DEN NYE PSYKOLOGIEN. Kapittel 1 AKADEMISK FORSPILL. Karl Halvor Teigen

Transkript

1 Kapittel 1 KAPITTEL 1 DEN NYE PSYKOLOGIEN 17 DEN NYE PSYKOLOGIEN Karl Halvor Teigen AKADEMISK FORSPILL Vi feirer i år 100 års-jubileet for Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo. Men hadde Nicolai Wergeland, far til Henrik, fått det som han ville, kunne vi snart ha feiret et 200 års-jubileum i stedet. Ikke for et psykologisk institutt, men for et psykologisk fakultet, eller akademi, som han foretrakk å kalle det. 1 I Mnemosyne, Wergelands prisbelønte skrift om et universitet i Norge, skisseres en fakultetsinndeling hvor psykologi kommer høyt opp på listen. Selvsagt etter teologi, som handler om Gud, men like selvsagt foran medisin («somatologi»), som beskjeftiger seg med menneskekroppen, og naturvitenskapene («fysiologi»), som ikke beskjeftiger seg med mennesket i det hele tatt. Wergeland (1811) går i detalj og tenker seg tre professorer ved det psykologiske fakultet, hvorav en i psykologi, logikk og pedagogikk, de to andre i henholdsvis estetikk/retorikk og litteratur. Professorene skal forelese tre timer daglig, slik at de også får tid til å skrive og studere. Forelesningene i psykologi («den egentlige antropologi») skal tilbys studenter fra alle fakulteter, riktignok mot betaling, og foregå kl mandag, onsdag og fredag gjennom hele semesteret. Som man ser, hadde Wergeland planene i orden. Han tildeler til og med det psykologiske akademi to lesesaler/auditorier i en av de tre påtenkte universitetsbygninger; rommene skal ha sitteplasser til 59 studenter og måle 24 x 24 fot. De andre fakultetene får klare seg med ett auditorium hver. Norge fikk sitt universitet samme år som Nicolai Wergeland hadde lagt frem dette prosjektet. Han fikk i alle fall gjennomslag for sin argumentasjon om at det måtte legges til Christiania, og ikke til Tønsberg, som også var en sterk kandidat. Men tanken om et psykologisk akademi har måttet utestå. Det tok også sin tid å få en psykologisk professor på plass. Men i 1909, nesten hundre år etter Wergeland, fikk i alle fall psykologien sin første øremerkede bevilgning fra Stortinget. Bak 1 «Dette sonoriske navn [akademi] vilde jeg ønsket optagen i stedet for det barbariske og upassende Fakultet,» skriver Wergeland.

2 Fig Anathon Aall ( ), slik han fremstår i det tyske verket om «Nåtidens filosofi i selvfremstillinger» (Schmidt, 1924). 18 KARL HALVOR TEIGEN forslaget sto den ferske filosofiprofessoren Anathon Aall, som ble bestyrer for det nye instituttet. Anathon Aall ( ), slik han fremstår i det tyske verket om «Nåtidens filosofi i selvfremstillinger» (Schmidt, 1924). AALLS FORGJENGERE Aall utfoldet i sine første år som professor stor aktivitet for å markere nyetableringen. Blant oppgavene han påtok seg, var å skrive sin versjon av psykologiens historie i Norge. Foranledningen var universitetets 100 års-jubileum, men Aall gikk enda lenger tilbake i tid og begynte like godt med Ludvig Holberg. Aall hadde bruk for Holberg, ikke på grunn av komediene, og heller ikke på grunn av hans akademiske virke (professoratet i metafysikk ved Københavns universitet var etter Holbergs eget utsagn en katastrofe), men fordi han i sine brev og essays gjorde seg til talsmann for en jordnær, erfaringsbestemt forståelse av hva man kan vite eller ikke vite om filosofiske spørsmål. «Erfarenhet er den tilforladeligste lærerinde,» skriver Holberg i et av sine epigrammer. Med hensyn til sjelen valgte Holberg å avstå fra a priori spekulasjoner, han ønsket at filosofene skulle «allene dømme a 1

3 KAPITTEL 1 DEN NYE PSYKOLOGIEN 19 posteriori, det er, efter sjælens virkninger, saa lærede vi i det ringeste noget lidet vist istedenfor utallig uvist». Aalls neste helt var landets første professor i filosofi, Niels Treschow, som riktignok bare fikk virke i kort tid ved det nye universitetet, før han gikk over i politikk og administrasjon som kirkestatsråd. Treschow hadde både skrevet en lærebok i psykologi for katedralskolens elever (1803) og et større anlagt verk, Om den menneskelige natur i almindelighet, især dens aandelige side (1812). Også Treschow hadde sans for den empiriske tilnærming til psykologiske spørsmål, som han i likhet med Holberg hadde lært av John Locke og den britiske skole. Han argumenterte for sjelelærens grunnleggende betydning for den praktiske religionslære, for pedagogikken, de skjønne videnskapers teori, legekunsten, lovkyndigheten og statskunsten. Aall var aller mest fascinert av hvordan Treschow lanserte en utviklingslære for dyr og mennesker, femti år før Darwin. Han tenkte seg at alle livsformer var oppstått fra havet. Uvisst hvorfor festet han seg ved sjøkuen som en passende stammor til arten menneske, riktignok via apearter «saasom Pongo og Oran-Utang». Perioden etter Treschow var etter Aalls mening preget av filosofer som dels var faglig utilstrekkelige, dels ideologisk på viddene. Georg Sverdrup, Claus Winter Hjelm, Poul Martin Møller og Johan Sebastian Welhaven får alle sine pass påskrevne. Verst går det ut over Marcus J. Monrad, som ble professor i 1851 og satt i denne stillingen frem til sin død i Monrad var i motsetning til sine forgjengere en velskolert filosof, men håpløst fanget inn i den tyske «absolute idealismus»: Hegels filosofi. For en hegelianer, hevder Aall, er «naturen bare i veien den sinker erkjendelsen av det absolute». En moderne leser av Monrad vil sitte igjen med noenlunde det samme inntrykk. Monrad starter sin behandling av psykologien med å si at «Psychologien er altsaa ligesom enhver anden Videnskab først selv Udviklingen af sit Begreb» (1892, s. 5), og han avslutter med et avsnitt om ånden i sin fullkommenhet, den objektive ånd, et system av allmenngyldige bestemmelser «med hvilke den enkelte Aand (som subjektiv) har theoretisk og praktisk at fylde sig, for derved at komme udover sin indskrænkede Subjektivitet og isandhed blive, hva den i sig er» (s. 59). Studentene på 1800-tallet møtte psykologien som en viktig del av filosofien til examen philosophicum. 2 Faktisk kunne man gjennom hele 1800-tallet bare studere filosofi (og psykologi) på dette innføringsnivået. Ville man lære mer, fikk man lese på egenhånd eller reise utenlands. Ex. phil. krevdes avlagt før man kunne gå videre inn i ett av embetsstudiene (teologi, jus, medisin). Undervisningen og pensum besto 2 Frem til 1883 måtte elever fra latinskolene fremstille seg ved universitetet for å avlegge examen artium. Deretter brukte de et par semestre på den såkalte «anneneksamen», datidens examen philosophicum. Denne besto av et knippe allmenndannende fag (inklusiv realfag) som man ikke hadde hatt i skolen, men som var ansett som en nødvendig ballast for høyere studier. Filosofi var ett av disse fagene, og var fra 1847 delt opp i underdisiplinene filosofisk propedeutikk (m. logikk og filosofihistorie), psykologi og etikk.

