SAMMENDRAG «GYTEBESTANDSMÅL ER DET NOK GYTELAKS?»

Transkript

1 SAMMENDRAG «GYTEBESTANDSMÅL ER DET NOK GYTELAKS?» Raoul Bierach er seksjonssjef for fiskeseksjonen i Miljødirektoratet og delegasjonsdeltaker i NASCO. Han presenterte bakgrunnen og tilblivelsen/innføringen av gytebestandsmålene i Norge. Kjetil Hindar er forskningssjef i Norges institutt for naturforskning (NINA). Han vært med på å utvikle metoden for bruk av gytebestandsmål i Norge, og presenterte hvordan gytebestandsmål ble operasjonalisert og iverksatt i norske laksevassdrag. Sturla Brørs er seniorrådgiver i Miljødirektoratet. Han avsluttet med en presentasjon av gytebestandsmål og forvaltningsmål knyttet mer spesifikt til Tana og Tanavassdraget. Han informerte om konsekvensene av å ha bestander under forvaltningsmålet (gjenoppbygging) og konsekvensene med å ha bestander over forvaltningsmålet (opprettholde status). Gytebestandsmål i Norge - bakgrunn og innføring i Norge Før i tiden var mye av lakseforvaltningen basert på fangstatistikk, og fisket ble regulert basert på det som ble fanget året før (enten mer eller mindre fangst). Etterhvert som man fikk mer kunnskap om forholdet mellom gytebestand og rekruttering hos laks, ble man enige om å innhente en mer presis tilnærming. Arbeidet med å basere lakseforvaltningen på gytebestandsmål startet, og det på et internasjonalt nivå. NASCO NASCO (North Atlantic Salmon Conservation Organization 1 ) var arenaen der forvaltning etter gytebestandsmål startet. NASCO er i utgangspunktet en fiskereguleringskonvensjon, etablert under konvensjonen om bevaring av laks i det nordlige Atlanterhavet (1983). Det er et internasjonalt samarbeid om å styrke og sikre laksebestandene i Nord-Atlanteren, basert på den beste tilgjengelige vitenskapelige kunnskapen. Beslutningene som tas i NASCO (som påvirker fisket) er bindende for medlemslandene. Det er en internasjonal avtale undertegnet av alle land som har nordatlantisk laks, samt at det i avtalen inngår et forbud om å fiske etter laks i internasjonale farvann. Konvensjonen la grunnlaget for regulering av fisket ved Færøyene og Grønland, som historisk har vært et veldig stort fiske. Denne reguleringen har stor betydning for laksen i Norge, da nesten halvparten av laksen som oppholder seg i disse områdene er laks som kom fra Norge (eller skulle til Norge). Ved å forby fiske i internasjonale farvann og regulere fisket utenfor Færøyene og Grønland, fikk man gjennom NASCOkonvensjonen kontroll på fisket i havet. Føre-var tilnærming Medlemslandene i NASCO har blitt enige om en rekke retningslinjer, som blant annet en føre-var tilnærming for lakseforvaltningen. Tilnærmingen omfatter en rekke områder, og det er særlig tre områder som blir sett på som viktig i Norge; fiskeforvaltning (inkludert hensikten med gytebestandsmål), forvaltning av habitat og forvaltning av oppdrettsnæringen. Disse retningslinjene er ikke juridisk bindende for medlemslandene (inkludert Norge). Det som derimot er juridisk bindende er vedtakene, som blant annet vedtaket om regulering av fisket utenfor Færøyene og Grønland, og vedtaket om forbud om fiske i internasjonale farvann. Da retningslinjene ikke er bindende, kan man i 1 For mer om NASCO, gå inn på «Gytebestandsmål er det nok gytelaks?», 11. desember

