informasjonsbulletin Årgang 17. Nr

Transkript

1 informasjonsbulletin Årgang 17. Nr

2 informasjon fra ledelsen 2 Innholdsfortegnelse Informasjon fra ledelsen... 3 Nord-norsk psykoterapiforum, kort historikk Stig Olaussen... 4 Hva er det med studenters psykiske helse? Per Nerdrum... 8 Reisebrev fra New York Arne Andreas Døske Minneord Debatt Relasjonsbehandlingens plass i utdanningene fremover Leif Jonny Mandelid Referat International federation of psychoanalytic societies Torbjørn Alme Utvalg for etterutdanning Kurs og konferanser Seminarvirksomheten Annen informasjon Kontaktinformasjon: Pb 4254 Nydalen, 0401 OSLO Tlf: E-post: sekr@instpsyk.no Besøk vår hjemmeside på: I redaksjonen: Tulla Grip og Jan Ole Røvik (ansvarlig) Design og layout: Borg. Foto: John Braataas, Ingela Nylén Det er med glede vi kan presentere for dere Bulletinen i ny drakt! Vi satser nå på et mer lettlest format og layout. Vær så god. Men ikke kun i det ytre ønsker vi å utvikle oss. For tiden er Instituttet godt inn i det nye år, med nye muligheter og utfordringer. I år skal Helsedirektoratet gjøre evalueringer av alle de instituttene som mottar offentlige tilskudd i psykisk helsevern. De forskjellige instituttene hadde et dialogmøte med Helsedirektoratet sist høst da kravspesifikasjonene for evalueringen skulle utformes. Vi mener å ha poengtert klart det spesielle med psykoterapi hvor effekt ikke kun kan sees i reduserte enkeltsymptomer, men hvor det arbeides over tid med irrasjonelle krefter og relasjoner med det sikte mål å redusere sårbarhet og bedre relasjonell fungering. Dette er ikke uten videre lett målbare dimensjoner. Fjorårets bevilgninger fra Helsedirektoratet ble, etter to runder med klage og tilleggsbevilgninger, omtrent på samme nivå som det foregående år, dvs det ble en realnedgang tatt i betraktning indeksjusteringen. Fra Helsedirektoratets side var dette et resultat av at det var flere søkere å fordele midlene på, samt at det var et noe stammere helsebudsjett totalt sett. Det blir da spennende å se hva vi får i år. Signalene så langt fra Helse direkto ratet er at vi får ca det samme som i 2010 gitt at helsebudsjettforslaget vedtas uten innskrenkninger. Det er en gledelig god søkning til våre seminarer. I 2011 er det planlagt 15 seminarer over det ganske land. Det er tydelig at det er et opplevd behov og interesse for den tilnærming vi arbeider for blant klinikere. At vårt institutt skal være landsdekkende har vært en viktig prioritering i hele Instituttets historie. Et av innleggene i Bulletinen beskriver Nord-norsk psykoterapiforums kontinuerlige arbeid fra en sped begynnelse i 1992 frem til et levedyktig psykodynamisk miljø i dag. Instituttets virksomhet er fundert på en bred tilnærming til psykiske lidelser. Vårt seminar om korttids psykodynamisk terapi har hatt god søkning. Videre er et innlegg i denne Bulletinen viet SEPREPs behandling av psykoser. Det er økt interesse for utdanning i psykodynamisk forståelse og tilnærming flere steder i landet. Instituttet er involvert i planlegging av et slikt opplegg på høyskolenivå på Østlandet, noe vi tenker ivaretar Instituttets intensjon om å stå for et bred behandlingstilnærming for forskjellige vanskelige og sammensatte lidelser, og på forskjellige nivåer i psykisk helsevern og kommunehelsetjenesten. Arbeidet med vårt institutts 50-års jubileum i september 2012 er i god gjenge. Jubileumskomiteen har varslet en tredelt markering med jubileumsseminar, utgivelse av en jubileumsbok og en jubileumsfest. En redaksjonskomité arbeider med bokprosjektet og har laget et utkast til bokstruktur og forfatterne er i gang med skriveprosessen. Denne boken er også tenkt som en lærebok ved Instituttet. Vi ser med glede at det er økt interesse for psykoanalysen i samfunnet i dag. Debatter i media har fokusert på psykoanalysen i klinisk sammenheng så vel som den dialektikk med samfunnsutviklingen. Men bildet er blandet. Omstruktureringen av helsevesenet synes å opphøye systemet på pasientens bekostning. Professor Per Fugelli har poengtert dette gjennom sin egen personlige sykdomshistorie. Videre kommer økte krav til prosedyrer og dokumentasjon, taushetsplikten uthules og faget jussifiseres. Dette er trender i tiden dras inn i, som det er viktig å forholde seg aktivt til, om faget skal være liv laga. Humanismen er prøvet i faget i vår tid. Instituttet tar sikte på å sette disse mer grunnleggende premisser på dagsorden gjennom debatt, medlemsmøter og utadrettet virksomhet. Medlemmene oppfordres også til deltagelse i offentlig debatt. Vi ønsker dere alle et riktig godt arbeidsår! 3

3 NORD-NORSK PSYKOTERAPIFORUM KORT HISTORIKK Stig Olaussen, NNPF avd. Troms Da psykiater Tore Sørlie kom til Tromsø på slutten av 80-tallet var den systemiske tradisjonen den dominerende terapiretningen i Nord-Norge. Imidlertid hadde det fra 1986 gradvis begynt å vokse frem et psykodynamisk interessert miljø i Tromsø. I denne situasjonen nedla psykiater Tore Sørlie et betydelig arbeid både når det gjaldt å kartlegge interessen for en utdannelse ved Instituttet og deretter å forhandle med fylkeskommunen om økonomiske dekning for seminarvirksomhet. Dette arbeidet førte til at Instituttet fant grunnlag for å sette i gang tre innføringsseminarer og et videregående seminar i Tromsø på slutten av 80 årene og i begynnelsen av 90 årene. Det første videregående seminar i Tromsø ble avsluttet på våren i Samtidig med denne aktiviteten ble det på Instituttets Generalforsamling i 1990 fremsatt forslag om et Faglig Forum. Bakgrunnen for dette forslaget var at det var kommet mange henvendelser fra forskjellige kanter av landet om at det var lite aktivitet for medlemmer utenfor Oslo-regionen. Med utgangspunkt i dette påla Generalforsamlingen styret om å arbeide med å komme i gang med et faglig forum innen høsten I oktober 1991 skrev leder for Faglig Forum, Christian Fangel, et brev til medlemmer og kandidater der han redegjorde for at Instituttet arbeidet med planer om å justere sin faglige profil som institusjon. Han nevnte også at en oppgave for faglig Forum skulle være å utvikle kontakt mellom de faglige miljøene rundt i landet som hadde sin faglige forankring til Instituttet. Han mente at disse regionale miljøene, hver for seg, representerte en resurs som kunne frigjøres og bidra til gjensidig stimulering. kontakte sin lokale kontaktperson om sin interesse som fremtidig deltager i et regionalt Faglig Forum. I juni 1992 svarte Tore Sørlie at han hadde vært i kontakt med flere aktuell deltagere til et slikt forum, men at han oppfattet at tiden ennå ikke var moden for å invitere til et konstituerende møte, selv om han opplevde at deltagerne på det videregående seminaret, som da var inne i sluttfasen, var interessert i at dette skulle bli en realitet. Da videregående seminar nærmet seg slutten utpå våren 1993 var det en klar stemning blant deltagerne om behovet for å ha en møteplass hvor man kunne arbeide med det alle hadde felles, nemlig psykoterapi. Dette førte til at psykologene Øystein Breming og Stig Olaussen, og psykiaterne Knut Ivar Iversen og Tore Sørlie kom sammen for å diskutere muligheten for å etablere et psykoterapiforum. Resultatet var at det ble fastsatt en dato for stiftelsesmøtet. 1. november 1993 mottok Instituttet et brev fra undertegnede hvor jeg skrev at: Vi har den glede å meddele Instituttet at vi har stiftet Nord-Norsk Psykoterapiforum, Tromsø. I denne forbindelse vil vi takke Instituttet som har en stor del av æren for at dette har blitt mulig. Vi ser frem til et nært og godt samarbeide med Instituttet i årene som kommer. Stiftelsesmøtet ble avholdt kl 19.00, 8. oktober 1993, på Grand Hotell i Tromsø, med åtte fremmøtte. På møtet ble undertegnede valgt som leder av forumet, mens Øystein Breming skulle ha ansvar for det økonomiske. Det var enighet om at forumet skulle ha følgende målsetninger: For det første skulle det være et sted hvor vi jevnlig kunne møtes for å utvikle vår terapikompetanse. For det andre skulle vi arbeide utad for å stimulere til interesse for den psykodynamisk tradisjon ved å arrangere årlige åpne møter av faglig høy kvalitet med innbudte forelesere. For det tredje hadde vi en langsiktig målsetning hvor siktemålet var å oppnå at vi kunne bli selvforsynt med læreveiledere, læreterapeuter og eventuelt seminarledere. Den sistnevnte målsetningen forutsatte at vi måtte jobbe for få til rekruttering til Instituttets seminarer. Når det gjelder den første målsetningen har vi, i de 17 årene som NNPF har eksistert, hatt møter hver sjette uke for å diskutere egne psykoterapier. I alle disse årene har det vært godt oppmøte. Vi har etter hvert blitt en sammensveiset gruppe hvor det har vært trygt å legge frem eget materiale. Det andre siktemålet til forumet har vært å stimulere til interesse for den psykodynamiske tradisjon. Derfor innledet vi tidlig et samarbeide 4 I februar 1992 hadde man utpekt forskjellige kontaktpersoner i regionene og man oppfordret interesserte medlemmer og kandidater til å forts. neste side 5

