Heldagsprøve vår Oppgave 4 Analyse av «Drøm fra Disneyland»

Transkript

1 Heldagsprøve vår Oppgave 4 Analyse av «Drøm fra Disneyland» «Drøm fra Disneyland» er en kronikk skrevet av Kent Andersen og Christian Tybring-Gjedde, som er publisert i Aftenposten 27. august Begge sitter med høye verv i Oslo Frp, Tybring-Gjedde er også stortingsrepresentant for samme parti 1. Teksten vender seg nok mot alle Aftenpostens lesere, og dermed en forholdsvis stor del av Norges befolkning, men den primære målgruppen er nok de som kan tenkes å ville stemme på Fremskrittspartiet, eller som allerede gjør det. Den er et innlegg i debatten omkring norsk kultur, som er en debatt med linjer som kan trekkes helt tilbake til nasjonsbyggingen fra 1814 og utover, og som særlig har blitt bragt på bane de siste årene i sammenheng med innvandringsdebatten. Teksten tar opp temaet kultur og flerkultur, og gjennom det også innvandringspolitikk. Innvandringspolitikk er en av de store sakene til Frp, og teksten framstår som ganske farget av det politiske ståstedet til skribentene. Teksten er delvis bygget opp som en rekke ubesvarte spørsmål omkring temaet flerkultur, og den politiske fargingen blir her ytterligere understreket når spørsmålene stilles direkte til «etterkrigstidens samfunnsarkitekt, Arbeiderpartiet». Omtalen som samfunnsarkitekt kan nok ikke regnes som en hedersbetegnelse i denne sammenhengen, men heller et uttrykk for hvordan Andersen og Tybring-Gjedde mener Arbeiderpartiet gjennom etterkrigstiden har vært opptatt av å forme Norge i sitt bilde, et bilde Frp ikke mener er det beste. Teksten spiller mye på følelser, patos, helt fra første avsnitt av brødteksten som starter med «vi som er glad i Norge». Her forsøker kronikkforfatterne å spille på patos og styrke sin etos, eller «truverdet til sendaren» 2, gjennom nasjonalfølelsen. Hvem er vel ikke glade i Norge? Det kan også tenkes at de mer eller mindre bevisst forsøker å undergrave etosen og patosen til sin motstander, her Arbeiderpartiet, gjennom å omtale «vi som er glad i Norge». Vi brukes for å ekskludere alle de som ikke er enige i det kronikkforfatterne, og underforstått Frp, sier og mener, og dermed antyde at de andre, underforstått Arbeiderpartiet, ikke er like glade i Norge. Det er også andre eksempler i teksten på bruk av plussord og aller mest minusord for å styrke patos, eksempelvis «fellesskapet forvitrer og undergraves», «å dolke (vår egen kultur) i ryggen» og «rive landet vårt i filler». Et annet grep som er tatt tilsynelatende for å styrke tillitten til avsender på bekostning av motparten, er å markere en distanse til det motstanderen står for, gjennom fremmedgjøring 1 Andersen& Tybring- Gjedde Dahl m.fl. 2008:289 Side 1 av 5

