Egenart og fornyelse i lys av Steiners utvidete erfaringsbegrep

Transkript

1 Egenart og fornyelse i lys av Steiners utvidete erfaringsbegrep 1. Det utvidete erfaringsbegrep I. Empirisk metode som erkjennelsesprinsipp Naturvitenskapens forankring i observerbare fakta (empirisk metode) kan i prinsippet overføres til Rudolf Steiners erkjennelsesmetode. I begge tilfeller dreier det seg om en høyest mulig overensstemmelse mellom begrepsinnhold og iakttagelsesinnhold. Forskjellen ligger i selve innholdet, i og med at han utvider erfaringsområdet. Dette utvidete erfaringsbegrep introduserte han allerede i sin første bokutgivelse i 1886, et erkjennelsesteoretisk prinsipp han holdt fast ved gjennom hele sin produksjon 1. Hva består så det i? Kort sagt, ikke annet enn at det vi ellers forbinder med empiriske metode - slik denne praktiseres på den ytre sanseverden, vendes om, slik at den kan anvendes på menneskets indre. Det har til følge at naturprosessenes ytre fenomenologi og sjelelivets indre fenomenologi, fremstår som to likeverdige erfaringsområder. De er riktig nok kvalitativt forskjellige. Det ene er tilgjengelig for vårt ytre sanseapparat, det andre ikke. Derav uttrykket det utvidete erfaringsbegrep. 2. Det utvidete erfaringsbegrep II. Om ytre og indre iakttagelse Steiner minnet ofte sine tilhørere om hva en slik utvidelse krever, nemlig at viljeselementet i tenkningen styrkes inntil den er i stand til å opprettholde sin egen virksomhet, uavhengig av ytre iakttagelse. At matematikk frembringes i - og utforskes innenfor - et slikt, indre erfaringsrom, er for matematikeren en selvfølge. Det nye med Steiner er at han utvider dette til å gjelde tenkning som sådan. Selv om innholdet er kvalitativt forskjellige, kan man ikke benekte at den indre betraktning også etterlater et erfaringsinnhold. Liksom i det ytre eksperiment, kan dette rekapitulere så ofte man vil. At innholdet denne gang stammer fra følelsenes, viljesimpulsenes og ideenes verden, er ikke til hinder for at det kan gjøres til gjenstand for betraktning. Altså skulle uttrykket indre iakttagelse, være tilstrekkelig rettferdiggjort. Å forholde seg empirisk i dette felt, er kun mulig i den grad erkjennelsen, liksom i matematikk og/eller kunstneriske virksomheter, utvikler en viss kontinuitet i det å etablere og pleie et slikt utvidet erfaringsrom. Også her dreier det seg om tilbakevendende øvelser. Det gjelder å nærme seg bestemte problemstillinger på nytt og på nytt, i det man alltid bygger det hele opp fra grunnen av. 3. Etisk individualisme I Steiners frihetsfilosofi som kom 7 år senere (1893) 2 er spørsmålet i hvilken grad en handling overhodet kan være fri. En kortfattet oppsummering kunne kanskje lyde slik: Etisk individualisme forutsetter en sjelelig ferdighet Steiner kalte moralsk fantasi. Han gjorde regning med en fantasibåret tenkning som responderer på de utfordringer som 1 Se kap B (4 7) i Grunntrekk av en erkjennelsesteori. Fra presentasjonen Antropos forlag ga ved siste utgivelse: I 1924, nesten 40 år senere, utgir Steiner boken uforandret i et nytt opplag, og sier at den fremstår som "en erkjennelsesteoretisk grunnleggelse og rettferdiggjørelse av alt det jeg senere har sagt og offentliggjort. Den taler om en erkjennelsesart som åpner veien fra det sansbare til det åndelige." Boken er dermed også et vitnesbyrd om helheten og kontinuiteten i Steiners livsverk og dets forankring i den europeiske kulturutvikling. 2 Frihetens filosofi, med undertittel: Sjelelige iakttagelser etter naturvitenskapelig metode. 1

2 oppstår i menneskets handlingssfære. Det er kun interaksjonen mellom de individuelle erfaringer mennesket gjør - i henholdsvis to retninger - som kan initiere moralske intuisjoner. Det ene er jegets aktive tilstedeværelse og samspill med alt det som formidles gjennom ytre sanser. Det andre er dets tilsvarende, aktive tilstedeværelse idésfæren. Av denne grunn vil en bestemt moralsk intuisjon være individuell - i ordets sanne betydning, hvilket også innebærer at den ikke har sitt utspring i biologiske og/eller kulturelle incitamenter 3. I et slikt tilfelle er det ideen selv som bringer handlingens impuls til bevissthet. Det er den og intet annet som på én og samme tid er handlingens drivfjær og motiv. Bare i den grad menneskejeget velger å legge en slik intuitiv idé til grunn for egen handling, kan denne betegnes som fri. I motsetning til vanlige handlinger kan en fri handling derfor ikke springe ut av drift, begjær, etterligning, personlige behov, vaner, rutiner, skikk og bruk eller andre tradisjoner. Derav betegnelsen fri. Interessant i denne sammenheng er å undersøke de to ovennevnte prinsippenes (1-3) innbyrdes sammenheng og aktualitet fortrinnsvis i forhold til pedagogisk tenkning og pedagogisk praksis. Disse betraktningene er i så måte et lite bidrag. 