arkitektur Fata morgana Arkitektstudenter i Utah fyller USAs største urfolksreservat med innovative drømmehjem. Men himmelen er ikke alltid skyfri i ørkenen. TEKST LINE TILLER FOTO MARTIN ADOLFSSON Mexican Water, Utah, USA Etter at Forrest Gump hadde løpt i «tre år, to måneder, 14 dager og 16 timer», sakket han endelig farten på en strak landevei i ørkenen i Utah, like i forgrunnen av noen karakteristiske, lilla fjellformasjoner som kalles Monument Valley før han mumlet i skjegget: «Jeg tror jeg skal gå hjem nå». Hadde Gump vært minst en fjerdedel urinnvåner, kunne sengen hans befunnet seg bare et stenkast unna. Veien fra denne scenen ligger nemlig inne i USAs største urfolksreservat. På et vakkert, vindblåst ørkenområde på størrelse med Irland, har en spredt navajo-befolkning forsøkt å finne husly helt siden folkegruppen ble tildelt regionen av den amerikanske regjeringen i 1868. Det finnes omtrent ingen arbeidsplasser inne i reservatet. Få har råd til et skikkelig hjem. Familier bor i skur og gamle campingvogner. Vann, strøm og infrastruktur er det smått med. Men langt der borte, bak Monument Valley, forbi ville hester og sky klapperslanger, reiser det seg et asymmetrisk designhjem et lite hus med 360 graders utsikt til et pastellfarget ingenting. I mange år har jeg sett alle disse underlige byggene i området, og lurt veldig på hvordan folk hadde mulighet til å bo slik, sier Juanita Joe (51), en tidligere kullgruvearbeider, nå alenemamma i rullestol. Snart har hun også husnøkler. KVINNEHUS. I ti år har arkitektstudenter fra masterprogrammene på Universitet i Utah, og etterhvert Colorado, i samarbeid med veldedighetsorganisasjonen Design Build Bluff (DBB), tegnet og bygd 16 innovative drømmehjem på Navajo Nation. Navajofolket lever i et matriarkalsk samfunn, så boligene blir gjerne tildelt en kvinne, eller en kvinnes familie. Årlig mottar to enkeltpersoner, eller familier, et gratis miljøvennlig hus verdt 60.000 dollar i materialer, betalt gjennom generøse legater, donasjoner fra grunnlegger og filantrop Hank Louis, hans rike kontakter og rundt 25 bygningsfirmaer i Utah. I vår trakk Joe det lengste strået i konkurranse med åtte andre interesserte. Flere ganger i uken ankommer hun, med hele slekten, i 74 d2 fredag 26. september 2014 074_D2_A_20140926 1 18.09.2014 16:51:23
NATURLIGVIS. Lorraine Nakais avlange hus er bygget rundt en 15 meter lang bokhylle. Jeg ville at huset skulle være energieffektivt, kunne gro planter inne og ha tynne glipper i veggene på øst og vestsiden, slik at jeg kunne se både solen og månen gå opp og ned, sier Nakai. fredag 26. september 2014 d2 75 075_D2_A_20140926 2 18.09.2014 16:51:28
fata morgana en karavan av firehjulstrekkere, for å følge med på studentene som skrur og pusser til Iphone-tonene av countrymusikk. ØDEMARK. I den lille landsbyen Bluff har tolv arkitektstudenter sovet trangt de siste fire månedene. I dag skal dere sjekke at beregningene er korrekte hvert trettiende minutt, sier studentenes japanske «mester», Atsushi Yamamoto, som sammen med fruen Hiroko overser alle DBB-prosjekt. Og passe på så vi ikke får flis i fingeren, får han til svar fra gårdsplassen. Spredt latter, før hjelmer plasseres på hodene. At arkitekter svinger hammeren skjer jo så å si aldri, sier masterstudent Emily Black (31), og tørker håndflatene på bukselåret. I dag skal fiberpanelet på fasaden slås opp og skyggestrukturen i tre henges over vinduet, de skal ferdiggjøre sorte veggfliser på badet og koble strømledninger. Dette får jeg sikkert ikke lov til å si, men konseptet vårt kom etter designet. Det vi gjør med Juanitas hus, er å bringe ytterveggene i sør og nord skjevt ned mot jorden, slik