Høyere utdanning i India:

Transkript

1 av utdanning Rapportserie 03/2012 Høyere utdanning i India: Reformer og tendenser Konsekvenser for norske universiteter og høyskoler som vil samarbeide med India

2 MILJØMERKET Trykksak Utgiver: Senter for internasjonalisering av utdanning (SIU) november 2012 Ansvarlig redaktør: Kjell G. Pettersen Utarbeidet av: Lars Tore Flåten Ph.d.-kandidat, IKOS, Universitetet i Oslo ISSN ISBN Rapporten kan lastes ned fra Miljømerket trykksak Trykk: Bodoni 2

3 Forord Senter for internasjonalisering av utdanning (SIU) er et kompetansesenter som skal bidra til å styrke kvaliteten i norsk utdanning. Som nasjonalt programkontor skal SIU samordne tiltak på nasjonalt nivå i samsvar med offisielle retningslinjer for politikken på feltet, og fremme internasjonalisering, kulturell kommunikasjon og internasjonal mobilitet på alle utdanningsnivå. SIU er organisert som et forvaltningsorgan under Kunnskapsdepartementet. SIU skal bidra til å utvide og styrke kunnskapsgrunnlaget gjennom utredning, analyse og rådgivning. Formålet med dette er å gi myndigheter og utdanningssektoren bedre forutsetninger for utforming av politikk, tiltak og strategier. Denne rapporten gir et innblikk i den siste utviklingen av høyere utdanning i India, og antyder hvilken betydning denne kan ha for Norges samarbeidsrelasjoner. Rapporten gir en presentasjon av status, trender og utviklingstrekk, inkludert spørsmål knyttet til internasjonalisering. Bergen, 9. november 2012 Alf Rasmussen direktør SIU 3

4 Innholdsfortegnelse FORKORTELSER... 5 OPPSUMMERING... 6 ENGLISH SUMMARY INNLEDNING HØYERE UTDANNING I INDIA POLITIKK FOR UTVIKLINGEN AV INDISK HØYERE UTDANNING STRUKTURELL OVERSIKT OG ULIKE INSTITUSJONSTYPER SKJEVHETER: STUDENTMASSE OG INSTITUSJONER FØDERALE REGULERINGSINSTANSER UTBYGGING AV HØYERE UTDANNING KVALITETSHEVING POLITIKK OG BYRÅKRATI INSTITUSJONENES KVALITET SAMARBEIDSMODELLER OG SAMFUNNSRELEVANS AKADEMISKE REFORMER FORSKNING KVALITET OG FORSKNINGSINNSATS TILTAK EKSELLENSE FORSKNING OG INNOVASJON HVOR VELLYKKET ER SATSINGEN? INTERNASJONALT SAMARBEID REGULERING OG GODKJENNING SAMARBEIDSLØSNINGER FRAMTIDSUTSIKTER KONSEKVENSER FOR NORSKE INSTITUSJONER KILDER OVERSIKTER OVERSIKTER OVER UTDANNINGSINSTITUSJONER

5 Forkortelser AICTE: All India Council for Technical Education GER: Gross Enrollment Ratio IIM: Indian Institute of Management IISc: Indian Institute of Science IISER: Indian Institutes of Science Education and Research IIT: Indian Institute of Technology HRD/MHRD: Ministry of Human Resource Development NAAC: National Assessment and Accreditation Council NARA: National Accreditation Regulatory Authority. NBA: National Board of Accreditation NCHER: National Commission on Higher Education and Research NIT: National Institute of Technology PPP: Private Public Partnership R&D: Research and Development SC: Scheduled Castes (nederste kastesegmentet) SIU: Senter for internasjonalisering av utdanning ST: Scheduled Tribes (stammefolk) UGC: University Grants Commission VET: Vocational Education and Training. 5

6 Oppsummering Indias raske økonomiske vekst og økte betydning internasjonalt er bakgrunn for at mange land de siste årene har valgt å prioritere India i sitt internasjonale arbeid. Mange har også ønsket å bygge ut samarbeidet innen høyere utdanning. For at slike bestrebelser skal lykkes, er det en stor fordel å ha et minimum av kunnskap om hverandres system for høyere utdanning, og om hvilke drivkrefter som påvirker utviklingen. Denne rapporten har som mål å gi norske universiteter og høgskoler og andre involverte, innsikt i den siste utviklingen av høyere utdanning i India. Internasjonalisering behandles spesielt. Indisk høyere utdanning Det indiske høyere utdanningssystemet er blant de største i verden. Det er delstatene som har ansvar for høyere utdanning, men i tillegg spiller nasjonalstaten på føderalt nivå en vesentlig rolle, bl.a. som eier av noen av Indias beste institusjoner. Det føderale statsapparatet har reguleringsinstanser for høyere utdanning med et nasjonalt mandat, samtidig som det finnes et reguleringsapparat på delstatsnivå. Det finnes også en stor og voksende privat sektor som nesten ikke er regulert. Indiske universiteter har også ansvar for collegene, på en måte som gjør at disse er underlagt og langt på veg styrt av universitetene av Indias høyere utdanningsinstitusjoner kan regnes som forskningsuniversitet, mens de øvrige er i all hovedsak undervisningsinstitusjoner. Forskningen utføres for det meste utenfor universitetene, i instituttsektoren. India er et demokratisk land med en sterkt kritisk offentlighet, der det har vært stor oppmerksomhet omkring spørsmål knyttet til kvalitet i høyere utdanning. Kritikken gjelder de fleste sider av høyere utdanning, alt fra organisasjonsformer til læringskultur. Fra det offentlige er man også svært opptatt av kvalitet. Budsjettmessige overføringer til høyere utdanning har økt drastisk de siste ti årene, og India prioriterer tydelig både vekst i form av flere studieplasser og flere institusjoner og kvalitetsheving innen både forskning og undervisning. India har også lansert planer om å bli ledende innen den globale kunnskapsindustrien. Det er imidlertid en rekke utfordringer som påvirker mulighetene til å nå disse målsetningene. Blant de mest presserende behovene i sektoren er behovet for flere forskere og lærere, at mer forskning skjer ved Indias universiteter, at undervisningen blir mer arbeidslivsrelevant, og at gradsstrukturen blir mer fleksibel. Alle disse behovene settes i sammenheng med kvalitetsheving. Et sentralt tema er samspillet mellom utdanningsinstitusjoner, byråkrati og politiske myndigheter. Internasjonalisering i indisk høyere utdanning Med engelsk som undervisningsspråk ligger det vel til rette for internasjonalt samarbeid. Likevel har internasjonalisering av indisk høyere utdanning kommet forholdsvis kort. Andelen utenlandske studenter er beskjeden, og studenter fra Europa og USA som kommer 6 6