2 og ironi. Et eksempel på det første er når Andersen og Tybring-Gjedde skriver om at Arbeiderpartiet ønsker å erstatte norsk kultur med «noe dere kaller flerkultur». De antyder at begrepet flerkultur er fremmed for dem, og at det Ap «kaller flerkultur» egentlig burde vært kalt noe annet, og at det kanskje er en forskjønnende omskriving. De forsøker også et stykke ut i kronikken «å beskrive et slikt sosialdemokratisk mål», og omtaler det tilsynelatende i veldig positive ordelag. Her er det benyttet en stor overvekt av plussord, som «en enhet av forståelse, respekt og dialog» og «lever sammen i harmoni». De overdrevent positive ordene og vendingene er benyttet så hyppig at det framstår som i all hovedsak ironi, og understrekes ytterligere gjennom omtalen av disse sosialdemokratiske målene til slutt som «intensjonen og den gode drømmen». I motsetning til den utstrakte bruken av patos i teksten, og de virkemidlene som er benyttet for å styrke etos, så bruker ikke skribentene noen stor del av teksten på logos. Det kan selvsagt skyldes at tema for kronikken ikke innebærer mange lett kvantifiserbare verdier, det er ikke lett å tallfeste kultur. Det som derimot kan tallfestes er innvandring, og kronikkforfatternes påstand om at det hvert år kommer, og får bosette seg, «tusenvis av asylsøkere, henteektefeller, familier samt et lite antall flyktninger» til Norge. Dette påståtte skjeve forholdet mellom hvor mange innvandrere som kommer til landet og hvor mange av dem som faktisk er reelle flyktninger, kan forholdsvis enkelt enten understøttes eller falsifiseres med statistikk. Hvorfor det ikke er gjort i denne kronikken, vites ikke, det kan være et forsøk på å stikke seg unna bevisbyrden, og dermed en argumentasjonsfeil, eller det kan være at Andersen og Tybring-Gjedde ikke anså det som formålstjenlig å ta med mer tallmateriale eller henvise til kilder. Et sted i teksten logos faktisk benyttes, er når kronikkforfatterne forsvarer det store fokuset på planer og mål. De begrunner det med at «før en starter en prosess som endrer landet vårt for all fremtid, så burde man være i stand til å redegjøre for hva målene med endringene er, samt å fremlegge planer som viser hvordan målet skal nås». Her spiller de på den allmenne oppfattelsen av at alle store beslutninger bør kunne begrunnes, og hevder at den prosessen som omtales ellers i teksten vil endre landet vårt for all framtid. Dette er nok ikke påstander som mange vil betvile, og akkurat dette avsnittet kan nok være med på å understøtte den generelle oppfattelsen av logos i teksten noe. Andersen og Tybring-Gjedde benytter også disposisjonen, dispositio, effektivt i teksten. Den starter med patos, for den spiller som nevnt tidligere på nasjonalfølelsen for å bygge tillit. Deretter stiller den spørsmål til motstanderen for å belyse tema, og forsøker gjennom et forsøk på å resonnere seg fram til et svar på spørsmålene å bryte ned tilliten, Side 2 av 5

3 etosen, til den andre parten. Så presenterer de sin egen løsning på problemet de pekte på i begynnelsen av teksten, og forsøker å presentere sin egen oppskrift på norsk kultur. Ja, de hevder til og med at slik er det, og at temaet er «[sic] Ferdig diskutert» De avslutter teksten med å slå fast at Arbeiderpartiets tanker og mål om flerkultur er en «drøm fra Disneyland», som tittelen, og at Andersen og Tybring-Gjedde aldri vil hjelpe til med å «bytte ut norsk kultur med flerkultur», selv ikke «om noen satte opp en plakat med «skutt blir den som». De lar det ikke stå igjen noen tvil om hva de mener, og forsøker nok enda en gang å spille på patos ved å vise sin prinsippfasthet. Det kan virke som de har forsøkt å moderere seg noe i starten, for å klare å holde på leseren, for sakte å overbevise om at de har rett og de andre tar feil, og krone det hele med en bastant påstand om at det kronikkforfatterne står for, er det eneste som kan unngå å «rive landet vårt i filler». Skribentenes bruk av patos kan nok i visse tilfeller bikke over mot rene argumentasjonsfeil. Dette gjelder særlig i forsøkene på å undergrave motpartens etos og delvis seriøsitet, hvor de degraderes til «naive kulturrelativister» og et «hylekor». Dette kan karakteriseres som argumentum ad hominem, «å ta mannen, ikke ballen» 3. Et annet eksempel er mot slutten av teksten hvor Andersen og Tybring-Gjedde hevder de har definisjonen på norsk kultur «Ferdig diskutert.» Det virker mest som de begrunner dette med sin autoritet, og påtar seg en slags definisjonsrett. Det kan nok best karakteriseres som argumentum ad verecundiam, Å presentere standpunktet som rett fordi en autoritet sier at det er rett 4. Overdrevent bruk av følelser, «argumentum ad misericordiam», som virkemiddel defineres også som argumentasjonsfeil 5, det samme gjelder også bruk av medlidenhet 6 som et eget virkemiddel, begge deler kan sies å forekomme blant annet i setningen der forfatterne skriver «Vi hører også naive og overflatiske kulturrealister stemple oss som sjåvinister», og dermed tilsynelatende prøver å få leserens medlidenhet. Medlidenheten kan her være et effektivt virkemiddel, men hører ikke hjemme i en saklig debatt. Språket i kronikken er preget av at skribentene ønsker å overbevise, og er tydelig sikre i sin sak. Det er preget av mange ladde ord, og patos er som nevnt tidligere et gjennomgangstema. Det kan nok i hovedsak forklares med at skribentene bruker det som et virkemiddel for å overbevise leseren om at de har rett, men det kan kanskje også for å bidra til å polarisere debatten, og dermed gjøre avstanden mellom partene større. I en saklig debatt dominert av logos er det neppe formålstjenlig, det kan nok heller bidra til å gjøre det 3 Sandvik 1995:302 4 Sandvik 1995:312 5 Sandvik 1995: Sandvik 1995:307 Side 3 av 5

