Unntaket fra skjevdeling i ekteskapsloven 59 annet ledd

Transkript

1 Unntaket fra skjevdeling i ekteskapsloven 59 annet ledd Om når retten til skjevdeling vil føre til et åpenbart urimelig resultat Kandidatnummer: 594 Leveringsfrist: Antall ord:

2 Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING Tema og problemstilling Metodebruk i lys av endrede samfunnsforhold Fremstillingen videre Historikk og hensyn Bakgrunnen for ekteskapsloven 59 første ledd Bakgrunnen for ekteskapsloven 59 annet ledd RETTSLIGE UTGANGSPUNKTER Generelt om el. 59 annet ledd Særlig om forholdet mellom ekteskapsloven 59 første ledd og annet ledd De lege lata Reelle hensyn ved anvendelsen av el. 59(1) TERSKELEN ÅPENBART URIMELIG Generelt om terskelen Ordlyd Juridisk teori Høyesterett Reelle hensyn Lagmannsrettens avgjørelser Lagmannsrettens rettskildebruk EKTEFELLENES ØKONOMISKE SITUASJON Generelt Det økonomiske resultatet Særlig om ektefellenes økonomiske situasjon for fremtiden EKTESKAPETS VARIGHET Generelt om ekteskapets varighet Hvor lange ekteskap kreves? Samboerskap forut for ekteskapsinngåelsen Oppsummering EKTEFELLENES INNSATS FOR FAMILIEN Generelt i

3 6.2 Innsatsfaktoren i el. 59 første og annet ledd Beregning av innsats Hvor mye innsats kreves Typetilfeller fra lagmannsrettene Økonomisk innsats Hovedansvaret hjemme Stell, pleie og omsorg ANDRE MOMENTER Generelt om andre momenter De ulike skjevdelingspostene Særlig om skjevdelingsverdier som stammer fra tidligere deling mellom ektefellene etter el. 59(4) Særlig om skjevdeling etter el. 59(3) Hva boet består av Næringsvirksomhet Gjenlevende ektefelles stilling etter el. 59(2) HELT ELLER DELVIS FALLE BORT Generelt om reduksjon og bortfall De økonomiske realiteter AVSLUTTENDE BETRAKTNINGER LITTERATURLISTE ii

4 1 Innledning 1.1 Tema og problemstilling Tema for oppgaven er unntaket fra hovedregelen om skjevdeling i ekteskapsloven 59(2). 1 Bestemmelsen er for det første relevant ved delingen av ektefellenes verdier ved separasjon og skilsmisse. 2 Bestemmelsen er for det andre relevant ved et sammensatt skifte mellom lengstlevende ektefelle og førsteavdødes arvinger når retten til uskifte ikke blir benyttet, jf. el. 77(1). En forutsetning for skjevdelingsregelens anvendelse er at skjevdelingsmidlene befinner seg i formue som er felleseie, se el. 56 og 42 forutsetningsvis. Hovedregelen etter ekteskapsloven er at ektefellenes verdier skal deles likt, jf. el. 58(1). En ektefelle kan likevel kreve å holde enkelte verdier utenfor delingen ved skjevdeling, jf. el. 59(1). Formue som kan skjevdeles i henhold til ekteskapsloven 59(1) er verdier ektefellen har tatt med seg inn i ekteskapet, verdier ektefellen har fått i arv under ekteskapet og verdier ektefellen har mottatt i gave fra andre enn ektefellen under ekteskapet. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at det i 2013 var nordmenn som mottok avgiftspliktig arv, hvorav den gjennomsnittlige mottaker fikk 1,35 millioner kroner. Videre var det nordmenn samme år som mottok avgiftspliktige gaver, og til sammen mottok de millioner kroner. 3 Da arveavgiften opphørte i 2014, finnes det ikke nyere statistikk. Det må likevel antas at nordmenn fortsatt i dag mottar betydelige verdier i arv og i gave som i utgangspunktet vil være gjenstand for skjevdeling etter ekteskapsloven 59(1). I tillegg må det legges til grunn at det ikke er ubetydelige verdier den gjengse ektefelle tar med seg inn i ekteskapet. Dette fordi gjennomsnittsalderen for inngåelse av ekteskap er 38,2 år for menn og 34,8 år for kvinner, 4 og henholdsvis 34,6 år og 31,9 år for førstegansviede menn og kvinner. 5 Når dette sees i sammenheng med at det i 2017 var hele ektepar som ble skilt i Norge og videre ytterligere ektepar som ble separert, 6 er skjevdelingsregelen i ekteskapsloven 59 høyst aktuell. Når det etter dette må legges til grunn at det i flere ekteskap er betydelige summer en ektefelle ikke må dele med den andre ektefellen ved ekteskapets opphør, vil det lett kunne oppstå tilfeller som ansees som lite rimelige. For eksempel vil det normalt være lite rimelig om den ene ektefellen kan skjevdele hele sin formue etter et langvarig ekteskap, dersom dette medfører at Lov 4. Juli 1991 nr. 47 Jf. bestemmelsens plassering i ekteskapsloven kapittel 12 Statistisk sentralbyrå (2015) Statistisk sentralbyrå (2017 C) Statistisk sentralbyrå (2017 D) Statistisk sentralbyrå (2017 A) 1

5 den andre ektefellen står tomhendt igjen. Ekteskapsloven 59(2) bestemmer at [v]il retten til å utta midler etter første ledd føre til et åpenbart urimelig resultat, kan den helt eller delvis falle bort. I denne oppgaven skal jeg undersøke hvordan vilkåret åpenbart urimelig resultat i el. 59(2) praktiseres. 1.2 Metodebruk i lys av endrede samfunnsforhold Høyesterett har behandlet spørsmålet om skjevdeling vil føre til et åpenbart urimelig resultat etter el. 59(2) totalt fire ganger og aldri kommet til at et skjevdelingskrav må reduseres eller falle bort etter bestemmelsen. 7 Til tross for at det finnes fire avgjørelser, er ikke rettstilstanden av den grunn totalt avklart, se mer om dette under punkt 3.4. Lagmannsrettene har imidlertid en rekke ganger tatt stilling til spørsmålet. Jeg skal i denne oppgaven først se på innholdet i unntaksregelen ved å anvende ordlyden, forarbeidene, Høyesterett sin praksis, reelle hensyn og juridisk teori. Deretter skal jeg analysere et utvalg av avgjørelser fra lagmannsrettene og undersøke om de er i tråd med det øvrige rettskildebildet. Lagmannsrettens avgjørelser vil i seg selv ha begrenset rettskildemessig vekt. Likevel kan de ha stor praktisk betydning. Lødrup fremhever at praktiserende advokater ofte vil ha nytte av kunnskap om lagmannsrettens avgjørelser når de skal prosedere en sak for lagmannsretten. 8 Trolig hevder han dette fordi lagmannsrettene og tingrettene, i fravær av høyesterettspraksis på området, normalt vil se hen til sin egen praksis når lignende spørsmål kommer opp. Videre, som påpekt av Lødrup, er det i underrettene vi får et bredt tilfang av problemstillinger. 9 Særlig gjelder dette på familierettens område, hvor de fleste avgjørelsene behandles ferdig i tingrettene og i lagmannsrettene. 10 Argumentene som anføres av lagmannsretten kan dermed, om de har gode grunner for seg, trekke mot en bestemt løsning der resultatet ikke er klart. Den terskelen lagmannsrettene har lagt seg på kan også være av betydning når ektefellene selv skal prøve å komme frem til en skifteavtale, jf. el. 65. En utfordring når man ser lagmannsrettens praksis i sammenheng er at el. 59(2) er en skjønnsmessig unntaksbestemmelse. Dette innebærer at man kan oppstille retningslinjer for hvor lange ekteskap som kreves, hvor mye innsats en ektefelle må yte mv., uten at det nødvendigvis kan oppstilles klare vilkår for når et skjevdelingskrav kan reduseres etter el. 59(2) Rt s. 177, Rt s (mindretallet), Rt s. 767 og Rt s Lødrup (1984) s. 217 l.c. l.c. 2

