ØKT STORFEKJØTT- PRODUKSJON I OSLO OG AKERSHUS

Transkript

1 ØKT STORFEKJØTT- PRODUKSJON I OSLO OG AKERSHUS Økt storfekjøttproduksjon basert på fylkets beiteressurser uten at det går på bekostning av kornproduksjonen Mål, strategi og tiltaksplan,

2 Hovedmål 20 % økning i storfekjøttproduksjonen innen 2020 Delmål BEITE Bedre utnyttelse av fylkets beiteressurser uten at det går på bekostning av kornproduksjonen KUNNSKAP Øke kunnskapen og kompetansen om produksjonen ØKT ANTALL MORDYR Øke ammekutallet og opprettholde mjølkeproduksjonen STORFEKJØTTSATSINGA I OSLO OG AKERSHUS FOR DRIVES AV EN RESSURSGRUPPE BESTÅENDE AV REPRESENTANTER FRA: TYR AKERSHUS AKERSHUS BONDELAG ROMERIKE LANDBRUKSRÅDGIVNING BYMILJØETATEN I OSLO KOMMUNE TYR AKERSHUS ER PROSJEKTEIER Storfekjøttsatsinga i Oslo og Akershus er en del av den treårige storfekjøttsatsingen i Hedmark. Styringsgruppa består av representanter fra Fylkesmannen, Nortura, Fatland, Furuseth, Røros Slakteri, Tine, Bondelaget, Bonde- og Småbrukarlaget og kommunal landbruksforvaltning 2

3 Innhold 1 Bakgrunn Overordnede målsetninger og forutsetninger for å nå disse Forarbeid for satsingen Nylig gjennomførte prosjekter Arealer ut av produksjon Underdekning av norskprodusert storfekjøtt i markedet Økning i det totale mordyrtallet, men nedgang i storfekjøttproduksjonen Utnyttelse av beiteressursene Rekruttering og utdanning Landbruk i bynære strøk Beitedyr langs hovedferdselsårene Arenaer for å synliggjøre produksjonen Status, begrensninger og muligheter i fylkets fire regioner Øvre Romerike Nedre Romerike Follo Asker og Bærum Oslo Vurdering av begrensninger og muligheter for storfekjøttproduksjon i de tre produksjonsformene Mjølkebesetninger Framfôringsbesetninger Ammekubesetninger Målsetning Hovedmål: Økt storfekjøttproduksjon Delmål Mål for de tre produksjonsformene Mjølkebesetningene Ammekubesetningene Framfôringsbesetningene Mål for regionene Øvre og nedre Romerike Follo, Asker og Bærum Oslo

4 3 Strategi for realisering av satsingen Tiltakspakke Beite Innmark Utmark Kunnskap Bedre drift Øke rekrutteringen Synliggjøre og øke bevisstheten av produksjonens betydning for regionen Økt mordyrtall Gjennomføring Avgrensing Organisering Rammer Styringsgruppas mandat: Ressursgruppas mandat Arbeidsgrupper Andre mulige samarbeidsaktører Framdrift, rapportering og evaluering Kritiske suksessfaktorer Kostnader og finansiering Kostnader Finansiering Vedlegg, bakgrunnsinformasjon Vedlegg 1; fylkesoversikt antall mjølkekyr, per august Vedlegg 2, fylkesoversikt antall ammekyr, per august Vedlegg 3, kg slakta storfekjøtt og antall slakta kalv i Vedlegg 4, Utvikling antall dyr og kjøttproduksjon i Oslo og Akershus i perioden Vedlegg 5, Status for de ulike regionene Vedlegg 6, Utnyttelse av arealer i de ulike regionene

5 Mer storfekjøtt fra Oslo og Akershus Planen beskriver aktørene i storfekjøttproduksjonen i Oslo/Akershus sin felles satsing på økt storfekjøttproduksjon kommende treårsperiode. Planen inneholder målene for økt storfekjøttproduksjon, beskrivelse av fellestiltak og strategi for gjennomføringen av disse. Det er en målsetning at flest mulig av tiltakene som igangsettes er varige og gir varig effekt. Satsingen skal ikke erstatte gode eksisterende initiativer og løpende arbeid i regi av forvaltning, faglag, varemottakere eller vare- og tjenesteleverandører, men heller underbygge, forsterke og koordinere pågående godt arbeid samtidig som det tas noen nye initiativ. 1 Bakgrunn Underdekningen av storfekjøtt i det norske markedet har i de senere år utgjort syv tusen til ti tusen tonn årlig etter kvoteimport. På landsbasis skyldes nedgangen en vedvarende nedgang i antall melkekyr uten at antall ammekyr har økt tilsvarende. Denne trenden ser en også for Oslo og Akershus. Fra 2004 til 2014 sank det totale mordyrtallet i disse fylkene fra kyr til Høsten 2012 nedsatte Landbruks- og matdepartementet en ekspertgruppe for økt storfekjøttproduksjon. Denne gruppa overleverte sin rapport til Landbruks- og matministeren i februar Rapporten påpekte de viktigste utfordringene for storfekjøttproduksjonen og foreslo til tiltak for å øke storfekjøttproduksjonen i Norge. Ekspertgrupperapporten skrev at de viktigste muligheter for å øke produksjonen av norsk storfekjøtt i dagens populasjon er: «På kort sikt: - Økning av slaktevekt for lette okseslakt - Oppfôring av kalv som i dag ikke slaktes som kvalitetskalv På litt lengre sikt: - Flere kalver per årsku - Øke anvendelse av bruksdyrkrysning og planmessig krysning med kjøttfe For å stimulere til dette er viktige tiltak: - Faglig løft, som kan bidra til både økt produksjon og forbedret lønnsomhet - Spesiell fokus på de tyngste kostnaddriverne i produksjonen - Innretning av tilskudd slik at de i sterkere grad fremmer produksjon av kjøtt framfor hold av dyr For å øke populasjonen med flere dyr og flere besetninger er det i tillegg til ovenfor nevnte behov for: - Utvikling av rimelige og rasjonelle bygningsløsninger - Økt støtte til investering og finansiering av bygg og innkjøp av dyr» Videre at bedret lønnsomhet er en forutsetning for økt produksjon: «En forutsetning for å øke produksjonen er at dagens og potensielt nye storfekjøttprodusenter vurderer at lønnsomheten er god nok til å starte/fortsette med produksjonen. Ekspertgruppen mener ut fra det materialet som den har hatt tilgjengelig at lønnsomheten må forbedres vesentlig for at dette skal bli en produksjon i vekst. Noe kan oppnås ved forbedringer i agronomien og innretningen av tilskudd. De muligheter det er til å ta ut en høyere pris på storfekjøtt i markedet må utnyttes både for volum- og nisjesegmenter. Ekspertgruppen mener at summen av produksjons- og markedstiltakene ikke vil gi tilstrekkelig forbedring av lønnsomheten, slik at det i tillegg må tilføres friske tilskuddsmidler for å skape nødvendig grunnlag for satsing i storfeholdet.» 5

