Hvem er jeg? Hvem er jeg? Page 1

Transkript

1 Hvem er jeg? Page 1

2 Min bakgrunn Jeg kom til Norge kun noen måneder gammel. Jeg er adoptert fra Busan, Sør Korea. Jeg har en familie hvor både mor og far har vært til stede. De er fortsatt gift og vi er til sammen 4 søsken. Min oppvekst Oppveksten min var klassisk. Jeg er nummer 2 i vår familie av totalt 4 søsken. Jeg ble også den eneste gutten i en søskenflokk på 4. Ettersom 3 av oss ikke hadde de helt store aldersforskjellene resulterte det ofte i at vi lekte sammen. Det varierte ofte mellom dukker, lego og rollespill som jeg tror er ganske vanlig når en er liten. Når jeg ikke lekte med søstrene mine var jeg ofte ute å lekte med andre gutter og jenter i nabolaget. Jeg var vel som alle andre på den alderen og alt var i skjønneste orden sett utenfra. Jeg har gjennom hele min oppvekst aldri gitt noen tegn eller vist noe tydelig om hva jeg har en konflikt med på innsiden. Ikke som jeg er klar over selv eller har hørt fra andre. Følelser for det feminine var ikke noe jeg hadde den fjerneste anelse om før jeg av en eller annen grunn prøvde noen nylonstrømper som lå på baderommet. Dette var noe helt nytt for meg og jeg husker at det var et øyeblikk fylt med glede. Siden den gang tyvlånte jeg ofte nylonstrømper som jeg brukte når alle andre i huset hadde lagt seg til å sove. Sånn fortsatte det i det stille. Av og til lånte jeg badedrakter og slikt. Jeg husker godt at jeg sov med nylonstrømper og badedrakt på om natten. Innimellom når jeg var alene hjemme prøvde jeg for eksempel kjoler som bunad, penkjoler og annet tøy. Sånn fortsatte jeg frem til jeg ble år gammel. Da prøvde jeg, som så mange andre å slutte med det. Siden jeg skulle begynne på ungdomskolen og sånt skal jo ikke gutter gjøre. Jeg klarte å holde meg vekke fra det i litt over ett år, før jeg sakte men sikkert tyvlånte fra badet. Ungdomskolen På ungdomskolen fikk jeg fort mange venner av begge kjønn. Jeg har alltid vært en utadvendt person og har aldri hatt problem med å bli kjent med nye personer. Det skal også sies at jeg prøvde å være så mye jeg kunne med jentene, siden dette var mye mer spennende enn guttene. Om det skyldes det ene eller det andre er ikke så lett å finne et svar på når jeg tenker tilbake. Det var i løpet av årene på ungdomskolen at jeg for alvor ble bevisst på hva jeg følte. Det var også på ungdomskolen at tilgang på internett at jeg fant ut mer. Jeg prøvde å finne informasjon rundt tilfeller som meg og jeg konkluderte med at jeg måtte være transvestitt. Jeg slo meg til ro med det og brukte ikke mer tid og energi på det en god stund. Videregående Videregående skole skulle bli en tøff periode for meg. Det første året husker jeg ikke noe nevneverdig fra. Det var ikke før andre året at ting ble tyngre. Første året på videregående klarte jeg meg greit. Hadde ikke de beste karakterene, men kom meg igjennom uten særlig stor innsats. 2 året på videregående skulle derimot bli langt verre. Det hele begynte med at familien begynte å få litt problemer med storesøsteren min. Hun mistet litt styring over økonomi og lignende når hun begynte på skole i en annen by. Det endte opp med at vi i familien hjemme måtte ordne dette på ett eller annet vis. Dette gikk hardt ut over oss alle. Det gikk greit i starten for det så ut til å være overkommelig, men det ble verre og verre. Dette resulterte i en vanskeligere situasjon for foreldrene mine og dette merket jeg fort. Mesteparten av tiden min gikk til å prøve så godt jeg kunne og ta vare på et vaklende forhold mellom foreldrene mine hvor de alltid kranglet og var deprimert. Dette i tillegg til at jeg måtte skjerme den yngste søsteren min for den vanskelige situasjonen vi var i, så godt det lot seg gjøre. Dette gjorde selvfølgelig inntrykk på meg også. Foreldrene mine ville at jeg skulle Page 2