4 20 KARL HALVOR TEIGEN av «forelesninger», dvs. en opplesning av fagets sentrale elementer, som studentene skrev ned etter diktat, og som læreren utfylte og kommenterte. Sammendragene kunne bli utgitt som lærebøker. Slik oppsto den første norske fagbok med psykologi på tittelbladet, nemlig Monrads Psychologie. Grundrids til brug ved forelæsninger. Grunnrisset kom i fem nesten identiske utgaver mellom 1850 og Det var på bare 59 sider, men som det fremgår av sitatene ovenfor, ingen lett kost. DEN NYE PSYKOLOGIEN Men samtidig som Monrad og hans håndplukkede kolleger i filosofi doserte åndens forvandlinger for generasjoner av unge studenter, fantes det tilløp til helt andre oppfatninger av psykologiens oppgaver og metoder. Også her kom impulsene fra Tyskland, hvor man fra midten av århundret var begynt å snakke om mulighetene for en «ny psykologi». Med dette siktet man til en naturvitenskapelig tilnærming til studiet av sjelelivet. Inspirasjonen kom fra fysiologien, som hadde gjort store fremskritt i utforskningen av sjelelivets legemlige grunnlag: sanseorganene og nervesystemet. Virkemåten til sansene lot seg studere ved eksperimentelle metoder, for eksempel hadde Weber i sitt pionerarbeid om berøringssansen konstatert at den minste merkbare forskjell kunne beskrives som en brøk, som gjelder uansett styrken av påvirkningene (Webers lov). Funnet ble generalisert, satt i system og gjort til gjenstand for ytterligere undersøkelser av G. Th. Fechner i hans berømte verk om Psykofysikkens grunnelementer fra Arbeidet er kjent som det første systematiske forsøk på å måle en psykologisk størrelse, nemlig sanseinntrykket, sett i relasjon til de tilsvarende fysiske størrelser (sansepåvirkningene). De fysiologiske studiene krevde avansert apparatur. Helmholtz tok i bruk en ny oppfinnelse, kymografen, for å måle nerveimpulsens hastighet. Kymografen besto av en roterende trommel, hvor en bevegelig stift kunne avsette merker på sotet papir. Den var konstruert av Ludwig i 1847 for å måle blodtrykk, men kunne også registrere reaksjonstider. Helmholtz idé var å sammenligne reaksjonstiden på et berøringsinntrykk som hadde brukt kort vei til hjernen (f.eks. fra albuen) og med et som hadde brukt lengre vei (f.eks. fra håndleddet), for så å subtrahere den korte reaksjonstiden fra den lange. Differensen skulle tilsvare tiden nerveimpulsen bruker på veien fra håndledd til albue. 3 Slik kom han frem til at nerveimpulsen går med en fart av ca. 200 fot i sekundet. 3 Prinsippet for subtraksjonsmetoden bør være kjent for enhver som har forsøkt å veie en katt. Det er vanskelig å få katten til å sitte rolig på badevekten. Den kloke katteeier tar derfor katten i armene og veier seg sammen med den. Deretter veier hun seg uten katt. Differansen mellom eier med katt og eier uten katt = katt.

5 KAPITTEL 1 DEN NYE PSYKOLOGIEN 21 En reiseglad norsk naturforsker, Christian Boeck, besøkte på denne tid kolleger i Tyskland, og ble så fascinert av kymografen at han hjemme i Christiania fikk laget en til eget bruk hos urmaker Paulsen. Det slo ham at subtraksjonsmetoden kunne brukes enda mer kreativt, nemlig til å ta tiden på en tanke. Han målte reaksjonstiden på et synsinntrykk dvs. tiden som går fra man ser en elektrisk gnist til man rekker å trykke på en «fjær» som setter merke på kymografen. Dette tar ca. 0.2 sekunder. Hvis vi nå vet hvor fort nerveimpulsen går fra øye til hjerne, fra hjerne til finger, og tiden det tar å bevege en finger, og trekker alt dette fra de 200 millisekundene, vil vi fortsatt ha tid til overs? Ja, hevdet Boeck. Han presenterte regnestykket på den skandinaviske naturforskerkongressen i 1856, og viste at det manglet 83 millisekunder. Dette, fastslo han, blir tidsintervallet fra et signal når hjernen, til beskjeden om å reagere går ut fra hjernen igjen. Dermed har vi indirekte målt tiden som trengs for «tankeaktens fullbyrdelse» (Teigen, 2009). Ikke mange kjenner i dag til dette første norske eksperimentalpsykologiske bidrag, riktignok utført av en professor i fysiologi, anatomi og veterinærmedisin. I stedet er det allment kjent at den nederlandske øyelegen Donders ti år senere utførte en rekke raffinerte eksperimenter basert på samme metodikk. Ved subtraksjon av reaksjonstider for enkle vs. mer kompliserte oppgaver mente Donders å kunne måle hastigheten på mentale prosesser som persepsjon, diskriminasjon og valg. Donders nevnes stadig som grunnleggeren av såkalt mentale kronometri, tidsmåling av mentale prosesser, som spilte en viktig rolle i de tidlige eksperimentalpsykologiske laboratorier, og som igjen har fått en fremtredende plass innenfor moderne kognisjonspsykologi. Men de første upåaktede studiene på dette området fant altså sted ved Universitetet i Christiania. Nå kan man si at hverken psykofysikken eller den mentale kronometrien er egnet til å avklare de store filosofiske grunnspørsmål. Disse metodene produserer data, men er for å bruke Münsterbergs uttrykk, «rike på desimaler, men fattige på ideer». Dessuten er de utstyrskrevende og bør helst foregå under beskyttede og velkontrollerte forhold i et laboratorium. Det første institutt som offisielt ble opprettet med dette formål, var Wilhelm Wundts laboratorium i Leipzig. Grunnlagsåret 1879 er siden blitt stående som det offisielle fødselsår for den vitenskapelige psykologien. Til tross for en beskjeden begynnelse ble dette laboratoriet snart berømt og besøkt av mange unge forskere med en naturvitenskapelig innstilling til psykologisk forskning. De kom fra Tyskland, USA, og alle hjørner av Europa. Av de skandinaviske tilreisende er den danske ingeniøren Alfred Lehmann den mest kjente. Etter et par semestre i Leipzig grunnla han sitt eget Psykofysisk laboratorium i København, som et av de første utenfor Tyskland. Av tyske laboratorier ble G.E. Müllers i Göttingen det mest berømte og besøkte; mange mente at forskningen derfra holdt en høyere metodisk standard enn i Leipzig.

