LANGS VEIEN TIL NIDAROS - ferd fra fjell til fjord Kulturminner fra oldtid og middelalder i bygdene fra Oppdal til Orkdal Sør-Trøndelag fylkeskommune
Kjære leser Dette heftet utgis av Sør-Trøndelag fylkeskommune til Trondheims 1000-årsjubileum i 1997. Vi vil her prøve å kaste lys over eldre kulturminner i bygdene langs veien inn mot Nidaros. Her fantes det veier og stier fra lenge før kristendommen ble innført, og langs en del av disse veiene trasket pilegrimene. Området fra Oppdal til Orkdal har et spennende kulturlandskap med mange kulturminner fra gammel tid. De fleste av disse er det nok vanskelig å finne fram til uten en veiviser i hånda. Heftet viser oss et spekter av severdige kulturminner i området fra før reformasjonen. Alle disse er fredet etter Kulturminneloven. For de flestes vedkommende har tilrettelegging for publikum skjedd med innsats fra Sør-Trøndelag fylkeskommune på 90-tallet, i samarbeid med de enkelte kommunene. Våre eldste kulturminner er sårbare. Når disse er tilrettelagt for publikum, er det i tillit til at besøkende utviser nødvendig aktsomhet og respekt, slik at også framtidige generasjoner kan få anledning til å undre seg over disse minnene. Sør-Trøndelag fylkeskommune Divisjon næring, samferdsel og kultur ønsker deg en god tur! Gammel og ny tid møtes i landskapet. Pilegrimsleden til høyre går forbi det forhistoriske gårdsanlegget på Skjepphaugen i Rennebu på haugen i midten og til venstre.
Forhistorien finnes bare i vår fantasi... Vi mennesker opplever at tiden i vår tid ofte går svært fort. Alt er i kontinuerlig endring slik at det som en gang var, det forsvinner, og vi lever i håpet på det som skal komme. I denne prosessen kan det av og til være nyttig å stoppe opp og se på hva som har skjedd tidligere der vi bor og ferdes. Dette fordi vi da bedre kan begripe hvorfor ting har blitt slik de er i dag og kanskje til og med få vite noe nytt om oss selv: Hvorfor er vi blitt slik vi er? Fortida kan ikke tale til oss direkte. Men gjennom de spor og monumenter som fins etter alle våre formødre og forfedre kan vi danne bilder inni oss omkring det som har skjedd. Fortidsforskningen gir oss rammer for vår opplevelse av fortida, men selve opplevelsen er individuell og unik. En reise langs gamle og nye veier gjennom Sør-Trøndelag, fra fjellet til sjøen gir oss mange muligheter til slike opplevelser. I dette heftet har vi villet nevne noen slike muligheter. Allmannveien - pilegrimsveien til Nidaros Til Trøndelag og Nidaros gikk det i gammel tid veier fra nord, sør og øst. Fra vest kom en med båt inn fjorden fra kystleia. Etter at skrinet med Hellig Olavs levninger ble anbragt i Kristkirken i Nidaros, ble dette stedet, helt fram til reformasjonen, et valfartssted for pilegrimer. Fra sør kom pilegrimene ofte langs de gamle ferdselsveiene i innlandet. Kulturminner som er knyttet til pilegrimsveier er kirker, hellige kilder og tradisjoner om sælehus (herberger). De siste årene har en gjort et forsøk på å revitalisere disse pilegrimsledene. Dette har skjedd ved merking av ledene i terrenget samt ved å stake ut en supplerende led der dagens utbygging har fjernet eller tildekket de gamle veiene. Når disse ledene er ferdig til bruk, sommeren 1997, skal en igjen kunne ta seg fram til Nidaros til fots på veier og stier. Langs disse veiene fantes det i middelalderen en mengde fortidsminner fra tiden forut for kristningen. En del av disse minnene kan en i dag se på når en vandrer langs pilegrimsleden, mens noen ligger noe lengre unna. Pilegrimsleden er merket gjennom de kommunene som dette heftet omfatter og går nært inntil følgende steder nevnt i heftet: Vang, Skjepphaugen, Kjønnmoen, Korshaugen, Rikstad og Meldal prestegård. I