4. Om betydningen av kontemplativ bearbeidelse i det utvidete erfaringsrom I henhold til steinerpedagogisk tenkning vil en individuelt utformet undervisning være en skapende prosess. Dette er nok en oppfatning som deles av mange lærere, på tvers av pedagogiske retninger. Når pedagogikk oppleves som en kunstnerisk virksomhet, er det læreren selv som er instrumentet. Hva er vel da mer naturlig for en pedagog enn å være opptatt av hvordan fremme egen selvutvikling gjennom en mest mulig aktiv bearbeidelse av egne undervisningserfaringer? Dette kan finne sted i det han/hun opparbeider et kontemplativt forhold til egne erindringsforestillinger - knyttet til ovennevnte utvidete erfaringsrom. Hva etisk individualisme angår vil en slik tilbakeskuende bearbeidelse virke stimulerende på lærerens moralske fantasi. Særlig dersom vedkommende har for vane - i tenkende betraktning å vandre gjennom elevgruppen like meget med tanke på gårsdagen som morgendagen 4. Gjennom slike - for all del, korte, avgrensede - stunder, kan det som mulighet, etableres en form for kontemplativ tilstedeværelse i ens egne relasjoner til elevene, kollegene og foreldrene. En slik meditativ tilstedeværelse i egne og andres liv vil kunne bli et saklig, hjerteanliggende. I mangel av et bedre ord, kan denne form for omgang med det utvidete erfaringsrom, i tidens løp fortettes til et personlig gjennomtrengt, indre vekstpunkt. Et sted hvor læreren kan komme med sine bekymringer og håp knyttet til fagdidaktiske overveielser, så vel som arbeidet med den enkelte elev. Hvor skulle læreren ellers, om ikke her - i indre hengivelse til den virkelighet han/hun faktisk står inne i - finne den nødvendige fordypelse, det mot, den varme og den fasthet han/hun trenger i møte med morgendagens utfordringer? 5. Fra hvor kommer begrepenes innhold? Det å hengi seg til ovennevnte kjernevirksomhet, dette individuelle kontemplative vekstpunkt, kan fra en materialistisk synsvinkel fortone seg som å kaste bort tiden til ørkesløst, virkelighetsfjernt tankespinn. Det betyr i så fall at de begreper og uttrykk som ble introdusert innledningsvis ikke oppleves som annet enn tomme skall. Nå vet vi at dette er en opplevelse som like gjerne kan gjøre seg gjeldende i møte med matematiske begreper eller en hvilken som helst annen opparbeidet innsikt. At et begrep fortoner seg 3 Se 9. kapittel i Frihetens filosofi, hvor dette beskrevet trinn for trinn. 4 En anvisning Steiner gav til lærerne. 2

3 virkelighetstomt er desto mer forståelig jo mindre man selv har opparbeidet et aktivt forhold til dets kjerne og innhold. Hva en selvstendig utformet undervisningspraksis angår med særlig henblikk på egenart og fornyelse, vil den lærer som har et aktivt forhold til de erfaringer han/hun tar med seg etter endt skoledag, kunne innse at ovennevnte ideer og beskrivelser nettopp fører inn i og ikke bort fra den virkelighet han/hun står inne i. For læreren forutsetter det at han/hun betrakter de fenomener som inngår i det utvidete erfaringsrom med den nødvendige interesse, overbærenhet og hengivelse. 6. Et middel til å styrke, fordype og selvstendiggjøre egen tenkning Nå vil det uansett alltid være den indre idéanskuelse og ikke den ytre, naive empirisme 5, som borger for vitenskapelighet. Innenfor matematikk har dette vært opplagt i over år. Til å begynne med kan den øvrige del av det utvidete erfaringsbegrep like fullt fortone seg som relativt ubetydelig, sammenlignet med den ytre natur. Men her må vi være oppmerksomme og tålmodige. Tenk bare gjennom den menneskeskapte virkelighet, alle kulturfenomener, som i møte med de ytre sanseinntrykk, er frembrakt av menneskets viljesimpulser, følelser, forestillinger og ideer. Enhver som i kontemplativ, indre betraktning og med en tilstrekkelig kontinuitet, bestreber seg på å gjenskape de ideer Steiner fremla i tiåret 1886 til 1896 (og viste tilbake til helt frem til sin død i 1925), vil i dette utvidete erfaringsrom kunne oppleve et middel til å styrke, fordype og selvstendiggjøre egen tenkning. 