Sjangermangfoldet i 1700-tallets offentlighet og dens funksjoner

Hjemmeeksamen HIS2159 - Offentlighetens framvekst ca. 1700 1814: Danmark Norge i europeisk kontekst Vår 2012 Kandidatnummer 1751 Sjangermangfoldet i 1700-tallets offentlighet og dens funksjoner Sjangermangfold er en beskrivende karakteristikk av den litterære offentligheten som vokste frem på 1700-tallet. Sjangrene som ble brukt i aviser, pamfletter og tidsskriftene var på mange måter eksperementelle, for det fantes enda ingen faste normer eller rammer for dem. 1 Dette førte til at gamle sjangre ble utviklet videre for å tjene nye formål, og nye blandingsformer tilpasset seg de nye mediene. 2 Altså var perioden preget av en voksende sjangerbredde innen de nye mediene, men også eksperimentering til tider særs kreativ. Samtidig fører dette også til at grensene mellom de forskjellige sjangrene er svært flytende, noe som gjør det vanskelig å skille dem fra hverandre basert på form, innhold og funksjon. 3 Jeg har derfor i det følgende valgt å dele inn sjangrene etter hvilke medier de oftest forekom i, selv om det bør understrekes at grensene også her var vage. Hovedfokuset vil ligge på den dansk-norske og den engelske litterære offentligheten i perioden fra ca. 1700 til 1814. Begrensningen til den trykte litterære offentligheten innebærer også at sjangre innen teateret og rent muntlige former som skillingsvisene ikke vil bli behandlet i oppgaven. I den avsluttende drøftingsdelen har jeg valgt å fokusere på offentlighetens rammer og hvordan dette påvirket bruken av de forskjellige sjangrene. Valget av England og Danmark-Norge som empirisk utgangspunkt er gjort for å fremheve hvordan forskjellige politiske strukturer konstitusjonalisme og enevelde førte til forskjellige strukturer i den litterære offentlighet. Idealer for den offentlige diskusjon Hvilke funksjoner de forskjellige sjangrene hadde i offentligheten varierte åpenbart mye. I det følgende vil jeg derimot prøve å sette disse funksjonene opp mot opplysningsidealet og målet om utviklingen av et resonnerende, kritisk publikum. Et slikt mål med offentligheten ble allerede fremmet av opplysningsfilosofene i samtiden, frontet av Immanuel Kant. Gjennom å ta i bruk sin fornuft og dele sine kunnskaper og resonnementer offentlig, vil det føre til opplysning både for 1 Berge, Kjell Lars. Den offentlige meningens genrer, i (Red) Johnsen, Egil Børre & Eriksen, Trond Berg, Norsk litteraturhistorie. Sakprosa fra 1750 til 1995. Universitetsforlaget, Oslo, 1998, s. 137 2 Nøding, Aina, Lysthusets diskurs. Forhandlinger i og om en gryende dansk-norsk litterær offentlighet, i Edda (4), 2008, s. 347-48 3 ibid 1

individet og samfunnet. 4 Jürgen Habermas idealisering av den offentlige samtale hviler på samme tankegods, der fornuften realiseres [...] ved at et publikum av dannede mennesker gjennom rasjonell kommunikasjon offentlig bruker sin forstand. 5 Funksjonene til de forskjellige sjangrene kan dermed komme direkte til uttrykk som politisk kritikk, eller mer indirekte ved at den kan føre til dannelsen av et mer resonnerende, kritisk publikum. Med dette som bakteppe vil jeg nå se nærmere på de forskjellige mediene og deres sjangre. Avisene Avisene som vokste frem i Norge i siste halvdel av 1700-tallet, først ved Norges Intelligensselder fra 1763, var innholdsmessig ganske langt fra det vi tenker på som en avis i dag. Adresseavisene, som navnet indikerer, var vanligvis koblet opp mot byenes adressekontorer, slik at innholdet er dominert av utlysninger, annonser og kunngjøringer. I tillegg kunne det være seksjoner med fabler, artikler av folkeopplysningspreg eller underholdningshistorier med moralske undertoner, men disse opptar en liten del av totalen. Nyheter i dansk-norske aviser må bli forstått i snever forstand, for hendelser skulle kun refereres til, ikke resonneres over. Dette kom av en sensurinstruks innført i 1701, der det stod at Iligemaade kand forbigaaes Nouvellisternes raisonnements eller andris discourser over det som passer [...] og haver kund at befatte sig med det som refereris at virkeligen sig have tildraget. 