4 6 med Psykiatrisk forsknings- og utvik lingsavdeling UNN (Universitetssykehuset i Nord-Norge) om et årlig dagsseminar. Ved å dele på utgiftene har vi lykkes med å få gode forelesere til seminarene som har vært åpen for ansatte i helsevesenet og for studenter og ansatte på Universitetet. Disse dagsseminarene har jevnt over vært godt besøkt. Som eksempel kan nevnes seminaret hvor psykolog og psykoanalytiker Bjørn Killingmo foreleste for 200 tilhørere i festsalen på Åsgård sykehus, i tillegg til video-overføring av seminaret til ansatte innen psykisk helsevern i Alta. Forumets medlemmer har også på forskjellige måter bidratt i forhold til utadrettet undervisning. I samarbeid med fagutviklingsenheten på Åsgård sykehus ledet to av forumets medlemmer et toårig seminar med tittelen Bruk av samtalen i behandling. Målgruppen var sykepleiere, sosionomer, fysioterapeuter, ergoterapeuter osv innen psykisk helsevern i Troms og Finnmark. Seminaret, som ble vellykket, ble gjennomført på samme måte som et innføringsseminar, med omfattende psykodynamisk litteratur og gjennomgang av egne samtaler med pasienter. Forumets medlemmer har også, vederlagsfritt, stilt opp som forelesere i psykologistudentenes nystartede Psykodynamisk forum. Dette er et forum som nylig ble etablert som en reaksjon på manglende undervisning i denne behandlingsformen. Det har også vært en målsetning å arbeide for rekruttering til Instituttets seminarer. Medlemmene i forumet har hele tiden søkt å få en oversikt over hvem som uttrykte interesse for den psykodynamiske tradisjonen. Vi har også hatt flere møter med potensielle kandidater hvor vi har informert om utdannelsen og betingelsene knyttet til denne. Fra våren 1987 til høsten 1996 fikk vi nok deltagere til fem innføringsseminarer og ett videregående seminar. Fram til våren 2001 klarte vi ikke å få tilstrekkelig antall kandidater til at vi kunne arrangere innføringsseminarer. En av årsakene til dette kan være at den kognitive tradisjonen var på offensiven. Imidlertid har vi fra våren 2001 og fram til nå i høst klart å få til fire innføringsseminarer og to videregående seminarer. Det har etter hvert blitt vanskeligere å få satt i gang seminarer. Spesielt arbeidet med å få arrangert de videregående seminarene har blitt mer krevende. De første årene var velviljen stor når det gjaldt å bevilge penger til utdannelsen. Årsaken til dette kan, blant annet, være at bevilgende myndigheter så det lønnsomme i å utdanne psykoterapiveiledere i nord, i stedet for å hente fagfolk sørfra. Man lot seg vel også overbevise av argumentet om at en slik utdannelse ville virke rekrutterende og stabiliserende på et miljø som var preget av søringer som kom og gikk. Med økende innflytelser fra andre retninger og trangere økonomiske tider har det blitt større konkurranse om de midlene man har til rådighet. Dette har medført at vi i forkant har vært nødt til å oppsøke sentrale personer for å orientere om utdannelsen og den betydning vår utdannelse har for behandling og styrking av fagmiljøet i Troms og Finnmark. Her har vi pekt på den betydning som utdannelsen har hatt for rekruttering og stabilisering av fagmiljøene og den økonomiske gevinsten dette har hatt for Helse-Nord. Som leder i forumet har min oppgave vært å gå i spissen for utarbeidelse av økonomisk kalkyler, utforming av lange og grundige redegjørelse for psykoterapiutdannelsen, samtaler med sentrale personer i Åsgårdsystemet og Helse-Nord og utveksling av en rekke telefoner og mailer med de sentrale personene for å avklare eventuelle misforståelser vedrørende kalkyler og utredninger. Arbeidet med dette har vært meningsfylt. Spesielt gledelig og tilfredsstillende har det vært når Åsgård sykehus og Helse-Nord har innrømmet oss den nødvendige økonomiske støtte til gjennomføring av seminarene. Instituttets eget bidrag og det arbeide som har vært gjort i forhold til Tilskuddsordningen har også vært avgjørende for å få til seminarene. I januar 2009 kunne vi gå i gang med det hittil siste videregående seminar, med læreveiledere og læreterapeuter fra NNPF. Høsten 2010 har det startet ett nytt innføringsseminar i Tromsø, med et av medlemmene i forumet som lærer. Med dette siste videregående seminaret har vi, etter min mening, oppnådd det som var hovedmålsetningen da vi startet. Når det pågående videregående seminar er ferdig om to år vil forumet ha omtrent 20 medlemmer, lokalisert til Storslett, Tromsø og Harstad. Det betyr at vi internt har etablert et forum som i lang tid fremover vil være et sted for utvikling av vår psykoterapikompetanse. Dette innebærer at flere pasienter vil få et godt tilbud. Fagmiljøene vil bli ytterligere styrket, noe som vil virke rekrutterende og stabiliserende på fagpersonalet i institusjonene. Det vil bli flere som etter hvert vil virke som psykoterapiveiledere og flere som etter hvert vil bli godkjente læreveiledere og læreterapeuter av Instituttet og som kan gå inn og bidra på fremtidige seminarer. I 1990 ble det på Instituttets General forsamling vedtatt å arbeide med å få etablert et Faglig Forum. I 1991 startet dette arbeidet. Tiden som har gått har vist at dette var en viktig og betydningsfull avgjørelse. Instituttets politikk med regional satsning har gitt gode resultater ikke bare i Troms, men også i landet for øvrig. Å bevare og videreutvikle det som er oppnådd, må derfor bli noe av målsetningen fremover. Nord-Norsk Psykoterapiforum ble startet i I 2003 markerte vi 10års jubileum med seminar og festmiddag. Om to år planlegger vi 20 års jubileum. I 2010 overtok psykiater Ragnhild Steen som leder. Fram til hun overtok hadde jeg hatt ledelsen i 17 år. Avslutningsvis vil jeg si at det har vært gode og svært meningsfulle år. Jeg vil derfor rette en takk for disse årene til forumets medlemmer samt ledelsen og sekretæren på Instituttet. 7

5 8 HVA ER DET MED STUDENTERS PSYKISKE HELSE? Per Nerdrum Tiden som student er en av de viktigste investeringsperioder i det voksne menneskes utvikling. Ny kunnskap, nye roller, nye nære relasjoner, nye krav og en omfattende forberedelse til et liv som yrkesutøver gir studenten gode betingelser for optimal personlig vekst og utvikling. Utviklingspsykologen Erik H. Erikson (1968) ser på utfordringene i disse årene som å mestre krisene mellom identitet og forvirring (ungdomstiden) og intimitet og isolasjon (tiden som ung voksen). For de fleste medvirker studietiden til identitet og intimitet i form av tilhørighet til et fag, personlig utvikling, glede over læring og etablering av personlige og nære forhold. Det er også en grunnantagelse i vår kultur at den tiden en kvalifiserer seg til en voksen tilværelse, både som partner og som bidragsyter til samfunnsoppgaver, skal være preget av personlig vekst og glede over å lære. Selv om flere undersøkelser viser at utdanning beskytter den psykiske helsen, har det i de senere år blitt stadig tydeligere at studietiden for mange også innebærer erfaringer som trekker mot det Erikson beskriver som forvirring og isolasjon. Dette viser seg i form av personlige belastninger som angst, depresjon, sviktende selvtillit og vansker med å etablere tilhørighet og nære forhold. Det er særlig to spørsmål som reises. Er studenter en gruppe som over tid har fått økende psykiske belastninger? Og, er studenter som gruppe mer psykisk belastet enn sammenlignbare grupper? Vi skal her kort gi noen eksempler på hovedfunn og diskusjoner i det feltet som undersøker psykiske belastninger hos student er. Det er i hovedsak to kilder til kunnskaper om dette. Den første er rapporter og vitenskapelige artikler fra rådgivnings- og behandlingssentre ved utdanningsinstitusjoner. Den andre er vitenskapelige artikler der en bruker spørreskjemaer eller standardiserte intervjuer om psykisk helse til representative utvalg av studenter. Omfang av studenters psykisk helsebelastninger over tid. Er det økende eller stabilt? Det er to tendenser i forståelsen av om den psykiske belastningen hos studenter har endret seg over tid. Den mest omtalte kommer fra rapporter fra rådgivningssentre fra USA, Canada og England. Den fremhever at studenter, som søker hjelp med sin psykiske helse er, blitt klart mer belastet de siste 15 årene. Antall henvendelser har økt og likeledes tyngden i studenters psykiske belastning. Dette har ført til store overskrifter og økende offentlig interesse for studenters psykiske helse. Den andre er, gitt mer systematiske og standardiserte undersøkelsesmetoder, viser at tyngden i belastningene har ligget stabilt over de samme årene. La oss se på to eksempler som representerer den første tendensen. Benton, Robertson, Tseng, Newton og Benton publiserte i 2003 en studie av studenter som hadde oppsøkt et rådgivningssenter ved Kansas State University. Undersøkelsen rapporterer andelen av ulike typer psykiske belastninger slik de ble registret av behandlerne ved sentret i perioden Andelen studenter som søkte sentret for depresjon økte fra 21 % til 41 % over disse 13 årene. Tilsvarende tall for angst var hhv 36 % og 67 % og for studieproblemer 9 % til 35 %. Tallene indikerer først og fremst at den enkelte student kommer med flere og mer sammensatte problemer. Guthman (2010) rapporterte en tilsvarende økning hos 3256 studenter i perioden fra et studentrådgivningssenter ved Hofstra University i staten New York. Andel studenter med moderat og alvorlig depresjon steg fra 34 % til 41 %. Andelen som brukte psykofarmaka fra 11 % til 24 %, i hovedsak medikamenter for depresjon, angst og ADHD. Antallet som hadde tenkt på suicid hadde imidlertid gått klart ned fra 1997 til Guthman vurderer de økende psykiske belastningene hos studenter som et uttrykk for at flere unge kommer inn i høyere utdan ning med mer alvorlige psykiske vanskeligheter enn før, og at de sliter med sosial isolasjon i studiemiljøet. Både Benton et al s og Guthmans rapporter er støttet av sterke universitetspolitiske miljøer (f. eks. ledelsen ved de ulike universitetene i California). Men de er også kritisert av forskere som mener at datagrunnlaget i rapportene er for sterkt preget av behandlernes egne vurderinger av studentenes problemer. Alan Schwartz representerer de forskerne som mener at studentenes psykiske helse over tid har ligget på et stabilt nivå. Han publiserte i 2006 en undersøkelse der han kritiserte Benton s undersøkelse fra Schwarz undersøkte data fra 3400 studenter som var blitt behandlet på et rådgivningssenter i perioden fra 1992 til Data var samlet inn og vurdert uav hengig av behandlernes vurderinger. Det ble brukt kjente psykometriske metoder, og det var mulig å beregne både DSM-IV diagnoser (akse I og akse II) og global funksjon. Schwartz fant at studenter som hadde vært registrert ved rådgivningssenteret over årene 1992 til 2002 ikke var blitt mer psykisk belastet i løpet denne perioden. Dette gjaldt både for psykiske lidelser, personlighetsforstyrrelser og global funksjon. Han fant imidlertid en betydelig økning i bruk av psykofarmaka over disse årene. Hvordan kan vi forstå såpass motstridende funn? Tallene fra Schwarz er fra omtrent forts. neste side 9