7 til India, er oftest på korte opphold der hjemmeinstitusjonen har hovedansvar. Men få unntak vil indiske institusjoner ikke kunne godkjenne eksamener tatt i et annet land som del av en indisk grad. Flere utenlandske institusjoner har etablert filialer i India, men eksamener tatt ved disse institusjonene, er fortsatt ikke offisielt godkjent. Indias fortid som koloni har sterk innflytelse på diskusjonen om hvordan kontakt med utlandet skal håndteres. Til nå har man ikke hatt en klart definert politikk for hvordan møte internasjonalisering og globalisering innen høyere utdanning, selv om spørsmålet har vært gjenstand for mye oppmerksomhet. Det er imidlertid en rekke faktorer som sannsynliggjør at India vil bli mer åpen for samarbeid. Indias økonomiske vekst er kunnskapsintensiv, og i regjeringens vektlegging av samspillet mellom forskning, innovasjon og teknologiutvikling, ser det ut til at også utenlandske aktører er tenkt inn. English Summary Rapid economic development and increasing international importance are the two factors most often stressed when explaining why many countries have chosen to prioritize international contacts with India. There are many who have wanted to increase and extend cooperation in higher education. In order for these partnerships to succeed, it is a great advantage to have some knowledge of the potential partners educational system, as well as the most important driving forces for current developments. The present report aims to contribute to improve the foundation for Indian-Norwegian cooperation in higher education, for those involved from the Norwegian side. Internationalization in higher education in India is given special attention. Indian higher education The Indian higher education system is among the world s largest. Responsibility for higher education rests with the many states of the federation, and the national level plays an important role, as owner of some of India s best higher education institutions. The national level has the regulatory apparatus for higher education with a nationwide mandate, while there are also regulatory bodies at the level of the individual states. India has a large and rapidly growing private sector of higher education, which is hardly regulated at all. Indian universities are responsible for the colleges, which are subordinate to the universities, where a number of important decisions are made of India s institutions of higher education may be called research universities, for the remaining teaching is their main task. Research is mainly carried out in research institutes, outside of the higher education sector. India is a democracy, with a highly critical public debate. Much attention as been paid to questions concerning quality in the higher education. Critical questions are put forward concerning most aspects of higher education, from its organization to the culture of education itself. 7

8 Questions of quality are also high on the agenda of institutions and bureaucracy at national level. Budgets for higher education have seen substantial and rapid increase over the ten last years. India very clearly gives priority to growth in the form of more seats for students and higher numbers of institutions as well as quality improvement in research as well as in teaching. India has even launched plans to get into the lead in the global knowledge industry. There are, however, a number of challenges that will influence on the possibilities to achieve these goals. Amongst the more urgent needs noted, are the need for more researchers and teachers, that more research be carried out in India s universities, that teaching becomes more relevant to future employment, that the degree structure in higher education becomes more flexible, all needs that are all related to quality improvement. A central theme is the interrelatedness of higher education institutions, bureaucracy and political authorities. Internationalization in India s higher education With English as the medium of instruction, an important condition for international cooperation is well in place. Nevertheless, internationalization of higher education in India has come a rather short way. The percentage of foreign students studying in Indian universities and colleges is modest; students from Europe and the US most often come to India on short visits where the home institutions hold most responsibilities. With few exceptions, Indian institutions are not in a position to recognize exams taken abroad by their students as part of an Indian degree. Several Indian institutions have established campuses in India, but exams taken at these institutions are not given public recognition. India s colonial past strongly influences the discussion on how contacts with foreign countries should be handled. Until now there has been no clearly defined policy concerning internationalization of higher education in India, and how globalization should be met, even though there is much interest concerning both. Several factors will be conducive to India becoming more open to cooperation. India s economic growth is knowledge intensive, and the government, in stressing the importance of the interrelatedness of research, innovation and technological development, does seem to want participants from abroad. 8 8

9 1. Innledning Formålet med denne rapporten er å kartlegge nyere trender i det indiske systemet for høyere utdanning og forskning. Dette er en sektor i enorm vekst, med mange ulike aktører og som i øyeblikket gjennomgår store reformer. Rapportens struktur er i all hovedsak tredelt. Den første delen gir en oversikt over det indiske systemet for høyere utdanning. Viktige aspekter her er studentmassen, institusjonene, finansiering og ulike reguleringsinstanser. Rapportens annen del fokuserer på myndighetenes målsetninger om utbygging av høyere utdanning, og kretser særlig rundt målet om kvalitetsheving. Heving av kvaliteten på både forskning og utdanning har blitt stadig viktigere det siste tiåret, og rapporten presenterer her en rekke ulike faktorer som relaterer til denne målsetningen. De viktigste aspektene er institusjonenes virkemåte, endringer i regulerings- og akkrediteringsstrukturen, forskning og forskerrekruttering, kvalitetsspissing og innovasjon og akademiske reformer. Den siste delen kretser mer spesifikt rundt hvordan India forholder seg til internasjonalt samarbeid innenfor høyere utdanning og forskning. Rapporten er basert på offisielle dokumenter, interne og eksterne analyser. Kildene som ligger til grunn for rapporten er beskrevet på side Høyere utdanning i India Det moderne indiske utdanningssystemet er i stor grad en arv fra den kolonitiden. Indiske universiteter ble konstituert etter britisk modell, og den indiske eliten var i all hovedsak anglofil. De siste tjue årene har dette endret seg drastisk. Som følge av liberaliseringen av den indiske økonomien og private aktørers inntog i det indiske utdanningsmarkedet, er den amerikanske modellen for høyere utdanning på mange måter blitt stadig mer retningsgivende for utviklingen av indisk høyere utdanning. Dette skyldes også det store antallet indiske studenter som reiser til USA for å studere. 2.1 Politikk for utviklingen av indisk høyere utdanning Frem til 1990-årene var det indiske utdanningssystemet i all hovedsak et offentlig anliggende. Det ble regulert og finansiert av sentrale myndigheter og delstatsmyndigheter, men sektoren for høyere utdanning mangler likevel et forutsigbart og oversiktlig regulerende rammeverk. Dette kommer til syne i myndighetenes tilnærming til de offentlige institusjonene, men har særlig blitt tydelig i mangelen på en definert politikk overfor de mange private aktørene som de siste tjue årene har etablert seg i det indiske utdanningsmarkedet. Det er nå lansert flere reformforslag som nettopp sikter mot å adressere disse spørsmålene. For hele det indiske utdanningssystemet har det vært en jevn, men forholdsvis sen, vekst. I 1960-årene fikk høyere utdanning et etterlengtet løft, da de første Indian Institutes of Technology (IIT) og Indian Institutes of Management (IIM) ble etablert. Disse institusjonene tilhører fortsatt den ypperste eliten innenfor høyere utdanning i India, og er også vel ansett internasjonalt. Men i tiårene som fulgte, ble høyere utdanning forsømt. Det var langt større 9