6 Med slike rammer var det åpenbart at den kritiske journalistikken uteble fra de norske avisene, journalisten blir en gjengiver, ikke en fortolker. 7 Avisene utgitt i København ser ut til å ha hatt noe friere tøyler, og fra midten av 1700-tallet kommer det i disse frem offentlige meninger og ytringer. 8 Politiske aviser ble ikke tillatt i Norge, og selv de politiske avisene utgitt i København var underlagt streng sensur. 9 Samtidig kan det hevdes at adresseavisene hadde en viktig funksjon ved å spre informasjon. Fremveksten av den offentlige sfære har ofte blitt koblet til kapitalismens fremvekst, der individet i større og større grad deltar som et selvstendig og uavhengig individ på den økonomiske arena. Når borgere får (egen)interesser i den økonomiske sfæren, gjennom handelskompanier, børs eller banker, fører dette igjen til en enorm informasjonsetterspørsel. 10 Selv om dette først og fremst har blitt knyttet til utviklingen i England, virker det også som om 4 Kant, Immanuel, Beskrivelse av spørsmålet: Hva er opplysning?, i Haman (Red), Opplysning og kors, Aschehoug, Oslo, 2003, s. 211-213. 5 Habermas, Jürgen, Borgerlig Offentlighet, Gyldendal, Oslo, 2003, s. 32 6 Sitert i Ringvej, Mona, Trykkefrihetens grenser. På sporet av en flerstemmig offentlighet i Danmark-Norge før 1815, i ARR Idéhistorisk tidsskrift (4), 2008, s. 110 7 ibid 8 Berge, op.cit., s. 146 9 Nøding, Aina, Hva er et 1700-tallstidsskrift?, i Tjønneland, Eivind (Red.), Opplysningens tidsskrifter: Norske og Danske periodiske publikasjoner på 1700-tallet. Fagbokforlaget, Bergen 2008, s. 11 10 Melton, James van Horn, The Rise of the Public in Enlightenment Europe, Cambridge University Press, 2001, s. 30, samt Habermas, op.cit., s. 16 2

adresseavisene i Danmark-Norge etter hvert ble en viktig del av det daglige økonomiske livet. Adresseavisene hadde også en funksjon ved at den utgjorde en ny arena for den litterære offentligheten. 11 For i tillegg til informasjon og bekjentgjørelsen, skulle de også tilby underholdning. Slik ble avisene et ledd i å spre litteratur til nye lesergrupper, og skapte en øvelsesarena for gryende forfattere. 12 Tidsskriftene det nyttige og det skjønne Tidsskriftene på 1700-tallet kan, til tross for deres mangfold, sies å ha hatt visse kjennetegn. De var gjerne avgrenset til bestemte temaer, de skulle speile samtiden, og henviste seg til spesifikke målgrupper. I motsetning til avisene kunne en i tidsskriftene gå dypere inn på temaene som ble tatt opp. 13 Noen av sjangrene vi møter i tidsskriftet var essays, litteraturkritikk, sakprosa og lærde artikler, moralske fortellinger, og kanskje viktigst tilskuersjangeren. Et fruktbart skille kan bli gjort mellom populære og lærde tidsskrifter, hvorav de moralske tidsskriftene er en underkategori av førstnevnte. 