Statusrapport for Tanavassdraget 2012

Transkript

1 Statusrapport for Tanavassdraget 2012 Norsk sammendrag: Overvåkningsgruppen og dens mandat En permanent overvåknings- og forskningsgruppe ble formelt opprettet i februar 2010 gjennom en gjensidig intensjonsavtale mellom det finske Landbruks- og Skogbruksministeriet og det norske Miljøverndepartementet. Viktige punkt i mandatet er at gruppen skal levere en årlig rapport som skal inneholde en vurdering av bestandsstatus, evaluering av forvaltningen og råd om relevant overvåkning og forskning. Dette er gruppens første rapport. Laksen og fisket i Tana Tana er et grensevassdrag mellom Norge og Finland, med et nedslagsfelt på km 2 og med flere små og store sideelver som til sammen gir over km elvestrekning tilgjengelig for oppvandrende laks. Tana er i dag et av få gjenværende store laksevassdrag som er lite påvirket av menneskelig aktivitet (bortsett fra fiske), og som stadig har stor oppvandring av laks. I Tana finner man verdens største bestand av Atlantisk laks, med årlige fangster i vassdraget på mellom 70 og 250 tonn, noe som tilsvarer et gjennomsnitt på laks fanget hvert år. I Tana finner man bort i mot 30 ulike populasjoner av laks, og disse viser en bred variasjon i livshistorie. Sjøalder varierer fra ensjøvinter til femsjøvinters laks, og i tillegg kommer en rekke ulike varianter av flergangsgytende laks. Andelen rømt oppdrettslaks i Tana har så langt vært lav i fangstene om sommeren, men andelen rømt laks etter fiskesesongens slutt er lite kjent. I elvefisket i Tana brukes ulike garnbaserte metoder som stengsel, stågarn, kastenot og drivgarn. I tillegg fiskes det mye med stang. De siste fem årene har stangfangsten stått for rundt 60 % av totalfangsten i vassdraget, og den relative fordelingen av laks på ulike metoder har vært forholdsvis stabil de siste 30 årene. Det meste av fisket i hovedelva i Tana, særlig i nedre og midtre del, er et fiske på blandete bestander. Telemetristudier indikerer at beskatningsraten i elvefisket kan være på over 60 %, og sammen med sjølaksefisket er det antatt at den effektive totale beskatningsraten for noen bestander i Tana kan være opp mot 90 %. Forvaltning av Tanalaks Både Norge og Finland (gjennom EU) er medlemmer av den Nord-Atlantiske laksebevaringsorganisasjonen (NASCO), som er en internasjonal organisasjon som har som målsetting å bevare, gjenoppbygge, forbedre og rasjonelt forvalte laks. Fisket i Tana reguleres av en bilateral overenskomst mellom Norge og Finland, og denne har blitt fremforhandlet mellom landenes Utenriksdepartement, samt Miljøverndepartementet i Norge og det Finske Skogs- og Landbruksministeriet. Den siste overenskomsten er fra Turistfisket er regulert regionalt i både Norge (Miljøvernavdelingen hos Fylkesmannen i Finnmark) og Finland (Fiskeriavdelingen ved Senter for Økonomisk Utvikling, Transport og Miljø i Lappland). Turistfisket kan reguleres årlig. Lokale organisasjoner i begge land, særlig det nyetablerte Tanavassdragets Fiskeforvaltning på norsk side, spiller også en rolle i forvaltningen av fisket. Sjølaksefisket langs kysten av Norge reguleres nasjonalt, og det har de siste årene blitt innført restriktive tiltak.

