Medlemsblad for Rogaland MG Center

Transkript

1 BULLETIN 2019 Medlemsblad for Rogaland MG Center Nr

2 Hei igjen, Det er vår i luften og kjøresesongen nærmer seg. Noen av oss har bilene strøkne og klare mens andre gjerne stresser for å få gjort det siste som sto på listen. Uttrykk som - skulle ha begynt tidligere - slår ofte inn med full kraft. Vårsjekken hos Sele Auto kommer godt med. En stor takk til gjengen på Sele Auto som står bak dette. Min Bilhistorie er denne gang skrevet av Helga og Reidar Mykletun. Slike innslag er alltid trivelige å lese. Bildet til høyre stjal jeg fra forsiden på et nummer av The Economist. Viser at selv toppene i Britisk politikk som Boris Johnson og Theresa May selvfølgelig kjører MG. Når det gjelder forsiden så er bildet tatt av undertegnede ved Hafrsfjord i 2007 og det er en MGA med nummer L-398. Noen som har peiling på hvor den er nå? Med hilsen, Jan 1

3 Vår bilhistorie Tekst og foto: Helga og Reidar Mykletun Bilen vi bare kunne drømme om i gamle dager nå er den endelig her Ettersom jeg ble fødd i 1946 og voks opp i Alversund kommune nord for Bergen, spilte biler en lite sentral rolle i dagliglivet i min barndom. Reiser foregikk først med rutebåt, og seinere med bussen som passerte gården vår tre ganger daglig, med den daglige godsruten som og tok med passasjerer, eller med melkebilen. Det var få privatbiler, jeg kan huske en folkevognsbuss og en diger Chevrolet som gikk som drosjer, og et par biler eid av folk som hadde greid å vise at de hadde en god grunn til å ha bil og derved fikk «kjøpeløyve» på bil. En bussjåfør kjørte rundt i en grønn Opel førkrigsmodell. Tre lastebiler var også tilgjengelig om en trengte transport av store eller tunge ting. Fordelene var jo at det var gode vilkår for sykling og ufarlig å ake på veiene om vinteren. Men vi var selvsagt interesserte i biler. Vi løp til for å se når en bil nærmet seg, og vi skrev opp bilnummer. Og så samlet vi på bilkort med bilder og beskrivelser av flotte doninger. Vi hadde en Ferguson (gråtass) som lærte meg mye om gamle bensinmotorer, og som var kjekk å kjøre. Imidlertid ble det med det i mange år jeg gikk på skole og studier, og pengene strakk bare til det mat og klær og hybel. Men en dag i 1969 ramlet jeg over det som ble vår første bil. Jeg var nygift med Helga og i førstegangstjeneste i Kystartilleriet på Håkonsvern der en medsoldat hadde arvet en Opel Olympia kabriolet 1951-modell som han ville selge. Jeg kjøpte den for 450 kroner, og solgte den igjen i 1973 for 500! Det var en artig bil, tre gir med langslagsmotor. Den lakk litt, kalesjen ble dårlig etter hvert, første gir var ikke 2