14 En lignende distinksjon kan gjøres mellom de skjønne og de nyttige vitenskaper, som stort sett går langs samme linjer. Med dette følger at de nyttige, eller lærde tidsskriftene, etter hvert utviklet seg mot en politisk form, mens de populær-moralske tidsskriftene utviklet seg mot en litterær form. 15 De forskjellige formene for tidsskrifter og sjangrene de utgjorde kan sies å ha hatt forskjellige funksjoner i offentligheten. Populære og moralske tidsskrifter. Den kanskje viktigste sjangeren på 1700-tallet var tilskuersjangeren. Sjangeren hadde sitt utspring i the Tatler og the Spectator i starten av 1700-tallet, utgitt av Richard Steele og Joseph Addison. 16 I tilskuersjangeren er det iscenesatt et fiktivt selskap, der karakterene representerer forskjellige sosiale lag. Forfatteren er ukjent, og ikke en deltaker i debattene, men en observatør. Således har tilskueren ikke til hensikt å dømme argumentene som blir fremlagt, men nøytralt å gjengi dem. I utgangspunktet gikk argumentene mellom Toriene og Whigene, men tilskueren tok ikke et politisk standpunkt. De partipolitiske undertonene falt derimot bort, og The Spectator ble et rendyrket moralsk tidsskrift. Tematikken dreide seg derfor mot religion, ekteskap, oppdragelse og etikette. I stor grad kom The Spectator til å representere puritanske synspunkter i opposisjon mot liberaliseringen av samfunnet. 17 Addison forstod således seg selv som en censor of manners and 11 Nøding, Lyshusets diskurs, s. 351 12 Ibid, s 352-53 13 Nøding, Aina, Hva er et 1700-tallstidsskift?, s. 4 14 Ibid 15 Worsøe-Schmidt, Lisbeth, Erobringen av det skønne. Oplysningen og den litterære republik, i Digterens paryk. Studier i 1700-talle. Museum Tusculanums Forlag, 1997, s. 25 16 Melton, op.cit., s. 95 17 Ibid, s. 95-96 3

morals. 18 Denne typen sjanger ble svært populær og spredte seg over hele Europa, også til Danmark-Norge, blant annet ved Den Danske Spectator som var i virke mellom 1744-45. I likhet med The Spectator var også hovedtemaene i dette bladet mer allmenne moralske og filosofiske spørsmål, men med utgangspunktet i fornuften fremfor puritanske religiøse overbevisninger. 19 En av årsakene til at de moralske tidsskriftene ble så populære, var at de klarte å være moraliserende og underholdende på samme tid. Tidsskriftenes brede appell både befolkningsmessig og mellom sosiale lag, gjorde at dens betydning knapt kan undervurderes. En konsekvens av de moralske tidsskriftene var at de til dels overtok kirkens funksjon i offentligheten. Gjennom 1700-tallet blomstret den sekulære, formålsløse litteraturen frem, en utvikling som ble møtt med sterk motstand hos de geistlige. Det er her de moralske tidsskriftene spiller en viktig rolle, for det er de som går i bresjen med å kritisere den sekulære litteraturen. Ved å bli kjernepunktet for moralsk kritikk av samfunnet tok The Spectator brodden fra de religiøse institusjonene som tidligere kan sies å ha hatt et monopol på slik kritikk. 20 De moralske tidsskriftenes popularitet kan sies å være sentrale i utviklingen fra intensiv til ekstensiv lesing. Det førte til en folkeliggjøring av litteraturen, og med økt tilgjengelighet ble etterspørselen større. De moralske tidsskriftene glattet således ut overgangen mot en mer sekulær og mangfoldig litterær kultur. Interessen for litteratur generelt økte, og med det også den kritiske holdningen til hva en leste. I motsetning til tideligere brydde nå publikum faktisk seg om hva de leste, og flere valgmuligheter skaper en mer kritisk holdning til litteraturen. 21 Den tematiske bredden illustreres også av etterspørselen fra publikum, som ønsket seg alt fra romaner, reisebøker, vitenskapelige og filosofiske avhandlinger samt religiøse verk. 22 En lignende tendens mot sekulær litteratur ser ut til å ha latt vente på seg lengre i Danmark-Norge. Her leste befolkningen nesten utelukkende religiøse bøker, og først mot slutten av det 18. århundret ble verdslige bøker mer etterspurte i de øvrige samfunnslagene. Den pietistiske holdningen under Christian VI mellom 1730-40-åra er kanskje en årsak til dette, og folkelig litteratur ble møtt av sterk motstand hos de geistlige. 