7. En skoleringsvei for vår tid At det forholder seg slik, bærer den svært omfattende sekundærlitteraturen viet Steiners erkjennelsesmetode og frihetsfilosofi, bud om. Aldri har økningen vært større enn de siste 20 årene. Det ville være interessant å undersøke om det i det hele tatt finnes en enkeltstående filosof fra denne tiden hvis ideer initierer et tilsvarende omfang av årlige kommentarartikler og bokutgivelser. Hvorfor er det slik? Montro om ikke svaret er så enkelt: Om ikke alle, så har nok majoriteten blant disse forfatterne på en eller annen måte erfart at Steiners verk inneholder en skoleringsvei for vår tid, hvor erkjennelsesmetodikk og frihetsfilosofi representerer én blant flere øvelsesfelt. Hva skyldes dette, om ikke nettopp det at svært mange finner ideene fruktbare, ikke bare i forhold til egen selvutvikling og yrkesutfoldelse, men også i mht. de sosiale og miljømessige utfordringer menneskeheten i dag står over for? 8. Fra en tradisjonsbåret til en individualitetsbåret moral I Det siste illustreres også av den oppsikt Carl Otto Scharmers bok om Teori U, har vekket i internasjonale miljøer, hvor ledelses- og personlighetsutvikling står på agendaen. I denne bokens beskrivelse av hvordan mennesket, og det i langt høyere grad enn det man normalt tror, selv kan være medskapende på egen og andres fremtid, er det ikke vanskelig å gjenfinne den etiske individualisme Steiner gikk inn for. Dette har Scharmer selv gjort oppmerksom på. Kort fortalt kunne man si at Frihetens filosofi er skrevet i den historiske erkjennelsen av at fortidens tradisjonsbårede moral i overveiende grad har oppfylt sin misjon. Det kan i alle fall ikke benektes at den i økende grad har mistet sin makt til fordel for enkeltindividets voksende autonomi. Veien fra darwinisme til ideen om at også menneskets sjelelig-åndelige utvikling gjennomløper en evolusjon men dog på et 5 Naiv empirisme er her definert slik: en oppramsing av observasjonsfragmenter uberørt av den indre sammenheng kun tenkningen kan gi. 3

4 mer universelt nivå enn den biologiske, er forbausende kort. Det som nå trer frem i den historiske prosess er en ny autentisk, individualitetsbåret moral nok et trinn på menneskejegets vei mot økt individualisering og økt universalisering. 9. Fra en tradisjonsbåret til en individualitetsbåret moral II Tradisjonsbåret moral hører i en alt overveidende grad fortiden til. Individualitetsbåret moral er fremtidsrettet, men dog i sin spede vorden. Den er derfor fortsatt en hovedsakelig, ubevisst faktor i det sosiale liv. Historisk arter dette seg som en tyngdepunktsforskyvning fra gruppe-identitet, subjektivisme og moralsk tradisjonalisme til jeg-identitet, vitenskapelig universalisme og etisk individualisme. Den siste tiltar i verdi i samme grad den første avtar. Dette er en nøktern beskrivelse av vår tids drama. Menneskehetens redning ligger ikke i de gamle formene. Individualiteten kan ikke tvinges. Den må i en full og betingelsesløs frihet tvinge seg selv - utvikle sine egne former. Mennesket kan som voksenperson og individualitet selv opparbeide et bevisst forhold til sin egenutvikling, dvs at det nå er opp til det selv å føre denne utover det trinn oppdragelse og skolegang kan bringe det til. Hva skulle ellers borge for individets moral, i en tid hvor tradisjonene ikke bærer lengre, om ikke det selv, dvs. dets jeg? 10. Moralsk styrke, omfang og dybde Montro om ikke dette er en rammebeskrivelse mange vil kunne kjenne seg igjen i, uten å være fortrolig med de begrepene Steiner introduserte i den forbindelse, slik som: Etisk individualisme basert på moralsk fantasi, moralsk intuisjon, moralsk teknikk 6 etc.? Mange tillegger det en stor vekt at Steiner fortsatt nærmest er en ikke-person i akademiske miljøer, så vel som i det allmenne kulturliv. Man tenker at dette vil kunne bøtes på ved å tilpasse hans bruk av begreper til et språk som er gangbart på dagens universiteter 7. Spørsmålet er hvor berettiget det er, målt opp mot det faktum at det i dag er mange mennesker som undrer seg over omfanget, dybden og den moralske styrke som utgår fra Steiners forhold til ideenes verden, slik han evnet å fremlegge dette i et språk som var hans eget og ingen annens. Kan man virkelig endre på det? Steiners verk foreligger som historisk kjensgjerning. Burde man ikke, i steden for å manipulere med dets form og innhold, hvilket er uløselig knyttet til hans navn, heller skape sitt eget språk i henhold til egen tenkning? 