6 22 KARL HALVOR TEIGEN Også nordmenn hadde reist til læresteder på kontinentet og kommet i berøring med de nye positivistiske og materialistiske strømningene. Etter positivistisk filosofi skal vitenskapen primært basere seg på fakta. Bricks, bricks! utbryter Sherlock Holmes i en positivistisk dialog med dr. Watson hvordan skal jeg kunne bygge et hus uten murstein! De nye laboratoriene var nettopp etablert for å forsyne filosofene med «bricks», slik at de kunne reise sine tankebygninger på mer solid basis enn før. Med et moderne uttrykk kan vi kalle det for en bottom-up-strategi: Forskerne innhenter observasjoner, helst uttrykt i tall, og håper at bitene vil føye seg sammen til et fast og sikkert, kumulativt byggverk. Vi har i dag lett for å forestille oss at psykologien etter hvert «frigjorde seg» fra det filosofiske åk. Men det fantes ingen underkuet psykologi. Filosofien handlet for en stor del om menneskets sjeleliv, så tilhengerne av den «nye psykologien» kalte den også for «ny filosofi». Det var det nye, eksakte og målbare som sto mot de gamle, hypotetiske tankemodellene, ikke psykologi kontra filosofi. De første norske filosofene som reiste ut var John Mourly Vold ( ) og Arne Løchen ( ). Vold foretok i 1877 et studiebesøk hos Lotze i Göttingen, mens Løchen samme år reiste til Paris og hørte forelesningene til Hippolyte Taine, som gjorde sterkt inntrykk ved sitt positivistiske budskap. Han besøkte også tyske læresteder, og var sannsynligvis den første nordmann som besøkte Wundt. Så dro også han til Göttingen, hvor Müllers laboratorium var kommet i drift. Her startet han arbeidet med en avhandling om afasi. Vold og Løchen fikk senere hvert sitt filosofiprofessorat i Oslo. Løchen måtte vente helt til Vold, som var mer akseptabel for hegelianerne, fikk sitt professorat ti år tidligere. Ingen av dem etablerte seg som utøvere av den nye eksperimentalpsykologien, men Vold samlet etter hvert et betydelig empirisk materiale om drømmer, som ble utgitt etter hans død, og oppnådde positiv omtale av ingen ringere enn Sigmund Freud. Den neste nordmann som besøkte Wundts laboratorium var Sigvardt Thorkelson, eller Sig Thor, som han foretrakk å kalle seg. Han var i to omganger i Leipzig, både i 1883 og Mellom disse oppholdene gjennomførte han en eksperimentell studie av «tidssansen» hos voksne og barn hjemme i Christiania. Undersøkelsen gikk ut på å presentere to stimuli (summelyder) av ulik varighet og måle hvor mye som skulle til for at forsøkspersonen merket forskjell. Noe laboratorium hadde han ikke, men fikk utlånt en kymograf fra Fysiologisk institutt til hjemmebruk. Undersøkelsen viste at Webers lov også gjaldt for tidsbedømmelser, men at skjelneevnen kan oppøves slik at Weberbrøken synker fra 1/10 til ca. 1/14 etter et stort antall forsøk. Barn var mindre fintmerkende enn voksne. Avhandlingen ble trykt i videnskapsselskapets skriftserie og kan regnes som den første norske eksperimental-psykologiske publikasjon, hvis vi ser bort fra Boecks foredrag om tankens hast. Men den ble ikke lansert som noen doktoravhandling. Sig Thor, som

7 KAPITTEL 1 DEN NYE PSYKOLOGIEN 23 var utdannet både som teolog og zoolog, vendte seg fra tidssansen til insektforskning og disputerte på en avhandling om midd. IDEEN OM ET PSYKOLOGISK INSTITUTT Fra 1890-årene og fremover ble det gjort flere forsøk på å etablere den nye psykologien ved Universitetet i Kristiania. Etter professor Monrads død i 1897 oppsto det en diskusjon om hvordan det ledige professoratet skulle besettes; åpenbart var mange bekymret for at man igjen skulle bli sittende med middelmådige representanter for en utdatert filosofi. Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet foreslo at professoratet burde omgjøres til fysikk, mens det medisinske fakultet leverte forslag om at det ledige embete skulle nærmere bestemmes til «experimentel psykologi». Kollegiet valgte å bibeholde professoratet i filosofi, men med en tilføyelse fra professor Torup, dekanus ved Det medisinske fakultet, om at professoratet i tillegg måtte ivareta eksperimentalpsykologien. Torup skriver (sitert fra Christiansen, 1985): Den experimentelle psykologi er den videnskab, som gjennom iagttagelse og experiment søger at utrede lovene for den menneskelige aands virksomhet. Den er i sin nuværende form en ung videnskab, men den har i de sidste aar arbeidet med stor iver Den har strakt sin indflydelse til æstetikken, musikken og malerkunsten og har givet praktiske impulser paa pædagogiske omraader gjennom undersøgelser af virkningen af sjælelig træthed og lignende. Ikke mindre er dens betydning for den almindelige videnskabelige methodik og tænkning Ogsaa i rent opdragende henseende er dens arbeide af høit værd. Den er utvilsomt netop som propædeutisk fag et mægtigt middel til at vurdere feilkilderne ved det videnskabelige arbeide og forskning. Den videre behandling i Kirkedepartementet og i Stortingets budsjettkomité førte til at stillingen ble lagt på is. Omsider ble Løchen tilsatt (uten utlysning) som ekstra ordinær professor i filosofi; så håpet man vel at både filosofien og eksperimentalpsykologien var noenlunde reddet. Men det var ikke først og fremst Løchen som kom til å bli forkjemper for den nye psykologien ved UiO. Til det trengtes yngre krefter: Aars, Vogt og Aall. Kristian Birch-Reichenwald Aars var født i 1868, tok teologisk embetseksamen i 1892 og ble dr. philos. i 1897 på Kants moralfilosofi. Men han hadde også vært på studiereise i Tyskland og Italia, og besøkt Leipzig, naturligvis. I 1898 utga han en liten lærebok, Indledning til psykologien, som er den første norske innføring i

8 24 KARL HALVOR TEIGEN den nye psykologien. Da hadde han allerede holdt kurs i eksperimentalpsykologi for «op til» 18 interesserte deltagere, takket være velvillig bistand fra Fysiologisk institutt, som stilte rom og undervisningsmateriell til rådighet. Aars fulgte opp med søknad om økonomisk støtte, nærmere bestemt 1200 kr til utstyr og bøker, 400 kr til leie av et par rom, og 3000 kr til lønn for en leder av laboratoriet. Kollegiet reduserte søknaden til 600 kr i alt og sendte den videre til Departementet, som anbefalte den, mens Stortinget ikke ville gi den sin støtte så lenge det manglet en faglig ansvarlig professor. Dette foregikk i Aars ga seg ikke. Neste år sendte han et nytt brev både til kollegiet og til Stortinget, som igjen gikk på runddans med uttalelser fra departementer, fakulteter, og så videre. Det endte igjen med betingede støtteerklæringer og utsettelsesforslag. Aars gjorde et tredje fremstøt våren Nå var også Løchen på plass som professor i filosofi, og Aars oppnådde støtte fra HF-fakultetet for en søknad om apparater for 600 kr. Også kollegiet støttet søknaden, med unntak av ett medlem som syntes det var galt å satse på noe nytt så lenge andre etablerte institutter ikke var brakt i «tidsmessig stand». Dette var en argumentasjon Kirkedepartementet kunne forstå, og dermed ble det heller ikke denne gang noe av bevilgningen «til apparater for dr. Aars psykologiske institut». Slik gikk det til at Kristian Aars ikke ble grunnlegger av Psykologisk institutt. I stedet overtok han en universitetsstipendiatstilling i filosofi høsten 1900, som han beholdt i 14 år. Han slet i perioder med en alvorlig astmatisk lidelse og døde i Det var flere enn Aars som gjerne så at det ble opprettet en lærestol i eksperimentell psykologi. Vi har sett at den mest engasjerte støtten kom fra Torup ved Det medisinske fakultet. Sophus Torup kom fra Danmark og ble utnevnt til professor i fysiologi ved Universitetet i Kristiania i 1889, bare 28 år gammel. Han er særlig kjent for sin innsats for ernæringsfysiologien, og var kostholdsrådgiver for Nansens og Amundsens polarekspedisjoner. I 1897 bidro han til at en ung medisiner, Ragnar Vogt ( ) fikk universitetets reisestipend «for særlig å studere eksperimentell psykologi i utlandet i to år». Vogt dro til Wundt i Leipzig, deretter til Kraepelin i Heidelberg og avsluttet hos Lehmann i København (Christiansen, 1985). Tilbake i Kristiania avla han doktorgraden på et eksperimentalpsykologisk tema, for øvrig med Torup og Løchen i komiteen (1901). Dette må regnes som den første vitenskapelige doktorgraden i psykologi i Norge, riktignok under Det medisinske fakultet. Men, som Torup (ifølge Christiansen, 1985) forklarte under sin opposisjon, så lenge psykologien ennå ikke er blitt selvstendig vil det være et skjønnspørsmål hvor en slik avhandling hører hjemme. Avhandlingen handlet om vanskelighetene med å gjøre to oppgaver samtidig. Hvordan vil like og forskjellige oppgaver kunne virke distraherende på hverandre, og vil distraksjonen bli mindre med øvelse? Vogts resultater stemmer godt overens med hva vi i dag vet om automatisering og bruk av mentale ressurser.

