Lagerressurser. Innhold. 1 Innledning

Transkript

1 Lagerressurser Eirik Romstad Handelshøgskolen ved UMB Universitetet for miljø- og biovitenskap eirik.romstad<at>umb.no Innhold 1 Innledning Ressurser og reserver Lagerressurser i et dynamisk perspektiv Resirkulering og ny teknologi Bærekraftig formuesforvaltning Sterk og svak bærekraft Hartwicks regel, oljefondet og Handlingsregelen Oppsummering og forslag til videre lesning Litteratur Innledning Lagerressurser omfatter fossile brensler (f.eks. olje, gass og kull), mineraler (f.eks. bauxitt og silisium) og metaller (f.eks. gull, jern og lithium), og avleira materiale (f.eks. fosfor i form av guano). Mange ser også på ferskvann som en lagerressurs. Forekomstene av grunnvann utsettes for økende press og flere steder på kloden er uttaket av grunnvann i dag større enn tilsiget. Vann er imidlertid en betinga fornybar ressurs, dvs. at så lenge uttaket er rimelig i samsvar med tilsiget og vi ikke steller oss slik at tilsiget forstyrres, så forventer vi å ha vann i all framtid. Miljøgifter og økt belastning på økosystemer som følge av at vi forventer å bli ca. 9 milliarder mennesker før folketallet blir konstant eller går ned, blir sett på som de største truslene på vannsida. Vanligvis oppfatter vi lagerressursene som endelige, dvs. at de har et begrensa omfang. Dette har gitt opphav til bekymring om hvor lenge ressursene varer. Sagt på en annen måte viss man ser for seg at det skal være mennesker på kloden i all framtid, så er det viktig å begrense uttaket av disse lagerressursene til et minimum. Analogien er å spise kake: man har en gitt mengde kake og den skal vare i lang tid. Derfor er det viktig å spise så lite kake som mulig til et hvert tidspunkt. Likhetstrekkene mellom kakespising og forvaltning av lagerressurser gir grunnlag for et pessimistisk perspektiv. Denne ressurspessimismen er uttrykt i flere rapporter. Mest kjent er Limits to growth (Meadows, m.fl. 1974, også kjent som Romaklubbens rapport), der man mente at flere viktige lagerressurser som olje og fosfor ville ta slutt en gang mellom 2050 og Prognosene til Romaklubben og andre ressurspessimister har i liten grad slått til, og har generelt liten støtte blant 1

2 økonomer. Hovedårsaken til dette er at viss det blir lite eller man forventer at det blir lite av en ressurs, så vil prisene øke. Økte priser fører til: (1) Redusert uttak av ressursen, noe som igjen vil forlenge levetida til ressursen. Det er sterkt empirisk belegg for dette synet. De pessimistiske spådommene til Romaklubben og andre har så langt ikke slått til, og den forventede levetida for f.eks. olje har blitt oppjustert flere ganger sida 1970-tallet. (2) Økt leteaktivitet som igjen har ført til at anslagene for hvor mye som finnes av ulike lagerressurser har blitt oppjustert. Olje og gass er kanskje de beste eksemplene på dette. Samtidig skal det ikke underslås at det blir stadig vanskeligere og mer kostbart å finne nye forekomster av lagerressurser. (3) Økt resirkulering av ressursene, noe som gjør at uttaket av ressursen kan reduseres samtidig som bruken av ressursen kan opprettholdes. Økte priser bidrar mao. til å forlenge den forventede levetida til ressurser, men skaper samtidig et nytt problem. Høge priser rammer de fattigste spesielt hardt, og fordelingsproblemene ved å bruke prismekanismen for å forvalte ressurser kan derfor få uante virkninger. Dette gjelder spesielt for ting vi betrakter som kritiske for å kunne leve. F.eks. da matprisene var høge i førte det til uro i mange land. Tortillas-opptøyene i Mexico er