6 1.1 Overordnede målsetninger og forutsetninger for å nå disse Landbruks- og matmeldingen (Meld.St. 9, ) slår fast at «norsk landbruk skal dekke etterspørselen etter varer det er naturlig grunnlag for å produsere nasjonalt, innenfor de gitte handelspolitiske rammer.» og at «det skal legges til rette for at den landbaserte matproduksjonen kan øke i takt med etterspørselen til en økende befolkning i Norge». Videre heter det at «Å øke produksjonen av produkter fra grasetende dyr i takt med etterspørselen er derfor spesielt viktig for å holde arealene i drift og som grunnlag for økonomisk aktivitet og sysselsetting i mange områder.» I «Regionalt næringsprogram for landbruket i Oslo og Akershus (2013)» er det «et mål å opprettholde eller øke den grovfôrbaserte husdyrproduksjonen (storfe, sau og hest) i regionen for å ivareta et aktivt fagmiljø, et kulturlandskap som ikke gror igjen og å redusere forurensningen til vassdragene. For å nå disse målene i regionen er det en overordnet strategi å bidra til oppgradering og fornyelse av fjøs og driftsapparat for å oppnå kostnadsreduksjoner i volumorientert primærproduksjon.» Oslo og Akershus har gode forutsetninger for å bidra til å nå den politiske målsetningen om økt storfekjøttproduksjon. Rammevilkårene i kornproduksjonen de siste årene har ført til at storfekjøttproduksjon har økt på bekostning av kornproduksjon i Akershus. Selv om det ikke er ønskelig med en nedgang i kornproduksjonen, har fylket arealer som ikke er optimale for kornproduksjon og som kan benyttes til storfekjøttproduksjon. Med sin nærhet til større byer har landbruket i Oslo og Akershus svært gode muligheter til å øke bevisstheten om landbrukets rolle og bidrag til samfunnet blant befolkningen og hos beslutningstakere. Økt storfekjøttproduksjon basert på beiteressursene i Oslo og Akershus er et viktig bidrag i omdømmebyggingen til landbruket, ikke bare for regionen, men for hele landet. Økt produksjon av storfekjøtt vil også kunne være et godt svar på utfordringene knyttet til arealavgang i deler av fylket og på rovviltutfordringen som deler av fylket opplever. 1.2 Forarbeid for satsingen Med bakgrunn i et ønske om å øke storfekjøttproduksjonen har Fylkesmannen i Oslo og Akershus inngått samarbeid med den treårige storfekjøttsatsingen i Hedmark som går fra 2014 til Fylkene har mange like utfordringer og muligheter når det gjelder storfekjøttproduksjonen, aktørene er stort sett de samme i disse fylkene og de fleste tiltakene det jobbes med i Hedmark er like relevante for Oslo og Akershus. For ikke å rigge et større apparat med de samme aktørene og personene for en tilnærmet lik satsing i Oslo og Akershus tok Fylkesmannen i Oslo og Akershus i samarbeid med Akershus Bondelag og TYR Akershus kontakt med storfekjøttsatsingen i Hedmark våren Styringsgruppa for storfekjøttsatsingen i Hedmark stilte seg positiv til dette og vil fungere som styringsgruppe for begge satsingene der representanter for Oslo/Akershus blir observatører i styringsgruppemøtene. Det ble opprettet en egen ressursgruppe for satsingen i Oslo og Akershus bestående av representanter fra Akershus Bondelag, TYR Akershus, Romerike Landbruksrådgivning og Bymiljøetaten i Oslo kommune. 1.3 Nylig gjennomførte prosjekter Det ble gjennomført et prosjekt for økt storfekjøttproduksjon i Akershus i 2008 til 2011 der Nortura hadde prosjektledelsen. Prosjektets hovedmål var å stimulere til økt storfekjøttproduksjon i Akershus. Målgruppen var eksisterende mjølke- og kjøttfeprodusenter og nyetablerere i kjøttfeproduksjonen. Prosjektet skulle synliggjøre mulighetene i storfekjøttproduksjonen, tilrettelegge for økt beitebruk i Akershus og tilby rådgivning i storfekjøttproduksjon. Selv om det ikke var mange som startet opp med storfekjøttproduksjon i løpet av denne perioden ser en at prosjektet 6

7 var med på å berede grunnen for flere av nyetableringene som har skjedd de siste årene når rammevilkårene i storfekjøttproduksjonen har blitt bedre. Gjennom prosjektet ble det også kartlagt flere aktuelle områder som kunne egne seg for storfebeiting, men det ble konkludert med at det ble for krevende å gå videre med dette innenfor rammene som var til rådighet i prosjektet. 1.4 Arealer ut av produksjon Akershus og Oslo er en region hvor det er press på dyrkamark og utmarksarealene. Hovedstadsregionen har en rolle som nav i det nasjonale person- og godstransportsystemet og som hovedinnfallsport til landet. Dette gjør at det krever mer av infrastrukturen i regionen enn hva befolkningsmengden skulle tilsi. Prognoser viser at folketallet kan øke med i Oslo og Akershus i løpet av 20 år. Befolknings- og aktivitetsvekst innebærer et sterkt utbyggingsbehov til boliger, infrastruktur og næringsarealer. Til tross for en effektivisering av arealutnyttelsen vil et slikt utbyggingsbehov legge beslag på arealer som i dag er dyrkamark, grønne områder og Marka. Dårlig arronderte kornarealer i kombinasjon med nedbygging av dyrkamark fører til at både god og dårlig landbruksjord går ut av drift. Jordbruket i Akershus er preget av mye leiejord, noe som har ført til at den som leier jorda benytter de beste jordstykkene, mens små jordlapper av dårligere kvalitet med lengre kjøreavstander av og til blir stående uten å bli høstet. Sammenligning av hva som er registrert som fulldyrket/overflatedyrket jord og arealer det er søkt om produksjonstilskudd for viser at i de tre største regionene (øvre og nedre Romerike og Follo) så er 96 til 98 prosent av arealene i bruk. Se vedlegg 6. Oppsummert så er altså de største arealene truet av nedbygging, mens de minste arealene risikerer å gå ut av drift på grunn av mye leiejord. 1.5 Underdekning av norskprodusert storfekjøtt i markedet Nærmere 20 prosent av behovet for storfekjøtt i Norge er nå dekt av import, mens den politiske målsetningen er å være mest mulig selvforsynt med storfekjøtt. Prognosene for 2016 tilsier per september 2015 en norsk produksjon på tonn, mens markedsbehovet anslås å være tonn. Av denne differansen blir tonn dekt av import knyttet til internasjonale handelsavtaler. De resterende tonnene som i dag importeres kunne vært dekt gjennom innenlands produksjon. Rammevilkår styrer en del av en eventuell vilje til økt storfekjøttproduksjon, men som Ekspertgruppa for økt storfekjøttproduksjon påpeker i sin rapport i 2013 at mange andre tiltak også vil bidra til økt produksjon. 1.6 Økning i det totale mordyrtallet, men nedgang i storfekjøttproduksjonen På landsbasis går det totale mordyrtallet ned da en ikke klarer å kompensere nedgangen i mjølkekutallet med en tilsvarende økning i antall ammekyr. Antall mjølkekyr i Norge sank med over sytti tusen kyr fra i 2000 til i 2014, mens antall ammekyr i samme periode økte med over tretti tusen fra til Det totale mordyrtallet gikk derfor ned med fra 2000 til 2014 (nedgang på 12,4 prosent). Oslo og Akershus har hatt en større prosentvis nedgang i det totale mordyrtallet enn landsgjennomsnittet med en nedgang på 15,4 prosent (fra mordyr i 2000 til mordyr i 2014). Se vedlegg 4 for detaljer. 7

