En kortrapport fra prosjektet Konfliktlinjer i utmarka OLVE KRANGE KETIL SKOGEN

Transkript

1 Naturen i Stor-Elvdal, ulven og det sosiale landskapet En kortrapport fra prosjektet Konfliktlinjer i utmarka OLVE KRANGE KETIL SKOGEN Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring NOVA Temahefte 1/2001

2 Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) ble opprettet i 1996 og er et statlig forvaltningsorgan med særskilte fullmakter. Instituttet er administrativt underlagt Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (KUF). Instituttet har som formål å drive forskning og utviklingsarbeid som kan bidra til økt kunnskap om sosiale forhold og endringsprosesser. Instituttet skal fokusere på problemstillinger om livsløp, levekår og livskvalitet, samt velferdssamfunnets tiltak og tjenester. Instituttet har et særlig ansvar for å utføre forskning om sosiale problemer, offentlige tjenester og overføringsordninger ivareta og videreutvikle forskning om familie, barn og unge og deres oppvekstvilkår ivareta og videreutvikle forskning, forsøks- og utviklingsarbeid med særlig vekt på utsatte grupper og barnevernets temaer, målgrupper og organisering ivareta og videreutvikle gerontologisk forskning og forsøksvirksomhet, herunder også gerontologien som tverrfaglig vitenskap Instituttet skal sammenholde innsikt fra ulike fagområder for å belyse problemene i et helhetlig og tverrfaglig perspektiv. Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) 2001 NOVA Norwegian Social Research ISSN Desktop: Trykk: Torhild Sager GCS Henvendelser vedrørende publikasjoner kan rettes til: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring Munthesgt. 29 Postboks 3223 Elisenberg 0208 Oslo Telefon: Telefaks: NOVA Temahefte 1/01

3 Nettadresse: FORORD Dette er en foreløpig rapport fra forskningsprosjektet «Konfliktlinjer i utmarka». Den er først og fremst en tilbakemelding til alle som hjalp oss med feltarbeid i Stor-Elvdal, enten ved å bruke av sin tid til lange intervjuer, eller ved å hjelpe oss til rette på andre måter. Men vi håper jo at denne enkle rapporten kan være av interesse for andre også, ikke minst i den regionen der undersøkelsen ble gjennomført. Det har uten unntak vært veldig hyggelige opplevelser for oss å intervjue og ellers være sammen med folk i Stor-Elvdal. Takk skal dere ha alle sammen. Vi tar gjerne i mot kommentarer og spørsmål på telefon , eller i brev til oss på NOVA, postboks 3223 Elisenberg, 0208 Oslo, eller på e-post (se nedenfor). Vi nevner også at prosjektet er finansiert av Norges forskningsråd og Direktoratet for naturforvaltning, og pågår i perioden Oslo, november 2001 Ketil Skogen ketil.skogen@nova.no Olve Krange olve.krange@nova.no Naturen i Stor-Elvdal, ulven og det sosiale landskapet 3

4 4 NOVA Temahefte 1/01

5 INNHOLD INNLEDNING... 7 Prosjektets tema... 7 Litt om metoden vi valgte STORELVDALSAMFUNNET VÅRT INNTRYKK SKOGBRUK OG NATURVERN ROVDYR Rovdyrmotstanden, lokalsamfunnet, byen og makta Ulike former for kunnskap Kan rovdyrkonfliktene løses? Ulv i Stor-Elvdal / Ulv i andre deler av landet AVSLUTNING Naturen i Stor-Elvdal, ulven og det sosiale landskapet 5