23 Tidsskriftenes rolle som moralsk kritiker av sekulær litteratur ser ikke ut til å ha vært like fremtredende i Danmark-Norge som i England, og er kanskje en forklaring på den stadige statlig-kirkelige innblandingen i den litterære sfæren. 18 Habermas, op.cit., s. 41 19 Vinje, Eiliv, Den danske spectator (1744-1745), i Tjønneland (Red.) Opplysningens tidsskrifter, Norske og Danske periodiske publikasjoner på 1700-tallet, Fagbokforlaget, Bergen 2008., s. 15-18 20 Melton, op.cit., s. 88,96-97 21 Ibid, s. 92,96-97 22 Darnton, Robert, Hva er bøkenes historie?, i Rem, T. (Red) Bokhistorie. Gyldendal Norsk Forlag, 2003, s. 50 23 Fet, Jostein, Bokproduksjon og bokhandel, i Læsande bøker. Litterær kultur i norske almugesamfunn før 1840, Universitetsforlaget, Oslo 1995, s. 47-48 4

Litteraturkritikk og det skjønne Skjønnlitteratur og den følgende litteraturkritikken var sjangre som preget flere av tidsskriftene i Danmark-Norge i perioden, blant annet Lærde Efterretninger, Nye Kritiske Tilskuer og Kritik og Antikritik. 24 Et problem for disse tidsskriftene var at litteraturen som skulle anmeldes i seg selv var noe nytt, det fantes ingen rammer eller målestokk for hva som var god eller dårlig litteratur, både med tanke på innhold og form. 25 Til tross for dette problematiske utgangspunktet, vitner både litteraturen og den følgende diskusjonen rundt dem om et publikum som er mer kritiske og mindre likegyldige til det de leste. Novellene, spesielt på kontinentet, var som nevnt et yndet mål for kritikk fra moralske tidsskrifter. De konservative stemmene virker å ha vokst i takt med novellenes popularitet. De var redde for at kvinnene, som utgjorde store deler av det skjønnlitterære publikum, skulle glemme sine huslige plikter, og bøkene ble til og med anklaget for å fremme sykdommer og sinnslidelser hos leseren. 26 Novellene og andre former for formålsløs litteratur kan kanskje ikke i seg selv anses som å ha ført til mer opplysning blant befolkningen, men skjønnlitteraturen kan allikevel sies å ha hatt en sentral funksjon i offentlighetens fremvekst. For selv om underholdningsaspektet var det viktigste, førte kritikken mot den til at individer inntok en mer resonnerende og kritisk holdning til hva de leste. Selv om tekstene i seg selv var av upolitisk art, virket så den offentlige sfære som et øvelsesfelt for et offentlig resonnement. Den litterære offentlige sfære blir et forstadium for politisk kritikk, der publikums selvinnsikt og kritiske sans blir utviklet. 27 Denne tesen fra Habermas om at den litterære offentlige sfære går forut for den politiske, har ofte blitt kritisert for ikke å samsvare med virkeligheten. I England var for eksempel den politiske journalistikken godt utviklet før populariteten til skjønnlitteraturen virkelig skjøt fart. 28 Hva angår skjønnlitteraturens rolle i den dansk-norske offentligheten, hevder Worsøe-Schmidt - ved å sidestille moralske og politiske refleksjoner - at den offentlige sfære var politisert før den egentlig ble litterær. 29 Skjønnlitteraturen som et nytt felt gjorde at det ikke uten videre kunne gjøres til en egen sfære på siden av det moralsk-politiske. 24 Tjønneland, Eivind. Innledning, i Tjønneland (Red) Opplysningens tidsskrifter: Norske og Danske periodiske publikasjoner på 1700-tallet, Fagbokforlaget, Bergen 2008, s. vi 25 Worsøe-Schmidt, op.cit., s. 22 26 Melton, op.cit., s. 110-111 27 Habermas, op.cit., s. 26-27 28 Melton, op.cit., s. 10 29 Worsøe-Schmidt, op.cit., s. 22-24 5