8 Figur: Utvikling i antall mjølkekyr, ammekyr og totalt antall mordyr i Oslo/Akershus i perioden Antall mjølkekyr Antall ammekyr Totalt Akershus er per 2014 landets niende største ammekufylke med ammekyr (fire prosent av landets ammekyr) og landets fjortende største mjølkekufylke med mjølkekyr (to prosent av landets mjølkekyr). Etter en nedgang i totalt antall mordyr de første årene på totusentallet har antallet mordyr vært stabilt siden Antallet mjølkekyr sank noe fra 2004 til 2009, men dette ble kompensert med en tilsvarende økning i ammekutallet i samme periode. Siden 2009 har antallet vært stabilt for både mjølkekyr og ammekyr. Selv om det totale mordyrtallet har vært stabilt fra 2004 så har storfekjøttproduksjonen i samme periode sunket med fem prosent fra kg i 2009 til kg i Det er verdt å merke seg at det ble produsert mer kjøtt i 2014 enn de to foregående årene. Blant annet ble melkekvoteåret flyttet slik at det varte til 1. mars 2014 i stedet for til nyttår. Det gjorde at en del melkekyr som normalt hadde blitt slaktet i 2013 ble tatt med ut i de første månedene i Nedgangen antas derfor å være noe større enn fem prosent dersom en ser flere år i sammenheng. At det totale mordyrtallet er forholdsvis stabilt, mens mengden produsert storfekjøtt i samme periode har gått ned skyldes antakeligvis flere forhold. Blant annet har en spesialisering i mjølkebesetningene gjort at oksekalvene har blitt solgt ut av besetningen for framfôring hos rene framfôringsprodusenter. Mens det er begrenset med slike framfôringsbesetninger i Akershus, så er det nabofylker som har flere slike produsenter. Dette har ført til at en del kalver kjøres ut av fylket for framfôring og ender opp i statistikken i nabofylkene. En spesialisering av mjølkeproduksjonen har også i en viss grad ført til overgang til mer spesialiserte mjølkeraser med mindre kjøttproduksjonspotensial enn NRF-rasen som er den dominerende mjølkerasen. 1.7 Utnyttelse av beiteressursene Antall storfe på utmarksbeite i Oslo og Akershus har økt fra 2000 til I 2000 ble det søkt om produksjonstilskudd for 855 mjølkekyr/ammekyr og 2552 øvrige storfe på utmarksbeite. I 2014 hadde antallet økt til 1542 mjølkekyr/ammekyr og 2644 øvrige storfe. 8

9 Utmarksbeite; totalt antall storfe Gjennom prosjektet «Økt storfekjøttproduksjon i Akershus» som gikk fra 2009 til 2011 ble det påvist at det er store ubrukte beiteressurser i Akershus, både i eksisterende beiteområder og i ravinedaler som tidligere ble benyttet som beiteområder, men som på og 1960-tallet ble plantet igjen. Prosjektet beskrev potensialet for sju eksisterende beiteområder; Romeriksåsen, Vestsiden havneforening, Andelva, Kopperud-Langerud, Ukkestad, Uvesund, Ruud havnehage og et fellesbeite i Enebakk. Kartleggingen viste at det var mulig å skaffe beite til mellom 150 og 200 dyr i løpet av kort tid i de eksisterende områdene. Det ble videre konkludert med at det på lengre sikt er mulig å kjøre prosesser i større områder og som kan gi grunnlaget for langt høyere antall beitedyr. I flere av områdene er det mange grunneiere og det forutsetter samarbeid og enighet mellom alle parter, både beiterettshavere og grunneiere. Det kan også være at en ny beiteorganisering går på tvers av etablerte grunneier-/utmarks-/beitelag. Det er få aktører som innehar kompetanse om hvordan kjøre gode prosesser for å få til ny beiteorganisering. Selv om det er betydelige beiteressurser som i dag ikke utnyttes, er det ikke uproblematisk å ha storfe på beite; Erfaringer viser at storfe ofte trekker ut av områder når det er rovdyr til stede, men storfe er langt mindre utsatt for rovviltangrep enn sau. Ammeku med kalv og turgåere med hund kan skape konflikter da ammekuas morsinstinkt gjør at den kan gå til angrep på hunden. Opplevelsen av utmarka som arena for fritidsaktivitet blir for enkelte redusert på grunn av storfe på beite, særlig når de opptrer i store flokker. Storfe på beite kan være i konflikt med skoginteresser i form av at tråkk- og liggeskader kan påvirke skogforyngelsen og at tråkkskader på rotsystemet kan gi økt fare for råteinngang. Mindre gjerdehold som følge av færre beitedyr gjør det krevende å starte opp igjen med beitedyr i et område. Ønsket og viljen til å bruke beiteressursene er stor for de fleste, men store områder, mange grunneiere å forholde seg til og/eller få beitebrukere, samt faktorene nevnt i kulepunktene over gjør at tilsynet i beitesesongen blir tidkrevende. 9

