Lois Walfrid Johnson DEN HEMMELIGE VENNEN. Lunde Forlag

Transkript

1 Lois Walfrid Johnson DEN HEMMELIGE VENNEN Lunde Forlag

2 Copyright 2007: Lunde Forlag Sinsenveien 25, 0572 Oslo, Norway Copyright 2004 Lois Walfrid Johnson Originalens tittel: The Invisible Friend. Viking Quest. Book Three. Originalforlag: Moody Publishers 2004 Oversatt av Asbjørn Bjornes Omslagsillustrasjon: Greg Call Omslagsdesign: Barbra LeVan Fisher Grafisk utforming: Reidun Lindheim Trykk og innbinding: AIT Trykk Otta AS ISBN: Bibelsitatene er hentet fra Det Norske Bibelselskapets oversettelser fra 2005 (Det nye testamentet) og 1978/1985 (hele Bibelen). Aurland er et virkelig sted med varmhjertede mennesker. Avgjørelsen som blir tatt av tinget i slutten av boka, er basert på en forutgående hendelse. Likevel er personene i denne boka oppdiktet. Enhver likhet med mennesker, levende eller døde, er helt tilfeldig.

3 Mot kommer i mange størrelser, skikkelser og former. Takk, Roy, for det motet som setter andre fri.

4

5 INNHOLD Innledning 9 Skurkegeita 11 Mikkels hemmelighet 20 Storebror 25 Skjulestedet på høyloftet 34 Hemmelig budskap 40 Gna! 50 Brun Kappe 56 Den snakkende kua 59 Kongens datter 67 Borte for alltid? 74 Dev blir overrasket 76 Brees største frykt 85 Sølvbiter! 93 Et spørsmål om tillit 99 Et avsidesliggende sted 105 Julemorgen 114 Sagafortelleren 123 Bråkmaker 126 Der reinsdyr løper 137 For retten 146 Trell eller fri? 157 Takk 164

6

7 INNLEDNING D ypt inne i Norges fjorder ligger landsbyen Aurland. Naturens skjønnhet gjør det til et herlig sted. Men uansett hvor og når vi lever, finnes det en gave som er avgjørende for livet selv. Den gaven er frihet. Hvis vi har frihet, tar vi den ofte for gitt. Hvis vi ikke har frihet, blir den viktigere enn lufta vi puster inn. Hva betyr det å være virkelig fri? Og hva er hjertets frihet?

8

9 SKURKEGEITA E t sterkt vindkast slo mellom fjellene, pisket vannet opp til bølger og tok tak i Briana O Tooles rødblonde hår. Med en rask bevegelse feide hun det bort fra øynene og snudde seg mot det nye livet sitt. Akkurat da løftet noen bølger bakenden av vikingskipet der det hvilte på bredden. For bare ei kort stund siden hadde dette skipet, som brakte Bree fra Irland, seilt gjennom en lang, smal fjord og til denne bebyggelsen under fjellene. Nå glitret sollyset i en foss som rant nedover en høy fjellvegg. Sola skinte på det lyse håret til en høy kvinne som sto ved vannet. Mikkel, Brees fiende, lente seg forover. Han syntes å glemme alt annet. Akkurat idet vikingskipet støtte mot land, hoppet han over båtripa. Da han nådde bakken, sto den høye kvinnen foran ham. Mikkel reiste seg så lang han var og bukket i respekt. Mamma, sa han. Sønn, svarte hun. En tåre rant nedover kinnet hennes. Du har vært borte så lenge. Jeg har vært redd. Jeg vet det. Men nå er jeg her. Mikkels stemme var fylt med lettelse. Jeg er hjemme. Bree kjente et stikk av misunnelse, deretter sinne. Hjemme! Hun hadde mest lyst til å spytte ordet ut av munnen. Mikkel er 11