6 6 NOVA Temahefte 1/01

7 INNLEDNING Prosjektet «Konfliktlinjer i utmarka» handler om folks oppfatninger av naturen, og om deres bruk av natur og naturressurser. Denne lille rapporten er skrevet som en første tilbakemelding til alle som ble intervjuet, alle som hjalp til på andre måter og alle andre interesserte. Nå, mens dette skrives, har det gått over et år siden vi begynte å intervjue folk i Stor-Elvdal. Til sammen har vi intervjuet rundt 70 personer. De fleste intervjuene tok mellom en og en halv og to timer, noen var enda lenger. Til sammen har vi mye over hundre timer med intervjuer. I tillegg har vi vært deltagere på forskjellige møter og arrangementer. Dessuten har vi fått være med på jakt og andre turer med folk fra kommunen. Noen vil kanskje tenke at det er veldig mye arbeid for å skrive en kort rapport, men denne rapporten er bare en liten del av formidlingen fra et prosjekt som dette. Hoveddelen går ut på å skrive vitenskapelige artikler. De publiseres i tidsskrifter som stort sett leses av fagfolk, og skrives ofte på engelsk. Men vi håper at det vi driver med kan være nyttig for forvaltningen av norsk natur, og interessant for folk flest. Derfor er det viktig at også folk som er berørt av de problemene vi tar opp får vite hva vi kommer fram til. Det er grunnen til at vi har skrevet denne rapporten. Det er også grunnen til at vi deltar på konferanser for folk som arbeider med naturforvaltning og naturvern, og til at vi vil skrive ting i aviser og tidsskrifter som for eksempel Jakt og Fiske. Men alt dette tar tid og mye er lite tilgjengelig for de fleste. Derfor denne kortrapporten nå. Prosjektets tema «Konfliktlinjer i utmarka» er et samfunnsfaglig prosjekt om holdninger til natur og bruk av natur. Det handler om rekreasjon og fritid, men også om arbeid og økonomisk utbytte, og om livskvalitet. Som tittelen forteller, fokuserer prosjektet særlig på spørsmål det er uenighet om. Samfunnsforskere er som regel interessert i de dypere og mer almene motsetningene som skjuler seg bak slike stridsspørsmål. Noen konflikter om natur og naturressurser beskrives av og til som konflikter mellom natur og mennesker. Slik har det for eksempel ofte vært i rovdyrkonflikten. I dette prosjektet skal vi ikke betrakte konfliktene på denne måten, men som motsetninger mennesker i mellom. Det skal altså handle om sammen- Naturen i Stor-Elvdal, ulven og det sosiale landskapet 7

8 hengene mellom naturbruk (som her betyr både holdninger til natur og bruk av natur) og andre samfunnsmessige forhold. Nedenfor vil vi redegjøre mer detaljert for noen av de sosiale og kulturelle forholdene som vi på forhånd mente kunne ha betydning. En første forklaring på ulike oppfatninger om natur legger vekt på økonomiske interesser. Folk med forankring i tradisjonelle næringer som jord- og skogbruk har ofte et annet syn på hvordan naturen bør forvaltes enn folk som lever av virksomhet som står fjernt fra naturen. Det er sannsynlig at folks natursyn tar preg av å ha arbeid i en sektor hvor hele inntektsgrunnlaget er avhengig av hvordan naturressursene forvaltes. Denne økonomiske dimensjonen er nok viktig for hvordan meninger dannes, men den gir ingen tilstrekkelig forståelse av hvorfor folk har ulike syn på hvordan natur bør brukes. For å forstå hvordan holdningene og meningene utvikler seg må man forsøke å se dem i sammenheng med folks livssituasjon i bred forstand. Et perspektiv som har fått mye oppmerksomhet handler om forskjeller mellom by og land. Ofte er det nok viktige forskjeller mellom folk som bor i byer og folk som bor på landet i synet på naturen, men også denne forklaringen er for snever. Befolkningen på den norske landsbygda er like lite ensartet som befolkningen i byene. Historiske endringer som forandrer de økonomiske forholdene i byene gjør seg også gjeldene på landsbygda. Noen yrkesgrupper vokser, andre minker i antall, noen forsvinner helt og nye kommer til. Dette skjer i byene, men sannelig også på bygdene. Det er nok å tenke på den veksten som har vært i servicenæring og offentlig tjenesteyting og den reduksjonen som har vært i antall skogsarbeidere gjennom de siste tiårene for å forstå dette. At Norge har blitt et moderne samfunn har bidratt til endringer i folks oppfatninger av natur, og denne moderniseringsprosessen har foregått både i bygd og by. I tillegg må man ta i betraktning kulturelle forhold. Lokale tradisjoner innen jakt, fiske og friluftsliv er eksempler på kulturell praksis som ofte vil ha betydning for hvilke meninger folk har om hvordan naturen bør forvaltes. Videre er folks generelle verdiorienteringer ulike. Noen slutter opp om verneinteresser, mens andre legger mest vekt på at «naturen er til for å brukes». Folks standpunkter i konkrete saker henger gjerne sammen med slike generelle oppfatninger. Ofte er det dessuten en nær sammenheng mellom økonomiske forhold og kulturell praksis. I Norge er tilgangen til utmarka riktig nok ganske jevnt fordelt, men ulike resurser gir ulike materielle forutsetninger også når det gjelder bruk av natur. Kanskje er det for eksempel ikke tilfeldig at den relativt rimelige harejakta står sterkt blant 8 NOVA Temahefte 1/01

