Vegetasjonsone: sørboreal 30% (ca 200daa) boreonemoral 70% (ca 470daa) Vegetasjonseksjon: O1-Svakt oseanisk

Transkript

1 Svarverudelva N Verdi: 4 Referanse: Hofton, T. H Naturverdier for lokalitet Svarverudelva N, registrert i forbindelse med prosjekt Kalkskog 208. NaRIN faktaark. BioFokus. (Weblink til alle bildene fra lokaliteten: Referansedata Fylke: Buskerud Prosjekttilhørighet: Kalkskog 208 Kommune: Modum Inventør: THH H.o.h.: moh Vegetasjonsone: sørboreal 30% (ca 200daa) boreonemoral 70% (ca 470daa) Areal: 675 daa Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk Sammendrag Området ligger i de bratte nordøstvendte liene på sørsiden av Tyrifjorden lengst øst i Modum kommune, omkring ryggen Eikværingen og nedre del av Svarverudelva, grensende til Svarverudelva naturreservat i sør. Av et undersøkelsesområde på 675 daa er 389 daa i høydelaget moh. avgrenset som verdifullt. Terrenget er brattlendt og variert, berggrunnen er kambrosiluriske skifre og kalkstein. Skogtypevariasjonen er stor, men rike og høyproduktive skogtyper dominerer. Granskog er vanligst, noe furu inngår på mindre partier, i kløftesidene til Svarverudelva er det lavlands-blandskog av gran og rikelig lauvtrær (både boreale lauvtrær og edellauvtrær), og også ren lauvskog finnes (edellauvskog med ask, alm, hassel, lind, blandingslauvskog). Kalkgranskog er vanlig, mest som moseog barmattedominert skog, sjeldnere urterik lågurtutforming, flere steder optimalt utviklet på oppsprukket karstkalkberg. Kalkfuruskog står på tre mindre partier (urterik kalkfuruskog, og en litt spesiell frisk sigevannsutforming i bratt nordvendt helling). Dalsidene til Svarverudelva har blandingsskog med mye lauvtrær (dels suksesjon, dels gammelskog), mest rik lågurtskog men også noe høgstaudeskog og så vidt kildeskog. Ren edellauvskog finnes som både lågurtskog (alm, lønn, hassel etc.), høgstaude- og kildeskog (mye ask), og to småpartier kalkedellauvskog (hassel og så vidt lind). Skogtilstanden varierer mye. Kjerneområdene (som dekker mye av området) har stort sett eldre til halvgammel skog i sein optimalfase til tidlig aldersfase, stedvis med en del dødved, men fattig på biologisk gamle trær og dødved i seine nedbrytningsstadier. Gammel naturskog er begrenset til et lite parti helt i sør (kjerne 2). Brattlia på vestsiden av Svarverudelva (kjerne 3) har svært heterogen, gammel, rik blandingsskog (stor treslagsblanding, noe rasutsatt, mye læger). Skogen mellom kjerneområdene (bl.a. nesten hele bekkekløfta) er i hovedsak middelaldrende skog i ulike suksesjonsfaser etter eldre snauhogster, dels ren granskog, men oftest med rikelig lauvtrær. Nylig er en del skog snauhogd nord i undersøkelsesområdet, hvor det er hogd bl.a. velutviklet kalkgranskog, og ført til at avgrensningen er temmelig «hakkete». Området er lite, men har høye og varierte kvaliteter knyttet til rike skogtyper: kalkgranskog, kalkfuruskog, rik blandingsskog, rik edellauvskog, fragmenter av kalk-edellauvskog. Gammelnaturskogskvaliteter er relativt svakt utviklet. Kjerneområder er mange (3), har til dels høye kvaliteter og dekker en ganske stor arealandel. Samtidig er området mye påvirket av eldre snauhogster, med mye middelaldrende skog. Denne er imidlertid rik, har mye lauvtrær og ofte heterogen skogstruktur, og derfor godt utviklingspotensial. Artsmangfoldet er rikt, først og fremst av mykorrhizasopp, men også karplanter og kanskje også moser. Hittil er påvist minst 0 rødlistearter (4 VU, 6 NT) 3 karplanter (alm, ask, marisko), mose (NT), jordboende sopp (NT), 5 vedsopp (2 VU, 3 NT), dessuten rød skogfrue (EN) (prioritert art) i 965. Særlig av kalkgranskogs-mykorrhizasopp finnes opplagt langt flere enn det som hittil er påvist. De nordvendte liene sør for Tyrifjorden er en kjerneregion for kalkgranskog og (i enda større grad) for kambrosilur-kalk-bekkekløfter ungskog og middelaldrende kulturskog dominerer, og gammelskog finnes bare på mindre partier. Svarverudelva N grenser til Svarverudelva naturreservat (324 daa, store naturverdier). Til sammen er Svarverudelva-Eikværingen 73 daa, og utgjør dermed et av de største sammenhengende områdene på sørsiden av Tyrifjorden med tett konsentrasjon av verdifulle kjerneområder (landskapsøkologisk god konnektivitet med tilhørende bæreevne for kravfulle arter), mye eldre-halvgammel skog, og stort utviklingspotensial på mellomliggende arealer. Rødlistede naturtyper dekker relativt mye av området: kalkgranskog (VU), kalk- og lågurtfuruskog (VU), frisk rik edellauvskog (VU), høgstaude-edellauvskog (VU), kilde-edellauvskog (VU), kalkedellauvskog (EN). Viktige skogvernmangler oppfylles i middels til høy grad (viktige skogtyper i velutviklet grad, men relativt lite areal). Svarverudelva N vurderes isolert som regionalt til nasjonalt verdifullt (verdi 4), men det bidrar betydelig til å forsterke Svarverudelva-Eikværingen-området samlet som klart nasjonalt verdifullt (verdi 5). Feltarbeid Området ble i kalkskogsprosjektet undersøkt av Tom H. Hofton (BioFokus) 6.0. og Feltarbeidsforholdene var gode begge dager. Praktisk talt hele området ble befart. Mye bratt terreng kombinert med relativt komplekse naturforhold og stedvis høy konsentrasjon av viktige elementer, gjør at området er tidkrevende å undersøke skikkelig, spesielt mht. arter. Området vurderes som godt undersøkt mht. generelle parametre (skogtyper, vegetasjonstyper, skogstruktur og avgrensning). Artsdokumentasjonen er derimot godt under middels, først og fremst fordi soppsesongen 208 i distriktet var svært dårlig og jordboende sopp (som er en sentral artsgruppe mht. rødlistede og forvaltningsrelevante arter i kalkbarskog) derfor ikke var mulig å dokumentere på en god måte. Det var i utgangspunktet planlagt grundige soppundersøkelser i området, men dette var ikke mulig å gjennomføre.

2 Utvelgelse og undersøkelsesområde Undersøkelsesområdet inngår i tematisk kartlegging av kalkskog og områder med potensial for kalkskog og beslektede rike skogtyper i Buskerud (kalkskogsprosjektet), i regi av Miljødirektoratet og Fylkesmannen i Buskerud. Dette er en del av systematiske naturfaglige undersøkelser av de biologisk viktigste og høyest prioriterte skogtypene i Norge. Oppdragsgivers definerte undersøkelsesområde besto av et 675 daa stort område mellom Svarverudelva naturreservat i sør og Fv284 i nord, bestående av Svarverudkløftas nedre del, hele åsryggen Eikværringen nordøst til Kovavike og fylkesveien, samt deler av Svarverudlia i øst. Utvelgelsen er basert på innspill til Fylkesmannen, ut fra naturfaglig forhåndskunnskap om området og antatt høyt potensial for betydelige naturverdier. Svarverudkløfta er bl.a. nevnt som potensielt høy verdi i en forstudie av bekkekløfter i Buskerud (Hofton 2007). Tidligere undersøkelser Selve bekkekløfta var en del av bekkekløftprosjektet 2008, og ble kartlagt av Terje Blindheim (BioFokus) (Blindheim 2009). Et område på 73 daa i indre del av kløfta ble da avgrenset som regionalt til nasjonalt verdifullt (4 poeng). Hele dette arealet samt en del omkringliggende areal inngår i det seinere opprettede Svarverudelva naturreservat. To Naturbase-lokaliteter ligger innenfor området. BN Svarverudbekken (del av kjerne ) er kartlagt ifbm. naturtypekartleggingen i kommunen (første fase, 200), BN00085 Svarverudelva V (tilsvarer stort sett kjerne 3) er kartlagt ifbm. bekkekløftprosjektet (Blindheim 2009): BN Svarverudbekken (kalkskog, B-verdi, 6.9 daa, reg.dato ) «Innledning: Nord-østvent kalkfuruskog på Øst-Modum med tynt jordsmonn. Lokaliteten preges av å være en sesongfuktig furuskog. Lokaliteten er på 4-5 daa og har klare avgrensninger til nærliggende naturtyper. Artsmangfold: Det ble registrert nattfiol. Lokaliteten faller ellers inn under Svarverudkollen da flere av artene som er registrert der forventes også og finnes i denne lokaliteten. Kilder: Kjellevold, D. 200, Lund, T. 200» BN00085 Svarverudelva V (kalkgranskog, B-verdi,.5 daa, reg.dato ) «Innledning: Dette registrerte naturtypeområdet/kjerneområdet inngår i et nasjonalt kartleggingsprosjekt. Bakgrunnen for prosjektet er at vassdragskløfter og fossesprøytsoner er en av våre mest varierte og dramatiske naturtyper og som Norge har et internasjonalt ansvar å ta vare på. Store naturvariasjoner gir et høyt artsmangfold. I de bratte sidene i kløftene er det til vanlig et mangfold av elementer og arter som ikke er vanlige i landskapet rundt. Formålet med prosjektet var å få en nasjonal oversikt over forekomsten av verdifulle områder, øke kunnskapen om det biologiske mangfoldet i og langs kløfter og fossesprøytsoner samt å rangere områdene etter naturverdi med særlig vekt på å få oversikt over de med nasjonal og regional verdi. Områdene ble klassifisert ut frå en verdiskala frå 0-6 og de med høyere verdi enn 3 er aktuelle til vern etter naturmangfoldlova. Kartleggingsresultatet er ellers ment som et faglig grunnlag for kommunene i arealplanlegginga, i landbrukssaker og gir også et bedre kunnskapsgrunnlag for myndighetene ved behandling av søknader om vasskraftutbygging. Under Kilder på denne sida ligger det en link til et dokument med kart som viser den naturfaglige helheten som dette registrerte området inngår i. Beliggenhet og naturgrunnlag: Lokaliteten utgjør del av vestvendt liside og er ment å avgrense både mer kompakt granskog og åpnere partier på løsmasserygger/daler med eldre løvskog Naturtyper og utforminger: Vegetasjonen er rik kalkpåvirket lågurtskog, men i partier selv godt oppe i liene, er det innslag av strutseving noe som tyder på fuktigere forhold. Blåveis, skogsvingel, myske og takkbregne vokser spredt. Grana måler mellom 50 og 70 cm i diameter, det finnes grove hasselkratt og spredt med død ved av både gran og løv Artsmangfold: De sårbare vedboende artene gul snyltekjuke og grønsko ble funnet på ei granlåg. Verdi begrunnelse: Funn av to sårbare arter og potensial for flere knyttet både til markvegetasjon og død ved elementer gir verdi som viktig (B verdi). Kilder: Blindheim, T Naturverdier for lokalitet Svarverudelva, registrert i forbindelse med prosjekt Bekkekløfter NaRIN faktaark. BioFokus, NINA, Miljøfaglig utredning. / biolitt.biofokus.no/rapporter/omraadebeskrivelser/bekkekloefter2008_svarverudelva.pdf» 7 MiS-figurer ligger i nordre del av området (alle oppført med reg.dato ). Disse omfatter deler av kjerne 4, 5, 6, 8, 9, men også arealer uten spesielle naturverdier utenfor kjerneområder. Noe av MiS-figuren i nedkant av kjerne 5 er nylig snauhogd. Området har vært en del besøkt av artskartleggere, først og fremst botanikere. Thure Lund har skrevet lokalfloraer for Modum, Sigdal og Krødsherad. I sin bok om floraen i Modum (Lund 988), trekker han ofte fram Østmodum som et svært planterikt område, betinget av de kalkrike kambrosiluriske bergartene. Han nevner en rekke kalkkrevende og sjeldne arter fra Østmodum. Mange av disse opplysningene ligger ikke i Artskart (209), og er generelt grovt stedfestet i boka. Eikværingen-Svarverudelva-Svarverud omtales flere steder i boka, mest på s. 56: «Åsrygen opp for Kusandvika som kalles Eikværingen er berømt blant botanikere. Her får vi liksom servert mye på et brett. Og oppe i dalen bak vokser det sjeldne bregnearter som fjellburkne og fjell-lok, sammen med huldregras. I Eikværingen fant Eugen Lysdahl en rød skogfrue i 965. Det fant også forfatteren av denne boka på nedsiden av Isberga omtrent 3 år etter. De er ikke funnet seinere på tross av det er lett etter dem hvert år. Her omkring Isberga er det også en svært rik flora.». I planteregisteret hans nevnes bl.a. fjell-lok, junkerbregne fra «Svarveruddalen». På Artskart (209) ligger informasjon etter: Rolf Y. Berg («Eikværingen S-skråning» og «ryggen av Eikværingen, østlige del») (en del karplanter), Terje S. Nilsen (en del sopp, bl.a. flere interessante arter i K3 Svarverudlia),

