Vera Micaelsen Hyperpubertet
Om forfatteren: Vera Micaelsen er født i 1974. Hun har tre barn, og har tidligere gitt ut fire sakprosabøker for barn og unge og en for voksne. Hun er fast spaltist for Aftenposten Junior og har gått på Norsk Barnebokinstitutts forfatterutdanning. Hun har jobbet med kunst og kultur for barn og unge i snart tjue år.
Om boken: Camilla Larsen er 13 år, har ikke pupper, ikke mensen og ingen ordentlige venner. På en skoletur skjer det noe merkelig som gjør at kroppen til Camilla havner i en slags hyperpubertet, og ingenting blir som før.
Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til ebok@aschehoug.no 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Framnes Tekst & Bilde, 2013 ISBN 978-82-03-25660-8 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
1 Det er tredje dagen i den andre uka i det første året på ungdomstrinnet, og klassen er på tur i skogen. Alle oppfører seg fjollete. Vi har så vidt sett hverandre siden før sommerferien, og selv om vi kjenner hverandre godt fra barneskolen er det noe som er annerledes. Før sommeren var vi bare småunger. Det er vi ikke lenger. Nå er vi ungdomsskoleelever. Det kjennes som et helt liv siden sjuende klasse. Nesten alle jentene er blitt kjempelange i løpet av ferien, og mange har fått pupper som de driver og presser mot genseren. Flere av guttene høres ut som voksne menn. Innimellom knekker stemmen liksom i to; en del mørk som sjokolade, og en del som et pipete plastbadedyr. Sola skinner. Det lukter varmt og deilig av skogen. Jentene synger og ler mens de jager guttene oppover smale stier og bratte skråninger. Vi runder en bakketopp og kommer ut i et stort åpent landskap. Helledussen så nydelig! Ååå, seee så fiiiiint! Herre guuuud, så peeeent! Regine, Eline og Stine klapper i hendene og hyler i kor. De løper ut på enga som åpner seg foran oss, skriker og bærer seg så småfugler, blomster og sopp spruter rundt dem. En liten rådyrkalv rauter for livet og galopperer skrekkslagen inn mellom trærne.
Åh, jeg vil klappe den! roper Regine og legger på sprang etter rådyret. Jeg vil ha den med meg hjem! Jeg vil putte den i bagen! Jeg vil sminke den! Christoffer med C, Kristoffer med K og Bilal kaster seg etter Regine, ruller henne rundt og stapper genseren full med strå og kvist bare for å komme borti de nye puppene. Hun lar dem holde på, og Eline og Stine velter seg over guttene igjen og drar i buksene deres sånn at de kan gni seg innpå dem. Til slutt er det bare en stor ball av armer og bein, pupper og hår. Jeg er glad til. Jeg er ikke interessert i verken Bilal, Christoffer med C eller Kristoffer med K. Jeg klarer meg fint uten deres klamme fingre under min genser. Ikke at det er noe å klemme på der heller. Jeg går unna og ser ut over enga. Det er vakkert. Det lukter svalt og deilig, blomsterduften fyller lufta. Snart er det høst. Astrid, læreren vår, vil vi skal plukke ting fra naturen, og da mener jeg ikke lusene til Christoffer, Eline! sier hun og retter en finger mot Eline, som har satt seg overskrevs på Christoffer C og akkurat nå forsøker å flette det lange håret hans. Astrid er en bra dame. Hun er yndlingslæreren min, selv om hun er så gammel at hun kunne vært bestemora mi. Jeg har gledet meg siden femte klasse til å få henne. Astrid får liksom med seg alt, og hun er bestandig rettferdig. Astrid klapper i hendene og får oppmerksomheten. Hoi! Alle sammen! Kom og legg det dere har funnet i den store plastboksen her. Når dere har gjort det, kan dere ta fram matpakkene.
Jeg legger noen lilla blomster forsiktig oppi boksen, sammen med en bitte liten meitemark. Den kveiler seg inn under bladene og blir liggende helt stille. Den går nesten i ett med blomstene. Hadde man ikke visst at den var der ville man ikke sett den. Bilal slipper en stor stein ned i boksen og treffer nesten marken. Jeg ser sint på han, men jeg sier ikke noe. Når vi skal spise, har selvfølgelig Regine, Stine og Eline glemt at de egentlig har avtalt å sitte sammen med meg. Eline og Stine turner på teppet og velter seg over guttene som åler seg rundt dem. Jeg blir stående litt ved siden av og vente. Hvis de bare blir ferdige med å tulle, kommer de sikkert til å legge merke til meg. Endelig oppdager Regine at jeg står der som et idiotisk esel. Jeg blir helt svett når hun setter de store blå øynene i meg. Jeg later som jeg egentlig er opptatt med noe annet og ikke har lagt merke til at det er helt fullt på teppet. Hun blunker uskyldig, og jeg kan nesten kjenne blafringen fra de lange vippene hennes mot ansiktet. Åh nei, vi glemte at du skulle sitte med oss! Sorry altså. Nå er det ikke plass, for Christoffer C og dem har satt seg på teppet. Gjør det noe, eller? Neida. Herregud. Det går helt fint, sier jeg på en måte jeg håper virker selvsikker. Jeg hadde egentlig tenkt å spørre om dere ville sitte borte ved kanten og se på utsikten. For det har jeg tenkt. Å sitte der borte. Og se på utsikten. Nei takk, sier Regine og får latterkrampe når Christoffer C stikker et langt strå innunder genseren hennes. Jeg drar sekken bort til skrenten. Der er det super
utsikt. Jeg ser ikke på noen av de andre i klassen mens jeg strever med å få løs det gule sitteunderlaget. Jeg later som jeg ikke synes det pinlig at jeg ikke fikk sitte med Regine og dem. Dessuten må man ikke sitte sammen med noen bestandig. Man har bare godt av å sitte litt alene av og til. Og hvis jeg bestemmer meg for å nyte utsikten, kommer ingen til å tenke at jeg er venneløs og ensom. Faktisk er jeg bare glad for å slippe å le av de dårlige vitsene til Christoffer C. Jeg får løs sitteunderlaget, setter meg på gresset og åpner matpakka. Sola varmer, stemmene rundt meg stilner, flere har lukket øynene og halvsover. Astrid ligger lent opp mot sekken sin et stykke unna og soler seg. Hun merker at jeg ser på henne og vinker til meg. Jeg vinker tilbake og gir tommel opp. Astrid smiler til meg og lener seg tilbake på sekken igjen. Alt er fred og ro. Plutselig blinker det i sølv høyt oppe på himmelen, som om eggen på en kniv eller noe annet blankt fanget en solstråle. Det virker ikke som om noen andre legger merke til det. Jeg titter ut over landskapet. Enga skrår ned mot et stup rett under meg. Langt der nede fortsetter verden i en gulflekkete dal med bratte berg på begge sider. Jeg kan se slalåmanlegget, idrettsbanen, kjøpesenteret og motorveien. Alt