9 menn med bakgrunn i arbeiderklassen på Koppang. Mer generelt: Man kan forvente en viss variasjon i holdninger og praksis mellom ulike grupper i befolkningen. Som samfunnsforsker må man derfor alltid vare oppmerksom på den mulige betydningen av «variabler» som kjønn, alder, sosial klasse og utdanning. Men kultur og tradisjoner er i endring, og det kan få følger for folks bruk av naturen og deres holdninger til den. Reiselivsnæringa legger for eksempel forholdene til rette for aktiviteter som folk tidligere måtte ordne på egen hånd. Aktiviteter som før var tilgjengelig for et mindretall, gjøres til massefenomener. Men også det omvendte kan skje: Noen steder er jakta i ferd med å bli kommersialisert. På sikt kan det føre til lavere tilgjengelighet for lokalbefolkningen, og en annerledes jaktkultur. Mange steder i Europa er jakta så tett knyttet til grunneierinteressene at den nesten er et rent overklassefenomen. I brytningen mellom økonomi og lokal kultur foregår det endringer som kan være med på å forme folks oppfatninger om naturen og hva den bør brukes til. Sagt på en annen måte, ulikheter i synet på naturen bør sees i sammenheng med generelle historiske endringer moderniseringsprosesser. For å belyse slike sammenhenger så vi for oss en serie temaer hvor man kan forvente at folk har motstridende synspunkter. Et tema kunne være næringsmessig utnyttelse av utmarka. Landet over finnes det flere eksempler på at allemannsretten kommer i konflikt med grunneierinteressene. At folk ved å henvise til allemannsretten tar betalt for å guide turister på annen manns grunn er ett slikt eksempel. Men det kunne også handle om tilgangen til utmarka i alminnelighet og mulighetene for aktiviteter som bærplukking, jakt og fiske. Et annet tema kunne være skogbruket. Skogsdriften påvirker plante og dyrelivet, samtidig som den også griper inn i folks naturopplevelse. Flatehogst, som fremdels drives de fleste steder, møter kraftig kritikk. Vassdragsreguleringer skaper ofte stort engasjement både på «ja-» og «nei-siden». Slike inngrep kan ha stor innvirkning på livet i elvene og langs elvebreddene, og de har store estetiske konsekvenser. I tillegg kunne motsetninger mellom nye og gamle former for friluftsliv være et tema. Noen former for friluftsliv krever en god del tilrettelegging og inngrep i naturen, og naturinngrep er det nesten alltid strid om. Samtidig henger forskjellige former for friluftsliv ofte sammen med ganske ulike kulturer. Folk som kjører snowboard har oftest en internasjonal urban stil med tilhørende kleskode og musikksmak, mens jakt for eksempel ofte har tydelig forankring i lokale tradisjoner. Slike forskjeller kan nok ikke kalles åpne kulturkonflikter, men er likevel kulturelle motsetninger, som gjerne innebærer ulik Naturen i Stor-Elvdal, ulven og det sosiale landskapet 9

10 stillingtagen i konkrete stridsspørsmål. Og selvsagt måtte rovdyr, eller skal vi rett og slett si ulv, være et tema. Ingen spørsmål som handler om natur har vel fått større oppmerksomhet enn rovdyrkonflikten de siste åra. Litt om metoden vi valgte For å kunne studere meningsforskjeller måtte vi se oss om etter steder hvor vi kunne regne med at folk hadde ulike synspunkter på de tingene vi ville ta opp. Valget falt på Stor-Elvdal. Nå fortsetter arbeidet i Elverum. I tillegg er et mindre prosjekt med særlig fokus på ungdom allerede gjennomført i Trysil 1. Vi har vært interessert i hvordan det lokale meningslandskapet ser ut. Det vil si, vi har rett og slett vært interessert i å finne ut hva folk mener og hvorfor. Og som vi beskrev over har vi forsøkt og forstå dette i sammenheng med folks livssituasjon i bred forstand. Vi har ikke angret på at vi valgte Stor-Elvdal. De storelvdølene vi har hatt kontakt med har alle bidratt til at vi nå synes vi har mye bedre innsikt i temaet enn vi hadde før vi begynte. Vi valgte intervjumetoden fordi det lange intervjuet har den fordelen at man får tid til å gå grundig inn på sakene. Man kan få utdypet hva informantene mener, og de kan få fram nyansene i sine synspunkter. I og med at det er meninger og hvilke livssammenhenger disse meningene inngår i som er vårt tema, er det viktig at informantene får tid til å snakke om det de mener nettopp i sammenheng med det livet de lever ellers. Alternativet, som ofte er spørreskjemaet, blir i regelen mer overflatisk. Alle som har fylt ut et spørreskjema vet at de ferdige svaralternativene ofte ikke passer helt med det man mener. Men ulempen ved intervjuer er at vi ikke kan si noe om hvor utbredt de ulike oppfatningene er, rett og slett fordi det ikke er mulig å gjennomføre så mange intervjuer at det blir statistisk representativt. Basert på denne undersøkelsen kan vi for eksempel ikke si noe om det er flertall for eller imot at ulven har etablert seg innenfor kommunens grenser, eller hvor mange kvinner som mener ditt og hvor mange menn som mener datt. Vi tror likevel at de fleste meninger og holdninger har kommet fram gjennom intervjuene. Selv om utvalget av informanter ikke er et statistisk representativt tverrsnitt av befolkningen, har vi nemlig sørget for å snakke med mange slags folk. Vi har intervjuet unge og gamle, kvinner og menn, folk 1 «Ungdom og natur i Trysil», en undersøkelse gjennomført i 1999 med støtte fra Norges forskningsråd. Det foreligger tre publikasjoner (artikler) fra dette prosjektet. Disse kan fås ved henvendelse til oss, se forordet for adresser. 10 NOVA Temahefte 1/01