10 oppmerksomhet omkring grunnutdanningen. For majoriteten av indere er grunnutdanning avgjørende, og få politiske partier tør å prioritere høyere utdanning foran grunnutdanning. Målet om et inkluderende utdanningssystem er et absolutt krav i India, noe som har medført innføring av kvoteordninger for ulike grupper av lavkaster (Scheduled Castes, Scheduled Tribes og Other Backward Classes), grupper som til sammen utgjør over halvparten av den indiske befolkningen. I tillegg er det skjevheter knyttet til kjønn, sosioøkonomisk status, religion og region, som forskjellige reformer har forsøkt å utjevne. I de fleste utdanningsreformene har man måttet innarbeide hensyn til sosiale faktorer for at forslaget skulle kunne bli vedtatt av den indiske nasjonalforsamlingen. Politisk uenighet kommer særlig til uttrykk i motstand mot private aktører, mot internasjonalisering og mot opprettelsen av eliteinstitusjoner. Selv om veksten innenfor grunnutdanningen har gått langsomt, har tallet på unge som fullfører vokst betydelig etter år I 2009 ble The Universal Education Act vedtatt, noe som gir alle indere lovfestet rett til åtte års utdanning, og India er faktisk ikke langt unna å nå målet om universell tilgang på utdanning. Myndighetene har også satset på å styrke engelskundervisningen på alle nivå i utdanningssystemet, noe som vil kunne påvirke rekrutteringen til høyere utdanning. Presset på høyere utdanning er allerede synlig, og mange av de foreslåtte reformene i høyere utdanning referer eksplisitt til den økte etterspørselen etter høyere utdanning, både fra studenter og fra arbeidslivet. En tredje viktig faktor som også påvirker høyere utdanning, er den generelle liberaliseringen det indiske samfunnet har gjennomgått siden Dette har åpnet India for utenlandske impulser og investeringer, og har fremmet internasjonalt samarbeid. Sibal, ministeren for Human Resource Development 1, har uttalt at det nå er på tide at utdanningssystemet liberaliseres og reformeres slik man gjorde med den indiske økonomien etter Dette er imidlertid politisk kontroversielt. Økt satsing på høyere utdanning og forskning må også ses i sammenheng med Indias særegne økonomiske modell. Landet har klart å skape seg egne nisjer innenfor den globale kunnskapsindustrien, med særlig vekt på dataprogramvare, informasjonsteknologi og bioteknologi. India har i flere år hatt en årlig økonomisk vekst på 8-9 prosent, og selv om den har falt til 5-6 prosent de siste årene, forventes India å oppleve en betydelig vekst i årene som kommer. Indias nisjeområder tilsier også at høyere utdanning, forskning og innovasjon vil være avgjørende for om veksten fortsetter, ettersom det er et sterkt behov for høyt utdannede indere. I øyeblikket klarer ikke det indiske utdanningssystemet å etterkomme etterspørselen, og det vil kreves omfattende reformer av utdannings- og forskningssektoren for at de skal lykkes. Indias suksess i kunnskapsindustrien er paradoksal. Den foregår i et utviklingsland der 70 prosent av befolkningen bor på landsbygda, og de fleste arbeider innenfor jordbrukssektoren. Kunnskapsindustrien har foreløpig hatt få ringvirkninger for denne delen av det indiske samfunnet, og India har tydelige parallellsamfunn med ulike interesser. Men veksten innenfor Indias 1 Gikk av 28. oktober

11 kunnskapsindustri har ført til en generell fremtidsoptimisme, og det snakkes om India som a global knowledge hub. Utdanning anses nå først og fremst som et økonomisk anliggende og omtales ofte i sammenheng med innovasjon og teknologi. Dette legger viktige føringer for hvilke fagdisipliner som vil bli prioritert, og hva slags type internasjonalt samarbeid India kommer til å vektlegge. Den ellevte femårsplanen, som gjelder for perioden , og de føringene som er antydet for perioden , representerer et vannskille for høyere utdanning i India. Planen som gjelder nå, , ofte referert til av statsminister Singh som utdanningsplanen, er svært ambisiøs og berører de fleste aspekter ved høyere utdanning i India. Den omfatter følgende tiltak: - Økt rekruttering til høyere utdanning. 15 prosent av befolkningen i alderen år skal tas opp til høyere utdanning. - Rekrutteringen skal være sosialt inkluderende, det vil si at den skal bidra til utjevning av de store ulikhetene i befolkningen. - Det høyere utdanningssystemet, innbefattet forskningssektoren, skal gjennomgå en generell kvalitetsheving. Sentrale mål er rekruttering av flere kvalifiserte lærere, utbygging av infrastruktur, spissing av kompetanse (excellence), mer samfunnsrelevant utdanning, bedre regulering og finansiering, og en utvidelse av internasjonalt samarbeid. Planperioden er ikke avsluttet, og det er derfor heller ikke gjort en oppsummering av hvilke mål som er nådd. I det følgende gis det en strukturell oversikt over hvordan utdanningssystemet er satt sammen før fremstillingen vender tilbake til hvilke veier man har foreslått å følge for å nå målsetningene over. Eventuelle utfordringer og hindre som påvirker hvorvidt disse målene kan nås, vil også antydes. 2.2 Strukturell oversikt og ulike institusjonstyper På det politiske nivået er utdanningssystemet for det meste underlagt Ministry of Human Resource Development (HRD), mens Ministry of Science and Technology er øverste myndighet på forskningssiden. Jordbruksskoler og medisinskoler er underlagt sine respektive fagdepartement, mens forsvarsdepartementet har påvirkningskraft når det gjelder forskningsaktivitet innenfor sin sektor. India er en føderalstat, der delstatene har stor grad av autonomi. Ifølge konstitusjonen er utdanning i all hovedsak et delstatsanliggende. Men for høyere utdanning har de sentrale myndighetene et tungt ansvar. En rekke nasjonale utdanningsinstitusjoner er opprettet av sentrale, føderale myndigheter og finansieres derfra. De viktigste reguleringsorganene ligger også på føderalt nivå og har et nasjonalt ansvar. 2 2 Begrepet central i indisk kontekst betegner det nasjonale, føderale nivået, mens state betegner delstatsnivået. 11