4 synkronisert, og det dryppet fra venstre vindusvisker og ned på førerens høyre legg, men bortsett fra et lager i girkassen fungerte den fint. Vi solgte den da vi ventet vårt første barn, den var for kald og det frøs is på baksetet om vinteren. Jeg angret på det salget, men for noen år siden ble jeg ringt opp av en elev jeg hadde på skolen den gangen. Han hadde etter ti års strev greidd å kjøpe denne bilen og hadde begynt å restaurere den. Ikke verst! Slik, men lys blå. Har dessverre ingen gode bilder av denne fine bilen. Vi har alltid kjøpt litt brukte biler. Neste bil var en liten perle en Morris modell. Den ble med oss fra Tertnes i Åsane (Bergen) til Oslo. Det var en trivelig bil, forhjulstrekk, lett som en fugl, og utmerkede kjøreegenskaper. Men kvaliteten var imidlertid så som så, og bilen var liten, så den ble byttet ut med en Opel Kadett Caravan 1975-modell som fungerte utmerket frem til 1983 da vi solgte den. Den modellen er det fremdeles noen av på veiene. Vi hadde da flyttet fra Oslo til Sandnes. Begge disse bilene brukte vi på tre-fire årlige reiser fra Oslo til Vestlandet, sommer som vinter, og særlig Morrisen fikk tunge lass på taket på disse turene. Det var den tiden i livet da nyttige ting ble prioritert, og vi hadde fått smaken på stasjonsvogn. Det to Opel Rekord stasjonsvogner store og gode biler som vi kjøpte brukt og som gikk i mange år. Den første fikk banesår på veien opp til Ullandhaug der en middelaldrende dame braste inn i forstillingen fra venstre side slik at bilen bare knelte. Det var en del rust på bilen, så forsikringsselskapet kondemnerte den. Den neste ble solgt mens den ennå kunne brukes. Herfra gikk vi over på en Volkswagen Transporter med dieselmotor som var for liten. Vi måtte skifte motorblokk etter noen år, den var rett og slett utslitt. Men det var på noen måter en ypperlig bil for en familie med mange aktiviteter. Den var registrert for syv og hadde stor bagasjeplass. Det kom godt med da jeg var speiderleder i disse årene og det var stort transportbehov i den sammenhengen også. Det var ingen god vinterbil, men det gikk bra på glatta med forsiktig kjøring og piggdekk. Etter mange år tok den fyr i motorrommet øverst i Hunnedalen, tungt lastet med speiderutstyr. Vi greide å redde det meste av utstyret. Det er ellers en god plass for en bilbrann i den forstand at bilen brenner helt ut før 3

5 brannvesenet kommer fra Gjesdal for å slukke brannen. For når en bil brenner, er det jo ikke mye vits i å reparere den igjen. I mellomtiden kjøpte vi også en rød Opel Ascona J 1981-modell som var Helgas bruksbil. Igjen var dette en av de artigste bilene vi har eid, pen, kvikk, enkel å vedlikeholde, og lekende lett å kjøre. Det ble bl.a. en tur til Danmark med den bilen. Ungene fikk lære å kjøre bil med den de forandret ufrivillig på fasongen av og til, men skjermer og støtfangere var rimelige på den modellen. Vi byttet motor i den så den fikk et meget langt liv. Den så ikke bra ut på slutten, og elevene til Helga spurte om det var russebilen til sønnen vår Den gav til sist opp i Bergen en regnfull vinterdag, men det var likevel dumt å selge den, det er nesten ingen slike på veien lenger, og vi kunne nok holdt den gående hadde vi hatt tid og overskudd til det. Nå var Helga uten bil, og mine to sønner og jeg fant ut at hun måtte ha noe spesielt. Vi fant en blå Mazda MX-5, 1998-modell, i Drammen som straks ble vår, og som vi fremdeles bruker nesten daglig. Helga ble glad i denne bilen og jeg fikk nesten ikke kjøre den på mange år. Den er lettkjørt, leken og rask å konvertere fra åpen til lukket bil. Vi har alltid hatt bilene ganske lenge, de blir en del av familien, liksom, og denne har vi nå overhalt så den er i topp stand. Vi kommer neppe til å selge den, den har bare kjørt km så det er noe igjen ennå. Etter transporteren kjøpte vi en Mercedes E-klasse (diesel stasjonsvogn) 1985-modell en fin bil som gjorde en god jobb helt til 2003, da vi solgte den til en kar fra Nærbø. Jeg angret på det salget også. Den hadde en spesiell glideflukt, utrolig myk i bevegelsene, men ikke spesielt god på vinterføre, og den plagdes litt av rust som jeg måtte fikse litt på hvert år. Vi hadde mye glede av den til ferie og frakting av møbler og andre store ting. Den hadde en sinnrikt pneumatikk som regulerte dørlåser, påvirket girkasse og stopp av maskinen. En julaften formiddag hadde vi montert 1000-meter lyskastere på den, og da hadde vi forstyrret en av slangene til pneumatikken. Jeg startet bilen ved lunchtid, men kunne ikke stoppe maskinen igjen siden pneumatikken var ute av drift. Verksteder var stengt, tanken var full, jeg visste ikke hva som var feil, så det så ut til å bli en julehelg med en brummende dieselbil i garasjen. Heldigvis fikk jeg fatt i en venn fra speideren som kunne noe om denne typen maskin, og på telefonen geleidet han meg til en liten stoppknapp i maskinrommet. Julefreden kunne senke seg. Det ble to Mercedesbiler etter denne, en C-klasse fra 2001 som virket fint i 15 år før vi solgte den, og en ny AMG-utstyrt C-klasse med firehjulstrekk for snart fem år siden. Den første var dårlig på glatt føre, men ellers en grei og villig tjener. Den siste er derimot en råtass uansett føre og en god vinterbil modellen kan anbefales til alle. MG-B en kjøpte vi i byen Albaquerque i New mexico i Den var bygget for USA-eksport i 1974 og hadde bare hatt en reell eier, en ingeniør ved et atomkraftverk. Han pleide å kjøre denne bilen hver lørdag, og ettersom Albaquerque da var en liten by, var han og bilen kjent av alle. Han ble imidlertid eldre og familien fikk overtalt ham til å flytte på et 4