kanskje det mest kjente tilfellet i så måte. Det er relativt bred enighet om at markeder og prismekanismen gjør en bra jobb i forhold til effektiv ressursbruk, i alle fall på kort sikt. Dette viser seg bl.a. i at priser vanligvis er langt mer følsomme for kortsiktige uro i markedene. Oljeprisen illustrerer dette til fulle. Konflikter eller forventninger om konflikter i de oljerike delene av verden gir raskt utslag i høgere oljepriser, men så snart forholdene normaliserer seg, så synker oljeprisen igjen. De langsiktige prisbanene for viktige råvarer som f.eks. olje og gass har vært stabile og dels synkende. Det er to mulige hovedforklaringer til dette. For det første skal man ikke utelukke at markedet har rett det er ikke noe som tilsier at vi har ei ressurskrise på gang. Den andre mulige forklaringa er at markedene i stor grad er kortsiktige i sin natur. Følgelig er heller ikke prisene noen god indikator på langsiktig ressursknapphet. Her bør det imidlertid nevnes at på lengre sikt så har vi også større mulighet til å finne løsninger, bl.a. gjennom ny teknologi. Prisbanene er nærmere omtalt i avsnitt 3 om lagerressurser i et dynamisk perspektiv. Teknologi løser noen problemer og skaper andre. Tidligere var f.eks. kobber viktig i kraftledninger. Vedvarende høge kobberpriser bidro imidlertid til at andre ledere ble utvikla og sida har overtatt store deler av disse markedene. Sammenhengene mellom ressursknapphet og teknologisk utvikling er nærmere drøfta i avsnitt 4 om resirkulering og ny teknologi. Spørsmål knytta til kritiske ressurser har opptatt økonomer sida den moderne ressursøkonomien så dagens lys på 60-tallet, og er sterkt kopla til hvordan vi i dag vurderer bærekraftig ressursbruk. Dette er nærmere omtalt i avsnitt 5, som også tar for seg formuesforvaltning i et bredere perspektiv. Det sjette og siste avsnittet oppsummerer og kommer med forslag til hvor man kan finne mer informasjon om de temaene som presenteres i dette notatet. Dette gjelder også informasjon som bryter med de perspektivene jeg har. Jeg underslår ikke at dette kapitlet er prega av mitt eget syn på disse spørsmåla perspektiv som gradvis har utvikla seg etter hvert som jeg har lest mer og tenkt på problemstillinger rundt ressursbruk og bærekraftig forvaltning. Ressursøkonomi er imidlertid et ungt fagfelt der ny kunnskap i større grad påvirker faget enn det som er tilfelle for eldre vitenskaper. 2

3 2 Ressurser og reserver Som allerede nevnt så er lagerressurser endelige. Mange lagerressurser forekommer imidlertid i så rikt omfang at det er vanskelig å tenke seg at ressursen blir oppbrukt, sjøl når man ikke justerer for at gradvis høgere priser fører til at vi bruker mindre av ressursen. For andre ressurser ser man for seg mulig knapphet på lang sikt. Olje er en slik ressurs der man som tidligere nevnt ser for seg at oljealderen går mot slutten en gang mellom 2050 og Her har man imidlertid flere ganger vært nødt til å forlenge anslagene for hvor mye olje som finnes og dermed også estimatene for når oljen tar slutt. Olje illustrer betydninga av teknologisk framgang for hvordan vi ser på ressurser. I starten på oljealderen var både lete- og boreteknologien lite utvikla. Det førte til at man var avhengig av forekomster det var lett å finne og utvinne. Etter har vi fått økte kunnskaper om hvor det kan finnes olje dvs. hvor har det har vært store forekomster av vegetasjon som har blitt kapsla inn. Mens man tidlig i oljealderen lette der det var mulig å utvinne olje, så leter man i dag der det er interessante geologiske formasjoner. Etter