12 India har flest utdanningsinstitusjoner i verden, og institusjonsstrukturen er kompleks og uoversiktlig. I den følgende inndelingen er det bare de formelt godkjente institusjonene som presenteres, dvs. institusjoner med formelt godkjent eksamensrett. I 2011 tilhørte 544 institusjoner denne kategorien. Inndelingen nedenfor er fra 2009, og tallene er derfor ikke helt oppdatert. Den illustrerer likevel fordelingen av institusjonene. - Nasjonale universiteter eller central universities (40). Disse er etablert gjennom vedtak i nasjonalforsamlingen, og finansieres herfra. - Delstatsuniversiteter (234), etablerert og finansiert av delstatsmyndigheter. - Deemed universities (128). Denne kategorien institusjoner har søkt om og blitt tildelt autonom status av sentrale, føderale myndigheter, nærmere bestemt av HRDdepartementet (utdanningsdepartementet). Det finnes både private og offentlige institusjoner i denne kategorien. - Institutes of national importance. Disse kan enten være etablert av sentrale myndigheter eller også i noen tilfeller av delstater. 39 slike institusjoner er etablert av sentrale myndigheter. Indian Institute of Technology (IIT) og National Institute of Technology (NIT) tilhører denne kategorien. Kun fem slike institusjoner er etablert av delstatsmyndigheter. - Private universiteter (21). Dette er institusjoner som har søkt om og fått status av delstatsmyndigheter som privat universitet. Det er store variasjoner fra delstat til delstat om private universiteter tillates. Litt over halvparten av universitetene huser flere fagdisipliner, mens om lag 40 prosent er disiplinspesifikke. Det er langt flere private institusjoner enn denne oversikten gir inntrykk av, men de regnes ikke inn i den formelle strukturen. Særegent for India er systemet av såkalte affiliated colleges. I universitets- og collegesektoren er det bare universitetene som kan tildele grader. Collegene må knytte seg til et universitet, og i overkant av 100 universiteter har status som overordnet tilknytningsuniversitet. Universitetene har ansvar for å utarbeide kurstilbud, pensum og avholde eksamener for de tilknyttede collegene. Ordningen ble i sin tid valgt for å sikre geografisk utbredelse av høyere utdanning, men det er en utbredt oppfatning at tilknytningsordningen er avleggs og må reformeres. De overordnede universitetene pålegges enorme administrative oppgaver, noen har så mange som 800 colleger knyttet til seg. De seneste anslagene antyder at rundt colleger er tilknyttet forskjellige universiteter. Collegene får mye administrativ assistanse gjennom denne ordningen, men med svært lite selvstyre blir de lite tilpasningsdyktige. Det finnes også en kategori av autonome colleges. Disse er ikke fullt ut selvstyrte, men har mer frihet innen akademiske spørsmål. Slike institusjoner tilbyr i all hovedsak utdanning på lavere grad

13 2.3 Skjevheter: Studentmasse og institusjoner I overkant av 10 millioner studenter er innrullert i høyere utdanningsinstitusjoner. Det vil si at 9 prosent av befolkningen mellom 18 og 23 år tar høyere utdanning. Dette utgjør halvparten av snittet for det øvrige Asia. Myndighetenes mål om 15 prosent innrullering i høyere utdanning, kan likevel diskuteres. Dersom det ikke skjer store endringer i Indias befolkningssammensetning, med 70 prosent av befolkningen bosatt i rurale strøk, er det ikke uten videre behov for en så stor økning i rekruttering til høyere utdanning. Studentfordelingen er også oppsiktsvekkende. Hele prosent av studentene er innrullert ved collegene. 89 prosent av alle studenter er dermed på bachelornivå, 9 prosent på masternivå, mens 0,6 prosent av studentene befinner seg på doktorgradsnivå. Det anslås at om lag halvparten av studentene tar humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag, og at dette er langt flere enn det er behov for. Det er spesielt collegesektoren som har et presserende behov for reformer. Her er det gjennomgående lav kvalitet og stor mangel på kvalifiserte lærere. Men mange universiteter har tilsvarende problemer. Mange tilbyr verken master- eller doktorgradsutdanning, og det hevdes at et fåtall av dem har et reelt forskningsfokus. 3 Forskningen blir i stor grad utført av spesialiserte forskningsinstitutter, utenfor universitetene. Det fruktbare samspillet mellom forskning og undervisning er dermed ikke-eksisterende ved de aller fleste universiteter, og mangelen på forskningsaktivitet og kvalifiserte lærere ser ut til å forsterke hverandre gjensidig. Nylige anslag viser at så mange som lærerstillinger står tomme. Antallet kvalifiserte lærere som utdannes er svært lavt, og det er vanskelig å rekruttere til offentlige institusjoner der lønnen anses å være lav og lærerne er nedlesset i undervisning og administrative oppgaver. Mens det tidligere har vært filantropiske og religiøse organisasjoner som har stått for det private tilbudet i høyere utdanning, har det de siste tjue årene kommet nye aktører. Det har vært en formidabel vekst av private aktører innenfor det som tilsvarer fagskolesektoren. Det antas at private aktører står for hele 80 prosent av tilbudet på dette området. Det har vært stor debatt omkring private aktørers inntreden i det høyere utdanningssystemet. Mange lærere og studentforeninger er imot denne utviklingen, det samme er politiske partier som har støtte hos lavinntektsgrupper. HRD-departementet har også lenge vært negativ til utviklingen, mens både National Knowledge Commission 4 og regjeringens egen plankommisjon argumenterer for at privatisering bør stimuleres. De siste uttalelsene fra HRD-ministeren indikerer at hans holdning til private aktører nå er langt mer positiv. Skillet mellom offentlige og private institusjoner er videre noe uklart. Det finnes mange offentlige institusjoner som også finansieres av private aktører og som krever avgifter, og tilsvarende 3 Se Agarwal 2009, side 279. Agarwal bygger her på tall fra naturvitenskap, ingeniørfag og medisin, som viser at prosent av doktorandene kommer fra de beste universitetene. Det er imidlertid vanskelig å finne noen god oversikt over hvilke universiteter dette er. 4 National Knowledge Commission ble oppnevnt av statsminister Singh i 2005 for å utrede Indias vekstmuligheter innen kunnskapsproduksjon. I 2009 utkom Report to the Nation , som er en sammenfatning av kommisjonens forslag og innspill. 13