3 Tor Arne Vik (slimsoppen trollsmør i kjerne 4) og (marisko, kjerne ), Arne Fjellberg (bueblygmose Seligeria recurvata, kjerne 7). I tillegg finnes enkelte artsfunn i rapporten fra bekkekløftprosjektet (Blindheim 2009) som ikke ligger i Artskart. Tilgrensende arealer på sørsiden (innenfor dagens Svarverudelva naturreservat) har også vært en del undersøkt. Bl.a. har indre del av kløfta vært besøkt av Rolf Y. Berg og Torstein Engelskjøn (mange interessante karplanter). Søndre del av Svarverudlia og opp mot Svarverudkollen ble soppkartlagt ifbm. et slørsoppsoppkurs som ble holdt i distriktet (Hanssen & Nilsen 2002, Artskart 209), og det ble gjort svært mange funn av til dels meget sjeldne mykorrhizasopp i kalkfuruskog, kalkgranskog og kalklindeskog (se «Artsmangfold»). Beliggenhet Området ligger i nedre del av de bratte nordøstvendte liene på sørsiden av Tyrifjorden, opp for Svarverud lengst øst i Modum kommune. Naturgrunnlag Topografi Topografisk er området tredelt: Svarverudelvas nordvendte bekkekløft, nordvendte brattlier under Eikværingen i nord, og den bratte østvendte Svarverudlia i øst. Terrenget er brattlendt og variert, med «mye» småskalatopografi. Det meste av arealet består av bratte øst- og nordvendte skråninger, som i de bratteste partiene har stedvis mye berg og enkelte steder rasmark. Geologi Området ligger på kalkrike kambrosiluriske bergarter, som i de bratte liene langs Tyrifjorden ligger lagvis fordelt. Ifølge NGU (209) ligger området på vekslende lag av fossilrik kalkstein, leirskifer, sandstein, knollekalk. Løsmassedekket er gjennomgående tynt avsatt i hele området, unntaket er deler av dalbunnen til Svarverudkløfta. Klima Området ligger i boreonemoral og sørboreal bioklimasone (BN, SB), i overgangen mellom svakt oseanisk (O) bioklimaseksjon og overgangsseksjonen (OC). Lokalklimaet varierer fra stabilt humid langs elva nede i kløftebunnen til relativt tørt på framskutte rygger, men beskyttet topografi med hovedsakelig øst- og nordvendt terreng gjør at området mangler utpreget tørre og varme partier. Vegetasjon og treslagsfordeling Skogtypevariasjonen er stor, men rike og høyproduktive skogtyper dominerer. Granskog er vanligst, noe furu inngår på mindre partier, i kløftesidene til Svarverudelva er det lavlands-blandskog av gran og rikelig lauvtrær (både boreale lauvtrær og edellauvtrær), og også ren lauvskog finnes (edellauvskog med ask, alm, hassel, lind, blandingslauvskog). Kalkbarskog er vanlig, og store deler av undersøkelsesområdet har naturgrunnlag for slik skog (men mye er forringet pga. tidligere og ny snauhogst). Kalkgranskog er vanligst, mest som mose- og barmattedominert skog, sjeldnere urterik lågurtutforming, flere steder optimalt utviklet på oppsprukket karstkalkberg. Kalkfuruskog er mindre utbredt, men finnes i tre mindre partier (velutviklet grunnlendt urterik kalkfuruskog nord for Svarverudkollen (kjerne ) og to partier med en litt spesiell frisk sigevannsutforming i den bratte nordvendte lia lengst nord (kjerne 6, 7)). Dalsidene til Svarverudelva har blandingsskog med mye lauvtrær (dels suksesjon, dels gammelskog) mye bjørk og gråor, en del spisslønn, ask, selje, osp, hassel. Det meste av dette er (meget) rik lågurtskog, men også noe høgstaudeskog og så vidt kildeskog finnes. Dalbunnen er dels tett yngre granskog, dels lauvskog. Ren edellauvskog finnes som både lågurtskog (alm, lønn, hassel etc.), høgstaude- og kildeskog (mye ask), og to småpartier kalkedellauvskog (hassel og så vidt lind). Ikke-tredekte naturtyper er bare fragmentarisk tilstede. Helt i sørvest, mellom kjerne og 2, er en liten åpen bergknaus med relativt kalkrik eng-, bakke- og bergknausvegetasjon. Opprinnelsen er vanskelig å tolke, kanskje har dette vært gammel beitemark (det er vanskelig å se at partiet ikke skulle ha naturlig grunnlag for skog). Skogstruktur og påvirkning Skogtilstanden varierer mye. Kjerneområdene (som dekker mye av området) har for det meste eldre til halvgammel skog i sein optimalfase til tidlig aldersfase, stedvis med en del dødved, men fattig på biologisk gamle trær og dødved i seine nedbrytningsstadier. Gammel naturskog er begrenset til et lite parti helt i sør (kjerne 2). Brattlia på vestsiden av Svarverudelva (kjerne 3) har svært heterogen, gammel, rik blandingsskog (stor treslagsblanding, noe rasutsatt, mye læger). Skogen mellom kjerneområdene (bl.a. nesten hele bekkekløfta) er i hovedsak middelaldrende skog i ulike suksesjonsfaser etter eldre snauhogster, dels ren granskog, men oftest med rikelig lauvtrær. Denne skogen er nesten uten unntak rik og har heterogen skogstruktur, noe som kombinert med mye lauvtrær gir godt utviklingspotensial. Nylig er en del skog snauhogd nord i undersøkelsesområdet. Her er hogd bl.a. velutviklet grunnlendt kalkgranskog mellom kjerne 5 og 8 (hvorav deler er MiS-figur), og et betydelig parti videre vestover (ovenfor kjerne 7). Disse hogstene har ført til at gammelskogen i de nordvendte brattliene (kjerne 6-0) ikke lenger er sammenhengende med «hovedområdet» i sør, og avgrensningen blir derfor temmelig «hakkete».