2 Lokal/tradisjonell kunnskap Gruppen erkjenner at lokal/tradisjonell (økologisk) kunnskap kan bidra positivt, og vil derfor etterstrebe og inkorporere relevant kunnskap av denne typen i sitt arbeid. Noen kjente lokale argument blir diskutert: Predasjon er en faktor som lokalt ofte pekes på som en trussel mot laksen. Det er svært lite biologisk grunnlag for å argumentere at naturlig forekommende predatorer er en trussel mot laksen, tvert imot må predasjon bli sett på som en nødvendig og naturlig del av de økosystemene laksen lever i og det er sjelden mulig å måle noen negative effekter fra predasjon. Den beste måten å motvirke potensielle negative effekter av predasjon er å sørge for at bestandenes gytebestandsmål er nådd slik at bestandene er fullrekruttert på en årlig basis. Andre lokale argumenter som diskuteres og tilbakevises i rapporten inkluderer naturlig variasjon, økt antall turistfiskere og færre garn. Trusselfaktorer En oversikt over trusselfaktorer i Tana viser at overbeskatning av laks underveis i ulike deler av gytevandringen til laksen er den viktigste trusselen mot laksen i Tana. Det er få eller ingen negative effekter fra andre menneskeskapte aktiviteter som forurensning, vassdragsregulering eller oppdrett. Steinulke er en relativt nyintrodusert art i Utsjoki, og denne fisken driver nå og sprer seg både oppog nedstrøms i selve hovedelva. I Utsjoki blir steinulka primært funnet i områder med lite laks. Overvåkning Langtids overvåkning av laks i Tana startet i sin nåværende form på 1970-tallet, og denne overvåkningen er i dag et av de viktigste grunnlagene vi har for evaluering av bestandsstatus. De viktigste elementene i overvåkningsprogrammet er fangst- og fiskestatistikk, fangstprøver (hovedsakelig skjellprøver), og estimering av yngeltetthet ved en rekke faste elfiskestasjoner. Andre overvåkningsmetoder som har blitt utført over kortere tidsperspektiv er telling av både oppvandrende og nedvandrende laks i elvene Utsjoki og Lákšjohka. Telling av gyteklar voksen laks har blitt utført i to sideelver siden Moderne sonarutstyr for telling av oppvandrende laks vil bli utprøvd framover i noen større sideelver (Kárášjohka, Máskejohka). Evaluering av bestandsstatus og forvaltningsanbefalinger Evaluering av bestandsstatus er målbasert, i tråd med anbefalingene i føre var-prinsippet fra NASCO. Prosedyren som er fulgt er (1) definering av bestandsspesifikke gytebestandsmål (mengden gytende hunnlaks som behøves for å fylle produksjonspotensialet til en bestand), (2) et estimat på antallet gytende hunnlaks i en bestand etter en fiskesesong, og (3) en sammenligning av gytebestandsmål og estimert antall gytelaks. Det er satt gytebestandsmål for seks norske sideelver, og evaluering av gytebestand i forhold til mål blir gjort for fem av disse: Máskejohka, Lákšjohka, Válljohka, Kárášjohka og Iešjohka. Den sjette sideelven, Leavvajohka, er utelatt ettersom vassdraget blir lite besøkt av fiskere (noe som gjør det vanskelig å estimere gytebestand basert på fangst).

