Legeforeningens policy om etterutdanning av legespesialister

Transkript

1 Legeforeningens policy om etterutdanning av legespesialister Definisjon Med etterutdanning menes i denne sammenheng den livslange læring som legespesialister gjennomfører for å holde seg oppdatert på den medisinske utvikling og for å videreutvikle spesialistkompetansen (Continuing Medical Education). Etterutdanningen inkluderer også videreutvikling av annen nødvendig kompetanse, som egenutvikling, ledelse, kommunikasjon, etikk m.v. (Continuing Professional Development). Legens etterutdanning er en etisk forpliktelse og et individuelt ansvar der profesjonen må stå sentralt i organisering og oppfølging. Målene med en bedre tilrettelagt etterutdanning for legespesialister Målsettingen med at det internasjonalt fokuseres sterkere på legespesialistenes etterutdanning, er å oppnå et utdanningsmessig løft for hele profesjonen, høyne kvaliteten av diagnostikk og behandling, gi mer tilfredse pasienter og pårørende og få optimal utnyttelse av tilgjengelige ressurser. Hvordan nå målene Det må innføres ny og bedre pedagogikk i læringselementene. Mangfoldet i læringsmulighetene må utnyttes. Det må være stor fleksibilitet og anledning til individuelle utdanningsopplegg tilpasset de kliniske oppgaver og den enkeltes arbeidssituasjon. Arbeids- og læringsmiljø må omfatte kvalitets- og kompetanseutvikling. Rammevilkår For å legge til rette for en bedre etterutdanning for legespesialister, må rammevilkårene gjennomgås og forbedres. Metoder for evaluering og forbedring av læringsmiljø må tas i bruk. Økonomien for legespesialistenes etterutdanning må sikres som ledd i de samlede kostnader for drift av helsetjenesten for å sikre kvalitet uavhengig av finansieringsmåte og avlønningssystem. Den faglige og pedagogiske tilrettelegging av etterutdanningstilbudene Den faglige utviklingen av etterutdanningstilbudene er profesjonens ansvar. I den enkelte spesialitet betyr dette at fagutviklingen må ledes av vedkommende spesialforening i samarbeid med fagets spesialitetskomite. Den pedagogiske kompetansen må styrkes. De mer overordnede

2 formelle sider må håndteres av Sosial- og helsedepartementet etter råd fra Nasjonalt råd for spesialistutdanning av leger og legefordeling. En formalisert etterutdanning Med formell etterutdanning mener vi synliggjøring av dokumenterte, på forhånd akkrediterte, utdanningsaktiviteter. Regodkjenning betyr at det er satt opp minstekrav for utdanningen og at dokumentasjonen danner grunnlag for en vurdering av om den formelle kompetansen kan fornyes. Det er vanskelig å måle effekt av en formell etterutdanning eller en regodkjenningsordning, og det finnes knapt dokumentasjon på at formalisert etterutdanning gir mer kvalifiserte leger eller mer tilfredse pasienter. Dette har sammenheng med at leger gjennom sitt arbeid og på sin fritid driver en utbredt etterutdanningsaktivitet uten at dette hittil har vært formalisert eller i særlig grad synliggjort. En formell etterutdanning eller regodkjenning av spesialister fører i seg selv ikke til bedre kvalitet i diagnostikk og behandling. Legens motivasjon og ønske om å gjøre en god jobb er det viktigste stimulus for å søke utvidet kompetanse. En eventuell regodkjenning av legespesialister vil gjøre samfunnet i stand til å kontrollere i hvilken grad leger deltar i etterutdanningsaktiviteter. Det er lite holdepunkter for å tro at slike systemer kan fange opp leger som av forskjellige grunner fungerer suboptimalt, eller sikre pasientene mot feilbehandling. Samfunnets behov for dokumentasjon av legespesialistenes etterutdanning, må baseres på et mest mulig individuelt system med anledning for den enkelte til å velge utdanningsaktiviteter og innhold i etterutdanningen tilpasset den enkeltes arbeidssituasjon i samarbeid med arbeidsgiver. Både lovverk og den medisinske etikk plassere r ansvaret for kompetanseutvikling på den enkelte lege. I stedet for å etablere et stort byråkrati med et regodkjenningssystem, kan det etableres et poengsystem med uttelling for etterutdanningsaktiviteter innenfor et stort spekter av læringsmuligheter og i størst mulig grad basert på reelle læringsbehov knyttet til praksis. Både planlegging og gjennomføring lar seg dokumentere og kan eventuelt utnyttes i et poengsystem. Et slikt poengsystem kan fungere som et utvidet CV, for eksempel som dokumentasjon overfor arbeidsgiver og ved søknad på ny stilling.