6 eldrehjem og selge eiendeler han ikke fikk med seg. Men bilen solgte han ikke, han gjemte den i et lagerbygg, godt plassert på klosser, og med nøkler og dokumenter på plass. Etter hans død var det ingen som visste hvor bilen var. Den ble gjenfunnet 18 år senere da lageret igjen ble tatt i bruk. Et eldre ektepar som restaurerte europeiske biler kjøpte bilen og den ble lakkert, fikk ny clutch og frontrute, og var i relativt god stand. Jeg fikk den over til Miami med en trailer og derfra i en container til Stockholm. Vi kjørte den hjem fra Stockholm, en grei tur, men vi mistet lyset foran i Dalarna. Heldigvis fant vi en ungdom på en bensinstasjon som satte inn en ny lysbryter, og vi kom oss videre. En liter bensin på mila i Sverige, men da vi begynte på Telemark ble bensinforbruket doblet. Hjemme i Sandnes ble den stående en stund for jeg opplevde lite velvilje i Biltilsynet. Min nabo ba meg ta bilen til Biltilsynet i Egersund, og der var det bare godvilje og nye skilt på dagen. Vi hadde en del klatt med at motoren fusket. Det viste seg å skyldes et uorginalt luftfilter som vi fikk anbefalt å bruke, men som medførte at bensinen iset i forgasseren. Etter å ha reinstallert det gamle luftfilteret har den gått fint, og vi har stadig vekk mye glede av den. Medlemskapet i Rogaland MG-Center dobler gleden det er et miljø med ressurser av mange slag, og ikke minst med verksted, gode turer og trivelige fester. Fra utkjørselen til Utne hotell, juni Dette var siste stopp på den fantastiske turen fra Soma til Kristiansund med hurtigruten og hjem langs landeveien med besøk på de beste hotellene vi kunne finne. Turene, miljøet, verkstedet og festlighetene i klubben dobler gleden ved å eie en MG-B 5

