Studentmagasinet for Humanistisk fakultet UiB nr årgang

Transkript

1 Studentmagasinet for Humanistisk fakultet UiB nr årgang

2 Innhold Bokomtale: Jakten på [drømme]kjærligheten. Byduer: Skadedyr eller kulturbærer? Russland: Religion som politikk i øst. Aktuelt: Dans til folket Masterstudenten: Løysinga på sigøynarproblemet Samfunn: Ny stat, nye regler Studentliv: En by, tretten nasjoner Kåseri: Flygande kebab, kurrande fjørkre Religion: Religion og politikk i øst og vest Bokomtale: Dante i striper Bokomtale: Kjærlighet vokser ikkje på trær, eller? Novelle: En gammel dames leilighet Musikk: Dr. Kosmos beskuer sin offentlige navle Tegneserie Samfunn: Festival de Maíz Kåseri: Prosessen Fagpresentasjon: Mord på lesesalen Pensumfritt Kosovo: Et spørsmål om selvstendighet. kommedie guddommelige blir Photon: Veier Dante: Den

3 Nylig fikk Kunnskapsdepartementet overlevert «Nasjonal strategi for humanistisk forskning», utarbeidet av Norges forskningsråd. Strategiplanen ble bestilt i 2006, i kjølvannet av debatten rundt stortingsmeldingen «Vilje til forskning», hvor humaniora knapt ble nevnt. Gjennom dette arbeidet skulle man omsider avdekke de humanistiske fagenes viktighet, som var blitt oversett i skyggen av de andre fagfeltenes mer åpne, for ikke å si målbare verdier. Initiativet kunne imidlertid også tolkes som et krisesignal på humanioras vegne, noe mange mener det også er blitt. Strategiplanen åpner pent: «Humaniora handler om hva det i bred forstand vil si å være menneske», hvilket gjør det naturlig at humanistisk forskning spiller en nøkkelrolle for velferd og utvikling i Norge. Etter hvert som strategene bak planen skal tett på og kikke de humanistiske fakultetene under skjørtet for å se til hvordan det står til med fruktbarheten, synes det imidlertid å tre frem en høyst bekymret rynke mellom og på tvers av linjene. Humanistisk forskning er lite synlig og har generelt strammere økonomiske rammer enn i noen annen fagsektor. Dette til tross for at humaniora kommer på tredjeplass, både når det gjelder antall ansatte og publikasjonspoeng. Fagmiljøene er fragmenterte og forskningsmiljøene bærer preg av konkurranse snarere enn samarbeid. Forfatterne erkjenner dessuten, at forskningen lett blir skadelidende i dagens system, med omfattende krav til undervisningsplikt. Det største aberet ved HF i dagens Norge later imidlertid til å være den manglende relevansen for «samfunnsmessige kunnskapsbehov». «Det største potensialet for vekst innenfor humaniora ligger her», nemlig i samarbeid med samfunns- og næringsliv, og «ikke minst med andre fagområder gjennom tverrfaglige satsinger». Det står mye fornuftig i «Nasjonal strategi for humanistisk forskning». Det er godt å se at også Forskningsrådet innser at rammenasjonal plan for selvfornektelse LEDER betingelsene faktisk er avgjørende for humanioras manglende synlighet. Viktig er også presiseringen av at humanistisk forskning faktisk er langt mer fremme i det offentlige rom enn det kan virke som, nettopp fordi den ikke utgir seg som forskning. Ikke så rent lite humanistisk tankegods blir offentligheten til del gjennom dagspressens kulturformidling. Til tross for detaljer som dette, sitter man likevel igjen med en bitter smak av svik etter å ha lest strategiplanen. Man får følelsen av at dette, minst like mye som å legge strategier for virksomheten ved de humanistiske fakultetene, handler om å rettferdiggjøre de humanistiske fagenes eksistens overfor andre fagfelt, samfunnslivet og næringslivet. Det omfattende fokuset på tverrfaglighet, prosjektbasert virksomhet og nettverksbygging er sikkert egnet til å «stimulere fagområder som kan utvide humanioras samfunnsrolle». Men er dette humanioras eneste funksjon? Er ikke denne retorikken nok et utslag av nyttetenkingens stadige forsøk på å knekke den humanistiske, humboldtske ryggraden? Hvis det virkelig er slik som forskningsrådet selv skriver, at humaniora har sin berettigelse nettopp i hva det innebærer å være menneske, så burde det ikke være så vanskelig å snakke om humaniora som et selvstendig felt. Jo visst kan vi være sterke sammen, men hvor sterk er egentlig den som ikke kan stå alene? På vegne av humaniora takker vi Norges forskningsråd for oppmerksomheten, men minner om det som utgjør akademia, tenkende mennesker. Det er faktisk temmelig stort og viktig i seg selv. Ansvarleg redaktør: Beatrice M. G. Reed bmugr@hotmail.com Journalistansvarleg: Anders Ekelund aekelund@start.no Redaksjonssekretær: Vilde Sørbø Nenseth vilde86@gmail.com Økonomiansvarleg: Beatrice M. Reed bmugr@hotmail.com Fotoansvarleg: Hjørdis Maria Longva hlo080@student.uib.no Layoutansvarleg: Bernt Humberset Hagen bernthagen@gmail.com Journalistar: Hanne Dale Sunniva Pedersen Johansen Hjørdis Maria Longva Janemil Kolstø Anders Kjellevoll Clemet Askheim Vilde Sørbø Nenseth Beatrice M. G. Reed Marit Solemdal Maren Aas Nakken Fotografar: Åshild Skår Beatrice M. G. Reed Clemet Askeheim Ekstern bidragsytar: Solveig Hjelleset (tekst) Layout/Illustrasjon: Hedvig Elisabeth Andersland Anders Ekelund Mona Maria Løberg Hjørdis Maria Longva Anne-Sophie Diap Hanne Dale Framside: Mona Maria Løberg og Ingrid Elise Kirknes publiserer biletmateriale i Atrium, og står ansvarlege for utforminga av Photonsidene. Atrium kjem ut to gangar i semesteret. Magasinet vert gjeve ut med stønad frå Det historiskfilosofiske fakultet og Kulturstyret. Desse står utan redaksjonelt ansvar. kulturstyret Atrium held til på rom nr. 404, Sydneshaugen skule Redaksjonsmøte torsdagar Bidragsytarar dette nummeret: Beatrice M. G. Reed Hjørdis Maria Longva Helge Brekke Hedvig Elisabeth Andersland Adresse: Atrium HF-fakultetet, Sydnesplass 9, 5007 Bergen Tlf: e-post: atriumkontakt@uib.no web: trykk: Bodoni