4 Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Svarverudelva N. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. Eikværingen midtlia Naturtype: Kalkbarskog - Kalkgranskog BMVERDI: A Areal: 54,4daa Beliggenhet og naturgrunnlag: Lokaliteten omfatter ei østvendt liside med et grunt søkk oppe i åsen Eikværingen, avgrenset mot stort sett yngre og mer påvirket skog på alle kanter. Berggrunn: Ifølge NGU (209) kambrosilurisk sandstein, leirskifer, kalkstein. Bioklimaregion: sørboreal svakt oseanisk (SB-O). Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Lokaliteten klassifiseres som «kalkbarskog» (utf. kalkgranskog). Hele området har tilnærmet ren granskog i form av grunnlendt kalklågurtskog på et noe «småsteinblandet» jordsmonn. Skogbunnen er for det meste mosedominert med spredt gras og bl.a. blåveis, under trærne gjerne rene barmatter. Nederst er det mer urterike felt. Kalkgranskogen er velutviklet, men rikheten synes å variere, antakelig er kalksteinen stedvis hardere «stekt»og kanskje delvis omdannet til hornfels. Bruk, tilstand og påvirkning: Skogen er i hovedsak eldre-halvgammel, kompakt skog i tidlig aldersfase, med trær av moderat alder og dimensjon. Dødvedmengden er stort sett lav, men mindre konsentrasjoner av læger i tidlige og midlere (til relativt godt nedbrutte) nedbrytningsstadier finnes enkelte steder. Artsmangfold: Karplantefloraen er ikke spesielt godt utviklet (tett, skyggefull skog), men dels kalkkrevende arter som taggbregne og blåveis finnes. Mykorrhizasoppfungaen er utvilsomt rik, her er potensial for trolig mange kalkgranskogsarter, inkl. sjeldne og kravfulle. Soppsesongen 208 var svært dårlig, dette er derfor dårlig dokumentert, bare noen få rikskogsarter er påvist, som praktslørsopp (Cortinarius cumatilis), galleslørsopp (C. infractus), svovelriske (Lactarius scrobiculatus). Vedsoppfungaen er ikke spesielt rik, men noen naturskogsarter finnes, bl.a. vasskjuke (Climacocystis borealis), duftskinn (Cystosterum murrayi), granrustkjuke (Phellinus ferrugineofuscus), rynkeskinn (Phlebia centrifuga) (NT), klengekjuke (Skeletocutis brevispora) (VU). Lav- og mosefloraen er temmelig fattig. Råtevedmoser: grønnsko (Buxbaumia viridis) (NT). ungskog og middelaldrende kulturskog dominerer, og gammelskog finnes stort sett bare som små restbestander. Svarverudelva-Eikværingen er et av få gjenværende litt større områder med relativt mye gammelskog og tett konsentrasjon av verdifulle kjerneområder (landskapsøkologisk god konnektivitet med tilhørende god bæreevne for kravfulle arter). Eikværingen midtlia er et av få såpass store gjenværende områder med godt utviklet kalkgranskog i Tyrifjord-liene. Verdivurdering: Lokaliteten har høye naturverdier ved å være et relativt stort område velutviklet kalkgranskog (med tilhørende stort potensial for kravfulle mykorrhizasopp), samt småpartier med moderate naturskogskvaliteter. Hittil påvist 3 rødlistearter ( VU, 2 NT), men betydelig flere finnes utvilsomt. Rødlistede naturtyper: kalkgranskog (VU). Lokaliteten er del av et tett kompleks av verdifulle lokaliteter i Svarverudelva- Eikværingen-området (gunstig landskapsøkologisk kontekst). Ihht. fakta-ark for naturtypen oppnår lokaliteten samlet verdi svært viktig (A). 2 Eikværingen S Naturtype: Gammel granskog - Gammel lavlandsgranskog Areal: 0,3daa Beliggenhet og naturgrunnlag: Lokaliteten omfatter et østvendt, bratt lisideparti grensende mot Svarverudelva NR i sør. Berggrunn: Ifølge NGU (209) kambrosilurisk sandstein, leirskifer, kalkstein. Bioklimaregion: sørboreal svakt oseanisk (SB-O). Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Lokaliteten klassifiseres som «gammel granskog» (utf. gammel lavlandsgranskog), med små andeler «kalkbarskog» (utf. urterik kalkfuruskog og kalkgranskog). Lia har granskog med innslag av noe lauvtrær og sparsomt furu. Blåbær- og svaklågurtskog dominerer. Sørligste og nedre del er rikere, her er det hhv. kalkfuruskog og kalkgranskog. Bruk, tilstand og påvirkning: Skogen er aldersfase-naturskog, med heterogen skogstruktur, halvgamle og til dels grove trær, og relativt mye læger i tidlige til godt nedbrutte stadier (men pillråtne gamle læger mangler). Artsmangfold: Relativt dårlig undersøkt. Karplantefloraen er ikke spesielt godt utviklet, men en del lågurtarter inngår i de rikeste partiene. Her er det også potensial for en relativt rik mykorrhizasoppfunga (soppsesongen 208 var svært dårlig, derfor dårlig dokumentert). Vedsoppfungaen er trolig relativt rik (påvist er granrustkjuke (Phellinus ferrugineofuscus) og svartsonekjuke (P. nigrolimitatus) (NT)). Lav- og mosefloraen er temmelig fattig. ungskog og middelaldrende kulturskog dominerer, og gammelskog finnes stort sett bare som små restbestander. Svarverudelva-Eikværingen er et av få gjenværende litt større områder med relativt mye gammelskog og tett konsentrasjon av verdifulle kjerneområder (landskapsøkologisk god konnektivitet med tilhørende god bæreevne for kravfulle arter). Eikværingen S er ett av få områder med mer eller

5 mindre gammel naturskog i Tyrifjord-liene. Verdivurdering: Lokaliteten har klare og viktige naturverdier i kraft av å være relativt gammel lavlands-gran-naturskog, med tilhørende potensial for naturskogsarter, dessuten småpartier kalkbarskog. Hittil påvist rødlisteart (NT), men betydelig flere finnes utvilsomt. Rødlistede naturtyper: småfragmenter kalk- og lågurtfuruskog (VU) og kalkgranskog (VU). Lokaliteten er del av et tett kompleks av verdifulle lokaliteter i Svarverudelva- Eikværingen-området (gunstig landskapsøkologisk kontekst). Ihht. fakta-ark for naturtypen oppnår lokaliteten verdi viktig (B). 3 Svarverudelva V Naturtype: Gammel lavlandsblandingsskog - Boreonemoral gran-blandingsskog Areal: 2daa Innledning: Naturbase-ID BN00085 revidert av Tom H. Hofton (BioFokus), basert på eget feltarbeid ifbm. tematisk kartlegging av kalkskog og beslektede skogtyper i Buskerud (oppdrag for Fylkesmannen i Buskerud og Miljødirektoratet) og kartlegging av Terje Blindheim (BioFokus) ifbm. bekkekløftprosjektet 2008 (Blindheim 2009). Definisjon og verdisetting følger DN-håndbok 3 (siste reviderte faktaark), rødlistestatus Rødlista for arter 205 (Henriksen & Hilmo 205) og Rødlista for naturtyper 208 (Artsdatabanken 208). Lokaliteten inngår i det større undersøkelsesområdet «Svarverudelva N», for ytterligere detaljer, se dette på Beliggenhet og naturgrunnlag: Lokaliteten omfatter et østvendt, bratt lisideparti i Svarverudkløfta, avgrenset hovedsakelig mot middelaldrende lauvdominert skog omkring. Berggrunn: Ifølge NGU (209) kambrosilurisk kalkstein. Bioklimaregion: boreonemoral svakt oseanisk (SB-O). Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Lokaliteten klassifiseres som «gammel lavlandsblandingsskog» (utf. boreonemoral gran-blandingsskog). Dette er ei bratt kløfteside på finkornete løsmasser, der jevne hellinger veksler med bratte mer eller mindre rasutsatte skar. Skogen er svært heterogen, med gran og rikelig lauvtrær (omtrent alle aktuelle treslag). Rik lågurtskog er dominerende skogsamfunn, men det er flere steder glidende overgang mot høgstaudemark med bl.a. strutseving. Bruk, tilstand og påvirkning: Skogen er temmelig gammel. Skogstrukturen er heterogen og «rotete», gjerne opprevet og ujevn, med dels grove trær av både gran og lauvtrær, og en god del læger i ulike nedbrytningsstadier. I skarene er skogen dels helt utrast. Artsmangfold: Karplantefloraen er temmelig rik, med et betydelig utvalg lågurt- og noen høgstaudearter, bl.a. blåveis, skogsvingel, myske, taggbregne. Vedsoppfungaen er trolig relativt rik, påvist er gul snyltekjuke (Antrodiella citrinella) (VU), granrustkjuke (Phellinus ferrugineofuscus), dessuten råtevedmosen grønnsko (Buxbaumia viridis) (NT). ungskog og middelaldrende kulturskog dominerer, og gammelskog finnes stort sett bare som små restbestander. Svarverudelva-Eikværingen er et av få gjenværende litt større områder med relativt mye gammelskog og tett konsentrasjon av verdifulle kjerneområder (landskapsøkologisk god konnektivitet med tilhørende god bæreevne for kravfulle arter). Verdivurdering: Lokaliteten har betydelige naturverdier i kraft av å være velutviklet rik og gammel lavlands-blandingsskog med stor treslagsblanding og viktige kvaliteter knyttet til både gran og lauvtrær, med tilhørende stort potensial for et rikt artsmangfold (hittil påvist 2 rødlistearter ( VU, NT), men betydelig flere finnes utvilsomt). Området har en noe spesiell og (regionalt) sjelden variant av denne skogtypen. Lokaliteten er del av et tett kompleks av verdifulle lokaliteter i Svarverudelva-Eikværingen-området (gunstig landskapsøkologisk kontekst). Ihht. fakta-ark for naturtypen oppnår lokaliteten verdi viktig (B) (på grensa mot A). 4 Svarverudelva NV Naturtype: Kalkedellauvskog - Kalkhasselskog Areal: 2,daa Beliggenhet og naturgrunnlag: Lokaliteten består av lite parti bratt østvendt rasmarksskog innunder en lav kalkbergvegg oppe i lia nordvest for Svarverudelva, avgrenset mot yngre, ofte grandominert skog på alle kanter. Berggrunn: Ifølge NGU (209) kambrosilurisk sandstein, leirskifer, kalkstein. Bioklimaregion: boreonemoral svakt oseanisk (SB-O). Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Lokaliteten klassifiseres under tvil som «kalkedellauvskog» (utf. kalkhasselskog). På steinete skredjord av kalkstein står her et lite parti lauvskog med hassel, lind (sparsomt), spisslønn, selje, bjørk samt litt gran. Det er stort sett dårlig utviklet jordsmonn. Bruk, tilstand og påvirkning: Lauvskogen er middelaldrende, uten gamle trær og med lite dødved (kan være eldre suksesjon etter hogst, der lauvtrærne delvis har «gjenoppstått» fra stubbeskudd). Artsmangfold: Karplantefloraen er dårlig utviklet på det steinete underlaget. Det er et visst potensial for mykorrhizasopp tilknyttet kalkhasselskog, men trolig ikke spesielt velutviklet (soppsesongen 208 var svært dårlig, derfor ikke dokumentert). i Norge, med store arealer slike naturtyper. Kalk-edellauvskog er derimot bare fragmentarisk tilstede i dette landskapet. Storparten er hardt påvirket av bestandsskogbruket hogstflater, ungskog og middelaldrende kulturskog dominerer, og gammelskog finnes stort sett bare som små restbestander. Svarverudelva-Eikværingen er et av få gjenværende litt større områder med relativt mye gammelskog og tett konsentrasjon av verdifulle kjerneområder (landskapsøkologisk god konnektivitet med tilhørende god bæreevne for kravfulle arter). Verdivurdering: Lokaliteten er spesiell ved å være et av få områder med kalkedellauvskog i landskapet sør for Tyrifjorden. Naturtypen er i seg selv sjelden og verdifull, men denne lokaliteten er bare marginalt utviklet, arealet er lite, og potensialet for spesielle/sjeldne arts-

