NORUT - FOKUS PÅ NORDOMRÅDENE: TILLITSBYGGING GJENNOM GRENSEOVERSKRIDENDE KULTURSAMARBEID

Transkript

1 NORUT AS Rapport nr 10/2007 NORUT - FOKUS PÅ NORDOMRÅDENE: TILLITSBYGGING GJENNOM GRENSEOVERSKRIDENDE KULTURSAMARBEID Fjerde seminar i programmet Tillit og samarbeid i nordområdet Tromsø 19. mars 2007

2 Prosjektnavn SIP V Tillit som betingelse for samarbeid og utvikling i nord Oppdragsgiver(e) Norges Forskningsråd Prosjektnr 4521 Dokumentnr Dokumenttype Status 10/2007 Rapport Åpen ISSN ISBN Ant sider Oppdragsgivers ref Prosjektleder Signatur Dato Ann Therese Lotherington 24. september 2007 Forfatter (e) Inger Marie Kileng (red.) Tittel Tillitsbygging gjennom grenseoverskridende kultursamarbeid Resyme` Rapporten presenterer fire innledninger fra det fjerde seminaret i serien Norutfokus på nordområdene. Seminaret har fått tittelen Kultursamarbeid, og tar for seg tillitsbygging gjennom grenseoverskridende kultursamarbeid. Følgende innlegg er gjengitt i rapporten: May-Britt Ellingsen: Kultur som tillitsbygger Sverre Jervell: Kulturell forståelse som grunnlag for godt samarbeid med Russland Aaslaug Vaa: Kulturutveksling mellom Nordland og Nordvest Russland. Geir Tore Holm: Strategi uten kunst en kritikk av regjeringens Nordområdesatsing. Emneord Kultur, kultursamarbeid, kulturutveksling, kulturell forståelse, tillit, tillitsbygger, Russland, Nordvest-Russland, nordområdesatsing Noter Postadresse: NORUT AS Postboks 6434 N-9294 TROMSØ Telefon: Telefaks: E-post: admin@samf.norut.no 2

3 INNHOLD norut - fokus på nordområdene:... 1 tillitsbygging gjennom... 1 grenseoverskridende kultursamarbeid... 1 Innhold... 3 PROGRAM... 4 KULTUR SOM TILLITSBYGGER... 5 May-Britt Ellingsen, Norut samfunnsforskning... 5 Tillit... 6 Hva er forholdet mellom Kultur og tillit?... 8 Kulturell forståelse som grunnlag for godt samarbeid med russland i nord Sverre Jervell, Utenrikdseptartementet Den historiske skillelinjen i Europa Grensen i nord vokser fram Grensen som barriere eller som bro? Den nye tid i nord petroleum og miljø - og kultur Thorvald Stoltenberg eller Sam Huntington? KULTURUTVEKSLING MELLOM NORDLAND OG NORDVEST RUSSLAND 24 Aaslaug Vaa, fylkeskultursjef, Nordland Historiske tilbakeblikk Forestillinger og myter Fakta Nordland og Russland STRATEGI UTEN KUNST EN KRITIKK AV REGJERINGAS NORDOMRÅDESTRATEGI Geir Tore Holm, billedkunstner/prosjektleder, Kunstakademiet, Høgskolen i Tromsø34

4 PROGRAM Utdrag fra Tre Søstre av Anton Tsjekhov 2. klasse drama, Kongsbakken VG skole Kultur som tillitsbygger Seniorforsker May-Britt Ellingsen, Norut Samfunnsforskning Grenseløst korsamarbeid Dirigent Sidsel Aarseth og korist Øyvind Løken, Blandakoret Nordaførr Kulturell forståelse som grunnlag for godt samarbeid med Russland Spesialrådgiver Sverre Jervell, Utenrikdseptartementet Pause m/ kaffe, te og frukt Dans til russisk musikk Spesialproduksjon av 2. klasse dans med lærer Marianne Nordnes, Kongsbakken VG skole Kulturutveksling mellom Nordland og Nordvest Russland Aaslaug Vaa, Fylkeskultursjef i Nordland Strategi uten kunst en kritikk av regjeringens Nordområdesatsing Billedkunstner og prosjektleder for Kunstakademiet, Høgskolen i Tromsø, Geir Tore Holm Spørsmål og kommentarer Musikalsk avslutning ved studenter fra Nordnorsk Musikkonservatorium Andrei Sorokin, gitar og Ekaterina Korjikova, fiolin New Orleans Blues, Sang om kjærlighet (russisk musikk), One note Samba av Antonio Carlos Jobim (brasiliansk musikk) 4

5 KULTUR SOM TILLITSBYGGER May-Britt Ellingsen, Norut samfunnsforskning Dette er det fjerde seminaret NORUT arrangerer om temaet Tillit og samarbeid i nordområdene. Seminarene er en del av NORUT s strategiske satsing på oppbygging av samfunnsfaglig kunnskap om nordområdene og da særlig kunnskap om betingelser for samarbeid og tillit. Seminarrekken NORUT-fokus på nordområdene har følgende målsettinger: Vi ønsker å skape en møteplass mellom forskning, forvaltning og næringsliv for å dele nordområderelevant kunnskap Vi ønsker å synliggjøre regional, nasjonal og internasjonal kunnskap om, og erfaring med tillitsbygging og samarbeid i nordområdene Vi ønsker å formidle og videreutvikle både teoretisk og praktisk kunnskap om samarbeid og tillitsutvikling i nordområdene Nordområdene er ressursrike. En økende global energiknapphet gjør disse områdene svært interessante. Uavklarte grenselinjer, russiske stormaktsambisjoner og uforutsigelig russisk vilje til internasjonalt samarbeid skaper et utfordrende samarbeidsklima. God forvaltning av fisk, energi og menneskelige ressurser krever samarbeid og samarbeid må forankres i tillit. Kunnskap om tillit, hvordan den bygges og hvorfor den svekkes, er viktig for å kunne legge til rette for gode tillitsprosesser både i hverdagslivet, business og i internasjonal politikk. Kultur kan være en viktig brobygger på tvers av grenser. Dette seminaret skal fokusere på betydningen av Tillitsbygging gjennom grenseoverskridende kultursamarbeid. Dette betyr at jeg først skal gi en introduksjon av tillitsperspektivet vi arbeider ut i fra, deretter drøfte kulturbegrepet og avslutningsvis knytte sammen disse to perspektivene. 5