4 AKTUELT dans blant folket BIT Teatergarasjen lever i eksil og byr på gratis dans med dogmevri under årets Oktoberdans. tekst: Hanne Dale hanne.dale@gmail.com Våren 2008: BIT Teatergarasjen heldt sine siste framsyningar i Nøstegaten 54, same året som dei feira 25 år med program i spenningsfeltet mellom samtidsteater, -dans og -kunst. Nokre månader etter den siste framsyninga er Nøstegaten gjort om til ei grøft med diverse anleggsmaskiner og røyr stikkande fram her og der. Området på Nøstet skal gjerast meir attraktivt, og eit nybygg via til dans, teater og kreativ galskap skal stå ferdig i Fram til då er kunst- og teaterentusiastane utan scene, og skal freiste eksiltilveret med midlertidige kontor på Nordnes og oppsettingar på mellom anna Studio Bergen og USF Verftet. Kunstnarisk leiar Sven Åge Birkeland tek utfordringa: - Vi sit her uten hus no, så vi er nøydt til å tenke kreativt når det gjeld korleis vi skal få til oppsettingar. Dogmedans I haust arrangerer BIT Teatergarsjen den sjuande Oktoberdans-festivalen, og i den samanhengen har dei gått tilbake til ein idé dei prøvde ut saman med koreograf Ingun Bjørnsgaard på 90-talet. Dette har resultert i framsyningen Dans til Folket et dogmedansprosjekt, som ikkje legg skjul på at «Viss du har noko å seie, treng du då 300 lyskastarar i taket for å seie det?» det har henta inspirasjon frå Lars Von Triers Dogme 95. Avgrensingar i forhold til budsjett, tid, teknikk og liknande er inspirert av Von Trier og Vinterberg, - og scena? Den må kunstnarane definere sjølv. - Denne gongen tar vi det eitt steg vidare, seier Birkeland, mannen bak prosjektet. - Vi kontakta fire av dei beste unge koreografene no for tida, og sa: «høyr her, slik har vi tenkt å gjere det.» Heldigvis var dei veldig positive, og kasta seg rundt for å få gjennomført dette. Frå forestillinga "Presenting" av Ingri Midgaard Fiksal og Miriam Prestøy Lie. Foto: Simen Dieserud Thornquist

5 Motvekt til kommersialisering Birkeland presiserer at prosjektet òg, som Dogme 95, er ein indirekte kritikk av norsk dans slik den har utvikla seg dei siste åra: - Det blir stadig større scener, voldsomme oppsett, i det heile tatt meir og meir utstyrsfiksert, men seier kanskje mindre og mindre? Viss du har noko å seie, treng du då 300 lyskastarar i taket for å seie det? Etter at han kasta ballen over til koreografane, har dei måtta tenkje fort over kva dei vil formidle til publikum, seier han. Dette har resultert i fire heilt ulike framsyningar, som vil bli viste på noko uvanlege stader rundt om i Bergen dei to vekene festivalen føregår. Britney på Naturhistorisk Museum Ingri Midgaard Fiksdal og Miriam Prestøy Lie, som tidlegare i år hadde forestillinga Pravda på BIT Teatergarasjen, har valt seg Naturhistorisk museum. Her inviterer dei til ein guida tur utanom det vanlege i følgje med Laura Palmer, isbjørnen Knut og Britney Spears: - Det blir steintøft, meiner Birkeland. På Korskirkeallmenningen skal Linda «Vi vil snu heilt om på forventninga om at vi er utilgjengelege.» Birkedal og Molitrix Scenekunst frå Stavanger boltre seg, medan Helge Haagenrud, som baserer seg på ei novelle av amerikanske Miranda July, kjem til å bruke Pingvinen som scene. Du har heilt sikkert gått forbi den tomme kiosken bak teateret, på veg mot Jonsvollskvartalet. Der det no stort sett berre er plakatar og boss, har det vore både taxisentral, kiosk og kebabsjappe. Under Oktoberfest flyttar kompaniet Rebekka/ Huy nærmast inn der. Dei tre har bakgrunn frå Akademi for Scenekunst ved Høgskulen i Austfold, og skal innta kiosken tre timar dagleg i slutten av oktober. Utilgjengelege, vi? Alle forestillingane er gratis, og med dei uvanlege scenene vil førestillingane kan hende nå andre enn det vanlege klientellet på BIT, noko som nok er opphavet og intensjonen bak namnet Dans til Folket. - Det er heilt klart bevisst! Vi vil snu heilt om på forventninga om at vi er utilgjengelege. Dette kan jo vere ein måte å samle opp nye publikummarar som normalt ville hatt ein høg terskel for å gå på Teatergarasjen, seier Birkeland, som meiner deltakarane har funne både spanande stader og gode historier til prosjekta sine. - Vi har muligheten til å få ut mykje god kunst her! seier han, men legg til at dei jo ikkje berre kan gjere gratisforestillinger. Prøvehalvår Birkeland er spent på korleis det kjem til å gå vidare i haust, og ser dette halvåret som ei prøve på kva dei skal gjere dei neste fire åra, før nybygget står ferdig. Han innrømmer at det er vanskeleg å kompensere for ei så stor scene som dei hadde på Teatergarasjen, men dei manglar ikkje idéar framover. Det å bevege seg ut i Bergen sentrum er ein av dei, og ikkje berre under Oktoberdans. -Undergrunnsarenaen Prøverommet skal òg prøve lukka på uvante stadar: Landmark, Kunstakademiet, Fincken, USF Verftet, Kvarteret/NG2, Kafé Knøderen og Garage, intet mindre. - Kanskje blir det ein test for publikum òg, i forhold til å prøve ut forholdet mellom det kjende og det ukjende, seier han, og legg til at dei gjerne vil ta denne idéen vidare. - Vi vil gjerne endå lenger ut; kanskje til Arna og Fyllingsdalen?

