Malingen har størknet, mesteren er borte. Minnene og maleriene, er blitt enda sterkere. Oscar Bodøgaard døde 22. november i år. Men hans atelier dirrer ennå av liv og kunst.
Oscar er betrakteren, den fødte iakttager med en trofast hengivenhet for å samle i sitt sinn hele denne verden. Slik har han arbeidet i mange år. Han elsker, har en beundringsverdig evne til å fange inn alle gradene av lys og mørke, jeg må få bruke det gamle ordet, mulmet. I dette dukker havflatene, landet og fjellene frem, med streif av lys gjennom vandrende skylag, og alt kommer hans bilder til gode! Jeg må få lov til å gå tilbake i tid: I tyveårene bodde jeg i Bodø, naturen gjorde et svært inntrykk på guttesinnet, de har fulgt meg i alle årene siden den gang. Da jeg møtte Oscars billedverden stormet glad gjenkjennelse mot meg, det grepet er bare blitt sterkere gjennom årene. Takk for alt Oscar. KAARE ESPOLIN JOHNSON FRA KATALOG FOR JUBILEUMSUTSTILLING, BODØ KUNSTFORENING, 1993. MINNEBILAG OM OSCAR BODØGAARD DISTRIBUERES MED BODØ NU 8. DESEMBER 2011 TEKST OG FOTO. GEIR ARE JENSEN
Pappa jobbet ikke bare pent og pyntelig med en pensel. Han brukte rulle, skrape, alle mulige verktøy han hadde for hånden, kniv og gaffel! Og den størknede malingen som hadde lagt seg i store klumper på paletten, de kunne han kjøre rett inn i maleriene, for å gi de ekstra struktur, tekstur og kraft. HARALD BODØGAARD
1 2 3 4 1 Familien betød alt for Oscar. Her kona Ragna, Oscar selv, og nederst barna Ingrid og Harald. Pappa var først og fremst grenseløst snill og generøs. Men vi kunne også ha store diskusjoner. En av de verste var da han solgte en av sine flotteste bilder til en dame i Bergen. Da var jeg ganske forbanna. Men generelt har vi vært flinke til å beholde verk. I dag sitter vi igjen med flere hundre enkeltstående arbeider. Sier Harald Bodøgaard. 2 Høyst improviserte paletter ligger overalt i atelieret. Kunstverk i seg selv. 3 Oscar Bodøgaard var en samler. Fiskebolleboksene florerer i hans atelier. I kjelleren finnes den imponerende etnografiske samlingen, med stort sett ethvert menneskelig hverdagsobjekt fra svunne tider. Kona Ragna kunne klage over alt som ble dratt i hus. Du forstår ikke! sa Oscar da. 4 Et klassisk verk av Oscar Bodøgaard. Pappa brukte lang tid på å forberede en komposisjon, og forholdt seg nesten alltid til det gyldne snitt. Han skisset bestandig opp på forhånd, enten med blyant eller kullstift.
OSCAR BODØGAARD 1923-2011 1 2 3 4 1 Oscar Bodøgaard jobbet stort sett alltid med oljemaling, en langsom prosess, ikke den mer kjappe acrylvarianten. Det innebar mye venting for å kunne begynne på nye lag av maleriet og at han som oftest jobbet med flere bilder samtidig. 2 De vakreste små og store verk er stuet bort alle mulige steder i Oscars atelier. 3 Kunstprofessor Gunnar Danbolt: Og egentlig har vel Bodøgaard aldri sluttet å male dette landskapet. Det har erobret ham tanken, blikket og hendene. Som en Odyssevs er han fanget av havet og horisonten det er blitt, som det var for dik teren Paul Valéry (1871 1945) en alltid gjenfødt lengsel etter det ugripbare, det ubeskrivelige, det uendelige. (Fra Himmellys en bok om Oscar Bodøgaard, av Bjørn Tore Pedersen). 4 Oscar hadde alltid døren på vidt gap for barn og ungdom som ville besøke ham. Ikke bare skoleklasser. Kom det ei lita jente på døra, med ei tegning, tok han henne inn, og så på det hun hadde laget, satte seg ned og gav mild kritikk og gode tips, forteller sønnen Harald.
Ragna Første gangen Oscar så henne var på ferja mellom Vågan og Skjerstad. Han og Knut Henrik Andersen var på vei til Gjømmervatnet på hyttetur. De skulle i land i Åkervik, ta buss til Kosmo og gå resten til fots. Det var påsken 1947, den gangen de bestemte seg for å sykle til London og Paris for å se verdenskunsten. Hun vil jeg gifte meg med, bestemte Oscar seg for, men han fikk ikke til å gjøre seg kjent med henne. ( ). Her må jeg gå forsiktig fram. Dette må jeg bruke tid på, tenkte Oscar. Det fikk bli en femårsplan. FRA HIMMELLYS EN BOK OM OSCAR BODØGAARD AV BJØRN TORE PEDERSE
Oscars siste handling I 1943, mens krigen herjet, malte Oscar Bodøgaard dette bildet på et blendegardin. Han gav det tittelen Måneskinn på fjellet, og det ble solgt kort tid etter. I år dukket det opp igjen, hos en bodøfamilie. Etter noen runder med forhandlinger, ble prisen fastsatt, og Harald presenterte kjøpsmuligheten for sin far. Det skal vi ha! Og jeg skal betale! Slik lød Oscars klare ordre fra sykesengen på Stadiontunet. Og slik ble det. Det var lørdag 12. november i år. 10 dager senere døde Oscar Bodøgaard.