3 Dagens modell for legers videre- og etterutdanning fungerer godt og danner grunnlaget for videre utvikling. Dette betinger et fortsatt konstruktivt samarbeid mellom myndigheter, arbeidsgivere, universiteter og Legeforeningens organer. En felles internasjonal utvikling Vi må ikke begå den feil å innføre et særnorsk system for formell etterutdanning. Vi ser i dag hvilke formelle problemer det medfører at Norge alene har en etterutdanning og regodkjenning i spesialiteten allmennmedisin. Det norske systemet med regodkjenning i allmennmedisin kan omgås av utenlandske leger som har sin spesialistgodkjenning uten tidsbegrensning. Og norske leger kan konvertere sin spesialitet til et annet land og derved få en spesialitet uten tidsavgrensning. Juridiske forhold En formell etterutdanning i form av regodkjenning anbefales ikke av grunner som er påpekt ovenfor, men også fordi de juridiske aspektene er kompliserte og uavklarte. Dersom en lege av forskjellige grunner ikke skulle oppfylle etterutdanningskrav, må konsekvensene være beskrevet. Vi må ha klare regler for hva som eventuelt skjer med spesialistgodkjenningen og hvordan arbeidsgiver forholder seg. Det er i denne sammenheng nødvendig å påpeke at dersom en lege ikke skulle oppfylle etter utdanningskrav, er det hos denne legen sannsynligvis sammensatte problemer av annen art enn de rent utdanningsmessige. Det er heller ikke usannsynlig at arbeidsgiver kan ha et medansvar i årsaksforholdet. Konklusjon Legeforeningen vil arbeide for en synliggjøring og dokumentasjon av legenes etterutdanning som ledd i livslang læring. Legeforeningen vil på nåværende tidspunkt ikke arbeide for innføring av et system med obligatorisk etterutdanning og regodkjenning av spesialister. Et norsk system for en mer formalisert etterutdanning må følge internasjonal utvikling og etableres samtidig med at dette skjer internasjonalt. Konsekvenser for legene og alle juridiske aspekter må være utredet. En formalisert etterutdanning vil bedre synliggjøre og dokumentere spesialistenes deltagelse i utdanningsaktiviteter og vil samtidig styrke legenes rettigheter til etterutdanning og ansvarliggjøre arbeidsgiverne. Legeforeningen anbefaler at helsemyndighetene, universitetene, arbeidsgiverne og Legeforeningen samarbeider om å bedre rammevilkårene og den faglige og pedagogiske tilrettelegging av legers videre- og etterutdanning.

4 Spesialitetsrådet nedsatte en arbeidsgruppe, under ledelse av Frank R. Andersen, for å utrede nærmere arbeidet med en mer formalisert etterutdanning. Etter litt justering etter sentralstyrets møte kom arbeidsgruppen med følgende rapport: Legeforeningens videre arbeid med en mer formalisert etterutdanning Arbeidsgruppen presiserte at de ordninger som skisseres i rapporten har som siktemål å øke kvaliteten på etterutdanningen for alle spesialister, og det er ikke foreslått tiltak for å finne og hjelpe leger som av en eller annen grunn driver uforsvarlig legepraksis. Arbeidsgruppen vil klart understreke at etterutdanningen av spesialister ikke er noe hensiktsmessig instrument for å luke ut legespesialister som driver uforsvarlig legepraksis. Arbeidsgruppen viste til at det er en generell forståelse av at etterutdanning er en viktig del av en leges virksomhet og at den må systematiseres og forbedres. De fleste legeorganisasjoner befinner seg på samme stadium som oss, dvs. i en utviklings og planleggingsfase. I flere land er det innført krav om en eller annen form for etterutdanning, og arbeidsgruppen omtalte kort modellene i Sveits, Nederland, Storbritannia, Belgia, Danmark, Sverige, Finland, USA og Canada. Arbeidsgivers/oppdragsgivers ansvar for videre- og etterutdanning er blant annet dokumentert i Lov om helsetjenesten i kommunene 6-2: Kommunen skal sørge for at dens ansatte helsepersonell får påkrevet videre og etterutdanning. Kommunen skal medvirke til at helsepersonell i privat virksomhet innen dens helsetjeneste får adgang til nødvendig videre og etterutdanning, og i Lov om spesialisthelsetjenesten 2-7: Eier. skal sørge for at ansatt helsepersonell får slik opplæring, etterutdanning og videreutdanning som er påkrevet for at den enkelte skal kunne utføre sitt arbeid forsvarlig. Av arbeidsgruppen tilrådinger settes hit følgende: * Følgende rammebetingelser fremmes som krav i Legeforeningens forhandlinger med motpartene:

5 1. Alle spesialister skal ha følgende arbeidstidsbestemmelser: 4 timers fordypningstid pr uke 4 måneders utdanningspermisjon per 5 år med full lønn 2 ukers permisjon for etterutdanning per år 2. Arbeidsgiver/oppdragsgiver må ansvarliggjøres for inndekning av utgiftene til etterutdanningen. 3. De fysiske rammevilkår for etterutdanningen må legges til rette. * Man velger en kombinasjon av planleggingsmodellen og poengmodellen på følgende måte: Legen skal utarbeide en plan for egen etterutdanning for en gitt periode. I denne planen skal han samle etterutdanning innenfor en gitt ramme når det gjelder aktiviteter og omfang. Rammen må være relativt fleksibel. Planen må revideres årlig. Planen må være drøftet med overordnet og tilpasset virksomheten. * Legen skal selv foreta registreringen av sin etterutdanningsaktivitet. På denne måten får hun/han et eierforhold til sin egen etterutdanning og hun/han bør også få mulighet til å vurdere sin egen etterutdanning i forhold til andre kollegaer. Slik egenregistreringen må også gjøres gjelder for de leger som arbeider i privat praksis. De andre mulighetene for registreringssystemer som er aktuelle vil frata legen ansvar for egen etterutdanning samtidig som de vil føre til et stort byråkratisk apparat. * Legens etterutdanning må evalueres både i forhold til legens individuelle behov for etterutdanning og behovet for kompetanseutvikling i den avdeling/virksomhet legen arbeider. Hovedvekten må imidlertid legges på legens eget behov og mindre på avdelingens/virksomhetens behov for kompetanse. Dersom avdelingen/virksomheten har særskilt

6 behov for kompetanseutvikling som ikke blir dekket gjennom legenes etterutdanning må den sørge for at legene skaffer seg denne kompetansen i tillegg til den ordinære etterutdanningen. * Kollegabasert evaluering vil gi det beste resultat. Ved denne formen for evaluering vil det være en tilfredsstillende habilitet i systemet samtidig som graden av "kontroll" blir minimalisert. Den som skal foreta evalueringen, må være valgt i forståelse med avdelingens ledelse. Kopi av evalueringen må gå til ledelsen av avdelingen/virksomheten. Det vil bli nødvendig med etablering av særskilte systemer for leger som arbeider i privat Praksis, se nedenfor. * Oppsummering av evalueringene fra etterutdanningen på avdelingen/virksomhet skal foretas av avdelingsledelsen/leder av virksomheten. Denne skal rapporteres til Legeforeningens sekretariat sammen med den øvrige rapporteringen fra avdelingens/virksomhetens utdanningsaktivitet. Rapporten skal være summarisk og bare oppgi hvor mange leger som gjennomføre, evt. ikke gjennomføre en formalisert etterutdanning. For avdelinger som ikke er utdanningsavdelinger, andre virksomheter som ikke har utdanningsaktivitet og privatpraktiserende spesialister må det utvikles egne rapporteringssystemer * Vurderingen av avdelingens/virksomhetens etterutdanningsaktivitet gis av spesialitetskomiteen som en ordinær del av komiteens ordinære vurdering av alle utdanningsavdelinger. Det må imidlertid etableres systemer slik at også spesialister som arbeider utenfor utdanningsavdelinger rapporterer sin etterutdanningsaktivitet årlig. Ved mangler i etterutdanningen må spesialitetskomiteen vurdere hvorvidt avdelingen/virksomheten fyller kravene som utdanningsinstitusjon. * Det iverksettes en prøveordning med formalisert etterutdanning i et utvalg av virksomheter. * Det etableres ikke noen detaljert poengberegningsmodell som mal for etterutdanningsplanen. Det bør allikevel foreligge en retningsgivende opplisting av elementer i etterutdanningen som kan danne grunnlag for planlegging og evaluering. * Etterutdanningen skal rapporteres ved årlige oppsummeringer fra de enkelte avdelinger/virksomheter/privatpraktiserende spesialister. Rapporteringen anbefales å skje til