10 Flere steder i Oslo og Akershus er det beiteprosjekter hvor det inngås beiteavtaler for å ha beitedyr med sikte på å oppnå et vedtatt formål med området. Dette kan være for å skjøtte områder av særskilt interesse, f.eks. ivareta plante- og dyrearter som betinger beiting, holde kulturlandskapet åpent, sikre at kulturminner ikke blir nedgrodd og øke opplevelsesverdien. Eksempler på slike områder er ved Øyeren hvor det leies inn beitedyr fra to besetninger til å beite i et landskapsvernområde og Beitepatruljen BA, som er et andelslag av husdyreiere som tar på seg betalte skjøtselsoppdrag i og rundt Oslo. 1.8 Rekruttering og utdanning En næring som ikke har fokus på utdanning og rekruttering vil slite med å være en næring i vekst. Selv om antall foretak med storfe har gått ned fra 2000 til 2014 (se oversikt nedenfor) så har det blitt gjennomført flere generasjonsskifter og nyetableringer. Økt lønnsomhet i storfekjøttproduksjonen kombinert med en samtidig nedgang i kornøkonomien har bidratt til flere nyetableringer av spesialisert storfekjøttproduksjon i Oslo og Akershus. De tre siste årene har Innovasjon Norge innvilget støtte til syv nyetableringer og tolv utvidelser i ammekuproduksjon. Oversikt over antall foretak med ulike produksjoner: Mjølkeku Ammeku Regionen har flere utdanningsinstitusjoner som kan være viktige arenaer for økt rekruttering til næringen (både nye produsenter, men også for å rekruttere dyktige fagfolk til rådgivningstjeneste og forvaltning). Av videregående skoler så har regionen både Natur videreågende skole i Oslo og Hvam videregående skole i Nes, mens Norges miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås tilbyr utdanning på universitetsnivå. Fra Hvam videregående skole er det tatt ut hele fire seminokser til det nasjonale avlsarbeidet på kjøttfe de siste årene. Med dette har skolen blitt en god ambassadør for viktigheten av et godt avlsarbeid. Dette arbeidet bidrar også til økt fokus, motivasjon og kunnskap om faget blant elever, ansatte og ammekuprodusenter i regionen. Bildet er av seminoksen Gubben av Hvam. Foto; Jan Arve Kristiansen, Geno 10

11 Bortsett fra rundt fem ammekyr på Hvam så har ingen av undervisningsstedene ammekubesetninger. Ved nybygde Ås gård ved Senter for husdyrforsøk på Ås er det bygd et kombinert oksefjøs og ammekufjøs. Fjøset skal ha kapasitet til 48 okser. Mjølkebesetningen har en egenproduksjon på 75 oksekalver per år. De 48 oksekalvene som ikke brukes i forbindelse med forsøksvirksomheten er planlagt solgt som kalv. Fjøset skal enkelt kunne gjøres om til forsøk på ammeku. I planleggingen av nye Ås gård står det skrevet i rapporten «Funksjonsprogram og skisser» at «Ammeku er en økende næring og det bør tilrettelegges for forsøk ved SHF». Videre står det at «Det bør settes av tomteareal til eget ammekufjøs for å ta høyde for eventuelt økte behov». Flere videregående skoler i Norge har de siste årene avviklet sine ammekubesetninger på grunn av økonomiske innsparinger. For Akershus og Oslo sin del er det kort avstand til Tomb videregående skole i Østfold hvor det fortsatt er en ammekubesetning i drift, stort fokus på storfekjøtt i utdanningen og en skole som tiltrekker seg elever fra hele landet. Av videreutdanning for storfekjøttprodusenter så arrangerer Nortura og TYR Biffakademiet, som er et kurs for viderekommende innen storfekjøttproduksjon og består av fire todagersmoduler. Per februar 2015 er det ni produsenter fra Oslo og Akershus som har fullført alle fire modulene av Biffakademiet. TYR Akershus og Tines produsentlag er viktige arenaer for kompetansebygging hos produsentene og for å skape gode produsentmiljøer. 1.9 Landbruk i bynære strøk Landbruket i Oslo og Akershus er i en særstilling når det gjelder muligheten og ansvaret for å synliggjøre landbrukets betydning for den øvrige del av befolkningen, beslutningstagere og besøkende fra andre land. Beitedyr langs hovedferdselsårer i hovedstadsregionen er derfor viktige ambassadører for næringen. Beitedyr langs ferdselsårer er viktige for å synliggjøre produksjonen for den øvrige del av befolkningen. Foto: Astrid Øversveen 11

12 Næringa har også mange andre arenaer i hovedstadsregionen hvor det er gode muligheter for å synliggjøre produksjonen, som for eksempel besøksgårder, leie av dyr til kulturlandskapspleie og matmarkeder (som for eksempel Mathallen og Bondens Marked). Landbruket i Oslo og Akershus er i en særstilling når det gjelder muligheten, og ansvaret for å synliggjøre landbrukets betydning for den øvrige befolkningen, beslutningstagere og besøkende fra andre land Beitedyr langs hovedferdselsårene En måte å synliggjøre landbruket i dette området er å ha beitedyr langs hovedferdselsårene, som for eksempel jernbanestrekningene ut av Oslo gjennom Akershus og bilvegene E6, Riksveg 3, 4, 120 og 180. Langs disse hovedferdselsårene finnes det mange områder som tidligere er brukt som beite, men er i ferd med å gro igjen. Ved synlige beitedyr vil vi kanskje oppnå større forståelse for hvorfor det er viktig å ikke bygge ned landbruksjord Arenaer for å synliggjøre produksjonen Oslo og Akershus har mange arenaer for å synliggjøre produksjon av storfekjøtt: - Bondens Marked - Matstreif - Brød & Sirkus på Årnes - Torgdager i flere kommuner - Bygdedager - Åpen Gård - Mathallen - Museumsgårder - Landbruksskoler - Restauranter - Overnattingssteder som legger vekt på å servere lokalprodusert mat - Øko-uka - Landbrukshelga - Bærekraftfestivalen i Hurdal - Seminarer på Litteraturhuset i Oslo - Besøksgårder 1.10 Status, begrensninger og muligheter i fylkets fire regioner Øvre Romerike Øvre Romerike er en viktig region for storfekjøttproduksjonen i Oslo/Akershus da den har desidert flest storfe. Regionen har over halvparten av fylkets ammekyr og mjølkekyr (53 % for begge dyreslagene). Regionen har store beiteressurser, både i form av utmark og av ravinedaler. Rovdyr setter begrensninger for bruken av storfe på utmarksbeite i deler av regionen. Hele fylket har naturlig halmtilgang. Hvam videregående skole ligger i regionen og kompetansemiljøet som er bygd opp her er viktig bidrag for landbruket i regionen. 12

