på skolen; - Da har vi mulighet til positiv innvirkning. Det er en viktig faktor i alt vi gjør. Positiv innvirkning er målet vårt ovenfor hesten. For å få positiv innvirkning, må vi først bli akseptert. Hvis man setter seg på en redd hest begynner ikke ridetimen før hesten ikke er redd lenger. Det er ingen ide å få en redd hest til å gjøre noe. Første del av en ridetime kan være å la hesten skritte rundt med høyt hode og holde hendene høyt inntil hesten har holdt pusten, metaforisk, minutter, puster ut, slapper av og senker hodet. Først når jeg setter meg opp og hesten ikke spenner seg har jeg mulighet til å stille spørsmål til hesten, begynne å ha toveiskommunikasjon. Når det gjelder rytteren, må man finne en balanse mellom mestring og krav, fortsetter Per; - Man må stille krav til seg selv som rytter før man får stille krav til sin hest. Som rytter skal du være lærer for din elev; hesten. Som lærer må du stille rettferdige krav til din elev. Men krav som ikke eleven forstår, eller ikke har lært seg betydningen av, vil aldri kunne bli møtt. Hvis læreren legger opp utdannelsen slik at eleven gruer seg til å komme på skolen, kommer de i hvert fall ingen vei, sier Per bestemt. Per og Helens rytterelever rir ikke alle konkurranse, men undervisningen er den samme: - Våre elever er veldig glad i hesten sin, forteller Helene, og presiserer at de oppfordrer sine elever til å gjøre som Per nettopp har fortalt. - Neste gang er alltid viktigere enn denne gangen. Det samme gjelder for både konkurranse- og hobbyryttere. Vi prioriterer at man skal ha god magefølelse i stedet for raske resultater som ofte går utover hesten. Vi har derfor elever som tenker på den måten, smiler hun fornøyd. Per mener at folk flests bilde av dressurridning, sammenliknet med musikk, er at det er bedre å spille Tschaikowski, selv om det høres fælt ut og folk løper fra rommet med hendene på ørene, enn å spille Lisa gikk til skolen mens folk nynner med og synes det er behagelig. - Med andre ord, det å komme seg til middels B, uansett hvordan du gjør det, har mer status enn det å kunne plukke opp tøylene mens hesten fremdels er avslappet og spør - hva hender nå?

8 Fakta: PER WAALER, født i Bergen NM på rad, to EM og en VM deltakelse med Fortune. Har trent mange hester fra innridning til Grand Prix nivå. HELENE WAALER, født i Stockholm 1956, utdannet på Strømsholm, trent hester til Grand Prix nivå, deltatt i NM på mange forskjellige hester. Barn: Lise Lotte, født 1986 og Per Niklas, født Erfaring setter spor - Bydning, sier Per, det er å være klar til å gå fram. Det er ikke en fysisk handling, men en tanke. All erfaring setter spor på dine tanker. Etter mange år har de sett mange ryttere. Det har vært vanskelig å finne noen som får en til å si; - Sånn skal det være! Dette er så nær perfekt som du kan komme! Men nå plutselig finnes det noen, trekker ekteparet fram, som den britiske rytteren Carl Hester som vant EM grand prix en, og Charlotte Dujardin, som vant OL. Per snakker langsomt og andektig; - Det er så vakkert å se på når de rir! Se på hestene deres; Halene henger stille. Kontakten er lett, ikke pga at hesten noen gang har blitt utsatt for smerter i munnen som gjør at den ikke tør å ta kontakten, for da ville det også vært tegn på at hesten ikke byr fram, hvilket disse hesten gjør mer enn noen andre. 