11 med og uten høyere utdanning, folk som driver jordbruk og skogbruk, folk som arbeider i privat sektor og i offentlig sektor, i servicenæringer og i industrien, lærere og elever. Selv om vi gjennom valget av metode prioriterte dybde, har vi altså i tillegg forsøkt å få fram bredden i de meningene som finnes i Stor-Elvdal. Naturen i Stor-Elvdal, ulven og det sosiale landskapet 11

12 STORELVDALSAMFUNNET VÅRT INNTRYKK I tråd med ambisjonen for dette prosjektet ba vi først alle informantene om å fortelle om seg selv, hvilket arbeid de hadde, hvor de kom fra, om de var aktive i foreninger og organisasjoner, hva de drev med på fritida og hva naturen betydde for dem. I tillegg ba vi dem om å beskrive lokalsamfunnet og hva naturen og utmarka betyr for kommunen generelt. Vi spurte også om de opplevde at det var meningsmotsetninger mellom ulike grupper når det gjelder forvaltningen av utmarksressursene. Basert på de historiene som ble fortalt har vi dannet oss et inntrykk av livet i Stor-Elvdal. Selvsagt var fortellingene forskjellige. Men noen ting gikk likevel igjen, og et inntrykk som har festet seg er at folk ser ut til å trives i Stor- Elvdal. Noen mener at det kan være vanskelig å få gjennomslag for nye ideer, og noen av innflytterene kan nok mene at det tar vel lang tid å bli kjent med folk. Men stort sett ser folk ut til å være glade for å bo i kommunen. Blant våre informanter ga de aller fleste uttrykk for at de kunne tenke seg å bli boende. Et unntak var noen av ungdommene fra videregående skole. Flere av dem ville ut for å ta mer utdanning og var ikke sikre på om de ville flytte hjem igjen. Som vanlig er på små steder mente enkelte at forholdene i kommunene var for små, at samfunnet var for gjennomsiktig. Men også blant ungdommen ble kommunen oftest beskrevet i positive ordelag. Et annet forhold som det ser ut til å være bred enighet om, er at naturen betyr mye for folks trivsel. «Vi bor jo her, midt uti skogen, det klart naturen betyr mye.» Slike utsagn var typiske. Uansett hvor man bor i kommunen har man skogen som nærmeste nabo. Dette gjør naturen tilgjengelig, og mange sier at de bor i kommunen nettopp på grunn av nærheten til natur. Det er ulike grunner til dette. Jakt- og fisketradisjonene står sterkt. I tillegg er naturen arena for andre former for rekreasjon, som bærplukking, trim, turer til fots og på ski. Naturen er også et sted for å oppleve fred og ro. Samtidig er naturen forutsetning for og ramme om «små» sosiale forhold. Det å bo midt i naturen er nært forbundet med at det er få folk. Stor-Elvdal er på mange måter den urbane fortetningens rake motsetning. Folk kjenner og bryr seg om hverandre. Mange legger vekt på at dette skaper et trygt og godt oppvekstmiljø. «Oversikt» og «kontroll» er ord som ofte brukes. I denne sammenhengen er naturen en trygg og god tumleplass for barn. Oversiktlige 12 NOVA Temahefte 1/01