11. Om betydningen av samspillet mellom den indre og den ytre erfaringsverden. Man kan spørre seg om den mangel på anerkjennelse som har blitt Rudolf Steiner til del i universitetsmiljøer, først og fremst skyldes at man ikke har funnet det bryet verd å gå inn på det utvidete erfaringsbegrep? Matematikk den akademiske disiplin som fremfor alt annet betjener ethvert fag og slik gjør dem anvendelige, er et eksempel på hvilken kraft, presisjon og sikkerhet mennesket råder over, i og med det potensial som er til stede i den rene idéanskuelse. Når man først blir oppmerksom på betydningen av dette, støter man på det overalt i Steiners foredrag og skrifter. Det er åpenbart at dette opptok ham like meget i 1924 som i Gang på gang gjør han oppmerksom på betydningen av å gjøre erfaringskravet like meget gjeldende overfor indre iakttagelser som ytre. Intensiteten i 6 Dette er særlig beskrevet i 9. kap. i Frihetens filosofi 7 Jmf Harald Haakstads artikkel i forrige nummer: Egenart eller fornyelse? 8 Se note 1 4

5 disse oppfordringene, tyder på at det nok ikke var mange som innlot seg på dette, hva egen praksis angikk. Det teknologiske triumftog vi i dag er vitne til, ville fordampet som dugg for solen, om det ikke var for samspillet mellom den ytre, sansebårede erfaringsverden og tilstedeværelsen av et indre, utvidet erfaringsområde hvor man blant annet også kan bevege seg i matematiske begreper. Slik også med enhver kulturform, et hvert menneskeskapt uttrykk. 12. Fra det utvidete erfaringsbegrep til en individuelt, utformet undervisningspraksis I Hva annet enn dette sjelelivets fenomenologi er det som fyller lærerens og elevenes skoledag? Hva annet er det læreren tar med seg hjem - i daglig avpassede mengder, enn det innhold som kun kan gjøres tilgjengelig i den indre betraktning det utvidete erfaringsbegrep åpner for? Der, i tilbakeblikket, kan læreren på nytt gjenkalle ansiktsuttrykkene til den enkelte elev - slik det viste seg i en konkret situasjon. Først her, i møte med denne indre erfaringsverden, hvor læreren rekapitulerer egen undervisning, den enkelte elevs mestringsglede eller mangel på sådan, kan læreren bli oppmerksom på sin egen uoppmerksomhet, en spore til endret innstilling neste dag. Hvor skulle pedagogen eller hvem som helst ellers, føre regnskap med egen praksis, om ikke nettopp her, i det utvidete erfaringsrom? En selvkorrigerende akt, basert på moralsk fantasi. Det ligger til mennesket å aktivisere denne jo mer det stiger frem i sin sjelelig-åndelig evolusjon. 13. Fra det utvidete erfaringsbegrep til en individuelt, utformet undervisningspraksis II Hvor skulle læreren ellers henvende seg når han/hun skal bedømme sin egen gjøren og laden, om ikke nettopp i den empiri han selv råder over og slik kan memorere? Hvor skal han/hun ellers kunne initiere og forløse egen moralsk fantasi, moralsk intuisjonsevne, moralsk teknikk, om ikke nettopp i dette møte med seg selv og de andre, slik dette på nytt hentes frem, men nå kun til betraktning og bedømmelse? Enhver lærer vet at han/hun ikke vil kunne kaste alle former for moralske tradisjoner, skikk og bruk, moralsk belæring etc. over bord. Mye av dette må man fortsatt kunne støtte seg til. Men ikke desto mindre gjelder det for den moralske autonomis skyld - å frigjøre seg fra dette. For i møte med den enkelte elevs individuelle utviklingsbehov vet pedagogen at tradisjon alene fører til stagnasjon og resignasjon. Den gode lærer vet at han/hun må konsultere egen moralsk fantasi for å søke etter de mange ulike nøkler som kan åpne stengsler og bidra til å forløse evner og begavelser i den enkelte elev. Hvordan skulle det kunne skje om ikke i samspillet mellom den analytiske, tilbakeskuende fortidstenkningens empiri og de intuitive, fremtidsrettede blikk mot morgendagens utfordringer? Slik sett har vår samlede erfaringsverden fire kildeområder Selv om det ble lite forstått i Steiners samtid, var det til gjengjeld mange som