6 AKTUELT isbjørnen Knut i identitetskrise Fiksdal/Lie lagar danseteater for folk som ikkje trur dei likar slikt. for ei omvising på Naturhistoriske, med andre ord? tekst: Hanne Dale hanne.dale@gmail.com Ei av framsyningane som går under paraplyen Dans til Folket er Presenting av koreograf Ingri Midgaard Fiksdal og tekstforfattar/regissør Miriam Prestøy Lie. Dei to utgjer kompaniet Fiksdal/Lie, og det dei viser under Oktoberdans er eit forprosjekt til forestillinga presentending, som skal ha premiere neste haust. Draumescenario - Det som er spesielt gøy for oss med å være med på Dans til Folket er at det er nettopp dette vi ynskjer å gjere med vårt danseteater: å lage framsyningar som kan nå ut til et breiare publikum enn dei som berre likar samtidsdans eller -teater, forklarar Lie. - Vi forholder oss temmeleg fritt til konvensjonar om kva dans er, og frys ofte litt på ryggen når vi høyrer omgrepet «samtidsdans.» Sjølv meiner ho Naturhistorisk Museum, der forestillinga skal haldast, er eit draumescenario for det litt skumle og ubehagelege, men trekk òg fram at dei utstoppa dyra i glassmonter passar godt til tematikken i det komande prosjektet deira: der dei arbeider med førestellingane vi har om oss sjølve, korleis ein «isceneset» seg sjølv. Kjende personar som karakterar Fiksdal/Lie har brukt kjende personar som karakterar i stykka sine før, denne gongen står Laura Palmer, isbjørnen Knut og Britney Spears for tur. - Dette gjer vi blant anna for å skape distanse til karakteren, vi strebar ikkje etter psykologisk realistisk skodespel, men brukar den «symbolverdien» folk knyt til den kjende personen til å kommentere tema, presiserer Lie. I Presenting har Isbjørnen Knut blitt kasta ut av rampelyset etter eit møte med puberteten som vekte liv i isbjørninstinkt som ikkje passa saman med menneskekosing Med ei identitetskrise lik andre barnestjerner før han, søkjer han no rampelysets blikk gjennom å arbeide som omreisande entertainer. Dei andre karakterane er eit avdanka, blondt tenåringsidol, og Laura Palmer, som har vore daud sidan første episode av Twin Peaks viste seg på skjermen tilbake i Ein bra gjeng Humor og horror Ikkje uventa er humor viktig for Fiksdal og Lie, som med sitt danseteater ynskjer å skape arbeid som kan forståast på ulike plan. - I Presenting leikar vi med dei forskjellige fiksjonslaga. Vi legg aldri skjul på at dansarane spelar karakterane og vi er spesielt interesserte i kva som skjer i overgangane mellom spel og ikkje-spel, fortel Lie, som synest det er befriande å vere med på eit prosjekt Denne gongen står Laura Palmer, isbjørnen Knut og Britney Spears for tur. som Dans til Folket, der ein slepp å tenkje på avansert teknikk, og kan fokusere på idéen, på innhaldet. Ho oppsummerer Presenting som - ei lita forestilling der humor og horror er like viktig, der vi beveger oss mellom forskjellige nummer over heile museet: musikal, dans, dyreimitasjonar, foredrag, og også ting som aldri burde blitt vist. Interesserte bør finne fram til Naturhistorisk Museum den 30. oktober til 1. november. (For oslofolk kan det nemnast at same kompani skal ha premiere på forestillinga Krasnoyarsk: dagdraumnasjonen, basert på tekstar av Johan Harstad, den 4. desember på Det Norske Teater i Oslo.) Splætt: Fiksdal/Lie får blodet til å sprute på Naturhistorisk Museum. Foto: Tor Lie

7 løysinga på sigøynarproblemet MASTERSTUDENTEN Romfolket er lite omtalt i norske historieverk, men får stor merksemd i politiske dokument frå 1900-talet. Det lokkar til fordjuping. tekst: Sunniva Petersen Johansen sunniva@hotmail.com foto: Beatrice Marlen Reed Veronica Mykling er i startgropa til masteroppgåva si i historie. - Eg skal skrive om korleis romfolket (for mange best kjent som sigøynarar), vert handsama i norsk politikk mellom 1955 og 2005, og problemet folket har hatt med å verte anerkjent som norske statsborgarar. Lita gruppe, stor ståhei Veronica går på eit seminar som heiter Samfunn, individ og kultur i Europa etter 1800-talet, og valet av problemstilling skal passe inn under dette. Ho starta med å lese seg opp på innvandring til Noreg. Særleg historia til romfolket i Noreg står det lite om, og nettopp difor synast Veronica det er interessant å sjå nærmare på korleis dette folket har vorte handsama. For sjølv om dei får lite merksemd i forskningslitteraturen, så har dei fått svært mykje merksemd i media og i politiske vedtak, med tanke på at denne minoritetsgruppa i Noreg berre er på rundt 500 personar i dag. Ho fortel at romfolket på 1960-talet var ei gruppe på om lag 40 personar, men at ein prøvde å gje «løysinga på sigøynarproblemet» i politiske dokument. Aktuelt framleis Veronica har sett kva retning oppgåva skal ta etter kvart som ho har lese seg opp. Det er likevel ikkje heilt tilfeldig at ho har valt å skrive om dette. - Eg har i grunnen hatt ei særleg interesse for kjønnsperspektiv og minoritetar gjennom heile studiet. Eg har òg valt eit seminar i nyare historie i den trua at eg kan finne ei «Du kan ikkje berre gå på biblioteket å låne ei bok om sigøynarar eller romfolk i Noreg.» problemstilling der som framleis er nokså samfunnsaktuell. Vi har òg politiske spørsmål som dreier seg om romfolket i dag. Ho nemner at minoritetsgruppa utgjer sin del av sosialhjelpsstatistikken, og at det difor er grunn til å diskutere om politikken har kome så langt som vi trur. I tillegg har Europarådet uttrykt misnøye med det norske arbeidet for å hindre at det norske romfolket får eit dårleg rykte som fylgje av tiggarar av rombakgrunn. Skjult og klausulert Ei av utfordringane Veronica har, er å finne stoff om temaet. - Du kan ikkje berre gå på biblioteket og låne ei bok om sigøynarar eller romfolk i Noreg. Det vanskelege med oppgåva er at så mykje er skjult og klausulert. Ho fortel at alt som er skrive om sigøynarkulturen er skrive av folk som ikkje er ein del av kulturen, i eit «ovanfrå og ned»-perspektiv. Materiale til oppgåva finn ho mellom anna i lovdata og stortingsmeldingar på nett og bibliotek. I tillegg vil ho ta kontakt og prøve å få tak i forarbeidet til stortingsmeldingar hos sosialdepartementet og justisdepartementet. Det er desse departementa som har hatt mest med politikk retta mot romfolket å gjere. Mellom 1950 og 1970 var det ein kamp mellom departementa om kven som skulle ta ansvaret. Sigøynarparagraf - Frå 1927 til 1956 hadde Noreg ein eigen «sigøynarparagraf,» som sa at sigøynarane ikkje hadde tilgang til Noreg. Sidan er det mange sigøynarar som har hatt norske pass, men som har vore nøydde til å gå til retten for å få godkjent norsk statsborgarskap. Eg vil sjå kva endringar som skjedde etter at paragrafen vart teken vekk i Difor har eg også sett på perioden 1955 til Det kan vere interessant å sjå om den nye lovgjevinga eigentleg inneheldt ein skjult sigøynarparagraf. Langt inn på 70-talet var sigøynarane omtalt som «ein flekk midt i velferdsstaten.» Fram til 1989 dreiv norske myndigheiter ein assimilasjonspolitikk overfor romfolket (sigøynarane) og romanifolket (taterane). Eg er overraska over kor lite fokus dette har fått mellom historikarar. Er det ikkje vanskeleg å halde seg nøytral når du går i djupna på dette temaet? - Jau. Men oppgåva går ikkje ut på å skrive om kor bra eller dårleg politikken har vore, eg skal gje ei oversikt. Privat reagerer ho på det negative rampelyset som ofte vert sett på romfolket. Til dømes synest ho det er utruleg at Karoli-saka har fått så mykje medieomtale med unødig namngjeving og knivstikking grunngjeve med etnisk bakgrunn. Det er sjeldan fokus på solskinshistoriene. Der er nok fleire enn dei vi veit om som utgjer minoritetsgruppene rom og romani i dag. Men ikkje alle vil vedkjenne seg bakgrunnen «av reisande slekt» på grunn av historia og haldningane bak.