10 hjemme, men det er ikke jeg! En sommermorgen på slutten av 900- tallet hadde Mikkel planlagt plyndringstoktet som førte Bree og andre fra Irland til Aurlandsfjorden. Noen ganger ønsket Bree at Mikkel kunne bli en venn. Andre ganger var hun sint for alt han gjorde. Da noen vikinger la ned rampa, så Bree inn i folkemengden som kom for å møte skipet. Der så hun ei jente med sandfarget hår, brune øyne og mange fregner over nesa. Hvem er hun? spurte Bree seg selv. Hvorfor innbiller jeg meg at jeg kjenner henne? Jenta så altfor tynn ut, som om hun hadde vært syk. Men hun måtte minst være elleve, kanskje tolv år gammel. Mens folk strømmet fra skipet, mistet Bree henne av syne. Men lenger inne på land fikk hun øye på henne igjen. Ei lang, enslig flette hang nedover jentas skulder. Da hun kastet på hodet, strålte øynene hennes av latter. Bree gjenkjente den bevegelsen og blikket som tøyset med noe alvorlig. Kunne det virkelig være mulig? Blikkene deres møttes på avstand. Jentas munn formet en O, et gisp av gjenkjennelse. Overraskelsen det medførte, rystet Bree helt inn i hjerterota. Det er Keely, søstera mi! Keely var ett år yngre enn Bree. De to hadde både vært nære venninner og søstre. Men for seks år siden ble klosteret, som lå i nærheten av hjemmet deres i Irland, plyndret av vikinger. Vikingene bortførte Keely, og nå var Bree på omtrent samme måte blitt fraktet til denne fjorden på et langskip. Fylt av spenning banet Bree seg vei mot skipssida. Kanskje det er en grunn til at jeg ble fanget av vikinger. Kanskje det kan komme noe godt utav det. I det glimtet av håp kunne Bree se for seg at hun brakte Keely hjem til familien deres. Hun kunne forestille seg far og mor og alle brødrene og søstrene hennes 12

11 klemme og kysse søstera. Øynene deres ville bli fylt av tårer, som strømmet nedover kinnene deres. Keely! Ja, det måtte være henne! Men jenta snudde seg bort. En høy viking stilte seg foran Bree og sperret utsikten hennes. Fylt av panikk prøvde Bree å komme seg forbi ham. Da hun nådde fram til skipssida, var jenta borte. Bree ble kvalm av skuffelse. Det var Keely, tenkte Bree. Jeg vet at det var Keely! Men hvis det var henne, hvorfor snudde hun seg bort da? Hvorfor oppførte hun seg som om hun ikke kjente meg? Jeg skal finne henne, lovet Bree seg selv. Og på en eller annen måte skal vi rømme herfra sammen! I neste øyeblikk snudde Mikkel seg bort fra mora si for å se på de irske fangene. Stopp! ropte han. Da to irer lot som om de ikke forsto, holdt Mikkel opp begge hendene. Vent! Med ett stilte andre vikinger seg på ei rekke langs bredden. Ingen av de irske fangene skulle passere den rekka før mennene sa hvor den enkelte kunne gå. Bree så seg desperat omkring. Her hvor skipet hadde lagt til land, vek fjellveggene til side for en dal. Grønne jorder lå langs elva som rant langs dalføret. Langs med elva lå noen hus på rekke og rad. Men Bree kunne ikke se jenta hun trodde var Keely, noen steder. Uansett hvordan det var nå måtte Bree begynne på det nye livet sitt. Men først ville hun si farvel til de irene hun hadde blitt venninne med om bord på skipet. Bree sto på den ene sida og så etter dem. Da Lil kom bort til henne, omfavnet Bree den nye venninna si og klemte henne. Ha mot til å vinne, hvisket Bree. Bree ble veldig overrasket over at Lil møtte blikket hennes. For bare to uker siden hadde denne yngre jenta vært redd for 13

12 sin egen skygge. Nå løftet Lil hodet og la armene i kors over brystet. Det var det hemmelige tegnet deres. Ha mot til å vinne, Bree, sa hun mildt. Uansett hvor du havner, kommer du til å klare deg, hvisket Bree. Jeg vet det. Lils øyne strålte. Det gjør du også. Bree svelget tungt. Mikkel sa at jeg skal bli trellen til mora hans. Jeg skal se hvor du går. Vi skal finne hverandre igjen. Da de gikk ned rampa, gikk Lil forrest. Mikkel førte Lil mot en robust kvinne med snille, blå øyne. Bree ble stående for å se hva som skjedde med hver enkelt av de helt spesielle venninnene hennes. Ettersom hun var oppvokst i et lite land som var omgitt av hav, hadde hun alltid ønsket å reise. Hun hadde ofte klatret opp på fjellet ved hjemmet sitt for å se gjennom tåka og lurte på hva som lå bortenfor Irskesjøen. Men i dagene som hadde gått etter at hun forlot Irland, hadde Bree begynt å drømme om sin nye søken å være hjemme igjen sammen med familien. Igjen tenkte hun på Keely, søstera si, på det å gå opp til hytta deres, åpne døra og rope: Overraskelse! Bree tillot seg selv å håpe. Hvis Dev kommer og Keely er her Bree hadde klynget seg til ett håp helt siden hun ble tatt til fange og hun så Mikkel løslate Devin, den fjorten år gamle broren hennes, på ei strand nord i Irland. Dev var ett år eldre enn Bree, og han hadde alltid passet på henne. Hvis Dev kunne, ville han vært her nå med en pose løsepenger i hånda. Da Mikkel skrøt av at faren hans var høvding i Aurlandsfjorden, hadde Dev skjønt hvor han kunne finne Bree. Men nå var ei høy, tynn jente på vei mot Mikkel. I likhet med mange av menneskene som sto på bredden, var også hun lyshåret, men det lange, tjukke håret hennes falt nedover ryggen. Det nådde henne nesten til midjen. 14