14 finnes det flere private institusjoner som mottar overføringer fra det offentlige. Mens andre land i Asia har gått inn for en mer aktiv offentlig styring av private virksomheter innenfor utdanningssektoren, har India så langt ikke benyttet seg av denne muligheten. Andre skjevheter i det indiske utdanningssystemet er også gjenstand for stor oppmerksomhet og debatt. Lavkastegrupper og stammefolk er fremdeles underrepresentert blant ansatte og studenter i høyere utdanning. Det er fortsatt en debatt omkring den store gruppen som går under navnet Other Backward Classes (OBC). Denne gruppen defineres både ut fra kastetilhørighet og økonomisk status, og kvotering for OBCene er vedtatt, men ikke fullt ut implementert. Det er videre et stridstema hvorvidt kvoteringsbestemmelsene også skal gjelde for private institusjoner og ved de ettertraktede IIT- og IIM-institusjonene. Kvotering har til en viss grad vært en vellykket politikk, selv om lavkastegrupper fortsatt er underrepresentert. Andre skjevheter er i dag spesielt knyttet til geografisk tilhørighet. Ungdom fra landsbygden er dårlig representert, og dersom man ser på religiøse minoriteter, er muslimer kraftig underrepresentert i høyere utdanning. Andre religiøse minoriteter, slik som sikher, kristne og jainer, ligger derimot over snittet for befolkningen som helhet. På delstatsnivå er det store skjevheter når det gjelder hvilke stater som huser de nasjonale universitetene og de såkalte Institutes of national importance. Delstatene nordøst og sentralt i India har langt færre slike institusjoner enn for eksempel Delhi og Uttar Pradesh, og India har mange regionale partier som kjemper for overføringer til sine delstater. Hele debatten omkring utjevning i utdanningssystemet er svært utfordrende. Diskrimineringen av visse grupper har dype historiske røtter, og er vanskelig å overse. Kvoteringslinjen undergraver imidlertid meritokratiske prinsipper, og hensynet til regionale interesser sammenfaller heller ikke alltid med hva som er mest hensiktsmessig på det nasjonale nivået. Det er tydelig i plankommisjonens innspill for neste femårsplan at både kvotering og andre spesielle tiltak rettet mot underrepresenterte grupper vil fortsette. Tiltakene omtales imidlertid på en litt annen måte enn tidligere, der det legges større vekt på hensynet til meritokratiske prinsipper. Det heter at det offentlige må sørge for at alle med talent får tilgang til høyere utdanning, uavhengig av økonomisk status. En slik tankegang skiller seg delvis fra kvoteringslinjen. 2.4 Føderale reguleringsinstanser Reguleringsinstansene for høyere utdanning er mange, og deres mandat overlapper hverandre ofte. På nasjonalt, føderalt nivå skiller man mellom University Grants Commission (UGC), som har ansvar for universitetssektoren, og de mange såkalte professional councils. De sistnevnte er fagspesifikke, som Bar Council of India (juridiske fag) og Medical Council of India (medisin). Det viktigste av disse rådene er imidlertid All India Council for Technical Education (AICTE). UGC godkjenner og tildeler universitetsstatus, koordinerer og fører kontroll med standarder innenfor undervisning, eksamen og forskning, og fordeler også ressurser til godkjente 14 14

15 institusjoner. I dag blir UGC kritisert for å være tilpasset en annen virkelighet, da høyere utdanning stort sett var et offentlig anliggende, og det var færre og mer ensartede institusjoner. 5 Selv om UGC er et uavhengig organ, er det opprettet av HRD-departementet, og er derfor sårbart for politisk innblanding. UGC har også fått kritikk for å drive detaljregulering, for eksempel vedrørende institusjonenes avgifter og lønnspolitikk. Akkrediteringsorganet National Accreditation and Assessment Council (NAAC) ble opprettet i 1994, men ble ikke virksomt før mot slutten av 1990-årene. Hovedoppgaven til NAAC er å kvalitetssikre, evaluere og rangere universitetene og deres tilknyttede colleger, altså de som tilhører UGC. Kriteriene som benyttes i denne evalueringen, er følgende: Kvaliteten på pensum og undervisningen, forskningsresultater og forskningsprogrammers relevans, infrastruktur og ressurser, progresjonen til studentene, institusjonelt lederskap og innovasjon. Institusjonene blir rangert på en skala fra A til D, der førstnevnte er høyeste score. NAAC har til nå ikke hatt kapasitet til å etterse alle institusjoner. Akkreditering er dessuten frivillig, og organets vurderinger har få konkrete konsekvenser. Likevel hevder flere av rapportene at kriteriene til NAAC for kvalitet har ført til en mentalitetsendring i flere institusjoner. Dessuten har flere delstater, særlig i sør og vest, gjort akkreditering fra NAAC obligatorisk. AICTE, det tekniske fagrådet, er også underlagt HRD-departementet, og har ansvar for høyere utdanningsinstitusjoner som ikke er del av universitetssektoren, men som har spesialiteter innen teknisk utdanning, informasjonsteknologi, ingeniørfag, business og management, farmasi og bioteknologiske fag. AICTE har ansvar for å koordinere fagutviklingen i disse disiplinene, men også denne instansen har vært gjenstand for mye debatt. I 2009 ble det foreslått fra sentralt hold å legge ned både AICTE og UGC. Dette har foreløpig ikke skjedd. Men AICTE har gjennomgått flere endringer, og det er opprettet et nytt organ for akkreditering, National Board of Accreditation (NBA) som har ansvar for institusjoner som faller innenfor AICTE sitt ansvarsområde. Det er flere utfordringer knyttet til dette systemet. For det første har de ulike organene delvis overlappende ansvarsområder. For det andre opererer alle instansene nevnt over med nasjonale retningslinjer i et system der de fleste utdanningsinstitusjoner er underlagt delstatsmyndigheter. Det har vært flere tilfeller av konflikt mellom UGC og de såkalte professional councils på det nasjonale nivået, og tilsvarende regulerende instanser på delstatsnivå. 6 Et annet problem gjelder de mange institusjonene som faller utenfor hele systemet for kvalitetskontroll. Ifølge rapporten til UGC fra 2011 oppfyller kun halvparten av Indias universiteter minimumsstandardene etablert av UGC. Det er særlig delstatsuniversitetene som ikke holder god nok standard. For collegene er tallene enda verre. Kun en tredjedel av disse oppfyller minimumsstandardene til UGC. Institusjonene som 5 Se for eksempel Agarwal 2009, side For en oversikt over de forskjellige reguleringsinstansene og deres ansvarsområder, se tabell lenger bak. Her finnes også en oversikt over hvem som har ansvar for de forskjellige reguleringsfunksjonene 15