7 Legeforeningens sekretariat. Spesialitetskomiteene i det enkelte fag gjør vurderingen og det gis tilbakemelding til den enkelte avdeling/virksomhet/privatpraktiserende spesialist. Utvalget vil anbefale at følgende punkter legges til grunn for det videre arbeid med evaluering av etterutdanning av privatpraktiserende spesialister:. * Evalueringen av den enkelte leges etterutdanning skal skje av annen legespesialist. Legen kan selv være privatpraktiserende spesialist eller ansatt på sykehusavdeling/poliklinikk. Legen skal arbeide innen samme spesialitet Legen skal ikke arbeide ved samme legesenter. Legen som foretar evalueringen skal ikke motta noen godtgjøring for dette. Dersom det oppstår vansker med å skaffe leger til evalueringen kan fylkesavdelingene, og kanskje særlig avdelingstillitsvalgt for PSL være til hjelp for å skaffe leger til evalueringen. Det skal utarbeides et enkelt skjema som beskriver den foretatt evalueringen og som underskrives av begge leger. Skjemaet skal sendes spesialitetskomiteen. Arbeidsgruppen oppsummerte sine anbefalinger på følgende måte: Rammevilkårene for etterutdanningen for spesialister på sykehus er i stor grad tilstede, men må utnyttes. Rammevilkårene for spesialister utenfor sykehus må bedres. Legens etterutdanning skal dokumenteres ved at hun/han hvert år lager en plan for sin egen etterutdanning. Legen skal selv registrere sin etterutdanning. Etterutdanningen skal hovedsakelig evalueres i forhold til legens eget behov for etterutdanningen, men behovet til den virksomheten legen arbeider i skal også vektlegges. En kollega skal foreta evalueringen. Rapporteringen av etterutdanningsaktiviteten skal skje summarisk sammen med den øvrige rapportering av utdanningsaktiviteten. Spesialitetskomiteene skal vurdere rapportene. Det bør iverksettes prøveordninger med dokumenterbar etterutdanning. Det bør etableres en mal for planlegging og evaluering av etterutdanningsaktivitet. Etterutdanningen skal rapporteres årlig. Det er mulig å etablere et system for dokumenterbar etterutdanning også for privatpraktiserende spesialister. Det er mulig å måle effekter av et dokumenterbart etterutdanningsprogram.

8 Det foreslås rammer for et pilotprosjekt for dokumenterbar etterutdanning. Konsekvensen av mangler i etterutdanningen Arbeidsgruppen drøftet følgende konsekvenser for legen, avdelingen eller virksomheten ved manglende gjennomført evaluert etterutdanning: Tap av autorisasjon Tap av spesialistgodkjenning Punkt på "rullebladet" Tap av ansiennitet Tap av rett til å benytte enkelte takster for legen/avdelingen/virksomheten Tap av rett til å få refusjon av utgifter fra utdanningsfondene Rapport til avdelingen/virksomheten Rapport til legen Oppnevning av "fadder" Pilotprosjekt Sentralstyret ga sin prinsipielle tilslutning til forslagene fra arbeidsgruppen. Etter arbeidsgruppens anbefaling planlegges et pilotprosjekt som omfatter følgende: Et mindre sykehus: Rana sykehus. Ca. 15 leger En avdeling på et stort sykehus: Kir. avd Aker Sykehus. Ca. 30 leger En hel spesialitet i et fylke. Øyespesialister i Telemark. Ca. 8 leger Det ble anbefalt at pilotprosjektet gjennomføres i Legeforeningens regi med start og avslutning , og at prosjektet evalueres i samarbeid mellom forskningsavdelingen og pedagogisk avdeling. EU-politikk om etterutdanning Den politiske prosessen i EU vedrørende revisjon av EU-direktiv 93/16, som ble avsluttet med et endelig vedtak i januar 2001, omfattet også spørsmålet om innføring av krav til formell etterutdanning for leger (Resertifisering). Direktivet vil gjennom EØS-avtalen være like bindende for Norge som for EU-landene. Juridiske, økonomiske og uforutsigbare praktiske konsekvenser av et slikt forslag, kombinert med tvilsom gevinst, stoppet imidlertid forslaget, da de fleste medlemsland stemte imot. I stedet ble det innført en bestemmelse som oppfordrer

9 medlemslandene til å legge til rette for legers kontinuerlige og livslange etterutdanning. Vedtaket er i tråd med de europeiske legeforeningers politikk på området, målført blant annet gjennom CP (Comité Permanent des Médecins Européens), der Legeforeningen er medlem. Vedtaket får praktiske implikasjoner for EU- og EØS-landene, da innføring av resertifisering i ett land er en umulighet så lenge det er fri bevegelse av legearbeidskraft og automatisk godkjenning av leger og spesialister over landegrensene. Stortingets vedtak i 1997 (under behandlingen av Stortingsmelding 24/97) om å innføre resertifisering i Norge får derfor neppe noen praktisk betydning. Håpet er at det heller kan brukes til å understøtte EU-direktivets understrekning av viktigheten av at leger får mulighet til livslang læring, i tråd med pasientenes, legenes og arbeidsgivers behov.