13 Nedre Romerike Nedre Romerike er den andre store storferegionen i Oslo/Akershus og har sammen med Øvre Romerike rundt 85 prosent av fylkenes mordyr. Regionen har naturlig tilgang på halm og gode muligheter for å øke bruken av beiteressursene. Rovdyr setter begrensninger for bruken av storfe på utmarksbeite i deler av regionen Follo Follo er en region med få foretak med storfe (både ammeku og mjølkeku). Norges miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås (NMBU) har en stor mjølkekubesetning og er viktig for forskning, undervisning og rekruttering både regionalt og nasjonalt. Regionen har naturlig tilgang på halm Asker og Bærum Asker har noen få besetninger av både mjølkeku og ammeku, mens Bærum kun har noen ammekubesetninger. I denne regionen er det viktig å støtte opp om de eksisterende besetningene, slik at det fortsatt vil være storfe i dette meget befolkningstette området. Her finnes også store utmarksområder med beitemuligheter Oslo Oslo har både Bygdøy Kongsgård og Bogstad som arrangerer mange åpne dager for Oslos befolkning. Disse arrangementene er svært godt besøkt, og det gir en utmerket anledning til å formidle kunnskap om kjøttproduksjon til forbrukere i alle aldre. Innenfor alle regionene er det en utfordring med rovdyr, da deler av fylkene ligger innenfor ulvesonen. Dette medfører streifdyr også i områdene utenfor sonen Vurdering av begrensninger og muligheter for storfekjøttproduksjon i de tre produksjonsformene Mjølkebesetninger Regionen har mange store mjølkeprodusenter og lå i 2014 på en gjennomsnittlig besetningsstørrelse på 32,1 mjølkekyr. Mange har spesialisert seg på mjølkeproduksjon og prioritert vekk kjøttproduksjonen de siste årene. Oksekalven selges da fra mjølkebruket i ung alder og med varierende kvalitet. Økt bruk av mer spesialiserte mjølkeraser på bekostning av kombinasjonsraser har medført en oksekalv som er mindre interessant å kjøpe for framfôring. Det er lite bruk av kjøttfesemin på mjølkebruket for å øke kjøttproduksjonen. Krysningskviger med kjøttferaseinnslag på mjølkebruket kan være gode mordyr i ammekuproduksjonen, men et for høyt antall av disse blir slaktet. Kuslipp på Bygdøy kongsgård. Foto: Ellen Marie Forsberg 13

14 Framfôringsbesetninger Det er få rene framfôringsbesetninger i fylket, men tilgangen på kalv er vanligvis god. Kvaliteten på innkjøpt kalv varierer, noe som gjør at framfôringsprodusentene gir tilbakemelding om at det er ønskelig med faste leverandører av kalv Ammekubesetninger Det har vært en økning i antallet ammekyr i Oslo/Akershus de siste ti årene, noe som antakeligvis kommer som en følge av økt lønnsomhet i storfekjøttproduksjonen samtidig som lønnsomheten i kornproduksjonen har blitt dårligere. Dette har ført til at ammekua har inntatt kornområdene. Dette er en ekstensiv produksjon, men kan være tidkrevende dersom driftsopplegget ikke er strømlinjeformet nok. Den største utfordringen for å få flere ammekuprodusenter er høye etableringskostnader og at det tar lang tid fra investering til de første inntektene kommer. Ammekuproduksjon egner seg godt til utnyttelse av utmarksressursene. Tall fra Storfekjøttkontrollen viser stor variasjon i resultatene hos ulike produsenter og underbygger at noen fortsatt har mye å hente på økt kompetanse om god drift og fokus på produksjonen. Ammekubesetning i Enebakk. Foto: Astrid Øversveen 14

15 2 Målsetning 2.1 Hovedmål: Økt storfekjøttproduksjon Storfekjøttproduksjonen i Oslo og Akershus skal øke med 20 % innen Økningen skal komme av økt utnyttelse av fylkets beiteressurser på arealer som ikke er egnet for kornproduksjon eller grashøsting. Ammeku på skogsbeite i åkerkanten hos Johan Bjørneby i Ås. Foto: Vegard Urset 2.2 Delmål For å nå målet om 20 % økning innen 2020 er det valgt ut tre satsingsområder med følgende målsetninger: 1. Økt utnyttelse av fylkets beiteressurser som ikke er egnet for kornproduksjon eller grashøsting. 2. Økt kunnskap om produksjonen skal gi dyktigere produsenter, økt rekruttering, dyktigere støtteapparat rundt produsenten og styrke bevisstheten om produksjonens betydning. 3. Øke mordyrtallet ved at ammekutallet økes, samtidig som mjølkeproduksjonen opprettholdes. Storfekjøttsatsingen kan også ha positive effekter på husdyrbruk i rovviltutsatte områder, underbygge målsetningen om landbruk i hele regionen, ta i bruk arealer som har gått ut av produksjon og bedre utnyttelse av kapasiteten i eksisterende driftsapparat. 15

16 2.3 Mål for de tre produksjonsformene Storfekjøttproduksjonen i Oslo og Akershus foregår i tre hovedtyper produksjonsformer (ofte i kombinasjon mellom to av disse). Det er satt ulike delmål for de tre produksjonsformene: Mjølkebesetningene Delmål for mjølkebruk: Alle oksekalver født på mjølkebruket som ikke går til kontraktsproduksjon for spesialvarestrømmer for kalv skal fôres fram til slaktemoden alder Kvaliteten på kalvene som selges til framfôring skal forbedres Bedre oppfølging i omleggingsprosessen for de som går fra mjølkeproduksjon til spesialisert storfekjøttproduksjon slik at den nye produksjonen ikke blir en kortvarig aktivitet Økt bruk av både inn- og utmarksbeite Økt bruk av kjøttfesemin i mjølkekubesetninger Flere økologiske mjølkebruk for å dekke økt etterspørsel Ammekubesetningene Delmål for ammekubesetningene: Antallet produsenter skal øke, samt ha så vellykket oppstart at de forblir i næringen Produksjonen skal ha et så strømlinjeformet driftsopplegg som mulig for å gjøre det lettere med yrkeskombinasjoner Oppstartskostnadene skal reduseres Legge til rette for at tiden fra investering til første inntekt kommer kan kortes ned Mordyrtallet i eksisterende besetninger skal økes Alle kyr skal avvenne en levende kalv hvert år og av best mulig kvalitet En mest mulig grovfôrbasert produksjon der konfliktfritt og organisert beitebruk preger sommermånedene Flere økologiske ammekubesetninger for å dekke økt etterspørsel etter økologisk kjøtt Framfôringsbesetningene Delmål for framfôringsbesetningene: Forutsigbarhet i leveranse og kvalitet på kalven Økt produksjon gjennom bedre drift Framfôring av innkjøpt kalv i Akershus. Lars Skjennum (Maura). Foto: Astrid Øversveen 16