2 prinsippet la være å følge de. Da Norge har en såpass stor del av den nordatlantiske laksen, velger Norge å følge de ikke juridisk bindende retningslinjene. Dessuten har regjeringen (på bakgrunn av St.prp 32 ( ); «gytebestandsmålet er det antall gytefisk en trenger for at elvas produksjonskapasitet utnyttes, med tillegg av en viss sikkerhetsmargin») lagt til grunn at Norge skal ha et særlig ansvar for den nordatlantiske laksen. Og Norge har som ambisjon å være et foregangsland når det kommer til å følge retningslinjene som omhandler gytebestandsmål. Det blir brukt ulike ord og definisjoner om det samme begrepet. I tillegg til definisjonen i St.prp 32 om gytebestandsmål bruker NASCO denne «gytebestandsmål bør settes slik at de sikrer tilstrekkelig antall gytefisk i alle bestander», og ICES 2 følger denne «gytebestanden bør holdes på et nivå som ikke påvirker fremtidig rekruttering negativt». I tillegg brukes ord som bevaringsmål og/eller bevaringsgrense om gytebestandsmål. I Norge ble det hetende gytebestandsmål. På dette tidspunktet var det ikke satt noe gytebestandsmål i Norge, men teorien var enkel; i hver eneste laksebestand skulle det være nok gytefisk etter at fisket var slutt. Man hadde funnet ut at i hver elv kunne det produseres et maksimalt antall laksunger og smolt, og for å produsere dette maksantallet trengtes det et visst antall gytefisk. Så da var det bare å finne dette antallet gytefisk som trenges for å produsere maks antall smolt i vassdraget. Norsk institutt for naturforskning (NINA) fikk oppdraget, og har i samarbeid med andre forskningsinstitusjoner laget gytebestandsmål for hver enkelt laksebestand i alle laksevassdrag i Norge, inkludert Tana. I de fleste elver er det normalt sett bare en laksebestand, men i Tanavassdraget er det opptil 30 ulike laksebestander som gjorde oppgaven ekstra komplisert. Gytebestandsmål for laksebestander Miljødirektoratet har bedt NINA (som er et forskningsinstitutt) om å sette gytebestandsmål i samarbeid med andre forskningsinstitusjoner i Norge, så godt det lar seg gjøre. Medlemmene i Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL) er personlig oppnevnt av Miljødirektoratet, og de beregner blant annet måloppnåelse i forhold til fastsatte gytebestandsmål og gir råd om forvaltning. De første som satte et gytebestandsmål, var Canada. De satte ett gytebestandsmål som skulle gjelde for alle kanadiske vassdrag, nærmere bestemt at det måtte gytes 2,5 egg/m 2 i alle kanadiske elver. I norske vassdrag derimot har elvene arealspesifikke gytebestandsmål som går fra 1 til 6 egg/m 2. På 1980-tallet var det et innsig av laks til norskekysten på over 1 million laks, mens det i de senere årene har kommet snaut laks til norskekysten. Dagens lakseforvaltning må være basert på det faktum at innsiget av laks i dag er halvparten av det som var for 30 år siden. Sjøfiske har blitt kraftig redusert og elvefiske har blitt redusert mange steder, i noen elver så mye at det ikke har vært lov å fiske der over flere år. Ved å regulere fisket hardere og hardere har man klart å opprettholde en god gytebestand i mange elver. Det er en tendens til at gytebestanden er større nå enn de siste 30 årene, og at gytebestandsmålet nås i stadig flere elver. Denne utviklingen er først og fremst på grunn av reguleringen av fisket og tyder på at regulering etter gytebestandsmål virker. 2 International Council for the Exploration of the Sea (det internasjonal havforskningsrådet, som gir vitenskapelige råd til bla. NASCO). «Gytebestandsmål er det nok gytelaks?», 11. desember

3 Figur 1: Antall laks til kysten i perioden 1980 til Kilde: Vitenskapelig råd for lakseforvaltning. Hva er et gytebestandsmål? Ifølge St.prp 32 ( ) er gytebestandsmål (GBM) «..det antall gytefisk en trenger for at elvas produksjonskapasitet utnyttes, med tillegg av en viss sikkerhetsmargin». Et gytebestandsmål er ett av flere mulige biologiske referansepunkter, avhengig av hvilke gruppe man prøver å forvalte (fisk, sjøpattedyr etc.). Basert på kunnskapsgrunnlaget er det ulike mål man kan bruke for å passe på at den høstingen/forvaltningen man gjør er bærekraftig på lang sikt. For noen arter