3 fokusere på skolearbeidet, men jeg syntes at familie var langt viktigere. Disse forholdene fortsatte i nesten et helt år. Jeg var mindre og mindre på skolen og ble mer og mer innesluttet. I tillegg presset følelser på igjen. Frem til nå hadde jeg som oftest kledd meg om når jeg hadde perioder med mye stress, eller når jeg ikke hadde kledd meg opp på en god stund. Det hjalp ofte, jeg fikk en indre ro og det føltes rett. På grunn av ting som skjedde rundt meg kledde jeg meg oftere og oftere. Det hele knakk sammen da jeg for første gang i mitt liv så min far gråte. Det ble et sterkt øyeblikk for meg og jeg husker det fortsatt som om det var i går. Det var da begeret rant over for min del og jeg husker etter jeg hadde trøstet min far(så godt jeg klarte), gikk jeg til en venn, hvor jeg endte opp med å sitte og gråte for meg selv i flere timer. Tiden gikk og jeg ble mer bevisst på mine følelser. Mye tid gikk med til å kjenne etter hva jeg følte og finne ut hva det var for noe. Heldigvis hadde jeg internett og kunne raskt finne ett eller annet svar. Jeg slo meg til ro med at jeg var en slags crossdresser/transvestitt. Det hjalp litt på følelsene å finne et slags svar, men det varte ikke lenge. Det gikk ikke lang tid før jeg endte opp med å ligge og sove hele dagen, skulke skolen og kun bruke tid på dataspill. Det hjalp mye på å få tankene over på andre ting. Det kunne dessverre ikke fortsette slik for alltid og en dag når jeg satt på skolen og skulket en time, sendte jeg noen SMSer til storesøsteren min og tanten min om at jeg likte å gå i kvinneklær og det er noe jeg har grublet over lenge. Det tok ikke lang tid før jeg fikk svar tilbake, selv om det føltes som en evighet. De tok det fint og gav meg full støtte uansett hva det skulle være. Siden det hadde gått så bra, bestemte jeg meg for å ta steget videre og fortalte søsteren min som er 2 år yngre og til slutt foreldrene mine og besteforeldrene mine. Alle tok det helt fint, bedre enn hva jeg selv forventet og full støtte i leiren her også. Jeg glemmer aldri når jeg først bestemte meg for å fortelle min mor. Det var en morgen før skolen og jeg satt og spiste frokost. Jeg sa til mamma: «Mamma, jeg har noe å fortelle til deg.» Mamma kikket opp på meg fra avisen hun satt og leste, stirret på meg og til slutt spurte hun meg «Er du homofil?» Jeg ble helt satt ut av dette og bare stirret tilbake, men så begynte jeg å le og det gjorde mamma også. Jeg svarte hun med at det var jeg ikke, men jeg gjør ting som kanskje kan bli sett på som litt homofilt. Jeg fortalte at jeg hadde en trang til å kle meg i kvinneklær og at jeg gjør det i med jevne mellomrom. Hun stilte meg noen spørsmål og lignende og sa ikke noe mer om det. Hun lurte på om jeg hadde fortalt pappa. Det hadde jeg ikke, men jeg gjorde det senere på dagen etter middag når han var kommet hjem. Han også tok det helt fint og til slutt fortalte jeg mine besteforeldre. Etter å ha fortalt de nærmeste i familien og flere av mine nærmeste venner, føltes det ut som jeg hadde blitt kvitt en stor byrde. Etter videregående Årene etter videregående, noe som tok til sammen 5 år på grunn av fraværet jeg hadde, så har jeg vært lærling innen IKT driftsfag. Etter 3 år allmennfag gikk jeg salg og service grunnkurs for å fikse på manglende timer og deretter 1 år IKT servicefag. Etter det gikk jeg ut i lære i bedriften hvor jeg er fast ansatt i dag. Siden jeg på allmenn hadde problemer med familie og meg selv mentalt, ble ting mye enklere de 2 årene som fulgte etterpå. Jeg klarte meg bra på skolen og ting gikk min vei. Jeg fikk gode karakterer og fikk meg en god lærlingplass. Siden jeg da fikk stabil inntekt, ble det ofte brukt penger Page 3

