Slanger. Arnulf Soleng. Avdeling for skadedyrkontroll Nasjonalt folkehelseinstitutt

Transkript

1 Avdeling for skadedyrkontroll 2008

2 1 Slanger Innhold UTBREDELSE... 2 GENERELL BIOLOGI... 2 KJENNETEGN... 2 Hoggorm... 2 Buorm... 2 Slettsnok... 3 LIVSSYKLUS... 3 ATFERD... 4 FØDEOPPTAK... 4 SLANGER SOM SKADEDYR... 4 SKADEVERK... 4 GIFTIGE SLANGER... 4 SYKDOMSSMITTE... 5 FOREBYGGING OG BEKJEMPELSE... 5 INSPEKSJON... 5 SANITASJON... 5 SIKRING... 5 BEKJEMPELSE... 6 Feller... 6 Repellenter... 6 Kjemisk bekjempelse... 6 EVALUERING... 6

3 2 Utbredelse Vi har tre frittlevende slangearter i Norge, hoggorm (Vipera berus), buorm (Natrix natrix) og slettsnok (Coronella austriaca). Stålormen (Anguis fragilis) blir ofte tatt for å være en slange, men den er derimot en øgle. Hoggormen er utbredt over det meste av Sør-Norge. Det nordligste funnet er fra Rana i Nordland. Buormen forekommer hovedsakelig i lavlandet i Sørøst-Norge og langs Sørlandskysten, men den er også funnet i området rundt Bergen. Slettsnoken finnes i lavereliggende områder på Sørøstlandet rundt Oslofjorden og langs Sørlandskysten (visstnok til Jæren og Stavanger). Generell biologi Kjennetegn Hoggorm Lengden overstiger sjelden 65 cm, men kan i Norge komme opp i 86 cm. Fargen er grå (mest hanner) eller brun (mest hunner) med et karakteristisk svart sikksakkbånd langs ryggen (se Figur 1). Enkelte individer kan imidlertid være svært mørke, og noen helt svarte. Kroppen er kraftig og noe stiv, og har vanligvis få buktninger når dyret kryper. Øyets pupill er en vertikal spalte. Hoggorm har skjell med kjøl. Den har et bredt bakhode, samt store og små skjell mellom øynene. Figur 1. Hoggorm er oftest grå eller brune med et karakeristisk svart sikksakkbånd på ryggen. Legg merke til at enkelte individer kan være helt svarte, og at sikksakkbåndet derfor ikke er synlig. Foto: Hallvard Elven. Illustrasjonen på forsiden viser også en hoggorm. Buorm Lengden kan komme opp i over 100 cm, maksimum i Norge er 135 cm. Fargen er grå, brungrå eller svart, med karakteristiske hvite til oransjegule nakkeflekker (se Figur 2). Buormen kan imidlertid også en sjelden gang være helt svart. Kroppen er slank og smidig og har vanligvis mange buktninger når dyret kryper. Øyets pupill er rund. Buorm har skjell med kjøl. Den har tre store hodeskjell mellom øynene. Mye tyder på at antallet buorm er avtagende her i landet. Mange kaller buormen for vanlig snok.

4 3 Slanger Figur 2. Buormen er grå, brungrå eller svart, med karakteristiske hvite til oransjegule nakkeflekker. Slettsnok Lengden er omtrent som for hoggorm, med maksimum i Norge på 89 cm. Fargen er brun eller grå (hannene noe lysere enn hunnene), med en stor mørk flekk på hodet og to rekker med mørke flekker langs ryggen (se Figur 3). Karakteristisk er den mørke streken «gjennom» øyet. Øyets pupill er rund. Slettsnok har glatte skjell uten kjøl. Den har tre store hodeskjell mellom øynene. Slettsnoken er regnet som en sårbar art i norsk natur. Figur 3. Slettsnoken er brun eller grå, med en stor mørk flekk på hodet og to rekker med mørke flekker langs ryggen. Karakteristisk er den mørke streken gjennom øyet. Livssyklus Hoggorm blir kjønnsmoden i en alder av 3-5 år. Paringen foregår på våren, og hunnen er drektig i dager, og føder mellom 1-21 unger i juli-september. Buormen blir kjønnsmoden i en alder av 3-5 år som for hoggorm. Paring foregår i mai (senere jo lenger nord man kommer). I juni legges 6-24 egg i gjødselhauger og kompostdynger. Eggene klekkes etter en måned. Også slettsnoken blir kjønnsmoden i en alder av 3-5 år. Paring skjer i mai, og 2-15 unger fødes i august/september. Om vinteren ligger slangene i dvale.