6 samfunn noe begrenset. Rødlistede naturtyper: kalkedellauvskog (EN) (svakt utviklet). Lokaliteten er del av et tett kompleks av verdifulle lokaliteter i Svarverudelva-Eikværingen-området (gunstig landskapsøkologisk kontekst). Ihht. fakta-ark for naturtypen oppnår lokaliteten verdi viktig (B). Skjøtsel og hensyn: Naturverdiene ivaretas og videreutvikles best om området tillates naturlig dynamikk. Det er trolig ikke behov for skjøtsel, men oppvoksende granskog omkring (særlig mot sør) bør følges og evt. tynnes om skyggevirkningen inn i rasmarka blir for stor. 5 Eikværingen Ø Naturtype: Kalkbarskog - Kalkgranskog BMVERDI: A Areal: 5,9daa Beliggenhet og naturgrunnlag: Lokaliteten omfatter et øst-nordøstvendt brattlendt skogparti rundt en markert bergskrent, avgrenset mot yngre skog i sørøst og ny snauhogst i nord (dette har vært samme velutviklete kalkgranskog som innenfor avgrensningen). Området er MiS-figur (som også omfatter snauhogstpartiet). Berggrunn: Ifølge NGU (209) kambrosilurisk kalkstein. Bioklimaregion: boreonemoral svakt oseanisk (SB-O). Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Lokaliteten klassifiseres som «kalkbarskog» (utf. kalkgranskog). Dette er tørr, grunnlendt kalkgranskog med noe furu, og i nedre del hassel. Underlaget er delvis eksponert og oppsprukket kalkberg, dels tørt kalkjordsmonn. Bruk, tilstand og påvirkning: Skogen er i eldre aldersfaseskog (trolig svak naturskog) med en god del læger i tidlige og midlere nedbrytningsstadier. Kanteffekter fra den nye snauhogsten på nordsiden må forventes. Artsmangfold: Karplantefloraen er ikke spesielt godt utviklet (svært tørt), men det kan være potensial for kravfulle kalkskogsarter. Mykorrhizasoppfungaen er utvilsomt rik, her er potensial for mange kalkgranskogsarter, inkl. sjeldne og kravfulle (soppsesongen 208 var svært dårlig, derfor ikke dokumentert). Vedsoppfungaen virker fattig. Lav- og mosefloraen er temmelig fattig. ungskog og middelaldrende kulturskog dominerer, og gammelskog finnes stort sett bare som små restbestander. Svarverudelva-Eikværingen er et av få gjenværende litt større områder med relativt mye gammelskog og tett konsentrasjon av verdifulle kjerneområder (landskapsøkologisk god konnektivitet med tilhørende god bæreevne for kravfulle arter). Verdivurdering: Lokaliteten er nylig (betydelig) redusert i areal pga. snauhogst, men gjenstående parti er optimalt utviklet eldre, tørr og helt grunnlendt karst-kalkgranskog med tilhørende stort potensial for et rikt artsmangfold av mykorrhizasopp (inkl. sjeldne og kravfulle arter). Rødlistede naturtyper: kalkgranskog (VU). Lokaliteten er del av et tett kompleks av verdifulle lokaliteter i Svarverudelva- Eikværingen-området (gunstig landskapsøkologisk kontekst). Ihht. fakta-ark for naturtypen oppnår lokaliteten samlet verdi svært viktig (A). 6 Eikværingen NV Naturtype: Kalkbarskog - Kalkgranskog Areal: 2,5daa Beliggenhet og naturgrunnlag: Lokaliteten omfatter et relativt bratt nordvendt lisideparti på nordsiden av Eikværingen, avgrenset mot yngre skog og hogstflater på alle kanter. Berggrunn: Ifølge NGU (209) kambrosilurisk kalkstein. Bioklimaregion: sørboreal svakt oseanisk (SB-O). Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Lokaliteten klassifiseres som «kalkbarskog» (utf. kalkgranskog og en mindre andel urterik kalkfuruskog). Granskog dominerer storparten av lia. Denne er en mosaikk av svakere lågurtskog og kalklågurtskog, oftest mosedominert, men kalkgranskogen er noe fattigere og svakere utviklet enn lavere nede i lia nordøstover (antakelig er kalksteinen her hardere «stekt»). Vestre del er furudominert, og har en noe merkelig frisk-fuktig sigevannsutforming av «fattig» kalkfuruskog. Bruk, tilstand og påvirkning: Skogen er eldre seinoptimalfase-skog med trær av moderat alder og dimensjon, og moderate mengder læger i tidlige nedbrytningsstadier. Øvre del har tildels middelaldrende skog i tidlig optimalfase. Artsmangfold: Karplantefloraen er relativt rik, med et bra utvalg lågurtarter (men ikke påvist spesielle/sjeldne arter). Mykorrhizasoppfungaen er utvilsomt rik, her er potensial for mange kalkbarskogsarter, dog noe svakere potensial for sjeldne og kravfulle arter enn partier med bedre utviklet kalkskog andre steder rundt Eikværingen (soppsesongen 208 var svært dårlig, derfor ikke dokumentert eneste påviste arter er gul trompetsopp (Craterellus lutescens) og gulbrun vokssopp (Hygrophorus discoideus)). Vedsoppfungaen virker fattig, det samme gjelder lav- og mosefloraen. ungskog og middelaldrende kulturskog dominerer, og gammelskog finnes stort sett bare som små restbestander. Svarverudelva-Eikværingen er et av få gjenværende litt større områder med relativt mye gammelskog og tett konsentrasjon av verdifulle kjerneområder (landskapsøkologisk god konnektivitet med tilhørende god bæreevne for kravfulle arter). Verdivurdering: Lokaliteten har klare naturverdier i kraft av godt utviklet kalkgranskog og et mindre parti nokså spesiell variant av sigevannspåvirket kalkfuruskog, og tilhørende potensial for interessante arter først og fremst av mykorrhizasopp. Kalkbarskogen her er imidlertid noe svakere utviklet enn lavere nede i Eikværingen-området. Rødlistede naturtyper: kalkgranskog (VU), kalk- og lågurtfuruskog