6 Tillit Tillit er en forutsetning for samarbeid og utvikling både på kort og lang sikt, og bekreftes gjennom gode samhandlingsprosesser. Tillit skaper handlingsrom; man trenger ikke sjekke ut alt og sikre seg på alle bauger og kanter dersom man stoler på hverandre. Sist men ikke minst; tillit bidrar til å redusere sosial risiko det vil si risikoen som ligger i andres mulighet til å opptre uforutsigbart. Samarbeid på tvers av kulturer og nasjonale grenser innebærer at mye er uforutsigbart, i alle fall i en tidlig fase av samarbeidet. Det er viktig å understreke at tillit ikke nødvendigvis innebærer full enighet, men respekt for hverandre og fravær av tvang. Tillit er forankret i gjensidig forståelse og forpliktelse, i forutsigbarhet og bekreftelse. Tillit kan deles inn i tre former: prekontraktuell, relasjonell og strukturell. Gjennom å studere disse tillitsformene og samspillet mellom dem, kan vi få økt innsikt i tillitsprosesser. Prekontraktuell tillit er basert på at man kan ta for gitt en rekke forutsetninger for samhandling og samarbeid og at andre deler disse. Prekontraktuell tillit bygges over tid og er forankret i et kulturelt fellesskap, dvs at man har lært et felles sett sosiale koder og handlingsregler. Sosial samhandling slik som å handle dagligvarer, å samarbeide på jobben og å være kjærester, er dypt forankret i en rekke vanemessige, tatt for gitte forutsetninger om hvordan dette skal forløpe. Vi har en viss tillit til at andre vil handle å tråd med grunnleggende sosiale koder. Hva er det prekontraktuelle tillitsgrunnlaget vårt når vi samhandler på tvers av kulturer? Hva tar vi for gitt om de andre? Hvilke uuttalte og underforståtte forventinger tar de for gitt om oss? Har vi eller klarer vi å utvikle en tilstrekkelig grad av felles forståelse av det vi skal samhandle om? Hvordan kan vi utvikle prekontraktuell tillit på tvers av nasjonale og kulturelle grenser? Disse spørsmålene tar oss til de neste tillitsformene. 6

7 Tillit er ikke statisk, men en dynamisk sosial kvalitet. Særlig viktig i så måte er den relasjonelle tilliten. Relasjonell tillit er bygd på nærhet i en eller annen form. Dette kan være nærhet forankret i samhandling ansikt-til-ansikt og i familie, vennskaps- og kjennskapsrelasjoner. Relasjonell tillit er dynamisk og utvikles gjennom samhandling, dialog og bekreftelse prosesser som bygger broer mellom mennesker. I krysskulturelt samarbeid er bygging av relasjonell tillit helt vitalt. Samarbeid handler om å overskride grensene mellom oss og de andre. I gode prosesser skjer en skrittvis utvikling av gjensidig relasjonell tillit. Det dreier seg om å etablere felles forståelsesrammer og erfare at disse gjøres gjeldende og bekreftes i samhandling. Dersom det motsatte skjer; at premisser brytes og den annen part oppleves som uforutsigbar, vil tilliten svekkes og etter hvert kunne gå over i mistillit. Den annen part tolkes som vanskelig å stole på. Den tredje formen for tillit; strukturell tillit er basert på formelle strukturer slik som lover, regler, standarder og kontrakter. Ved å forankre tillit i legitime formelle strukturer kan tillit overføres til fremmede strukturen skal sikre tillit slik at vi tar risikoen i forhold til å inngå langsiktige avtaler, på å samhandle over distanse og med fremmede. Strukturell tillit er basert på at vi har et lovverk og legitimt maktapparat som kan initiere sanksjoner for å sikre at forpliktelser ivaretas. Strukturell tillit henger nært sammen med samfunnets organisering, og denne tillitformens utbredelse og samfunnsmessige betydning varierer med statens legitimitet. I Norge er for eksempel tilliten til stat og lovverk høy. I andre land kan den være mer eller mindre fraværende fordi staten driver vilkårlig maktmisbruk og terror mot sine innbyggere. Da blir mistillit til staten og dens maktutøvere en tatt for gitt forutsetning for sosial samhandling en prekontraktuell forutsetning svært forskjellig fra det norske utgangspunktet. 7

8 Hva er forholdet mellom Kultur og tillit? Kultur er brohoder i møter mellom mennesker og nasjoner. Ibsenåret 2006 har vist at verdensdikteren tilhører oss alle, og at kulturuttrykk kan gi alle en felles opplevelse på den store scene menneskeheten deler, sier Utenriksminister Støre i Aftenposten 28.januar Hva er kultur? Det er ikke et entydig begrep, bare innenfor antropologi, faget som særlig forsker på kultur, forholder man seg til 164 definisjoner av begrepet (Hofstede 2005). Idrett er kultur hevder noen, kultur er kunst, litteratur og klassisk musikk vil andre si, mens et såkalt utvidet kulturbegrep inkluderer både sport og ulike former for kunstneriske uttrykk. Kultur dreier seg også om felles handlingsmønstre, om sosiale koder, såkalt software of the mind. Antropologiprofessor Jan Hofstede benevner dette som felles sosiale programmer. Kultur handler om det menneskeskapte, om bruk av redskaper, symboler og gjenstander om det som skiller oss fra dyrene, fra den reine natur. Vi har dermed i alle fall to ulike innholdspakker knytta til begrepet kultur: Den ene pakken kan knyttes til dannelse, foredling av det menneskelige gjennom utdanning, kunst og litteratur. Det er kultur som opplevelse og estetikk, det er kultur som skaper en opplevelse i oss og som fungerer som brobygger. Dette dreier seg om kultur i en smalere forstand enn kultur som software of the mind (ibid). Kultur forstått som software of the mind favner bredt og har flere lag. Det øverste laget dreier det observerbare, om atferdsmønstre, ritualer, og gjenstander. Disse gir oss noen ideer om det som stikker dypere; nemlig verdier og oppfatninger. Og dypest finner vi de underliggende forutsetninger, det som tas for gitt, som vi ikke er oss bevisst men som likevel preger handlingsvalg og vurderinger, som er en slags ubevisste kart vi bruker for å orientere oss i tilværelsen. 8

9 Det vi nå ser er at de to kulturpakkene appellerer til relativt ulike sider i oss: Den første, kultur som brobygger, handler forenklet sagt om uttrykk som kan gripes der vi er, som vi i en forstand kan få umiddelbar tilgang til. Den trenger ikke forklares, men kan være overgripende på et allmenn menneskelig plan. At kultur er brobyggende betyr ikke at alle vil oppfatte det samme, men at de er sidestilt. En slik kulturpakke krever ikke nødvendigvis at man behersker bestemte koder for å få ta del i den kunnskap om det aktuelle feltet vil gi en annen tolkningsramme, men er ikke en nødvendig forutsetning for å ta del. Den andre kulturpakken er en langt større utfordring den handler om det som skiller oss og skaper særpreg enten vi snakker om ulike arbeidsplasser, ulike landsdeler, om by og land, om ulike land eller ulike etniske og religiøse grupper. Men den handler også om det som forener oss, det sosiale fundament som er felles basis for det vi oppfatter som en kultur. Denne kulturen kan det ta år å få tilgang til, og noen deler vil kanskje alltid være lukket for den som kommer utenfra og vil inn. Denne kultturpakken er asymmetrisk - definisjonsmakten er knyttet til den som har makt til å åpne døra. Kobler vi de to kulturpakkene opp mot tillit så representerer sofware of the mind en utfordring i samarbeid og tillitsbygging på tvers av landegrenser og kulturer. Vi stiller med forskjellig software, og vi vet fra PC-verden at ulik software ofte ikke kommuniserer også som mennesker kan vi erfare det. Men heldigvis også det motsatte at vi kan kommunisere på tvers av forskjeller. I møtet med fremmede kan vi noen ganger føle et kanskje overraskende eller uventet felleskap i en del situasjoner kanskje kan det være kulturmøter basert på brobyggende kulturelementer? Andre ganger kan vi samarbeide ut fra de beste intensjoner for så å føle at vi befinner oss på ulike kloder, at vi får en ekkel følelse av å ufrivillig ha såret, eller ennå verre fornærmet den annen uten verken å ville det eller vite hvorfor. Da operer vi med software of the mind som ikke kommuniserer, vi har et veldig ulikt prekontraktuelt tillitsgrunnlag kanskje inngår ikke engang tillit til oss i den annen sin software? 9