5 4 Atferd Slanger er vekselvarme dyr, dvs at de varmes opp av luften omkring. Er det kaldt i været vil de derfor være trege i bevegelsene, og man kan ofte finne de på steiner som er eksponert for sol der de forsøker å få opp kroppsvarmen. Hoggormen forekommer på lyngheier, myrer, i åpne skoger og enger, men aller helst i solvendte lier og bakker samt rasmarker, der den ofte treffes sammenrullet i solskinnet. I kulturlandskapet foretrekker den brakklagte enger, helst i nærheten av steingjerder, bringebærkratt eller annet skjul. På våre breddegrader er hoggormen mest aktiv om dagen (evt. morgen og kveld). Blir hoggormen overrasket, kryper den langsomt bort, men dersom den blir trampet på eller kommet for nær, kan den bite. Hoggormen er giftig. Buormen er mer knyttet til vann og kulturmark enn de andre reptilene. Den er en glimrende svømmer. Arten er dagaktiv. Den ses gjerne på jakt ute i vannet, nokså nysgjerrig på hva som foregår inne på land, eller den oppdages mens den ligger og soler seg i vannkanten. Ved fare kan den krype av sted med stor hastighet. Buormen er ikke giftig, men bittet kan være smertefullt. Slettsnoken holder helst til i tørre, solrike bakker med berg og steinblokker og gjerne i områder med lyng og kratt. Arten er dagaktiv, og den klatrer godt, men det er likevel lite vi ser til den. De fleste som blir registrert, har ligget skjult under flate steiner eller blitt ihjelkjørt på skogsbilveger o.l. Slettsnoken er ikke giftig. Fødeopptak Hos hoggorm består føden for en stor del av smågnagere, men også spissmus, frosk, firfisler og fugleunger blir tatt. Buormen er sterkt knyttet til vann, og føden består hovedsakelig av amfibier og fisk. Slettsnoken spiser stålorm, firfisler og slanger. Slanger som skadedyr Skadeverk Slanger gjør ingen skade på hus og bygninger, og kan faktisk være med på å holde bestander av smågnagere nede. Mange mennesker har en ubegrunnet frykt for slanger, og det kan derfor være ubehagelig for dem å ha store mengder med slanger krypende rundt i sitt nærmiljø. Dette kan ofte være tilfellet på enkelte hytter der det er rikelig med smågnagere og amfibier, samt skjulesteder for slanger slik som f.eks. steingjerder og kratt. Enkelte ganger forviller slanger seg inn i kjellere, og de kan være svært vanskelig å finne etterpå. Giftige slanger Hoggormen er den eneste giftige slangen vi har. Det er imidlertid slik at ca 30 % av alle huggormbitt er bitt der det ikke sprøytes inn gift (tørrbitt). Slike tørrbitt er helt ufarlige. Bittet sees oftest som to små prikker med 3 til 9 millimeters avstand. Enkelte mennesker kan reagere kraftig på hoggormgift. Dødsfall som følge av hoggormbitt forekommer imidlertid sjelden i Norge. Symptomer på bitt med gift kan være smerte, hevelse og rødme rundt bittstedet. Alvorlige tilfeller kan gi reaksjoner som hevelser over hele kroppen, oppkast, kvalme, magesmerter, hjertebank, sjokk, svimmelhet, bevisstløshet.