8 SAMFUNN ny stat, nye regler? Kosovos selvstendighet utfordrer internasjonal lov. tekst:anders Kjellevold Et selvstendig Kosovo har som ventet vekket sterke reaksjoner. Kosovoalbanere i inn- og utland møtte selvstendighetserklæringen 17 februar med jubel. Fremtredende i feiringen var tallrike amerikanske flagg, en takk for USAs støtte til opprettelsen av den nye staten. På serbisk side er stemningen en helt annen. Den serbiske regjeringen kaller erklæringen for ulovlig og nekter å akseptere løsrivelsen. Mange serbere er rasende over hva de mener er tyveri av serbisk land. Deres sinne har fått utløp både gjennom demonstrasjoner flere steder i verden, og direkte angrep på symboler for den nye staten. Serbere i Kosovo nekter å jobbe for de nye myndighetene. Foreløpig er det lite som tyder på forsoning. Brudd på folkeretten? Nok har blitt sagt og skrevet om bakgrunnen for den etniske konflikten i Kosovo. Det meste fokuserer på serbernes historiske tilknytning til området, den kosovoalbanske majoritetens ønske om løsrivelse fra Serbia eller krigen sent på 1990-tallet. Alle er viktige Det er vanlig å spore dagens internasjonale system tilbake til Westfalen. faktorer til å forklare konfliktens langdryghet. Samtidig skal man huske at konflikten dreier seg om et område av begrenset geografisk størrelse, blant Europas fattigste, med lite av interesse annet enn for de to involverte parter. Leter man etter forklaringen på hvorfor et selvstendig Kosovo er så omdiskutert i det internasjonale samfunn, må man derfor se utover den lokale konflikten, og fokusere på hva som gjør opprettelsen av republikken Kosovo så spesiell: Dens kontroversielle rettslige status. Diskusjonen dreier seg i hovedsak om hvorvidt opprettelsen av Kosovo bryter med reglene som regulerer forholdet mellom verdens anerkjente stater, den såkalte folkeretten. Folkeretten finner man ikke nedskrevet i et bestemt dokument, men er et sett med regler basert på tidligere avtaler og traktater inngått eller akseptert av statene. Siden 1945 har FN vært den arena hvor eventuelle brudd på folkretten har blitt tatt opp, eller nye detaljer lagt til. En handling må derfor være i samsvar med etablerte regler eller en avgjørelse fra FN

9 for å være legitim. I tilfellet Kosovo hevdes det fra serbisk side at den nye staten fornærmer Serbias territoriale suverenitet, ettersom selvstendighetserklæringen ikke hadde hjemmel i noen av FNs resolusjoner. Dermed bryter den med en av grunnpilarene i internasjonal lov: Suverenitetsprinsippet. Freden i Westfalen Suverenitetsprinsippet kan føres tilbake til freden i Westfalen Denne fredsavtalen gjorde slutt på tredveårskrigen og etablerte en ny statsorden i Europa. Tredveårskrigen bestod egentlig av en serie med konflikter utkjempet i det som i dag er Tyskland og Tsjekkia, mellom protestantiske fyrster og den Tysk-romerske keisermakten. Selv om det i utgangspunktet dreide seg om en religionskrig, handlet det etterhvert like mye om maktforholdet mellom Keiseren og fyrstene. Fordi de protestantiske og katolske lederne nektet å møtes ansikt til ansikt foregikk fredsforhandlingene i to ulike byer, med sendebud imellom. Protestantene holdt til i Osnabrück, mens de katolske delegasjonene Kosovo har skapt debatt omkring forlengst etablerte prinsipper. var innkvartert i Münster. Det skulle ta åtte år før partene klarte å komme frem til en løsning. Den endelige avtalen representerte et nederlag for keisermakten. Motivet bak keiserens krigføring var å gjenvinne kontrollen over de stadig mer egenrådige fyrstedømmene i Keiserriket og bringe protestantiske områder tilbake til den katolske kirken. Den gamle orden, der fyrstene var vasaller under den katolske keisermaktens overhøyhet, skulle gjenreises. Resultatet ble det nesten det stikk motsatte. Keiseren ble tvunget til å anerkjenne fyrstenes rett til å styre sine fyrstedømmer uten innblanding utenfra, og til å føre en selvstendig utenrikspolitikk. Dermed ble fyrstene den eneste legitime autoritet innenfor sine egne stater, og den eneste representant utenfor. Kort fortalt egenskaper vi idag ilegger en suveren stat. Det er vanskelig å overvurdere betydningen av freden i Westfalen. Det gamle hierarkiet ble erstattet av et system av selvstendige stater, uten overnasjonale autoriteter. Prinsippene som ble etablert av denne traktaten kom til å gjelde som regler for mellomstatlige for- Foto: Kosovoalbanere feirer uavhengigheten.

10 hold helt opp til vår tid. Det er derfor vanlig praksis å spore dagens internasjonale system av suverene stater tilbake til den westfaliske ordenen. Tilfellet Kosovo Kosovo skiller seg fra de andre nye statene på Balkan gjennom sin rettslige status i det tidligere Jugoslavia. Mens de andre utbryterstatene var republikker i det føderale Jugoslavia, var Kosovo en autonom provins i Serbia. Det betyr at Kosovo ikke alene kan bestemme seg for å bryte med Serbia, slik eksempelvis Montenegro valgte å gjøre, men må ha myndighetene i Beograd sitt samtykke. Opprettelsen av Republikken Kosovo ble aldri akseptert av serbiske myndigheter, og var dermed ensidig. Ettersom Kosovo var en del av Serbia er argumentet at dette bryter Serbias territoriale integritet, og dermed også Serbias suverenitet. Sentralt i disputten er FNs resolusjon 1244 fra Serbia og deres støttespillere, først og fremst Russland, mener nevnte resolusjon stadfester Kosovo som en del av Serbia. De peker på resolusjonens paragraf 10, som «autoriserer betydelig autonomi for Kosovo innenfor den føderale republikken Jugoslavia», men ikke sier noe om selvstendighet. I denne sammenheng må det nevnes at Serbia er anerkjent som etterfølgerstaten til Jugoslavia. Videre viser Serbiske myndigheter til at FNs sikkerhetsråd ikke har vedtatt noen resolusjon som autoriserer løsrivelse av Kosovo fra Serbia. Tilhengerne av et selvstendig Kosovo, hvorav EU og USA er prominente, referer til den samme resolusjonen i sin argumentasjon. De mener at et selvstendig Kosovo kan være den politiske løsningen som resolusjonen spør etter, men ikke spesifiserer. Ettersom forhandlingen om områdets fremtidige status ikke førte frem, var USA av den oppfatning at en selvstendig republikk representerte den eneste realistiske løsning på Kosovo-problemet. Hva gjelder resolusjonens anerkjennelse av Kosovo som en del av Jugoslavia, tolkes dette som ikke-bindende for dagens forhold. Eksempel til etterfølgelse At et selvstendig Kosovo er omdiskutert gjenspeiles i at mange land vegrer seg for anerkjenne den nye staten. Motstanderne inkluderer Russland, Spania, Hellas og Romania. I Spania sitt tilfelle fryktes det at anerkjennelsen av Kosovo vil bli et forbilde Medvedev: Russlands president Medvedev mener mange vestlige land praktiserer dobbeltmoral ved å anerkjenne Kosovo, samtidig som de kritiserer Russlands støtte til Abkhazia og Sør-Ossetia for separatistiske bevegelser i Baskerland og Katalonia. Det samme gjelder for Russland, som advarer mot at det de mener er brudd på Serbias territoriale integritet kan lede til at en rekke separatistiske områder vil følge Kosovo sitt eksempel. USA, på sin side, ser på Kosovo som et unntak, som ikke kan sammenlignes med separatistiske bevegelser andre steder. Ettersom Kosovo skal være et unntak vil ikke separatister kunne bruke Kosovo som argument for brudd på andre staters territoriale Russland sammenligner Abkhazia og Sør-Ossetia med Kosovo. integritet, hevdes det. Det er vanskelig å fastslå hvilket betydning Kosovos selvstendighet vil få. Den nye staten vil trolig ikke bli anerkjent i FNs sikkerhetsråd, ettersom Russland vil legge ned veto. Muligens vil USAs beskrivelse av Kosovo som et unntak etterhvert bli akseptert, og dermed ikke endre nevneverdig på de etablerte prinsipp. I motsatt fall kan anerkjennelsen av Kosovo kunne føre til endringer i spørsmål om suverenitet og territoriell integritet. FN som system er tross alt bygd 10