visste å verdsette de pedagogiske konsekvensene av det å åpne opp for det utvidete erfaringsbegrep. Man så at Steiners undersøkelsesmetoder og ideer bar frukter. Men hva lå til grunn for denne praksis? Vi vet jo at vår bevissthet ikke kun er fylt med en strøm av ytre sanseinntrykk, slik disse skjenker oss tilværelsens fysiske aspekt, dvs fenomenenes overflate eller ytterside. Å benekte dette, betyr at man overser den kjensgjerning at de ytre sanseinntrykkene tas opp i en aktiv, indre verden av forestillinger, begreper, ideer, ønsker, begjær, handlingsimpulser osv. Slik sett har vår samlede erfaringsverden fire kildeområder. To av dem er oss gitt, i den form vi påtreffer dem i møte med den ytre og 9 Se forrige nummer om Erindringens og fantasiens betydning i begrepsdannelsen /Thunold 5

6 den indre verden. En orkan er en orkan, en løve er en løve, et lynglimt er et lynglimt. Likeledes er et begjær et begjær, en drift er en drift, en instinktiv refleks er en instinktiv refleks, en høflighetsfrase er en høflighetsfrase osv. De har det til felles at de ikke bærer jegets signatur. Enten pregningen har funnet sted i den ytre eller indre natur, bærer de to andre jegets 10 signatur overalt der det lever seg ut som skaper av en ny virkelighet. 15. Steiners utvidete menneskebegrep og dagens søken etter egenart og fornyelse Nettopp i og ved denne evne til å skape en ny virkelighet - utover den som er det gitt, inngir mennesket et inntrykk av å være den biologiske evolusjonens høydepunkt. Men paradoksalt nok kunne man like gjerne hevdet at det i sin sjelelig-åndelige evolusjon er det mest uferdige av alle vesener, og i så måte mer en ny begynnelse, en spire enn en moden frukt. På det vis skiller mennesket seg fra dyrene, dets nærmeste slektninger, idet det fremtrer som skapende, men like fullt uferdig, alltid underveis mot en type mål ingen annen enn jeget selv kan sette seg. Det sier seg selv at om det ikke var for spennet mellom denne universalitet, som nettopp lever i det åpne, uferdige og det besluttsomme og motivsøkende som liger i individualiteten, ville mennesket ikke vært skapende i ordets sanne betydning. Da ville heller ikke ideen om et skolevesen sett dagens lys. All undervisning finner sted i spennet mellom vitenskapelig universalisme og etisk individualisme. Det gis ganske enkelt ingen pedagogisk retning som ikke springer ut av slike elementære kjensgjerninger. At man ikke ser det, skyldes at man tror seg å se det hele - i det halve Det vi kaller steinerpedagogisk tenkning kan heller ikke bygge på noe annet enn ovenstående. Vi må imidlertid være oppmerksomme på at det den har å tilføye andre retninger, nettopp er ideen om det utvidete menneskebegrep, slik dette først kan åpenbares i det utvidete erfaringsrom. 16. Bevissthetsjelens tidsalder Et av poengene med disse betraktningene er å vise at bevisstheten må være like streng og nøyeregnende med denne sin egen virksomhet, som den er mht hendelser den påtreffer i den ytre verden. Det er konsekvensen av det å bygge tenkning på empiri. For Steiner var dette så tungtveiende at han valgte å kalle vår tid fra det 15. århundre og et stykke inn i fremtiden for bevissthetssjelens tidsalder. Man kunne kanskje hevde at uttrykket naturvitenskapens tidsalder ville truffet bedre? Det kan man lett forstå. Men nå er nettopp naturvitenskapen og moderniteten et ektefødt barn av viljen til å arbeide alt og da mener vi alt - opp i bevissthetens lys. Det er et av de mest karakteristiske trekk ved vår tid til forskjell fra tidligere tider: Alt som vedrører det offentlige liv skal opp på bordet, slik at kjensgjerningene kan tale for seg. Her er det en bestemt logikk i Steiners begrepsbruk: For ham var naturvitenskapen et barn av bevissthetssjelen og ikke omvendt. Det forklarer hans begrepsbruk på dette punkt, i og med at det primære er vår tids behov for å bedømme en sak i bevissthetens lys. Ikke en gang sjelelivets fenomenologis kan i det lange løp unndra seg dette lys. 10 Jmf. kapittel H. Om å utvikle et jegbegrep for vår tid. En ansats til videre bearbeidelse i artikkelen: Om hvorfor det er nødvendig å kunne omgås to former for tenkning. Om sikkerhet og usikkerhet i erkjennelseslivet (III) /Thunold 6