6 10 samme periode som Benton et al s undersøkelse (1990 tallet). Tallene fra Guthmans undersøkelse er fra en senere periode (2000 tallet) og kan ha fanget opp en økning i den psykiske belastningen hos studenter. Den viktigste ulikheten mellom undersøkelsene er imidlertid i de metodene som er brukt i datainnsamlingen. Argumentene mot økning er kjent fra annen forskning på omfang av psykiske belastninger: En savner objektive og psykometriske data, målemetodenes validitet og reliabilitet er ikke undersøkt, og de kliniske data er ikke kommet fram via uavhengig observasjon. Argumentene for økning er også kjent fra annen forskning i psykisk helsefeltet: Kliniske inntrykk gjort av en som kjenner klienten må være gyldige, og komme som tillegg til objektive data som er samlet utenom den kontekst der kontakten og behandlingen foregår. I spørsmålet om økt psykisk helsebelastning hos studenter er det likevel viktig å merke seg at rapporter fra rådgivningssentre ikke kan brukes som representative data for omfang og intensitet i studenters psykiske helsebelastninger. Økningen i antall henvendelser til behandlingssentre for studenter kan henge sammen med at tersklene for å be om hjelp er blitt lavere og at behandlingstilbudet kan ha blitt mer omfattende, men også at antallet studenter med omfattende plager har blitt flere. Behandlerne som har rapportert kan ha risikert å ha gått i den kliniske fellen. Sammenholdt med de andre typer data som foreligger, er det likevel sannsynlig at rapportene fra rådgivningssentrene kan speile en generell forverring i studenters psykiske helse de senere år. Undersøkelser av eventuell økning av psykiske belastninger hos studenter som søker hjelp fra studenthelsetjenester i Norge, er foreløpig lite undersøkt ved norske utdanningsinstitusjoner. Statusrapporter for periodene og fra Studenthelsetjenesten ved Universitetet i Oslo viser imidlertid at det har vært en økning i antall pasienter og konsultasjoner ved psykiatrisk/psykologisk seksjon i den første perioden, mens det har vært en ut - flatning og delvis nedgang den siste perioden. I 2001 ble 897 personer tilbudt time. Tallene for 2004 og 2006 var 1215 og Antall konsultasjoner var hhv 4403, 5126 og De viktigste henvendelsesgrunner var depresjon og angst. Antallet studenter med angst viste en økende tendens fra 2003 til Er studenters psykiske belast ninger mer omfattende enn hos sammenlignbare grupper? En av de største undersøkelsene som til nå er publisert er gjort i Canada på 7526 bachelorstudenter fra 16 universiteter (Adlaf, Gliksman, Demers & Newton-Taylor, 2001). Tredve prosent av studentene skåret over en terskelverdi på GHQ 12 for klinisk signifikant belastning (case score) i form av belastende psykiske symptomer (angst og depresjon) og tydelige vanskeligheter i dagliglivet. Sammenlignet med befolkningen i Canada er andelen som har en klinisk signifikant belastning nær det dobbelte i studentgruppen. Lignende funn er gjort i flere undersøkelser i England. I Norge har Nerdrum, Rustøen og Rønnestad (2006; 2009) undersøkt 1750 bachelorstudenter med samme metode som forskerne i Canada (GHQ 12). Studentene ble undersøkt ved studiestart ved Høgskolen i Oslo. Ca 20 % av studentene rapporterte psykiske belastninger tilsvarende klinisk signifikant belastning ved studiestart. Dette er tilsvarende det en finner i normalbefolkningen i Norge og en betydelig lavere andel sammenlignet med de nordamerikanske og de engelske studentene. Undersøkelsen i Oslo omfatter også målinger av psykiske belastninger ved studieslutt. Det er særlig to studentgrupper i denne undersøkelsen som får en forverret psykisk helse gjennom utdanningene. Mens både sykepleierstudenter og lærerstudenter begynte sin utdanning med psykiske helsebelastninger tilsvarende andre studentgrupper i undersøkelsen (ca én av fem scorer case), ble deres psykiske helse forverret betydelig mer enn for studenter fra andre utdanninger (eks fysioterapeuter og ergoterapeuter) og lå på samme nivå som er funnet i Canada og England (ca én av tre scorer over terskelverdien). Det er særlig angstrelaterte plager som å føle seg under konstant press og å ligge våken på grunn av bekymringer, som økte tydelig mer hos disse to gruppene enn hos andre studentgrupper. Sammenlignbare mål (GHQ 12) for psykiske belastninger ved studiestart og fem år ut i studiet finnes fra en studie av tannlegestudenter i England, Nord-Irland, Finland og Nederland (Gorter et al, 2008). Treogtredve prosent skåret over case skår ved studiestart, mens den psykiske belastningen ble funnet hos 44 % av studentene fem år ut i studiet. Hos disse studentene ble det også funnet en klar økning i graden av utbrenthet. Også disse tallene ligger klart høyere enn i normalbefolkningen i det respektive land. Ved Studentsamskipnaden i Trondheim ble det i 2007 undersøkt 1092 (av et representativt utvalg på 3327) studenters psykisk helse med måleinstrumentet Hospital Anxiety and Depression Scale (HADS). Funnene går i samme retning når gjelder angst som det ble rapportert ved undersøkelsene i Oslo, men i en annen retning når det gjelder depresjon. Bare seks prosent av studentene i Trøndelag rapporterte depressive symptomer, men ca 20 % rapporterte angst, slik dette blir målt med HADS. Tilsvarende tall for normalbefolkningen i Norge er hhv % og 13.3 %. Det er imidlertid medisinstudenter og sykepleierstudenter som har vært mest i fokus for hvordan det går med deres psykiske helse i løpet av utdanningen. Det er også for disse gruppene det er gjort mest for å studere årsaker til psykiske helsebelastninger. Allerede i 1986 fant Tore Gude at norske medisinerstudenters selvrapporterte behov for hjelp med psykiske belastninger var hyppigere enn hos andre studentgrupper. Tredve prosent av medisinerstudentene rapporterte at de hadde behov for hjelp med psykiske belastninger. Tyssen et al (2004) fant en moderat, men stigende grad (fra 11 % til 17 %) av rapporterte behov for hjelp med psykiske problemer studietiden. Internasjonalt er den mest omfattende og grundige review av undersøkelser av medisinerstudenters psykiske helse gjort av Dyrbye et al (2006). Metodene som er brukt tilfredsstiller strenge krav til validitet, reliabilitet og til bruk av standardiserte undersøkelsesmetoder. Etter å ha vurdert 40 publiserte studier av studenter i USA og Canada konkluderer hun med sikkerhet at tiden som medisinstudent er preget av betydelig psykologisk distress, og forts. neste side 11