9 KAPITTEL 1 DEN NYE PSYKOLOGIEN 25 Etter avlagt doktorgrad fikk Vogt en stilling som universitetsstipendiat ved Det medisinske fakultet i «psykiatri og eksperimentalpsykologi», og ble senere (1915) landets første professor i psykiatri. Han fortsatte på egen hånd med sine eksperimentalpsykologiske studier. For eksempel foretok han et lærings- og hukommelsesforsøk med seg selv som forsøksperson, som strakte seg uavbrutt over mer enn seks måneder. Fra 20. januar til 1. august 1908 pugget han annenhver dag 25 linjer fra Odysseen, dagen etter repeterte han dem, og dager senere lærte han dem for tredje gang. Det viste seg at gjenlæringen dagen etter gikk fortere i løpet av perioden, mens gjenlæringen etter hundre dager ikke ble forbedret, noe som tydet på en forskjell mellom hukommelse ved kort og langt perspektiv (maratonforsøket er rapportert av Aall, 1913). Mens Aars, Torup og Vogt arbeidet for å etablere eksperimentalpsykologien ved universitetet, strevet outsideren Anathon Aall med å etablere et moderne perspektiv på kirkehistorien. Det lå ikke i kortene at det var nettopp han som skulle bli den nye psykologiens foregangsmann ved Universitetet i Kristiania. ANATHON AALL Aall og Aars var jevngamle, begge teologer, og hadde disputert nesten samtidig. Dessuten var de svogere (Aars var gift med en søster av Aall). Anathon Aall var født i Nesseby i Finnmark i 1867, hvor faren var sogneprest. Familien flyttet fra kall til kall, og 14 år gammel ble Anathon sendt sammen med sin bror den lange veien fra Nord-Norge for å gå på latinskolen i Stavanger. Det var på den tid da Kielland skrev Gift, med nettopp denne latinskolen som forbilde. Her formet han et varmt og livsvarig vennskap med klassekameraten Sigbjørn Obstfelder. Siden ble det teologistudier i Kristiania, med eksamen i 1892 og filosofisk doktorgrad fire år senere på en avhandling om logos-ideen i gresk filosofi. I mellomtiden hadde han oppholdt seg på stipend i Tyskland og Frankrike, han var også i Leipzig, men ikke for å besøke Wundt. I stedet var han opptatt av forholdet mellom det greske åndsliv og den kristne religion, og oppsøkte filosofihistorikere og religionsvitere som var villige til å se på kristendommens historie idéhistorisk og udogmatisk. Dette gjaldt den gang for en positivistisk, nærmest ukristelig tilnærming til religionsvitenskapen. Da Aall i 1897 søkte professorat i kirkehistorie i Kristiania, var resultatet nesten gitt på forhånd. Han hadde i noen debattartikler i Morgenbladet gitt klart uttrykk for at religionshistorie måtte kunne studeres uten å la dogmene komme i veien. Men dermed var det tvilsomt om han kunne bli tilsatt som lærer for vordende

10 26 KARL HALVOR TEIGEN prester. Aall var den eneste av søkerne med doktorgrad, men på basis av prøveforelesningene var det tydelig at han mente at det vitenskapelige studium av religiøse ideer skulle drives etter historiske og ikke etter teologiske metoder. Dermed konkluderte komiteen med at hans ståsted var «i fundamental uoverensstemmelse med den lutherske lære» (Korsvold, 1999), og at han følgelig ikke kunne ansettes som professor ved Det teologiske fakultet. Aall tilbrakte de neste par årene vekselvis i Norge og utlandet, mest i Oxford, men ble skuffet over at den britiske erfaringsfilosofien ikke hadde ført til systematisk eksperimentalpsykologi, slik som andre steder i Europa. I 1900 tok han skrittet fullt ut og flyttet til Tyskland, først til Berlin, senere Halle (en tre kvarters togreise fra Leipzig). I Berlin var en stor del av tiden hans viet til studier og forskningsprosjekter utført ved Carl Stumpfs psykologiske laboratorium. Samtidig skrev han om moralfilosofiske emner. Eksperimentene dannet grunnlaget for et habilitasjonsskrift han fikk antatt i Halle i Siden fortsatte han med studier av oppmerksomhet og studier av dybdesyn, og konstruerte til og med et instrument for dette formålet. Han ble i Tyskland i nesten åtte år. Økonomisk var han mindre avhengig av stipender og ansettelser etter at han i 1899 hadde giftet seg med Catrine Antonie Langaard, datter av avdøde tobakksfabrikant Conrad Langaard, en av Norges rikeste menn. I 1907 døde John Mourly Vold, og det ene av de to filosofiprofessoratene i Kristiania ble ledig. Denne gang ble det utlyst med et tillegg om at «den vordende innehaver foruden at foredrage de almindelige filosofiske discipliner ogsaa skulde kunne undervise i pædagogisk psykologi» (Korsvold, 1999, s. 97). Dette hang sammen med en ny lov fra 1905 som krevde pedagogisk seminar for faste stillinger i den høyere skolen. I dette seminaret inngikk prøving i pedagogikk, metodikk og psykologi. For øvrig var det i 1903 funnet sted en revisjon av reglementet for examen philosophicum. Den omfattende anneneksamen, hvor det hadde inngått en rekke allmennfag ved siden av filosofi, ble nå erstattet av en strammere «forberedende prøve i filosofi», som omfattet deldisiplinene psykologi, logikk og filosofiens historie en ordning som kom til å bestå helt frem til 1983 (Rørvik, 1999). Det var de to filosofiprofessorenes oppgave å veksle om å gi denne undervisningen. Det meldte seg tre søkere til professoratet; de het til forveksling Aall, Aars og Aas. Sistnevnte ble vurdert som ikke kompetent, og Universitetet hadde nå plutselig to dedikerte eksperimentalpsykologer å velge mellom. (Vogt var ikke blant søkerne.) Valget falt på Aall, nettopp på grunn av hans grundigere eksperimentelle arbeider. Løchen, nå dekanus for HF, formulerte det slik i en tilleggsbegrunnelse: Endnu mer sikker blir jeg i mit valg, naar jeg ser hen til universitetets tarv. Den eksperimentelle psykologi spiller for tiden en saa stor rolle i den videnskabelige

