Katarina Bivald Leserne i Broken Wheel anbefaler Oversatt fra svensk av Gøril Eldøen, MNO
Sara Lindquist Kornvägen 7, 2. etasje 136 38 Haninge Sverige Broken Wheel, Iowa, 15. april 2009 Kjære Sara, Jeg håper du vil ha glede av Louisa May Alcotts En gammeldags pike. Det er en sjarmerende fortelling, men kanskje en anelse mer direkte moraliserende enn Unge kvinner. Betaling skal du ikke tenke på, jeg har hatt dobbelt opp av den boka i årevis. Det er bare moro at den nå har funnet et nytt hjem, og til og med får reise helt til Europa. Jeg har aldri vært i Sverige selv, men jeg er sikker på at det er et veldig vakkert land. Er det ikke pussig at bøkene mine kommer til å ha reist lenger enn jeg selv har gjort? Om det er trøstende eller urovekkende, vet jeg sannelig ikke. Med vennlig hilsen Amy Harris
Bøker vs. livet: 1 0 Den fremmede kvinnen i Hopes hovedgate så så alminnelig ut at det nesten var opprørende. En spinkel, sørgelig figur kledd i en høstkåpe som var altfor varm og grå for årstiden. Ved føttene hennes lå en ryggsekk, og en gigantisk koffert sto lent mot det ene tynne beinet. De innbyggerne som tilfeldigvis bevitnet hennes ankomst, kunne ikke unngå å tenke at det var uhøflig å bry seg så lite om utseendet sitt. Som om denne kvinnen ikke var det minste interessert i å gjøre et godt inntrykk på dem. Håret hennes hadde en ubestemmelig brunfarge, verken helt lyst eller helt mørkt. Det var skjødesløst oppsatt med en hårspenne og falt bak over skuldrene hennes i uregjerlige lokker. Der ansiktet hennes burde ha vært, så man i stedet Louisa May Alcotts En gammeldags pike. Det virket faktisk som om hun ikke brydde seg det minste om at hun var i Hope. Som om hun bare hadde havnet der, rett opp og ned med bok og bagasje og bustete hår og det hele, og like gjerne kunne ha befunnet seg i en hvilken som helst annen by. Hun sto i en av de vakreste gatene i Cedar County, kanskje den vakreste i hele det sørlige Iowa, men det eneste hun så, var denne boka. Helt uinteressert kunne hun likevel ikke være. Nå og da tittet et par store, grå øyne opp over kanten av den, lik en præriehund som stikker hodet fram for å sjekke om kysten er klar. Hun senket boka litt til og kikket først skarpt til venstre, for deretter å kaste et blikk så langt til høyre som hun greide uten å vri på hodet. Så løftet hun boka og
så ut til å synke inn i fortellingen igjen. I virkeligheten hadde Sara på dette tidspunktet memorert nesten hver eneste detalj i gata. Selv med en bok foran ansiktet hadde hun lagt merke til at kveldens siste solstråler blinket i polerte SUV-er, at til og med trekronene her så pene og pyntelige ut, og at frisørsalongen femti meter unna hadde et reklameskilt i laminert plast med patriotiske røde, hvite og blå striper. Og over alt sammen lå den kvalmende lukta av nybakt eplepai. Den stammet fra kafeen bak ryggen hennes, der noen middelaldrende damer betraktet lesingen hennes med utilslørt misbilligelse. I alle fall virket det sånn for Sara. Hver gang hun kikket opp fra boka, rynket de øyenbrynene og ristet lett på hodet, som om hun brøt en eller annen uskreven regel for skikk og bruk ved å stå der på fortauet og lese. Hun fant fram mobiltelefonen igjen og ringte det sist oppringte nummeret. Det ringte ni ganger før hun la på. Så Amy Harris var litt forsinket. Det var sikkert en rimelig forklaring på det. Et punktert dekk, kanskje. Tom bensintank. Det var fort gjort å bli hun så ned på mobildisplayet igjen to timer og trettisju minutter forsinket. Hun var ikke urolig, ikke ennå. Amy Harris skrev ordentlige brev på ekte, gammeldags brevpapir, tykt og mykt og kremhvitt. Det var helt utenkelig at et menneske som skrev brev på ordentlig, kremhvitt brevpapir, ville la en venn i stikken i en fremmed by, eller vise seg å være en psykopatisk massemorder med sadistiske sexfantasier, uansett hva moren til Sara hadde ment. «Unnskyld meg, lille venn.» En fremmed kvinne hadde stoppet opp ved siden av