hvert som det har blitt mer kostbart å utvinne oljen og vi har lært mer om hvordan olje og gass er avleira, så har det også blitt økt fokus på å utvinne mer av de kjente forekomstene. Dette siste har bl.a. ført til at levetida for flere felt i Nordjøen har blitt oppjustert mange ganger. Boreteknologien har også gjort store framsteg. For relativt få år sida var det ikke mulig å utvinne olje på store havdyp eller forekomster ligger så dypt som det som er tilfelle i dag. Disse perspektivene er godt illustrert i McKelvey boksen (McKelvey 1974), der det grønne feltet markerer reserver, dvs. ressurser som er oppdaga og som er økonomisk drivbare i dag. I tillegg finnes det ei gruppe prisfølsomme foekomster (det gule feltet) som lett tas i bruk viss prisene blir høge nok. Økonomi Lønnsomme Marginale Ulønnsomme Usikkerhet Oppdaga ressurser Uoppdaga ressurser Påviste Sannsynlige Mulige Hypotetiske Reserver Prisfølsom forekomst Figur 1: McKelvey boksen (etter McKelvey 1974). Teknologisk framgang og høgere priser gjør at reservebegrepet er særs tøyelig. Høgere priser bidrar også til at forskning og utvikling av ny teknologi skyter fart, slik at mengden oppdaga ressurser har en tendens til å vokse, og tidligere marginale forekomster blir økonomisk drivverdige. Ressurspessimistene (f.eks. Meadows, m.fl. 1972; 1992) undervurderte den teknologiske framgangen og dermed også at reservene og de prisfølsomme forekomstene har blitt gradvis større. 3 Lagerressurser i et dynamisk perspektiv Introduksjonen til dette notatet antyder en viss likhet mellom forvaltning av lagerressurser med det å spise kake. Dette er en ganske formidabel forenkling, men samtidig nyttig for å strukturere problemet. Tenk deg at du eier en ressurs og skal maksimere overskuddet av denne gitte ressursen over tid i en verden der det ikke finnes teknologisk framgang. Under slike forhold vil du utposjonere ressursen slik at du ikke kan tjene mer ved å flytte noe av salget fra en tidsperiode til en annen, dvs. 3

4 et forvaltningsregime med fravær av arbitrasje. Det innebærer at den diskonterte nettoprisen (= salgspris utvinningskostnader) skal være lik mellom tidsperiodene. Viss dette ikke var tilfelle, f.eks. ved at du solgte for mye i den første tidsperioden, så får du en lågere pris enn det du kunne ha fått ved å selge litt mindre. Men da har du samtidig redusert den framtidige mengden du kan selge, dvs. gått glipp av framtidige inntekter. Dette ble analysert av Harold Hotelling så tidlig som i 1931, og har gitt opphavet til det vi i dag omtaler som Hotellings regel som i korte trekk går ut på at den nettoprisen du får skal ha samme tidsforløp som det du ville ha viss du satte pengene i banken til en risikofri rente. Hotelling (1931) bruker en gruveeier som case, og spør hvordan gruveieren skal utvinne malmforekomsten slik at nettoinntekta (profitten) blir maksimert. Malmforekomsten har ei gitt størrelse, og det er derfor lett å dra paralleller til kakemodellen. Tenk deg at du har en kake med størrelse K som du skal selge over to tidsperioder. I periode null (nå) selger du q 0 og i neste periode selger du q 1 slik at q 0 + q 1 = K, eller q 1 = K q 0. La r > 0 være den risikofrie realrenta. Nåverdien av kakesalget er da: NV = p 0 q r p 1 q 1 = p 0 q r p 1 K q 0 [1] Anta at prisene i de to periodene er like, dvs. p 0 = p 1. Da skal man selge alt i periode null fordi den diskonterte prisen i den neste perioden er lågere, og sette inntekten fra salget i banken og motta renta r. Dette ser man fra følgende omskriving av [1]: hvor q 0 = K maksimerer [2] fordi