7 12 mer enn det en finner i normalbefolkningen. Dette til tross for at medisinerstudentene i prinsippet er utvalgte til et krevende, men meningsfylt studium og for et yrke som lege. Hun etterlyser flere studier av årsaker til og konsekvenser av disse belastningene i studietiden, men viser likevel til flere områder som er vurdert som medvirkende til det økende stress. Dette kan være strenge akademiske krav, stor arbeidsmengde, økonomiske belastninger, søvnproblemer, møtet med lidende og døende pasienter og det hun kaller kynismen i løpet av medisinerutdannelsen. Hun peker også på undersøkelser som tyder på at psykisk distress hos studenter kan påvirke akademisk prestasjon, fusk, alkohol- og stoffavhengighet, kynisme og svekket empati i løpet av utdannelsen. Forskningen på sykepleierstudenters psykiske helse peker på mange av de samme fenomener som er funnet hos medisinerstudenter. De fleste studier viser at studentene blir mer stresset i løpet av studiet. Årsakene er, som for medisinerstudenter, ikke tilstrekkelig kartlagt, men de undersøkelsene som er gjort viser til at følgende faktorer; stor arbeidsmengde, økonomiske belastninger, redselen for å gjøre feil, møtet med lidende og døende pasienter, manglende samsvar mellom utdanning og klinisk praksis og konflikt mellom idealer og realiteter i utdanningen, kan påvirke sykepleierstudentenes psykiske helse. De fleste studier på dette området korrigerer imidlertid ikke for hvordan psykisk distress ved studiestart har betydning for det økende psykisk distress en finner ved avslutningen studiet. I undersøkelsen av sykepleierstudenter i Oslo forklarte stresset hos studenter ved studiestart stresset ved studieavslutning faktisk mer enn selve arbeidsbelastningen ved studiet. I Sverige er det startet en omfattende nasjonal longitudinell kohort undersøkelse av sykepleierstudenter og deres psykiske helse, og det ventes at denne undersøkelsen kan kaste mer lys over årsaker og konsekvenser av psykologisk distress hos sykepleierstudenter. Undersøkelsen omfatter også data fra tre år ut i yrkeslivet. Sykepleierstudentene blir mer deprimert i løpet av utdannelsen. Denne økningen forsvinner når de kommer ut i yrkeslivet (Christensson er al, 2010). Et lignende mønster ser ut til å foreligge (psykologisk distress) hos norske sykepleiere fra studiestart, via studieavslutning og tre år ut i profesjonell praksis. De svenske og norske sykepleierne ser altså ut til å bli mer psykiske belastet under utdannelsen. Når de kommer ut i praksis, bedrer de sin psykiske helse. Gode undersøkelser som kan forklare disse endring ene i psykisk helse hos sykepleiere er foreløpig ikke gjort. I Helse- og omsorgsdepartementets rapport Psykisk helsetjenester for studenter fra 2008 etterspørres det mer kunnskap om studenters psykiske helse. Studentsamskipnadene i de største studiebyene i Norge er i gang med å gjøre slike undersøkelser (SHoT 2010), og de første rapporter skal komme i Konklusjon De fleste studier viser altså at studenters psykiske helse er mer belastet enn i normalbefolkningen. Selv om medisinerstudenter og sykepleierstudenter er de gruppene som er mest utforsket, virker det også som nordamerikanske og til dels europeiske studenter generelt har sterkere psykisk helsebelastninger enn tilsvarende grupper som ikke er studenter. Det er enkelte funn som viser at norske studenter ikke så belastet som de internasjonale studiene viser. Studier av årsaker til, og konsekvenser av studenters psykiske helsebelastninger, er foreløpig mindre utforsket og bør prioriteres i dette forskningsfeltet. Særlige viktige empiriske tema er: Personlighetens betydning for psykisk helse hos studenter (Røvik et al, 2010), betydningen av angst og av depresjon i forhold til det å gjennomføre et studium, samt betydningen av et støttende nettverk, inkludert psykisk helsetjeneste i studietiden. Særlige viktige teoretiske temaer er: Å utvikle teori i et salutogenetisk perspektiv om det å være student, gjerne i kombinasjon med bruk av Erik Eriksons teorier om vekst i utviklingskriser (1968). Referanser Alaf, E. M., Gliksman, L., Demers, A., & Newton-Taylor, B. (2001). The prevalence of elevated psychological distress among Canadian undergraduates: Findings from the 1998 Canadian Campus Survey. Journal of American College Health, 50, Benton, S. A., Robertson, J. M., Tseng, W. C., Newton, F. B., & Benton, S. L. (2003). Changes in counseling center client problems across 13 years. Professional Psychology: Research & Practice, 34, Dyrbye, L.N., Thomas, M.R., & Shanafelt, T.D. (2006). Systematic review of depression, anxiety, and other indicators of psychological distress among U.S. and Canadian medical students. Academic Medicine, 81, No. 4, April Christensson, A., Runeson, B,. Dickman, P. W. og Vaez, Marjan. (2010). Change in depressive symptoms over higher education and professional establishment - a longitudinal investigation in a national cohort of Swedish nursing students. Full Text Available By: BMC Public Health, 2010, Vol. 10, p Erikson, E. H. (1968). Identity, youth and crisis. New York: W. W. Norton & Company. Gorter, R., Freeman, G., Hammen, S., Murtomaa, H., Blinkhorn, A. og Humphris, G. (2008). Psychological stress and health in undergraduate dental students: fifth year outcomes compared with first year baseline results from five European dental schools. European Journal of Dental Education, Volume 12, Issue 2, pages Guthman, J. (2010). Incease in severity of mental illness among clinical college students: A 12- year comparison. Paper på APA kongressen press/releases/2010/08/students-mentalillness.aspx Gude, T. (1986). Studenters helse: behov for hjelp og bruk av behandlingsapparatet blant studenter ved Universitetet i Oslo. Oslo: Institute for Psychiatry, University of Oslo. Mogård, R., Olsen, R., Daae, C., & Rosvold, E. O. (2006). Helse- og trivsel blant studenter ved Universitetet i Oslo. Oslo: Studentsamskipnaden i Oslo. Nerdrum, P., Rustøen, T., & Rønnestad, M. H. (2006). Student Psychological Distress: A psychometric study of 1750 Norwegian 1st-year undergraduate students. Scandinavian Journal of Educational Research, 50, Nerdrum, Per, Rustøen, Tone og Rønnestad, M. Helge. (2009). Psychological Distress Among Nursing, Physiotherapy and Occupational Therapy Students: A Longitudinal and Predictive Study. Scandinavian Journal of Educational Research, Vol. 53, Røvik, J.O., Tyssen, R., Gude, T., Moum, T., Ekeberg, Ø og Vaglum, P (2007). Exploring the interplay between personality dimensions: A comparison of the typological and the dimensional approach in stress research. Personality and Individual Differences. Volume 42, 7, May 2007, Pages Schwarz, A. J. (2006). Are college students more disturbed today? Journal of American college health, 54, 6, Tyssen, R., Vaglum, P., Grønvold, N. T., & Ekeberg, Ø. (2001). Factors in medical school that predict postgraduate mental health problems in need of treatment. A nationwide and longitudinal study. Medical Education, 35(2), TNS Gallup (2007). Helse- og trivselsundersøkelse blant studenter i Trondheim. 13

8 14 REISEBREV FRA NEW YORK Arne Andreas Døske I november 2010 fikk jeg anledning til å dra tilbake til New York på besøk til The William Alanson White Institute (WAWI) for tredje gang. Flere av Instituttets medlemmer har flere ganger besøkt WAWI, og vi har en lang tradisjon med å hente lærekrefter og foredragsholdere derifra. Min første kontakt med WAWI var gjennom et samarbeid med Tor Jakob Sandvik og Jon Morgan Stokkeland. Sammen tok vi kontakt med Carola Mann som er æresmedlem ved vårt Institutt. Hun hjalp oss å komme i kontakt med daværende direktør ved WAWI, Joerg Bose, og nå avdøde John Fiscalini. Sammen med Institutt for Psykoterapi og Psykiatrisk klinikk Helse Stavanger, arrangerte vi et vellykket to dagers seminar i Stavanger. I 2007 var jeg med på fellesturen som vårt institutt arrangerte. Den reisen har tidligere vært omtalt her i Bulletinen. Etter denne turen tok jeg på nytt kontakt med Carola Mann. Hun hjalp meg igjen med å komme i kontakt med flere som er tilknyttet WAWI. Våren 2009 var jeg tilbake i New York. Den gangen med avtaler om samtaler med Edgar Levenson, Joerg Bose, Sandra Beuchler, Ira Moses og Carola Mann. I disse samtalene hadde jeg forberedt teoretiske spørsmål og veiledninger på mitt eget pasientarbeid. I tillegg var jeg invitert til å delta på WAWI sitt faste Case conference på tirsdager klokken Her møter en rekke av som er tilknyttet WAWI og drøfter en fremlagt problemstilling koblet til en behandling. Denne turen var til stor glede og en enorm inspirasjon i eget arbeid. Dermed var det bare å planlegge for en ny reise, og etter ett års forarbeid satte jeg meg på flyet fra Haugesund en tidlig fredags morgen i november. Denne gangen skulle jeg både reise for eget utbytte, men også på oppdrag for Instituttet. Jeg hadde i løpet av 2010 opprettet kontakt med Lewis Aron, med tanke på en veiledningssesjon mens jeg var i New York. Det viste seg imidlertid at han også var i tankene til jubileumskomiteen som hovedforedragsholder i forbindelse med vårt 50 års jubileum i Dermed endte jeg opp med en middagsavtale med Lewis Aron. I til legg hadde jeg planlagt møter med Sandra Beuchler, Philip Bromberg, Joerg Bose og Darlene Ehrenberg. Jeg var også invitert til å delta på Mark Blechners forelesning: Seven phallasies of Psychoanalysis. I tillegg hadde jeg om representant for vårt eget institutt, avtale med nåværende direktør ved WAWI, Jay Kwawer. Med spenning og forventningsglede landet jeg i New York i nydelig høstvær. Været på den tiden i New York kan være svært skiftende, fra isende vind til behagelig norsk sommertemperatur. De gangene jeg har vært i New York har jeg overnattet på et lite Inn på Amsterdam avenue som er både praktisk og rimelig til New York å være. Det ligger på Upper West side bare få minutters gange fra WAWI. To kvartaler unna ligger muligheten åpen for fantastiske løpeturer i Central Park. Det er også enkelt å bruke undergrunnen som er en utrolig effektiv måte å ta seg rundt New York. Det var en spesiell helg jeg ankom New York denne gang. Overalt var det skilt og andre påminninger om at løpet New York Marathon var denne søndagen. Da søndagen kom, var deler av parken avstengt grunnet sikkerhetstiltak i forbindelse med løpet. Det var fantastisk å stå å se på og ta del i den stemningen som preget byen, og rope heia til flere norske løpere. Det ble dessverre ikke deltakelse for egen del denne gangen, men kanskje ved en annen anledning. Noe med det fine når jeg reiser til New York er at det tar noen dager å venne seg til den nye døgnrytmen. Så da klokken var åtte mandags morgen hadde jeg allerede vært ute på en lenger tur i Central Park og var klar til å spise frokost på en typisk American Diner like om hjørnet. Dette er en kafé som både brukes av turister og New Yorkere. Dermed kan man når man reiser alene slik som jeg, sitte og observere og småprate med andre som spiser sin frokost ute. Det gir et lite inntrykk hvordan det kan være for noen å bo i denne byen. Etter hvert som dagene gikk og betjeningen kjente meg igjen, ble jeg mottatt med hyggelige hilsener og god service. Det er alltid hyggelig i en by hvor det er rikelig anledning til å kjenne seg fremmedgjort. Over en ekstra kopp kaffe forberedte jeg meg for dagens veiledning med Philip Bromberg. Jeg hadde vært på mail med han det siste året. Bakgrunnen var at jeg hadde lest hans bok Awakening the dreamer- Clinical Journeys (Bromberg, 2006). Han var i sine mailer svært positiv til å møte meg. Han hadde sendt meg tre artikler som jeg hadde lest på forhånd. Ps! Her er det bar å sjekke ut PEPWeb for å finne mye spennende. Jeg var ute i god tid, turen på tvers av Central Park til kontoret hans på Upper east side gikk raskere en jeg hadde trodd. Jeg gikk inn i bygningen som var en smal mursteinsbygning med et lite kunstgalleri i førsteetasje. Kontoret til Bromberg så ut som en liten leilighet, dog ikke preget av det samme oppussingshysteriet som vi ser i Norge. Etter kort venting ble jeg tatt imot og invitert med inn på kontoret. Jeg fikk sitte i det som åpenbart var pasientstolen. Det var en noe uvant stolarrangering. Vi satt rett ovenfor hverandre kun atskilt av en fotskammel. Jeg hadde på forhånd sendt han en transkribert timereferat fra en av mine pågående behandlinger. Det hadde selvsagt ikke blitt en så god time som jeg hadde håpet på, men lot det stå til. Da han tok opp papirene hadde han en rekke kommentarer flere steder. Disse var knyttet til steder hvor det var mulig å spore dissossiative prosesser. Vi fikk også tid til å drøfte hans perspektiv på terapeutens subjektivitet og teknisk bruk av denne. Her har Bromberg utviklet et klart og til dels eget perspektiv, se for eksempel kap. 7 i hans bok fra 2006 (Bromberg, 2006). En time går fort, og ikke lenge etterpå stod jeg full av inntrykk ute i Manhattans gater igjen. Senere samme dag hadde jeg avtale med Sandra Beuchler på hennes kontor på Upper West. Hun er kjent for sine to bøker Clinical forts. neste side 15