13 Hun skred fram som ei dronning foran undersåttene sine, og lot blikket gli fra den ene iren til den andre. Til slutt stanset hun ved Bree. Jenta snudde seg mot Mikkel. Hvem er dette? spurte hun skarpt. Vel, Gee-nah, sa Mikkel langsomt. For en måte å ønske meg velkommen hjem på. Men jenta som het Gna, brydde seg ikke om det. Hvem er hun? spurte hun igjen. Mikkel virket utilpass, men han sa bare: En av irene. Gna tok et skritt fram, strakte ut hånda og løftet opp Brees hake med en finger. Bree vek tilbake. Jenta fulgte etter og sa: Se på meg! Bree løftet haka, men jenta holdt fingeren sin under den. Bree anstrengte seg alt hun kunne for ikke å åpne munnen og sette tennene i fingeren. Hvis hun hadde fått viljen sin, ville jenta hyle av smerte. I stedet åpnet Bree øynene enda mer. Uten å blunke stirret hun på jenta med det mest foraktelige blikket sitt. Jenta stirret tilbake. Mikkel lo. Du har møtt din jevnbyrdige, Gna. Du kan ikke vinne over henne. Å nei? Gna snudde seg mot ham, og kulda i øynene hennes gikk over til å bli en brann i ansiktet. Du tror jeg ikke kan. Jeg har aldri kjent en person som ikke har lært seg å bukke for meg. Bukke? spurte Bree seg selv. Etterpå forsto hun at hun hadde sagt det høyt. Gna virvlet rundt. Så du kan språket mitt også. Du skal gjøre mer enn å bukke. Du skal krype i jordas støv før jeg er ferdig med deg. Du skal bli trellen min! Bree gjorde seg rak i ryggen, skjøt brystet fram og hevet 15

14 hodet. Hun gjorde den samme bevegelsen da hun så fra Gna og bort på Mikkel. Ingen ord falt mellom Bree og Mikkel, men akkurat da skjønte Bree at han husket. Nei, det blir hun ikke, sa Mikkel. Gna stirret på ham. Til og med Bree ble overrasket over styrken i stemmen hans, men det var Gna som grep ordet. Tror du ikke det? Mikkel ble flau han kunne kjenne rødmen stige fra halsen og opp i ansiktet. Men da han møtte blikket til Gna, sto han på sitt. Hun blir ikke trellen din. Hun blir trellen til mora mi. Gna lo. Den harde, kalde lyden fikk det til å gå kaldt nedover ryggen til Bree. Og til sin overraskelse glemte hun plutselig alt annet. Brekinga fra sauene og rautinga fra kyrne overdøvet stemmene fra familiene ved fjorden. Da Bree snudde seg, så hun en bred, flatbunnet båt som lignet en flåte. Idet den la til land, begynte dyrene å løpe oppover de slake bakkene. En stor geitebukk ledet flokken. Bukken sprang rett imot Gna. Gna! ropte Mikkel advarende. Jenta bråsnudde og så at hun var ille ute. Hun sprikte med fingrene og holdt hendene ut for å stoppe bukken. Med målet for øyet fortsatte den å løpe rett mot henne. Da Gna hoppet til høyre, gjorde geita det samme. Da hun spratt til venstre, fulgte den etter. Hjelp! skrek Gna, men til Brees overraskelse sto Mikkel helt urørlig. Gna kastet seg rundt. Ta den geita! kommanderte hun. Akkurat idet hun snudde ryggen til bukken, senket den hodet og stormet rett mot rumpa hennes. Med et godt støt sendte dyret henne sprellende igjennom lufta. Bree satte latteren fast i halsen i et forsøk på å skjule den. I stedet slapp et fnis ut av munnen hennes. Mikkel slo seg på 16