16 ikke oppfyller minimumsstandard, mottar ikke økonomiske overføringer fra UGC. Institusjoner der kvaliteten forringes, kommer dermed inn i en negativ spiral, der lavere økonomiske overføringer ytterligere forverrer kvaliteten. De offentlige institusjonene har få muligheter til å kompensere for bortfall av tilskudd fra UGC. Noen velger å kreve inn avgifter, men som regel er disse svært lave. De private utdanningsinstitusjonene er ikke underlagt noen form for regulering, med unntak av det såkalte non-profit -forbudet. Dette vil si at eiere ikke har lov til å ta ut utbytte, men må reinvestere alt overskudd i institusjonen. De fleste private institusjoner er imidlertid i praksis profittstyrt, og eierne finner muligheter til å omgå systemet på dette området. Undersøkelser viser at også det private næringsliv etterspør kvalitetsregulerende instanser for private utdanningsinstitusjoner. De som har de største problemene med mangelen på regulering, er likevel Indias studenter. Det finnes ikke pålitelig informasjon om kvaliteten ved de forskjellige private institusjonene, noe som gjør valg av studiested svært vanskelig. 3. Utbygging av høyere utdanning Tall fra 2011 viser at India bruker 1,12 prosent av bruttonasjonalproduktet på høyere utdanning. Dette utgjør 18 prosent av det offentliges tilskudd til utdanningssystemet generelt. Veksten i myndighetenes innsats i femårsperioden har vært markant. Overføringene til høyere utdanning økte fra INR 32,9 milliarder i forrige femårsplan til INR 46,4 milliarder for inneværende planperiode. Plankommisjonen foreslår at i neste periode ( ) bør 1,5 prosent av bruttonasjonalproduktet gå til høyere utdanning, noe som tilsvarer 25 prosent av utdanningsbudsjettet totalt. Det er med andre ord en enorm satsing på høyere utdanning fra det offentlige. Regjeringens plankommisjon legger også frem andre tiltak som kan føre til bedre finansiering av høyere utdanning. Det ene gjelder bedre tilrettelegging for at offentlige og private institusjoner skal samarbeide. Kommisjonens positive holdning til private institusjoner generelt er tydelig, og bærer bud om viktige endringer. I femårsperioden skal det legges til rette for fortsatt vekst i privat sektor, og det tas til orde for å myke opp not-forprofit -regelen. Planen vektlegger også at private institusjoner må bli gjenstand for kvalitetskontroll og at det må etablereres klarere retningslinjer for virksomheten. Det oppmuntres også til bedre samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner, lokalsamfunn og næringsliv. UGC tar opp Indias mangelfulle studielånsordning, og framhever at tilgang på studielån vil virke sosialt utjevnende og i tillegg gjøre det mulig for institusjonene å kreve avgifter. Det synes også generelt å være større grad av aksept for at også offentlige institusjoner skal kunne kreve studieavgifter, såfremt det opprettes bedre ordninger for økonomisk vanskeligstilte grupper

17 Økt kapasitet skal nås ved både å øke kapasiteten i eksisterende institusjoner og ved å opprette nye. Planen er å opprette i alt nye institusjoner. Det skal opprettes nye såkalte sentrale universiteter, der 16 av dem er i delstater som ikke har slike institusjoner fra før. Disse skal være flerfaglige og ikke ha colleger tilknyttet seg. 14 av disse universitetene skal etter planen få mulighet til å utvikle seg til såkalte World Class Universities, og skal være konkurransedyktige i global målestokk. 7 Videre skal det opprettes åtte nye Indian Institutes of Technology (IIT), syv nye Indian Institutes of Management (IIM), tyve National Institutes of Technology (NIT) 8 og tre nye Indian Institutes of Science Education and Research (IISER). Det skal også etableres 374 såkalte model colleges i distrikter som har lav studentrekruttering. Et annet interessant tiltak som vies en del oppmerksomhet i den siste planen, er TV-undervisning, der det planlegges opp mot nye kanaler. Det er også iverksatt tiltak som skal bedre situasjonen i de mange delstatsuniversitetene og deres tilknyttede colleger. UGC kan nå gi en engangsstønad til institusjoner som ikke oppfyller minimumsstandardene for at de senere kan komme inn under UGC sine beskyttende vinger. Det finansielle etterslepet er imidlertid stort, og slike engangsoverføringer løser ikke mer varige problemer, som den akutte mangelen på kvalifiserte lærere. Det planlegges også strukturelle endringer av tilknytningssystemet. Flere colleger skal få status som autonome, og med det få større grad av frihet. Ett forslag er å innføre en grense slik at maksimalt 100 colleger kan være knyttet til et overordnet universitet. Det er stor enighet om at tilknytningssystemet må reformeres. Myndighetenes forslag til tiltak sammen med budsjettøkninger viser med all tydelighet at de indiske myndighetene prioriterer høyere utdanning. Flere nye institusjoner er allerede opprettet, og India nærmer seg raskt målet om 15 prosent av ungdomskullet i høyere utdanning. Finansieringen av høyere utdanning i India er ikke lav, men mye ressurser har gått til de nye sentrale institusjonene, og til engangsstønader til institusjoner med lav kvalitet. Eksperter som Agarwal stiller seg ytterst tvilende til hvorvidt institusjonene, byråkratiet både sentralt og på delstatsnivå med det regulerende rammeverk som eksisterer i dag, vil kunne klare å absorbere økte overføringer, og om institusjonene kan klare å løse den akutte lærermangelen nå som det også er flere nye institusjoner. 9 Nå er det flere hindringer som også bremser opprettelsen av nye institusjoner. Det er nasjonalforsamlingen eller delstatsforsamlinger som må vedta opprettelsen av nye universiteter, og dette er prosesser som tar tid. Det er også både tidkrevende og svært vanskelig å bli tildelt status som deemed to be university av HRD-departementet. Som svar 7 Ifølge Agarwal (2009, side 43) skal de 14 World Class-universitene etableres i Vest Bengal, Assam, Orissa, Bihar, Maharashtra, Tamil Nadu, Karnataka, Andra Pradesh, Gujarat, Rajasthan, Madhya Pradesh, Kerala, Punjab og Uttar Pradesh. 8 National Institute of Technology er en kategori av institusjoner som tidligere het Regional Engineering Colleges. Det finnes en NIT i hver av Indias delstater/territorier. De holder gjennomgående høy kvalitet, men rangeres under IIT. 9 Agarwal 2009, side 167,