17 2.4 Mål for regionene De fem regionene har på grunn av mange forhold til dels veldig forskjellige forutsetninger, noe som gjør at de har ulike begrensninger og muligheter. Det er derfor i tillegg til de overordnede målene satt noen spesifikke delmål for de fem regionene: Øvre og nedre Romerike Øke utnyttelsen av beiteressursene ved å komme i kontakt med eksisterende beitelag for å finne ut måter som gjør at kapasiteten blir utnyttet bedre, samt ta i bruk ravineområder og andre tidligere innmarksbeiter til beiting igjen Follo, Asker og Bærum Oslo Siden det er få produsenter igjen i disse regionene vil oppfølging av enkeltbrukere være viktig for økt produksjon. Et mål for disse regionene er derfor å øke storfekjøttproduksjonen gjennom god kontakt med enkeltbrukere. Istandsetting av beiter i tilknytning til viktige ferdselsårer. Øke bevisstheten til produksjonen gjennom god kontakt med det bynære landbruket. 3 Strategi for realisering av satsingen Det skal gjennom en treårsperiode brukes ekstra ressurser på å få gjennomført en satsing for økt storfekjøttproduksjon i Akershus og Oslo. Det er en målsetning at flest mulig av tiltakene som igangsettes er varige og gir varig effekt. Utgangspunktet er en videreføring av storfekjøttprosjektet som ble gjennomført fra 2009 til 2011 ved å følge opp noen av tiltakene som ble startet opp der, samt utnytte fagressursene i landbruket på en best mulig måte ved å samarbeide med den treårige storfekjøttsatsingen i Hedmark. Målet om økt storfekjøttproduksjon skal nås gjennom et best mulig samspill mellom alle aktuelle aktører som gjennom sine virkemidler kan bidra til økt produksjon. Alle aktører i verdikjeden (produsenter, slakterier, rådgivningstjeneste, avlsorganisasjoner, m.m.) vil være sentrale i å få igangsatt og gjennomført tiltak, mens forvaltningen kan bidra med en koordinerende rolle og utløsende midler for at tiltak blir igangsatt og gjennomført. Satsingen skal ikke erstatte pågående prosjekter og initiativer, men heller støtte opp under og kopiere gode erfaringer fra disse til andre aktuelle områder. Tiltakspakken skal bestå av nye tiltak, forbedring av eksisterende tiltak eller etablering av allerede velfungerende tiltak i regioner som mangler disse. Det skal bidras med midler og arbeidsressurser som er utløsende for at disse aktivitetene skal iverksettes. Tiltakene må gjerne være overførbare til å kunne implementeres på landsbasis. De ulike regionene i Oslo og Akershus har ulike begrensninger og muligheter for økt storfekjøttproduksjon. Det samme gjelder de tre ulike produksjonsformene kjøttproduksjon fra mjølkebruket, kjøttproduksjon fra ammekubruket og de rene framfôringsbesetningene. Tiltakspakken skal ta hensyn til at regionene og produksjonsformene har ulike begrensninger og muligheter og dermed innrette virkemiddelbruken etter dette. 17

18 4 Tiltakspakke For hvert av delmålene er det valgt ut følgende innsatsområder: 4.1 Beite Innmark Mål: Arealer som ikke er egnet for høsting/kornproduksjon skal kunne benyttes som beite for storfe. Status: Det finnes uutnyttede innmarksarealer som kunne vært egnet til beiting. Dette gjelder ravinedaler og andre tidligere beiteområder, samt små arealer fulldyrka jord som ikke blir høstet når hele eiendommen leies ut. Tiltak: Gjennomgå områdene som ble kartlagt i tidligere prosjekt og sjekke om det fremdeles er aktuelt å sette inn tiltak. Kartlegge nye områder som kan være egnet til innmarksbeiting og stimulere beitebrukere og grunneiere til å finne gode fellesløsninger for at beiteressursene skal utnyttes bedre Utmark Mål: Antall storfe på utmarksbeite skal økes. Status: Det finnes flere velfungerende utmarksbeitelag i Akershus, men med ledig kapasitet. Det finnes også områder som egner seg godt for utmarksbeiting med storfe hvor det i dag ikke beiter storfe. Tiltak: Utmarksressursene skal utnyttes bedre gjennom å ha god dialog med beitelag som ikke har utnyttet kapasiteten for å se på hvordan kapasiteten kan utnyttes bedre. Kartlegge aktuelle nye utmarksområder hvor det ikke går beitedyr i dag. Stimulere grunneiere og beitebrukere til fellesløsninger og eventuelt etablere nye beitelag. Arrangere beiteseminar i Akershus og Oslo. 4.2 Kunnskap Bedre drift Mål: Storfekjøttproduksjonen skal øke gjennom økt kompetanse om produksjonen. Status: TYR Akershus fungerer godt som arena for å bygge et solid produsentmiljø blant de spesialiserte storfekjøttprodusentene, mens produsentlagene til Tine ivaretar samme funksjonen for mjølkeprodusentene. Disse arrangerer fagmøter og bidrar til å styrke det faglige og sosiale nettverket blant produsentene. For de produsentene som ønsker å få mer spisskompetanse innen storfekjøttproduksjon vil Biffakademiet i regi av Nortura og TYR gi dette tilbudet. 18

19 Kompetanseheving av produsenter og fagpersoner i landbruksorganisasjoner og forvaltning er med andre ord godt ivaretatt av eksisterende aktører og tiltak. Tiltak: For å binde fagmiljøene bedre sammen på tvers av produksjoner skal storfekjøttproduksjon etableres som et fast innslag i landbrukshelga i Akershus, Bærekraftfestivalen og i Øko-uka. Her skal aktuelle temaer settes på dagsorden. Storfekjøttsatsingen skal videre bidra til at det etableres kursserier som aktørene kan benytte på sine allerede etablerte møteplasser. En viktig del av arbeidet er å få til bedre oversikt over fagstoffet som allerede finnes på storfekjøttproduksjonen, og gjøre det lettere tilgjengelig for produsenter og andre. Vi skal synes i debatten om storfekjøttproduksjon som en viktig del av vårt kulturlandskap og kosthold Øke rekrutteringen Mål: Fokus på rekruttering og utdanning skal bidra til økt produksjon Status: Regionen har flere utdanningsinstitusjoner som kan være viktige arenaer for økt rekruttering til næringen (både nye produsenter, men også for å rekruttere dyktige fagfolk til rådgivningstjeneste og forvaltning). Av videregående skoler så har regionen både Natur videreågende skole i Oslo og Hvam videregående skole i Nes, mens Norges miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås tilbyr utdanning på universitetsnivå. Bortsett fra rundt fem ammekyr på Hvam har ingen av undervisningsstedene ammekubesetninger og kun ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet er det framfôring av oksekalvene født i mjølkebesetningen. Tiltak: Storfekjøttsatsingen skal bidra til at de tre utdanningsinstitusjonene Natur videreågende skole, Hvam videregående skole og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet tilbyr god undervisning innen storfekjøttproduksjon. Sammen med Fagskolen Innlandet skal vi utvikle et spesialisert seks måneders Fagskolestudium som gir formell kompetanse innenfor kjøttproduksjon på storfe. Dette skal inngå som en del av det formelle utdanningssystemet Synliggjøre og øke bevisstheten av produksjonens betydning for regionen Mål: Den øvrige delen av befolkningen skal få økt bevissthet om produksjonens betydning for regionen. Status: I regionen er det gode forutsetninger for å synliggjøre den norske storfekjøttproduksjonen, både ved å ha beitedyr i nærheten av hvor folk ferdes (hovedferdselsårer, besøksgårder, m.m.) og arenaer for salg av mat (f.eks. Bondens Marked og Mathallen). Tiltak: Satsingen skal jobbe mot aktuelle aktører for å sørge for å synliggjøre og øke bevisstheten for viktigheten av produksjonen. Satsingen skal være synlig og tilstede der landbruket debatteres. Det 19