6 En annen metodisk utfordring er at ekteskapslovutvalget som leverte sine utredninger til ekteskapsloven av 1991 ble nedsatt så tidlig som i 1971 og kom med sin andre utredning i Siden den gang har det skjedd store endringer i befolkningens samlivsmønster. Av størst betydning er at det har skjedd en gradvis økning i antall samboere fra 1980-tallet og frem til i dag. I 1990 var 10,5 prosent av alle par som levde sammen samboere. I 2016 hadde dette tallet steget til hele 28,4 prosent. 12 Dette er av betydning da flere samboere senere velger å gifte seg. Hvor mange som senere velger å gifte seg, har vi ikke konkrete tall på, men i følge statistisk sentralbyrå gjelder det ganske mange. 13 Som følge av dette hadde betydningen av samboerforhold naturligvis ingen stor plass i forarbeidene til ekteskapsloven. Dette innebærer at forarbeidene enkelte steder må leses i lys av den utviklingen som er skjedd. Dette kommer jeg særlig tilbake til under punkt Fremstillingen videre I kapittel 2 redegjør jeg for hva som er vurderingstemaet i el. 59(2). Deretter gjør jeg rede for forholdet mellom el. 59 første og annet ledd, og begrunner hvorfor det etter gjeldende rett skal foretas to separate vurderinger. I kapittel 3 beskriver jeg hvordan et samlet rettskildebilde tilsier at terskelen åpenbart urimelig i el. 59(2) er en snever unntaksregel. I kapittel 4 beskriver og vurderer jeg hvordan lagmannsrettene vektlegger de økonomiske resultatene i sakene. I kapittel 5 og 6 gjør jeg rede for hvordan de lovfestede retningslinjen ekteskapets varighet og ektefellenes innsats for familien i el. 59(2) skal forstås. Kapittel 7 tar for seg andre ulovfestede momenter som typisk vil være relevante i vurderingen etter el. 59(2). Listen av momenter er ikke uttømmende. I kapittel 8 drøfter jeg de ulike resultatene lagmannsrettene har kommet til i sakene hvor retten fant at unntaksbestemmelsen i el. 59(2) får anvendelse. Til slutt vil jeg i kapittel 9 komme med mine avsluttende vurderinger av el. 59(2) NOU 1987: 30 s. 11 Statistisk sentralbyrå (2017 B) s. 6 Statistisk sentralbyrå (2018 A) 3

7 1.4 Historikk og hensyn Bakgrunnen for ekteskapsloven 59 første ledd Før ekteskapsloven 1991 sin ikrafttredelse, gjaldt det en begrenset skjevdelingsrett etter lov om indgaaelse og opløsning av egteskap av (4) jf. 37. Skjevdeling etter 1918-loven 54(4) kunne bare skje når hertil finnes grunn. Høyesterett uttalte om bestemmelsen i blant annet Rt s. 447 at skjevdeling krevde særlige grunner og at avgjørelsen beror på en allsidig og konkret bedømmelse av hvorvidt likedeling av felleseiet vil virke urimelig, se side 449 i avgjørelsen. Dette innebar at en rimelighetsvurdering var innbakt i selve vilkåret for skjevdeling. Om endringen som kom med 1991-loven skriver Holmøy og Lødrup at den innebar at skjevdeling gikk fra å være et unntak i 1918-loven, til å bli hovedregelen i loven. 14 Ekteskapslovutvalget delte seg i et mindretall og i et flertall. Mindretallet i utvalget mente at skjevdeling fortsatt i 1991-loven burde være et unntak som skal bero på en konkret rimelighetsvurdering, men de fikk ikke gehør for sitt synspunkt. 15 Sentralt i diskusjonene sto de overordnede hensyn som ekteskapslovens delingsregler bygger på. Flertallet i ekteskapslovutvalget mente at skjevdeling skulle være hovedregelen og fremhevet særlig at likedelingsregelens berettigelse særlig er knyttet til erverv som er basert på den innsats ektefellene har ydet under ekteskapet. For skjevdelingspostene gjør ikke dette seg gjeldende, ifølge utvalget. 16 Justiskomiteen var enige med ekteskapslovutvalgets flertall og fant det blant annet rimelig at de verdier ektefellene skaper ved felles arbeidsinnsats mens de er gift bør deles likt i skifteoppgjøret. De fant det derimot ikke like rimelig at verdier som ikke er skapt gjennom fellesskapet skulle deles med den andre ektefellen. 17 Hovedpoenget til lovgiver synes dermed å ha vært at en ektefelle ved samlivets opphør skal nyte godt av de verdier som ektefellene har skapt under ekteskapet. Midler som den ene ektefelle har tatt meg seg inn i ekteskapet, eller fått i arv eller i gave, er derimot verdier som hadde oppstått uavhengig av ektefellenes innsats og samvirke. Den andre ektefellen skal dermed heller ikke nyte godt av de verdiene ved ekteskapets oppløsning. Det var således en klar lovgivervilje bak valget om å la skjevdelingen bli regelen der hvor vilkårene var oppfylt, uten at noen nærmere rimelighetsvurdering skulle foretas Holmøy (2001) s. 386 NOU 1987: 30 s. 130 og el. 59(1) NOU 1987: 30 s. 81 Innst.O. nr. 71 ( ) s.14 4