settes det fangstkvoter, for andre arter settes det en øvre fangstdødelighet som en tror at den bestanden tåler. Hensikten med GBM er at det skal sikre bestandens langsiktige levedyktighet og mangfold (ulike typer laks og genetisk variasjon), og at det skal sikre et høstbart overskudd i bestanden. Dette kan beregnes på flere måter (avhengig av artens levevis), men for laksen er den vanligste beregningen fra voksen (egg) til utvandrende smolt. I Tanavassdraget passerer laksen (smolten) samme punkt på tur ut i havet og på tur tilbake til sin elv for å gyte. Dette gjør det mulig å ha kontroll på mengden laks i begge retninger, spesielt er dette effektivt i små elver, basert på at laksen svømmer forbi ett punkt på utvandringen til havet og passerer forbi samme punkt på tilbakevandringen for å gyte. Gytebestandsmålet som settes er altså da avhengig av elven, nærmere bestemt er det en elvespesifikk størrelse på gytebestanden som forvaltningen skal søke å nå. I Tana er dette også gjeldende for ulike deler av Tanavassdraget. Et GBM uttrykkes som antall egg/hunnlaks eller samlet vekt av hunnlaks (kg) som er nødvendig for å «fylle opp elva» og produsere så mange utvandrende smolt som mulig, og der fiske tillates kun hvis det er et høstbart overskudd (som vil si at det kommer flere laks tilbake enn det som er nødvendig for å opprettholde gytebestandsmålet). Kunnskapsgrunnlaget brukt til å fastsette et gytebestandsmål I 1973 eksproprierte det norske Stortinget et ganske lite vassdrag (Imsa, i Rogaland) for å innhente kunnskaper som kunne bidra til fastsettelse av GBM. Fiskeforskningen i direktoratet for naturforvaltning (som senere ble en del av NINA) installerte en fiskefelle nederst i det 1 km lange vassdraget, med aluminiumsspiler som fanget all utvandrende smolt og laksetrapp med kammer som fanget laksen som kom tilbake for å gyte. Her var det en god mulighet til å beregne akkurat hvor mange gytefisk det måtte til for å få så mange smolt som mulig ut av vassdraget, og hvor mange laks som kom tilbake når antallet smolt ut var kjent. Det er et forholdsvis enkelt forhold mellom størrelsen på en «Gytebestandsmål er det nok gytelaks?», 11. desember

4 hunnlaks og antall egg som legges. I Imsa ble det beregnet at per kilo hunnlaks ble det lagt rundt egg, som betyr at en smålaks på 1 kg la egg, og en stor laks på 10 kg la rundt egg. Det ble gjort et forsøk med å øke antall egg gytt fra til , men det ble ikke noe særlig mer smolt av det. Det ble konkludert med at produksjonskapasiteten i Imsa er i underkant av smolt (som nås om det gytes mellom og egg; Figur 2). Det er de tetthetsavhengige faktorene som påvirker overlevelse fra egg til smolt, altså det er plass til et begrenset antall ungfisk avhengig av kapasiteten til elva og skjul/habitat. Det er ikke kapasitet til å produsere mer. Når smolten svømmer ut i havet, er det tetthetsuavhengig overlevelse, som betyr at dess mer smolt ut dess flere voksne laks tilbake for å gyte. Sjøoverlevelsen er dermed uavhengig av mengden laks som går ut, sammenlignet med mengden smolt i en elv. Sjøoverlevelsen er dermed uavhengig av mengden laks som svømmer ut. Figur 2: Forholdet mellom antall egg gytt (10 5 er osv.) ovenfor fiskefellen i Imsa og hvor mange smolt som svømte ut. Imsa har en produksjonskapasitet på smolt (som nås mellom og egg gytt), og det er omtrent ingen økning i antall smolt ut av elven dersom antall egg gytt øker. Kilde: Artikkel av Nina Jonsson mfl Hvordan beregnes GBM? Det finnes flere forskjellige modeller som kan beskrive sammenhengen mellom gytebestand og rekruttering. En av modellene er en SR-modell, som beskriver sammenhengen mellom gytebestanden (S) og rekrutteringen (R; Figur 1). GBM blir da