20 skal jobbes for at beitedyr er synlige fra ferdselsårer gjennom området (E6, Rv3, Rv4, Rv16, Rv33, Rv120, Rv180 og jernbanen). 4.3 Økt mordyrtall Mål: Mjølkeproduksjonen skal opprettholdes, mens ammekutallet skal økes. Nye produsenter er et prioritert innsatsområde. Status: Antallet mjølkekyr sank fra 2000 til 2009, men har de siste årene stabilisert seg. For ammeku var det en økning i antallet fra 2000 til 2009, mens antallet dyr har vært stabilt siden Det har de siste par årene vært flere nyetableringer innen ammekuproduksjon i regionen. Tiltak: Gjennom samarbeid med Storfekjøttsatsingen i Hedmark skal det etableres oppstartsprogram for nye storfekjøttprodusenter. Er fôrgrunnlag og husrom tilstede skal det stimuleres til å øke mordyrtallet noe i eksisterende besetninger. Ammeku på Bogstad Gård. Foto: Per Øivin Sola 20

21 5 Gjennomføring 5.1 Avgrensing Satsingen avgrenses til Oslo og Akershus, men vil samarbeide tett med pågående storfekjøttsatsing i Hedmark. Satsingen kan også gi positive ringvirkninger også i nærliggende regioner. Det skal ikke utarbeides fullstendig driftsplaner, byggeskisser, med videre eller overta andre aktørers funksjoner og oppgaver. Ved behov for slike tjenester kan spesialrådgivere fra aktuelle organisasjoner bistå. Satsingen gir ikke støtte til investering på enkelteiendommer. Søknader om støtte til bygg for storfe skjer på ordinær måte til de bedriftsrettede bygdeutviklingsmidlene som forvaltes av Innovasjon Norge og hvor kommunene er førstelinje for søknad. Gjennom regionalt næringsprogram vedtatt i 2013 prioriteres grovfôrbaserte husdyrproduksjoner foran kraftfôrbaserte husdyrproduksjoner når det gjelder de bedriftsrettede bygdeutviklingsmidlene. Økonomiske rammevilkår er viktig for økt storfekjøttproduksjon, men er noe satsingen ikke har anledning å påvirke. Hver enkelt aktør i styringsgruppa har imidlertid anledning å bruke sine kanaler til å påvirke rammevilkårene. Bygg for storfe og fokus på god grovfôrkvalitet er viktig i storfekjøttproduksjon. Satsingen skal ikke jobbe med dette siden dette er viktige satsingsområder i Fjellandbrukssatsingen for Hedmark, Oppland og Sør-Trøndelag. Satsingen på økt storfekjøttproduksjon i Oslo og Akershus skal gjennom storfekjøttsatsingen i Hedmark ha god kommunikasjon med Fjellandbrukssatsingens arbeid på disse og gi innspill om viktige temaer innen de to områdene. 5.2 Organisering Rammer Planlagt prosjektperiode: 3 år, fra oppstart i 2014 Prosjekteier: TYR Akershus Prosjektleder: Bodil Melbye Buraas, TYR Akershus (20 % stillingsressurs) Koordinator opp mot storfekjøttsatsingen i Hedmark: Vegard Urset, Fylkesmannen i Hedmark (10 % stillingsressurs) Ressursgruppe: Bodil Melbye Buraas TYR Akershus (leder) Jens Thori Kogstad Akershus Bondelag Inge G. Kristoffersen Bymiljøetaten i Oslo Maren Holthe Landbruksrådgivninga i Akershus Styringsgruppe: samme styringsgruppe som for storfekjøttsatsingen i Hedmark og består av representanter fra Fylkesmannen i Hedmark, Nortura SA, Furuseth AS, Fatland AS, Røros Slakteri AS, TINE SA, TYR, Hedmark Bondelag, Hedmark bonde- og småbrukarlag og kommunal landbruksforvaltning. Både aktørene i ressursgruppa og styringsgruppa, samt samarbeidende organisasjoner vil ha medarbeidere som deltar i satsingen. Fylkesmannen i Oslo og Akershus har innvilget kroner fra bygdeutviklingsmidlene til utrednings- og tilretteleggingstiltak for å gjennomføre prosjektet i storfekjøttsatsingen i Oslo 21