Uansett hva som kom først av den politiske og litterære offentligheten, må skjønnlitteraturen som sjanger sies ha fremmet opplysningsidealet om et kritisk og resonnerende publikum, til tross for at den i seg selv var heller upolitisk og formålsløs. Lærde tidsskrifter og det nyttige De lærde tidsskriftene hadde som formål å opplyse om, og argumentere rundt, ny viten som var ervervet gjennom fornuften og ble oppfattet som sann. 30 Målet om opplysning var i slike tidsskrifter langt viktigere enn underholdningsaspektet. Om det her var snakk om sakprosa, var det i så fall innholdsmessig mye bredere enn dagens definisjoner. Igjen er bruken av sjangrene mellom de forskjellige mediene diffus. For selv om det i de lærde tidsskriftene skulle fokuseres på opplysning, ble det også her brukt sjangre som fabler, drømmer og allegorier. 31 Slike overlappinger og tvetydigheter var kanskje også en årsak til at Hermoder, et norsk tidsskrift i samme format som det danske Minerva, fikk et langt mer skjønnlitterært preg enn det i utgangspunktet ga uttrykk for å være. 32 Ønske om kunnskap og opplysning må i det minste sies å ha vært til stede hos det dansknorske lesende publikumet i siste halvdel av 1700-tallet, og etterspørselen etter litteratur om naturvitenskap, økonomi, filosofi, etnografi og historie var voksende. 33 I denne sammenhengen er det også verdt å nevne Fredrik Vs invitasjon i 1755 der han oppfordret borgere til å publisere artikler eller avhandlinger som kunne komme både myndighetene og medborgere til gode. Denne invitasjonen uttrykker et offentlighetsideal der kommunikasjon mellom folket og makten går begge veier. 34 Invitasjonen fikk konsekvenser ved at Danmark og Norges Oeconomiske Magazin ble opprettet, men om det førte til økt opplysning er vanskeligere å avgjøre. For selv om det nå ble publisert artikler om en rekke temaer, skapte det ingen debatt eller direkte kritisk offentlighet rettet mot regimet. Igjen var det søken etter kunnskap om forhold som kunne være fordelaktig for styret av riket, og ikke meninger om det, som var kongens utgangspunkt. 35 Invitasjonen førte til diskusjoner om reformer innenfor et statssystem, ikke om statsformens legitimitet. 36 De fleste innsendte bidragene bærer preg av dette, som Sneedorffs Om den borgerlige Regiering fra 1757. De kunne være kritiske, men de var fortsatt lojale. 37 Dette fremgår nærmest som et paradoks i forhold til Habermas sin tese; det fremmes kritikk, men den rettes ikke mot de rådende statsstrukturene. 30 Ibid, s. 25 31 Tjønneland, Innledning, s. x 32 Storsveen, Odd Arvid, Hermoder, et norsk Minerva?, i Tjønneland (red.) Opplysningens tidsskrifter: Norske og Danske periodiske publikasjoner, Fagbokforlaget, Bergen 2008, s. 177,181-83 33 Fet, op.cit., s. 49 34 Ringvej, Trykkefrihetens grenser, s. 107 35 Ibid, 108, Berge, op.cit., s. 136 36 Ringvej, Trykkefrihetens grenser, s. 104 37 Worsøe-Schmidt, op.cit., 24 6