3 Evalueringen av gytebestand i alle de fem sideelvene viser at måloppnåelsen de siste årene har vært svært dårlig i Tanavassdraget. Ingen av de evaluerte sideelvene har nådd gytebestandsmålene sine i perioden , og i de fleste årene er gytebestandene langt under målene. Den beste måloppnåelsen ble observert i den nederste sideelven, Máskejohka, i 2010 med 64 %. I midtre del av Tanavassdraget var måloppnåelsen dårligere, opp til 50 % i Válljohka i 2006 og 25 % i Lákšjohka i 2006 og I øvre del av Tanavassdraget er beste observerte måloppnåelse 35 % i Iešjohka i 2008 og 20 % i Kárášjohka i 2008 og Dårlig måloppnåelse fører til at eggdeponeringen, og følgelig også smoltproduksjonen, de siste årene har vært langt under produksjonspotensialet til hver enkelt sideelv. I den samme tidsperioden har nærliggende lakseelver øst og vest for Tana hatt en sterk bestandsutvikling med flere rekordår, noe som indikerer at det ikke er naturlige årsaker til den dårlige måloppnåelsen i Tana (for eksempel kan den dårlige måloppnåelsen ikke skyldes at forhold i havet har gitt dårlig overlevelse der). Laks fra Tanavassdraget blir fanget over et stort område, først i det ytre kystfisket av Finnmark, Troms og Nordland, så i fjordfisket i Tanafjorden, deretter elvefisket i hovedelva, og til sist fisket i hver enkelt sideelv. Det er kun fisket i sideelvene som er et fiske på enkeltbestand, fisket i de andre områdene er et fiske på blandete bestander. Fiskeriene etter Tanalaks må ses på som en sekvens, der laksen som er tilgjengelig for fiske i et område er de laksene som overlevde fisket i foregående område. Bestandene i Tanavassdraget blir dermed utsatt for et press gjennom en sekvensiell akkumulert beskatning som fører til et høyt totalt beskatningstrykk selv om effektiviteten i fisket i de ulike områdene hver for seg ikke er særlig høy. Den totale beskatningsraten ble estimert for de fem evaluerte bestandene i 2009 og 2010 basert på følgende data: (1) enten fangst eller fisketelling fra hver sideelv, (2) en estimert bestandsspesifikk fangst fra hovedelva (finnes ved å kombinere fangststatistikk og genetisk bestandsidentifiserte data), og (3) en estimert bestandsspesifikk fangst fra sjølaksefisket (fra fangststatistikk, genetiske bestandsidentifiserte data fra 2008 og eldre merkedata fra kysten av Nord-Norge). Den laveste totale beskatningen ble funnet i den nederste norske sideelven, Máskejohka, med 59 % i 2010 og 66 % i Estimatene for total beskatning var høyere i midtre og øvre del av Tanavassdraget, opp til 91 % i Iešjohka i 2009, 90 % i Válljohka 2009, 86 % i Kárášjohka 2009 og 73 % i Lákšjohka Den estimerte beskatningen i ulike fiskeri viser noen markerte bestandsforskjeller, særlig når en sammenligner nedre og øvre del av Tanavassdraget. For alle de evaluerte bestandene, så er % av total fangst tatt i sjølaksefisket (med høyest fangsttrykk for de bestandene som har høy andel flersjøvinterlaks). Andelen fanget i hovedelva varierer betydelig. I Máskejohka, den nederste sideelven, så står hovedelvfisket for rundt 11 % av total fangst, mens i Iešjohka, en av de øverste sideelvene, står hovedelvfisket for rundt %. Det er også noen forskjeller i hvilken grad fisket i selve sideelvene bidrar, med rundt 30 % av total fangst av Máskejohka-laks tatt i selve Máskejohka mens kun 10 % av total fangst av Iešjohka-laks ble fanget i Iešjohka. Overbeskatning som trusselfaktor er definert som graden av reduksjon i gytebestand under gytebestandsmål som kan tilskrives beskatning. Etter denne definisjonen så er det betydelig overbeskatning av bestandene i alle de fem sideelvene både i 2009 og 2010, med 90 % fangstmortalitet for Iešjohka-laks i 2009 som det verste eksempelet.