11 KAPITTEL 1 DEN NYE PSYKOLOGIEN 27 verden, at vort universitet næppe længere kan være uden en repræsentant for den. Man har vistnok ogsaa i almindelighed gaaet ud fra, at en professorpost i dette faget maa foreslaaes oprettet, naar vi dertil har manden. Men nu har jo denne meldt sig (sitert etter Korsvold, 1999, s. 103). Dermed seiler Aall opp forbi mannen som i over ti år hadde argumentert for et psykologisk institutt i Kristiania. GRUNNLEGGELSEN Aall ble utnevnt til professor i filosofi på skuddårsdagen 29. februar Korrespondanse mellom Aall og Løchen (gjengitt i Skard, 1959) viser at hans hovedanliggende var å få i stand et kurs med øvelser i eksperimentalpsykologi allerede samme semester. Løchen forsikrer ham om at Torup kanskje har noe materiell å låne ut, mens Aall bestemmer seg for å bestille apparater før han forlater Tyskland og betale dem fra egen lomme. Det dreiet seg om utstyr for minst 1000 kr den gang en stor sum (omtrent fjerdeparten av et års professorgasje, ifølge Skard). I brev av 5. juni søker den nye professoren Universitetet om at det opprettes et psykologisk institutt med en årlig bevilgning på 500 kr til apparater og andre undervisningsmidler. I søknaden skriver han at det eksperimentalpsykologiske kurs han har holdt i vårsemesteret har vært basert på lån av apparater som bare delvis passer, lån av skapplass i kjelleren og lån av undervisningsrom, alt takket være velviljen til professoren i fysiologi (altså Torup). Men nå må man starte for alvor. For det er nettopp slik undervisning som må til for å «lede den studerende ungdom ind paa en psykologisk videnskap i moderne betydning av ordet, og om mulig veilede saadanne som ønsker det, til selvstændig psykologisk arbeide». Og han fortsetter: «Jeg forbigaar den almendannende virkning, et metodisk, paa empirisk grundlag drevet arbeide i psykologi kunde haabes at faa, f.eks. i retning av at lede den almindelige tankegang vedrørende sjæls og aandslivets fænomener i sundt spor.» Sitatet er interessant, ikke bare fordi det sier noe om psykologiens forventede bidrag til det vi i dag kunne kalle «critical thinking», men også fordi det antyder en bekymring for at den almindelige tankegang ikke alltid følger et sunt spor. Til tross for at han altså «forbigår» det, kan han ikke dy seg for en liten utdypning, ved å minne om at den forsker som representerer eksperimentalpsykologien i København (Lehmann) samtidig er forfatter av kritiske verk om overtro, hypnose, telepati «og andre dermed beslegtede fænomener». Søknaden forklarer videre at psykologiske institutter, eksperimentalpsykologis-

12 28 KARL HALVOR TEIGEN ke laboratorier og seminarer nå inngår som ledd i universitetenes vitenskapelige organisasjon «nærsagt overalt». Hovedbehovet for disse instituttene er en bevilgning til utstyr, dernest bøker og et sted å oppstille disse. Søknaden ble sendt til Torup til uttalelse, og fikk naturligvis hans fulle støtte. Også Torup understreker sterkt hvordan kurser i eksperimentalpsykologi vil kunne være «en udmærket forskole for alle studerende. Den vil lære dem at vurdere og kritisere sanseiagttagelserne, bedømme deres rækkevidde for den videnskabelige erkjendelse og gi dem grundlaget for en sund forstaaelse av de sjælelige processer. Ikke mindst vil det ha betydning for de medicinske studerende. Lægen kommer i sit daglige arbeide ogsaa utenfor de egentlige sindssygeformer stadig i forhold til en række sjælelige tilstande, hvis bedømmelse og forstaaelse er av avgjørende betydning for hans virksomhet». Kollegiet sluttet seg til søknaden om et annuum på 500 kr. Med hensyn til lokaler for instituttet ville man måtte klare seg med hylleplassen og de lånte rom i Domus Media på Karl Johan, men med utsikt til overflytting til bibliotekbygningen (vestbygningen) når UB flytter ut. Slik gikk søknaden videre til departementet og kom opp i Stortinget 3. mars Den gang måtte Stortinget ta stilling til instituttenes annua, som inngikk som egne poster på statsbudsjettet. Stortingsrepresentant, skoledirektør Eftestøl (arbeiderdemokrat, Hedmark) henstilte til universitetet at det i så fall burde åpnes adgang for lærere til å følge eksperimentene og forelesningene i pedagogikk og eksperimentell psykologi, ettersom det til nå ikke har eksistert et eneste kurs «i dette meget viktige fag». Universitetsrektor Brøgger, som også var stortingsrepresentant (Frisinnede venstre, Akershus), forsikret om at man ville strekke seg så langt plassen og ressursene tillot det, med utsikt til bedre plass når instituttet en dag fikk egne lokaler. Vedtaket ble gjort av et enstemmig storting; instituttet var opprettet. Foreløpig uten rom, stillinger eller studenter, men med en fast post på budsjettet, gjeldende fra budsjettåret 1909/10. AV DET MODERNE ÅNDSARBEIDE Aall gjorde det han kunne for å sette den nye psykologien på kartet. I sin tiltredelsesforelesning fastslår han at psykologien er en fremtredende gren av filosofien, og at nettopp denne disiplin, i motsetning til logikken, erkjennelsesteorien og metafysikken, er egnet til å vise enorme fremskritt. «De tanker man gjorde sig om sjælen like til for et par generationer siden, kan nu ikke lenger gjøre krav på nogen anden interesse enn den rent historiske. Først i nyere tid har man tilfulde faat

13 KAPITTEL 1 DEN NYE PSYKOLOGIEN 29 øie op for hvor liten hjælp det er i at spekulere ut de skjønneste teorier; i stedet for at gaa til naturen, forsøke sig frem, gjøre omhyggelige iagttagelser og utforske sjælelivet efter induktive metoder» (1908, s. 555). Her sikter han naturligvis først og fremst til «vore dages psykologi med dens laboratorier og instituter i omtrent alle kulturlande». Men han legger til at det også finnes psykologiske observasjoner utenfor laboratoriet, som kan være like sanne. «En saadan psykologi kommer tusenfoldig tilsyne i historikerens domme, i forfatterens menneskeskildring, i politikerens praksis.» Her er han på linje med Wundt, som hevdet at de grunnleggende prosesser bør studeres i laboratoriet, mens høyere og mer kompliserte psykologiske prosesser forutsetter en «folkepsykologi», som også er empirisk, men må drives ved andre metoder. Med dette utgangspunkt er det ikke så overraskende at Aall lar beretningen om psykologiens historie i Norge kulminere i opprettelsen av psykologisk institutt. Den bane psykologien er slaaet ind paa, ogsaa i Norge, har hertillands nu faaet samme anerkjendelse som i den øvrige kulturverden. Et vidnesbyrd herom foreligger i det skridt som undervisningsmyndigheten tok i I det aar blev det nemlig opnaaet at stortinget bevilget en aarlig sum av et halvt tusen kr. for at skaffe tilveie apparater og utstyr til bruk ved undervisningen og studierne i psykologi. Grundvolden er lagt til et norsk psykologisk institut. Dette formaalet er at skaffe passende tilhold og den nødvendige literatur for dem som vil studere psykologi, men først og fremst at byde dem som trænger og ønsker det, anledning til at søke ad experimentel vei, ved naturvidenskapelige metoder at trænge ind i videnskapen om sjælslivet (Aall, 1911a, s. 53). Og han avslutter: «Slik som Holberg tænkte sig det, og slik som Treschow vilde ha det.» Intet mindre. Beskjedent nok nevner han ikke sin egen rolle. I jubileumsåret 1911 skrev han også om «Sjælelivet og sjælevidenskapen» i tidsskriftet Samtiden. Den offisielle bakgrunn var Samtidens idé om å lansere en serie artikler «Av det moderne aandsarbeide», i anledning av universitetsjubileet. Den mer uoffisielle foranledning var imidlertid høstens immatrikuleringstale, hvor professor i statsøkonomi Oskar Jæger hadde hilst de nye studentene velkommen med en hyllest til «den moderne psykiske forsknings og den derpå byggede idealistiske livsanskuelses seierstog gjennom de store kulturlande». Med psykisk forskning siktet Jæger ikke til den tyske eksperimentalpsykologien, men til studiet av spiritistiske seanser, som etter Jægers mening hadde levert bevis for åndelig liv etter døden og de okkulte fenomeners realitet. Dette var langt fra Aalls idé om den nye psykologien, og nettopp det motsatte av et «sundt spor».