6 5 Slanger Det er viktig at personer som er bitt av huggorm holder seg mest mulig i ro. Man skal ikke klemme, skjære og suge på bittstedet. Barn som er bitt bør bæres. Alle som blir bitt av huggorm bør kontakte lege eller Giftinformasjonen for informasjon. Har man symptomer som nevnt over skal man til sykehus. Også barn under 12 år, eldre, gravide, personer med redusert allmenntilstand, personer som bruker ACE-hemmere (en spesiell blodtrykksmedisin) og personer som er bitt i hode, hals, bryst, mage og rygg skal til sykehus. Det er verdt å være klar over at man kan risikere å komme ut for meget giftige utenlandske slanger i Norge for eksempel ved import av varer, og ved at personer prøver å smugle slike slanger inn i landet. Er man i tvil om eventuelle slanger er giftige eller ikke bør man kontakte personer som har kompetanse innen området slanger. Sykdomssmitte Generelt er reptiler kjent for å ha en del diaréfremkallende bakterier i seg, som f.eks. Salmonella. Slangene har imidlertid en atferd som gjør at de ikke spiller noen direkte rolle som sykdomsspredere til mennesker. Forebygging og bekjempelse I følge viltloven er alle slanger i Norge fredet. Viltloven sier: Det er forbudt å fange, jage, drepe, eller skade fredet vilt. Dersom det er nødvendig for å hindre skade på person eller eiendom, er det tillatt å avlive smågnagere og krypdyr. Normalt skal ikke slanger bekjempes, men i enkelte situasjoner kan antallet av hoggorm bli høyt og kreve at tiltak gjøres. Dette kan for eksempel være i barnehager der det er en reell risiko for at unger kommer i kontakt med hoggorm. De andre to slangartene i Norge som ikke er giftige skal ikke bekjempes. Inspeksjon Inspeksjonen går ut på å bestemme hvilken art av slanger man har med å gjøre. Ofte tar folk feil av den ufarlige slettsnoken og hoggorm. Man må også finne ut hvilke områdene i miljøet som slangene benytter seg av. Dette er ofte områder med tett vegetasjon, kratt, steingjerder, steinurer. Buormen vil væremer knyttet til områder med vann enn de andre to artene. Sanitasjon Forebyggingen og sanitasjonen går ut på å fjerne busker, kratt, høyt gress og steingjerder i umiddelbar nærhet av boligen for å hindre at slangene kommer for nær. Et slikt tiltak vil ofte også redusere bestanden av smågnagere, eventuelt holde de unna, og på den måten redusere slangenes tilgang på mat. En direkte bekjempelse uten at man gjør forebyggende arbeid resulterer oftest i at nye slanger vandrer inn på området i løpet av relativt kort tid. Sikring Kommer slanger seg inn i boligen må man finne ut hvilke åpninger som brukes og tette disse. Dette vil ofte være hull i grunnmuren eller ødelagte ventiler og vinduer. En del steder i utlandet der man har

7 6 problemer med meget giftige slanger settes det opp egne slangesikre gjerder rundt en del eiendommer for å hindre slanger i å komme inn. Bekjempelse Feller All fangst av dyr skal foregå på en human måte. Slanger som kommer inn i hus kan være vanskelige å fange, og som en nødløsning kan de fanges i rottefeller (klappfeller) som har en stor utløsermekanisme. Plasser to og to feller langs veggen slik som for rotter. Man trenger ikke bruke åte for slangene vil fanges når de kryper over fellen. Fellen må overvåkes, og dyret avlives straks det går i fellen. Man kan også fange slanger i plastrør eller papprør som plasseres på bakken. Slanger vil ofte utforske disse rørene, og dermed krype inn i disse. Rørene bør sjekkes om kvelden eller morgenen mens det er kjølig og slangene er lite aktive. Repellenter Kjemiske repellenter mot slanger bl.a. naftalin har ikke vist noen effekt. Det påstås fra enkelte at sitronella-oljer har en repellerende virking på slanger, men det vises ikke til noen studier som kan bevise dette. Andre mener lesket kalk har en effekt, og i USA selges et repellerende middel som heter Snake-A-Way. Kjemisk bekjempelse Man har ingen giftige kjemiske midler som brukes mot slanger. Evaluering Enhver bekjempelse avsluttes med en evaluering av de tiltak man har gjort.