8 Et annet sentralt hensyn bak hovedregelen om krav på skjevdeling, var at man antok at ektefeller i mindre grad ville ha behov for å avtale særeie. 18 Det er imidlertid flere forskjeller mellom særeie og skjevdeling. Særeie forutsetter at begge ektefellene er enige om en slik ordning eller at det er fastsatt av giver/arvelater, jf. el. 42 jf. 54 og 48. Skjevdelingsregelen følger derimot direkte av loven, det kreves ikke enighet, jf. el. 59(1). Dette innebærer at skjevdelingsregelen er mer vidtgående i den forstand at den også rammer ektefeller som ikke skriver under på en ektepakt. Videre er formue som er særeie unntatt fra deling hvilket innebærer at ektefellen kan beholde selve eiendelen som er i særeie, mens skjevdeling kun gir en rett til å holde verdien utenfor likedelingen, jf. el. 42(1) og 59(1). Videre fremhever Sverdrup at særeie, i motsetning til skjevdeling, i utgangspunktet er et bruttokrav. Dette kan gi ulike utslag med tanke på hvor store verdier ektefellene får beholde i skifteoppgjøret. 19 Om en ektefelle har verdier som er gjenstand for skjevdeling eller eiendeler som er særeie, kan også ha betydning ved ekteskapets oppløsning ved død. Skjevdelingsmidler er en del av felleseiet, og dette medfører at gjenlevende ektefelle kan sitte i uskifte med verdiene, jf. al. 9(1). Derimot kan gjenlevende ektefelle som hovedregel ikke sitte i uskifte med førstavdødes særeie. Med mindre dette er avtalt i ektepakt eller arvingene samtykker, må de nevnte midler skiftes med de resterende arvingene, jf. al. 9(2) jf. el. 43(1). Oppsummert kan det sies at det både er likheter og forskjeller mellom særeie og skjevdeling. Dette innebærer at de to ordningene ikke vil ha fullt de samme rettsvirkningene for ektefellene. Ektefellene selv og eventuelle givere/arvelatere må dermed ikke bli lurt til å tro at behovet for særeie i dag er borte Bakgrunnen for ekteskapsloven 59 annet ledd Selv om flertallet i ekteskapslovutvalget og justiskomiteen fant at de beste grunner tilsa at skjevdeling ble hovedregelen, var de også enige om at regelen kunne slå uheldig ut. Retten til skjevdeling kunne dermed ikke gjelde uten unntak. Ekteskapslovutvalgets flertall uttalte i utredningen at [v]il skjevdeling f.eks. hvor ekteskapet har vært langvarig føre til åpenbart urimelige resultater i oppgjøret mellom ektefellene, bør loven inneholde en hjemmel til enten å nekte skjevdeling, eller begrense skjevdelingens omfang. 20 Også justiskomiteen uttalte at unntak fra skjevdeling måtte gjelde der hvor skjevdeling ville føre til urimelige resultater NOU 1987: 30 s. 129 Sverdrup (2013) s. 223 NOU 1987: 30 s. 84 Innst.O. nr. 71 ( ) s. 14 5

9 Ett av hensynene bak unntaksbestemmelsen i ekteskapsloven 59(2) var at en ubetinget rett på skjevdeling, ville kunne føre til at den andre ektefellen ble stilt i en urimelig dårlig økonomisk situasjon i oppgjøret. Ekteskapslovutvalget pekte særlig på at den andre ektefellen ikke skulle havne i en etter forholdene[ ]urimelig svak økonomisk stilling etter oppløsningen av ekteskapet. 22 En annen måte å se dette på er slik som Bekkedal hevder, å anse ekteskapet som et kontraktsforhold, hvor el. 59(2) er en av bestemmelsene som skal beskytte den svake part i kontraktsforholdet. 23 Ektefellenes økonomiske stilling er imidlertid etter forarbeidene ikke alene utslagsgivende, jf. ordbruken etter forholdene i ekteskapslovutvalgets utredning. 24 Ekteskapslovutvalget pekte særlig på de tilfeller hvor ekteskapet [har vært] langvarig og den annen ektefelles innsats har hatt vesentlig betydning for at midlene fortsatt er i behold. 25 Lødrup og Sverdrup peker på det typiske eksempelet at den ene ektefellen eier basisgoder som bolig, hytte mv. ved ekteskapsinngåelsen. Ektefellene har dermed ingen grunn til å spare, og den andre ektefellen kan bli stående på bar bakke etter et langvarig ekteskap etter hovedregelen om skjevdeling i el. 59(1). 26 Et annet hensyn bak unntaksbestemmelsen var tilsynelatende at en avtale om delvis særeie [vil] kunne bygge på den forutsetning at ektefellenes øvrige formue skal være gjenstand for deling. Og [s]kjevdeling vil i et slikt tilfelle kunne føre til åpenbart urimelige resultater. 27 Hambro påpeker at det er ofte mulig å innfortolke en fraskrivelse av skjevdelingsretten i en ektepakt selv om skjevdeling ikke vil føre til et åpenbart urimelig resultat. 28 Dette innebærer at det vil kunne være mer fordelaktig å påberope seg el. 44 enn el. 59 annet ledd. 29 Slik også Rt s. 769 hvor Høyesterett tok utgangspunkt i el. 44 og kom til at det ikke kunne innfortolkes i ektepakten at retten til skjevdeling var bortfalt, se avsnitt 68 i avgjørelsen. Subsidiært kunne kravet heller ikke reduseres etter el. 59(2). Høyesterett uttalte i samme avgjørelse at det må foreligge klare holdepunkter for å komme til at et unntak fra skjevdelingsretten kan innfortolkes i en ektepakt, jf. Rt s. 769 i avsnitt NOU 1987: 30 s. 130 og lignende synspunkter i Ot.prp. nr. 28 ( ) s. 121 Bekkedal (2015) s. 157 og 169 NOU 1987: 30 s. 130 l.c. Lødrup (2016) s. 279 NOU 1987: 30 s. 130 Hambro (2010) s. 196 ibid. s

10 Oppsummert kan det sies at det var en klar lovgivervilje bak å ikke la ekteskapsloven 59(1) være unntaksfri. Lovgiver så behovet for en skjønnsmessig unntaksbestemmelse. At unntaksbestemmelsen nettopp ble skjønnsmessig må ha berodd på at reglene vil slå ulikt ut i de forskjellige ekteskap. På familierettens område kan man ikke snakke om det gjengse ekteskap hvor alle regler passer til sitt fulle. Jeg vil komme tilbake til flere av hensynene i min videre drøftelse av el. 59(2) i oppgavens hoveddel. 7