14 30 KARL HALVOR TEIGEN Aall forklarer i sin artikkel at det er den slags spørsmål «en psykolog av fag» stadig støter på: «Tror De paa spiritismen?». «Kan aanderne gi sig til kjende paa lang avstand og med usynlige midler?» Her kan psykologen av fag bidra både med å påpeke metodeproblemer i den såkalte psykiske forskningen, inkludert menneskets feilbarlighet som observatør og fortolker. Den moderne sjelevitenskapen har kanskje ikke så sensasjonelle funn å vise til, men vi vet en del om «oppfatningen, hukommelsen, vidneevnen, tilregneligheten, alskens brist i sansningen og aandsevnene». Ved hjelp av den eksperimentelle metode skrider erkjennelsen fremover, om enn langsomt. «En faar nøie sig med et spørsmaal om gangen. Og særlig: En faar søke utgangspunkt i slikt som er kjendt og visst, det være sig aldri saa litet» (1911b, s. 323). Det er altså Holbergs «noget lidet vist istedenfor utallig uvist» som er idealet. Jæger unnlot ikke å svare på tiltale. Det oppsto nå et munnhuggeri gjennom flere numre av Samtiden mellom disse to debattantene. Jæger belærte Aall om at det ikke fantes en, men to retninger innen erfaringspsykologi, hvor den ene er psykofysikken, som tar for seg bevissthetslivet, mens den andre, nyere retning er psykisk forskning, som tar for seg «sjelelivets underjordiske verden». Aall svarte like dogmatisk at to slags sjelevitenskaper er en umulighet. «Det er i virkeligheten bare en psykologisk retning, som karakteriserer vor psykologiske samtid: Den fysiologiske og eksperimentelle. Andre retninger maa ialfald forsaavidt forsøke at underordne sig den» (1911c, s. 650). DEN RICHARD ERIKSENSKE SAK Jubileumsåret 1911 bød på mer dramatikk for Aall og Jæger. Den 9. februar leverte Richard Eriksen inn en avhandling, Jeget og tenkningen, for den filosofiske doktorgrad. Eriksen ( ) hadde bakgrunn som spiritist og teosof, og hadde utgitt bøker som Skjulte sider av mennesket og dets utvikling (1909). Han var også blitt kjent med Rudolf Steiners antroposofiske lære og inviterte Steiner til Norge, første gang i Siden kom Steiner på årvisse norgesbesøk, så Eriksen må nok ta noe av æren (eller ansvaret) for at antroposofien fikk fotfeste i Norge. Eriksens innleverte arbeid var riktignok verken spiritistisk eller antroposofisk, men et åndsfilosofisk, temmelig spekulativt dokument. Det hadde nok passet bedre på Monrads tid. Nå var det andre krav som stiltes til en filosofisk avhandling, og det positivistiske trekløveret Aall, Aars og Løchen, som utgjorde bedømmings komiteen, konkluderte raskt med at avhandlingen måtte forkastes. «En tanketufse,» var Løchens senere karakteristikk. HF- fakultetet aksepterte de sakkyndiges dom,

15 KAPITTEL 1 DEN NYE PSYKOLOGIEN 31 men i kollegiet slo Oskar Jæger alarm. Han oppfattet forkastelsen som et forsøk på å kneble annerledestenkende ved universitetet, og skrev til utenlandske autoriteter, først til Harald Høffding i København, deretter til den gamle hegelianeren Adolf Lasson i Berlin, for å oppnå deres støtte. Høffding svarte at Jæger trengte ikke uroe seg, avhandlingen var ikke akseptabel. Lasson roste den derimot opp i skyene. Basert på Lasson (Høffding, som ville være anonym, tidde han om) oppnådde Jæger at kollegiet sendte saken tilbake for nærmere begrunnelse, men det var også alt. De sakkyndige uttalte ganske skarpt at de «nekter å motta belæring fra ikke-fagmænd», og 7. juni gikk avslaget igjennom i kollegiet. Men Jæger ga seg fortsatt ikke. Eriksens avhandling forelå trykt, og Jæger ba om uttalelser fra flere skandinaviske, idealistisk orienterte filosofer. Med de positive svar han oppnådde, henvendte han seg først til komiteen, siden igjen til kollegiet, for å få saken gjenopptatt. Aall på sin side gjorde lignende henvendelser, dels til filosofer som allerede hadde uttalt seg støttende (og som nå var blitt betenkt over hva de ble brukt til), dels til andre kolleger, inklusiv Alfred Lehmann i København. Sistnevnte konstaterer kategorisk at Eriksens avhandling om jeget og tenkningen ikke gir noe som helst bidrag, verken til forståelsen av jeget, tenkningen eller deres innbyrdes forhold. Den viser bare at forfatteren mangler evne til å skjelne mellom tenkning og ren fantasi, skriver han. Høffding offentliggjorde også hva han mente om saken. Striden varte året til ende og kulminerte i to kollegiemøter lille julaften og 3. juledag hvor man blant annet måtte behandle et trykt 56 siders strengt konfidensielt angrep fra Jægers hånd. Kollegiet fant fortsatt ingen grunn til å gjenoppta Eriksen-saken, og det er vel ingen overdrivelse å si at Jæger hadde gjort seg lite populær blant de fleste av sine kolleger. Samtidig så han på seg selv som forsvarer av den frie tanke. Etter hans mening drev de positivistiske psykologene med en form for «åndstyranni», rettet mot idealister med åndelige interesser. Mistilliten var altså gjensidig. Saken utviklet seg det følgende år til den såkalte universitetsstriden. Professor Jæger utga i full offentlighet en stor del av sine skriv og korrespondanser under titelen Aandsfriheten ved vort universitet. Det styrket ikke nettopp Jægers stilling, verken ved universitetet eller i offentligheten. Journalist Reidar Mjøen, som saumfarer boken i en artikkelserie i Dagbladet, konkluderer med at «Aandsfriheten ved vort universitet er idetheletat en munter bok. Paa andenhver side besørger forfatteren sin egen avlivelse med sjeldent sikker haand» (1912, s. 39). Rektor Morgenstierne kom også uheldig ut med et innlegg i Aftenposten, hvor han blant annet skriver: «Mange anser denne professor Jægers optræden uhederlig. Det er ikke min mening.» Dermed gikk Jæger til injuriesøksmål, som han faktisk vant, til tross for at det med uhederligheten altså ikke var rektor Morgenstiernes mening. I løpet av året hadde Jæger samlet materiale til en ny bok, Tilstanden ved vort