Denne direkte formen for kommunikasjon mellom befolkningen og kongemakten, kan sies å ha fjernet den borgerlige sfæren som mellominstans. 38 Samtidig som invitasjonen fra 1755 reflekterer dualiteten mellom folk og myndighet, som virker å være et særpreg for den dansk-norske offentligheten, er det også påfallende at den ikke setter formelle krav som inntekt, sosialt rang eller status for innsenderne. Selv bonden ønskes hørt, for hvem visste vel bedre hvordan de sentralt implementerte politiske avgjørelsene fikk praktiske konsekvenser i periferien? 39 Rammevilkår og sjangereksperimentering Hvilken rolle de forskjellige sjangrene spilte var i stor grad påvirket av offentlighetens rammer. Sensur, privilegieordninger, og andre forhold som satt begrensninger på ytringer i det offentlige rom, gjorde at også sjangrene virket forskjellig i forskjellige styringsstrukturer. Kontrastene er for eksempel store mellom det konstitusjonelle England og det eneveldige Danmark-Norge, kontraster som på lang vei også kan være med på å forklare forskjellene i den litterære offentlighetens karakter. England så en noe spesiell politisk utvikling sent på 1600-tallet. Parliamentet hadde på lang vei styrket sin makt ovenfor kongehuset gjennom the glorious revolution (1688-89), noe som resulterte i to lover som var avgjørende for utviklingen av den offentlige sfære. I 1695 ble ikke de tidligere sensurlovgivningen fra the Licencing Act (1624) gjeninnført, slik at pressen hadde relativt sett frie tøyler. Året før hadde det også blitt lovbestemt at valg skulle skje minst hvert tredje år. De partipolitiske konstellasjonene som vokste frem så på de nye mediene som potensielle propagandaverktøy, slik at begge parter var interessert i å opprettholde ytringsfriheten og muligheten for kritikk mot de styrende myndighetene skulle de befinne seg i opposisjon. Den politiske presse var altså i England tidlig institusjonalisert i den offentlige sfære. 40 Det var i et slikt klima at de første politiske avisene vokste frem, og The Craftsman fra 1735 var blant de tidligste. Denne avisen ble startet av Tory-lederen Lord Bolingbroke, og ble en plattform for å kritisere Walpoles sittende Whig-regjering. Walpole hadde effektivt tilsidesatt toriene fra de politiske institusjonene, slik at disse nå måtte søke nye veier for å appellere til det brede publikum. Her så en de første konturene av en presse som fungerte som en fjerde statsmakt. 41 Med et slikt utgangspunkt 38 Ringvej, Trykkefrihetens grenser, s. 108 39 Slikt tankegods ser en også på senere tidspunkt, se Ringvej, Mona, Den snaksomme Bergenser, 1794-96, i Tjønneland (red.) Opplysningens Tidsskrifter: Norske og Danske periodiske tidsskrifter på 1700-tallet, Fagbokforlaget, Bergen 2008. s. 170 40 Melton, op.cit., s, 20-21 41 Melton, op.cit., s. 27, Habermas, op.cit., s. 56 7

er det kanskje ingen overraskelse at den politiske lederartikkelen som sjanger først vokste frem nettopp i England, gjennom avisen Public Advertiser mellom 1768 og 1772. 42 Rammeforholdene i Danmark-Norge var nærmest det diametralt motsatte. Sensuren satt en effektiv stopper for røster kritiske mot myndighetene, og straffene for brudd på disse var strenge. Allerede fra Christian Vs Norske Lov fra 1687 var det dødsstraff for å kritisere konge og regjering. Håndhevelsen av denne loven varierte derimot, selv om den i teorien var gjeldende i hele perioden. 43 I perioden frem til 1770 gjaldt forhåndssensur, slik at alle tekster måtte godkjennes av kongens menn før de gikk i trykk. I tillegg til slik direkte form for restriksjoner av ytringsfriheten, er det sannsynlig at dette også førte til selvsensur blant forfatterne, noe som gjør det vanskelig å gjenskape et komplett bilde av de tanker og meninger som forfatterne satt inne med. 44 Resultatet av slike restriksjoner ble derimot ikke at de kritiske røstene stilnet helt, men førte heller til en sjangereksperimentering der meninger ble uttrykt på en fordekt, indirekte måte. Dette er kanskje en av grunnene til at sjangergrensene i den dansk-norske offentligheten virker å være enda mer flytende og overlappende enn hva som var tilfellet i England. Så hvordan kunne en uttrykke misnøye med eller kritikk mot styresmaktene i et litterært klima der dette var forbudt? En måte å synliggjøre problemer var gjennom en såkalt offentlig samtale. Her er det en privat samtale som blir beskrevet, og omtalte gjerne mer hverdagslige problemer. En mer nærliggende, personlig og privat misnøye blir således gjort offentlig. 