7 (VU). Lokaliteten er del av et tett kompleks av verdifulle lokaliteter i Svarverudelva- Eikværingen-området (gunstig landskapsøkologisk kontekst). Ihht. fakta-ark for naturtypen oppnår lokaliteten samlet verdi viktig (B). 7 Eikværingen N Naturtype: Kalkbarskog - Kalkgranskog Areal: 20,5daa og beslektede skogtyper i Buskerud (oppdrag for Fylkesmannen i Buskerud og Miljødirektoratet), samt opplysninger på Artskart (209). Definisjon og verdisetting følger DN-håndbok 3 (siste reviderte faktaark), rødlistestatus Rødlista for arter 205 (Henriksen & Hilmo 205) og Rødlista for naturtyper 208 (Artsdatabanken 208). Lokaliteten inngår i det større undersøkelsesområdet «Svarverudelva N», for ytterligere detaljer, se dette på Beliggenhet og naturgrunnlag: Lokaliteten består av et relativt bratt nordvendt lisideparti på nordsiden av Eikværingen, avgrenset mot yngre skog og hogstflater i nord og sør, og mot andre naturtypelokaliteter i øst og (nesten) i vest. Berggrunn: Ifølge NGU (209) kambrosilurisk kalkstein. Bioklimaregion: boreonemoral svakt oseanisk (BN-O). Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Lokaliteten klassifiseres som «kalkbarskog» (utf. kalkgranskog og en mindre andel urterik kalkfuruskog). Vestre og midtre del har grandominert skog med spredt furu, i form av godt utviklet kalkgranskog (kalklågurtskog). Østre del er furudominert, iblandet en del gran i undersjiktet, urterik-grasrik kalklågurtskog oftest på finkornet jordsmonn. Enkelte partier i furuskogen har torvmoser i bunnsjiktet (hyppig sigevannspåvirkning). Bruk, tilstand og påvirkning: Skogen er halvgammel svak naturskog i aldersfase, sjiktet, med halvgrove trær. Vestre del har en del granlæger i ulike nedbrytningsstadier, mens østre del er fattig på dødved. Artsmangfold: Karplantefloraen er relativt rik, med et bra utvalg lågurtarter som blåveis, skogsalat, snerprørkvein, etc. (men ikke påvist spesielle/sjeldne arter). Mykorrhizasoppfungaen er utvilsomt rik, her er potensial for mange kalkbarskogsarter, inkl. sjeldne og kravfulle (soppsesongen 208 var svært dårlig, derfor ikke dokumentert eneste påviste art er knippesøtpigg (Bankera violascens)). Vedsoppfungaen er ikke spesielt rik, men noen naturskogsarter finnes, bl.a. granrustkjuke (Phellinus ferrugineofuscus), svartsonekjuke (P. nigrolimitatus) (NT), klengekjuke (Skeletocutis brevispora) (VU). Lav- og mosefloraen er nokså fattig, dog med et visst potensial for kalkberg-moser (påvist bueblygmose (Seligeria recurvata)). ungskog og middelaldrende kulturskog dominerer, og gammelskog finnes stort sett bare som små restbestander. Svarverudelva-Eikværingen er et av få gjenværende litt større områder med relativt mye gammelskog og tett konsentrasjon av verdifulle kjerneområder (landskapsøkologisk god konnektivitet med tilhørende god bæreevne for kravfulle arter). Verdivurdering: Lokaliteten har klare naturverdier i kraft av godt utviklet kalkgranskog og noe kalkfuruskog, med tilhørende potensial for interessante arter, samt også moderate naturskogskvaliteter. Rødlistede naturtyper: kalkgranskog (VU), kalk- og lågurtfuruskog (VU). Lokaliteten er del av et tett kompleks av verdifulle lokaliteter i Svarverudelva- Eikværingen-området (gunstig landskapsøkologisk kontekst). Ihht. fakta-ark for naturtypen oppnår lokaliteten samlet verdi viktig (B), men det er nødvendig med soppkartlegging i en god sesong for å avklare verdi mer presist (det kan være at lokaliteten reelt sett er A-verdi). 8 Eikværingen NØ Naturtype: Kalkbarskog - Kalkgranskog Areal: 27,2daa Beliggenhet og naturgrunnlag: Lokaliteten består av et bratt nordvendt lisideparti på nordøstsiden av Eikværingen, avgrenset mot ny snauhogst i sør og mot andre naturtypelokaliteter ellers. Berggrunn: Ifølge NGU (209) kambrosilurisk kalkstein. Bioklimaregion: boreonemoral svakt oseanisk/overgangsseksjon (BN-O/OC). Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Lokaliteten klassifiseres som «kalkbarskog» (utf. kalkgranskog). Lia dekkes av granskog med sparsomt lauvinnslag, bl.a. litt hassel. Mye er velutviklet kalkgranskog grunnlendt, moserik, de fleste steder med bare sparsomt karplantesjikt (mer urterik skog finnes i vest). En del kalkberg stikker fram i brattpartiene. Kalkskogen brytes av fattigere felt med vanlig lågurtskog. Bruk, tilstand og påvirkning: Skogen er eldre skog i sein optimalfase, med middelsdimensjonerte trær av moderat alder, men også noen grove inngår. Østre del har en god del læger i tidlige til midlere nedbrytningsstadier, dødvedmengden i vest er lav. Artsmangfold: Karplantefloraen er sparsomt utviklet (tørt, grunnlendt), men en god del typiske riklågurtarter inngår (ikke påvist spesielle/ sjeldne arter, men det kan være potensial for enkelte slike). Mykorrhizasoppfungaen er utvilsomt rik, her er potensial for mange kalkbarskogsarter, inkl. sjeldne og kravfulle (soppsesongen 208 var svært dårlig, derfor dårlig dokumentert påvist ble styltejordstjerne (Geastrum quadrifidum) og vrangstorpigg (Sarcodon lundellii) (NT)). Vedsoppfungaen virker relativt fattig, det samme gjelder lavfloraen, mens kalkberg-mosefloraen er rikere (og med potensial for spesielle arter). ungskog og middelaldrende kulturskog dominerer, og gammelskog finnes stort sett bare som små restbestander. Svarverudelva-Eikværingen er et av få gjenværende litt større områder med relativt mye gammelskog og tett konsentrasjon av verdifulle kjerneområder (landskapsøkologisk god konnektivitet med tilhørende god bæreevne for kravfulle arter).

8 Verdivurdering: Lokaliteten har betydelige naturverdier i kraft av godt utviklet tørr kalkgranskog, med tilhørende potensial for interessante arter særlig av mykorrhizasopp (hittil påvist rødlisteart (NT), men betydelig flere finnes utvilsomt). Rødlistede naturtyper: kalkgranskog (VU). Lokaliteten er del av et tett kompleks av verdifulle lokaliteter i Svarverudelva- Eikværingen-området (gunstig landskapsøkologisk kontekst). Ihht. fakta-ark for naturtypen oppnår lokaliteten samlet verdi viktig (B), men det er nødvendig med soppkartlegging i en god sesong for å avklare verdi mer presist (det kan være at lokaliteten reelt sett er A-verdi). 9 Kovavika S Naturtype: Rik edellauvskog - Rasmark- og ravine-almeskog Areal: 8,6daa Beliggenhet og naturgrunnlag: Lokaliteten består av et nordvendt søkk nederst i den bratte nordvendte lisida lengst nordøst på Eikværingen-ryggen. Avgrenset mot andre naturtypelokaliteter på sidene, og mot Fv284 i nedkant. Berggrunn: Ifølge NGU (209) kambrosilurisk kalkstein. Bioklimaregion: boreonemoral svakt oseanisk/overgangsseksjon (BN-O/OC). Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Lokaliteten klassifiseres som «rik edellauvskog» (utf. rasmark- og ravine-almeskog, en mindre andel or-askeskog). Søkket har frodig edellauvskog med ask, alm, spisslønn, etc. Hellingene har hovedsakelig frisk lågurtskog, mens søkket har høgstaudeskog og så vidt litt kildeskog (med gråor og ask). Bruk, tilstand og påvirkning: Eldre-halvgammel skog, med nokså grov ask og alm (40 cm), og en del dødved i form av læger og nedfalne greiner av mindre dimensjoner. Artsmangfold: Karplantefloraen er rik, og typisk for naturtypen, med bl.a. myske, trollbær, skogsalat (ikke påvist spesielle/sjeldne arter, men slike kan forekomme). Av interessante arter er ellers påvist bl.a. almekullsopp (Hypoxylon vogesiacum) (NT), glansmose (Homalia trichomanioides), grønnsko (Buxbaumia viridis) (NT). Det er bra potensial for bl.a. moldjords-elementet av jordboende sopp. i Norge, med store arealer slike naturtyper. Rik edellauvskog er mer sparsomt tilstede, men en del verdifulle lokaliteter finnes. Storparten er hardt påvirket av bestandsskogbruket hogstflater, ungskog og middelaldrende kulturskog dominerer, og gammelskog finnes stort sett bare som små restbestander. Svarverudelva-Eikværingen er et av få gjenværende litt større områder med relativt mye gammelskog og tett konsentrasjon av verdifulle kjerneområder (landskapsøkologisk god konnektivitet med tilhørende god bæreevne for kravfulle arter). Verdivurdering: Lokaliteten har viktige naturverdier i kraft av velutviklet rik og nokså gammel edellauvskog, med spesiell interessse knyttet til frodige-våte utforminger. Hittil påvist 4 rødlistearter (2 VU (alm, ask), 2 NT), men en god del flere finnes trolig. Rødlistede naturtyper: frisk rik edellauvskog (NT), høgstaude-edellauvskog (VU), fragmenter av kilde-edellauvskog (VU). Lokaliteten er del av et tett kompleks av verdifulle lokaliteter i Svarverudelva-Eikværingen-området (gunstig landskapsøkologisk kontekst). Ihht. fakta-ark for naturtypen oppnår lokaliteten verdi viktig (B). Skjøtsel og hensyn: Naturverdiene ivaretas og videreutvikles best om området tillates naturlig dynamikk. Det er trolig ikke behov for skjøtsel, men evt. granoppslag bør følges opp og evt. tynnes. 0 Kovavika SØ Naturtype: Gammel boreal lauvskog - Gammelt ospeholt Areal: 8,7daa Beliggenhet og naturgrunnlag: Lokaliteten består av et nordvendt slakt parti helt nederst i den bratte lisida lengst nordøst på Eikværingen-ryggen. Avgrenset mot andre naturtypelokaliteter i søvest, tett ung granskog i øst, og mot Fv284 i nedkant. Berggrunn: Ifølge NGU (209) kambrosilurisk kalkstein. Bioklimaregion: boreonemoral svakt oseanisk/overgangsseksjon (BN-O/OC). Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Lokaliteten klassifiseres som «gammel boreal lauvskog» (utf. gammel ospeskog). Her står ospedominert skog med innslag av noe spisslønn og hassel, sparsomt ask og gran, på rik frisk lågurtmark (grensende til kalklågurtskog). Bruk, tilstand og påvirkning: Lauvskogen er middelaldrende, tett suksesjonsskog som er i ferd med å gå inn i selvtynningsfase. Det er rikelig tynne ospelæger i tidlige nedbrytningsstadier. Mye ungt askeoppslag. En eldre traktorvei går på skrå gjennom området, og i overkant går ei lita kraftlinje. Artsmangfold: Karplantefloraen er relativt rik, typisk for rik lågurtskog. Begrenset potensial for spesielle/sjeldne arter i noen artsgrupper. i Norge, med store arealer slike naturtyper. Rik og gammel lauvskog er mer sparsomt tilstede, men en del verdifulle lokaliteter finnes. Storparten er hardt påvirket av bestandsskogbruket hogstflater, ungskog og middelaldrende kulturskog dominerer, og gammelskog finnes stort sett bare som små restbestander. Svarverudelva-Eikværingen er et av få gjenværende litt større områder med relativt mye gammelskog og tett konsentrasjon av verdifulle kjerneområder (landskapsøkologisk god konnektivitet med tilhørende god bæreevne for kravfulle arter). Verdivurdering: Lokaliteten har naturverdier i kraft av rik ospedominert eldre skog, og med stort utviklingspotensial. Så rik lågurt-ospeskog er temmelig sjelden. Hittil kun ask (VU) påvist av rødlistearter (et visst, men begrenset, potensial for flere). Lokaliteten er del av et tett kompleks av verdifulle lokaliteter i Svarverudelva-Eikværingen-området (gunstig landskapsøkologisk kontekst). Ihht. fakta-ark for naturtypen