11 Ungarn Kroatia Vojvodina Novi Sad Romania Svartehavet Abkhazia Georgia Russland Sør-Ossetia Tbilisi Bosnia og Herzegovina Sarajevo Begrad Serbia Tyrkia Bulgaria nettopp på prinsippet om nasjonal suverenitet. Hvis dette prinsippet kan brukes vilkårlig av sterke aktører, kan dette representere en trussel for det internasjonale rettsordenen. En ekstrem konsekvens vil være opprettelsen av nye stater i områder som Abkhazia (Georgia), Catalonia (Spania) og Transnistria (Moldova), etter eksempel fra Kosovo. Inntil videre er det for tidlig å fastslå noe som helst, annet enn at tilfellet Kosovo har skapt debatt omkring forlengst etablerte prinsipper i internasjonal lov. Etterspill: Abkhazia & Sør-Ossetia Hendelsene i Georgia i august i år gir ny relevans til problemstillingene som fulgte Kosovos selvstendighet. Georgias forsøk på å gjenvinne kontroll over utbryterrepublikken Sør-Ossetia utløste russisk invasjon. Mens verden så på, fulgte en kort krig der de georgiske styrkene hadde lite å stille opp med. Den russiske invasjonen må sees på bakgrunn av det kjølige forholdet mellom Russland og Georgia. Sistnevnte har lenge orientert seg mot vesten og aktivt arbeidet for NATO-medlemskap. Dette har skapt betydelig irritasjon i Kreml. Som svar har Russland lenge støttet de to utbryterregionene Sør-Ossetia og Abkhazia. Den militære Adriaterhavet Montenegro Podgorika Albania intervensjonen ga Russland muligheten til markere sin dominans i regionen, samtidig som de «straffet» en plagsom nabo. Kort tid etter invasjonen erklærte Russland at de anerkjente Abkhazia og Sør-Ossetias selvstendighet. Både den russiske invasjonen og anerkjennelse av utbryterstatene ble internasjonalt kritisert som et brudd på Georgias suverenitet. Russland, på sin side, avviste kritikken og sammenlignet Abkhazia og Sør-Ossetia med Kosovo. I begge finner man en etnisk majoritet som ønsker selvstendighet. Videre ble det påpekt at selvstendige Kosovo, som USA hadde støttet, var et brudd på Serbias suverenitet. Kritikken ble derfor stemplet som dobbeltmoral. Ettersom mange land hadde anerkjent Kosovo, mente Kreml at de hadde rett til å gjøre det samme med utbryterstatene i Georgia. Pristina Kosovo Makedonia Sofia Det er vanskelig å si om Russland ville ha avstått fra å anerkjenne utbryterrepublikkene i Georgia uten å kunne henvise til Kosovo. Likevel, når den russiske presidenten velger å bruke Kosovo for å rettferdiggjøre brudd på en annen stats suverenitet, har dette sterk signaleffekt. For det første viser det at Kosovo ikke kan feies under teppet som et unntak, slik USA har ønsket. Videre forteller dette oss at Kosovo også i fremtiden kan bli brukt som et argument for å blande seg inn i staters indre anliggende. Samtidig skal det understrekes at det fortsatt er for tidlig å trekke noen konklusjoner. Kosovo og Sør-Ossetia kan vise seg å få konsekvenser for den internasjonale rettsordenen. Men de kan også bli de to unntakene som bekrefter regelen. Kosovo Status: Erklært selvstendig 17. februar 2008 (Omdiskutert) Innbyggertall: 1.8-2,2 millioner Befolkning: Over 90% albanere, resten hovedsakelig serbere, noen romanere. Freden i Westfalen Fredstraktat fra 1648 Gjorde slutt på 30-års krigen Etablerte suverenitetsprinsippet Vanligvis regnet som utgangspunktet for den internasjonale rettsorden 11