10 Kultur som brobygger, altså som litteratur, musikk, dans og billedkunst, fungerer ofte som en felles plattform hvor en kan møtes som likeverdige, hvor fellesskapet knyttet til det kulturelle uttrykket skaper en prekontraktuell tillit på tvers av grenser. Denne tilliten kan gi et handlingsrom for krysskulturelle misforståelser og fungere som basis for videre samhandling og relasjonsbygging. Her kan en i fellesskap bygge og vedlikeholde relasjonell tillit, og over tid etablere felles forståelse, altså et felles prekontraktuelt tillitsgrunnlag for samhandlingen. Slik kan tillit bygges gjennom grenseoverskridende kultursamarbeid. 10

11 KULTURELL FORSTÅELSE SOM GRUNNLAG FOR GODT SAMARBEID MED RUSSLAND I NORD Sverre Jervell, Utenrikdseptartementet Jeg er bedt om å tenke høyt om nordområdepolitikk/kulturpolitikk. Dette er ikke noen klarert redegjørelse for norsk politikk og norsk tenkning, men det innspill til debatt jeg er bedt om å komme med. Jeg understreker det fordi det står UD etter mitt navn i programmet. Jeg vil fokusere på den norsk/russiske grensen, dens historie som kulturgrense og det grensen i dag kan bety som barriere og som bro mellom Norge og Russland. Mitt hovedpoeng er at man kan se grensen som en konfliktgrense og lage en strategi tilpasset dette. Dette er tenkningen til Samuel Huntington i hans bok Clash og Civilizations. Eller man kan se grensen som en samarbeidsgrense og lage en strategi med det som utgangspunkt. En slik tenkning lå bak Thorvald Stoltenberg og hans Barentsinitiativ i Den historiske skillelinjen i Europa Våren 1992 ble jeg sendt av daværende utenriksminister Thorvald Stoltenberg til Finnmark. Jeg skulle ta kontakt med en rekke lokale ordførere og innvie dem i planene om et barentssamarbeid som skulle lanseres noen uker senere. I UDs arkiv fant jeg rapporten fra reisen. Her hadde jeg notert to observasjoner fra reisen. For det første var det en meget positiv holdning til tanken om et samarbeid over grensen i nord. Jeg fant lite av den skepsis som preget UD i Oslo. For det annet registrerte jeg stor tro på at man skulle få til et samarbeid med russerne nå når den kalde krigen var slutt bare hovedstedene holdt fingrene av fatet. 11

12 Jeg karakteriserte dette som et meget godt, men kanskje litt naivt utgangspunkt for et Barentssamarbeid. Dette da jeg mente forankring i hovedstedene var viktig i og med at jeg var redd for at man undervurderte de store ulikhetene mellom russere og nordmenn. Jeg skal komme tilbake til disse ulikhetene. Samtidig som vi høsten 1992 arbeidet med opplegget til et barentssamarbeid, satt en amerikansk professor på Harvard og arbeidet med en artikkel til tidsskriftet Foreign Affairs som han kalte The Clash of Civilizations. Han het Sam Huntington. Hans artikkel ble til en bok som vakte stor oppsikt og skapte mye debatt. Sam Huntington hadde et helt annet utgangspunkt enn Thorvald Stoltenberg. Mens Thorvald Stoltenberg mente det ville være mulig å skape et fruktbart samarbeid over grensen i nord nå når den kalde krigen var slutt, mente Huntington at vi fortsatt ville ha en konfliktfylt grense i dette området. Huntingtons hovedtanke var enkel. Når øst/vestmotsetningen gradvis forsvant ville nye konfliktlinjer komme til overflaten. Konflikter ville oppstå mellom det han kalte sivilisasjoner. Det kunne være mellom den islamske verden og Vest-Europa, men det kunne også bli konflikter mellom en vesteuropeisk sivilisasjon og det han kalte en euroasiatisk sivilisasjon. Denne siste motsetningen vil jeg se litt nærmere på. 12

13 Sam Huntington trakk oppmerksomheten mot en viktig historisk og verdimessig skillelinje som går tvers gjennom Europa, og som også skiller Kirkenes fra Murmansk. Dette er den tusenår gamle skillelinjen mellom østkirken i Konstantinopel og vestkirken i Roma. Den kristne kirke delte seg i to i år Da skilte patriarkatene i Konstantinopel og Roma lag og vi fikk det som er kalt det store skismaet. Vi fikk striden mellom den ortodokse østkirken under patriarken i Konstantinopel og den katolske vestkirken under paven i Roma. Jeg skal ikke gå inn på den teologiske striden, men noterer at vestkirken og østkirken en kulturell delelinje tvers gjennom Europa vestkirken og østkirken utviklet helt ulike verdiforestillinger. I vest fikk vi først renessansen og senere opplysningstiden som har formet vårt syn på individet og dets rettigheter, på en rettsorden etc. Denne utviklingen nådde ikke østkirken, blant annet fordi osmannerne (tyrkerne) stengte for innflytelsen fra vest. 13