13 sosiale forhold har altså flere gode sider, men medaljen har også en bakside. Noen av informantene peker på at storelvdalsamfunnet er gjennomsiktig, og at det er en ulempe ved å bo i kommunen. Enkelte savner den muligheten til å være anonym som man har i urbane områder. At «alle vet alt om alle» er jo også en av de mest brukte klisjéene om den norske landsbygda. «Vi vet mye om hverandre, men det er ikke noe problem», var det en som sa, «det er bare å gi faen i hva folk mener». Vårt inntrykk er at folk av og til nevner det problemet uten at det egentlig betyr så mye for trivselen. Da er det nok viktigere for en del at det er langt til kulturtilbud, butikker og kafeer. Kanskje er dette særlig påtrengende for mange kvinner, og noen menn, som ikke lenger har barna boende hjemme. Flere valgte i sin tid nærheten til natur og et oversiktlig samfunn fordi det ga gode oppvekstvilkår. Når det ikke lenger bor noen barn hjemme, forsvinner litt av meningen med å bo på bygda. Et tredje forhold som gikk igjen i folks fortellinger var at Stor-Elvdal er et samfunn som er delt inn i sosiale klasser. En av de første informantene vi snakket med sa det slik: «Dette er et klassesamfunn i miniatyr.» Seinere møtte vi samme oppfatning flere ganger. På en måte er dette åpenbart sant. Eiendomsstrukturen i kommunen er preget av at noen få eier veldig mye. Ser vi for eksempel på en oversikt over produktivt skogareal fordelt på eiendomsstørrelser, ser vi at de tolv største (eiendommer som er større enn daa produktiv skog) eier 56% av arealet. Selv om kommunen og staten er blant disse store grunneierne får vi et inntrykk av Stor-Elvdal som en kommune med store økonomiske forskjeller. Dette at noen få eier veldig mye, er på en måte en objektiv forskjell sånn er det rett og slett. De store grunneierne er rikere en folk flest og har kontroll med store deler av den viktigste ressursen i kommunen, naturen og utmarka. Om slike forskjeller også får sosiale og kulturelle konsekvenser er en annen sak. Vårt inntrykk er at folk flest mener at klasseforskjellene var tydeligere før. Dette hører vi fra grasrota, men også fra grunneierne selv. I dag brukes ord som «jordnær», «folkelig» og «kompis» når de store grunneierne omtales. Når folk som tilhører et sjikt som en gang i tida utgjorde en klart definert overklasse, begynner å oppføre seg som «vanlig mennesker», kan det hende at det som fremdeles er betydelige økonomiske forskjeller blir mindre synlig. Likevel, ingen er i tvil om at denne gruppa finnes, og mange kan fortelle historier om at de selv har latt seg irritere over ting som grunneierne gjør. Dette har oftest med tilgjengeligheten til utmarka å gjøre. Stengte bomveier er det temaet som først kommer opp når vi spør om folk har opplevd noen motsetning mellom dem selv og de store grunneierne. Selv om det er forståelse for at skogsveier ikke er farbare i vårløsningen, og selv om mange deler oppfat- Naturen i Stor-Elvdal, ulven og det sosiale landskapet 13

14 ninger om at viltet ikke skal forstyrres unødig i yngletida, mener de fleste at veiene kunne vært åpne store deler av året. Dette er nok noe av grunnen til at vi mer enn en gang har hørt folk si: «Han kan bare glemme at jeg skal komme hvis skogen brenner». Så selv om stemningen stort sett later til å være riktig gemyttlig, finnes det nok kimer til konflikt langs dette gamle klasseskillet i Stor-Elvdal. Men når folk snakker om klasseforskjeller handler det ikke bare om store grunneiere. Også mindre grunneiere for eksempel sauebønder refereres ofte til som en egen sosial klasse. I tillegg brukes ordet også når en tredje gruppering skal identifiseres. «De tydeligste klasseforskjellene går egentlig ikke mellom oss vanlige folk og grunneierne. Det er liksom innflytterene som skiller seg mest ut», var det en som sa da vi snakket om disse temaene. Men at innflytterne skiller seg ut, at folk vet hvem de er og kan identifisere dem, gjør dem ikke til en sosial klasse i ordets vanlige betydning. Innflyttere kan ha arbeid i alle sektorer og sjikt. De kan være prosessarbeidere, snekkere, kjøpmenn, lærere, småbrukere, ha høye stillinger i kommunen og de kan til og med være store grunneiere. Når folk likevel trekker innflytterene fram i samtaler om sosial lagdeling og sosiale klasser, kan det komme av at innflyttere i relativt stor utstrekning er folk med høyere utdanning og at de dermed utgjør en slags middelklasse. For oss som kommer utenfra ser det altså ut til at det kommunens befolkning kan deles i fire ganske tydelige klasser eller grupper. Et sjikt med røtter i den gamle overklassen, et med røtter i den gamle arbeiderklassen, og så er det småbrukerne, og til sist en middelklasse som i stor grad er identisk med de høyt utdannede innflytterne. Dette er selvsagt et forenklet bilde. Mange vil nok føle at de ikke hører hjemme i noen av disse gruppene. I tillegg er forholdet mellom klassene preget av flytende overganger. Det gjelder både på et økonomisk og sosialt plan, og ikke minst gjelder det i den kulturelle sammenhengen. Jaktkulturen rekrutterer på tvers av den sosiale lagdelingen, og er et nærliggende eksempel. I vår sammenheng er dette likevel en meningsfull inndeling. Det viser seg nemlig at det er en sammenheng mellom disse skillelinjene og synet på natur. Til slutt i dette avsnittet vil vi si litt om ordene «byfolk» og «bygdefolk». Vårt utgangspunkt var at slike ord er ubrukelige merkelapper siden de dekker over store forskjeller både i byen og på bygdene. Men alt for ofte, for eksempel i mediene, framstilles folk som bor i byer og folk som bor i bygdene som helt forskjellige. Et eksempel: I tilknytning til rovdyrkonflikten settes det gjerne likhetstegn mellom bygd og rovdyrmotstander 14 NOVA Temahefte 1/01