9 16 Values (Buechler, 2004) og Making a difference in patients life (Buechler, 2008). Jeg hadde snakket med henne to ganger da jeg var i New York i Så det var med glede jeg kom til ny avtale med henne. Jeg fikk anledning til å drøfte en pasient der håp står som sentralt tema. Hva er realistisk håp for denne pasienten? Hva kan han håpe på og ikke minst, hva håper jeg på? Med anbefalinger om små spennende gallerier forlot jeg kontoret hennes i 10 etasje. To slike møter på en dag etter min erfaring nok. Så resten av dagen brukte jeg til å utforske byen. Tirsdagen deltok jeg på Clinical case conference med Mark Blechner. Han er kjent blant annet for sitt arbeide om drøm (Blechner, 2001) og seksualitet (Blechner, 2009). Hans tema denne dagen var knyttet til seksualitet og de former seksualiteten kan ta. Han kom med eksplisitt oppfordring at analytikere som arbeider med variasjonen av menneskelig seksualitet, burde skaffe seg kunnskap om dette for eksempel gjennom besøk i en av de menge pornografiske butikkene i byen. Poenget hans var at analytikere generelt hadde for liten fakta kunnskap om hva som tenner ulike mennesker. Samtidig rettet han mild kritikk til nå avdøde Stephen Mitchell om at hans innflytelse ved den relasjonelle dreining i psykoanalysen, hadde hatt en uheldig virkning ved at den til dels fjernet seksualitet som tema i psykoanalysen. Dette førte med seg en god diskusjon i etterkant. Samme kveld møtte jeg tidligere direktør ved WAWI, og over et bedre måltid diskuterte vi kulturforskjeller mellom New York og Norge. Vi reflekterte hvordan kulturen og pasientgrunnlaget påvirker teoriutviklingen. Er den for eksempel direkte overførbar til den pasientgruppen jeg og andre arbeider med. Bose var også opptatt av at de som bor i New York lever med en høyere grad av angst på grunn av manglende velferdsgoder som vi har her i Norge. Senere i uken hadde jeg og en avtale hvor vi sammen drøftet en pasient jeg arbeider med og pasientens depressiv problematikk. Se for eksempel kap 19 i boken Handbook og Interpersonal Psychoanalysis (Lionells, Fiscalini, Mann og Stern, 1995). På onsdagen hadde jeg en middagsavtale med Lewis Aron. Vi møttes på en uformell restaurant ikke langt fra hans kontor. Det ble flere timer ved bordet hvor vi diskuterte en rekke temaer blant annet psykoanalyse, gitarer og nye tekniske dippedutter. Aron fortalte at han hadde kommet over kilder som kunne tyde på at også Freud var blant de som stimulerte sine kvinnelige pasienter til orgasme tidlig i sin karriere. Visstnok var dette ikke en ukjent behandlingsform for nervøse lidelser i den tidsperioden. Etter hvert kom jeg også inn på Instituttetts ønske om å invitere ham til vår jubileumskonferanse i løpet av høsten Etter noe forhandling takket han ja til å planlegge dette i en meget travel hverdag. Han arbeider for tiden med en bok der temaet er knyttet til psykoanalysens ut vikling gjennom polarisering, det vil si slik jeg forstod han hvordan psykoanalysen har definert seg ut fra det den ikke er. Ikke suggesjon, ikke hypnose, ikke psykoterapi osv. Aron er opptatt av hvordan denne måten har vært til hinder for en åpen utvikling av psyko- analysen. Dette er i tråd med det arbeidet han har gjort før. Så her kjære medlemmer er det bare å glede seg til høsten Et annet poeng med samtalen var å knytte kontakt med New York University og den psykoanalytiske avdelingen der. Det var Aron svært åpen og glad for. Han inviterte meg med på forelesninger neste dag, men dessverre kolliderte det med andre avtaler jeg hadde denne gang. Kvelden ble avsluttet med konsert på legendariske Beacon theatre, der blant annet Martin Scorcese sin film om Rolling Stones, Shine a light er spilt inn. Som avslutning på uka hadde jeg en lenger lunsj med nåværende direktør for instituttet Jay Kwawer. Jeg uttrykte takknemlighet for det lange og gode samarbeidet mellom våre to institutter. Han fortalte om deres økonomiske situasjon og hvordan søkermassen til instituttet var dalende og bekymringsfull. Heldigvis hadde de i en god periode kjøpt den bygningen de nå holder til i, slik at de hadde en solid grunnøkonomi. Noe som var svært gledelig for oss var at de satte stor pris på besøk fra Norge, både slik jeg gjorde denne gang ved at jeg reiste alene og slik vi gjorde det i 2007 ved at vi reiste over en gruppe i regi av Instituttet. I løpet av lunsjen ble vi enige om å planlegge for et nytt besøk av en hel gruppe fra Instituttet. Så dersom noen av dere kunne være interessert i et slikt besøk kan dere melde interessen via mail til Tulla. Så kan vi eventuelt arbeide frem et konkret program med utgangspunkt i deltakernes ønsker, både om tema og foredragsholdere. 17

10 Minneord Lars Thorgaard Eivind Haga og Jon Morgan Stokkeland Minneord Alberta Szalita Tor Jakob Sandvik Fra en fylt Risskov kirke tok vi sammen med familie, venner og kolleger den avskjed med psykiater Lars Thorgaard. Han døde av en aggressiv kreftlidelse, knapt 63 år gammel. Et enestående medmenneske og en god kollega og kjær venn er her ikke mer. Lars Thorgaard var enebarn fra Esbjerg, studerte medisin i Århus og reiste umiddelbart etter embetseksamen til Oslo for å bli psykiater. Under ISPS kongressen i Oslo 1975 møtte han for første gang professor Gaetano Benedetti fra Basel. Hans foredrag gjorde et uudsletteligt indtryk på mig. Enda mer betatt ble Lars da Benedetti samtalte med ham på tomannshånd om veier for en fremtidig psykiater- og psykoterapeutkarriere. Dermed var to livslange vennskap etablert; med Psykosepsykoterapihøvdingen og med Norge. Etter spesialistutdannelsen i psykiatri drev han først praksis i Odense før han i 1991 ble overlege ved Psykoterapeutisk avdeling E, Psykiatrisk Hospital i Århus. Her var han særlig engasjert i psykoterapiutdannelse og supervisjon av yngre psykiatere. Da den psykoterapeutiske avdeling ble nedlagt, reiste Lars til Herning hvor han i 2008 opprettet Center for Relationsbehandlig, Mestring og Miljøterapi. Da hadde han gjennom de foregående år hatt et nært samarbeide med det psykoterapeutiske og miljøterapeutiske forskningsmiljøet i Stavanger. Dette avspeiles i Lars Thorgaards fembindsverk Relations behandling i Psykiatrien fra Lars Thorgaard har hatt stor betydning for psykoterapien i Danmark, som igangsetter og inspirator på mange nivåer. Han var medstifter av Dansk Selskab for Psykoanalytisk Psykoterapi (DSPP) og deres årlige supervisorseminarer. Gjennom flere tiår inviterte han gjeste lærere fra Institutt for psykoterapi til sine danske prosjekter. Likeså ble han etter hvert en avholdt og inspirerende lærer og veileder ved en rekke seminarer i Norge. Noe av det som kjennetegnet Lars og som inspirerte mange av oss, var hans evne til konsentrert oppmerksomhet og et intenst engasjement. I arbeide med de sykeste pasientene så han alltid håp i håpløsheten. Betydningen av den medmenneskelige relasjon sto i sentrum for hans liv og virke. Dette viste han først og fremst i sitt virke som terapeut og som veileder, men også i kollegiale og sosiale sammenhenger. Enebarnet viste en forbilledlig respekt og omtanke for egen familie og fulgte ivrig med i barn og barnebarns liv og utvikling. Sammen med sin kjære Lisbeth praktiserte de open house for mange av oss tilreisende. Tapet av Lars Thorgaard er smertelig for mange av oss. Størst er det nok for familien. Derfor er de nærmest i våre tanker, når vi lyser fred over Lars' minne. Dr. Alberta Szalita døde 20. november 2010 i USA. Den 20. februar samme år feiret hun sin hundre års fødselsdag. I den anledning ble hun omtalt her i Bulletinen. Alberta Szalita er kjent som en av New Yorks mest innflytelsesrike psykoanalytikere, både som kliniker og teoretiker. Hun var tilknyttet Columbia University og The William Alanson White Institute som lærer, veileder og læreanalytiker. Hun var født i daværende Ukraina, som senere ble polsk. Hun var medisinsk utdannet i Warszawa i 1936 og arbeidet tolv år som lege innenfor et stort erfaringsområde. Mens hun var bortreist på en medisinsk konferanse, ble hele hennes familie utslettet i Holocoust. I 1948 påbegynte hun psykoanalytisk utdanning i Paris. Kort etter fikk hun et stipend til USA. Hun arbeidet ved Chestnut Lodge fra , bl.a. under veiledning av Frieda Fromm Reichmnann. Der konsentrerte hun seg særlig om behandlingen av schizofrene. Da Fromm-Reichmann døde i 1957, ble hun bedt om å overta kandidatundervisningen ved The William Alanson White Institute etter henne. Alberta Szalita har en legendarisk posisjon innenfor sitt miljø. Hun hadde en evne til å være direkte og klar, som gjorde at selv alvorlig psykotiske pasienter kunne føle seg trygge på henne. Hun var lettfattelig i sine teoretiske formuleringer, hun hadde en åpen og integrerende tilnærming i sin måte å forstå på, og som person var hun omsorgsfull og sjenerøs ut over det vanlige. I tillegg til det psykoanalytiske miljøet i NY, var hun engasjert i utviklingen av psykoterapi og psykoanalyse i Norge og i Israel. Hun var en dedikert norgesvenn og hadde omfattende kjennskap til norsk litteratur. Hun hjalp til under etableringen av Institutt for psykoterapi i 1962, hvor hun også deltok under åpningsfesten. Alberta Szalita har hatt stor betydning for det norske, psykoanalytisk orienterte psykoterapimiljøet i hele sin bredde. Hun har vært gjeste - lærer siden begynnelsen av tallet. I perioder har hun vært særlig aktiv i forhold til Norsk Psykoanalytisk Institutt og Norsk Psykiatrisk Forening, hvor hun begge steder var æresmedlem. De som har møtt henne, vil huske henne. De som har vært så heldige å bli kjent med henne gjennom mange år på hennes norgesbesøk, er privilegerte. For de som Alberta Szalita bare er et navn, er det mulig å bli kjent med henne gjennom de publikasjonene som finnes av henne og om henne. Det vil berike dem, og det minne som er om henne