14 Det utviklet seg altså to ulike kulturer/sivilisasjoner i Europa, en vesteuropeisk og en østlig kultur, eller det Huntington kaller den euroasiatiske sivilisasjon. I og med at disse bygger på helt ulike verdiforestillinger er det sannsynlig at det oppstår konflikter ifølge Huntington. Ifølge Thorvald Stoltenberg er det ikke slik, for han er det ikke konfliktpotensialet som er viktig, men samarbeidspotensialet. Vi må utvikle regionale samarbeidsordninger på tvers av denne europeiske skillelinjen, mener han. Grensen i nord vokser fram I Norge er vi ikke vant til å tenke at religion har noe å gjøre med nasjonale grenser. Det kan derfor være interessant å se kort på den rolle religiøse forhold spilte for utformingen av selve grensen mellom nordmenn og russere. Fram til tidlig 1800-tall var områdene i Nord - Norge, Sverige og Russland felles skatteland. Det var altså ingen klare nasjonale grenser, men likevel territorielle ambisjoner. Paven i Roma var opptatt av å befeste vestkirkens stilling i nord. Han sørget for at det i Middelalderen gikk midler fra Roma til kirkebyggene i Nord-Norge. Dette er forklaringen på mange av de praktfulle altertavlene man finner i nordnorske kirker. Ivan den grusomme ( ) gjorde senere krav på Finnmark. Han viste til de ortodokse kapell i Finnmark, og til rekken av ortodokse kors som var reist langs Finnmarkskysten. Han viste egentlig til markører som var satt opp med utgangspunkt i ortodokse klostre i nord. Klostret i Petsjenga var særlig viktig. De sendte ut munkene Boris og Gleb som reiste en kirke inne på det som antakelig var ansett som norsk område. Man var ikke passiv på vestlig side. Svenskene brant i 1589 ned klostret i Petsjenga. Dermed ødela de en av østkirkens viktigste markører mot vestkirken i nord, et viktig utspring for den såkalte klosterkoloniseringen mot vest. Danmark/Norge var heller ikke passive. I 1599 dro Christian IV på en sjøreise til Nord-Norge og Nordvest- Russland. Dette var også en markering med religiøse undertoner. Grensen mot østkirken ble skjøvet østover, og uten han og svenskenes kirkebrenning ville 14

15 dagsaktuelle begreper som "norsk sokkel" og "økonomisk sone" hatt et helt annet geografisk innhold. I 1826 var den russiske tsar og Carl Johan enige om at man hadde behov for en grense i nord, og det ble etablert en grensekommisjon. Hva gjorde kommisjonen? Først ble hoveddraget for grensen forhandlet fram i praksis Pasvikelven deretter ble befolkningen i disse områdene stilt spørsmål om de var ortodokse eller protestanter. På det grunnlaget ble den endelige grensen trukket opp. Dette forklarer mange av grensens særtrekk, for eksempel at en russisk enklave ble stående på norsk side av Pasvikelven der Boris og Gleb hadde reist sitt kapell i Nå kan man spørre hvorfor det eneste ortodokse kapellet på norsk jord, kapellet i Neiden, ikke ble russisk. Grunnen var antakelig at den russiske leder i grensekommisjonen ikke var oppmerksom på kapellet, og på norsk side holdt man kjeft. Da russerne - etter norsk oppfatning - ikke respekterte grenseavtalen av 1926 der Grense Jacobs Elv løp ut i havet, bygde nordmennene et kapell i dette nesten folketomme området i nord. I 1873 dro Kong Oscar II opp og inspiserte denne viktige markøren mot Russland, og kapellet fikk derfor navnet kong Oscars II s kapell. Kapellet ble altså bygd som markør mot øst, at det ikke fantes en menighet på stedet var helt uinteressant. Man kan fastslå at grensen i nord langt på vei er grensen mellom vestkirken og østkirken. Det er en del av den viktigste europeiske verdigrensen. Denne gamle historiske grensen falt i store trekk sammen med grensen mellom øst og vest under den kalde krigen, og den faller i dag sammen med den viktigste fattigdomsgrensen i Europa. Murmansk og Kirkenes står meget nært, men samtidig meget fjernt fra hverandre. Kulturelt og verdimessig er Kirkenes mye fjernere Murmansk enn Lisboa. Jeg har sett på en av de viktigste kulturgrensene i Europa, grensen mellom østkirken og vestkirken. Vi har også andre viktige grenser i nord. I tillegg til nordmenn og russere befolker også samer og folk av finsk avstamming området. Temaet fire stammers møte skal jeg imidlertid ikke gå inn på i dette foredraget. 15

16 Grensen som barriere eller som bro? En grense kan fungere som barriere eller bro mellom to kulturer. Den norsk russiske grensen i nord var under den kalde krigen den mest lukkede del av Jernteppet. Grensen var en barriere, og Finnmark var frontområde mot Sovjetunionen. Det ble da naturlig for oss å betone grensen som en viktig skillelinje mellom to menneskesyn - mellom demokrati og rettssamfunn på den ene side og kommunistisk diktatur på den annen side. For russerne var det også behov for å holde stengte grenser, om ikke annet for å holde vestlige impulser ute. Vi kan derfor fastslå at begge sider hadde interesse av en lukket grense, og begge ønsket at all trafikk skulle skje i kontrollerte og statlige rammer. I 1965 åpnet russerne for visumfri adgang for nordmenn til Boris Gleb enklaven. Ordningen med dette såkalte drikkehullet ble raskt stoppet fra norsk side av sikkerhetspolitiske, eller overvåkingspolitiske grunner. Grensen skulle være barriere det var begge hovedsteder enige om og da passet det begge parter godt at den kalde krigens grense fulgte den gamle grenselinjen mellom østkirken og vestkirken (i motsetning til i Tyskland hvor den ikke fulgte en slik kulturgrense). Da Muren falt i Berlin i 1989 oppsto det en ny situasjon på grensen i nord. Grensen mistet sin rolle som barriere mellom NATO og Sovjetunionen. Med lanseringen av Barentssamarbeidet i 1992 ble det viktig å betone at grensen kunne bli bro selv om det gamle kulturskillet (selvsagt) fortsatt besto. Nå er jeg fremme ved et viktig punkt i dette foredraget. Vi skulle gjøre en gammel barriere om til en bro, og da brukte vi kulturelle virkemidler. Dette er antakelig en av de få gangene man i norsk utenrikspolitikk har brukt kultur som aktivt virkemiddel i etterkrigstiden. Vi som jobbet med dette så to oppgaver. For det første var det viktig å bygge ned forestillingen om at grensen var en barriere, for det annet var det viktig å gi Finnmark en ny historisk identitet. De to oppgavene var nær knyttet til hverandre. Den beste måten å bygge ned barrieren på var selvsagt å sette i gang tiltak på tvers av 16