henne. Hun hadde dette påtatt tålmodige blikket som folk pleide å få når de allerede hadde spurt Sara om noe flere ganger. «Kan jeg hjelpe deg med noe?» spurte kvinnen. En brun papirpose med matvarer hvilte på hoftekammen hennes, og en hermetikkboks med Hunt s tomatsuppe vippet farlig nær kanten. «Nei takk,» sa Sara. «Jeg venter på noen.» «Akkurat, ja.» Tonefallet hennes var lattermildt overbærende. Damene på uteserveringen fulgte interessert med på samtalen. «Første gang i Hope?» «Jeg skal til Broken Wheel.» Kanskje var det innbilning, men kvinnen virket overhodet ikke fornøyd med svaret. Det rykket risikabelt i hermetikkboksen. Etter en liten stund sa hun: «Jeg er redd det ikke er mye til by, Broken Wheel. Kjenner du noen der?» «Jeg skal bo hos Amy Harris.» Taushet. «Jeg er sikker på at hun er på vei,» sa Sara. «Det ser ut til at du er blitt overlatt til deg selv her, lille venn.» Hun så forventningsfullt på Sara. «Se så. Ring henne nå.» Sara fant motvillig fram telefonen igjen og prøvde å la være å trekke seg unna da den fremmede kvinnen trykket kinnet sitt mot øret hennes for å kunne høre at det ringte. «Det virker ikke som hun svarer, syns jeg.» Sara la telefonen tilbake i lomma, og kvinnen lente seg litt bakover. «Hva skal du gjøre der?» «Ha ferie. Jeg skal leie et rom.» «Og nå er du blitt overlatt til deg selv her. Det begynner bra, får en si. Jeg håper du ikke har betalt på
forhånd.» Kvinnen la den andre armen rundt matposen og knipset med fingrene mot uteserveringen. «Hank,» sa hun høyt til den eneste mannen der. «Kjør denne jenta her til Broken Wheel, ok?» «Jeg har ikke drukket opp kaffen.» «Du kan vel ta den med deg?» Mannen ga fra seg et snøft, men reiste seg lydig og forsvant innover i kafélokalet. «Hvis jeg var deg,» fortsatte kvinnen henvendt til Sara, «hadde jeg ikke gitt fra meg de pengene med det samme. Jeg hadde betalt like før jeg skulle reise hjem. Og i mellomtiden hadde jeg gjemt dem godt.» Hun nikket så iherdig at det rykket i boksen med tomatsuppe igjen. «Jeg sier ikke at alle i Broken Wheel er tyver,» la hun til for ordens skyld. «Men som oss, det er de ikke.» Hank kom tilbake med kaffe i et pappkrus, og Saras koffert og ryggsekk ble lempet inn i baksetet på bilen hans. Sara selv ble vennlig, men bestemt anbrakt i forsetet. «Kjør henne dit, Hank,» sa kvinnen og klappet to ganger på biltaket med den ledige hånden. Hun bøyde seg fram mot det åpne vinduet. «Hvis du angrer, kan du jo alltids komme tilbake hit.» «Broken Wheel, altså?» sa Hank uinteressert. Sara la hendene på boka og prøvde å se avslappet ut. Det luktet billig etterbarberingsvann og dyr, mørkbrent kaffe i bilen. «Hva skal du gjøre der?» «Lese.» Han ristet på hodet. «Som en ferie,» presiserte hun. «Får nå se på det,» sa Hank illevarslende.
Utsikten fra bilvinduet skiftet for øynene på henne. Plener ble til jorder, de skinnende bilene forsvant, og de pyntelige husrekkene ble avløst av en massiv mur av mais som steg opp på begge sider av veien. Veien fortsatte rett fram med en bedøvende regelmessighet. Nå og da krysset den andre veier, også de helt rette, som om noen en gang hadde sett ut over de veldige jordene og streket opp veiene gjennom dem med linjal. En metode like god som noen, tenkte Sara. Men etter som de kjørte, ble de kryssende veiene færre og færre, helt til det føltes som om det eneste som fantes omkring dem, var kilometer på kilometer med mais. «Kan ikke være stort igjen av den byen,» sa Hank. «En venn av meg vokste opp der. Selger forsikringer i Des Moines nå.» Hun visste ikke hva hun skulle si til det. «Så hyggelig,» forsøkte hun seg med. «Han trives godt,» istemte mannen. «Mye bedre enn å prøve å drive familiegården videre i Broken Wheel, det er i alle fall sikkert.» Han sa ikke noe mer etter det. Sara bøyde seg fram mot bilvinduet, som om hun speidet etter byen Amy hadde skrevet om i brevene sine. Hun hadde hørt så mye om Broken Wheel at det nesten føltes som om frøken Annie når som helst kunne komme kjørende på varemopeden sin, eller at Jimmy plutselig kunne stå i veikanten og vifte med siste utgave av avisen sin. En stund kunne hun nesten se dem for seg, men så ble de visket ut og forsvant i støvskyen bak bilen. En forfallen låve dukket opp og forsvant bak maisen igjen, som om den aldri hadde eksistert. Det var den eneste bygningen hun hadde sett på et kvarter. Kom byen til å se ut sånn som hun hadde forestilt seg?