16 32 KARL HALVOR TEIGEN universitet, som handlet om injuriesaken, «universitetskameraderiet», «autoritetsprinsippet», «hemmelige arkiver» og meget mer. Til sist måtte Departementet utbe seg Universitetets redegjørelse, som ble levert i 1913 i form av en murstein på 353 sider, inklusive 89 bilag. Slik oppnådde Richard Eriksens refuserte tanketufse om jeget ettervirkninger av langt større dimensjoner enn det som er blitt noen akseptert psykologisk doktoravhandling til del. FORSKNING OG DOKTORANDER Aall hadde oppnådd å etablere psykologien som et laboratorie- og utstyrsfag, men brukte i liten grad instrumentene i egen forskning. I Kristiania vendte han seg fra sansnings- og oppmerksomhetspsykologien til hukommelsesforskning, som var mindre utstyrskrevende. Sommeren 1910 ledet Aall et kurs i eksperimentalpsykologi for ca. 60 lærere, «herunder ble det gjort flittig bruk av det Psykologiske instituts apparater», står det i årsmeldingen. Kurset førte også til en publikasjon, som imidlertid ikke krevde særskilt apparatur, nemlig «Et psykologisk experiment om hukommelse og gjenfortelling» (Aall, 1910). Forsøkspersonene (de 60 kursdeltagerne) fikk opplest fortellingen På hjemtur. En bonde har vært med eldstesønnen på handletur i Kristiania og kjøpt forskjellig til familien. På hjemtur blir det sent og dårlig vær, og bonden er redd for at han må søke husly hos fremmede. Men best som han tror han har fart vill, stanser hesten foran en stue, som til alt hell viser seg å være hans egen. Oppgaven var å skrive historien ned med alle detaljer umiddelbart etterpå. Uten at deltagerne var forberedt på det, ble hukommelsesprøven også gjentatt to dager senere. Aall analyserer svarene grundig. Historien deles i over femti momenter, fordelt på mange kategorier. Feilene, som både kan være utelatelser og forvanskninger, drøftes i forhold til de enkelte kategorier. Det viser seg for eksempel at personer huskes svært godt, men tilstander som at bonden lo eller var sulten og lei ofte utelates. To dager senere er det mindre som huskes, men det finnes også eksempler på «efterhukommelse», hvor noe som var glemt første gang er kommet tilbake. Aall tar også for seg kjønnsforskjellene og finner at kvinnene husker farger best, de har også en tendens til å huske at kona satt hjemme og ventet, mens mennene var overlegent bedre til å huske at eldstesønnen frøs og var tynnkledd. Slike forskjeller tolkes som et ubevisst utslag av innføling, nærmere bestemt «vidnets drift til at gjøre en særegen personlig identifisering». For en moderne leser er det påfallende hvor mye han prøver å gjøre ut av et spinkelt materiale, han tar ingen forbehold om at forskjellene kan være tilfeldige eller vanskelige å generalisere.

17 KAPITTEL 1 DEN NYE PSYKOLOGIEN 33 I sitt neste, grundigere arbeid tar Aall (1913) opp spørsmålet om hukommelsen kan påvirkes av innstillingen til å huske «for anledningen» eller «for fremtiden». Temaet har pedagogisk relevans, man kan for eksempel ha mistanke om at studenter som bare pugger med eksamen for øye vil glemme stoffet temmelig raskt etterpå. Det har også teoretisk relevans hvis det viser seg at hukommelsen er påvirket av dynamiske og ikke bare mekaniske faktorer. Undersøkelsen ble denne gang gjort med skoleelever som fikk opplest en fortelling, enten med beskjed om at de ville bli bedt om å gjenfortelle den neste dag, eller på et senere tidspunkt. Den første gruppen fikk dagen etter beskjed om at gjenfortellingen var kansellert. Alle ble imidlertid prøvet etter fire og åtte uker, og de som fra starten var innstilt på å huske den lenge, husket den også best. Forsøket ble gjentatt med gjenstandshukommelse, som ga et like tydelig resultat. Med dette funnet mente Aall å ha avdekket et nytt hukommelsesprinsipp, som er blitt omtalt som «Aalls lov». Til tross for at det ikke var mulig å studere psykologi ved det nye instituttet, ble det et samlingspunkt og en inspirasjonskilde for flere yngre forskere med ukonvensjonelle (les: psykologiske) interesser. For eksempel gjengir Schjelderup-Ebbe (1913) et eksperiment om tallestimater som tok sikte på å bevise Aalls hypotese om at tanken beveger seg lettere oppover enn nedover tallskalaen. Eksperimentet ble gjort blant deltagerne på ett av Aalls kurser. Thorleif Schjelderup-Ebbe ( ) tok selv ingen grad i psykologi, men er berømt for sin påvisning av hakkeloven blant høns og andre dyrearter. De to første godkjente doktoravhandlingene i psykologi (siden Vogt) kom i Det var Helga Engs Abstrakte begreper i barnets tanke og tale og Thomas Parrs Følelsesbetoningens intellektuelle egenverdi. Disputasene fant sted henholdsvis i januar og oktober året etter. Helga Eng ( ) var lærerutdannet og en pioner innenfor pedagogikk og barnepsykologi. Tilskyndet av Aall oppholdt hun seg i Leipzig og Halle i for å tilegne seg det nyeste innenfor eksperimentell forskning (Lønnå, 2002). I Kristiania fikk hun låne utstyr fra instituttet til sine studier av skolebarns begrepsforståelse (selv ved et kvalitativt tema som barns tolkning og forståelse av ord og begreper gjaldt det å få med et kvantitativt element, nemlig reaksjonstidene). Noen år senere ga hun seg i kast med en undersøkelse av barns og voksnes emosjonelle reaksjoner som krevde enda mer apparatur; her gjaldt det å analysere blodsirkulasjon og åndedrett ved positive og negative påvirkninger. Disse undersøkelsene ble foretatt i det lånte kjellerrommet i midtbygningen, som viste seg ganske trangt når hun for eksempel ville studere følelsesreaksjoner på musikk og måtte klemme inn et lite orgel. Eng ble senere leder for det første norske psykotekniske institutt (1925), og avsluttet sin lange karriere som den første professor i pedagogikk ved UiO ( ).

18 34 KARL HALVOR TEIGEN Thomas Parr ( ) hadde en mer perifer tilknytning til instituttet. Han var filolog og hadde i yngre år kommet i kontakt med tidens strømninger gjennom reiser til Frankrike og England. Som lærer i Bergen hadde han interessert seg for sammenheng mellom de intellektuelle evnene hos elever, slik den kom til syne gjennom karakterene i ulike fag, og utviklet en slags teori om evnenes opprinnelige enhet før Spearman og g-faktoren, men uten å kunne regne korrelasjoner (Teigen, 1986). I doktoravhandlingen gikk han til angrep på det klassiske skillet mellom intellekt og følelser. Uten egen empiri, men med henvisning til eksisterende forskning og appell til leserens egen erfaring, argumenterte han for at følelser er like nyanserte og informative som sansning og forestillinger, og kan bidra med et likeverdig intellektuelt råmateriale. Ifølge Parr har vi undervurdert den affektive intelligens til fordel for den logiske eller affektløse. Aall var ikke overbevist, men kanskje dagens tilhengere av emosjonell intelligens kan betrakte Parr som en tidlig talsmann. Richard Eriksen hadde ikke latt seg knekke av universitetsstriden hvor han for øvrig hadde holdt lav profil. Det norske «åndstyranniet» var ikke verre enn at Stortinget ga ham et forskningsstipend «for at samle sine kræfter på et nyt videnskapelig arbeide», og i 1915 var han tilbake med en ny, omfangsrik avhandling: Tenkningens psykologiske utviklingsbetingelser, som til forskjell fra den forrige ble godkjent for doktorgraden. Som statsstipendiat fortsatte han å gi ut en lang rekke bøker om livsanskuelse, psykologi og religion. Han tok avstand fra antroposofien og orienterte seg i retning av dybdepsykologi med særlig interesse for Jung. Eriksen ble valgt til nestformann i Norsk Psykologforening fra starten i Norske forskere var ikke bare orientert mot kontinentet. Amerikaneren G. Stanley Hall (for øvrig Wundts aller første student) hadde etablert en ny tradisjon for utviklingsforskning ved Clark University, basert på spørreskjemametoden. Blant temaene Halls elever interesserte seg for, var barns idealer på ulike alderstrinn. Studier på store utvalg ble gjort i mange land. I Norge het pioneren Martin Luther Reymert ( ). Han fikk lærerne i samtlige folkeskoleklasser i Drammen til å dele ut dette spørsmålet til elevene: «Hvem av alle du har hørt om, lest om eller kjenner vil du helst ligne, og hvorfor vil du det?» Det store materialet på rundt 3000 svar viste at småklassingene ville ligne mor og far og Jesus, mens de større barna foretrakk Wergeland, Bjørnson, Roald Amundsen og Tordenskjold. Reymert var bekymret for mangelen på kvinnelige forbilder for jentene (i England hadde de i alle fall dronning Victoria, mens Maud var lite å strekke seg etter for norske jenter i 1914). Reymert utvidet undersøkelsen et par år senere til også å omfatte voksne elever ved lærerskolene. Der var Henrik Wergeland den store favoritten. Reymert publiserte studiene i tyske pedagogiske tidsskrifter, og dro selv med stipend til USA og avla doktorgraden ved Clark. Tilbake i Kristiania ble han en aktiv medarbeider på instituttet som den første betalte vitenskapelige assistent. Men i 1925 utvandret han til USA for godt.