11 Debatt Debatt 20 Relasjonsbehandlingens plass i utdanningene framover Leif Jonny Mandelid Mandelid er psykologspesialist og arbeider ved Kronstad DPS. Siden 2003 har han vært undervisningsleder ved Utdanning i psykoterapi ved psykoser. Til det velvillige medmenneske Vi vet ennå alt for lite om årsakene til de mentale forstyrrelsene vi kaller psykose og schizofreni. Derfor både famler vi og strides vi om hvordan disse tilstandene bør behandles. Personer som selv opplever tilstandene har til dags dato lidd under fagfolks tendens til å redusere både problemene og løsningene på dem til enten natur eller kultur. De har også opplevd det absurde at de selv er de siste som har blitt spurt om hva som har vært til hjelp for dem i forsøkene på å bli frisk eller bedret. Når vi omsider spurte brukerne selv, fikk vi inn et skred av tilbakemeldinger som kan hjelpe oss til å endre praksis på en måte som er mer meningsfull og nyttig i personens egen bedringsprosess (Borg & Topor, 2003, Davidson, Rakfeldt & Strauss, 2010). Det kan se ut til at hovedstrømmen av psykisk helsevern har vært innom en gedigen omvei fra der moralsk behandling startet like etter opplysningstiden. Nå er det på høy tid å sette etiske og humane aspekter ved psykosebehandlingen i høysetet igjen. Etter hvert må vi ta inn over oss at enten vi tilbyr medisinsk, psykologisk eller sosialfaglig hjelp, så formidles virkningen av hjelpen gjennom møter mellom mennesker, eller relasjoner. Vi kan derfor ikke lenger tenke oss noen form for hjelp som ikke innebærer at vi interesserer oss for hvordan relasjonen mellom terapeut og pasient, hjelper og bruker fungerer. Å få etablert en relasjon preget av respekt, dialog, myndiggjøring av den andre og gjensidig læring er nøkkelen til hvorvidt våre midler eller metoder for øvrig vil virke (Norcross, 2002). SEPREPs utdanninger ble tuftet på denne erkjennelsen og har overlevd gjennom den. Men fra å være nært knyttet til psykoanalytisk metateori, er den nå knyttet opp til relasjonsforståelse i en åpnere, mer fenomenologisk, hermeneutisk og konstruktivistisk forstand. Relasjonsforståelse og relasjonsarbeid vil slik vi i SEPREP ser det, også være ryggraden i utdanningen av psykoseterapeuter i framtiden, uansett hvilken skoleretning eller filosofi de for øvrig bevisst eller ubevisst bekjenner seg til. Psykoser og det vi kaller schizofrenier har til felles at de innebærer større og mindre sosial funksjonssvikt. Det er vanskelig å forstå og å gjøre forstått i forhold til andre mennesker. Personer med disse lidelsene har ofte blitt unngått av andre eller har selv valgt å unngå andre, fordi det er for forvirrende og krenkende å ikke klare å prøve å kommunisere med andre, uten at det skaper store misforståelser eller avvisning. Dermed får ikke personen tilgang på viktig selvkunnskap gjennom speilinger i velvillige andre. Dette gir ytterligere næring til en kaotisk og ofte negativ opplevelse av seg selv, eller veldig individuelle og fastlåste forestillinger om selvet som er vanskelig å godta for andre. Det blir lett en kamp om forståelsen av hvem jeg er og hvem jeg får lov til å være. En kamp om å kreve eksistens og å bli tilkjent eksistens. Likeledes en forvirring mellom hva som tilhører opplevelsen av personen selv, i motsetning til opplevelsen av andre og omgivelsene. Hva kan ha gått galt? Hvordan kan slikt utvikle seg? Det vet vi ikke sikkert, men mye tyder på at noe har sviktet og fortsatt svikter i dialogen mellom personen og andre mennesker, enten dette er en årsaksfaktor, utløsende eller vedlikeholdende faktor. Forsøk på å gjøre seg forstått eller bli forstått ender i toveis monologer eller enetaler, som er oppskriften på ensomhet eller maktmisbruk. Botemiddelet må bli dialog som forutsetter relasjon og gjensidige innrømmelser (Bakthin, i Morris, 1994). Aristoteles (i Stanghellini, 2004) snakker tidlig i vår selverkjennelse om at noen kan mangle en slags samfølelse, en sensus communis, både i seg selv og i forhold til andre. De mangler samfølelse i seg selv på den måten at sansninger og tanker ikke ser ut til å flyte sammen i en selvfølgelig, sømløs eller ureflektert følelse av å være et jeg. Et jeg som heller ikke opplever å gjøre det som er selvfølgelig eller riktig ut ifra hva situasjonen til enhver tid krever. Samfølelsen kan også svikte i forhold til andre på den måten at personen ikke forstår hva andre holder på med eller hva som i samfunnet eller kulturen usagt blir ansett som naturlig eller riktig å gjøre i gitte situasjoner. Personen har av ukjente årsaker ikke klart å innforlive eller legemliggjøre uskrevne sosiale spilleregler. Det blir ingen naturlig flyt i personens bevegelse, tale eller mellommenneskelige opptreden. Det som gjøres ureflektert og automatisk av folk flest, blir av personen til gjenstand for handlingslammende og utmattende refleksjon (Sass & Parnas, 2003). Ved å stadig risikere å handle i utakt med forventningene som er knyttet til disse spillereglene, fortoner personen seg i tillegg som underlig eller fjern for andre. Vi lager oss hypoteser for å prøve å forstå hvorfor dette skjer. I vår tid ville Bruner si at personen ikke utfører acts of meaning eller meningsbærende handlinger. Blankenburg (2001) ville si at personen ikke behersker common sense eller sunn fornuft. Det er en fornuft som ikke er tuftet på dannelse eller utdannelse, men som består av god dømmekraft ut ifra hva en situasjon krever, forts. neste side 21

12 Debatt Referater 22 særlig en sosial situasjon. Altså nært beslektet med Aristoteles begrep praktisk dyd. Uten common sense forstår ikke personen å gjøre det som alle (les de fleste) ville ha gjort med naturlig selvfølgelighet i en gitt situasjon. Da snakker vi ikke om villet protest eller demonstrative normbrudd, men mangel på forståelse. Et menneske som for eksempel blir brakt inn for onani på offentlig sted er på dette grunnlaget verken pervers eller forbryter. Hva er samfølelse, meningsbærende handlinger eller common sense? Det er bestemt ikke noe som er etablert en gang for alle, slik at en person enten har det eller ikke har det. Heller ikke er det slik at dem som allerede har det kan kreve eiendomsrett til den og stenge alle nykommere ute fra å bidra til den. Common sense er i stedet en endeløs mellommenneskelig prosess, hvor alle mennesker i prinsippet kan bidra til å utvikle den. Det forutsetter imidlertid at vi hører på hverandre, snakker med og ikke til hverandre og gjør innrømmelser i forhold til hverandre. Det forutsetter altså dialog. Bruner (2002) advarer oss mot å betrakte den andre som et lukket rom av mentale prosesser. Han hevder at i den kognitive revolusjonen vi opplever i vår tid, kan det være lett å låse seg i en forståelse av bevisstheten som en isolert informasjonsprosessor. Skjer det, blir vi blinde for hvordan bevisstheten skaper mening gjennom samhandling hvor selvet både former og blir formet av andre. Både monolog og dialog foregår i relasjoner. Ved monologen dikterer herren slaven og gjør slaven til middel for å nå egne mål. Ved dialog er den andre et mål i seg selv. Det er et møte mellom likeverdige (Bakthin, i Morris, 1994). Det er denne formen for relasjon, møtet mellom likeverdige, som er grunnlaget for utvikling av en felles forståelse av virkeligheten, en felles virkelighet. Ettersom psykotiske lidelser og schizofreni ofte innebærer en mangel på felles virkelighet, er relasjon og dialog både et middel og et mål i behandlingen av psykoser. Et middel vi ikke kommer utenom og et mål vi oppnår i varierende grad. Derfor må relasjonsforståelse ha en sentral plass i våre utdanninger også i framtiden. Både dannelse, opprettholdelse og bedring ved slike lidelser som vi her snakker om er av dyptgripende relasjonell karakter. Den syke blir sykere av å bli definert som et objekt i stedet for som et annet subjekt. Forholder vi oss derimot som subjekter i forhold til andre subjekter, blir læringen gjensidig. Med Benedetti (1976) kan vi si at den sinnslidende både er et medmenneske og en lærer. Vi blir fattigere som mennesker og mindre opplyste ved å ikke lytte til og ta lærdom av slike lærere. Referanser Benedetti, G. (1976): Der Geisteskranke als Mitmensch. Gôttingen. Vandenhoeck und Ruprecht. Blankenburg, W. (2001): First steps toward a psychopathology of common sense. Philosophy, Psychiatry & Psychology, 8, 4, Borg, M. & Topor, A. (2003): Virksomme relasjoner. Oslo. Kommuneforlaget. Bruner, J. (1990): Acts of meaning. Four lectures on mind and culture. London. Harvard University Press. Davidson, L., Rakfeldt, J. & Strauss, J. (2010): The roots of the recovery movement in psychiatry. New York. John Wiley & Sons, Ltd. Morris, P. (Ed.), (1994): The Bakhtin reader. Selected writings of Bakhtin, Medvedev and Voloshinov. London. Edward Arnold. Norcross, J. C. (Ed.) (2002): Psychotherapy relations that work: Therapist contributions and responsiveness to patients. New York. Oxford University Press. Sass, L. A. & Parnas, J. (2003): Schizophrenia, consciousness and the self. Schizophrenia Bulletin, 29, 3, Stanghellini, G. (2004): Disembodied spirits and deanimated bodies: The psychopathology of common sense. Oxford University Press. Oxford. International Federation of Psychoanalytic Societies. XVI International Forum of Psychoanalysis. Torbjørn Alme The International Federation of Psychoanalytic Societies arrangerte i Athen i tidsrommet oktober 2010 det 16. Internasjonale Forum for psykoanalyse. Konferansen hadde tittelen The Intrapsychic and the Intersubjective in Contemporary Psychoanalysis. Vertskap var The Hellenic Society of Psychoanalytic Psychotherapy. I sin åpningstale fremholdt presidenten for konferansen, dr.grioris Vaslamatzis, at samspillet mellom det intrapsykiske og det intersubjektive er helt sentralt i dagens psykoanalytiske tenkning. Diskusjonen er ikke bare teoretisk; den har åpenbare kliniske implikasjoner, ikke minst for forholdet mellom analytiker og analysand. Konferansen hadde samlet deltagere fra Egypt i øst og til USA i vest og det greske innslaget var dominerende. Foruten å være generalsekretær i IFPS' eksekutivkomitè, satt vår egen Agnar Berle som medlem i konferansens vitenskapelige komitè. Sedvanlig var konferansen delt inn i symposier, forelesninger, posters og paneldiskusjoner. Temaene dekket et bredt spekter innen psykoanalysen og med en naturlig vekt på konferansens hovedtema. Gledelig var det å se at også barnepsykoanalytikere presenterte sine kliniske erfaringer. I et referat som dette kan vi selvsagt bare velge ut noen få eksempler fra konferansens foredrag og diskusjoner. Konferansens pre-forum hadde som tema nevrovitenskapenes forhold til psykoanalysen og vice versa. Størst forventninger, i alle fall blant norske deltagere, var det nok knyttet til Malcolm Solmes' foredrag der han presenterte interesseante funn som peker på bemerkelsesverdige nevrale likheter mellom psykotiske tilstander og drømmer. M.A Gonzales-Torres fra Spania holdt et foredrag med tittelen: Psychoanalysis and Neuroscience. Friends or Enemies?, der han oppsummerte diskusjonen om muligheten for et fruktbart møte mellom de to disipliner. Han trakk særlig frem nevrovitenskapenes overlegenhet hva gjelder metodiske og vitenskapelige trekk. Når det så gjelder psykoanalysens forsøk på å tilpasse seg et evidens-basert, naturvitenskapelig paradigme, (han advarte mot det han kalte en nymotens frenologi i farger), var Gonzales-Torres lite optimistisk. Han tillot seg heller å stille seg kritisk til det han benevnte som paradigmeterror, og at psykoanalysen burde stille seg utenfor denne debatten. Hans svar på spørsmålsstillingen i foredraget var: Neither friends nor enemies, just family. Sveitseren P Magistretti kunne oppfattes som mer optimistisk og trakk frem forskning som påviste dannelsen av nye engrammer i hjernen som resultat av nye erfaringer. Problemet synes å være om man kan knytte dette kun til mellommenneskelige erfaringer avgrenset til det terapeutiske rommet. Den amerikanske psykoanalytikeren A.W Rachman holdt et interesseant foredrag om Ferenczis analyse av Elisabeth Severn. Denne skapte i sin tid svære bruduljer i det analytiske miljøet i Wien og ble ansett som kjettersk og forts. neste side 23