9 oppnår lokaliteten under noe tvil verdi viktig (B). Skjøtsel og hensyn: Naturverdiene ivaretas og videreutvikles best om området inntil videre tillates naturlig dynamikk, men på sikt bør evt. granoppslag fjernes. Svarverudkollen N Naturtype: Kalkbarskog - Urterik kalkfuruskog Areal: 9,3daa Innledning: Naturbase-ID BN revidert av Tom H. Hofton (BioFokus), basert på eget feltarbeid ifbm. tematisk kartlegging av kalkskog og beslektede skogtyper i Buskerud (oppdrag for Fylkesmannen i Buskerud og Miljødirektoratet). Definisjon og verdisetting følger DN-håndbok 3 (siste reviderte faktaark), rødlistestatus Rødlista for arter 205 (Henriksen & Hilmo 205) og Rødlista for naturtyper 208 (Artsdatabanken 208). Lokaliteten inngår i det større undersøkelsesområdet «Svarverudelva N», for ytterligere detaljer, se dette på Beliggenhet og naturgrunnlag: Lokaliteten består av et nordvendt lisideparti et stykke nord for Svarverudkollen, avgrenset mot relativt nylig snauhogd grunnlendt kalkfuruskog på «flata» ovenfor og yngre granskog i lia nedover. Berggrunn: Ifølge NGU (209) kambrosilurisk kalkstein. Bioklimaregion: sørboreal svakt oseanisk/overgangsseksjon (SB-O/OC). Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Lokaliteten klassifiseres som «kalkbarskog» (utf. urterik kalkfuruskog og en mindre andel kalkgranskog). Det meste av området har velutviklet grunnlendt urterik kalkfuruskog, der den oppsprukne kalkberggrunnen mange steder stikker fram i dagen. Vestre del har kalkgranskog (men også her noe furu), dels helt grunnlendt direkte på oppsprukket kalkberg, dels på litt tjukkere jordsmonn. Bruk, tilstand og påvirkning: Halvgammel skog i sein optimalfase til aldersfase. Furu er halvgammel og middelsgrov, gran mest av moderat alder og dimensjoner. Det er ganske mye granlæger i tidlige nedbrytningsstadier. «Flata» på toppen ovenfor lokaliteten i sør er snauhogd for noen år siden, dette var optimalt utviklet grunnlendt urterik kalkfuruskog (enda bedre utviklet enn det som gjenstår innenfor lokaliteten). Artsmangfold: Karplantefloraen er rik og typisk for urterik kalkfuruskog, med bl.a. rødflangre, blåfjær, blåveis, mye liljekonvall, etc., dessuten marisko (NT). Mykorrhizasoppfungaen er utvilsomt rik, her er potensial for mange kalkbarskogsarter, inkl. sjeldne og kravfulle (soppsesongen 208 var svært dårlig, derfor dårlig dokumentert). For andre artsgrupper er potensialet for rødlistede og forvaltningsrelevante arter begrenset. i Norge, med store arealer slike naturtyper. Kalkfuruskog er mindre utbredt, men flere verdifulle områder finnes. Storparten er imidlertid hardt påvirket av bestandsskogbruket hogstflater, ungskog og middelaldrende kulturskog dominerer, og gammelskog finnes stort sett bare som små restbestander. Svarverudelva-Eikværingen er et av få gjenværende litt større områder med relativt mye gammelskog og tett konsentrasjon av verdifulle kjerneområder (landskapsøkologisk god konnektivitet med tilhørende god bæreevne for kravfulle arter). Verdivurdering: Dette er et mindre restbestand av et tidligere større kalkbarskogsområde, men lokaliteten har fortsatt betydelige naturverdier i kraft av godt utviklet urterik kalkfuruskog og noe kalkgranskog, med en rik karplanteflora og stort potensial for en rik mykorrhizasoppfunga (hittil påvist rødlisteart (NT), men betydelig flere finnes utvilsomt). Rødlistede naturtyper: kalk- og lågurtfuruskog (VU), småpartier kalkgranskog (VU). Lokaliteten er del av et tett kompleks av verdifulle lokaliteter i Svarverudelva- Eikværingen-området (gunstig landskapsøkologisk kontekst). Ihht. fakta-ark for naturtypen oppnår lokaliteten samlet verdi viktig (B), men det er nødvendig med soppkartlegging i en god sesong for å avklare verdi mer presist (det kan være at lokaliteten reelt sett er A-verdi). 2 Svarverudkollen NV Naturtype: Kalkbarskog - Kalkgranskog BMVERDI: C Areal:,4daa Innledning: Beskrivelse utarbeidet av Tom H. Hofton (BioFokus), basert på eget feltarbeid ifbm. tematisk kartlegging av kalkskog Beliggenhet og naturgrunnlag: Lokaliteten består av et lite nordvestvendt slakt hellende lisideparti på nordvestsiden av Svarverudkollen, ut mot Svarverudkløfta, avgrenset mot yngre skog på alle kanter. Berggrunn: Ifølge NGU (209) kambrosilurisk kalkstein. Bioklimaregion: sørboreal svakt oseanisk (SB-O). Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Lokaliteten klassifiseres som «kalkbarskog» (utf. kalkgranskog). Partiet har grunnlendt kalkgranskog på oppsprukket kalkberggrunn, dominert av gran, med enkelte furu i oversjiktet. Bruk, tilstand og påvirkning: Eldre skog i sein optimalfase til tidlig aldersfase, med trær av moderat alder og dimensjoner (furuene er halvgrove), og litt granlæger i tidlige nedbrytningsstadier. Artsmangfold: Karplantefloraen er ikke spesielt rik, men en del typiske, vanlige (kalk)lågurtarter finnes. Mykorrhizasoppfungaen er potensielt rik, inkl. potensial for rødlistede kalkbarskogsarter (soppsesongen 208 var svært dårlig, derfor dårlig dokumentert). For andre artsgrupper er potensialet for rødlistede og forvaltningsrelevante arter begrenset. ungskog og middelaldrende kulturskog dominerer, og gammelskog finnes stort sett bare som små restbestander. Svarverudelva-Eikværingen er et av få gjenværende litt større områder med relativt mye gammelskog og tett konsentrasjon av verdifulle kjerneområder (landskapsøkologisk god konnektivitet med tilhørende god bæreevne for kravfulle arter). Verdivurdering: Lite restbestand med eldre, velutviklet kalkbarskog, med tilhørende kvaliteter, men særlig pga. svært lite areal begrenset kvalitet. Rødlistede naturtyper: kalkgranskog (VU). Lokaliteten er del av et tett kompleks av verdifulle lokaliteter i Svarverudelva- Eikværingen-området (gunstig landskapsøkologisk kontekst). Ihht. fakta-ark for naturtypen oppnår lokaliteten samlet verdi lokalt viktig (C), men

10 det er nødvendig med soppkartlegging i en god sesong for å avklare verdi mer presist (det kan være at lokaliteten reelt sett er B-verdi). 3 Svarverudlia Naturtype: Kalkedellauvskog - Kalkhasselskog BMVERDI: A Areal: 8,5daa Innledning: Beskrivelse utarbeidet av Tom H. Hofton (BioFokus), basert på eget feltarbeid ifbm. tematisk kartlegging av kalkskog og beslektede skogtyper i Buskerud (oppdrag for Fylkesmannen i Buskerud og Miljødirektoratet) og diverse opplysninger på Artskart (209). Definisjon og verdisetting følger DN-håndbok 3 (siste reviderte faktaark), rødlistestatus Rødlista for arter 205 (Henriksen & Hilmo 205) og Rødlista for naturtyper 208 (Artsdatabanken 208). Lokaliteten inngår i det større undersøkelsesområdet «Svarverudelva N», for ytterligere detaljer, se dette på Beliggenhet og naturgrunnlag: Lokaliteten består av nordlige, øst-sørøstvendte del av den relativt bratte Svarverudlia ovenfor hyttebebyggelsen sør for Svarverud. Avgrenset ellers mot yngre skog i nord og Svarverud naturreservat i sør (svært verdifull kalkskog). Berggrunn: Ifølge NGU (209) kambrosilurisk kalkstein. Bioklimaregion: boreonemoral svakt oseanisk/overgangsseksjon (BN-O/OC). Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Lokaliteten klassifiseres som «kalkedellauvskog» (utf. kalkhasselskog) og «rik edellauvskog» (uspesifisert utforming). Lia dekkes av kalk-lauvskog, som står delvis på tørt brunjordsmonn, delvis på steinete rasmark og berglendt underlag. Kalkberg og kalksteinblokker finnes spredt. Storparten er en heterogen kalklågurt-blandingsskog med mye osp, spisslønn, hassel, en del bjørk, mindre mengder selje, spredt lind, rogn, gran. På og ved kalkbergframspring i øvre bratteste del er det kalk-edellauvskog med dominans av hassel og noe lind, delvis rett på kalkberget. Bruk, tilstand og påvirkning: Lauvskogen er for det meste halvgammel, med halvgrove osp, spisslønn, selje, en del gamle hasselkjerr med til dels mye døde stammer, mindre (men trolig gamle) trær og kjerr av lind. Det er en god del dødved av ulike treslag. Mindre partier har mer middelaldrende skog. Artsmangfold: Karplantefloraen er gjennomgående dårlig utviklet på det steinete underlaget, men en del (kalk)lågurtarter inngår. Det er stort potensial for en rik jordboende soppfunga, både av kalkhassel(-lind)-mykorrhizasopp og moldjordsarter. Dette er dårlig dokumentert (soppsesongen 208 var svært dårlig), men tidligere er funnet bl.a. rikedellauvskogsarter som dufttrevlesopp (Inocybe bongardii), gul knolltrevlesopp (I. cookei), stanksopp (Phallus impudicus). Umiddelbart sør for lokaliteten (innenfor Svarverudelva NR) er påvist en svært rik mykorrhizasoppfunga med en rekke høyt rødlistede arter (dog flest kalkbarskogsarter). Vedsoppfungaen virker middels rik (bl.a. vortekjuke (Antrodiella serpula), hasselkjuke (Dichomitus campestris) og rustkjuke (Phellinus ferruginosus)). Det er også potensial for en relativt rik kalkberg-moseflora. i Norge, med store arealer slike naturtyper. Kalk-edellauvskog er derimot bare fragmentarisk tilstede i dette landskapet (Svarverud-området trolig blant de beste). Storparten er hardt påvirket av bestandsskogbruket hogstflater, ungskog og middelaldrende kulturskog dominerer, og gammelskog finnes stort sett bare som små restbestander. Svarverudelva-Eikværingen er et av få gjenværende litt større områder med relativt mye gammelskog og tett konsentrasjon av verdifulle kjerneområder (landskapsøkologisk god konnektivitet med tilhørende god bæreevne for kravfulle arter). Verdivurdering: Lokaliteten er spesiell ved å være et av få områder med kalklågurt-lauvskog og kalkedellauvskog i landskapet sør for Tyrifjorden. Naturtypen er i seg selv sjelden og verdifull, og denne lokaliteten er brukbart utviklet, med tilhørende betydelig potensial for spesielle/sjeldne artssamfunn. Rødlistede naturtyper: deler av området er kalkedellauvskog (EN). Lokaliteten er del av et tett kompleks av verdifulle lokaliteter i Svarverudelva-Eikværingen-området (gunstig landskapsøkologisk kontekst). Ihht. fakta-ark for naturtypen oppnår lokaliteten verdi svært viktig (A). Skjøtsel og hensyn: Naturverdiene ivaretas og videreutvikles best om området tillates naturlig dynamikk. Det er trolig ikke behov for skjøtsel, men evt. framtidig økende oppslag av gran bør følges opp og evt. tynnes/fjernes. Artsmangfold Området har godt grunnlag for arter knyttet til rike og kalkrike skogtyper, særlig kalkgranskog, men også kalkfuruskog og rik edellauvskog. Potensialet for gammelnaturskogs-arter (arter knyttet til gamle trær og død ved) er derimot dårligere. Dette resulterer i et rikt artsmangfold av mykorrhizasopp og delvis karplanter og moser, mens vedsoppfungaen og særlig lavfloraen er vesentlig fattigere, stort sett (viktigste unntak kjerne 2 og 3, som har brukbart utviklet vedsoppfunga). Hittil er påvist 0 rødlistearter (4 VU, 6 NT) 3 karplanter (alm, ask, marisko), mose (NT), jordboende sopp (NT), 5 vedsopp (2 VU, 3 NT), dessuten rød skogfrue (EN) (prioritert art) i 965 (se under). Særlig av kalkgranskogs-mykorrhizasopp finnes det opplagt langt flere rødlistearter enn det som hittil er påvist. Karplantefloraen er rik, med et stort antall (kalk)lågurtarter, samt en del varmekjære edellauvskogsarter, dessuten innslag av høgstaude- og noen kildeskogsarter. Det er stort sett ganske vanlige arter for vegetasjonstypene, men sjeldnere arter er også påvist, hvorav marisko (kjerne i øst) og rød skogfrue er mest nevneverdig. Marisko er påvist sist i 208. Rød skogfrue ble funnet i «kalkfurulende» på Eikværingen av rektor Eugen Lysdahl i 965 (Lund 988: s. 35, 56) (ikke i Artskart 209). Det er usikkert hvor funnet er gjort, men det kan være i sørskrentene av selve åsryggen Eikværingen, dvs. omkring kjerne 4-5 eller i omkringliggende brattlier som er hogd (og omformet til kulturskog) i tiårene etter 965. Mykorrhizasoppfungaen er utvilsomt meget rik i området, med stort potensial for både kalkgranskogsarter, kalkfuruskogsarter, og til en viss grad også (kalk)edellauvskogsarter tilknyttet hassel og lind, dessuten moldjordsarter («Lepiotas» spp.). Særlig for kalkgranskogsarter har området stort potensial for mange kravfulle og sjeldne arter. Pga. svært dårlig soppsesong 208 er dette ennå ikke dokumentert. Illustrerende for mykorrhizasopp-potensialet er et påvist svært rikt artsmangfold umiddelbart sør for undersøkelsesområdet søndre del av Svarverudlia og opp mot Svarverudkollen ble soppkartlagt ifbm. et slørsoppsoppkurs som ble holdt i distriktet (Hanssen & Nilsen 2002, Artskart 209), og det ble gjort svært mange funn av til dels meget sjeldne mykorrhizasopp i kalkfuruskog, kalkgranskog og kalklindeskog. Rødlisteartene som er funnet her er: lammesopp (Albatrellus citrinus) (VU), furufåresopp (A. subrubescens) (NT), messingrørsopp (Bo-