at det ser ut som om de blir trukket i bakken. Dette er en tradisjonell boks, med en moderne tvist. Og så er taket nesten flatt, slik mange fjelltopper i området er formet, sier Black. Studentene jobber ti timer hver dag, seks dager i uken. Tre av studentene har forlatt sine ektefeller 538 kilometer unna, mange savner Salt Lake City, men det er prisen de må betale for en erfaring de måtte sett langt etter fra skolebenken. Skolen har advart studentene mot å bli for følelsesmessig involvert i sine prosjekter, men Black sier det er umulig. Å bygge sin baby innebærer altfor mye tid og kjærlighet til å ikke bry seg. Jeg ser arkitektur ut fra folks behov og funksjon i verden, og har som mål å gjøre en enkel og bra jobb, uten å komplisere ting. Jeg vil ikke bli «arkitektdramatisk» og tenke «Gud, men dette huset er jo en del av den jeg er!». Hvert navajo-hus får tradisjonen tro hovedinngang på østsiden, for å ønske morgensolen velkommen. Ingen hus har ringeklokke. Her ute får man nemlig sjelden besøk. Hele poenget i ørkenen er å få være i fred. Derfor ligger også sorte kabler dratt over langstrakte knauser. For selv om det kan ta flere år å legge inn strøm og vann, bygger ikke navajoene i klynger. Jeg synes de, og vi, kunne vært smartere og mer miljøvennlig ved å bygge husene tettere, å dele ressursene. Men de som bor her, liker sin egen jordflekk, og tenker ikke slik, forteller Black. HUSDÅP. Navajofolket har fra gammelt av vært vant med å bo i hogans, runde lave leirstrukturer, nesten som en tørr iglo, før enkle rektangulære hus ble snekret opp utover 1900-tallet. Juanita Joe har bodd i en campingvogn frem til nå, og har vært alenemamma for tolvåringen Troy helt siden ektemannen døde i 2003. For ett år siden ble Joe utsatt for en alvorlig trafikkulykke, og kommer nok til å sitte i rullestol resten av sitt liv. Arkitektstudentene har derfor sørget for å gjøre hennes nye 67 kvadratmeter rullestolvennlig, og blant annet høvlet en ekstra lav kjøkkenbenk. De har også plassert hele huset i en skjev vinkel slik at vinduene på soverommet på sørsiden tar inn lavthengende sollys så lenge som mulig i de kaldeste vintermånedene. Strålene vil treffe en tradisjonell jordvegg, bygget av rosa sand og leire USAs største urfolksreservat. Semi-autonomt område gitt til indianerstammen navajo i 1868, etter tvangsdeportasjonen som kalles «The Long Walk». Veldedighetsorganisasjon etablert i 2000 av den tidligere journalisten og arkitekten Hank Louis, inspirert av et lignende universitetsprosjekt for NAVAJO NATION Reservatet har sitt eget juridiske og utøvende system. Det bor rundt 300.000 mennesker på området, som ligger i The Four Corners, mellom delstatene Utah, Colorado, Arizona og New Mexico. Mange familier lever uten strøm, vann og infrastruktur. Det finnes svært få utsalgssteder eller offentlige bygg i dette ørkenområdet. Design Build Bluff (DBB) fattige svarte i Alabama. To familier eller individer på reservatet mottar et arkitekttegnet hus hvert år. Samtidig får arkitektstudenter fra University of Utah og University of Colorado uvurderlig jobberfaring i et hardt prøvet territorium, både klimamessig, sosialt og økonomisk.» (1) VINDENS SKYGGE. Navajoene ser en bolig utenifra og inn, heller enn omvendt. Mange dekker til vinduer med laken og gardiner fordi de føler at skinwalkers, ånder eller skygger, kikker inn på dem. Dette er «Hozho House» fra 2013.(2) BROBYGGERE. De arkitekttegnede husene blir av innbyggerne ofte sammenlignet med romskip. Taket på dette kalles bare «El Sombrero». (3) FLISESPIKKERI. Studentene bygger selv husene, med så mye resirkulert og lokalt byggemateriale som mulig. (4) MORGENSTEMNING. Den aller siste fasadepussen på Juanita Joes nye bolig, som har hovedinngangen på østsiden for å ønske morgensolen velkommen. (5) KULTURUT- VEKSLING. DBBs direktør ønsker å lære bort ferdighetene til innbyggerne på reservatet, så de etter hvert kan bygge sine egne hus. 76 d2 fredag 26. september 2014 076_D2_A_20140926 3 18.09.2014 16:51:30