13 Referater Referater vill analyse. Rachman trakk frem at Ferenczis nye metoder var banebrytende og at vi hos Ferenczi ser forløperne til senere tiders motoverføringsanalyser og nytten av selfdisclosure, særlig i behandlingen av pasienter med løsere psykologiske personlighetsstrukturer. Både P. Bosohan fra Argentina og de italienske psykoanalytikerne C.Bonomi og F. Borgogna fra Italia hadde foredrag om Ferenczi. Alle disse foredragene pekte fremover mot konferansen som skal holdes i Budapest i mai Denne er allerede døpt Sandor Ferenczi International Conference: Faces of Trauma. Den tyske psykoanalytikeren R. Funk, som hadde vært elev av Erich Fromm, og som representerte The International Erich Fromm Society i Tubringen, trakk paralleller mellom Fromms og Sullivans tenkemåter. Foredraget var høyst relevant med tanke på konferansens tema i det Funk gjorde rede for Fromms terapeutiske og mellommenneskelige holdning generelt, nemlig åpenhet, direkthet, emosjonell tilgjengelighet og viktigheten av å kunne være-i seg selv som en forutsetning for å kunne være hos den andre. Carola Mann, æresmedlem ved vårt institutt, holdt et foredrag med tittelen Psychodynamic Understanding of Different Cultures. Her tok hun opp maktkonstellasjonene i psykoanalytisk behandling, at disse kan oppfattes svært ulikt i vestlige vs. østlige, asiatiske og afrikanske kulturer og at det vestlige idealet om individualitet, også som et mål i psykologisk behandling, er fremmed for andre kulturer der samhold og tilhørighet er langt viktigere og i mange tilfeller også helt nødvendig, for overlevelse og tryggtrygg hetsfølelse. I denne forbindelsen problem atiserte hun også det å stille spørsmål til pasienten / analysanden. I vår vestlige kultur blir dette som regel oppfattet som interesse med tanke på å hjelpe (selv om Carola Mann også mente at dette kan bli en enerverende tvangstrøye i behandlingen av pasienter fra vestlige kulturer), blir dette ofte oppfattet som avhør eller mistillit av pasienter fra ikke-vestlige kulturer. Julia Kristevas foredrag med tittelen The Passion of Motherhood trakk fullt hus. Plutselig ble stort auditorium fullsatt med tilhørere som ikke var deltagere på konferansen. Kristeva har en høy stjerne i dagens intellektuelle debatt. Så vidt undertegnede kunne oppfatte, reiste hun spørsmålet om hvorvidt dagens mødre er mer knyttet til og avhengig av kjøpesenteret enn til noe annet og at de har overlatt spørsmålet om barna til pediaterne. Diskursen om hva morsrollen innebærer har bleknet. Dette er et provokatorisk spørsmål. I mellommenneskelig henseende trakk Kristeva frem spedbarnsmødres naturlig iboende evne til å knytte emosjonelle bånd til andre, noe som er et pre i alle relasjoner. Ellers hadde Kristeva teoretiseringer omkring eros og ødipal-konflikten som unndrar seg undertegnedes forståelse. De norske bidragene på konferansen var fra psykologene Vigdis Eidissen, Agnar Berle og Eystein Våpenstad. Vigdis Eidissens foredrag hadde tittelen Without You-not me. Subjectivity and intersubjectivity in psychosis, der hun særlig trakk frem den psykotiske pasientens mangelfulle evne til mellommenneskelig kommunikasjon og psykoanalysens potensial med tanke på å gjenopprette den brutte forbindelsen mellom den isolerte psykotiske pasienten og andre mennesker. Et intersubjektivt utgangspunkt er en helt nødvendig forutsetning for at dette skal kunne skje. Eidissen vektla også den affektive inntoningen som helt sentralt i behandlingen. Agnar Berles hadde gitt sitt foredrag overskriften Clinical experiences which moved me from a one person intrapsychic perspective toward a more interpersonal/ intersubjective perspective. Foredraget var klinisk orientert og berørte sentrale temaer som overføring / motoverføring og viktigheten av å skape en terapeutisk situasjon som involverer både pasient og terapeut i en interpersonlig og intersubjektiv scene som skaper forandring. Eystein Våpenstads innslag tok opp spørsmålet om konfidensialitet og behovet for å be skytte det terapeutiske rommet i møtet med dagens teknologiske utvikling. Temaet var knyttet opp til et klinisk eksempel fra en barne terapi der ivaretagelse av barnets behov for konfidensialitet kunne komme på kollisjonskurs med et nødvendig samarbeid med barnets foreldre. Foruten at man kan stille mange kritiske spørsmål ved det pedagogiske utbyttet man kan få ved å høre på en rekke foredrag der foredragsholder skal prøve å få sagt mest mulig på kortest mulig tid (som regel tyve minutter, en tidsramme ingen klarer å holde) og der simultanoversettelsene kommer gjennom skurrete hodetelefoner, oppstår der en ikke helt ubetydelig språkbarriere ved slike konferanser. I klartekst betyr dette at det for mange av oss nordboere ikke alltid er så lett å forstå den engelsk som praktiseres sør for alpene og i Sør- Amerika. Desto mer av en lettelse var det å lytte til engelskmannen R. D. Hinselwoods foredrag siste konferansedag der han trakk opp noen historiske utviklingslinjer i psykoanalysen med særlig vekt på den interpersonlige og intersubjektive tradisjonen. Han advarte betimelig mot en ukritisk bruk av intersubjektive motoverføringstolkninger, self-disclosure, i psykoanalytisk behandling. Det var en særlig god opplevelse å høre Daniel Stern snakke om hva han så som implikasjoner for et utviklingspsykologisk, intersubjektivt perspektiv på dagens psykoanalyse. Han la særlig vekt på de små, motoriske aktiviteter i mellommenneskelig samspill som er så viktige for kontakt og trygghet, og han har etter hvert blitt kritisk til blant annet psykoanalysens begrep om indre objektrelasjoner. Diskusjonen mellom Stern, Hinshelwood og Jay Greenberg var etter undertegnedes mening, kanskje konferansens mest utbytterike seanse. Den nå 77 år gamle Sterns tema er på dette tidspunktet i livet hans, vitalitet, og der bevegelse er i sentrum. Dette viste han til fulle ved å utfolde seg på dansegulvet med en imponerende energi, til latin-amerikanske rytmer, omsvermet av, og sammen med fire kvinnelige konferansedeltagere fra Mexico