45 Lignende dialoger eller samtaler kunne også bli satt i fortiden, noe som distanserer forfatteren fra meningene som blir ytret. Det mest slående eksempelet på dette er Hans Arentz Samtale efter Døden imellem de tvende Romere Cato og Cæsar angaaende Eenevolds- og Folke-Regieringer, publisert i 1756. 46 Bare tittelen i seg selv gjør at essayet fremgår for oss i dag som en slående aktuell og regimekritisk tekst, selv om dette var strengt forbudt. Men forfatteren gjemmer seg her bak et slags tidsmessig alibi. Siden eneveldet i Danmark-Norge ikke eksisterte på tidspunktet karakterene i samtalen levde, kunne det umulig kobles direkte til kritikk mot den danske kongen. Indirekte kritikk mot kongefamilien og de adelige kunne også, kanskje noe overraskende, komme gjennom panegyrikken, lovprisningene som ofte innledet tidsskrifter eller bøker. Gjennom bruk av overdrivelser, kunne panegyrikken fremstå ironisk og satirisk. Det formelle var i praksis gjennomført, 42 Habermas, op.cit., s. 56 43 Ringvej, Mona, Panegyrikkens kritiske funksjon. Upublisert manus, 2012, s 1-2 44 Appel, Charlotte, Cencur og andre former for indgreb, i Læsning og bogmarked i 1600-tallets Danmark 1, Museum Tusculanums Forlag, 2001, s. 370 45 Berge, op.cit., s. 138-40 46 Ibid 140, Ringvej, Mona, Den snaksomme Bergenser, 1794-96, s. 168 8

og om en skulle ha svertende intensjoner med det en skrev var dette nærmest umulig å slå ned på gjennom sensuren. 47 Tidsskriftet Den snaksomme Bergenser, utgitt mellom 1794 og 1796, er også et godt eksempel på hvordan blandingsformer av eksisterende sjangre ble til. Bernt Børresen, utgiveren av bladet, skrev ofte gjennom tilskuersjangeren. Men i motsetning til hans moralsk fundamenterte engelske forgjenger, ga Børresen sine karakterer politiske standpunkter. Disse var heller ikke normative eller filosofiske som de fremstilt av Arentz, men koblet direkte til reelle og aktuelle saker. 48 Det bør derimot presiseres at dette tidsskriftet ble utgitt i den relativt frie perioden mellom 1790 og 1799, der bruken av sensurlovene var mer forutsigbare og mindre vilkårlige. 49 Endringer innen trykkekulturen under trykkefrihetsperioden mellom 1770 og 1773 innført av kongens livlege Struensee, viser videre hvordan rammeverket påvirket sjangrene. En konsekvens var at det nå ble lettere for alle å uttrykke seg gjennom det trykte mediet, noe som førte til en økt folkelighet i utgivelsene. I denne perioden ble pamflettene dominerende. De hadde fordelen ved at de kortfattet kunne ta opp dagsaktuelle saker. Og det var tydelig at folket hadde mye på hjertet, for pamfletten vokste mye raskere enn andre utgivelsesformer og sjangre. Pamflettene ble også utgitt anonymt, noe som førte til at kritikk ofte ble rettet mot enkeltpersoner i samfunnet, uten at det kunne falle tilbake på forfatteren. Det er en slags skjebnens ironi i at Struensee, som innførte trykkefriheten, kom til å bli det første offeret for den. 50 Personangrep, usaklige argumentasjoner og sladder var betegnende for denne perioden, i direkte kontrast til den resonnerende og rasjonelle debatten opplysningsideenes forkjempere hadde forestilt seg ville finne sted ved inneføring av ytringsfrihet. Konklusjon Sjangerbredden som vokste