4 på klær. Såfremt jeg hadde penger da. Det ble heldigvis bedre etter hvert som inntekten økte i takt med lærlingperioden. I tråd med at jeg tok meg mer tid til denne delen av meg lagde jeg også en nettside hvor jeg kunne få ut litt av hva jeg tenkte på. Jeg begynte også å fortelle flere av mine venner om denne delen av meg og jeg er veldig glad for at jeg har gjort det. Jeg har enda ikke møtt noen som har reagert med avsky eller på noen som helst negativ måte. Jeg gjorde det til en vanesak å fortelle flere og flere om det, også nye personer jeg ble kjent med. Dette hjalp meg mye gjennom årene, for da hadde jeg andre jeg kunne henvende meg til å snakke med når det trengtes. Det var ikke før året etter jeg var ferdig med lærlingtiden og ble fast ansatt at jeg begynte å tenke mer på det igjen. I løpet av de årene hadde forbruket mitt på kvinneklær, sko og andre artikler økt betraktelig i året, og det var ikke helt uten grunn. Det skjedde oftere uten at jeg egentlig tenkte noe over det. Det var en måte for meg å få dempet følelser på. Da gikk det som oftest ett par uker før tankene kom tilbake igjen. I dag Jeg fikk en sykemelding som tredde i kraft mandag 18.juli, siden da har jeg slappet av, fått tid til å tenke grundig. Jeg har vært og besøkt venner og familie på østlandet. Jeg pakket med meg 2 garderober for denne anledningen. Dette er noe jeg aldri har gjort før, men nå gjorde jeg det som om det var en rutine for meg. Jeg pakket undertøy for flere dager, 3 par sko, noen kjoler, jeans, topper og gensere. Det var den store kofferten for alle jenteklærne. For gutteklærne ble det en enkel bag med noen jeans, t- skjorter, boxere, sokker og noen jakker. Før jeg reiste over hadde jeg brukt en del tid på å snakke med venner og familie. Rett og slett bare å dele tankene jeg går rundt med og forhåpentligvis gjøre det litt enklere for meg selv og andre. Jeg oppsøkte også kontakt med ei transeksuell på østlandet, som jeg avtalte med at jeg skulle treffe. Jeg møtte henne i Oslo 20.juli og vi satt på en restaurant og pratet i flere timer. Før vi møttes hadde vi sendt litt eposter til hverandre, og det hele begynte med at jeg sendte henne noen spørsmål rundt selve prosessessen og hvordan jeg kan oppsøke hjelp. Det var rundt de epostene at jeg da ville ha en litt nærmere forklaring og hun var også interessert i å høre min historie litt mer i detaljer. Ettersom hun påpekte i epostene at våre historier var slående like på flere punkter. Vi møttes som sagt i Oslo og gikk på en restaurant. Her satt vi og pratet litt mens vi spiste litt og koste oss. Jeg følte meg litt nervøs og beskjeden når vi først møttes, men det forsvant fort. Jeg spurte mye om hvordan det var da hun begynte, hvordan hun stod frem med det foran familie og venner samt arbeidsplassen. Hvilke forandringer og eventuelle påkjenninger en kan møte på igjennom prosessen. Jeg fikk mange gode svar og samtidig fikk jeg en del å tenke over. En av hovedgrunnene til at jeg ikke har oppsøkt hjelp før nå rundt disse følelsene jeg har, er fordi jeg ønsker meg barn. Barn som vil ha mine gener. Nå som jeg har fått tenkt litt over dette, så er det ikke så viktig som jeg først trodde. Ettersom det er mulig å adoptere (jeg er jo selv adoptert), så burde ikke problemstillingen med barn være stor. I tillegg har jeg flere søsken så barnebarn og slikt er kanskje nok for meg. Grunn nummer to er at jeg er redd for å miste mitt sosiale nettverk. Jeg har mange venner og er glad i arbeidsplassen min, men jeg har også sluttet å bekymre meg for dette. Etter å ha delt dette om meg med så mange av vennene mine og familie så tror jeg ikke det vil være ett problem. Om de på jobben Page 4

5 ikke klarer å akseptere det, tror jeg at det kan løses over tid ved å være åpen rundt situasjonen. Hvis det absolutt ikke skulle gå min vei med tanke på arbeidsplass og venner, så er det likevel et steg jeg er villig til å ta. Det er tross alt min livskvalitet det er snakk om. Grunnen til at jeg har tatt dette steget videre er for å få en livskvalitet jeg er fornøyd med. Sånn har det vært hele veien frem til nå har vært ok. Jeg lever, men samtidig lever jeg ikke. Nå har jeg lyst å få en diagnose på situasjonen min og leve videre ut ifra den. Om jeg får diagnosen F64.0 i, så snur jeg om på dagen. Får jeg ikke diagnosen F64.0, lever jeg videre som jeg har per i dag. I hvert fall så godt det lar seg gjøre. Jeg føler derimot at kvinnen inni meg vil ut. Det er noe jeg må ta seriøst for å få den livskvaliteten jeg fortjener. i Transsexualism (F64.0) has three criteria: The desire to live and be accepted as a member of the opposite sex, usually accompanied by the wish to make his or her body as congruent as possible with the preferred sex through surgery and hormone treatment The transsexual identity has been present persistently for at least two years The disorder is not a symptom of another mental disorder or a chromosomal abnormality Page 5