7 17. Om hvordan bevissthetssjelen erobrer troens besittelser og gjør dem til sine egne Bevissthetssjelens tidsalder krever at mennesket ikke føler seg tilfreds med kun å ha utviklet en naturvitenskap om det ikke-levende, men bestreber seg på å gjenta denne bedrift i det det nærmer seg det levende, det sjelelige og det åndelige. Det siste omfatter menneskets jeg og idésfæren, to ikke-fysiske størrelser. Slik naturen en gang på tallet fortrinnsvis ble oppfattet som et troens anliggende og først langsomt men sikkert gjennom stor motstand - ble til et legitimt spørsmål om viten, er i dag fortsatt det i planten, dyret og menneske som ikke bare er materiell stofflighet, fortsatt overlatt troen. Det er i lys av dette vi må se Steiners produksjon. Det bør forstås som et uttrykk for hvordan bevissthetssjelen erobrer troens besittelser og gjør dem til sine egne. Det skjer ved at han også gjør de nevnte tre områdene til et spørsmål om viten. Som et ledd i denne prosessen introduserte han nye begreper, idet han kalte disse tre områdene for eterlegeme, astrallegeme og jeg (ånd). 18. En verden to verdensanskuelser Slik sett har Rudolf Steiner med sin antroposofi og pedagogikk påbegynt noe som fortsatt knapt er i sin spede barndom. Selv sammenlignet han ofte antroposofiens stilling med den naturvitenskapen befant seg i på tallet. Vi vil nå i fortsettelsen se på en uttalelse Steiner ofte kom med, her fritt gjengitt, etter Frihetens filosofi : Mennesket er et dobbeltvesen. Dets dualistiske oppfatning av verden er en virkning av denne splittelse, ikke omvendt. Av denne grunn lever det i vårt følelsesliv en dyp, mer eller mindre skjult utilfredshet. Det gir vårt følelsesliv en lengsel etter å oppleve seg selv og verden som én. Mens den døde og abstrakte intellektualisme øker splittelsen. Denne utilfredshet er i følge Steiner årsaken til at mennesket søker religion, kunst og vitenskap. Denne dualisme bunner i at vårt bevissthetsliv i utgangspunktet - river verden i to. Det skjer ved at det dels vender seg mot den enhetlige idéverden (tenkningen) og dels mot den materielle stoffverden (iakttagelsen). Slik gir iakttagelsen og begrepet oss to aspekter av virkeligheten, det materielle og det spirituelle. Dette er grunnleggende i forhold til alt annet man måtte komme med som årsaker til striden mellom disse to måter å forstå verden på. 19. Om å betrakte to høyst forskjellige opplevelsessfærer Det er på denne bakgrunn man må forstå Steiners hyppige bruk av uttrykket menneskets dobbeltnatur ( Frihetens filosofi ). Det bygger på den kjensgjerning at vår bevissthet uavlatelig pendler mellom to høyst forskjellige opplevelsessfærer. Det at menneskets forhold til verden er tosidig har bestemte følger. Fremfor alt spiller det inn i vår virkelighetsoppfattelse. Svært hurtig, og oftest uten at vi er oss dette bevisst, rettes vår indre tilstedeværelse vårt jegs oppmerksomhetsfelt frem og tilbake mellom disse to opplevelsessfærene. Det skjer uavbrutt, idet vi vekselvis forholder oss til den ytre og den indre verden. Alt ettersom hvor fortrolige vi er med det vi møter på vår vei, forløper dette med en større eller mindre grad av bevisst overveielse. Vekslingen skjer så hurtig at det som er atskilt opptrer tilnærmet samtidig og blandet. Dertil kommer at vårt jeg oftest er så beskjeftiget med verden at vi overser det som foregår i vårt eget indre. Også av den grunn blir denne spaltning ikke nødvendigvis lagt merke til det ene flyter over i det andre. Derfor krever det en ekstraordinær konsentrasjon å identifisere og betrakte disse to opplevelsessfærene i deres atskilthet. I henhold til disse betraktningenes hovedtema har vi her nok en gang sett hvor berettiget det er å åpne opp for et utvidet erfaringsbegrep. 20. Om å skille to opplevelsessfærer fra hverandre, for slik å lære dem å kjenne For i selvbetraktningen å komme tettere inn på bevisstheten og dens liv, kan det være nyttig å merke et viktig grep Steiner benyttet seg av som erkjennelsesmetode: Det som 7