frem i Danmark-Norge på 1700-tallet kan i stor grad forklares gjennom sensurlovgivningen som begrenset kritiske ytringer i det offentlige rom. Sjangrene beholdt sin kritiske funksjon, men dette måtte uttrykkes mer indirekte og subtilt. Dialoger satt i fortiden, overdrivelser i panegyrikken og blanding av politiske standpunkter i tilskuersjangeren er eksempler på dette. I England var det politiske elementet tidlig institusjonalisert i den trykte offentligheten, slik at politisk kritikk her var mer direkte. Sjangrene virker ikke å ha forekommet i blandingsformer her, der det var et ganske markant skille mellom aviser som tok for seg politisk, stoff som The Craftsman, på den ene 47 Ringvej, Mona, Panegyrikkens kritiske funksjon, s. 10-11 48 Ringvej, Den snaksomme Bergenser, 1794-96, s 165-66 49 Michaelsen, Dag, Grændseskillet imellem Trykkefrihet og Trykkefrækhæd? Johan Frederik Wilhelm Schlegel, Astræa og trykkefrihetens grenser, i Sandvik, H (Red) Demokratisk teori og historisk praksis. Scandinavian University Press, 2010, s 208 50 Berge, op.cit., s. 142,150-51 9

siden, og tidsskrifter som The Spectator som hadde en moralsk tematikk på den andre. Under trykkefrihetsperioden under Struensee ble pamflettene den mest populære sjangeren og formen, for de var korte og kunne utgis anonymt. Men trykkefriheten førte ikke til noe opplyst publikum eller opplyst debatt, snarere tvert imot. 10

Litteraturliste Berge, Kjell Lars. Den offentlige meningens genrer, i Johnsen, Egil Børre & Eriksen, Trond Berg (Red), Norsk Litteraturhistorie. Sakprosa fra 1750 til 1995. Universitetsforlaget, Oslo 1998 Darnton, Robert. Hva er bøkenes historie?, i Rem, T (Red). Bokhistorie 2003, Gyldendal Norsk Forlag, 2003 Fet, Jostein. Kap 3. Bokproduksjon og bokhandel, i Læsande bøker. Litterær kultur i norske almugesamfunn før 1840. Universitetsforlaget, 1995 Habermas, Jürgen. Borgerlig Offentlighet: Dens Fremvekst og Forfall. Gyldendal Norks Forlag, 3. utgave, 2003 Kant, Immanuel. Besvarelse av spørsmålet: Hva er opplysning?, i Haman (Red), Opplysning og kors, Aschehoug, 2003 Melton, James Van Horn. The Rise of the Public in Enlightenment Europe. Cambridge University Press, 2001 Michaelsen, Dag. Grændseskillet imellem Trykkefrihed og Trykkefrækhed? Johan Frederik Whilhelm Schlegel, Astræa og trykkefrihetens grenser, i Sandvik, H (Red), Demokratisk teori og praksis, Scandinavian University Press, 2010 Nøding, Aina. Lysthusets diskurs. Forhandlinger i og om en gryende dansk-norsk litterær offentlighet, i Edda (4), 2008 Nøding, Aina. Hva er et 1700-tallstidsskrift?, i Tjønneland, Eivind (Red) Opplysningens Tidsskrifter: Norske og Danske Periodiske Publikasjoner på 1700-tallet. Fagbokforlaget, Bergen, 2008 Ringvej, Mona. Den Snaksomme Bergenser, 1794-96, i Tjønneland (Red) Opplysningens Tidsskrifter: Norske og Danske Periodiske Publikasjoner på 1700-Tallet. Fagbokforlaget, Bergen, 2008 Ringvej, Mona. Trykkefrihetens grenser. På sporet av en flerstemmig offentlighet i Danmark-Norge før 1815, i ARR Idéhistorisk tidsskrift (4), 2008 Ringvej, Mona. Panegyrikkens kritiske funksjon. Upublisert manus, 2012 Tjønneland, Eivind (Red). Opplysningens Tidsskrifter: Norske og Danske Periodiske Publikasjoner på 1700-Tallet. Fagbokforlaget, Bergen, 2008 Vinje, Eiliv, Den Danske Specator, i Tjønneland (Red). Opplysningens Tidsskrifter: Norske og Danske Periodiske Publikasjoner på 1700-Tallet. Fagbokforlaget, Bergen, 2008 Worsøe-Schmidt, Lisbeth. Erobringen av det skønne. Oplysningen og den litterære republik, i Digterens paryk. Studier i 1700-talle, Museum Tusculanums Forlag, 1997 11