4 Estimatene på maksimal bærekraftig beskatning (definert som det maksimale beskatningsnivået som en bestand kan tåle dersom gytebestandsmålet skal oppnås) viser at noen av bestandene er nedfisket til et punkt hvor det beskattbare overskuddet er svært lavt eller til og med ikkeeksisterende. I Iešjohka (2009), Kárášjohka (2009 og 2010) og Lákšjohka (2009 og 2010) var maksimal bærekraftig avkastning 0 %. Det vil si at disse bestandene var under gytebestandsmålet allerede før de ble fangstet på i sjølaksefisket. De høyeste estimatene på maksimal bærekraftig beskatning ble funnet i Válljohka med 73 % i 2010 og 65 % i Ettersom kun fem sideelver brukes i evalueringen av status, er det naturlig å reise spørsmålet om i hvilken grad situasjonen i disse er relevant for resten av vassdraget. Det er to viktige faktorer som må tas i betraktning her: (1) problemene som skapes av høy akkumulert sekvensiell beskatning er sannsynligvis felles for alle bestandene i Tana, og (2) den manglende måloppnåelsen som man ser i de fem evaluerte sideelvene er, i seg selv, et tilstrekkelig argument for å anbefale reguleringsendringer i de områdene hvor det foregår et fiske på blandete bestander hvor laks fra de fem evaluerte sideelvene blir påvirket. Av dette følger at en regulering av fisket på blandete bestander og fisket i sideelvene som bringer total beskatning av de fem evaluerte elvene ned på et bærekraftig nivå, vil være en regulering som også er riktig for de andre bestandene i Tana. Et enkelt regnestykke kan illustrere faren med å bare regulere fisket i enkeltområder og dermed ignorere konsekvensen av at beskatningen er sekvensiell og akkumulert. Ved hjelp av Iešjohkabestanden som et regneeksempel, så kan behovet for en sammenhengende regulering av hele beskatningssekvensen (kyst fjord hovedelv sideelv) demonstreres. For eksempel, så vil fjerning av kystfisket føre til at bare 3 % mer av det totale innsiget overlever til gyting, til tross for at kystfisket i dag fanger rundt 20 % av innsiget. Den samme økningen på 3 % vil være resultatet av å stenge alt fiske i den nedre norske delen av hovedelva. En liten senking av fiskeintensiteten i alle deler av beskatningssekvensen vil resultere at 13 % mer av totalinnsiget overlever til gyting. Anbefalinger for forvaltningen: 1) Måloppnåelsen er svært dårlig i de fem evaluerte sideelvene i Tana. Beskatningsestimatene viser et høyt akkumulert sekvensielt beskatningstrykk som ikke er bærekraftig. Dette totale trykket må reduseres ned til et nivå som gjør det mer sannsynlig at bestandene når gytebestandsmålene på årlig basis. 2) Den sekvensielle beskatningen innebærer at den eneste effektive måten å redusere totalt beskatningstrykk på er å redusere effektiviteten til alt fiske i hele sekvensen. 3) Nye reguleringer må være mål-spesifikke. Dette er en særlig utfordring for fiske på blandete bestander, og en spesifikt tilpasset overvåkning er nødvendig for å sikre tilstrekkelig kunnskapsnivå. Et eksempel på slik overvåkning er den nåværende kombinasjonen av genetisk bestandsidentifisering (prosjektene Genmix og Kolarctic) og fisketelling i sideelver (video, DIDSON). 4) Den negative trenden for flersjøvinterlaks i Tana tilsier at det er et påtrengende behov for reguleringstiltak som har til hensikt å redusere beskatningstrykket for stor laks. 5) Genetisk bestandsidentifisering av skjellprøver fra hovedelva demonstrerer en høy beskatning av de store eggprodusentene (flersjøvinterlaks og flergangsgytere) som hører til sideelvene i Tanavassdraget. En stor del av denne beskatningen finner sted tidlig i sesongen.