22 og Akershus. Prosjektet har en totalramme på om lag to millioner kroner. Ressursgruppa skal komme med anbefalinger på bruken av disse midlene. I tillegg skal styringsgruppa bidra til fullfinansiering av aktuelle tiltak med midler fra andre interne og eksterne kilder. Styringsgruppa prioriterer tiltak ut fra totalt tilgjengelige ressurser. I tillegg finansierer Fylkesmannen ressursen som koordinerer satsingen i Oslo og Akershus opp mot satsingen i Hedmark. Fylkesmannen i Oslo og Akershus ønsker å målrette relevante ordninger de forvalter opp mot aktuelle tiltak i satsingen. Dette kan være «Tilskudd til tiltak i beiteområder», regionale midler av «Klima- og miljøprogrammet», SMIL, m.m Styringsgruppas mandat: Generelle føringer Styringsgruppa skal være en møteplass for diskusjon, prioritering og koordinering av tiltak for økning og styrking av storfekjøttproduksjonen i Hedmark, Oslo og Akershus. Gruppa skal foreslå å prioritere tiltak i de treårige satsingene og som bidrar til å nå de vedtatte målene om en økning i storfekjøttproduksjonen. Gjennom fokus på kompetanse, beitebruk og kostnader skal de bidra til økt lønnsomhet i næringa. Styringsgruppa skal ha fokus på at flest mulig av tiltak som igangsettes er varige og gir varig effekt. Vedta tiltaksplan for satsingen Styringsgruppa vedtar «Tiltaksplan for økt storfekjøttproduksjon i », framdriftsplan og forslag til prioriteringer. Informasjon om satsingen Medlemmer i styringsgruppa skal sørge for god informasjon om arbeidet i satsingen, både eksternt og internt i egen organisasjon og til produsentene. Aktørene med fylkesvise avdelinger har et særskilt ansvar å koble på tilsvarende personer i Oslo/Akershus Ressursgruppas mandat Generelle føringer Ressursgruppa skal være en møteplass for diskusjon, prioritering og koordinering av tiltak for økning og styrking av storfekjøttproduksjonen i Oslo og Akershus. Gruppa skal foreslå å prioritere tiltak i den treårige satsingen og som bidrar til å nå de vedtatte målene om en økning i storfekjøttproduksjonen. Gjennom fokus på kompetanse, beitebruk og kostnader skal gruppa bidra til økt lønnsomhet i næringa. Ressursgruppa skal ha fokus på at flest mulig av tiltak som igangsettes er varige og gir varig effekt. I arbeidet skal det tas hensyn til regionenes og produksjonsformenes begrensninger og muligheter og innrette virkemiddelbruken etter dette. Satsingen skal ikke erstatte pågående prosjekter og initiativer, men heller støtte opp under og kopiere gode erfaringer fra disse til andre aktuelle områder. Tiltakene må gjerne være overførbare til å kunne implementeres på landsbasis. Utarbeide tiltaksplan for satsingen Ressursgruppa utarbeider «Tiltaksplan for økt storfekjøttproduksjon i », framdriftsplan og forslag til prioriteringer. Ressursgruppa skal gi rammer for og følge opp aktivitetene i de ulike delprosjektene. 22

23 Informasjon om satsingen Medlemmer i ressursgruppa skal sørge for god informasjon om arbeidet i satsingen, både eksternt og internt i egen organisasjon og til produsentene Arbeidsgrupper Det opprettes arbeidsgrupper og/eller nettverk ut fra de prioriteringer som ressursgruppa vedtar. Det kan også være aktuelt å etablere en prosjektgruppe, avhengig av prioriteringer og erfaringer. Arbeidet skal koordineres av prosjektleder Andre mulige samarbeidsaktører Andre aktører det er naturlig å ha kontakt/samarbeid med: Innovasjon Norge Norsk Landbruksrådgivning Geno Fôrleverandører (Felleskjøpet, Norgesfôr, Fiskå) NILF Framdrift, rapportering og evaluering Prosjektleder skal utarbeide framdriftsplan for arbeidet. Ressursgruppa skal møtes minst 4 ganger årlig. Prosjektleder skal gi statusrapport i disse møtene, samt utarbeide en årlig rapport med en evaluering av de igangsatte tiltakene Kritiske suksessfaktorer Det er flere forhold som kan påvirke aktiviteten i prosjektet og effekten av satsingen: Oppslutning og samspill mellom involverte aktører Respons hos produsentene Mulighet for inngjerding av aktuelle beiteområder Revitalisering av tidligere beitelag Politiske og andre økonomiske rammevilkår for landbruket 6 Kostnader og finansiering 6.1 Kostnader SUM Prosjekt «økt storfekjøttproduksjon» Innleid koordineringsjobb SUM Finansiering Oversikt over planlagt finansiering Aktør SUM BU; utrednings- og tilretteleggingstiltak Fylkesmannen i Oslo og Akershus Aktørene i ressursgruppa SUM

24 7 Vedlegg, bakgrunnsinformasjon Vedlegg 1; fylkesoversikt antall mjølkekyr, per august 2015 Fylke Ant. kyr Ant. foretak Andel av landet Rogaland % Oppland % Nord-Trøndelag % Sør-Trøndelag % Møre og Romsdal % Nordland % Sogn- og Fjordane % Hedmark % Hordaland % Vest-Agder % Østfold % Troms % Buskerud % Akershus % Finnmark % Vestfold % Telemark % Aust-Agder % Oslo % Totalsum % Vedlegg 2, fylkesoversikt antall ammekyr, per august 2015 Fylke Ant. kyr Ant. foretak Andel av landet Oppland % Rogaland % Hedmark % Nord-Trøndelag % Nordland % Buskerud % Sør-Trøndelag % Møre og Romsdal % Akershus % Vestfold % Telemark % Hordaland % Vest-Agder % Østfold % Sogn- og Fjordane % Aust-Agder % Troms % Finnmark % Oslo % Totalt % 24

25 Vedlegg 3, kg slakta storfekjøtt og antall slakta kalv i 2014 Fylke Kg. slakt Andel av landet Antall kalv Rogaland % 4179 Oppland % 1023 Nord-Trøndelag % 1003 Sør-Trøndelag % 875 Møre og Romsdal % 782 Nordland % 182 Hedmark % 869 Sogn- og Fjordane % 2149 Hordaland % 1627 Buskerud % 2388 Vest-Agder % 400 Akershus % 221 Østfold % 307 Troms % 165 Vestfold % 377 Telemark % 718 Aust-Agder % 387 Finnmark % 371 Oslo % 14 SUM % Vedlegg 4, Utvikling antall dyr og kjøttproduksjon i Oslo og Akershus i perioden Endring Ant. mjølkekyr % Ant. ammekyr % Ant. mordyr totalt % Ant. kg storfekjøtt % 25

26 Vedlegg 5, Status for de ulike regionene ANTALL FORETAK ANTALL DYR Region Kommune Mjølkekuer Ammekuer Mjølkekuer Ammekuer ØVRE ROMERIKE EIDSVOLL NES NANNESTAD ULLENSAKER GJERDRUM HURDAL Sum % av Akershus NEDRE ROMERIKE NITTEDAL SKEDSMO LØRENSKOG ENEBAKK RÆLINGEN FET SØRUM AURSKOG-HØLAND Sum % av Akershus FOLLO OPPEGÅRD NESODDEN FROGN ÅS SKI VESTBY Sum % av Akershus ASKER & BÆRUM ASKER BÆRUM Sum % av Akershus OSLO OSLO Vedlegg 6, Utnyttelse av arealer i de ulike regionene Region Fulldyrket jord Innmarksbeite Gardskart PT Utnyttelse Gardskart PT Utnyttelse Øvre Romerike % % Nedre Romerike % % Follo % % Asker og Bærum % % Sammenligning av antall dekar som er registrert på gardskart som fulldyrket jord og innmarksbeite og antall dekar det er søkt produksjonstilskudd for. 26