17 grensen. Dette ble gjort, i stor grad i regi av barentssamarbeidet. Her ble kulturutveksling og utveksling av personer svært viktig. Gjennom en lang rekke folk- til-folk prosjekter ble det åpnet for kulturutveksling og for oppbygging av nettverk. Det kan virke dramatisk at det var behov for å gi Finnmark og Nord-Norge en ny historisk identitet, men det er ikke nytt at man henter fram historien for å skape en identitet som passer den politiske utvikling. UD spilte en rolle i dette i den forstand at det ble brukt UD-midler for å hente fram råstoff til en ny identitet. Historikere fra universitetet i Tromsø som satt inne med den nødvendige kunnskap mottok økonomisk støtte fra UD, og jeg husker med glede samarbeidet med Einar Niemi, Jens Petter Nielsen og Steinar Wikan. Disse hentet fram den del av historien som vi i Norge hadde dempet - noen ville si fortidd - under den kalde krigen. Det var historien om Pomorhandelen som ble rekonstruert om det nære økonomiske samkvemmet mellom folk fra Finnmark og folk fra Kvitsjøen fra 1600-tallet og fram til den russiske revolusjon. Det var historien om den gang Finnmark var del av økonomien rundt Kvitsjøen. Det kom fram mye overraskende informasjon. I Hammerfest var det for eksempel en gang i tiden vanlig å bruke russiske mynter. Det vokste fram noe som nesten ble et norsk-russisk handelsspråk, og Vardø fikk fast dampskipsforbindelse til Arkhangelsk lenge for byen fikk faste ruter til Sør-Norge. På 1800-tallet var 10 prosent av befolkningen på Kola nordmenn, og Murmankysten betyr egentlig nordmannskysten. Kysten til Murmansk het på 1800-tallet Murmansky bereg og fra Murmansk het kysten Russki bereg. Det ble også brukt offentlige UD-midler til viktige symbolske tiltak for å framheve den gamle kontakten over grensen. Grenselandsmuseet er et eksempel på dette. Vi brukte altså systematisk historien til å legitimere en ny politikk over grensen i nord. Forbildet var oppbyggingen av identitet i nasjonalstatene på 1800-tallet. Da hentet man stoff og myter fra historien for å bygge opp de nye statene og nye identiteter. Nå må jeg innrømme at vi også hadde historisk informasjon som vi holdt for oss selv. Jeg tenker da blant annet på opplegget grev Wedel Jarlsberg, vår ambassadør i Paris, lanserte overfor utenriksminister Ihlen da finnene i 1920 tok Petsamo/Petsjenga fra 17

18 russerne. Ambassadøren foreslo at også Norge kunne utnytte Russlands svake stilling ved å sende inn militære styrker for å ta Fiskerhalvøya på russisk side. På UDs gamle arkiv lå det faktisk skisser til et slikt opplegg, inklusive e-rapporter som kanskje stammer fra de norske bosetningene på Fiskerhalvøya. Ihlen fikk kalde føtter og det skal vi nok være glade for i dag. I stedet for slike bisarre opplegg, ble det fokusert på kolanordmennene generelt, de var jo faktisk helt glemt på norsk side. Noen få ble hentet tilbake til Norge og fikk norsk trygd - med den tunge historiske symbolikk som også lå i det. Den nye tid i nord petroleum og miljø - og kultur Barentssamarbeidet har nå fungert i over ti år. Vi har siden 1993 brukt nærmere to milliarder offentlige kroner på samarbeidet. Noen er kritiske til både samarbeidet og pengebruken. De mener vi har fått for lite igjen. Jeg mener dette har vært en god investering fordi det som vi kan kalle kapittel 1 i Barentssamarbeidet, dvs de første ti år, har medført at grensen er bygd ned - det er skapt nettverk og tillit mellom nabofolkene i nord. Vi har med andre ord lagt et utmerket fundament for den nye fasen vi går inn, det jeg vil kalle kapittel 2 i Barentssamarbeidet. Mens det første kapitlet ble preget av delegasjonsreiser og tallrike småprosjekter, vil neste kapittel bli preget av gass- og oljeutviklingen i Barentshavet. La oss trekke opp noen få store linjer framover. Det er enorme gassressurser i Barentshavet, og størstedelen er sannsynligvis på russisk side. Norge har nådd en topp i sin energiproduksjon. Vi har en betydelig kompetanse og erfaring når det gjelder energivirksomhet til havs, det har ikke russerne. Altså, russerne har ressursene, vi har kompetansen. Vi kan se for oss at norsk oljealder forlenges med flere tiår ved at norsk oljeindustri som har vandret fra Nordsjøen opp mot Barentshavet fortsetter inn på russisk sokkel i samarbeid med russiske selskaper. Barentshavet vil bli Europas største anleggsområde i første del av det 21. århundre. Jeg vil ikke her gå inn på de utfordringer det reiser når det gjelder miljøet og de 18

19 levende havressursene, men kun peke på hvilken utvikling vi kan se for oss på petroleumssiden. I området mellom Kirkenes og Murmansk vil vi antakelig få en rekke store landanlegg i tilknytning til olje- og gassvirksomheten. Det vil være meningsløst å utvikle russisk side uavhengig av det som skjer på norsk side, og vi kan forestille oss at denne utviklingen til havs vil kreve store anlegg på land. Det vil bli behov for servicebaser, for LNG-anlegg, for Kårstø er og Mongstad er. Vi må derfor forvente en stor aktivitet i området mellom Hammerfest og Murmansk om noen tiår. Det betyr at det gamle grenseområdet mellom vestkirken og østkirken vil gå fra å være en folketom utkant som de militære var opptatt av under den kalde krigen, til et potensielt stort samarbeidsområde. Det er nettopp i en slik sammenheng tanken om en såkalt Pomorsone er kommet opp. Spørsmålet er om ikke Norge og Russland må ta noen grep for å utvikle dette området i samarbeid, både for å unngå rivalisering men også fordi man kan kombinere norske og russiske elementer. Man kan kombinere de russiske kaldkrigsstrukturene i Petsjenga - som storflyplassen, havneanleggene og jernbanen med elementer man har på norsk side. Et slikt samarbeidsprosjekt vil, dersom det blir realisert, ikke bare bety et nytt kapitel i Barentssamarbeidet, men også en helt ny situasjon i grenseområdet. Det vil bety at nordmenn og russere, men også andre, vil samarbeide om helt konkrete prosjekter. Nå er jeg igjen tilbake til kultur. La meg først kort fastslå at kulturen selvsagt har en egenverdi. Men kulturen er også viktig som smøring for å få mellommenneskelige forhold til å fungere på tvers av store kulturgrenser. For å få alt fra industrielt samarbeid til oljevirksomhet til å fungere, er det ikke nok med en nordområdestrategi, en Pomorsone, en helhetlig forvaltingsplan for Barentshavet eller en petroleumsstrategi. Vi trenger også en stor norsk-russisk kulturstrategi. Vi trenger denne strategien for å få de andre strategiene til å fungere. Det trengs altså en norskrussisk kulturstrategi. Kulturministeren har tatt et initiativ, og forslaget om en slik strategi er nå bygd inn i regjeringens nordområdestrategi. Her heter det: Norge vil styrke sitt kultursamarbeid med Russland og vil utarbeide en egen strategi for dette. 19