3 4 5 1 2 fredag 26. september 2014 d2 77 077_D2_A_20140926 4 18.09.2014 16:51:40
fata morgana ENKLERE LIV. Poeten Lorraine Nakais designhus ligger slik til at hun kan se virkelighetens Bippe Stankelbein, såkalt storløpegjøk, fyke over åskammene. Hun fikk tilbud om en lyktestolpe på gårdsplassen, men takket nei. Nakai ville se Melkeveien tydelig. Jeg kom hit for å leve et enklere liv. Designet på huset hjelper meg med det, sier hun. funnet fem minutter unna byggeplassen. Veggen står midt i huset, og i motsetning til sement, tar den vare på varmen. Slik slipper Joe å fyre elektrisk. Hank Louis opprinnelige tanke med dette prosjektet var å bygge morsomme hus og å la arkitektstudenter øve seg med lokale, resirkulerte materialer i et vanskelig terreng. Vi bruker navajoene til å øve oss, de bruker oss til å få et hjem. Men jeg ønsker at vi skal samarbeide mer, sier Design Build Bluff-direktør, Jose Galarza (35). Navajoene feirer ikke dåp, men heller et barns første latter. En medisinmann «døper» derimot husene på innflytningsdagen ved å smøre gul pollen på dørkarmen, og det er slike tradisjoner, den kulturelle arven, DBB forsøker å beskytte ved å gi urfolket et gratis hjem i ytre Utah. JAGET. Under en tordensky ligger huset til den 57 år gamle poeten Lorraine Nakai. Hun står utenfor sitt avlange trehus, bygget av Colorado-studenter i 2011, og vanner et par busker. Hun snur seg med et rykk i det hun hører bildøren vår slamre igjen. Har dere kjørt dere vill? roper hun, lettere irritert. Etter at tre hunder og to katter har vært og hilst på, røsker Nakai tak i stålgitteret som sperrer stien inn til arugulahagen hennes. Men kom inn, da! Rundt hele ytterveggen, på et mørkt ubehandlet trepanel, henger store svarte glassplater. De ser ut som 52 tommers flatskjermer, og gir et surrealistisk gjenskinn av landskapet. Skyer forsvinner inn i stuen hennes. Ellers på gårdsplassen står en vindmølle og to forfalne murhus. Jorden ble tildelt Nakais bestemor, etter at familien ble forvist fra den amerikanske siden av den nærliggende grenseelven San Juan på 1950-tallet. Da de hvite arrangerte sitt gode liv, inkluderte de ikke oss indianere i sine planer, så dette reservatet er rett og slett bare sløv etterpåklokskap, sier Nakai mens hun bøyer seg ned og plukker unna ugress. Nakai sier hun tidligere jobbet som insektforsker i New Mexico. En gang i uken er hun mattelærer på en skole et godt stykke unna. Hun spiser egendyrket salat og hermetisk mat, og sparer, som de fleste her, pengene til bil og bensin. Vi som bor her er ikke pionerer. Vi ble jaget og omplassert, og innerst inne ønsker vi å fortsette kampen, sier hun. Mot en symbolsk sum på én dollar i året får hver innbygger i reservatet muligheten til å skrive under på en 99-års leiekontrakt for omtrent 4000 kvadratmeter rød jord. Men når man søker om å få leie land, og dermed bygge hus, betyr det egentlig at vi har gitt opp retten til å virkelig eie det som er vårt. Nakai er datter av et stolt folk. Derfor hadde hun også betenkeligheter med å takke ja til huset hun ble tilbudt av Design Build Bluff. Når man gir, så har man makt. Når man mottar, så skylder man noe. Slik tenkte jeg i alle fall før, sier Nakai, før hun raskt legger til at huset jo er blitt «helt fantastisk».d2 78 d2 fredag 26. september 2014 078_D2_A_20140926 5 18.09.2014 16:51:37