11 2 Rettslige utgangspunkter 2.1 Generelt om el. 59 annet ledd En naturlig språklig forståelse av ordlyden åpenbart urimelig resultat er at det økonomiske resultatet må være åpenbart urimelig, jf. el. 59(2). Etter ordlyden knytter vurderingen seg dermed til hva ektefellene etter anvendelsen av ekteskapsloven 59(1) sitter igjen med kvantitativt på skiftet. Sverdrup fremhever at ektefellenes økonomiske situasjon og fremtidsutsikter, [vil] stå sentralt i vurderingen. 30 Ekteskapsloven 59(2) oppstiller retningslinjer for vurderingen. En naturlig språklig forståelse av ordlyden særlig legges vekt på ekteskapets varighet og ektefellenes innsats for familien, jf. el. 59(2), er at retningslinjene ikke er uttømmende. Det betyr at også andre momenter kan vektlegges i den vurderingen som skal foretas. Felles for de lovfestede retningslinjene er imidlertid at disse ikke er knyttet til det økonomiske resultatet, men tvert imot varigheten av ekteskapet og ektefellens innsats under ekteskapet, jf. el. 59(2) annet punktum. Dette innebærer at det økonomiske resultatet kun er et utgangspunkt. Jeg er her enig med Eeg som hevder at [d]et samme (skjev) delingsresultatet i kroner eller en bestemt prosentvis forskjell vil kunne være åpenbart urimelig i et tilfelle, men ikke i et annet. 31 Det er altså en konkret og skjønnsmessig helhetsvurdering som må foretas i den enkelte sak. 2.2 Særlig om forholdet mellom ekteskapsloven 59 første ledd og annet ledd Etter ordlyden i ekteskapsloven 59 første og annet ledd skal det foretas to separate vurderinger. Først skal det foretas en vurdering av om de objektive vilkårene for skjevdeling i el. 59(1) er oppfylt, jf. ordlyden kan kreves holdt utenfor delingen. Deretter skal det foretas en eventuell rimelighetssensur etter el. 59(2), jf. ordlyden [v]il retten til å utta midler etter første ledd føre til[..]. I praksis har det imidlertid vist seg at det oppstår flere problemstillinger ved anvendelsen av el. 59(1), både med tanke på spørsmålet om ektefellen har krav på skjevdeling overhodet og ved beregningen av skjevdelingskravet. Dette har ført til at det i juridisk teori har blitt hevdet, av først og fremst Eeg, at det bør foretas en helhetsvurdering, slik at man ser bestemmelsen samlet. 32 Spørsmålet her er om det er grunnlag for å foreta en samlet vurdering av el. 59 første og annet ledd, eller om det etter gjeldende rett skal foretas to separate vurderinger Sverdrup (2015 B) note 228 Eeg (2006) s. 422 ibid. s. 365 og 407 8

12 Holmøy og Lødrup tok opprinnelig til orde for at det må foretas en samlet vurdering av el. 59 første og annet ledd i relasjon til det såkalte beviskravet i el. 59(1). 33 Beviskravet innebærer at det som kan kreves skjevdelt er det som klart kan føres tilbake til de opprinnelige skjevdelingsmidlene, jf. el. 59(1). Sverdrup beskriver beviskravet som at [d]en som krever skjevdeling, har bevisbyrden for at verdiene faktisk stammer fra arv, gave mv. 34 Slik jeg leser Sverdrup anser hun beviskravet som et vilkår for at skjevdelingsretten etter el. 59(1) skal komme til anvendelse. Hvilket innebærer at dersom den som krever skjevdeling ikke kan bevise at kravet er i behold, er skjevdeling av den grunn allerede utelukket. 35 Holmøy og Lødrup hevdet derimot i 2001 at [d]et må etter forholdene kunne skje en samlet vurdering etter de to bestemmelser, slik at beviskravet går inn i en mer generell rimelighetsvurdering uten en så streng vurdering som forutsettes ved en isolert anvendelse av annet ledd. 36 Denne tilsynelatende uenigheten kan imidlertid skyldes at uttalelsen er relativt gammel og at den trolig ble skrevet før Høyesterett hadde uttalt seg om spørsmålet i Rt s Eeg synes på sin side å argumentere for at beregningen av skjevdelingskravet bør skje etter el. 59(2) og ikke etter el. 59(1). Han hevder blant annet at [u]klarhet om årsaker til verdiendringer, er det mulig å ta hensyn til ved at det beløp man som utgangspunkt har beregnet, det vil normalt si formuesgodets nåverdi, justeres skjønnsmessig ned i medhold av 59 annet ledd. 37 Videre fremhever han at de materielle prinsippene for beregningen som har de beste grunner for seg, kan forankres i 59 annet ledd, eller mer presist i den helhet som første og annet ledd utgjør. 38 Slik jeg forstår Eeg sine uttalelser mener han at skjevdelingskravet bør være et bruttokrav etter el. 59(1), men slik at skjevdelingskravet i de fleste tilfeller bør begrenses til nettoverdien etter el. 59(2). Dette fordi det normalt vil gi et urimelig resultat å [skjevdele hele nåverdien] dersom ektefellen hadde gjeld da ekteskapet ble inngått. 39 Dette må antas å være bakgrunnen for at han hevder at skjevdelingsbestemmelsen bør sees under ett, og ikke som to atskilte vurderinger Holmøy (2001) s. 401 Sverdrup (2015 B) note 225 Sverdrup (2016) s Holmøy (2001) s. 401 Eeg (2006) s. 365 ibid. s. 407 ibid. s

13 2.2.1 De lege lata I relasjon til beviskravet finner jeg ikke støtte i Høyesterett sine avgjørelser for at det skal foretas en samlet vurdering. I Rt s. 710 kom Høyesterett enstemmig til at vilkårene for skjevdeling etter el. 59(1) ikke var oppfylt. Ektefellen sine skjevdelingsmidler var sammenblandet med midler som skulle deles, hvilket medførte at skjevdelingsmidlenes økonomiske identitet ikke var i behold. 40 Dette tok Høyesterett selvstendig stilling til, uten å blande inn en rimelighetsvurdering etter el. 59(2). Eeg har heller ikke de lege lata fått støtte for sitt syn, da Høyesterett i sine saker klart foretar to separate vurderinger etter el. 59 første og annet ledd ved fastsettelsen av skjevdelingskravets størrelse. I Rt s kom flertallet til at ektefellen ikke hadde et skjevdelingskrav. Mindretallet kom derimot til at ektefellen sitt skjevdelingskrav var i behold. Spørsmålet for mindretallet ble derfor hvor mye av verdistigningen ektefellen kunne skjevdele når hun tok med seg en bolig inn i ekteskapet som var påheftet gjeld ved ekteskapsinngåelsen. Mindretallet så hen til formålet med skjevdelingsbestemmelsen og fant at de beste grunner taler for å ta utgangspunkt i den del av verdistigningen som kan tilbakeføres til den forholdsmessige verdi ved ekteskapets inngåelse. 41 Som et argument for resultatet viste mindretallet til at [k]onsekvensen av å se bort fra den forholdsmessige verdien vil lett kunne bli at det med hjemmel i 59 annet ledd blir fremmet flere velbegrunnede krav om reduksjon av skjevdelingskravet. 42 Selv om mindretallet her bygger på konsekvenshensyn i relasjon til el. 59(2), leser jeg mindretallets votum slik at de anser første og annet ledd for å være to selvstendige vurderinger. Mindretallets votum er i og for seg et obiter dictum, da flertallet ikke fant det nødvendig å gå inn på spørsmålet. Den rettskildemessige vekten til uttalelsen styrkes imidlertid ved at Høyesterett i en lignende sak i Rt s i all hovedsak var enige med mindretallets votum i Rt s Videre påpeker førstvoterende i Rt s på side 1602 i avgjørelsen at denne beregningsmåten skal gjelde generelt i alle saker og ikke bero på en konkret vurdering. Førstvoterende uttalte at [s]like individuelle forhold kan nok [ ] ha betydning ved anvendelsen av reglene i 59 annet og tredje ledd, men bestemmelsen i første ledd kan ikke forstås slik at den [ ] henviser til en konkret vurdering. Det er dermed klart at Høyesterett forankrer sine beregningsprinsipper i el. 59(1) alene, og ikke foretar en helhetsvurdering av første og annet ledd. Det må etter dette legges til grunn at Rt s. 710, i avsn. 52 Rt s. 1434, på s l.c. Rt s. 1596, på s