15 og by og rovdyrtilhenger. Kanskje er det særlig en tendens til å framstille rovdyrmotstanderen som en tankeløs villmann eller bygdetulling. For oss var det ikke akkurat overraskende, men det bør likevel sies: Det stemmer ikke. For det første finnes det både motstandere og tilhenger både i byer og på landsbygda, og for det andre har både motstandere og tilhenger av ulv ofte nyanserte synspunkter. I Stor-Elvdal har vi møtt folk på begge sider av konflikten som har stor forståelse for argumentene i meningsmotstandernes leir. Men dette gjelder selvsagt ikke alltid. Der som andre steder finnes det folk med svært sterke meninger når det gjelder rovdyr. Naturen i Stor-Elvdal, ulven og det sosiale landskapet 15

16 SKOGBRUK OG NATURVERN En av de viktige grunnene til at folk trives i Stor-Elvdal er den flotte naturen. Derfor var det ganske slående at det ofte var vanskelig å få folk til å snakke om andre konfliktfylte naturtemaer enn rovdyr. Det kan selvsagt komme av at det var rovdyrkonflikten som var i fokus da vi reiste rundt og intervjuet folk, men selv når vi forsøkte å presse informantene til å diskutere andre emner ble det ofte ganske taust. Når det gjelder de store miljøspørsmålene som global oppvarming, forurensning og atomulykker hadde de aller fleste få synspunkter. I Stor-Elvdal, som er en stor skogbrukskommune, og hvor svært mange framhever naturen som en viktig grunn til å bli boende, kunne man tenke seg at skogbruket og flatehogsten var et tema som engasjerte. Vi vet jo at dette er et stort stridsspørsmål mellom miljøbevegelsen og skogeierorganisasjonene, for eksempel. Men blant våre informanter var det ikke mange som hadde synspunkter på dette. Blant de som mente noe, var gjennomgangsmelodien at forholdene har bedret seg, at flatene er mindre, at det ikke grøftes mer, osv. Og det kan godt hende at det er riktig. Men likevel var det noen som uttrykte bekymring for det moderne skogbruket. Vi tar med et utdrag fra et intervju hvor en informant forteller om konsekvensene av moderne skogbruk, slik han ser dem. Han legger vekt på tre forhold: Jeg synes dem tenker for mye penger, jeg altså, dem tenker ikke, jeg synes dem ser litt for lite framover på at det skal væra skog der til unga dems kjem der og. Jeg synes dem hogger utrolig mye i forhold til det dem burde gjøra. ( ) Nå høgg dem i inni [området] der jeg er vant med å finne elg da vet du, så da går det dårlig for meg, da. Jeg liker ikke denna høgginga, stygt blir det og, maskiner og slik. Da var det da likere før, da dem hadde skogsfolk som drev oppi her, for da ble det da ikke så jævla stygt, da! Dette er faktisk et av de klareste uttrykkene for naturvernengasjement vi finner i vårt materiale. I surveyundersøkelser (undersøkelser som baserer seg på spørreskjemaer) finner man som regel at miljøverninteressene står sterkest i den høyt utdannede middelklassen. Men her er det en ung jeger som uttaler seg, og han tilhører det vi i sta kalte den gamle arbeiderklassen. Han var ikke medlem av noen naturvernorganisasjon og ville ikke identi- 16 NOVA Temahefte 1/01