15 låret han syntes det var like morsomt som henne. Da Gna kikket bort på dem, ble de stille med en gang. Oi, oi, sa Mikkel stille. Nå sitter vi fint i det. Er det jenta du skal gifte deg med? hvisket Bree. Hun ble plutselig nysgjerrig. Da Mikkel ikke svarte, skyndte Bree seg fram mot Gna og strakte ut hånda si. Skal jeg hjelpe deg opp? spurte hun. Stemmen hennes var søt som honningen i ei vokskake. Men Gna skjøv Brees arm til side. Langsomt og med grasiøse bevegelser reiste hun seg opp fra bredden, børstet av seg skitten på skjørtet og gjorde helomvending mot Bree. Det der skal jeg aldri glemme! Gnas øyne gnistret av sinne. Fra denne dagen er du min fiende. Du kommer til å være min fiende for alltid! Å, Gna, sa Mikkel. Ikke ta deg selv så høytidelig. Høytidelig? Det var ikke du som ble slått i bakken av denne farlige farlige Gna fant ikke ord for hva hun skulle kalle dyret. Fillegeita. Da Gna stirret bort på bukken, fulgte Bree henne med øynene. Geita hadde stoppet et lite stykke unna. Da den så på Gna, virket det som om dyret rullet med øynene. Så, med all den verdighet bukken kunne stable på beina for anledningen, begynte den å tygge gress. Ja visst er det ei fillegeit, svarte Mikkel så høytidelig han kunne. Jeg ser hvor farlig den er. Da bukken la på sprang igjen, fulgte de andre geitene etter. De løp i sikksakk mellom menneskene på stranda og skyndte seg mot grønt beite i nærheten av langhuset. Hvor kom de fra? spurte Bree. Fra setra sommerbeitet. Mikkel pekte mot den andre sida av fjorden, til der de hadde ført dyrene om bord. De har hatt godt, grønt gress i hele sommer, men i slutten av september tar 17

16 vi dem ned. Hvis det kom snø eller is i fjellet, ville vi ikke klare å få dem hjem. Mikkel pekte mot den bratte fjellsida lenger ute i fjorden. Ser du den skrå streken? Det er en sti dyrene kan gå opp på. Det er der de kommer ned når sommeren er over. Mens Mikkel snakket, gikk noen sauer etter geitene. Bak sauene gikk ei ku. Den svingte hodet fra side til side og rautet fremdeles klagende. Bree så etter kua og geitebukken, som nå var langt ute på beitemarka. Bree fniste da hun tenkte på Gna. Gna snudde seg fort rundt. Bree så henne inn i øynene én gang, og hun skjønte det. Det var ingen tvil. Gna var fienden hennes. Bree skar tenner. Hele livet hadde folk vært snille mot henne. Hun visste ikke hvordan hun skulle takle ei som Gna. Men jeg skal lære. På en eller annen måte skal jeg komme overens med henne. Kanskje vi til og med kan bli venner. Så husket Bree hvordan det var. Hun var trell, og da ville hun uten tvil bli atskilt fra Gna. Mikkel begynte å gå opp bakken til langhuset og de andre bygningene på gården. Han bar sjøkista si på skuldra. Da han snudde seg for å snakke med Bree, merket hun forandringen i ham. Kom, sa han. Nå var stemmen hans utålmodig. Så jeg skal altså gå bak deg? Bree ropte nesten ut ordene. Tanken gjorde henne sint. Mer enn én gang hadde Mikkel fortalt at faren hans var den mektige høvdingen i Aurlandsfjorden. Mer enn én gang hadde Bree hatt lyst til å spytte tilbake: Og jeg er ei høvdingdatter! Så langt hadde hun klart å holde munn. Nå lurte hun på det. Hvis Devin, broren hennes, klarte å få tak i løsepenger, hva ville skje da? Brees tanker jagde videre. Hvis disse forferdelige vikingene vet 18

17 at jeg er dattera til en høvding, vil de heve prisen da? Vil de forlange så mye at Dev ikke kan betale det de vil ha? Plutselig stanset Mikkel foran Bree.