14 ved anvendelsen av skjevdelingsbestemmelsen i el. 59 må det først tas selvstendig stilling til om vilkårene for skjevdeling i bestemmelsens første ledd foreligger. Deretter kan man eventuelt vurdere om det grunnlag for å la skjevdelingskravets størrelse bli redusert etter el. 59(2). Det er altså etter gjeldende rett ikke grunnlag for en videre kobling mellom de to Reelle hensyn ved anvendelsen av el. 59(1) En annen sak er at rimelighetsbetraktninger også ligger til grunn for de beregningsprinsippene Høyesterett har utviklet gjennom sin praksis. Dette er i og for seg ikke noe spesielt med ekteskapsloven, da reelle hensyn etter norsk rett er en relevant rettskilde. I Rt 2014 s kom Høyesterett enstemmig til at det klart ikke ville føre til et åpenbart urimelig resultat at den ene ektefellen fikk holde hele verdien av en tomt og 60 prosent av ektefellenes boligeiendom utenfor delingen etter ekteskapsloven 59(2). 44 Det sentrale poenget her er at skjevdelingskravet i avgjørelsen ble fastsatt skjønnsmessig til 60 prosent etter el. 59(1), ettersom moren til ektefellen som krevde skjevdeling hadde forbeholdt seg bruksrett til boligen og denne bruksretten var vanskelig å vurdere verdien av, jf. Rt 2014 s avsnitt 58 og 59. Ut i fra førstvoterende sin argumentasjon fremstår denne skjønnsmessige fastsettelsen kun å skulle bøte på det praktiske problemet at bruksrettens verdi ikke lot seg fastsette. På den annen side kan det ikke utelukkes at når skjevdelingskravets størrelse i et slikt tilfelle fastsettes skjønnsmessig etter ekteskapsloven 59(1), vil dette kunne bøte på eventuelle urimeligheter allerede ved anvendelse av bestemmelsen sitt første ledd, slik at andre ledd blir overflødig. 44 Rt s. 1248, i avsn. 60 og 61 11

15 3 Terskelen åpenbart urimelig 3.1 Generelt om terskelen Jeg vil i det følgende kapittelet gjennomgå de ulike rettskildene for å undersøke hvor høy terskelen åpenbart urimelig i el. 59(2) er. 3.2 Ordlyd En naturlig språklig forståelse av ordlyden urimelig er at det skal noe til for at unntaksbestemmelsen kommer til anvendelse, jf. el. 59(2). Skjevdeling medfører per definisjon ulikhet mellom ektefellene, ved at den ene ektefellen kan holde verdier utenfor likedelingen, jf. el. 58(1) og 59(1). Dette innebærer at skjevdeling i normaltilfellene vil skape ulikhet, uten at dette er urimelig av den grunn. Hva som er rimelig i det enkelte tilfelle vil nødvendigvis endre seg med folks oppfatninger om rimelighet. Dette tilsier at rettspraksis har en stor rolle i å legge føringen for vurderingen og at terskelen kan endres og utvikles over tid. Etter ordlyden er det imidlertid ikke tilstrekkelig at resultatet er urimelig. Urimeligheten må være åpenbar, jf. el. 59(2). En naturlig språklig forståelse av ordlyden åpenbart er at termen hever terskelen for rimelighetsvurderingen. At noe fremstår som åpenbart innebærer i dagligspråket at det er godt synlig og ikke tvilsomt. Det samme må legges til grunn som et utgangspunkt ved ordlydsfortolkningen av el. 59(2). At terskelen er høy er også forutsatt i forarbeidene til bestemmelsen. Ekteskapslovutvalget uttalte om bestemmelsen at dette er en snever unntaksregel. 45 At bestemmelsen er en snever unntaksregel har også Høyesterett i flere avgjørelser sluttet seg til, senest i Rt 2014 s i avsnitt Når uttalelsen fra forarbeidene er gjentatt i flere avgjørelser fra Høyesterett, tilsier dette at uttalelsen har atskillig vekt og at løsningen er sikker. 3.3 Juridisk teori Det har imidlertid blitt reist spørsmål i teorien om ordlyden åpenbart er ment å heve terskelen for vurderingen eller ikke. Holmøy og Lødrup peker på at etter ordlyden skulle vilkårene for reduksjon til og med være strengere enn for lempning av særeie[..] etter ekteskapsloven 46(2). Og videre at dette synes ikke tilsiktet, og det må være grunnlag for å se bort fra den strengere ordlyd i 59 annet ledd. 47 Slik også Lødrup og Sverdrup som peker på at det ikke er meningen at urimelighetsvurderingen skal være vesentlig annerledes enn etter el. 46 og NOU 1987: 30 s. 130 Se også Rt 2008 s. 769, i avsn. 81 og Rt 1999 s. 177, på s. 183 Holmøy (2001) s

16 65, hvor loven begrenser seg til bare å tale om urimelig. 48 Eeg synes å være enig i dette når han skriver at [d]et synes å skyldes tilfeldigheter at ordet åpenbart var med i den utformingen av bestemmelsens ordlyd som ble vedtatt. 49 Uansett tilsiktet eller ikke, er det i tråd med alminnelig juridisk metode, å ta utgangspunkt i den vedtatte ordlyden. Etter min mening er det lite realistisk å tro at lovgiver har oversett systematikken i loven. Det har med andre ord formodningen mot seg at ordlyden åpenbart i el. 59(2) kom inn ved en tilfeldighet. Systematikken i loven tilsier klart at ordlyden åpenbart urimelig i el. 59(2) er ment å heve terskelen for urimelighetsvurderingen, når man ser denne bestemmelsen i sammenheng med de andre bestemmelsene i ekteskapsloven som kun setter krav til urimelighet. 50 Eeg finner imidlertid støtte for sitt syn i det opprinnelige forslaget til terskelen for lempning av skifteavtaler etter el. 65 hvor termen åpenbart opprinnelig var ment å legges til. 51 Ekteskapslovutvalget anså da termene urimelig og åpenbart urimelig for å være i det alt vesentlige [ ] synonyme. 52 Bakgrunnen for forslaget var at ekteskapsloven skal kunne leses av ikke-jurister som må forstå hvor terskelen ligger. 53 Det kan dermed synes som om den opprinnelige motivasjonen for å ha termen åpenbart i el. 65 var at den alminnelige forståelsen av ordlyden urimelig vil være strengere i hodet til jurister, enn i dagligspråket hos ikke-jurister. Det er dermed etter min mening mer nærliggende å hevde at el. 65 skal tolkes strengere enn en alminnelig forståelse av ordlyden tilsier og at el. 59(2) således skal tas på ordet. Til støtte for dette kan nevnes at departementet viser til forarbeidene til avtaleloven 36 hvor det var diskutert om ordlyden åpenbart urimelig skulle vedtas. 54 Dette ble imidlertid ikke ansett nødvendig ettersom departementet og komiteen i forbindelse med behandlingen av avtaleloven 36 fant at det allerede lå i formuleringen urimelig at et vilkår må være positivt urimelig for at det skal kunne lempes Lødrup (2016) s. 278 Eeg (2006) s. 424 el. 46(2) og 65 Eeg (2006) s. 424 NOU 1987: 30 s. 136 l.c. l.c. Innst.O nr. 31 ( ) s. 3 lest i NOU 1987: 30 s