NV = p 0 q r p 0 K q 0 [2] 1 1 r p 0 p 0. Viss man skal selge like mye i de to periode, dvs. q 0 =q 1, så må prisene i de to periodene være ulike. Ved å differensiere uttrykket bak det siste er likhetstegnet i [1] med q 0 (valg-variabelen) og sette dette lik null så finner man den prisbanen som må til for at en slik salgsstrategi skal være mest lønnsom: NV q 0 =NV ' q 0 = p r p 1 =0 [3] som gir prisbanen 1 r p 0 = p 1, dvs. at prisen i periode en må være lik den kapitaliserte prisen i periode null. Dette kan generaliseres til t tidsperioder: som definerer Hotelling prisbanen. 1 r t p 0 = p t eller 1 r p t = p t 1 [4] Hotellings regel i den originale versjonen til Hotelling er skrevet som r= p. Dette resultatet framkommer ved å omforme den høgre delen av [4] på følgende måte: 1 r p t = p t 1 p t r p t = p t 1 rp t = p t 1 p t = p r= p p t [5] Det er valgfritt om man velger å uttrykke Hotellings regel som [4] eller [5], men for de fleste er [4] lettere å forstå fordi det gir en prisbane med klar eksponentiell vekst som vist i figur 2. p t 4

5 Figur 2: Eksponensiell prisvekst (Hotelling prisbane). Hotelling prisbanen oppstår fordi ressurseieren må vurdere uttak i dag i forhold til uttak i seinere tidsperioder. En annen måte å få fram kostnadene med uttak i dag i forhold til i framtidige tidsperioder er brukerkostnad. Denne er kanskje ikke like lett å skjønne som Hotellings regel, men åpner for en rikere måte å se på problemet på fordi man kan legge andre (samfunnsmessige) kostnader til grunn enn den private gruveeieren sitt ønske om å maksimere (privat) profitt. Tankegangen bak brukerkostnader er som følger: desto mer man bruker av en ressurs i dag, desto mindre blir tilgjengelig for framtidige generasjoner. Dette har en kostnad i form av framtidig redusert grunnrente. For et uttak av ressursen utover en terskelverdi, q B, oppstår det målbare kostnader, den såkalte brukerkostnaden. La dagens utvinningskostnader representere tilbudet. Brukerkostnaden kommer da som et tillegg til dagens tilbud, slik at optimalt uttak går ned fra q 1 til q B *. I figur 3 så er det forutsatt at etterspørselen er konstant over tid for å få fram virkninga av brukerkostnaden på den optimale utvinninga (merk at vanligvis vil etterspørselen ikke være konstant over tid). Figur 3: Brukerkostnad og justering av optimal utvinning. Når man ser på markedspriser for lagerressurser over tid så er det meget sjeldent at Hotelling prisbaner forekommer. For mange råvarer så ser man faktisk det motsatte: råvareprisene har gått ned over tid. Introduksjonen nevnte to mulige forklaringer til dette: at markedene i utgangspunktet er kortsiktige, eller at det ikke har vært noe nevneverdig knapphet som tilsier at markedsprisene skulle vokse. På dette stadiet er det imidlertid også på sin plass med en tredje mulig forklaring: teknologisk framgang fører til reduserte utvinningskostnader. Dvs. at man ikke bør vurdere bærekraft ut fra hvordan markedsprisene endres, men markedspriser minus utvinningskostnadene. Sjøl når man gjør dette, og bruker nettopriser, så er det ytterst sjeldent at vi observerer Hotelling prisbaner. Dette skyldes at den langsiktige tilbudskurva defineres ut fra minimum gjennomsnittlig variable kost- 5