20 Jeg ser for meg en gigantisk norsk-russisk kultursatsing som omfatter både tradisjonelt kultursamarbeid og konkrete prosjekt for forstå hverandre, som smøring i det større politiske og økonomiske maskineriet. Vi må her tenke i praktiske behov. Vi må få den russiske håndboka om hvordan man skal leve med nordmenn og den tilsvarende norske håndboken om hvordan man skal leve med russere. Jeg er overbevist om at dette trengs, ikke minst fordi grensen mellom Norge og Russland, den gamle grensen mellom østkirken og vestkirken, er en viktig grense mellom ulike tradisjoner og ulike tenkesett. Vi står altså overfor en helt annen type utfordring enn den tyskerne sto overfor med sin gjenforening. Det kan være nyttig å vise konkret hvilke utfordringer det dreier seg om. Jeg har hatt en lang rekke samtaler med russere om måten vi opptrer på i Russland. Hva fungerer og hva fungerer ikke? Jeg sitter igjen med noen inntrykk: Vårt norske selvbilde som moralsk stormakt med et guddommelig misjonspålegg kombinert med rollen som barmhjertig samaritan fungerer meget dårlig i Russland. Det utfordrer den russiske stolthet på en måte som vi ikke er tjent med, særlig når vi møter den storrussiske tradisjon. Vi kan skape forvirring fordi russerne gjerne tror vi har en skjult agenda når vi reiser rundt med en pengesekk. Problemet med oss er da at vi ikke har noen skjult agenda. Av og til kan man lure på om vi i det hele tatt har en agenda. Å kaste over bord rolle som den gode samaritan er vanskelig, fordi det berører vårt selvbilde. Og det er vel heller ikke ønskelig. Men siden russerne ofte fremhever finnene som langt mer proffe kan man kanskje lære litt av dem, og da ikke minst fordi finnene har en egen evne til å få konkret uttelling for sine investeringer i øst. Eller for å hente Johan Galtungs uttalelse om Finland under den kalde krigen: Dette er det eneste eksempel vi har på en liten stat som kynisk utnytter en stormakt. Finnene har et helt annet selvbilde og en annen tradisjon enn nordmenn. Finnene forsøker å kapitalisere på sin ubetydelighet, på det forhold at de er en helt ufarlig nabo. Finnene har en gammel tradisjon fra St. Petersburg-tiden som gjør at de ikke 20

21 presenterer seg som likeverdige i forhold til den store naboen. På den måten utfordrer de ikke russisk stolthet. Kanskje kommer vi også lenger hvis vi tar utgangspunkt i russisk selvbilde. Det gjelder deres stolthet og deres storrussiske tradisjon. Men det er også mulig at man kan spille mer bevisst på det russisk selvbildet i nord. I russisk tradisjon er nord viktig. Her finner man det mytiske og det ur-russiske. Kanskje kan vi spille mer på at vi begge er nordlige nasjoner? Det er i denne sammenheng også viktig at Russlands historiske kontakter vestover alltid gikk via nord. De gikk via St. Petersburg og Arkhangelsk. Også det kan være poeng når vi vektlegger kontaktene over grensen i nord. Det er kanskje særlig viktig at vi er oppmerksomme på den rolle kulturen spiller for russerne. Russerne er en kulturell stormakt. De har hatt en lang rekke fremtredende kunstnere, og kunsten spiller en helt annen rolle i russernes liv enn hos oss. Jeg har sett flere eksempler på at denne russiske overlegenheten på det kulturelle området har skapt en bedre balanse i Barentssamarbeidet, den har blant annet avbalansert den økonomiske rikdommen til naboene. Nordmenn har nok lett for å se på russerne som fattige, og glemmer at materielle forhold er viktigere for nordmenn enn for russere flest. Det er liten grunn til nedlatende holdninger når vi står overfor en fattigdom som vi har lagt bak oss. En russisk bekjent som hadde hatt mye kontakt med norske forretningsfolk i nord sa det på denne måten: Det er ikke så viktig at norske selgere kan argumentere for sine produkter det er like viktig at de kan sitere et vers av Pusjkin. Jeg ser som nevnt for meg en norsk-russisk kultursatsing som omfatter et prosjekt om å forstå hverandre i tillegg til kulturutveksling i mer tradisjonell forstand. Vi trenger ikke her å bygge på bar mark, filosofer og litterater i en nærliggende region til Barentsregionen har allerede gjort en innsats som kan nyttiggjøres - ikke minst finner vi slike tilløp hos Immanuel Kant som levde i Kaliningrad hele sitt liv, og hos Fjodor Dostojevskij med sin tilknytning til St. Petersburg. 21

22 La meg her vise til Dostojevskijs innsats for en ny forståelse av grenseområdenes betydning. Også han bryter med den gamle vesteuropeiske realpolitiske definisjon av grense som en frontier mellom oss og de andre, altså som en barriere som fungerer som et skille mellom oss og barbarene. I stedet insisterer han i sitt senere forfatterskap - i likhet med Kant - på å utvide perspektivet ved å antyde at den avgjørende grensen til ukjent land ikke går gjennom bestemte geografiske områder, men at den går gjennom oss selv. Grenselinjen mot barbariet - barrieren - ligger derfor i oss selv. Thorvald Stoltenberg eller Sam Huntington? Jeg åpnet med å peke på at Thorvald Stoltenberg og Sam Huntington hadde helt ulike syn på grensen i nord. Med sitt Barentssamarbeid så Thorvald Stoltenberg de nye samarbeidsmulighetene. Med Barentssamarbeidet ville han utnytte disse mulighetene. På lengre sikt så han for seg en serie slike regionale samarbeidsordninger på tvers av skillelinjen fra den kalde krigen, eller om man vil, den gamle skillelinjen mellom østkirken og vestkirken. Stoltenberg bygget på forestillingen om at alle vil være tjent med en utvikling der det bygges opp så mange bånd og positive samarbeidsrelasjoner som mulig på tvers av den norsk-russiske grensen. Tanken er ikke helt ulik den tenkningen som lå til grunn for det fransk-tyske samarbeide etter annen verdenskrig. Positive samarbeidsbånd virker stabiliserende fordi det skaper tillit, samtidig som partene vil få interesse av å unngå åpne konflikter. Sam Huntington er mer opptatt av konfliktpotensialet. Han ser at ulike tradisjoner og ulike verdier bærer i seg store muligheter for konflikt. Dette fører lett til en tenkning ikke ulik den som lå til grunn for sikkerhetspolitikken under den kalde krigen. Man fokuserer på konflikt, og det i seg selv kan være konfliktgenererende. Men nå skal man ikke kimse av Huntington. Han representerer en realpolitisk tradisjon. Den tenkningen og de konfliktlinjene han trakk opp i 1993, enten det nå gjelder det tidligere Jugoslavia eller forholdet til den islamske kultur, har i praksis vist seg å stemme i mange 22

23 sammenhenger. Og det er også et poeng at den gamle grensen mellom østkirken og vestkirken langt på vei faller sammen med den nye fattigdomsgrensen i Europa. Store økonomiske gap bærer i seg et konfliktpotensial. Det er åpenbart at Norge står overfor en maktpolitisk problemstilling i nord der vi skal forholde oss til en stormakt med delvis andre interesser og en annen tradisjon mennesker er bosatt i Finnmark, i Murmansk bor det nærmere 1 million. Jeg velger å sette mine penger på Thorvald Stoltenberg. 23