17 Et klart svar på om terskelen er den samme finner vi ikke uten en grundig analyse av de ulike bestemmelsene holdt opp mot hverandre. Og selv da vil en sammenlikning være vanskelig, gitt at det er ulike momenter og situasjoner som reguleres i henholdsvis el. 59(2), 65(1) annet punktum og 46(2). Realiteten er imidlertid at el. 65 og 46(2), i likhet med el. 59(2), er snevre unntaksregler hvor Høyesterett har vist til forarbeidene og satt terskelen for lempning høyt. Førstvoterende uttalte i Rt s. 833 at el. 46(2) skal brukes med forsiktighet, jf. avsnitt 39. Og i Rt s. 716 sluttet førstvoterende seg til forarbeidenes uttalelse om at urimelig i el. 65 er et ganske strengt kriterium som det ikke vil være kurant å påberope, jf. side 721 i avgjørelsen. 3.4 Høyesterett At Høyesterett i de fire avgjørelsene hvor spørsmålet er behandlet, aldri har kommet til at skjevdeling vil føre til et åpenbart urimelig resultat etter el. 59(2), taler i seg selv for at retten har ment at terskelen skal være høy. Spørsmålet ble behandlet i henholdsvis Rt s. 177, Rt s (mindretallet), Rt s. 769 og Rt s Høyesterett har i alle avgjørelsene uttalt at unntaket i el. 59(2) er en snever unntaksregel. 56 I Rt s. 177 på side 183 sluttet førstvoterende dette fra ordlyden og forarbeidene. Dette fremstår som en riktig slutning. Presist hvor terskelen ligger er imidlertid ikke klart, ettersom avgjørelsene fra Høyesterett ikke synes å være spesielt tvilsomme. Ingen av avgjørelsene til Høyesterett innebar at den andre ektefellen ville stå tomhendt igjen dersom skjevdelingskravet ble gjort gjeldende fullt ut. Mest ulikhet i det økonomiske resultatet finner vi i Rt s. 177 hvor Høyesterett enstemmig kom til at det ikke var et åpenbart urimelig resultat etter ekteskapsloven 59(2) at den ene ektefellen kunne skjevdele kroner. Resultatet ble i saken at ektefellen med skjevdelingskravet fikk netto kroner i skifteoppgjøret og den andre ektefellen fikk netto kroner i oppgjøret. Selv om den andre ektefellen ikke ble stående igjen uten midler, utgjør skjevdelingskravet hele 61 prosent av det totale boet, i et forholdvis lite bo. Dette innebar at den ene ektefellen totalt fikk beholde 80 prosent av ektefellenes samlede formue i delingen. Til sammenligning uttalte mindretallet i Høyesterett sin avgjørelse inntatt i Rt s at skjevdelingskravet på kroner var et beskjedent beløp. 57 Særlig avgjørelsen inntatt i Rt s. 177 taler dermed for at bestemmelsen i el. 59(2) skal tolkes strengt Rt s. 177, på s. 183, Rt s. 1434, mindretallet på s. 1444, Rt s. 769, i avsn. 81 og Rt s. 1248, i avsn. 60 Rt s på s

18 I andre enden av skalaen har vi Rt s I saken fant Høyesterett enstemmig at det ikke førte til et åpenbart urimelig resultat etter ekteskapsloven 59(2) at den ene ektefellen kunne skjevdele 60 prosent av en boligeiendom og hele verdien av en tomt, som ektefellen fikk i gave fra sin mor under ekteskapet, jf. el. 59(1). Selv om den andre ektefellen ikke hadde noen annen bolig og var 100 prosent ufør, ble det lagt vekt på at hun selv hadde mottatt erstatning på 1,7 millioner som delvis er i behold og skal holdes utenfor delingen. 58 Høyesterett anførte flere momenter til fordel for resultatet. De la vekt på at ektefellene hadde vært gift i kun 11 år, hadde ingen felles barn og begge hadde opprinnelig jobb. Til tross for dette synes det avgjørende argumentet for Høyesterett å være at forloddskravet innebar at resultatet ikke ble nevneverdig skjevt og dermed heller ikke åpenbart urimelig i henhold til el. 59(2). Avgjørelsen er etter min mening ikke tvilsom. 3.5 Reelle hensyn Til støtte for den høye terskelen viste førstvoterende i Rt s. 177 til at hensynet bak bestemmelsen var å begrense antall tvister om skjønnsmessige kriterier. 59 Selv om hensynet til å unngå konflikt mellom ektefellene ikke er direkte nevnt i motivene til el. 59(2), er hensynet av lovgiver påberopt som argument for andre bestemmelser i ekteskapsloven. Hensynet til å unngå konflikt mellom partene begrunnet blant annet at ektefeller ved 1991-loven skulle gis en ubetinget rett til separasjon og skilsmisse. 60 I tillegg til at konflikter kan være belastende for ektefellene selv i samlivsbruddet, vil også særlig barnas behov tilsi at konfliktene ikke eskalerer. Sverdrup synes å være enig i Høyesterett sitt resonnement når hun hevder at unntaksregler basert på vide skjønnsmessige rimelighetsvurderinger lett [kan] fremme konflikt mellom partene. 61 På den annen side må man ha i mente at ektefellene har anledning til å fravike ekteskapslovens delingsregler ved skifteoppgjøret, jf. el. 65. Dette innebærer at ektefellene selv kan avtale å dele sine verdier slik de mener er best. Mnookin og Kornhauser påpeker at ekteskapslovgivningen er en av flere faktorer som påvirker ektefellene når de skal bli enige om en skifteavtale. 62 De fremhever blant annet at det er vanskelig å komme frem til kompromisser dersom man står i en enten eller situasjon. 63 Man kan dermed hevde at det er lettere for ektefellene å bli enige om en skifteavtale når loven inneholder skjønnsmessige kriterier fordi forhand Rt s. 1248, i avsn. 61 Rt s. 177, på s. 183 Ot.prp. nr. 28 ( ) s. 30 Sverdrup (2015 A) s. 839 Mnookin (1979) s. 997 Ibid. s