Nå som Sara endelig skulle få se den, glemte hun til og med å bekymre seg over at Amy ikke tok telefonen. Men når de vel kom fram til Broken Wheel, kunne hele byen ha gått henne hus forbi om ikke Hank hadde saktnet farten. Den dukket plutselig opp langs den nesten tre felt brede veien. Bygningene var så lave at det virket som de forsvant i all asfalten. Hovedgata besto av noen få hus på begge sider. De fleste så tomme og forlatte ut, grå og deprimerende i den siste kveldssola. I flere av butikkene var vinduene knust eller gjenspikret, men en diner var fremdeles åpen. «Så, hva vil du gjøre?» spurte Hank uinteressert. «Skal jeg kjøre deg tilbake?» Hun så seg rundt. Dineren var definitivt åpen. Ordet Diner lyste svakt i røde neonbokstaver, og en mann satt alene ved bordet nærmest vinduet. Hun ristet på hodet. «Som du vil,» sa han med samme tonefall som om han hadde sagt «du får skylde deg selv». Hun kløv ut av bilen, åpnet døra til baksetet og dro ut bagasjen med pocketboka fastklemt under armen. Hank kjørte av sted i samme sekund som hun lukket døra. Han tok en skarp U-sving ved byens eneste trafikklys. Det hang fra en vaier midt i gata og lyste rødt. Sara sto utenfor dineren med kofferten støttet mot det ene beinet og ryggsekken slengt over skulderen og holdt boka hardt inntil seg. Det går bra, sa hun til seg selv. Det ordner seg. Ingen katastrofer foreløpig Hun tok seg i det: Ingen fullstendige katastrofer kan inntreffe så lenge man har bøker og penger. Hun hadde med seg nok penger til å ta inn på et vandrerhjem om det skulle bli nødvendig. Bortsett fra at hun var temmelig sikker på at det ikke
fantes noe vandrerhjem i Broken Wheel. Hun skjøv opp dørene ekte saloondører, for en sprø detalj og gikk inn. Dineren var tom for folk, bortsett fra mannen ved vinduet og en kvinne bak disken. Mannen var tynn og senete, og hele kroppsspråket og utstrålingen hans lot til å be om unnskyldning for at han eksisterte. Han kikket ikke engang opp da hun kom inn, fortsatte bare å dreie kaffekoppen mellom hendene, langsomt fram og tilbake. Kvinnen, derimot, rettet straks hele sin oppmerksomhet mot døra. Hun veide minst hundre og femti kilo, og de veldige armene hvilte på den høye disken foran henne. Enten var den spesialbygd til henne, eller så hadde hun jobbet der så lenge at hun hadde formet seg etter den. Den var laget av mørkt tre og så ut til å høre mer hjemme i en bar. Men der det burde ha vært ølbrikker, sto det i stedet serviettholdere i rustfritt stål og laminerte menyer med plastaktige bilder av alle de forskjellige typene fett som ble servert der. Kvinnen tente en sigarett, like naturlig som om den var en forlengelse av hennes egen kropp. «Du må være turisten,» sa hun. Sigarettrøyken traff Sara midt i ansiktet. «Sara.» «Du valgte en jævla bra dag å komme hit på.» «Vet du hvor Amy Harris bor?» Kvinnen nikket igjen. «En jævla bra dag.» Litt aske løsnet fra sigaretten og landet på disken. «Jeg heter Grace,» sa hun. «Eller, skal jeg være ærlig, så heter jeg Madeleine. Men det er ingen vits i å prøve å kalle meg det.» Det hadde ikke falt Sara inn å kalle henne noe som helst.