11 letus subappendiculatus) (DD), kuslørsopp (Cortinarius bovinus) (NT), kalksteinslørsopp (C. caesiocinctus = spectabilis) (EN), silurslørsopp (C. dalecarlicus) (EN), dueblå slørsopp (C. foetens) (EN), barstrøslørsopp (C. fraudulosus) (NT), frøkenslørsopp (C. gracilior) (EN), kanarigul slørsopp (C. meinhardii) (VU), tvillingslørsopp (C. metarius) (NT), bananslørsopp (C. nanceiensis) (VU), gul vranslørsopp (C. cruentipellis = luteoimmarginatus, polymorphus) (EN), lillaknollslørsopp (C. pseudoglaucopus) (EN), fiolgubbe (Gomphus clavatus), elegant småfingersopp (Ramariopsis subtilis) (NT), kopperkremle (Russula cuprea) (NT), glattstorpigg (Sarcodon leucopus) (NT), buskgelesopp (Tremellodendropsis tuberosa) (NT), dessuten er angitt lundmusserong (Tricholoma sejunctum) fra området men dette er trolig feil (kan muligens være sienamusserong (T. joachimii). Se kjerneområdene for ytterligere detaljer. Tabell: Artsfunn i Svarverudelva N. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifisering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Karplanter Asplenium ruta-muraria murburkne Botrychium lunaria marinøkkel Cypripedium calceolus marisko NT Drymochloa sylvatica skogsvingel 3 Epipactis atrorubens rødflangre 2 Fraxinus excelsior ask VU Galium odoratum myske Gymnadenia conopsea brudespore Gymnocarpium robertianum kalktelg Lathyrus vernus vårerteknapp Listera ovata stortveblad Polystichum lonchitis taggbregne 3 Pyrola chlorantha furuvintergrønn Sorbus graeca Ulmus glabra alm VU Viola collina bakkefiol Moser Buxbaumia viridis grønnsko NT Homalia trichomanoides glansmose Porella platyphylla almeteppemose Seligeria recurvata bueblygmose 7 Sopper Antrodiella citrinella gul snyltekjuke VU 3 Antrodiella serpula vortekjuke 3 Bankera violascens knippesøtpigg 7 Clavariadelphus pistillaris stor klubbesopp 3 Climacocystis borealis vasskjuke Cortinarius cumatilis praktslørsopp Cortinarius infractus galleslørsopp 2 2 Craterellus lutescens gul trompetsopp Cystostereum murrayi duftskinn Dichomitus campestris hasselkjuke 3 Geastrum quadrifidum styltejordstjerne 8 Hygrophorus discoideus gulbrun vokssopp 6 Hypoxylon vogesiacum almekullsopp NT Inocybe bongardii dufttrevlesopp 3 Inocybe cookei gul knolltrevlesopp 3 Phellinus ferrugineofuscus granrustkjuke Phellinus ferruginosus rustkjuke Phellinus nigrolimitatus svartsonekjuke NT 2 2 7

12 Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Sopper Phlebia centrifuga rynkeskinn NT Sarcodon lundellii vrangstorpigg NT 8 Skeletocutis brevispora klengekjuke VU 2 7 Avgrensing og arrondering Av et undersøkelsesområde på 675 daa er 389 daa avgrenset som verdifullt. Grense er trukket mot sterkere påvirket skog på alle kanter (unntatt i sør der det grenser til Svarverudelva naturreservat). Gammelskogen og kjerneområdene er fragmentert av mye middelaldrende skog og i nord også nye snauhogster, avgrensning er derfor noe utfordrende. Imidlertid har Svarverudelva-Eikværingen høy tettthet av kjerneområder og relativt mye gammelskog, som samlet representerer betydelige naturverdier, på overordnet nivå er derfor avgrensningen gjort mtp. å fange opp dette lokalitetskomplekset innenfor én samlet og økologisk funksjonell enhet. Dette innebærer å inkludere alle kjerneområder av høy verdi, all sammenhengende eldre skog, og mest mulig av kløfteformasjonen, samtidig som nye inngrep og «ren» kulturskog (tett plantegranskog) i størst mulig grad er forsøkt unngått. Store deler av den middelaldrende skogen mellom kjerneområdene vurderes å ha ha såpass godt utviklingspotensial at denne med fordel kan inkluderes (rikt, mye lauvtrær, heterogen skogstruktur). Areal som er skåret vekk fra undersøkelsesområdet er yngre skog (dels tett plantegranskog, dels yngre bjørkedominert skog), samt nylig snauhogd areal i nord. Området utgjøres av tre nokså klart atskilte enheter: () «hovedområdet» langs og på vestsiden av Svarverudelva, (2) Svarverudlia i øst, og (3) nordvendte brattlier i nord (kjerne 6-0). De to førstnevnte grenser til Svarverudelva naturreservat og utgjør sammen med dette én økologisk enhet, mens brattliene i nord er fysisk atskilt fra resten av nye snauhogster. Kjerne 6-0 kunne derfor også vært utskilt som en egen enhet (isolert har også dette partiet verdi 4). Samlet sett er avgrensningen ganske god tross «hakkete» form i nord siden all skog med høye naturverdier, all gammelskog, og mye av kløfteformasjonen (dalbunn-lisidebrekk på begge sider og langs mye av lengdeutstrekningen) er fanget opp. Andre inngrep Foruten middelaldrende-yngre skog (se over) mellom kjerneområdene er nyere påvirkning i stor grad utelatt fra avgrensningen. Unntaket er helt i nord, der et mindre parti nylig snauhogst med kryssende traktorvei inngår for å få til sammenhengende avgrensning. Ellers finnes også eldre gjengroende traktorveier. Vurdering og verdisetting Området er isolert sett relativt lite (389 daa), men det har høye og varierte kvaliteter knyttet til rike skogtyper: kalkgranskog, kalkfuruskog, rik blandingsskog, rik edellauvskog, fragmenter av kalk-edellauvskog. Kjerneområder er mange (3), har til dels høye kvaliteter og dekker en ganske stor del av arealet. De viktigste kvalitetene er knyttet til velutviklet eldre kalkgranskog, som framviser god variasjonsbredde i området og finnes optimalt utviklet i flere av kjerneområdene. Kalkfuruskog er også godt utviklet, og finnes både i form av «klassisk» urterik type (kjerne ) og en litt spesiell sigevannspåvirket type (kjerne 6, 7), men på begrenset areal. Rik edellauvskog er godt utviklet (kjerne 4, 9, 3), og bare få områder på sørsiden av Tyrifjorden har såpass godt utviklet rik edellauvskog som K9 og K3. Derimot er gammelnaturskogskvaliteter relativt svakt utviklet, begrenset til små arealer (kjerne 2, 3). Samtidig er området mye påvirket av eldre snauhogster, med mye middelaldrende skog. Mye av denne er imidlertid (svært) rik, har mye lauvtrær og ofte heterogen skogstruktur, og derfor godt utviklingspotensial. Svært negativt er derimot nylig snauhogst av optimalt utviklet kalkgranskog i nord, som både har redusert samlet gammelskogsareal, redusert arealet skog av høy naturverdi, og gjort avgrensningen dårligere (og kuttet gammelskogsforbindelsen mellom brattlia i nord og resten av området). Artsmangfoldet er rikt, først og fremst av mykorrhizasopp, men også karplanter og kanskje også moser. Hittil er påvist minst 0 rødlistearter (4 VU, 6 NT) 3 karplanter (alm, ask, marisko), mose (NT), jordboende sopp (NT), 5 vedsopp (2 VU, 3 NT), dessuten rød skogfrue (EN) (prioritert art) i 965. Særlig av kalkgranskogs-mykorrhizasopp finnes opplagt langt flere rødlistearter enn det som hittil er påvist. Rødlistede naturtyper dekker relativt mye av området: kalkgranskog (VU), kalk- og lågurtfuruskog (VU), frisk rik edellauvskog (VU), høgstaude-edellauvskog (VU), kilde-edellauvskog (VU), kalkedellauvskog (EN). De nordvendte liene sør for Tyrifjorden er en kjerneregion for kalkgranskog og (i enda større grad) for kambrosilur-kalk-bekkekløfter ungskog og middelaldrende kulturskog dominerer, og gammelskog finnes bare på mindre partier. Svarverudelva N grenser til Svarverudelva naturreservat (324 daa, store naturverdier). Til sammen er Svarverudelva-Eikværingen 73 daa, og utgjør dermed et av de største sammenhengende områdene på sørsiden av Tyrifjorden med tett konsentrasjon av verdifulle kjerneområder (landskapsøkologisk god konnektivitet med tilhørende bæreevne for kravfulle arter), mye eldre-halvgammel skog, og stort utviklingspotensial på mellomliggende arealer. Av høyt prioriterte skogtyper og ansvarsskogtyper inngår () kalkgranskog (velutviklet), (2) kalkfuruskog (velutviklet, lite areal), (3) rik og gammel edellauvskog (velutviklet, moderat areal), 43) gammel lavlands-blandingsskog (velutviklet, begrenset areal), (5) bekkekløft (svakt utviklet, siden det er mest middelaldrende skog). Av generelle mangler inngår () rike