6 nader, og ved teknologisk framgang så synker disse kostnadene. Resultatet av dette er større uttak enn det man kunne ønske sett fra et bærekraftsperspektiv. Dette er et poeng Hotelling indirekte tar opp senere i artikkelen, der han viser at under monopol, så reduserer gruveeieren utvinningstakten slik at levetida for gruva forlenges (Hotelling 1931). Monopolistisk tilpasning ved uttak av lagerressurser vil imidlertid normalt ikke falle sammen med den uttaksraten som maksimerer velferden i samfunnet: uttaket kan være større eller mindre enn det uttaket som blir sett på som nødvendig i forhold til å sikre ressursen for framtidige generasjoner. Et anna forhold som har påvirket tempoet i oljeutvinning på eksisterende anlegg er de store kapitalkostnadene ved offshore anlegg som løper uavhengig av om det produseres eller ikke. Dette har bidratt til sterkt press på å opprettholde produksjonen sjøl i perioder der prisene har vært låge. For mange av anlegga i Nordsjøen ligger lønnsomhetsgrensa på under 20 $ fatet, og så låge priser har vi ikke hatt over lengre perioder etter Resirkulering og ny teknologi Ny teknologi som tas i bruk kjennetegnes som regel ved at den gir lågere variable kostnader enn dagens teknologi. I forhold til lagerressurser så brukes også ny teknologi for å få tilgang til deler av ressursen som før ikke var tilgjengelig, eller for å forlenge levetida til ressursen. En annen måte å øke levetida på en lagerressurs er resirkulering. Slik sett er resirkulering ikke noe mer enn en annen teknologisk prosess å frambringe en ressurs på, sjøl om resirkulering også har et anna formål: å redusere omfanget av avfall som genereres. Standardbildet for når ny teknologi kommer inn følger fra Hotellingprisbanen når prisen blir høg nok så kan resirkulering eller annen teknologi konkurrere med den eksisterende teknologien eller uttaksregimet for en lagerressurs. I figur 5 blir backstop teknologien konkurransekraftig ved et bestemt prisnivå, p T. Figur 5: Introduksjon av ny teknologi eller resirkulering (backstop teknologi). Det er flere problemer i forhold til backstop teknologi. Fra et samfunnsmessig- og ressurssynspunkt er det alvorligste problemet at man ikke er sikker på om den nye teknologien er på plass tidsnok til å hindre så høge priser at det rammer de fattigste uforholdsmessig hardt. Et mer teknisk problem er kopla til Hotellingprisbanen, som vi i liten grad observerer. Heal (1976) drøfter dette, og viser at under konkurranse og med teknologisk framgang, så kan den nye teknologien bli så billig at den blir tatt i bruk sjøl om råvareprisene faller. Det er ganske sterkt empirisk grunnlag for Heal sitt poeng: 6

7 ny teknologi tas i bruk fordi den representerer en forbedring i forhold til dagens teknologiske løsninger. Fra en ressurseier sitt ståsted er Heal sin observasjon dårlig nytt. Stadig vekk kommer det ny teknologi på banen reduserer etterspørselen etter ressursen med det resultat at prisene faller. For Norge sin del ville noe det verste som kunne skje være at vi ikke hadde klart å tømme kontinentalsokkelen for olje og gass før ny teknologi fører til et kraftig prisfall. Slik frykt kan av og til få makabre utslag. I etterkant av oljekrisen på 70-tallet førte prisfall på olje f.eks. til rykter om at oljeindustrien kjøpte opp teknologi for å bremse prisnedgangen. Samtidig bidro de høge prisene midt på 70-tallet etter Suezkrigen til at det ble økt fokus på energi japanerne inntok det amerikanske bilmarkedet for alvor, og kjøleskap og andre varige konsumgoder fikk vesentlig lavere energiforbruk. 