19 lingsrommet blir større. Og ingenting er vel så konfliktdempende som når ektefellene selv kan bli enige om fordelingen av verdiene seg imellom. 3.6 Lagmannsrettens avgjørelser Som påpekt i punkt 1.2 er lagmannsrettens avgjørelser ikke en sentral rettskilde. Likevel går jeg inn på de, da det er interessant å se hvordan lagmannsrettene forholder seg til de resterende rettskildene. Videre er det nyttig å se hen til hvilke argumenter de har lagt til grunn og hvilke løsninger de har kommet til. Særlig gjelder dette ettersom lagmannsrettene har tatt stilling til spørsmålet om skjevdeling vil føre til et åpenbart urimelig resultat etter el. 59(2) relativt mange ganger. Jeg har tatt utgangspunkt i Lødrup og Sverdrup sin ikke uttømmende oversikt, og lagt til flere avgjørelser. 64 Mitt utvalg baserer seg på de avgjørelsene jeg fant frem til på lovdata og rettsdata. I en overvekt av avgjørelsene har kravet om reduksjon etter el. 59(2) ikke ført frem. Lagmannsrettene har i de fleste sakene, i alle fall tilsynelatende, sluttet seg til at unntaket i el. 59(2) er en snever unntaksregel. Til tross for dette er det relativt mange saker hvor kravet om reduksjon etter bestemmelsen har ført frem. Av de sakene jeg har funnet frem til er det 21 avgjørelser fra år 2000 og frem til i dag hvor lagmannsretten har funnet at skjevdelingskravet måtte reduseres eller falle bort etter el. 59(2). I samme periode er det 52 saker fra mitt utvalg hvor lagmannsretten kom til at unntaksbestemmelsen i el. 59(2) ikke fikk anvendelse. Dette innebærer at i ca. 29 prosent av sakene har skjevdelingskravet falt bort eller blitt redusert etter el. 59(2). Av de sakene hvor skjevdelingskravet har falt bort eller blitt redusert etter el. 59(2), er det kun 6 av 21 avgjørelser som har blitt påanket til Høyesterett. I samtlige av de påankede sakene ble imidlertid anke nektet av ankeutvalget. Det kan stilles spørsmålstegn ved om alle disse avvisningene fra Høyesterett er hensiktsmessige, ettersom de aldri har behandlet en sak hvor lagmannsretten i forkant har kommet til at skjevdelingskravet måtte reduseres i medhold av el. 59(2). I de fire avgjørelsene fra Høyesterett hvor de tok stilling til spørsmålet om reduksjon etter el. 59(2), kom lagmannsretten i forkant enten til at det ikke forelå et skjevdelingskrav overhodet eller til at det ikke var grunnlag for reduksjon etter el. 59(2) Lødrup (2016) s. 280 LF , LG , LB og LG

20 Et spørsmål som oppstår er hvorfor det er så mange dommer fra lagmannsrettene, når bestemmelsen er tolket strengt på bakgrunn av prosessbesparende hensyn. 66 Umiddelbart kan det virke som om det faktum at bestemmelsen er tolket strengt av Høyesterett, ikke hindrer ektefeller å gå til sak. En av grunnene til antallet saker kan imidlertid være at det, som Holmøy og Lødrup hevder, ikke kan være noe prosessuelt vilkår for å anvende annet ledd at en ektefelle uttrykkelig har påberopt seg denne bestemmelse. Det må være tilstrekkelig at skjevdelingskravet helt eller delvis bestrides. 67 Dette innebærer at domstolene kan ta stilling til spørsmålet om reduksjon, selv om el. 59(2) ikke uttrykkelig er påberopt av en part, så langt resultatet ligger innenfor partenes påstander, jf. tvl. 11-2(1). For det andre kan det stilles spørsmålstegn ved om el. 59(2) i alle saker for lagmannsrettene i realiteten har blitt praktisert som en snever unntaksregel, selv om dette som oftest er uttrykkelig nevnt, se mer om dette under de ulike momentene. Gitt at bestemmelsen beror på en skjønnsmessig helhetsvurdering, vil det i flere saker ikke være klart for partene hva domstolen i en eventuell rettssak vil lande på Lagmannsrettens rettskildebruk I noen av avgjørelsene fra lagmannsretten kan begrunnelsen og rettskildebruken kritiseres. I LF kom lagmannsretten til at skjevdelingskravet måtte reduseres etter el. 59(2) uten å vise til verken Høyesterett sin praksis, forarbeidene eller det økonomiske resultatet for øvrig. Et annet eksempel er LB hvor flertallet uttalte at el. 59(2) er en snever unntaksregel, for så å redusere skjevdelingskravet uten en nærmere begrunnelse. I avgjørelsen ble imidlertid skjevdelingskravet begrenset til nettoverdien, noe som i dag allerede følger av el. 59(1), jf. Rt s I LG starter lagmannsretten med å vise til at unntaksadgangen er snever etter Høyesterett sin praksis. Deretter går lagmannsretten direkte til Eeg sine uttalelser i juridisk teori for å hjemle at regelen ikke er slik å forstå at det bare kan gjøres unntak i ekstreme tilfeller, se avsnitt 26 i premissene. Etter min mening er dette uheldig, ettersom lagmannsretten sitt resonnement i verste fall kan leses slik at de anvender juridisk teori som rettskilde for å begrense Høyesterett sine uttalelser om terskelen. I beste fall har de ment å kun utfylle Høyesterett sin uttalelse om at el. 59(2) er en snever unntaksregel. Men ordlyden åpenbart urimelig indikerer jo nettopp at det er i de mer ekstreme tilfellene et skjevdelingskrav kan reduseres, jf. el. 59(2) Rt s. 177, på s. 183 Holmøy (2001) s

21 4 Ektefellenes økonomiske situasjon 4.1 Generelt Som nevnt i punkt 2.1 vil utgangspunktet for vurderingen være å se hen til hva ektefellene vil motta på skiftet, jf. el. 59(2). Det er også relevant å vurdere hvordan ektefellene vil klare seg økonomisk i fremtiden. 68 En ektefelle med god inntekt vil klare seg bedre med mindre formue fra skifteoppgjøret, enn en ektefelle som har små muligheter til å skaffe seg arbeid eller er syk. Hvor mye ektefellen har behov for i fremtiden, vil også avhenge av om ektefellen har forsørgeransvar for barn. Dette innebærer at det økonomiske resultatet og ektefellenes økonomiske situasjon for fremtiden er nært knyttet sammen. 4.2 Det økonomiske resultatet En gjenganger i de sakene hvor skjevdelingskravet har blitt redusert av lagmannsretten er at det har vært stor forskjell på hva ektefellene uten reduksjon ville mottatt på skiftet. I LB ville gjenlevende ektefelle dersom skjevdelingskravet ble gjort gjeldende fullt ut stå på bar bakke, mens dødsboet i utgangspunktet kunne skjevdele hele boet pålydende 17 millioner kroner. I LB var resultatet med skjevdeling 2,5 millioner kroner til kona og kroner til ektemannen. Lignende var resultatet i LB hvor full skjevdeling ville gi et resultat på 1-1,2 millioner kroner på skiftet til den ene ektefellen, mens den andre ville gå i minus. Dette innebærer at lagmannsretten som hovedregel forholder seg riktig til ordlyden åpenbart urimelig resultat i el. 59(2), og også gir dette stor vekt som et utgangspunkt for vurderingen. På samme måte har lagmannsretten i mange saker kommet til at redusering etter el. 59(2) ikke skal skje der hvor begge ektefeller mottar verdier av betydning på skiftet. I LH fikk den ene ektefellen i overkant av 2 millioner kroner, fikk beholde hytta og hadde en god inntekt. Den andre ektefellens skjevdelingskrav førte dermed ikke til et åpenbart urimelig resultat etter el. 59(2). I LA talte både ekteskapets lengde på 18 år og det faktum at den andre ektefellen var 100 prosent ufør for at unntaksbestemmelsen skulle komme til anvendelse. Avgjørende for lagmannsretten var imidlertid at det var betydelige verdier som var gjenstand for likedeling. I LH nøyde lagmannsretten seg med å konstatere at skjevdeling ikke førte til et åpenbart urimelig resultat etter el. 59(2). Avgjørende må ha vært at begge ektefeller ville motta over 2,5 millioner kroner på skiftet. 68 Sverdrup (2015 B) note