17 fisere seg med miljøvernere. Selv om han var i mindretall blant informantene våre, var han ikke alene om å hevde slike synspunkter. Det var nettopp blant unge jegere fra arbeiderklassen vi møtte de reflekterte og kritiske holdningene til skogbruket. Ser vi nærmere på sitatene over finner vi at bekymringen koker ned til tre forhold. For det første er jegeren opptatt av skogen som ramme for jakta. På et nivå bunner den kritiske holdningen i en form for egeninteresse, en bekymring for det jaktbare viltets skjebne i den moderne skogen. For det andre kommer han med estetiske vurderinger. Hogstflatene er, i hans øyne, stygge. Dette henger nok sammen med noe vi stadig hører fra jegerhold, nemlig at jakt er mye mer en bare å felle vilt og at det er selve naturopplevelsen som teller mest. For det tredje gir han utrykk for en opptatthet av framtida, og hva slags skogsnatur skogeieren etterlater til sine etterkommere. Det er skogeierens egne etterkommere han nevner spesielt, men derfra er ikke veien lang til en mer almen bekymring for folks muligheter til å oppleve skog og utmark i framtida. Situasjonen er altså denne: Svært få ga uttrykk for interesse eller bekymring for de «store» miljøspørsmålene. Selv i Sollia/Atnbrua-området, hvor man faktisk fikk merke konsekvensene av Tsjernobyl-ulykken, var det bare et par stykker som kom inn på problemene med dette uten at vi først lanserte temaet. Holder vi rovdyrspørsmålet utenfor, var skogsdriftens konsekvenser det eneste vi fant særlig bekymring for i Stor-Elvdal, og det fant vi ikke i den delen av befolkning som oftest rekrutterer til miljøbevegelsen den høyt utdannede middelklassen. I vårt materiale er det altså en ung jeger med typisk arbeiderklassebakgrunn som klarest setter ord på et naturvernspørsmål. En interessant side ved dette er at et helt tilsvarende funn ble gjort i Trysilprosjektet (se innledningen). Også der var det unge jegere med forankring i tradisjonell utmarksbruk og arbeiderklassekultur som klarest ga uttrykk for kritiske holdninger til (og kunnskaper om) moderne skogsdrift. Også i Trysil var det liten bevissthet og få bekymringer for de store natur- og miljøspørsmålene, både i denne gruppa og blant informantene generelt. La oss kommentere disse tingene noe nærmere. I surveyundersøkelser i Norge finner man ofte at miljøproblemer anses å være blant de aller viktigste politiske problemstillingene vi står overfor i dag. Når folk fyller ut spørreskjemaer oppfordres de til å vurdere en rekke spørsmål. Det spiller liten rolle om man til daglig ikke har temaene så langt framme i bevisstheten. Vi tror derfor ikke at våre informanter er mindre miljøbevisste en andre. Snarere er det nok sånn at mange av dagens aktuelle miljøpolitiske problemstillinger er svært abstrakte. Folk har ikke til daglig Naturen i Stor-Elvdal, ulven og det sosiale landskapet 17

18 noen erfaringer med drivhuseffekter, ozonhull og atomulykker. Når det var vanskelig å få folk til å snakke om miljøvern (her finnes selvsagt flere unntak), tror vi det kan komme av at folk i regelen er mest opptatt av saker de selv eller andre i deres krets har konkrete erfaringer med. Dette er ikke nødvendigvis uttrykk for egoisme, men heller at disse nye miljøtruslene er vanskelige å fatte. Her står vi rett nok overfor potensielt katastrofale konsekvenser, men de er av en slik art at de må påvises (med større eller mindre sikkerhet) og formidles av vitenskapsfolk og andre eksperter. Det er mange eksempler i historien på at slik kunnskap ikke bare har blitt avvist av folk flest, men også av mennesker som er svært direkte berørt av konkrete hendelser. En del sørsamer fortsatte for eksempel å spise reinsdyrkjøtt etter Tsjernobyl-ulykken til tross for at erstatningsordninger gjorde at dette ikke var nødvendig av økonomiske grunner. Avvisning av risiko som ikke er sansbar og som i verste fall gir konsekvenser langt fram i tid, er et reaksjonsmønster som er vel kjent blant annet fra sosialpsykologien. Et talende eksempel er det store omfanget «festrøyking» har fått blant yngre mennesker med høy utdanning, som alle er klar over hvor farlig det er å røyke. Det er neppe grunn til å tro at en slik måte å håndtere risiko på er mindre aktuell når det gjelder miljøtrusler i vår tid, siden mange av farene vi står overfor fortoner seg mer abstrakte enn noen gang. Da forstår vi også bedre hvorfor det er de unge jegerne fra arbeiderklassen og ikke middelklassefolk med høy utdanning som er kritiske til det moderne skogbruket. Vi tror at også dette har med konkrete erfaringer å gjøre. Den aktive jegeren er nettopp en som ferdes mye ute og lærer gjennom erfaring å sette pris på naturen rundt seg. Han erfarer også de konkrete skadevirkningene av moderne skogbruk. I tillegg har han ingen økonomisk interesse i skogsdriften. Han har i alle fall i egne øyne rett og slett ingen fordeler av at skogen drives (og raseres) med store hogstmaskiner. Han er likevel ingen miljøverner i ordets vanlige forstand. Kanskje til og med snarere tvert imot. Til tross for hans helt åpenbare miljøpolitiske interesse når det gjaldt skogsdrift, svarte informanten vi siterte ovenfor som mange andre at miljøvern nok kunne være viktig, men at han aldri kunne tenke seg å være medlem i noen miljøvernorganisasjon. Dette kan selvsagt ha med uenighet i rovdyrspørsmålet å gjøre, men det er neppe en hovedårsak. Selv uten rovdyr i skogene ville nok ikke disse informantene meldt seg inn i noen slik organisasjon. Vi fikk høre mange ironiske utsagn da vi ba dem om å beskrive typiske miljøvernere: Skjegg, runde briller, islandsgenser, har ikke greie på hva de prater om fordi de bare kan teori, osv. Vi tror det er et slags 18 NOVA Temahefte 1/01