18 har regjeringen valgt å forbigå systemet, og flere av de nye IIT-ene som er opprettet har ennå ikke blitt godkjent av nasjonalforsamlingen. Men institusjonene eksisterer, de har fått økonomisk støtte av regjeringen, og har også begynt å uteksaminere sine første kull. 4. Kvalitetsheving Kvalitetsheving er det viktigste temaet i alle de uavhengige rapportene om utfordringer knyttet til Indias utdanningssystem, og temaet vies også stor oppmerksomhet i de to siste femårsplanene. Kraftig økning i bevilgningene til høyere utdanning og forskning samt opprettelsen av flere nye institusjoner, er helt klart del av myndighetenes forsøk på å bedre kvaliteten i sektoren. Kvalitetsheving forutsetter også strukturelle reformer av hele utdanningssystemet. Spørsmålet om strukturelle reformer kan angripes fra to vinkler. Den første er knyttet til politiske beslutninger og byråkratiske reformer blant annet av reguleringsinstansene. Den andre angrepsvinkelen går direkte på institusjonene. 4.1 Politikk og byråkrati De fleste uavhengige rapportene, i tillegg til National Knowledge Commission, peker på at utdanningsinstitusjonene må gis mer autonomi og beskyttes mot politisk innblanding og byråkratisk detaljregulering. Mange av de regulerende instansene, slik som UGC, AICTE, NBA og NAAC er knyttet til Human Resource Development-departementet, og er dermed også sårbare for politisk innblanding. Spørsmålet er om politikerne ønsker å gi fra seg noe av den kontrollen de i dag har over høyere utdanning. Debattene omkring de nye reguleringsinstansene tyder ikke på det. Målsetningen om kvalitetsheving og spissing av utvalgte eliteinstitusjoner blir motarbeidet av politiske partier som representerer lavinntektsgrupper. Det kan se ut til at fokus på kvalitetsheving representerer den offisielle politiske linjen, men at politisk uenighet på visse områder vil komme til å bremse tempoet i reformene. National Commission for Higher Education and Research Bill ble vedtatt i desember 2011, og representerer til nå det viktigste bidraget for gjennomføring av administrative endringer. Vedtaket har brakt en ny overordnet reguleringsinstans på banen: National Commission on Higher Education and Research (NCHER). Universitetene, collegene, profesjonsutdanningen, yrkesfaglige institusjoner og medisinutdanningen skal alle underordnes denne, mens jordbruksutdanningen holdes utenfor. NCHER gis store fullmakter til å gjøre de nødvendige endringene i det høyere utdanningssystemet, og vil særlig ha ansvar for følgende områder: - Koordinere og etterse at kvalitetsstandarder følges innenfor både undervisning og forskning. - Utarbeide et reguleringsrammeverk som gir institusjonene klare ansvarsområder. - Legge forholdene til rette for institusjonelt og tverrfaglig samarbeid

19 - Promotere forskningssamarbeid mellom universiteter og forskningsinstitutter. I tillegg skal også NCHER sørge for at institusjonene gis mer autonomi, og ikke blir gjenstand for utidig innblanding fra politiske krefter eller byråkratiet. Det vil være av avgjørende betydning hvorvidt India klarer å balansere ønskene om klarere retningslinjer med ønskene om mer autonomi, og hvordan NCHER vil komme til å forholde seg når de skal operere med nasjonale standarder i møte med det mangfoldige landskapet av indiske utdanningsinstitusjoner. Det er fortsatt uklart om de private aktørene innenfor høyere utdanning skal være utenfor regulerende instansers kontroll. I tillegg er det uavklart hvorvidt UGC og AICTE skal nedlegges. Et annet spørsmål gjelder akkreditering og standarder for kvalitet. Ifølge lovforslaget The National Accreditation Regulatory Authority for Higher Education Bill skal akkreditering være obligatorisk, og ikke valgfritt slik som i dag. Det foreslår også opprettelsen av et nytt overgripende organ: National Accreditation Regulatory Authority (NARA), som skal ha ansvar for dette. Dette lovforslaget er ikke vedtatt, og foreløpig ser det ut til at NBA vil være akkrediterende instans for institusjoner knyttet til ACITE, og at NAAC har samme ansvar for institusjonene tilknyttet UGC. Med andre ord, de fortsetter som før. Men siden det er vedtatt at både AICTE og UGC skal legges ned, er det rimelig å forvente at det vil komme endringer på dette området. 4.2 Institusjonenes kvalitet Hvis man ser på hvordan indiske institusjoner for høyere utdanning kommer ut på internasjonale rangeringer, er det slående hvor få som synes. I den internasjonale rangeringen fra Shanghai Jiao Tong University for 2012 er kun Indian Institute of Science (IISc i kategorien plass) representert på listen over de 500 fremste. Dersom man ser spesifikt på rangeringen innenfor kategorien ingeniørfag / tekniske fag og datateknologiske fag, kommer indiske institusjoner noe bedre ut: Indian Institute of Science havner her på plass og Indian Institute of Technology Madras på plass. I rangeringen til Times Higher Education er bare Indian Institute of Technology Bombay representert blant de 400 fremste. Dette er et fall fra tidligere målinger. Agarwal påpeker imidlertid at Indias IIT-sektor scorer svært høyt i internasjonale fagfellevurderinger. 10 Dersom man tilnærmer seg spørsmålet om kvalitet i en indisk kontekst, er NAAC sine oversikter nyttige. Av de 140 universitetene som er akkreditert av NAAC, har 31 prosent kommet i kategori A, 61 prosent i kategori B og 8 prosent i kategori C. Det er sannsynlig at mange av universitetene med lavest kvalitet ikke har vært gjenstand for vurdering. I påvente av at akkrediteringen til NAAC skal bli obligatorisk, har UGC initiert et eget prosjekt, Internal Quality Assurance Cell, med målsetning om å etablere dette programmet ved alle landets 10 Agarwal 2009, side