12 12 Illustrasjon: Hanne Dale

13 DETTE NUMMERET: VEGAR 13 foto: Hjørdis Maria Longva

14 REPORTASJE en by, tretten «nationer» Mange vet at Uppsala huser Nordens eldste universitet, men færre vet at de fleste studentene i Uppsala er aktive opprettholdere av en tradisjon som har pågått i mer enn 400 år. tekst og foto: Clemet Askheim ikkekristinclemet@gmail.com - Do you wanna go to my nation and have lunch? spurte en av mine medstudenter, i en helt hverdagslig tone, og jeg tenkte: - Hva i all verden skal det bety? Hun forklarte at det var en slags kafé, eller pub, eller restaurant, og at de hadde billig og god mat. Som en Ole Brumm slo jeg meg til ro med det og ventet på «også gikk de dit». Men så enkelt var det ikke. Først måtte vi innom et slags kontor for å få tak i et såkalt gjestekort til meg, som ikke var student i Uppsala og ikke «medlem av noen nation». Så mye for statsborgerskap og fedrelandet, tenkte jeg og betalte de hundre kronene det kostet. Omsider kom vi til en gammel og flott bygning, midt i sentrum av Uppsala, hvor det satt noen unge folk på noen bord på plenen utenfor og drakk kaffe. Over inngangen stod det «Gotlands nation». Vi bestilte dagens suppe og kaffe og satte oss på et av bordene ute på gresset. Og ganske riktig, det var godt og billig. Etter å ha spurt og gravd meg gjennom suppa, kom jeg frem til at en nasjon er en slags studentforening, at det finnes mange slike i Uppsala, at de har eksistert i årevis, at de alle har sitt eget hus eller bygning, at mange av dem har en kafé, en pub eller en restaurant i bygningen eller huset sitt, og at medlemmene av nasjonen jobber der. Ikke alltid gratis, men så godt som. Dette var min første dag i Uppsala og det var tidlig i august. Himmel i august Etter hvert forstod jeg at august ikke var noe heldig tidsrom dersom man ville utforske og kartlegge nasjonene, i og med at det er snakk om studentorganisasjoner og semesteret ikke starter før i september. Det viste seg imidlertid at stadig flere av nasjonene åpnet etter som dagene gikk og i vitenskapens navn fortærte jeg både vått og tørt på stadig nye steder. I takt med at leppene ble fuktigere og tunga løsere, økte min egen begeistring og Semesteret er i gang for et av Uppsalas 13 studenthus. entusiasme for disse stedene. For noen priser! For en atmosfære! For et genialt opplegg! Se for deg at studentene i Bergen hadde hatt flere små «Kvarter» rundt om i byen med tusenvis av medlemmer og frivillige, masse allsidig aktivitet, hvert sitt hus som de eide selv og med solid økonomi, uten pengestøtte. Neppe før Dovre faller, men man skal altså ikke lenger enn til Uppsala i Sverige for å skue inn i himmelriket. Nå er ikke Bergen og Uppsala helt det samme, for bortsett fra at begge byene er gamle, historisk viktige og har et universitet, er det en del skilnader. Uppsala Bergen har innbyggere, hvorav omtrent er studenter, mens Uppsala nærmer seg innbyggere, hvorav 14

15 Nasjonsgraven til Värmlands Nation på Uppsala Kirkegård. omtrent er studenter. Bergen fikk sitt universitet i 1946, men da hadde allerede Uppsala hatt universitet i noen hundre år. Uppsala Universitet er faktisk Nordens eldste og ble oppretta i Blant storhetene som har virket ved universitetet finner vi både Carl von Linné og Anders Celsius. Kjente personer fra Uppsala inkluderer Håkan Nesser, Hans Blix, Dag Hammarskjöld og Ingmar Bergman. Sistnevntes film Fanny och Alexander foregår i Uppsala og mye av den er også spilt inn der. Uppsala har dessuten vært erkebispesete i Sverige siden Curator Curatorum Selv om Ameli Frenne ikke er erkebiskop, har hun som lederen for kuratorskonventet, nasjonenes øverste organ, en ganske imponerende tittel. Hun har nemlig nettopp tiltrådt i posisjonen som Curator Curatorum, og er dermed den øverste lederen for alle nasjonene i Uppsala. - Å jobbe i nasjonene fungerer nesten som en slags opplæring i medborgerskap, hevder Frenne, før hun legger til: - Men vi holder oss unna politikk og politiske spørsmål. Hun forteller at ideen til nasjonene ble importert fra «kontinentet», hvor man i de tidlige universitetsbyene som Paris eller Bologna etablerte organisasjoner for studenter fra de samme stedene og områdene. En norsk parallell kunne muligens være «det norske selskab» i København på slutten av og starten av1800-tallet. - Her i Uppsala begynte det visstnok med at studenter fra samme sted organiserte hjemreisene sine sammen og de eldste nasjonene er fra slutten av 1500-tallet. Da hadde de bare en kiste med protokoller og enkelte eiendeler, men i løpet av 1800-tallet bygde nesten alle sine egne hus. Pengene kom fra donasjoner, testamenteringer og den slags, forteller Frenne. Pengegaloppen Hvordan klarer nasjonene seg økonomisk i dag? - Driften av kafeene og pubene går uten fortjeneste for å holde prisene lave, men vi mottar fortsatt en del gaver til bestemte formål som restaurering. Noe av det viktigste er at alle som studerer ved Uppsala Universitet må være medlem av en nasjon og med et samlet medlemstall på nærmere , så blir det litt penger. Mange av nasjonene har også penger i ulike fond, men de er som regel øremerket ulike stipendordninger. Vi mottar ikke støtte eller tilskudd, verken fra kommunen, universitet eller andre, men til gjengjeld er våre hus fritatt fra eiendomsskatt og våre foretak er fritatt fra moms, samt at en For noen priser! For en atmosfære! For et genialt opplegg! del av våre aktiviteter blir sponsa. Er det ikke noen som protesterer mot ordningen med obligatorisk medlemskap? - I grunnen ikke, men vi har en egen nasjon for dem som ikke ønsker å delta i nasjonslivet, i tillegg til de tretten vanlige nasjonene. Denne fjortende nasjonen har ikke noe hus, ingen aktiviteter og heller ingen krav til sine medlemmer, men ordningen med obligatorisk medlemskap er under diskusjon. Differensiering Midt oppe i idyllen er det godt å få høre at også nasjonene i Uppsala til tider sliter med å få nok folk til å jobbe frivillig med kafédrift og arrangementer, selv om de kan få mellom 20 og 50 kr i timen i lønn. - Jeg tror kanskje studentene opplever større tidspress enn før i sine studier og at det legger en demper på engasjementet. Mange av nasjonene har imidlertid en del boliger rundt om i byen, som delvis brukes som belønning til de som legger ned mye tid og arbeid for nasjonene. Mange av boligene ligger sentralt plassert og er både fine og ganske billige, så det er ganske attraktivt, og folk må stå på venteliste, forklarer Frenne. Det er ikke et krav at man melder seg inn i den nasjonen man geografisk sett sokner til, selv om mange fortsatt gjør det, forteller Frenne. Og dette har ført til at man har fått nasjoner med ulike nisjer, noe man også merker etter å ha besøkt flere. I og med at nasjonene delvis konkurrerer med hverandre om studentenes gunst er det naturlig at de sikter seg inn mot ulike grupper. Hva med resten av utelivet i Uppsala? - Vi merker at konkurransen fra andre aktører øker, men det er klart at nasjonene setter et visst preg på byen og har et visst grep om studentene, svarer Frenne. Bibliotek og kirkegård De fleste nasjonene har litteratursamlinger med pensum til de fleste fagene på universitetet, slik at studenter med lite penger kan låne bøker fra nasjonene, fremfor å måtte kjøpe dem. Samlingene oppdateres jevnlig, og biblioteket til Västmanlands-Dala Nation har nå blitt Sveriges nest største private bibliotek med mer enn titler. Nasjonene har også satt sitt preg på et bestemt område i Uppsala, nemlig kirkegården, for der har alle nasjonene sine egne graver. Litt som familiegraver, bare at det her er snakk om nasjonsgraver. - Under tidligere tider var det mer vanlig enn nå at studenter døde under studietiden og da var det ikke alltid mulig å frakte liket hjem til stedet de kom fra. Mange familier hadde heller ikke råd til verken frakt av lik eller gjennomføring av begravelse, så da tok nasjonene seg av det. Den hittil siste personen som ble gravlagt på en nasjonsgrav tror jeg var på 90-tallet en gang, forteller Frenne. Uppsala - Sveriges fjerde største by. - Har nordens eldste universitet, stiftet i Ca studenter, hvorav ca er medlem i en nasjon. - En nasjon er en studentforening opprinnelig basert på geografisk tilhørighet. - De fleste nasjonene har sitt eget hus i Uppsala sentrum. 15