bevaringsgrensen pluss en sikkerhetsmargin. Sikkerhetsmarginen har ingen definert størrelse, annet enn at den skal være til høyre for bevaringsgrensen. For norske laksevassdrag har statistikere valgt å bruke en type SR-modellering som får med seg at det finnes et toppunkt i kurven (i en såkalt Shepherd-kurve). Dette kan bety at for en høyere tetthet av gytelaks (eller antall rogn) enn dette toppunktet, kan være ødeleggende for rekrutteringen. Så det som med dennes metoden defineres som GBM er der kurven viser seg å ha et toppunkt. Figur 3: Modellen beskriver sammenhengen mellom gytebestand (S) og rekruttering (R). «Gytebestandsmål er det nok gytelaks?», 11. desember

5 Foruten vassdraget i Ims er det ti andre vassdrag i Norge der vi har informasjon om gytebestand og rekruttering. Det ble gjort et forsøk på å sammenligne forholdet mellom gytebestand og rekruttering i disse vassdragene. Utgangspunktet var samme kartbaserte løsning (Statens Kartverk) for å regne lakseførende areal (arealet som laksungene kan vokse på eller det produktive arealet) fra utløpet i havet og opptil der laksen stopper. Så når kanadierne sier at de skal ha 2,5 egg/m 2 i samtlige kanadiske vassdrag, så viser vi ved å sammenlikne flere vassdrag i Norge at det er unaturlig at alle elver skal ha et samme mål. Så i Norge er det et intervall mellom 1 egg/m 2 og mer enn 5 egg/m 2 som er gjeldende. Hvordan blir GBM satt for hver enkelt elv? Bakgrunnsanalysen for dette var de ti elvene, der GBM varierte mellom 1 og 10 egg/m 2. Basert på denne kunnskapen om GBM blir elvene delt inn i fire grupper (med en usikkerhetsmargin rundt hvert senterpunkt); en gruppe elver med 1 egg/m 2 (fra 0,5 til 1,5 egg/m 2 ), en gruppe med 2 egg/m 2 (fra 1,5 til 3 egg/m 2 ), en gruppe med 4 egg/m 2 (fra 3 til 5 egg/m 2 ), og en gruppe med 6 egg/m 2 (minst 5 egg/m 2 ). For å plassere et vassdrag i rett gruppe er det benyttet kart og flyfoto for å vurdere produktiviteten til elvene, og det er sett på historisk fangst per vanndekt areal så langt tilbake som til 1970-tallet (gjennomsnittsfangst og den maksimale fangsten). Etter en vurdering av de ulike vassdragene og etter at GBM ble satt, kom det en del tilbakemeldinger. I hovedsak var det to typer tilbakemeldinger; enten var GBM satt for høyt eller så var GBM satt for lavt. Det har deretter vært en gjennomgang av gytebestandsmålet i vassdragene der det har kommet tilbakemeldinger, og det har vært forsøkt å sammenligne vassdragene på bakgrunn av vanndekt areal (i hektar) og den maksimale laksefangsten som er registrert (i kg) etter 1979 (Figur 4). En oversikt over produktivitet i noen elver i Finnmark er gitt i Figur 5. Figur 4: Sammenligning av fangst av laks (i kg) per vanndekt areal i norske laksevassdrag. Kilde: Kjetil Hindar. «Gytebestandsmål er det nok gytelaks?», 11. desember

6 Figur 5: Produktivitet i elvene i Finnmark. Gytebestandsmål revidert i I Tanavassdraget ble det brukt mange ulike kategorier på bakgrunn av de mange sideelvene med ulik produktivitet. Antallet egg og kg hunnlaks i gytebestandsmålet for Tana gitt i tabellen over er derfor en summert mengde fra samtlige sideelver i Tanavassdraget. Kilde: NINA-rapport 1087 for Tana og NINA-vedlegg til Vitenskapelig råd for lakseforvaltning for de andre elvene. Oppnåelse av gytebestandsmål og forvaltningsmål (fra VRL) Et forvaltningsmål er et GBM som er oppnådd med 100 % tre av de siste fire årene. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL) velger heller å bruke et gjennomsnitt på 75 % måloppnåelse de siste 4 årene, enn 100 % måloppnåelse i 3 av de siste 4 årene. Det utføres en ny vurdering hvert år, som tar utgangspunkt i de siste 4 årene. Blir måloppnåelsen bedre etter innført GBM? Svaret fra VRL er ja, måloppnåelsen blir bedre over tid. Det er vist at etter innføringen av GBM har det blitt en bedre måloppnåelse, som betyr at det er flere laksevassdrag som når forvaltningsmålet. Det at GBM blir satt har ført til at det har lyktes å spare mer gytefisk, og resultatene viser at det står bedre til nå enn i perioden (Figur 6). Figur 6: Antall bestander (til venstre) og andel av bestandene (til høyre) med vurdering fra 1 (= forvaltningsmålet er nådd) til 4 (= forvaltningsmålet er langt fra nådd). Blåe søyler er i perioden , grønne søyler er i perioden , og oransje/røde søyler er fra Kilde: Vitenskapelig råd for lakseforvaltning. «Gytebestandsmål er det nok gytelaks?», 11. desember

7 Fra gytebestandsmål til bærekraftige laksebestander i Tanavassdraget Det er nevnt flere ganger at Tanavassdraget har over 30 genetisk ulike laksebestander, som betyr at det utøves et flerbestandsfiske i Tana hovedelv. Forvaltningsmålene skal derfor nås for hver enkelt bestand. Det eksisterer et godt genetisk verktøy som bl a brukes til å fastsette andeler av ulike bestander i flerbestandsfisket. I 2007 ble det satt ganske raske og generelle GBM for Tanavassdraget og øvrige norske laksevassdrag, totalt 80 vassdrag. I 2014 ble det utført en grundig revisjon av GBM i Tanavassdraget presentert i en egen NINA-rapport (nr 1087), der de enkelte laksebestandene ble vurdert hver for seg. Det foreligger god kunnskap om tanalaksen, og en god del kunnskap om enkeltbestandene, f eks er det kjent at hunnlaksen i de ulike sideelvene har ulik mengde egg per kg vekt. I hele Tanavassdraget er GBM på omtrent 52 tonn hunnlaks/104 millioner egg. For å si noe om størrelsesordenen produksjonspotensialet i Tanavassdraget så er GBM i Karasjohka (på omtrent 7,2 tonn/14millioner egg) og Iešjohka (på omtrent 6,0 tonn/11,5 millioner egg), tilsammen 25,5 millioner egg, noe som er mer enn Altaelva som har 22 millioner egg. Målbasert forvaltning og beregning av måloppnåelse GBM er ikke et eksakt tall, men en statistisk beregnet middelverdi for et helt intervall. Også i vurdering av oppnåelsen opereres det med statistiske sannsynligheter. I fiskeavtalen mellom Norge og Finland slås det fast at beregning av status i Tanavassdraget skal utføres av en felles norsk-finsk overvåkningsog forskningsgruppe. På denne måten skal Norge og Finland forvalte tanalaksen ut fra et kunnskaps- /beslutningsgrunnlag som begge parter har tillit til. I tillegg vurderer også VRL bestandsstatus og måloppnåelse i de norske sidevassdragene. Begge gruppene bruker den samme metodikken. I mandatet til overvåknings- og forskningsgruppen står det at de skal levere en årlig status for laksebestandene, evaluere fisket og forvaltningen, integrere relevant kunnskap i evalueringene, identifisere manglende kunnskaper om bestandene, og hente og formidle informasjon lokalt. De skal også tilrettelegge for prosedyrer for innhenting av lokal/tradisjonell kunnskap (lokal involvering). Måloppnåelse og bestandsstatus Et eksempel på en elv med oppnådd forvaltningsmål er sideelven Masjok/Máskejohka i nedre del av Tanavassdraget. Figur 7 viser at sannsynligheten for at GBM ble nådd de siste fire årene (grønn sirkel) i Masjok var over 80 %. Forvaltningsmålet var derfor nådd (variasjoner mellom årene), men med relativt liten margin. For Masjok trengs det derfor ingen plan for bestandsgjenoppbygging, men en plan for vedlikehold (oppretthold) av bestanden, slik at det sørges for at statusen forblir god. Et eksempel på en elv der forvaltningsmål ikke er oppnådd er Karasjohka/Kárášjohka i øvre del av Tanavassdraget (figur 8). Her er måloppnåelsen langt under GBM, og sannsynligheten for at GBM ble nådd siste fire år var 0 %. I forvaltningsplanen for Karasjohka er det behov for en gjenoppbyggingsplan. Det er estimert at bestanden kan bygges opp i løpet av to laksegenerasjoner (omtrent 15 år) dersom beskatningen reduseres med minst 23 % (helst 30 %) i forhold til i perioden Dette forutsetter lik sjøoverlevelse, lik fiskeatferd etc. «Gytebestandsmål er det nok gytelaks?», 11. desember