20 universiteter. Dette for å gjøre universitetene kjent med ulike aspekter ved kvalitetssikring i høyere utdanning, slik at de kan implementeres i daglig virksomhet. Kvalitet er også et spørsmål om lederskap og beslutningsstrukturer. Plankommisjonen samt de uavhengige rapportene peker på behovet for å rekruttere bedre og mer profesjonelle ledere, og gjøre utlysningsprosessen mer åpen. Andre foreslåtte tiltak er å gjøre beslutningsstrukturen ved universitetene mer effektive. National Knowledge Commission hevder for eksempel at de mange akademiske styringsorganene ved institusjonene virker forsinkende og foreslår å legge ned flere av dem. Dette forslaget er ikke fulgt opp i noen av myndighetenes planer. Institusjonene har også store problemer knyttet til infrastruktur. Det er et enormt etterslep, både for teknisk utstyr, bygninger, studentboliger og IKT-ressurser. De økte overføringene til høyere utdanning er ment å dekke noen av disse manglene. Særlig vies manglende internettilgang mye oppmerksomhet. Det er lite tilgjengelig informasjon om hvilke kurs som tilbys, opptaksprosedyrer, lærerressurser osv., og omfattende planer er initiert for å bøte på disse manglene. Utbyggingen av internettressursene vil gjøre det lettere å dele og spre kunnskap, noe som også er nødvendig dersom obligatorisk akkreditering innføres. 4.3 Samarbeidsmodeller og samfunnsrelevans Plankommisjonens innspill til neste femårsplan legger stor vekt på betydningen av økt samarbeid. Det skal legges til rette for tettere samarbeid mellom private og offentlige institusjoner og mellom institusjonene og næringslivet. Ett eksempel som ofte trekkes frem for samarbeid mellom offentlige og private aktører er Manipal University. Dette universitetet har hele campusstudenter og studenter som følger fjernundervisning. Universitet regnes for å holde høy kvalitet og tilbyr en rekke ulike kurs. Plankommisjonen hevder at Indias institusjoner må bygge ned skillelinjene mellom ulike fagdisipliner, ut fra en forventning om at det er i grenselandet mellom ulike disipliner at ny innsikt skapes. Ett eksempel er den såkalte meta-universitetsmodellen, der et nettverk av universiteter utvikler og tilbyr kurs i ulike disipliner. Hensikten er at det skal være mulig å studere ved forskjellige universiteter knyttet til nettverket, og også velge kurs fra flere fagdisipliner. Plankommisjonen anbefaler også opprettelsen av flere sentre, på tvers av utdanningsinstitusjoner (refereres til som Inter-University Centres og Inter-Institution Centres). Disse ser ut til å være mer fagspesifikke, og har som mål å utvikle felles forskningsog undervisningsprogrammer. I tillegg kan de samarbeide om infrastruktur slik som dyrt laboratorieutstyr, internettportaler og databaser. UGC ser allerede ut til å ha gjennomført flere tiltak som skal stimulere til opprettelsen av slike sentre. Et annet liknende tiltak er UGC sitt forslag om å danne såkalte college-clusters, der flere colleger kan gå sammen for å søke om universitetsstatus. Det er meningen at de skal kunne dele på lærekrefter, infrastruktur og utvikle felles kurstilbud

21 En meget interessant modell er etableringen av såkalte hubs, fortrinnsvis fire eller fem utvalgte steder i India. En slik hub er et regionalt basert samarbeid der offentlige og private utdanningsinstitusjoner, lokale myndigheter og næringsliv kan samarbeide. Bangalore regnes for å være en slik hub, der utdanningsinstitusjoner og kunnskapsindustri er knyttet nært sammen og beriker hverandre gjensidig. Samarbeidet mellom utdanningsinstitusjoner og lokalt næringsliv vil også kunne bidra til at høyere utdanning i India tilbyr mer arbeidslivsrelevant kunnskap. Det er stor arbeidsledighet blant nyutdannede. Dette skyldes lite oppdatert pensum og generelt sett mangelfulle relasjoner mellom utdanningssystemet og arbeidslivet. Samtidig er det stor etterspørsel etter andre ferdigheter enn det kandidatene fra den generelle utdanningen i India kommer ut med. Indiske bedrifter synes å være interesserte i samarbeid med høyere utdanning, og det er allerede flere eksempler på bedrifter som tilbyr praksisplasser til studenter. I rapporten fra 2011 foreslår også UGC å øke bevilgningene til yrkesrettede kurs som en integrert del av undervisningen på både bachelor- og masternivå. Aller viktigst i denne sammenhengen er den såkalte Vocational Education and Trainingsektoren (VET). Mange av fagskolene som tilhører denne sektoren, er underlagt AICTE, for eksempel de anerkjente Industrial Training Centres og Industrial Training Institutes. Men den formelle, offentlige VET-sektoren klarer ikke å fylle etterspørselen. I plankommisjonens innspill til neste femårsplan er VET-sektoren gitt høy prioritet. Det er foreslått økte overføringer til VET, og innføring av et reguleringsregime som også skal kunne overvåke private aktører. I tillegg har myndighetene satt i gang en rekke kurs på lokalnivå, gjennom det såkalte Jan Shikshan Sansthans. Disse skal tilby kurs med varighet på 8-20 uker, som er ment å utvikle grunnleggende og relevante ferdigheter. Dette programmet har vært en stor suksess, og er et godt tiltak i kampen mot arbeidsledighet blant unge. 4.4 Akademiske reformer Plankommisjonen understreker behovet for å gjøre grunnleggende endringer i utdanningsinstitusjonenes lærings- og eksamensformer. Slik det er i dag, er det lite valgfrihet for studentene. Studentene følger ofte måneders programmer, som har en stor avsluttende årlig eksamen. Læringskulturen er mer orientert mot innlæring av fakta enn forståelse og analytisk tenkning. Den indiske historikeren og utdanningsforskeren Krishna Kumar har brukt begrepet textbook culture for å beskrive lærebøkenes autoritet i India. Kumar hevder at studentene forventes å reprodusere lærebøkenes fremstillinger, noe som undergraver selvstendig og kritisk tenkning. Det er derfor interessant at plankommisjonens innspill til neste femårsplan vektlegger at de fire såkalte C-ene skal gjennomsyre hele utdanningssystemet. I norsk oversettelse er disse: kreativitet, kritisk tenkning, kommunikasjon og samarbeid. Dette er egenskaper som skal gjøre studentene mer tilpasningsdyktige og bedre egnet til å takle utfordringene de møter i et raskt moderniserende samfunn. De fire C-ene er derfor også knyttet til målet om mer arbeidslivsrelevant kunnskap. 21