24 KULTURUTVEKSLING MELLOM NORDLAND OG NORDVEST RUSSLAND Aaslaug Vaa, fylkeskultursjef, Nordland Hva bærer hver og en av oss som sitter her av forestillinger, kunnskap og erfaring om det å leve og det å samhandle i den geografien vi kaller nordområdene? Hva vil svaret være om vi stiller spørsmålet til de mer enn seks millioner mennesker som bor i regionen? Vi kan verken fatte beslutninger eller handle uten å ha føling med de forestillinger, den kunnskap og de erfaringer som rører seg i befolkningen. Disse størrelsene er historisk betinget. Ingen av oss er født inn i et tomrom vi er alle bærere av det som ligger forut. I nordområdene ligger mye forut. Forut er alltid forskjellig forstått avhengig av ståsted og kulturell kontekst. Menneskene som i generasjoner har levd på Kola, i Tornedalen eller på Senja er bærere av andre beretninger enn de som har studert stormaktenes beslutninger på bakgrunn av Krimkrigen, Napoleonskrigen eller 2. verdenskrig. Utfordringen for Barentsregionen er at menneskene som lever her selv får skape bilder og fortellinger om nordområdene på egne premisser. Et tredje perspektiv er rikspolitisk selvforståelse. En stats fremste kjennetegn er geografisk utstrekning, hvor går grensen. Fakta som at Norge inngikk i ulike unionskonstellasjoner med Sverige og Danmark i hele fem hundre år, at Finland ble egen stat først i 1917, at grensesettingen i nordøst på norsk-russisk side først ble avgjort i 1824, og at fra perioden gikk denne grensen ikke mellom Norge-Russland, men Norge- Finland. Dette er ikke bare fakta, men også innganger for å forstå hva vi bærer med oss av forestillinger, kunnskap og erfaringer. Et fjerde og vesentlig fortellerperspektiv er knyttet til etnisitet; spørsmål som bruk av naturressurser på basis av sedvanerett eller rikspolitiske reguleringer. Retten til å praktisere eget språk og kultur er sentrale 24

25 spørsmål med ulike svar avhengig av om du spør samer, vepsere, karelere, nenetsere, russere, nordmenn, finner eller svensker. De ulike fortellingene vitner om alt fra diplomatiske forbindelser og nasjonsbygging til mellommenneskelige møter på basis av handel og hverdagsliv. Noen fortellinger har ståsted innenfor regionen, de fleste utenfor. Kirkeneserklæringen av 1993, to år etter Sovjetunionens formelle oppløsning, som regulerer Barentssamarbeidet, er fattet på rikspolitisk nivå med EU-kommisjonens tilslutning. Det reelle samarbeidet, det vil si praktisk samhandling, er også avhengig av oss som bor i regionen. Vi har på basis av statlige forordninger forsøkt et systematisk samarbeid i 13 år. Tretten år er kort tid for å gi stemme til mangfoldet av fortellinger og livsverdener i nordområdene i dag, i går, i morgen. Kirkeneserklæringens politiske ambisjon var og er fortsatt at det forpliktende internasjonale Barentssamarbeidet skal fungere som et insitament for fred. Fred i nordområdene forstås kanskje som en selvfølge blant ungdom i regionen. Vår kultur er preget av korttidsminne. Men, la oss i fellesskap ta noen raske historiske tilbakeblikk for slik å gripe noen sentrale bilder i bakteppet for våre forestillinger. Historiske tilbakeblikk Da våre utenriksministre møttes i Kirkenes i 1993 var nordområdene fortsatt en av verdens mest militariserte soner. Her gikk fronten mellom Nato og Warszawapakten. Drift og utbygging av russiske flåtebaser fortsatte, og i Nord-Norge drev Nato øvelse med opptil soldater. Bygging av installasjoner for etterretning pågikk. Den kalde krigen, en stormaktskonstellasjon, som i tiår konstruerte fiendebilder med mistillit, mistro og konflikt som resultat var fortsatt en realitet. Barentsregionen utgjorde jernteppets nordlig hjørne, der den kalde krigens lover hadde herjet. Gorbatsjovs glasnost og perestrojka lå til grunn for russernes invitt til samarbeid med de skandinaviske landene på 80-tallet. Den russiske invitasjonen ble besvart. Allerede da utfoldet vennskapsarbeidet seg og kulturlivet spilte en nøkkelrolle. 25

26 Forestillinger og fordommer led nederlag i det mennesker på tvers av jernteppet sto ansikt til ansikt. Personlige og private relasjoner ble etablert. Stormaktspolitikk og statsbygging har alltid preget de små fortellingene. Fortellingene til hver og en av oss. Barentssamarbeidet åpner for at vi får tilgang til disse, og at nye fortellinger skapes. Forut for den kalde krigen ligger en annen krig, en krig befolkningen i nordområdene var sterkt involvert i. Det er bare 58 år siden russerne førte befrielseskrig mot Hitler- Tyskland på norsk territorium. De vestallierte prioriterte ikke å komme russerne i forkjøpet i Nord-Norge. Dette til tross for at deres vurderinger innebar at deler av Finnmark var truet av permanent russisk tilstedeværelse. Befolkningen var av en annen oppfatning, den hadde opplevd på kroppen å stå i sentrum for stormaktenes interesse å oppleve krigens redsler. Deler av befolkningen i Finland og Norge fikk smake den brente jords taktikk idet tyskerne trakk seg tilbake. Tyskernes angrep på Sovjetunionen i nord hadde sin strategiske årsak, å avskjære russernes forsyninger over havnene. Nordfronten eller Litzafronten sto i stillingskrig fra 1941 til Det sies at Litzaelva fløt rød av blod. Da kampene raste på det sterkeste døde mer enn tusen mann i døgnet. Hele felttoget kostet menneskeliv. På det meste var en halv million soldater involvert på nordflanken. Tyskerne kom aldri lenger enn femti kilometer fra Murmansk. Litzafronten preget hele nordområdene; vareleveranser fra Sverige og Finland, tyske kontrollposter langs den okkuperte norskekysten og tyske krigsfangeleire i hele Nord-Norge. Fangene ble under umenneskelige forhold satt til å bygge infrastruktur for å sikre forsyningene til nordfronten. Til sammen var det sovjetiske krigsfanger i Nord-Norge, de fleste nordpå, og i Finland, til sammen døde av disse. De små fortellingene i kjølvannet av stormaktskrigen og Litzafronten er utallige. Filmskaperen Gunilla Bresky fra Luleå har gitt ansikt til noen av skjebnene. I 1995 feiret vi 50 års frigjøring og fred, også i Narvik hvor Hitler-Tyskland i 1940 opplevde sitt første krigsnederlag. Ideen om etableringen av et Barentsungdommens Kammerorkester hadde utspring i dette jubileet. At ungdom fra Russland, Finland, 26