14 UTVALG FOR EtterUTDANNING Onsdag 16. mars, kl Generalforsamlingen Sakspapirene ligger på nettsiden Ta kontakt med Tulla dersom du ønsker å få de tilsendt per post. HUSK! Veiledningsseminar september Sandra Buechler Høsten 2008 hadde vi besøk av Sandra Buechler, fakultetsmedlem og læreanalytiker ved William Alanson White Institute. Flere av oss ble beveget da hun med sitt varme engasjement snakket om "Depression and Regret In Clinicians and Their Patients". Hun har skrevet bøkene "Clinical Values - Emotions That Guide Psychoanalytic Treatment" (2004) og "Making a Difference in Patients' Lives" (2008). Vi har nå gleden av å invitere til nytt seminar med henne fredag 2. september INVITASJON TIL FAGMØTER OG SEMINARER Vi minner om kalenderen på instituttets hjemmeside Der finner dere invitasjoner til møtene og omtaler av disse. Samtidig gjør vi oppmerksom på at møter og seminarer i tillegg vil bli sendt ut per mail noen uker før møtedato. Onsdag 13. april kl Randi Ulberg Kjønnsforskjeller i respons på overfør-ingstolkninger hos pasienter i psykodynamisk terapi. Randi Ulberg er psykiater og barne- og ungdomspsykiater, medlem av Instituttet og har tatt doktorgrad i emnet hun skal foredra om. Lørdag 3. september vil Sandra Buechler ha det årlige veilederseminaret for medlemmer. Endelig program og invitasjon kommer senere. Onsdag 19. oktober kl Olaf Rørosgaard Mentaliseringsbegrepet i fransk psykoanalyse forsøk på å forstå hvordan mentalt liv oppstår på bakgrunn av det affektive. Onsdag 16. november kl Christian Moltu Terapeuters indre arbeid og selvregulering i møte med vanskelige terapiprosesser. Onsdag 7. desember kl Julemøte Årets julemøte avholdes som vanlig etterfulgt av sosialt samvær og lettere servering. Onsdag 11. mai kl Erik Stänicke Analytic change after analysis a conceptual case-based follow-up study. Erik Stänicke vil holde foredrag med utgangspunkt i sin doktoravhandling Analytic change after analysis a conceptual case-based follow-up study. Avhandlingen er en studie av psykologisk endring hos mennesker som har gått i psykoanalyse. Sentrale temaer i avhandl-ingen er hva som kjennetegner endring hos mennesker som har gått i psykoanalyse og hvordan man kan forstå endringen som skjer etter avsluttet analyse. Erik Stanicke er psykologspesialist og i avslutning av utdannelse ved Psykonalytisk Institutt. Onsdag 8. juni kl Sommermøte, Eivind Tjønneland Subjekt, metafor og overføring mellom skjønnlitteratur og psykoanalyse Eivind Tjønneland er professor i nordisk litteraturvitenskap ved UiB. Han har utgitt en rekke bøker om Holberg og opplysningstida, har doktorgraden på Søren Kierkegaards ironibegrep, og har skrevet boka "Ibsen og moderniteten" (1993) samt en rekke artikler om Ibsen. Han har også arbeidet som idehistoriker og er medforfatter av Norsk idehistorie bind 6. Han har dessuten arbeidet med psykoanalyse og skjønnlitteratur i en årrekke, og har blant annet oversatt Freuds "Bruddstykke av en hysterianalyse" til norsk og skrevet et langt etterord (2007)

15 kurs og konferanser Bergen mandag 2. mai. Oslo onsdag 4. mai Dagsseminar med George Downing Video Intervention Therapy for Working with Human Relationships. Info og 28. mai Jeløyseminaret 2011 Hotell Refsnes Gods på Jeløy er som før rammen om seminaret og gir god materiell omsorg og rekreasjon. Enda viktigere er det faglige innhold. Seminarets tema er: Har vi glemt å sørge? Sorgens betydning i psykoanalytisk basert tenkning og praksis. To spennende foredragsholdere har vi hatt gode dialoger med, og gleder oss til å presentere: Psykolog og kandidat ved Psykoanallytisk Institutt, Tonya Sue Madsen, og psykiater og lærer ved vårt institutt, Jon Morgan Stokkeland. Ganske snart sendes ut program og invitasjon til påmelding. Dette sendes primært til alle kandidater og medlemmer ved vårt institutt og ved Psykoanalytisk Institutt. Har dere andre gode kolleger eller venner som kunne ha glede av å være med må de gjerne gjøres oppmerksom på seminaret. Poenget er ikke å stenge ute gode kolleger uten "medlemsskap", men å sørge for at seminaret får preg av et kollegialt forum, med glede over faglig påfyll og faglige samtaler. Komiteen ønsker velkommen og håper mange har lyst og anledning til å være med. 31. mai 4. juni International congress The International Society for the Psychological Treatments of Schizophrenia and other Psychoses (ISPS) organises the 17th International congress on Psychological Therapies for Psychoses in the 21st century: influencing Brain, Mind and Society. 31st May 04th June Dubrovnik, Croatia. Contacts: Ivan Urlić (scientific), Branko Juvan (administration). Info juni, kl The First South of England Psychotherapy Conference Understanding and Treating Borderline Personality Disorder. Prof. Glen Gabbard. Conference opened by Dr Gwen Adshead, Broadmoor Hospital. Chaired by Prof. Paul Williams, The British Psychoanalytic Society. The Stripe Auditorium, Winchester University, King Alfred Campus, Hampshire, United Kingdom. 18th June 2011, 9.15am to 1.30pm. Info: oktober Krakow, Poland 1st combined conference, organised by EFPP adult section and EFPP child & adolescent section October 2011, Krakow, Poland. Info: januar 2012 Seminar Trauma, Depression and Dreams, Neuroscience Pschotherapy med bl.a. Mark Solms. Dette er et samarbeidsprosjekt mellom Norsk Psykiatrisk Forening, Norks barne- og ungdomspsykiatrisk Forening, Norsk Psykologforening, Institutt for Psykoterapi, Norsk Psykoanalytisk Forening og Avd for personlighetspsykiatri på Ullevål Universitetssykehus. Mer info i kommende Bulletiner. seminarvirksomheten Følgende seminarer er utlyst med søknadsfrist 20. mars 2011 Innføringsseminaret i Oslo vil gå over 12 mandager pr. år. Seminarleder psykiater Kjell Petter Bøgwald. Innføringsseminar i Trondheim vil gå over 12 fredager pr. år. Seminarleder psykiater Rune Johansen. Videregående seminar i Oslo vil gå over 13 torsdager pr år. Seminarleder psykiater Ingrid Guldvog. Planlagte seminarer med søknadsfrist 20. september 2011 Det vil i månedsskiftet august/september bli utlyst innføringsseminar i Oslo samt videregående seminar i Oslo. Disse vil starte i januar Videre i 2012 planlegges innføringsseminar i Oslo samt videregående seminar i Oslo og i Agder. Nye seminarer fra vårsemesteret 2011 Innføringsseminar i Oslo: Innføringsseminar i Bergen: Seminarleder Jon Morgan Stokkeland Seminarleder Agnar Berle Lege Claudia Durczewska Psykolog Per Birkhaug Lege Kjetil Horn Lege Iselin Dyrseth Psykolog Oliver Hörnlein Psykolog Kjell Grønnevik Psykolog Espen Håland Psykolog Torbjørg Hauso Psykolog Gunhild Rindal Kulbotten Lege Alviina Lind Lege Mirim Midtgaard Lege Siri Anita Medalen Psykolog Christina Skogland Psykolog Alexander Olsen Lege Kristin Egeland Valseth Psykolog Mette Kristin Skram Videregående seminar i Oslo: Seminarleder Inger Anita Brynestad Psykolog Rune Bjørgo Lege Magnhild Høivik Lege Kristin Mack-Borander Psykolog Kjersti Strønstad Lege Bodil Vik Psykolog Frode Voll-Aanerud 28 29

16 annen informasjon SEMINAR MED BRUCE FINK The Relevance of Lacanian Theory and Technique to Clinical Work Today Lokale kontaktpersoner for 2011 Ragnhild Steen, N-Norge, avd Troms Grazyna Banach, N-Norge avd Nordland Nils Petter Lydersen, Trondheim Ole Johan Finnøy, Møre & Romsdag Rune Sømme, Hordaland Marthe Horneland, Rogaland Agneta Lølandsmo, Agder Eli Sætre, Vestfold Sten Owe Rune Hanssen, Hedmark Vi ønsker åtte nye medlemmer velkommen! Disse er: psykologene Ingrid Asperheim, Bergen, Nils Lid, Bergen, Kristin Lyse, Trondheim, Inger Elisabeth B. Karlsen, Oslo, Kjetil Poulsson, Vikersund, Lars Erik Pedersen, Sandvika og Ole Jonny Sørdal, Ålesund, og lege Per-Magnus Frøystad, Oslo Medlemsliste Medlemslisten finner dere på hjemmesiden. Husk å melde fra om forandring av adresse, telefonnummer og ikke minst adresser. Frister Frist for innlevering av stoff til neste Bulletin er 10. mai. Nr 2/2011 vil bli sendt fra Instituttet i uke 23. HUSK! Nye bøker og DVD'er i biblioteket Mawson, Chris Bion Today Routledge, NY, 2011 Birksted-Breen, Dana Reading French Psychoanalysis Routledge, NY, 2010 Green, André On Private madness Karnac, NY, 2005 Lucas, Richard The Psychotic Wavelength, a psychoanalytic perspective for psychiatry Routledge, NY, 2009 Maroda, Karen J Psychodynamic Techniques, working with emotion in the therapeutic relationship The Guilford Press, NY, 2010 Reeder, Jurgen Det tystade samtalet. Om staten, psykiatrin och försöken att undanröja det psykoanalytiska inflytandet. Norstedts Förlag, Stockholm, 2010 Renik, Owen Practical Psychoanalysis for Therapists and patients Other Press, NY, 2006 Kursleder er Professor Bruce Fink fra Duquesne University i USA, praktiserende lacaniansk psykoanalytiker og veileder Kurset holdes på Institutt for Psykoterapi den 15 juni 2011 kl Program Programmet inneholder forelesninger om Lacans tilnerming og fortolkning, samt eksemplifiseringer med 2 casus presentasjoner etterfulgt av Lacan kasus formulering og diskusjoner. Kurset holdes på engelsk. Læringsmål Etter endt kurs skal deltakerne ha lært å forstå lacaniansk tilnerming med free-floating oppmerksomhet, forstå Lacan s distinksjon mellom det imaginære og det symbolske i det kliniske arbeide, forstå gjennom kliniske eksempler hva det innebærer å punktere pasientens tale to the letter, og til slutt forstå målene med lacaniansk fortolkning. Som forberedelse til kurset anbefales boken "Fundamentals of Psychoanalytic Technique, a Lacanian Approach for Practitioners"(2007) av Bruce Fink. Kurset er søkt godkjent av legeforeningen og psykologforeningen for leger og psykologer som tellende for 8 timers valgfritt kurs. Kurspris kr 1.500,- inkl lunsj. Påmelding Påmelding til Institutt for Psykoterapi på sekr@instpsyk.no ellertlf , innen 10 mai 2011 NB. Det er begrenset plass. Salberg, Jill ED Good Enough Endings, breaks, interruptions and terminations from contemporary relational perspectives Routledge, NY, 2010 In Treatment DVD Sesong 1 (uke 1-5) Sesong 1 (uke 6-9) Sesong

17 Postboks 4254 Nydalen, 0401 OSLO Nydalsvn. 15, 0484 Oslo Tlf.: Bankgiro