10 på øket trav på en så lett kontakt og en så perfekt balanse som aldri har vært vist før er en fryd for øyet. Etiske grener Per og Helene prøver hele tiden å få elevene til å se forskjellen mellom en hest som gjør ting på en tillitsfull og avspent måte og en hest som lystrer på en mekanisk måte ut fra smertereflekser, uansett om sporten og dømmingen tilsier at dette får høye poeng. - Selv toppryttere som kan ha vunnet både VM og OL kan ri på en måte som ikke er bra for hesten, sier Per og forklarer; 10 på øket trav på en så lett kontakt og en så perfekt balanse som aldri har vært vist før er en fryd for øyet. - Det er som å sammenlikne med økonomi; Man leser i media om barnearbeid, om dyr som lider i fjærproduksjon. Det gir kanskje god økonomi. Men det etiske ville ha en så stor innflytelse på din avgjørelse at det kanskje ikke ville være et alternativ. Mange av de tingene som ville ha gitt større poeng her og nå på en konkurransebane lar du være å gjøre til tross for at dommerne kanskje ville belønnet det, fordi det finnes et etisk aspekt ved det også. I dressurkonkurranser kreves det at hesten går i en viss form. Det er ikke uproblematisk, mener Per; - En ting som vi alltid har hatt problemer med, er at dommerne krever en viss form i en viss klasse. Det må de gjerne få ønske seg og kritisere når det ikke er vist til perfeksjon. Men når en hest går i en naturlig balanse og bruker sin hals som del av sin balansemekanikk, da blir det et problem. Hvis du prøver å innvirke på halsposisjonen med tøylene, kan du lett gjøre det, men du må gi fra deg noe. Gir du fra deg bydning gjennom å trekke tilbake på tøylen, mister hesten ryggen og fremovertanken. Og har hesten funnet ut at det å gå fram har en negativ konsekvens, nemlig at du, rytteren, møter bittet på en ubehagelig måte, får du kanskje senere en dårlig piaff. For da må du gjøre opp for manglende bydning med mer driving, større spore. Har du for mye brems i tankene til hesten, er mer gass det eneste som kan overkomme bremsen. Da har du begynt å ødelegge finfølingen, kommunikasjonen med hesten, som kreves for å få det beste av det den kan tilby. Mange gjør det på denne måten, men de kan aldri få perfekt arbeid. Det er som å tisse i buksen for å holde deg varm, konkluderer Per. Helene trekker igjen frem de britiske OL-rytterne Charlotte Dejurdin og Carl Hester. Hun synes at deres gode resultater er viktige for sporten. - Det inspirerer folk til å ri som de gjør. Per samtykker og fortsetter; - Hvis du rir en hest i naturlig form, selvbærende, og hesten selv velger formen utifra sin balanse, men dommeren sier at hesten går i en for lav form for klassen og trekker ned på poengsummen, da sier jeg det er helt ok. Det er kanskje ikke perfekt. - Men, sier Per, og trekker pusten dypt; 73

9 EQUIPEOPLE Per og Helene har bodd i Sverige siden De trives på Waler Farm Når jeg samtidig ser en rytter som rir hesten i en form som er unaturlig, så er det noe som er feil. Hesten har en kort, høy hals fordi den bakker av kontakten, manglende ryggvirksomhet og bakben som ikke fungerer på grunn av at hestens tanke ikke er fremover. Denne hesten ikke blir bestraffet i poengsummen fordi den er i en form som dommeren tror hesten skal være i sett i forhold til klassen. Denne hesten går på en helt unaturlig måte, den har ingen mulighet til å komme til sin kapasitet. Mens det andre eksempelet, en hest som arbeider på en naturlig måte, den er kanskje ikke helt utdannet for klassen eller sterk nok til å bære seg perfekt i dag, men den kan ha all verdens fremtid og potensial i seg. Den må selvfølgelig kritiseres for at den ennå ikke er sterk nok til å vise noe som er perfekt for klassen den starter i, men den må ikke bestraffes mer enn den hesten som er feiltrenet. Dømmer dommerne - Det er mange som kommer til å bli sint når jeg sier dette, sier Per. Han tar en liten pause, som for å understreke det som kommer; - I alle årene med internasjonal konkurranse med forskjellige hester kan jeg regne på en hånd de dommerne jeg kunne lese protokollen fra og føle at jeg var på samme sted som de var. Det er blant annet Steven Clark og Christoffer Hess, Fransis Varbeck. Det er også noen norske dommere som er veldig flinke, fremfor alt på grunn av deres empati for hver eneste rytter som kommer inn på banen; de vil at alle skal gjøre det bra. Det er deres innstilling, deres attitude. Per og Helene sitter ved siden av hverandre. De er enige om det meste, den ene nikker når den andre prater. - Da vi bodde i Norge så vi problemer med dommerutdannelsen, fortsetter Helene. - Etter min mening så dommerne ofte på feil