5 Det er derfor tilrådelig å redusere beskatningsraten i fisket på blandete bestander (både kyst og hovedelv) i de første ukene av nåværende sesong (mai og juni). Følgende prinsipp anbefales for en fremtidig forvaltning av laksen i Tana: 1) Reguleringen må bygges rundt bruk av bestandsspesifikke forvaltningsmål. 2) Evalueringen av måloppnåelse må spesifikt være kunnskapsbasert, med en klar og spesifikk forplikting til et overvåkningsprogram som gir de data som er nødvendig for evaluering av forvaltningsmål. 3) Det må være en innebygget fleksibilitet i fiskereglene. Denne fleksibiliteten må tillate implementering av reguleringstiltak både innenfor og mellom sesonger. Reguleringer innenfor sesong er nødvendig for å raskt motvirke lavt innsig (eller andre uventede hendelser som krever strakstiltak, for eksempel særlig lav vannstand) og dermed øke sannsynligheten for at forvaltningsmål blir nådd. 4) En særlig egnet form for fleksibilitet er tiltak som er forhåndsspesifisert og eksplisitt gitt i avtalen mellom landene. Vilkår for implementering av disse forhåndsspesifiserte tiltakene kan være gitte miljøforhold eller gitte bestandssituasjoner, for eksempel i forhold til vannstand eller innsigsstørrelse. Ettersom slike tiltak er forhåndsspesifisert, så vil de raskt kunne innføres uten tunge og langdryge høringsprosesser. 5) For å styrke og forenkle arbeidet med fangststatistikk, så er det helt nødvendig med umiddelbare og nøyaktige fangstrapporter fra alle som fisker i Tana. Dette bør formaliseres i overenskomsten som en personlig forpliktelse for alle. Anbefalinger for langtidsovervåkning Evaluering av bestandsstatus innenfor et adaptivt kunnskapsbasert forvaltningsregime bør baseres på best mulig overvåkningsdata, som innhentes gjennom et konsistent, langtids overvåkningsprogram. Et slikt program bør gi (1) detaljert og nøyaktig fangststatistikk fra alle de ulike områdene og fiskeriene i vassdraget, (2) skjellprøver fra blandet bestand-fisket som kan gi livshistoriedata og tillater genetisk bestandsidentifisering, og (3) nøyaktig fisketelling, enten av fisk som vandrer inn i sideelver, eller i form av telling av gytefisk etter sesongslutt. Det er stor variasjon i beskatningsraten som de enkelte bestandene blir utsatt for i de ulike fiskeriene. For eksempel er beskatningstrykket i hovedelva lavere for bestandene i nedre del av Tana enn bestandene i øvre del. Dette tilsier at en langtids overvåkning må ha en romlig oppløsning som skiller mellom nedre, midtre og øvre del av vassdraget. Gruppen ønsker sterkt å finne arenaer som tillater kommunikasjon av lokal miljøkunnskap til gruppen og disseminering av forskningskunnskap til lokale på en tilgjengelig måte. Det er en klar mangel på langtids forutsigbarhet i forsknings- og overvåkningsaktivitetene i Tana, noe som gjør det vanskelig å planlegge mer enn 1-2 år fremover. Gruppen vil derfor sterkt anbefale at det etableres et felles norsk-finsk forsknings- og overvåkningsprogram for Tana. Et slikt program, med detaljer for innhold, bør bygges inn i overenskomsten på en forpliktende måte. Anbefalinger for overvåkning i 2012

6 Følgende aktiviteter, som i stor grad følger prioriteringene for 2011, anbefales prioritert i 2012: fangststatistikk, skjellprøver, genetisk bestandsidentifisering av skjellprøver fra hovedelva, videotelling i Utsjoki og Lákšjohka, videre utvikling av akustisk telling av voksen laks i Kárášjohka og/eller Máskejohka samt yngelovervåking. Forskningsbehov Evaluering av status baserer seg på bruk av gytebestandsmål. For øyeblikket er det etablert egnede gytebestandsmål kun for seks norske sideelver, noe som betyr at viktige deler av vassdraget mangler i statusevalueringen. Det er derfor behov for forskning på følgende: 1) Gytebestandsmål må etableres for hovedelva, Anárjohka/Inarijoki og de fleste finske sideelvene. 2) En prosedyre for evaluering av gytebestandsmål i områder med fiske på blandete bestander må etableres.