7 En pust i bakken i hagen på Åsly, huset vårt på Voss. Fra Kristiansundsturen

8 MALTRAKTERTE MG er. Nok en Midget som har gått på anabole steroider. Bildets originaltittel sa mer enn tusen ord: GULP!.KUN EN! (MGer som kun er produsert i ett eksemplar) MG EX127 Magic Midget EX127 ble unnfanget i 1931 og var George Eystone s andre 750cc bil på jakt etter fartsrekorder. Bilen, med tilnavnet Magic Midget var en enseter med en 4 sylinders rekkemotor på 745cc og med en 4 trinns usynkronisert(!) girkasse. Designer for bilen var Reg Jackson som ble en pioner i å ta i bruk de nye aerodynamiske erfaringene fra flyindustrien. Bilen ble dermed lang og slank med en lang avsmalnet bakdel. En 1:4 skalamodell av bilen ble testet i flyfabrikken Vicker s vindtunnel. I første fartsforsøk i Montlhéry i Frankrike, var det Ernest Eldridge som førte bilen (George Eystone var fremdeles under rekonvalesent etter tragedien med EX120 se forrige utgave av MG Bulletinen). EX127 ble klokket inn med en gjennomsnittsfart over 5 km på 177,47 km/t. Rett før jul i 1931 klarte George Eystone nå iført en kraftig asbestdrakt å oppnå en gjennomsnitts hastighet (over 16km) på 184,96 km/t (114,77mph). Under nye forsøk i Pendine - en strandstrekning i Wales fikk han uoffisielt registrert en fart på 196,33 kph (122mph). Uoffisielt fordi tidtakingsutstyret til Royal Automobile Club sviktet. Skriveren var gått tom for blekk! Den lenge ettertraktede 120 mph rekorden ble nådd i Montlhéry i desember samme år med god margin. 128,62 mph (206,47 km/t). (Kilde: «The MG File» Eric Dymock) 7

9 Hvordan tolke bilens understellnummer? Understells nummer finnes innslått eller naglet fast til bilen karosseri som regel et sted i motorrommet og består av en tilsynelatende salig røre av nummer og tall - men det er basert på et system som er relativt lett å forstå og er veldig greit å ha ved bestilling av deler. 1. Make G MG 2. Engine Type H A BMC B-Series engine, 1.8L (MGB) BMC A-Series engine (Midget) 3. Body Type N D 2 seated Roadster GT or Coupe 4. Series Mk1 ( ) Mk2 ( ) Mk3 ( ) 5. Market U L R 6. Model Year none A B C D E F G H J L 7+ Car Number USA (left-hand drive) Left-hand drive Right-hand drive Min egen MGB 1970 har følgende nummer: BMC70 GHN5UA198767G. G MG H BMC B-series engine 1.8L N 2 seters roadster 5 MK 3 ( ) U USA spesifikasjon. Venstre ratt. A G Fortløpende produksjonsnummer. Av en eller annen grunn ble det lagt til en bokstav etter nummeret. Jeg har ikke klart å finne om dette skulle ha noen betydning. Jeg antar at BMC70 i begynnelsen av nummeret betyr British Motor Corporation 1970, men er ikke sikker. 8

10 Sjekk oppdatert terminliste på: AKTIVITETER i TURGRUPPE: Lillian Støa ( ) Reidar Mykletun ( ) Børge Kolstad ( ) Jan Langeland ( ) For kjøresesongen i år har vi planlagt to turer i tillegg til de faste tirsdagsturene juni settes kursen mot Straand Hotell i Vrådal august kjører vi Ryfylkeveien til Sauda. For begge turer er det sendt ut invitasjon med ytterligere informasjon og påmeldingsfrister. Sjekk nettsidene! Turgruppen ønsker innspill til korte utflukter og lengre turer i kjøresesongen. 9

11 MEKKEDAG OG KOS MED BIL. Hver torsdag fra kl. 19:00 er det mekkedag og kos med bil på Rogaland MG Center. Sving innom senteret for en kopp kaffe, et lyspæreskift, en runde med støvsugeren eller et drøs. Det vil være et medlem fra verkstedgruppen til stede. VERKSTEDGRUPPE: Leder: Dag Andreassen (leder) ( ) Per Olsson ( ) Per Emil Søreng ( ) Morten Børve ( ) Roger Antonsen ( ) Kjetil Arnøy ( ) Husk Vårsjekken hos Sele Auto lørdag 6. april Påmelding: 10