19 kulturelt motsetningsforhold som kommer til uttrykk gjennom slike beskrivelser. Til tross for at jegerene bekymrer seg for utviklingen i skogen, virker det som om de ser på naturvernere som en motpol til seg selv. Og dette går altså ikke først og fremst på sak. Flere studier har vist at miljøbevegelsen har sterkest feste i de sosiale mellomlagene blant folk med høy utdanning, at den står sterkere blant kvinner enn menn og sterkere i byer enn på landsbygda. Disse unge jegerne fra Stor-Elvdal har med andre ord alle kjennetegnene til folk som har lavest sannsynlighet for å støtte opp om miljøbevegelsen. Statistiske sammenhenger bestemmer imidlertid ikke hvilke valg folk gjør. Så hva er grunnen til at dette mønsteret dukker opp i mange undersøkelser? Det er nok flere årsaker, og noen av dem som forholdet mellom by og land, makt og avmakt, akademisk i motsetning til folkelig kunnskap om natur vil vi behandle nærmere under i avsnittet om rovdyr. Foreløpig vil vi trekke fram begrepet identitet, som handler hvem man opplever at man er og hvem man opplever at man hører til blant. Det ville vært overraskende om de unge jegerne med bakgrunn i Stor-Elvdals arbeiderklasse opplevde at de hørte til blant miljøaktivister, en gruppe man gjerne gjenkjenner som høyt utdannede byboere, som uttrykker seg i snobbet akademiske vendinger og som har innflytelse og beveger seg i kretser der beslutninger fattes. For den unge jegeren vi siterte over, ville det å delta i sammenhenger hvor miljøaktivistene definerer tingenes tilstand det gjelder synet på miljøpolitikk og natur, men også språk, stil og smak trolig måtte gi opp viktige sider ved seg selv for å passe inn. Det er dette vi mener med at forskjeller i identitet og kulturelle motsetninger mellom lokale jegere og urbane miljøaktivister er vel så viktige som uenighet i sak. For det er jo ikke slik at de unge jegerene ikke interesserer seg for hvordan det går med naturen. I vårt materiale var det kanskje de som klarest ga utrykk for naturvernholdninger. Naturen i Stor-Elvdal, ulven og det sosiale landskapet 19

20 ROVDYR Vi hadde altså tenkt å ta opp en rekke ulike temaer. Likevel ble det mest snakk om rovdyr, og særlig om ulv. Felles for ulv og skogsdrift er at begge deler har direkte og konkrete følger for folk, og mens vi gjorde feltarbeid i Stor-Elvdal var nok rovdyr det naturfenomenet folk følte seg mest berørt av. Rovdyrkonflikten, eller skal vi si ulvekonflikten, er interessant av minst to grunner. For det første er den viktig i seg selv. Intensiteten i denne konflikten er utvilsomt uttrykk for at dette er viktig for folk. For det andre er den et godt eksempel på de andre tingene vi er interessert i, nemlig hvordan ulike meninger om natur har å gjøre med økonomiske og kulturelle endringer og folks livssituasjon i bred forstand. En ting vil vi nevne aller først. Rovdyrkonflikten beskrives ofte som en konflikt mellom sauenæringa og verneinteressene. Delvis har også grunneiere som mister inntekter av jakta vært trukket inn. Vi ser ikke konfliktene rundt rovdyra på denne måten. I Stor-Elvdal er det per i dag i underkant av 40 bruk som har sau på vinterfor, og noen få store grunneiere som er økonomisk berørt. Ulven har derfor økonomiske konsekvenser for en liten del av kommunens befolkning. Likevel er det veldig mange som er motstandere av at ulven skal få etablere seg i Stor-Elvdal. Dette skyldes ikke bare solidaritet med sambygdinger i skog- og landbruksnæringene, selv om det kan være viktig for mange. Også «vanlige» folk er på ulike måter berørt av rovdyrproblematikken. Og det er helt klart de som utgjør tyngden i rovdyrmotstanden. Om vi tar et sideblikk til situasjonen i Østfold er det enda lettere å få øye på dette Der er det i stor grad ulvemotstanden blant jegere og turfolk som driver konflikten fram, og temperaturen er minst like høy som i Stor-Elvdal eller for tida faktisk høyere. I Østfolds ulveområder finnes det nesten ikke dyr på utmarksbeite. Rovdyrmotstanden, lokalsamfunnet, byen og makta Rovdyrmotstanden i Stor-Elvdal ser ut til å ha utspring i grupper som har ulike grunner for å være kritiske til dagens rovviltforvaltning. Det som kan se ut som en felles front dekker nok egentlig over flere motsetningsforhold. Svært forenklet kan vi si at tre hovedgrupper er sentrale i «alliansen» av rovdyrmotstandere: 1) Sauebønder, 2) grunneiere som selger elgjakt, og 3) 20 NOVA Temahefte 1/01