5 Bærekraftig formuesforvaltning Lagerressurser ses ofte på som en del av nasjonalformuen. Dette perspektivet er særs framtredende i forvaltninga olje- og gassforekomstene på den norske kontinentalsokkelen. Interessen for andre mål enn bruttonasjonalprodukt (BNP) for velferd var stor. Netto nasjonalprodukt (NNP) var blant de mest åpenbare alternativene. I motsetning til BNP vurderte NNP også kapitalslit i næringslivet og endringer i olje- og gassreserver, og etter hvert også det noe uklare begrepet naturkapital. På 90- tallet var det en omfattende teoretisk økonomisk litteratur om temaet (se f.eks. Asheim 1994). Det gikk overraskende kort tid før sentrale norske institusjoner som Finansdepartementet og Statistisk sentralbyrå (se f.eks. Alfsen 1996) begynte å bruke begrepet aktivt. NNP var imidlertid lite operativt, spesielt etter at begrepet naturkapital ble tatt inn. Med opprettelsa av oljefondet (også kalt Pensjonsfondet Utland) dreide fokus seg mer mot verdien av dette fondet og bruken av det i norsk økonomi. Ideen om at formue er formue er besnærende, og Handlingsregelen i norsk økonomi er et direkte produkt av denne tankegangen og bygger på Hartwick (1977). 5.1 Sterk og svak bærekraft Et vilkår for at formue skal være formue uavhengig om den finnes som infrastruktur, menneskelig kapital, finanskapital eller som naturressurser er at man kan substituere (erstatte) naturkapital med de tre andre formene for kapital uten at økosystmene trues. Norton and Toman (1997) skiller mellom sterk og svak bærekraft. Sterk bærekraft innebærer at man kan likestille de fire formene for kapital. I følge Norton og Toman (ibid.) krever dette at man må kunne substituere mellom de fire formene for kapital, noe de generelt finner lite belegg for. Problemet knytter seg i første rekke til i hvor stor grad naturkapital (økosystemtjenester) kan erstattes med de andre kapitalformene. Svak bærekraft setter ikke et like sterkt skille i graden av substituerbarhet, og er slik sett mer på linje med Hartwick (1977). 5.2 Hartwicks regel, oljefondet og Handlingsregelen Hartwicks regel (Hartwick 1977) definerer omfanget av investeringer (ved omforming av naturkapital) som må til annen kapital for å kunne opprettholde en levestandard i all framtid. For et land som Norge som høster av lagerressursene olje og gass innebærer Hartwicks regel at vi kan ta opp olje og gass så lenge at vi investerer nok av denne formuen til at verdien av fondet opprettholdes og dermed framtidig forventa avkastning ikke går ned. Så lenge Norge har store inntekter fra salg av olje og gass øker fondet i størrelse sjøl om en del av olje- og gassinntektene brukes for å balansere statsbudsjettet. Sida 2001 så har Handlingsregelen tillatt å bruke inntil 4 % av avkastninga i olje- 7

8 fondet. Dette maksimale uttaket er ikke definert ut fra å opprettholde verdien av oljefondet, men at norsk økonomi ikke tåler for store innsprøytninger av midler uten at lønns- og kostnadsutviklinga blir for høg (også kjent som Hollandsk syke). Finanskrisa i gjorde at skeptikerne til oljefondet fikk vann på mølla. I løpet av kort tid sank verdien av fondet fra nesten milliarder kr til rundt milliarder kr tidlig i Med redusert verdi av fondet sank også den forventa avkastninga av fondet tilsvarende, slik at i 2009 og første halvdel av 2010 så oversteg bruken av oljeinntektene avkastninga. Det var relativt bred politisk enighet i Stortinget om å avvike noe fra Handlingsregelen for å opprettholde den økonomiske aktiviteten og dempe de negative virkningene av finanskrisa. I februar 2011 var oljefondet igjen verdsatt til rundt milliarder kr. I motsetning til mange andre investorer hadde Norge råd til å holde på verdipapirene til de igjen steg i verdi. Dette ses på som en vesentlig årsak til at fondet så raskt kom opp i verdi igjen. 