16 KÅSERI flygande kebab, kurrande fjørkre Dei er overalt, et smulane etter våre måltid og drit på fasadane våre. Kven er dei, byduene? I godt lag: Detalj frå Francois Boucher The Toilet of Venus (1751) tekst og foto: Hjørdis Maria Longva hlo080@student.uib.no illustrasjon: Underteiknande er på veg til jobb ein tidleg søndagsmorgon. Vektertorget passerast, og gamle kvarteret, og eit par søppelbøtter som nokon i nattas mulm og mørke har funne det for godt å velte. Enno er ikkje lekamen heilt kome ut or sovemodus. Niks tid til kaffikoking i dag. I motsetnad til meg, har støvsugarbilane vakna til liv for lenge sidan. Det kryr av flittige små bilar i gatene som gjer sitt beste for å fjerne restane av knuste tuborgflasker og sneipar. Dei har nok å ta seg til med. Bergen by er ikkje særleg fin å sjå til slik eg ser han no. Gårsdagens sminka andlet og miskunnsame mørke har svunne hen. Nattmatsjappene er folketomme. Halvetne måltid ligg strødd i hopetal langs fortauskantane og vitnar fordums fyll. Alt ser ut nett som det brukar å gjere tidlege søndagsmorgonar. Om nokre timar har ryddebilane sikkert nok fått fjerna det meste av matrestane, men i mellomtida, entrar fuglane manesjen. Kryssklipping på tynn is Det er særskilt ei gruppering fjørkre eg bit meg merke i denne morgonen. Nemleg ei lita sky byduer, som held eit himla leven og spetakkel omlag fire meter ut i gata frå Godt brød. Etter kvart kjem det til syne ein p o s e paprikapotetgull mellom dei, som på ingen måte får ha flaka sine for seg sjølv. Duene går inn for landing på ryggane til kvarandre, dei tippar og tuppar og kommuniserar ekstase heilt ut til yttarste vengefjøra. «kurr-kurrkurr» Ei av dei lettar med to flak i nebbet, flaka brestar og ramlar mot bakken. Dua summar seg på sekundet, gjer ein u-sving og stuper inn for å sikre seg ei ny forsyning flak. Slik ein iver! Slike byks og fakter. Plutseleg kryssklipping! Menneskehender som strekk seg mot botnen av ei skål pottis, snur attende og tippar lasten. «kllipp» Kurringa kling i lufta, mjuke nynneklynk, ei slags lukkeleg gurgling. Ein ganske god lyd å ha i øyro. Atter eit klipp; Stemmer fyller tomrommet mellom meg og dei hine. Ein matpakke, og ein samtale eg stadig mistar tråden i, fordi eg stadig snappar opp fiffige stikkord frå nabobordet. «Å, du min lille spillefugl!», «...kaffi?», «Nei, bare ta det siste flaket du, jeg hører det skal vanke pølsebrød rett rundt hjørnet, så ikke tenk på det, skatten min!» Litt forstokka, og enno i trøttaste laget forlet eg duene, passerar snart Kiwi og forsvinn inn i horisonten bak Møtestedet Erna. Portrett av kurrande due Skuleverket har lært meg det, at kunnskapslaus skuling er rota til mykje vondt her i verda. Tja, om ein skular mindre med kunnskap innanbords i nett dette tilfellet skal ikkje seiast for sikkert, men nu vel, la oss rette blikket mot fakta. Bydua, som somme stader går under namnet 16

17 «villfaren tamdue» høyrer til den større duefamilien Columbidae, som har over 40 ulike slekter og 308 artar under kappa si. Felles kjenneteikn for fuglane er at dei kurrer, og skiljer ut eit slags sekret, eller duemjølk om ein vil, som mat til ungane sine den første tida etter at dei kjem ut or eggeskalet. Duene har k o m p a k t e kroppar, med kort hals og korte slanke nebb. B y d u a ( C o l u m b a «Duene går inn for landing på ryggane til kvarandre, dei tippar og tuppar og kommuniserar ekstase heilt ut til yttarste vengefjøra.» livia var. Domestica), er ein særs nær slektning av klippedua, som ikkje lengre finst i Noreg. Om du ynskjer å sjå klippeduer i levande live må du reise til avsidesliggjande stader på vestkysten av Skottland, der dei siste reinrasa fuglane i vår del av Europa enno held stand. Skilnaden mellom dei to artane ligg i livsstilen, meir enn i genane. Klippedua er sky, et ting ho finn i naturens spisskammer og hekker på klipper. Bydua er derimot folkevand på grensa til det innpåslitne. Ho går ikkje av vegen for ein næringsrik munnfull kebab og hekkar hekker helst på sentrumsnære bygningar og utspring. I tillegg til bydua har vi tre andre artar innan landets grenser; ringduer, skogsduer og tyrkerduer. Men altså ingen turtelduer, anna enn i overført tyding. I det lune rede... Ofte ser ein duene flyge saman i flokkar. Dei trivst godt i selskap med andre. Men, i kjærleikslivet er det kjernefamiliemodellen som rår. Duene er monogame, og held seg til ein partnar livet ut. Dersom ein har augene med seg, kan ein lett observere kjærleiksleiken om våren: Hannen bles seg opp og utfører ein liten dans i nærleiken hoa. Han rett so syner seg fram og går inn for å imponere. Hoa på si side gjer seg vanlegvis kostbar og ignorerer han funnstendig. Endeleg, bukking og skraping og kjøping av drinkar og litt meir dansing prøver han å hoppe opp på ryggen hennar. Som oftast fell frieriet på steingrunn, men ikkje alltid. Hekkinga er vanlegvis lagt til hausten og våren, og dersom alt går på skinner for herr og fru Due, kan dei rekne med å fostre fram mellom 5-8 f j ø r k l e d d e born i løpet av eit år. D e t t e etter 17