13 skogtyper, (2) lavlandsskog, (3) internasjonale ansvarsskogtyper (bekkekløft, kalkfuruskog), og (4) viktig artsmangfold. Området vil kunne bidra til å dekke viktige nasjonale mangler ved å inneha viktige skogtyper og artsmangfold, og ved å være (sammen med eksisterende Svarverudelva NR) et av de største gjenværende høykvalitets-lokalitetskompleksene i en kjerneregion for kalkgranskog og bekkekløfter. Arealet er imidlertid såpass lite at samlet grad av mangeloppfylling bare er noe over middels (Svarverudelva NR Eikværingen samlet har klart høy mangeloppfylling). Svarverudelva N vurderes isolert som regionalt til nasjonalt verdifullt (verdi 4), men det bidrar betydelig til å forsterke Svarverudelva-Eikværingen-området samlet som klart nasjonalt verdifullt (verdi 5). Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Svarverudelva N. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Eikværingen midtlia 2 Eikværingen S 3 Svarverudelva V 4 Svarverudelva NV 5 Eikværingen Ø 6 Eikværingen NV 7 Eikværingen N 8 Eikværingen NØ Urørthet Død ved mengde Død ved kontin. Gamle bartrær Gamle løvtrær Treslagsfordeling Topografiskvariasjon Vegetasjonsvariasjon Rikhet Arter Gamle edelløvtrær Størrelse Arrondering *** ** * * 0 * * * *** ** - *** *** *** ** ** 0 * * ** ** ** - ** *** ** ** * ** * *** * * *** ** - ** *** * * * * ** * * ***? - ** ** ** * * 0 0 * * * *** ** - *** *** * 0 * 0 * * ** ** ** - ** ** ** * * 0 * * ** *** ** - ** *** ** * * * *** ** - ** 9 Kovavika S *** ** * 0 * ** *** * ** *** ** - *** 0 Kovavika SØ Svarverudkollen N 2 Svarverudkollen NV ** *** 0 0 * 0 *** * * ** * - * ** * * * * *** ** - ** ** * * * * *** * - * 3 Svarverudlia *** *** * 0 ** ** *** * * *** ** - *** Samlet verdi Samlet vurdering * ** * * * * *** ** ** *** ** ** ** 4 Mangeloppfyllelse Av høyt prioriterte skogtyper og ansvarsskogtyper inngår () kalkgranskog (velutviklet), (2) kalkfuruskog (velutviklet, lite areal), (3) rik og gammel edellauvskog (velutviklet, moderat areal), 43) gammel lavlands-blandingsskog (velutviklet, begrenset areal), (5) bekkekløft (svakt utviklet, siden det er mest middelaldrende skog). Av generelle mangler inngår () rike skogtyper, (2) lavlandsskog, (3) internasjonale ansvarsskogtyper (bekkekløft, kalkfuruskog), og (4) viktig artsmangfold. Området vil kunne bidra til å dekke viktige nasjonale mangler ved å inneha viktige skogtyper og artsmangfold, og ved å være (sammen med eksisterende Svarverudelva NR) et av de største gjenværende høykvalitets-lokalitetskompleksene i en kjerneregion for kalkgranskog og bekkekløfter. Arealet er imidlertid såpass lite at samlet grad av mangeloppfylling bare er noe over middels (Svarverudelva NR Eikværingen samlet har klart høy mangeloppfylling). Vurdering av mangeloppfyllelse for ulike vernemålsetninger for lokalitet Svarverudelva N. Mangelnaturtyper: Høy mangeloppfyllelse Generelle mangler (lavlandsskog, høybonitets skog og biologisk gammel skog): Høy mangeloppfyllelse Restaurering- og utviklingspotensial: Ikke aktuell Storområdekvaliteter: Ingen-lav mangeloppfyllelse Samlet mangeloppfyllelse: Høy mangeloppfyllelse Referanser Blindheim, T Naturverdier for lokalitet Svarverudelva, registrert i forbindelse med prosjekt Bekkekløfter 2008, Buskerud. NaRIN faktaark. BioFokus, NINA, Miljøfaglig utredning. Hanssen, E. W. & Nilsen, T. S Storsopper i Modum kommune, Buskeud. Rapport fra slørsopp-kurs Vikersund, Modum september 200. Prosjektet Kartlegging av storsopper i Norge. Juli 2002.

14 Hofton, T.H Bekkekløfter i Buskerud oversikt over potensielt biologisk interessante lokaliteter. Biofokus rapport sider + 2 kartvedlegg (pdf-filer). Lund, T Naturen i Modum. Flora Geologi. Modum kommune.

15 Figur: Blå sirkel angir området Svarverudelva N sin områdeverdi (loddrett akse) og grad av mangeloppfyllelse (vannrett akse). Fargene i figuren angir en faglig totalvurdering av områdets egnethet for vern. Figuren viser kartlagte naturverdier og mangler ved skogvernet i henhold til Framstad et al. 207 i sammenheng. Typiske utslag kan være at områder som i dag har lav naturverdi, men som raskt kan utvikle egenskaper som dekker inn viktige mangler i skogvernet, bør vurderes som kandidat for vern hvis mulig. Tilsvarende kan områder som har middels og høy naturverdi, men få egenskaper som dekker inn viktige mangler i skogvernet, settes på vent fordi det da allerede er vernet mange slike områder i en regionen. Ligger den blå sirkelen helt eller delvis over grønne felter er det meget gode faglige grunner for å undersøke mulighetene for vern av området. Ligger den blå sirkelen over gule felter bør områdets egnethet vurderes nærmere. Ligger den blå sirkelen over røde felter bør vern ut fra naturfaglige grunner ikke vurderes. **** & ingen-lav mangeloppfyllelse **** & middels mangeloppfyllelse **** & høy mangeloppfyllelse *** & ingen-lav mangeloppfyllelse *** & middels mangeloppfyllelse *** & høy mangeloppfyllelse ** & ingen lav mangeloppfyllelse ** & middels mangeloppfyllelse ** & høy mangeloppfyllelse * & ingen-lav mangeloppfyllelse * & middels mangeloppfyllelse * & høy mangeloppfyllelse 0 & ingen-lav mangeloppfyllelse 0 & middels mangeloppfyllelse 0 & høy mangeloppfyllelse

16 Svarverudelva N (Modum, Buskerud). Areal 390 daa, verdi 4 Gjota < < < < Ringen Badstuvika N R284 < < < 0 8 < < < < Eikværingen 3 < 3 2 M N r Naturfaglige registreringer av kalkskog 208 Verneverdig Rødlistet NIN område Alternativ Tidligere grense registreringer Kjerneområde/ Omr. for vurdering pri. naturtype (Mdir/FM 208) Eksisterende verneområder Målestokk :8 000 Ekvidistanse 20m Rutenett km WGS84, sonebelte 32 Kartgrunnlag N50 ±Produsert E

17 Bilder fra området Svarverudelva N Kalkgranskog er ganske vanlig i området, her et grunnlendt parti i øvre del av kjerne. Foto: Tom Hellik Hofton Nordvendt sigevannspåvirket kalkfuruskog lengst nord i området (kjerne 7). Foto: Tom Hellik Hofton På vestsiden av Svarverudelva er et parti gammel, svært rik lavlands-blandingsskog (kjerne 3). Foto: Tom Hellik Hofton Svarverudlia lengst øst (kjerne 3) har kalk-lauvblandskog og kalkhasselskog. Foto: Tom Hellik Hofton