4 vanskeligere å skille ut de holdbare argumentene. I en debatt hvor det er lengre mellom de målbare størrelsene, og hvor subjektive meninger i større grad dominerer, kan det derimot tenkes å bidra til å drive flere ut mot ytterpunktene i debatten, i dette tilfellet blant annet Frp. Tema for teksten syntes fra innledningen å skulle være norsk kultur, men tar ganske fort en vending i retning innvandringspolitikk. Dette er kanskje ikke noen stor overraskelse, da innvandring synes å være en av de viktigste sakene for Fremskrittspartiet, nest etter skattelette. Debatten omkring norsk kultur er ikke ny, men den har blusset opp de siste årene, og blir kanskje ekstra vanskelig av at kultur er så vanskelig å måle objektivt. Kvaliteten på kulturen er en objektiv ting, og selv om en kan kvantifisere midlene som går til kultur over statsbudsjett og liknende, så finnes det ingen måte å undersøke om midlene går til «norsk» kultur, som Andersen og Tybring-Gjedde er så opptatt av å verne om. Dermed blir det nærmest umulig å slå fast om det faktisk skjer en utvanning av norsk kultur, eller nøyaktig hva som er konsekvensene av denne flerkulturen spaltistene her er så redde for. En ting det også virker som at Tybring-Gjedde og Andersen glemmer, er det faktum at den kulturen de definerer som norsk, også på et tidspunkt kom hit fra utlandet, treskjæringen fra Tyskland 7, med mønstre fra middelhavsområdet 8, folkedraktene delvis fra Øst-Europa, religionen fra Midtøsten og språket i stor grad fra Danmark, ispedd elementer fra andre land. Noe av denne kulturen har selvfølgelig vært her i landet og fått utvikle seg lenge til noe som har blitt ganske særnorsk, men det er ikke mye som peker mot at det samme ikke vil skje med nye kulturelle impulser som kommer hit til landet, selv om de som bringer det hit ikke snakker på samme måte som Andersen og Tybring-Gjedde. 7 Steigan 1997: Steigan 1997:19 Side 4 av 5

5 Kilder: Andersen, K., Tybring-Gjedde, C. ( ) Drøm fra Disneyland. Aftenposten, Oslo Dahl,B.H., Engelstad, A., Engelstad, I., Halvorsen, E.B., Jemterud, I., Torp, A. og Zandjani, C. (2008) Grip teksten. Norsk Vg3. Studieforberedende utdanningsprogram. Aschehoug, Oslo. Sandvik, M. (1995) Argumentasjonsanalyse, i Svennevig, J., Sandvik, M. og Vagle, W. Tilnærminger til tekst: Modeller for språklig tekstanalyse, , Landslaget for norskundervisning (LNU), Cappelen Akademisk Forlag AS, Oslo. Steigan, P. (1997) CAPLEX leksikon. Cappelen, Oslo. Taule, R. (2008) Escolas ordbok bokmål. Escola forlag AS, Garnes Side 5 av 5