22 Et spørsmål som reiser seg i denne anledning er om et resultat kan være åpenbart urimelig i de mer velstående ekteskap, hvor begge mottar verdier av betydning, men skjevheten likevel er stor. Et eksempel er LB Lagmannsretten kom til at det ikke var et åpenbart urimelig resultat etter el. 59(2) at ektemannen ville motta ca. 1 million kroner på skiftet, mens kona ville motta ca. 5 millioner kroner på skiftet, dersom skjevdelingskravet ble gjort gjeldende fullt ut. Dette til tross for at ektefellene hadde vært gift i 16 år, var i slutten av 50- årene og begge hadde bidratt etter evne. I den aktuelle saken var det antagelig avgjørende for lagmannsretten at ca. 1,5 millioner kroner av skjevdelingsverdiene til kona besto av arv hun mottok like før skilsmissen. Sett at arven i saken ovenfor ikke var mottatt like før skilsmissen, så er spørsmålet om resultatet kan være åpenbart urimelig selv om den fattigere ektefellen vil klare seg greit økonomisk. Slik jeg leser forarbeidene, så de behovet for en sikkerhetsventil først og fremst for de tilfellene hvor den ene ektefellen ville få en urimelig svak økonomi. 69 Hva som er en urimelig svak økonomi kan imidlertid forandre seg med tiden. Blant annet har konsumprisindeksen økt over tid, hvilket blant annet innebærer at 1000 kroner i 1987 tilsvarer 2054 kroner i januar Videre har prisen på eneboliger økt med ca. 378 prosent fra 1992 og frem til 2017, og prisen på blokkleiligheter i samme tidsrom økt med hele 766 prosent. 71 Dette innebærer at man ikke videre kan slutte av at en ektefelle som mottar 1 million kroner på skiftet i slutten av 50-års alderen, til at denne ektefellen uten videre vil ha en grei økonomi for fremtiden. I alle fall kan det diskuteres om dette er åpenbart urimelig når den andre ektefellen vil sitte igjen med 5 ganger så mye. Et sted må det imidlertid settes en grense mellom en sammenligning av ektefellenes økonomi. Selve hensynet bak hovedregelen om skjevdeling er at man skal få beholde sine arvede midler mv. selv, ettersom disse midlene som et utgangspunkt ikke har noe med den andre ektefellen å gjøre. For eksempel vil det ikke føre til et åpenbart urimelig resultat at den ene ektefellen kan skjevdele hele verdien av sitt arvede landsted i Kragerø til en verdi av 25 millioner kroner, dersom det er 15 millioner kroner i boet som skal likedeles mellom ektefellene. I noen saker har lagmannsretten lagt så avgjørende vekt på det økonomiske resultatet og ektefellenes fremtidige økonomiske stilling at de ikke har funnet det nødvendig å kommentere de andre momentene loven oppstiller for vurderingen. Det tydeligste eksempelet her er LA hvor lagmannsretten kom til at skjevdelingskravet til ektemannen måtte reduseres. Verken ekteskapets varighet på 10 år eller hvilken innsats den andre ektefelle hadde ytt for NOU 1987: 30 s. 130 Statistisk sentralbyrå (2018 B) Statistisk sentralbyrå (2018 C) 19

23 familien ble kommentert overhodet. Avgjørende var at ektemannen uten redusering ville motta 3,2 millioner kroner på skiftet, mens kona ville stå tomhendt igjen. Etter min mening er lagmannsrettens begrunnelse noe tynn, da el. 59(2) klart legger opp til at både ekteskapets varighet og ektefellenes innsats for familien bør kommenteres. Resultatet er etter min mening derimot korrekt. Ektefellene hadde blant annet delt fast bosted for barna og kona måtte sove på stua når barna var hos henne på grunn av plassmangel. Hun fikk heller ikke lån i banken for å kjøpe seg noe eget. At ektemannen i en slik situasjon skulle sitte igjen med en bolig til en verdi av 3,2 millioner ville etter min mening føre til et åpenbart urimelig resultat etter el. 59(2). At avgjørelsen i så måte er korrekt underbygges også av at begge ektefellene anket avgjørelsen, men den ble ikke tillatt fremmet for Høyesterett. 72 Lagmannsretten har på den annen side kommet til at en svak økonomi ikke nødvendigvis er tilstrekkelig for reduksjon etter el. 59(2). I LB ville ektemannen, dersom skjevdelingskravet hans ble gjort gjeldende fullt ut, være gjeldfri og eie sin egen leilighet. Kona ville derimot komme i en vanskelig økonomisk situasjon, uten mulighet for å eie sin egen bolig i en alder av 64. Ektefellenes samliv hadde til sammen vart i 22 år. Videre hadde kona arbeidet fullt hele tiden, hatt hovedansvaret for barna, dekket mer enn sin del av forbruksutgiftene og kjøpt ponnier til døtrene. Store deler av disse utgiftene var imidlertid finansiert via forbrukslån, mot ektemannens vilje. Den store innsatsen kona hadde bidratt med trakk dermed likevel ikke i retning av reduksjon. Avgjørende for lagmannsretten var at [p]artene har vært svært uenige om hvor høyt forbruk som har vært forsvarlig, og [kona] har etter lagmannsrettens syn hatt et forbruk som ikke var forenlig med familiens økonomiske situasjon., se avsnitt fem i premissene. Konas vanskelige økonomi var med andre ord selvforskyldt. Når ektemannen uttrykkelig hadde sagt seg uenig i innkjøpene av ponnier og dyre klær, var det heller ikke åpenbart urimelig etter el. 59(2) at kona satt igjen med høy gjeld mens ektemannen var gjeldfri. Avgjørelsen er spesiell i det lagmannsretten legger vekt på skyldbetraktninger i den helhetsvurderingen som skal foretas etter el. 59(2). Skyld er ikke kommentert i forarbeidene. Skylden blir imidlertid anvendt av lagmannsretten som en rimelighetsbetraktning og argumentasjonen har blant annet støtte i at en ektefelle ikke kan stifte gjeld for den andre etter el. 40. Sagt med andre ord legger lagmannsretten til grunn at den type innsats kona hadde ytt ikke er beskyttet av el. 59(2). 72 HR U 20