19 KAPITTEL 1 DEN NYE PSYKOLOGIEN 35 Leser man instituttets kortfattede årsmeldinger for årene (Skard, 1959), er det ett navn som går igjen i samtlige. Det er Thorleif Grüner-Hegge ( ), som har fått støtte av Universitetets jubileumsfond for å foreta «noen eksperimentelle arbeider og studier over en usedvanlig hukommelse». I omtales de som «igangsat», året etter er de «fortsat», deretter har de «skredet videre», for fjerde året igjen å bli «fortsat», inntil det femte året 1ste del av arbeidet rapporteres «fullført». Dermed kunne han avlegge doktorgraden på avhandlingen Bidrag til hukommelsen 1. Om usedvanlige hukommelsesydelser (1918). Ifølge Hegge selv (i Skard, 1959) foregikk disputasen på fredsslutningsdagen for 1. verdenskrig, med doktoranden omtåket av spanskesyke og reseptbelagt whisky. Den «usedvanlige» hukommelsen det hadde tatt ham fem år å studere 1. del av (2. del kom aldri) tilhørte filologistudenten Paula Bergh. De hadde truffet hverandre på et av Aalls kurser om vitnehukommelse. Det viste seg at Bergh ved hjelp av ulike forestillingsteknikker hadde utviklet evnen til å huske lister på over 300 løsrevne ord. Tilfellet Bergh føyet seg dermed inn i rekken av «fenomenale hukommelser» som var et populært studiefelt tidlig på 1900-tallet. Grüner-Hegge fortsatte sine eksperimentalpsykologiske studier (uten Paula) hos Müller i Göttingen, siden utvandret han i likhet med Reymert til USA og skapte seg en ny karriere der. Harald K. Schjelderup ( ) skal omtales mer utførlig i neste kapittel, men her er likevel et passende sted for det første møtet. Aalls egen introduksjon i brev til sin svenske kollega er fortsatt den beste. 4 Kristiania, 25/I 1918 Kjære Alrutz! [..] Jeg hadde idag en ekstra grunn for aa skrive. Maa jeg faa forestille for dig en ung mann vi har her i Norge, Harald Schjelderup. Han er universitetsstipendiat (svarende til «Privatdocent») i filosofi hos os, bare 24 år, fik guldmedaljen for 2 år siden for en avh. som snart kommer ut: Hauptlinien der Entwickelung der Philosophie von Mitte des 19 Jarh.s bis zur Gegenwart. Jeg pleier nødig utstede attester om begavelser, for grunnlaget er jo her noe usikkert; men jeg gjør untagelse med denne mann, som foruten aa være en inntagende gentleman, er og altid har været en brillant studerende. Hans specialitet var fysik og matematik. I sin unge alder var han allerede assistent hos.. universitetslærer (i fysik), saa tok filosofien ham fangen, men ikke før han hadde været med paa aa offentliggjøre smaa vitenskapelige undersøkelser. En dag for 1 ½ års tid siden kom han med en korrektion av Fechners lov. Jeg saa straks at dette var usedvanlig verdifullt og anbefalte hans studie til aa bli antat i Ztschr f 4 Dette og nedenstående brev fra Aall til Alrutz befinner seg i Alrutz s samlinger, Universitetsbiblioteket i Uppsala. Takk til Ingemar Nilsson for tilsendte kopier.

20 36 KARL HALVOR TEIGEN Psychologi. Trods plassmangelen tok Schumann det op med engang. Nu staar det, (efter at han hadde holdt foredrag om emnet i vort vitenskapsselskap i Kristiania) i Ztschr f Psych. bd under titelen Uber die Abhängigkeit zw. Empfindung & Reiz. Der har du vel læst det. Schjelderup har nu fullendt et noget mer omfattende arbeide av eksperimentell art. Den nøiaktige titel paa det ved jeg ikke, men det dreier sig om adaptations- og kontrastvirkninger ved farve- og lysfornemmelser. Jeg vet saa meget som at det er absolut originalt, godt gjort eksperimentelt set, og jeg vil anta at det er virkelig verdifullt innen psykologien. Mit spørsmål er nu: Kan det bli optat i Psyke? Og i tilfelle naar vilde det bli plass for det? Det vil antakelig dreie sig om en 100 sider. Monografier trykker du vel ikke (særskilte numre) i denne tid gjerne, men fra formens side kunde det jo godt gaa gjennom et par numre av Psyke. Mannen er helt ubemidlet (søn av en avdød biskop). Saa du vet, det er en velferdssak for ham aa finne utvei til trykning. Og han er saa betydelig! Vi kommer til aa faa glede av den mann i nordisk vitenskap! Bare se til! Sydney Alrutz, som var redaktør for Psyke, tok imot oppfordringen og publiserte virkelig Schjelderups avhandling i tidsskriftet, hvor den utgjør en massiv kontrast til de øvrige, mer kortfattede og populære psykologiske artiklene. Brevet viser at professor Aalls anbefalinger veide tungt når det gjaldt å få noe trykket. Her kom ingen anonyme fagfellevurderinger i veien! SKANDINAVISKE KOLLEGER Det fremgår av både Eriksen- og Schjelderup-saken at de skandinaviske kolleger sto hverandre nær og regnet med støtte fra hverandre. Spesielt gjaldt dette representantene for den nye psykologien i Norge, Danmark og Sverige. Av disse var Alfred Lehmann ( ) i København den største autoriteten. Lehmann studerte hos Wundt og etablerte sitt eget psykofysiske laboratorium i København allerede i Etter hvert ble han også akseptert ved universitetet, hvor Harald Høffding var den toneangivende filosofen. Høffding var selv ingen eksperimentalpsykolog, men stilte seg generelt positivt til den nye psykologien (Pind, 2009). Lehmann gjorde en særlig innsats med sine eksperimentelle studier av følelsenes kroppslige utslag. På 1900-tallet var det den anvendte psykologien, derunder det mentale arbeidets psykofysiologi som interesserte ham mest. Lehmann trodde på, og forsøkte å måle, en egen psykisk energi, kalt P. Lehmanns P var imidlertid ikke ment å utfordre det naturvitenskapelige verdensbildet. I hans populære verk om «Overtro og trolddom fra de ældste tider til vore dager» viste Lehmann hvordan