10 ting. Det var veldig streng dømming på noen stakkars nervøse ekvipasjer som red Lett C. De kom hjem med lave prosenter når hestene gikk avslappet og i en naturlig form. Det er veldig viktig at de som leder utdannelsen av dressurdommere er tydelige på at dommerne i lave klasser først og fremst skal veilede rytterne på rett vei. Ikke demotivere dem. Det er veldig viktig at man velger rette personer til å ha den ledelsen. Per og Helene dømmer selv ikke. De har ikke tid. Det er synd. Det blir lett så politisk. Mange dommere er usikre, for de kan ofte ikke nok. Man må holde seg til hva andre mener. Hva gjør du i en situasjon hvor du er usikker? Du gjør det trygge. Hva er det trygge? Det som er forventet ut ifra tidligere resultat. Internasjonalt mener Per at det likevel er blitt bedre de senere årene; - Vi merket før at de dommerne som ikke hadde hørt om deg når du konkurrerte la deg på et helt annet poengnivå enn de du hadde vist deg for flere ganger, som visste mer om deg og visste at du hadde oppnådd visse resultater. Det var ikke så galt det de skrev i protokollen. Men du har alltid et valg mellom to poengsummer, og vil du sikre deg selv mot å gjøre feil, velger du den som det er mest sannsynlig. Har du ikke hørt om denne rytteren før, er det mest sannsynlig at det ikke var så bra, mens Det er erfaringen hesten får som skaper tilliten eller skepsisen, og det er bare vi som kan styre erfaringen! har du hørt om vedkommendes suksess før, er det sannsynlig at vedkommende er god. Da har du plutselig en karakterkløft på ti prosent, bare fra human nature aspektet. Men det med kunnskapen, det er og blir et stort problem. Jeg tror det vil forbli et problem. Det er for få av dem som har følt det de ser som noen gang kommer til å sitte og dømme. Noen av de jeg nevnte er dommere som selv har ridd dressur på høyt nivå. Men det er få av dem som sitter og dømmer. De tør også å gi det poenget de føler, for de har rygg nok til å ta en støt når de gjør en feil. Helene spør seg hvordan man skal få det bedre med dommerne; - Det er det man må ta tak i først. Og så er det dette med trendene. Man skal ri sånn og slik fordi det er det seneste. Plutselig må hestene gå med så mye uttrykk at den eneste måten å oppnå dette på, er å ha en spent hest, Men en hest er en hest, den forandrer seg ikke! Det er så ille at alt er blitt så komplisert, sier hun med et sukk, og trekker igjen Carl Hester og Charlotte Dejurdin inn på banen som eksempeler på det optimale. Per fortsetter; - Carl Hester har en uvanlig bakgrunn som preger ham. På nettsiden hans tilbyr han blant annet en tøyle som har innebygget elastikk, noe som viser hans tankegang om mykheten i ridningen. Ingen press. Ingen stress. Han venter gjerne på at resultatet skal komme. Ute er sola gått ned i det kalde himmelhvelvet. Mørket senker seg over Waler Farm. Men inne i ridehuset er lysene tent: Forventningsfulle ryttere rir rolig rundt i skritt i påvente av at både to- og firbeinte skal bli klare for dagens økt. Natasha ridejakke 679,- SPRING Ny vårkolleksjon nå i butikkene! ALT FOR HEST OG RYTTER FRA VÅRE BUTIKKER OG WEBSHOP! HORZE BERGEN HORZE ELVERUM HORZE DRAMMEN HORZE LØRENSKOG HORZE TØNSBERG HORZE TRONDHEIM HORZE VINTERBRO