8 skal undersøkes (erkjennes) må på kunstig vis isoleres, før man atter stiller det inn i sin rette sammenheng. Det dreier seg om bevisst å fjerne faktorer som hindrer oss i å erfare et fenomen rent for seg selv. Det skjer ved at vi tenker slike faktorer bort. Det er det samme man gjør i et fysikkforsøk, men da i det ytre: Man fjerner alle forstyrrende faktorer. Det kan ikke være annerledes når en idé skal betraktes: Alle forstyrrende forestillinger og sanseinntrykk skyves ut i periferien. I en foredragsserie Steiner holdt i Dornach i rett før den 1. verdenskrigens slutt - uttalte han: Intiasjonsvitenskapen har den oppgave å atskille det som opptrer blandet, for kun i atskillelsen kan det erkjennes 11. Tar man dette bokstavelig må man i forhold til det som her er vårt tema, søke den rene iakttagelse, uberørt av tenkning og den rene tenkning uberørt av ytre sanseiakttagelser. En krevende øvelse, men slett ikke umulig! Da kan man erfare at ethvert iakttagelsesobjekt ankommer vår bevissthet isolert fra den sammenheng det står inne i, en kjensgjerning Steiner gir en detaljert beskrivelse av i Frihetens filosofi kap 5: Erkjennelsen av verden. 21. Atskillelse og isolasjon er iakttagelsens sak. Å gå et skritt videre ved å iaktta begreper og ideer, uten å støtte seg på ytre sanseiakttagelse i tenkende betraktning - krever en ekstraordinær, indre viljesanstrengelse. Uten en slik ren, sansefri tenkning, ville mennesket ikke kunnet frembringe matematikk. Å bedrive matematikk er i så måte et spesialtilfelle av den rene tenkning. Ideelt sett kunne man si at begge optimaliseres først i og med en total hengivelse. Steiner gjør ofte oppmerksom på at det er et nært slektskap mellom åndsvitenskap og matematikk 12. Også ideen må først identifiseres - dvs. betraktes isolert for seg selv, før den kan sees i sammenheng med den øvrige idéverdenen. Atskillelse og isolasjon er iakttagelsens sak. Å føye det atskilte og isolerte inn i dets rette sammenheng er tenkningens sak. Vi må kunne holde disse to opplevelsessfærene fra hverandre for å kunne erkjenne dem. Dette for å kunne forstå hvilken rolle de spiller når vi danner begreper og erobrer kunnskap. Dette gjelder uinnskrenket, enten det er ytre, materielle gjenstander, følelser og viljesimpulser eller ideene selv som betraktes (idéanskuelse). 22. Iakttagelsen er like meget lenket til sted og tid som ideene er fristilt til og sted De inntrykk som i uordnet rekkefølge strømmer til oss fra den ytre, materielle verden, er oss gitt, i betydningen ikke frembrakt av oss selv. Hver eneste iakttagelse er bundet til et gitt sted i et gitt øyeblikk. La oss kalle dette for den ene av de to omtalte opplevelsesfærer. Den andre må vi derimot selv erobre og vi vet alle at det tidvis kan koste oss store anstrengelser. Det skjer gjennom tenkningen, idet vi - fra barneårene av - gradvis oppøver evnen til å erfare den enhetlige idéverden i tilknytning til de fenomener vi står overfor. En steinerskolelærer må tilegne seg omfattende kunnskaper om hvordan evnen til å danne forestillinger og begreper endrer seg fra år til år. Denne kunnskap er vårt verktøy. Uttrykket den enhetlige idéverden må forstås ideelt. Enhver kan, med sin konkrete kunnskap, dvs. med sitt samlede forråd av begreper, alltid kun erfare en begrenset andel av denne. Det isolerte / det spesielle og det enhetlige/universelle forutsetter hverandre 11 GA 184: Die Polarität von Dauer und entwickelung im Menschenleben. Die kosmische Vorgeschichte der Menschheit (medlemsforedrag). 12 Se Foredraget Antroposofi og naturvitenskap i foredragserien Mellom Vest og Øst, Wien juni

9 gjensidig: Slik forholder iakttagelsene seg til begrepene (ideene). At erkjennelsen av noe er isolert eller begrenset forutsetter at dette noe tilhører en helhet, derav uttrykket enhetlig. Men denne vår egen andel av idésfæren kan kun tenkningen skjenke oss. Vårt forråd av begreper er aldri en statisk størrelse. Den gjennomgår en tilnærmet kontinuerlig revisjon og vekst gjennom livets stadier. Begrepene utvides med erfaringene. Det har store pedagogiske konsekvenser, noe vi kan innse ved å lese Steiners pedagogiske foredrag. 