18 innebér tre til fire kull, med eitt eller to egg i kvart kull. Fugleungane får nyte godt av foreldra si omsorg i fire til seks veker etter klekkinga, deretter flaksar dei frå reiret for godt. Duer kan greie seg i fleire dagar utan mat dersom dei må, men tilgang på vatn er kritisk. I matvegen er det i utgangspunktet frø og korn som står på menyen, men denne dietten er, som vi veit, flittig supplert med meir urban mat dei finn i våre fotefar. Når det regnar på presten dryp det på klokkaren, og so vidare... «Lille postbud min due, korleis gjekk det til at du ramla ned frå pidestall til rennestein, og endte som bunnslam i det urbane samfunnets hierarki.» Fred og kjærleik Due med lenkje og kule kring foten er fridom bak lås og slå, og turtelduene kurrar lukkelege på bakerste benk i auditoriet. Vi kjenner dua ikkje berre som ein flygande kebab, men òg som eit symbol på fridom og kjærleik. Rett nok er det vel helst den kritkvite dua vi ser for oss som hovudrolleinnehavar i slike klisjear, men kven har sagt at dua ikkje var gråblå med svarte detaljar innimellom? Innan den kristne tradisjonen er dua symbolet på sjel, og meir konkret, på den heilage anden. Når Noa stod ved ripa og speida etter land, var det dua som kom flygande med ein olivenkvist i nebbet, og kunne melde at vatnet endeleg var på retrett. Enno ein slektning Forutan ei viss figurering i Bibelhistoria, har dua òg lang fartstid i rolla som postleverandør. Brevdua er av same ulla som klippedua og bydua, dermed er det òg i dette tilfellet mest livsstilen som dannar grunnlaget for å halde dei i kvar si boks. Brevdua har ein fantastisk god retningssans og kan finne heim til dueslag, mat og make på fleire tusen kilometers hald, dersom ho har fått tilstrekkeleg trening. Duer har vore nytta som sendebod langt baketter i historia. I oldtidas Egypt hadde ein organisert, sivil luftpost basert på brevduer, og i antikken var desse fuglane nytta mellom anna til å spreie resultatlister frå dei tidvise Olympiske leikane til områda rundt. Enno har ikkje vitskapen kome fram til noko endeleg forklaring på brevduene si framifrå orienteringsevne. Men det vantar ikkje på gode framlegg. Wikipedia kan melde, at amerikanske forskarar frå Nord-Carolina meiner å ha funne bittesmå magnetiske partiklar i nebbet på duene, og at dei dermed fungerar nesten som levande kompass. Ei anna tese er at dua, etter å ha floge same strekninga eit par gonger, droppar intuisjonsflyginga og heller tek i bruk det menneskeskapte vegnettet for å finne fram. Observasjonar gjort med GPS-peiling har langt på veg gjeve denne teorien fast grunn under klørne: «Man har observert brevduer som flyr rundt over en rundkjøring, for deretter å «svinge av» ved den riktige avkjørselen.» Lille postbud min due, mi stolte, vidtflygande, vakre due. Korleis gjekk det til at du ramla ned frå pidestall til rennestein, og endte som bunnslam i det urbane samfunnets hierarki? Korleis kjennest det å vere ein lubben og skabbete fjørball, fast stasjonert utanfor Bergen Kebab, med kvitlauksdressingrestar mellom klørne og frityrfeitt i fjørdrakta? Mistruiske auge skular mot deg frå alle kantar. Dei gamle damene er ikkje like hyppe på å kaste smular til deg no lengre. Dei stoggar ikkje for å helse på, men husjar på deg med handveskene sine i forbifarta. Var det til dette gatehjørnet dueslekta vagga seg til for å døy? Duediskursen Kva slags kjensler er det eigentleg vi har i høve til duene? Etter nokre sveip på nettet flyt eit mønster til overflata. Dei som kjempar dua si sak er i mindretal, og dei aller fleste av dei driv med anten dyrevern, eller brevduesport. Desse grupperingane kan melde, at duene nesten er frie for smitte, at dei på ingen måte utgjer ein like stor skade på bygningar som det til dømes eksos gjer og stort sett oppfører 18

19 seg svært fint. Sentimentale skildringar og kuriøse historier er det òg ein del av. Den 14.januar i år kunne ein til dømes lese i Romsdals Budstikke, om den bekymra kommunetilsette Nils B. Venås som stiller spørsmålet: «Hvor er duene i Molde? Molde kan bli en duefri by, hvis det fortsetter som nå!» Den andre fraksjonen som tek del i duediskursen skriv mykje om bydua som skadedyr. Side opp og side ned står skrive om mogleg smittefare og ymse meir eller mindre humane måtar å regulere bestanden på. Eit illustrerande døme er bydueartikkelen på wikipedia.no, der mellom- og undertitlane er dei følgjande: Utbredelse, Kjennetegn, Livssyklus, Duer som skadedyr, Kan man smittes av sykdommer fra byduer?, Forebygging og bekjempelse, Feller, Duetårn, Nedskyting, Skremsel, Kjemisk forebygging og bekjempelse. Forutan dei meir saksretta artiklane, finn vi innspel frå folk som har dueangst, som er redde for å få duedrit i håret, eller er engstelege for at borna deira kan få på seg fugleinfluensa eller salmonella eller denslags. Frå det eine til det andre Det er ikkje vanskeleg å forstå den aukande skepsisen mot byduene. Han aukar parallelt med auken i bestanden. Når duene plutseleg er overalt er dei ikkje lengre like fine som dei brukte å vere. Vi legg betre merke til detaljane. Dei frynsete fjøra og driten. Vi tenkjer ikkje lengre snill, vakker fugl men heller i retning Parasitt! Parasitt!. Når vi først har snubla inn i den tankerekkja, tek instinktet seg av resten. Og instinktet fortel oss at det rette er å tråkke på, vere på vakt mot og halde avstand til (jf. den mykje meir gjennomførte haldningskampanja mot den Iberiasneglen). Det er ikkje sunt for korkje duene eller oss om det er for mange av dei. Regulering er nok til det beste, men moro kan det vere likevel, å nemne at gråsporvane sannsynlegvis utgjer ein minst like stor helserisiko. Granneskap Frå barndomen står minnet sterkt planta. Du var berre sju, kanskje åtte år. Det var fyrste gongen ei due torde å sette seg på handflata di for å ete kneip. So tillitsfullt gjekk ho inn for landing, so heilhjarta la ho vekta si over på mennesket og tok imot gåva som var bydd henne. Det var eksotisk. Ei stor oppleving for det vesle mennesket. Men synet på dua endra seg. Vi vart likegyldige, vandrehistorier fann vegen til øyrene våre, om folk som døydde etter ufrivilleg inntak av duedrit, om andre igjen, som spedde på studielånet ved å jakte på duer med sprettert eller mutterslynge. Det er vel kanskje slik at dei fleste ikkje bryr seg større om duene. Somme kjenner noko heilt på grensa til hat, medan andre sett pris på å ha dei i nærleiken.. Ein stad i spennet mellom barndomsbiletet av den tillitsfulle «tre nøtter til askepott-fuglen» og «skrekkbiletet av flygande livsstilsjukdomsmittebomba» finn vi ein nær nabo, som delvis et som oss, bur hjå oss og stundom tråkkar oss på tæsene. Skadedyr eller ikkje, so lenge dei nøyer seg med kurring og ikkje tek til med knurring, er det greitt for meg. Men kneipbrødet held eg heretter for meg sjølv. 19

20 RELIGION religion og politikk i øst og vest 20