8 Figur 7: Estimert gytebestand (øverst), prosent trunkert måloppnåelse (nede til venstre) og sannsynlighet for at gytebestandsmålet er nådd (nede til høyre) i årene for laksebestanden i den norske sideelven Masjok i Tanavassdraget. Kilde: Tana overvåkings- og forskningsgruppe, rapport 1/2018. Figur 8: Estimert gytebestand (øverst), prosent trunkert måloppnåelse (nede til venstre) og sannsynlighet for at gytebestandsmålet er nådd (nede til høyre) i årene for laksebestanden i den norske sideelven Karasjohka i Tanavassdraget. Kilde: Tana overvåkings- og forskningsgruppe, rapport 1/2018. «Gytebestandsmål er det nok gytelaks?», 11. desember

9 Handlingsrommet i Tanaforvaltningen Regulering av fiske i sjø og i vassdrag i Norge vedtas av Miljødirektoratet. Det blir gitt retningslinjer, utføres innspillsrunder, møter, konsultasjoner, og forslag sendes ut på alminnelig høring. Dersom lokale organisasjoner/elveeierlag foreslår reguleringer som ligger innenfor retningslinjene og situasjonen i det aktuelle vassdraget er god, så vil vedtatte reguleringer i utgangspunktet bli lik de lokale forslagene. Man kan si at det lokale handlingsrommet generelt er større når bestandssituasjonen er god. Forvaltningsplanen for Tanavassdraget er under utarbeiding nå i arbeidsgruppa for forvaltning, med representanter fra lokalt og statlig hold i Norge og Finland). Planen, som inkluderer en plan for hver enkeltbestand i alle vesentlige sideelver i Tanavassdraget, skal være grunnlaget for fiskereguleringer fremover (Tanaavtalen artikkel 4). Blant annet skal den inneholde tiltak som sikrer gjenoppbygging av svake bestander og «vedlikehold» av sterke og stabile bestander. Vurdering om utviklingen er i tråd med forvaltningsplanen Overvåkings- og forskningsgruppa legger fram årlige statusrapporter på bakgrunn av all tilgjengelig kunnskap om bestandene, som fisketellinger, fangststatistikk, innspill fra lokal befolkning, og gjennom møter basert på kontakt med lokalbefolkning. Overvåkings- og forskningsgruppa avleverer statusrapportene til forvaltningen og andre interessenter. Arbeidsgruppa for forvaltning (opprettet i 2017) bygger på statusrapporten i sin saksforberedelse til et årlig møte mellom partene. Med partene forstås statlig forvaltning og lokale representanter (TF i Norge) i begge land. Arbeidsgruppa for forvaltning hadde 4 møter i Gruppa har i tillegg til forslag til forvaltningsplan ansvaret for saksforberedelse om fisket og fiskeutøvelsen etter artikkel 6 og 7, og vurderer alle sider av saken (faglig, sosiale, økonomisk, kulturelle). Gruppa skal også vurdere bruk av lokal og tradisjonell kunnskap. Fravik/tiltak Hva gjøres dersom utviklingen/planen ikke gikk som forventet? For eksempel i Karasjohka, dersom minstekravet for reduksjon (som var 23%) ikke blir oppfylt, men kanskje bare 10% reduksjon, hva skjer da? Dersom situasjonen tilsier at reguleringene må justeres kan årlige fravik vedtas etter artikkel 6 og 7. Justeringer kan også bestemmes i tråd med en paragraf om forhåndsavtalte tiltak i fiskereguleringen (Vedlegg 2, 34). Forslag til tiltak foreslås som nevnt av arbeidsgruppa for forvaltning. Partene kan vedta fravik/tiltak som trer i kraft kommende fiskesesong. Lokale fiskerettshavere (TF/finske rettighetshavere) er representert i alle faser av forvaltningsarbeidet. «Gytebestandsmål er det nok gytelaks?», 11. desember