6 Oppsummering og forslag til videre lesning Hotellingprisbanen (p t+1 = (1+r) p t ) og reduserte kostnader ved ny teknologi er sentral for å forstå hva økonomer mener med optimal forvaltning av lagerressurser. Ressursbrukkostnad eller brukerkostnad er en mer fleksibel tilnærming til forvaltningsproblemet fordi man kan tilordne andre kostnader enn de som fanges opp i markeder (som synes å ha en tendens til å være kortsiktige, men på dette feltet er det stor uenighet mellom økonomer). Spørsmålet om bærekraftig forvaltning av lagerressurser henger nøye sammen med graden av substituerbarhet mellom naturkapital på den ene sida og de tre andre kapitalformene menneskelig kapital (kunnskap og viten), infrastruktur (som gjør økonomien mer produktiv) og finanskapital (som i en norsk sammenheng gjør at vi kan opprettholde et høgt offentlig forbruk uten at skatter og avgifter blir for høge). Kanskje er de største problemene med uttak av lagerressurser ikke knytta til at det blir mindre igjen av ressursene. Det er to årsaker til dette. For det første så skaper den økonomiske aktiviteten forurensning og utslipp av klimagasser. I løpet av litt over 150 år vil vi ha forbrukt en stor del av de fossile energikildene (som det har tatt millioner av år å lagre) og når disse slippes ut i atmosfæren over så kort tid, så sier det seg sjøl at vi kan stå ovenfor store utfordringer. For det andre så prises de fleste lagerressursene i markeder. Man skal ikke være blind for markedsfeil, men når det blir lite av en ressurs så stiger prisene og ny teknologi overtar. Slik er det ikke med global forurensing og klimagassutslipp, der forurenseren har mesteparten av nytten av den økonomiske aktiviteten, men kun bærer en liten andel av ulempene. De fordelingsmessige sidene ved høge priser på essensielle ressurser og manglende tilgang på egna teknologi skal ikke underestimeres, jfr. virkningene av de høge matprisene i På sikt er det kanskje derfor skeiv fordeling og forurensning/klimagassutslipp som representerer de største utfordringene. Så langt har verdenssamfunnet vist liten vilje til å ta disse problemene på alvor. Sjøl om artikler på Wikipedia ikke har gjennomgått den vanlige kvalitetskontrollen med fagfellevurdering fra vitenskapelige tidsskrift, så kan Wikipedia være et godt sted å starte for å lære mer. I forhold til bærekraft og ressurser kan noen av søkeordene nedenfor være nyttige i forhold til et anna perspektiv på bærekraft og ressurser enn det jeg har lagt opp til i dette notatet: Limits to growth Beyond the limits Steady state economics 8

9 Hartwick's rule Handlingsregelen Hollandsk syke 7 Litteratur Alfsen, K.H. (1996): Grønt nasjonalprodukt trenger vi det? Økonomiske Analyser, Statistisk sentralbyrå, Oslo, 2/96: Asheim, G.B. 1994): Net National Product as an Indicator of Sustainability. Scandinavian Journal of Economics 96(2): Hartwick, J.M. (1977): Intergenerational Equity and the Investment of Rents from Exhaustible Resources. American Economic Review 67(5): Heal, G. (1976): The relationship between price and extraction cost for a resource with a backstop technology. The Bell Journal of Economics 7(2): Hotelling, H. (1931): The Economics of Exhaustible Resources. Journal of Political Economics 39(1): McKelvey, V.E. (1974): Potential Mineral Resources. Resources Policy 1(2): Meadows, D.H., D.L. Meadows, J. Randers & W.W. Behrens (1972): The Limits to Growth, Universe Books, New York, NY. Meadows, D.H., D.L. Meadows & J. Randers (1993): Beyond the Limits, Chelsea Green Publishing, London, UK. Norton, B.G. & M.A. Toman (1997): Sustainability: Ecological and Economic Perspectives. Land Economics 73(4):