23. Å spiritualisere tenkningen vil si å pleie jegets andel i evigheten Tenkningens natur er å heve seg opp over det subjektivt-personlige standpunkt, med alle dets begrensninger. Den er ikke bare universell. Den gir oss del i det universelle som sådan. Når intelligensen spiritualiseres pleier jeget dets evige andel i tilværelsen. Derfor kan ingen noensinne påberope seg et personlig eierskap til ideene. De er fritt tilgjengelig for alle. De alene representerer det medium hvor et sant menneskelig fellesskap kan begrunnes, hinsides sympatier og antipatier som kommer og går. I den enhetlige idéverden vil jegets møte med et du innebære den reservasjonsløse interesse for den annens eksistensielle ståsted og vilkår, hinsides det som måtte fembringe subjektets lyst eller ulyst, sympati eller antipati. Dette kommer slik til uttrykk i Frihetens filosofi : ( ) det er en uting å lete etter noe annet som er felles for verdens enkeltvesener enn det ideelle innhold som tenkningen byr oss. Alle forsøk på å oppnå en annen enhet i verden enn det ideelle innhold som vi tilegner oss gjennom tenkende betraktning av våre iakttagelser, og som henger sammen i seg selv, må slå feil. Verken en menneskeligpersonlig gud, kraft eller stoff, eller den idéløse vilje (Schopenhauer) kan for oss gjelde som verdens universelle enhet. Disse vesener tilhører alle bare en begrenset del av vårt iakttagelsesfelt. Menneskelig, begrenset personlighet iakttar vi bare hos oss selv, kraft og stoff bare hos de ytre ting. Hva viljen angår, så kan den bare gjelde som en ytring av vår begrensede personlighet.( ) Hvis vi vil erkjenne deres vesen kan dette bare finne sted gjennom tenkende betraktning, altså ved at de innlemmes i vårt ideelle system av begreper og ideer Kan man danne seg et begrep om jordkloden uten å inkludere menneskejeget? De tre øverste områdene, livsvesen, sjelevesen og jeg, virker både inn i og preger, ikke bare de enkelte plante- og dyrearter og det enkelte menneskeliv, men også - som biotiske og kulturelle faktorer - jordens samlede utvikling. I og med dette melder det seg et behov for en tenkning som ikke bare innlemmer den organiske natur, men også menneskejeget i jordens begrep. Man kan ikke se bort fra at i dette jordens begrep inngår et vesen som ufortrødent er beskjeftiget med å skape sin egen virkelighet i pakt med dets egne lover. Saken er jo den at dette vesen forvandler jorden. I et slikt fremtidsperspektiv gir Steiners etiske individualisme, slik den fremfor alt kommer til uttrykk i kapittel 9 i Frihetens filosofi, et visst håp i det den fremstår som mer aktuell i dag enn i Istedenfor moralske tradisjoner basert på parallelle eller multikulturelle former for gruppetilhørighet og gruppeadferd, trekker han opp et fremtidsperspektiv basert på individualitet og intuitiv bevissthet. Det vil for fremtidens menneskehet og deres planet, Jorden, være av avgjørende betydning at denne etiske individualisme, slik den i dag kan observeres som et omseggripende sinnelag 14, blir forstått. Det handler om å være seg bevisst menneskets 13 Kapittel 5: Erkjennelsen av verden i Frihetens filosofi 14 Et eksempel: Carl Otto Scharmers bok: Theory U 9

10 åndelig-sjelelige evolusjon på grunnlag av innsikt i menneskehetens kulturhistorie, slik vi fra før er oss bevisst den biologiske evolusjon på grunnlag av innsikt i Jordens naturhistorie. 25. Vi må søke bak verdens ytre fysiognomi, bak dens geberder, dens mimikk Ett av de 10 foredragene Rudolf Steiner under Vest-Østkongressen i Wien i 1922 hadde tittelen Antroposofi og naturvitenskap. Her tar vi med et utdrag som har så pass høy relevans til vårt tema at man passelig kan avslutte med det: Av den biologiske verden kan vi hente så mye vitenskap som man evner å trenge frem til med en inderlig, levende tankeutforming, med eksakt klarsyn. Den nye form for klarsyn står langt nærmere den matematiske anskuelse enn man tror. En gang vil man forstå hvordan den moderne naturerkjennelse kan utvikles til åndserkjennelse. Nettopp den moderne naturerkjennelse vil kunne akseptere den her beskrevne åndsvitenskap, som slett ikke vil stå avvisende overfor naturvitenskapens betydelige og storartede resultater. Den har andre oppgaver. Når vi betrakter et menneskes skikkelse, dets bevegelser og minespill og uttrykk i øynene, da ser vi kun det ytre. Vi må gjennomskue det ytre, sansbare, og fornemme de sjelelige kvaliteter. Da først opplever vi hele mennesket. Ved naturvitenskapens hjelp ser vi bare verdens ytre fysiognomi, bare det vi kan kalle dens geberder, dens mimikk. Går vi den åndelige erkjennelsesvei, kan vi finne noe av det som er i slekt med, det evige i verden. Men da må vi komme forbi overflatefenomenene som naturen viser oss, forbi mimikk og geberder, frem til de sjelelige kvalitetene i verden. ( ) den nye åndsvitenskap må ikke motarbeide vitenskapen, men den må bli sjelen, ånden i naturvitenskapen. 10