27 Sverige og Norge land som spilte ulike roller og var knyttet til ulike allianser under 2. verdenskrig, kunne forenes i samspill under likeverdige forutsetninger. Orkesterets kunstneriske leder var professor Wolfgang Jahn fra Tyskland. De møttes første gang i Narvik i Ungdommene som deltok i Barents Kammerorkester har aldri vært vitne til andre verdenskrigs redsler og den blodige vinterkrigen og borgerkrigslignende tilstander i Finland. I det de møttes som likeverdige musikkutøvere bar de først og fremst bud om framtida. Barentssamarbeidet vil på ulike vis prege disse menneskenes liv. Oktoberrevulosjonen ga selvfølgelig også nye rammebetingelser for det å bygge og bo i nordområdene. Ikke minst Stalins politiske prosjekt med å underlegge all næringsvirksomhet statlig kontroll. Utvandrede skandinavere som finnmarkinger til Kolakysten og tornedalinger til Karelen ble satt i arrest eller konsentrasjonsleir. Fremmedfrykten var altomfattende. Fortsatt lever det informanter blant disse som beretter om sovjetisk utrenskningspolitikk. Til Solovetskjiklosteret kom de første fangene allerede i Solovkiøyene har spilt en sentral rolle for samkvemmet i nordområdene helt fra kristningen av Nord-Russland på midten av 1400-tallet. Klosteret eide i sin tid landområder i hele Kvitsjøen. Det var et utøvende økonomisk, kulturelt, militært og åndelig sentrum med nedslagsfelt i norsk og svensk område. Gjennom Barentssamarbeidet er det tatt en rekke initiativ for å skape faglig og økonomiske forutsetninger for bevaring av kulturminnet Solovetskijklosteret som i 1991 igjen ble underlagt den russiskortodokse kirke. Dette kulturminnet står på UNESCOS liste over verdens kultur- og naturarv, og kan stå som symbol på hvorvidt kultursamarbeidet i Barentsregionen kan løse oppgaver gjennom multilateral handling. Hittil har oppmerksomheten om klosteret vært basert på bilateral tilnærming. Solovetskijklosteret kan tjene som mer enn et eksempel på praktisk internasjonalt kultursamarbeid. Det er også et uttrykk for samhandling og konflikt, kontinuitet og brudd i nordområdene. Klosteret som befinner seg innenfor en seks meter tykk og ni meter høy mur med tolv meter høye tårn med kanonstillinger vitner om mer enn fred. I perioden tallet var nordområdene et ekko av statbyggingen som fant sted. 27

28 Økonomien var preget av monopoler og privilegier, merkantilisme. Til tross for dette pågikk det transaksjoner mellom menneskene i nord, de såkalte lappmarkene var en veletablert tradisjon. Befolkningen følte fellesskap, statsrestriksjonene påla en annen adferd. I tillegg vokste pomorhandelen fram blant kystbefolkningen. Pomorer blir allerede nevnt i arabiske kilder fra 1130 som; "kystbefolkning som alltid driver og farer omkring på havet". Pomorene drev byttehandel, russerne kom med mel, gryn og trelast nordmennene bød på fisk. Sikkerhetspolitiske hensyn, skatteinndriving og handelskontroll var spørsmålet mellom statsmaktene. Det var konflikt om grensesetting og deler av befolkningen opplevde å bli skattlagt av to statsmakter. Den pågående handelen ble brekkstang for en handelsliberalisering på slutten av tallet. Grensefastsettelse og retten til skattlegging kom først på 1800-tallet, delvis 1900-tallet. I 1826 kom en avtale mellom kong Karl Johan og tsar Alexander I som innebar at den samiske befolkningen ble splittet. Grensene ble sperret for reindrift på annet lands territorium et produkt av nasjonalstaten var at samene måtte velge statsborgerskap. Tiden fram til oktoberrevolusjonen som politiserte all handel var kort. Menneskene som levde i grenseområdene har gjennom århundrer vært part i rivaliseringen mellom stadig skiftende allianser. Fra 1200 til slutten av 1400-tallet var det nærmest krigstilstander i området, i kjølevannet av lokal samfunnsoppløsning. Den katolske kirke sto i stor grad for samfunnsforvaltningen, finsk område var preget av misjon og kolonisasjon og på russisk side en varsom kolonisering fra Novgorod. Stormennene som regjerte forut hentet også sine skatteinntekter på tvers av etnisk tilhørighet. Ottar, som bodde nordligst av alle nordmennene forteller om lag 890 til kong Alfred av England at det var strid mellom nordmenn, karelere og kvener om den såkalte "finnskatten". Hva forteller dette tilbakeblikket oss? At menneskene i nordområdene har levd sine liv i en sammensatt virkelighet. I stor grad har det vært riks- og stormaktspolitiske vilkår som har ligget til grunn. Til tross for geografisk nærhet har det rådet ulike kultur- og samfunnsforhold, informasjonen har vært mangelfull og statsmaktene har hatt ulik 28

29 tilknytning til andre store og små statsmakter. På basis av denne komplekse fortiden, og en rikspolitisk vilje av i dag, skal vi som lever i nordområdet utvikle vennskap og samarbeid. I likhet med tidligere spiller befolkningen også hovedrollen i dette tålmodighetens prosjekt; å fjerne nedarvet og gjensidig mistenksomhet som primært har hatt sitt utspring i beslutninger fattet utenfor regionen selv. Dette er et uforutsigbart prosjekt. Men en ting er sikkert, vi må skape ny bevissthet og felles identiteter om nordområdenes kulturhistoriske likheter og forskjeller. Forestillinger og myter Vi som bor her bærer bilder av hverandre inne i oss, vi tenker og handler på bakgrunn av disse bildene. Finnene knyttes til sisu og det moldstemte, nordmennene lettvinte og nyrike, svenskene forbinder vi med det korrekte og arrogante og russerne tror vi alltid har en skjult agenda. Likeledes bærer menneskene utenfor nordområdene bilder av oss. Disse forestillingene er også konstruert gjennom århundrer. Forskningstradisjonene preges av hovedfokus mot rikspolitiske og makroøkonomiske perspektiv. Forskerståstedet er nærmest utenfor regionen. De regionale kulturelle særtrekkene avspiller seg mot disse overordnede perspektivene. Det faktum at vi i dag har 14 universitet og 37 høgskoler i regionen bærer bud om nye forskertradisjoner. Et alternativt fokus er tema som samhandling, møter, forestillinger og myter. En annen betydningsfull gruppe som gjennom tidene har produsert forestillinger om nordområdene er de reisende. Disse representerer også utenfrablikket. Ekspedisjonene mot nord har vært mange; midnattssol, nordlys, tundra og etniske grupper har vært beveggrunnen. Mange har fått bekreftet sine forestillinger, noen avkreftet myter og mange har skapt nye. Dagens journalister er ikke mindre betydelige aktører i myte- og virkelighetskonstruksjon. En tredje kilde til forestillingene om nordområdene er fortidens embetsmenn; prester, leger og lærere, alle med oppvekst i sør og verdiblikk med utspring i overklassen og borgerlig dannelsesideologi. Når har for eksempel den samiske befolkningen hatt 29