Klebersteinsbruddet på Tilset - tidlig bergverk og masseproduksjon i Oppdal I området ved gården Tilset fins det en forekomst av kleberstein som går ned gjennom lia. Klebersteinen er spesielt myk og dermed lett å forme til gjenstander av forskjellig slag. Et stykke ovenfor gården stikker det opp en avrundet bergknaus hvor en tydelig kan se at det er tatt ut slik stein. Her har en hogd ut emner fra berget for videre bearbeiding etterpå. Særlig kan en se at det er uthogd en rekke runde emner til gryter og andre kar. Noen av disse sitter ennå fast i berget. Stedet har en spesiell atmosfære: Det er nesten som om steinhuggerne bare har tatt seg en pause i arbeidet... Dette bruddet er antatt fra middelalderen (ca 1000-1537 e Kr). I denne perioden brukte en kleber til mange ting, som gryter, øser, fiskesøkker og tranlamper. Også i jernalderen, perioden forut for middelalderen, var kleber mye brukt og ble til og med eksportert utenlands. Gravfeltet på Vang - et av de største i Norden Bildet på forsida av dette heftet viser oss en av de ca 750 gravhaugene på Vang i Oppdal. Dette er Norges største gravplass fra førkristen tid og en av de aller største i Norden. Over et areal på rundt 100 dekar ligger det gravhauger, og det antas at det i tillegg også kan finnes et større antall graver uten synlig merke over bakken. De fleste gravhaugene inneholder en begravelse fra yngre jernalder (ca 600-1000 e Kr) mens gravene under bakken er fra eldre jernalder. Vang-feltet er en del av det gamle bygdesenteret Vang, der veier fra flere landsdeler møtes. Det ble bygd kirke her tidlig i middelalderen, like ved det hedenske fellesgravfeltet for bygda. II
Skjepphaugen og Kjønnmoen - "nabogårder" i jernalderen. På Skjepphaugen og Kjønnmoen i Rennebu fins det rester etter to gårdsanlegg fra jernalderen. Anleggene har tufter etter hus av en type som var vanlig i eldre jernalder (ca 500 f Kr - 600 e Kr). Slike anlegg er sjeldne i Sør-Trøndelag. På Skjepphaugen ligger det ei ca 20 meter lang firkantet tuft etter et langhus, midt i et felt med rundt 50 lave steinrøyser. Disse røysene er gravrøyser eller rydningsrøyser. I eldre jernalder var det vanlig at gravplassen lå inntil husene på gården. Hustufta på Skjepphaugen er delvis undersøkt, og den har etter alt å dømme vært i bruk en gang mellom år 340 og 535 etter Kristi fødsel. Gårdsanlegget ligger vakkert til i et opplevelsesrikt kulturlandskap. Riss av hustufta ved Skjepphaugen. Kjønnmoen har to hustufter med en rekke gravrøyser rundt. Denne gravplassen har opprinnelig vært mye større, men mye av området er dyrket vekk. I nærheten av feltet står en bautastein av monumental størrelse som trolig har vært en del av gravplassen tidligere. Sørgende hustru ved graven - Kjønnmoen. Fra området stammer en del gjenstander fra kvinne- og mannsgraver. Disse viser at stedet har vært brukt til forskjellige tider i jernalderen. På tegninga vises en kvinne i et seleskjørt som var vanlig i vikingtida. På selene var det festet bronsespenner av en type som er funnet her på Kjønnmoen. III
Gravhauger i Orkladalføret Nedover dalføret langs Orkla finnes det noen til dels store gravhauger fra førkristen tid. Gjennom bronsealderen og jernalderen (ca 1800 f Kr - 1000 e Kr) var det skikk å gravlegge sine døde i regelmessig oppbygde runde eller avlange hauger og røyser. Den døde ble da gravlagt sammen med sine personlige eiendeler, som smykker for kvinner eller våpen for menn. Noen ganger er liket brent til aske, mens en andre ganger begravde liket ubrent. Korshaugen, i hjertet av Rennebu Korshaugen i Vollagrenda skal ifølge lokal tradisjon ha hatt et steinkors reist i toppen. Mange tegn tyder på at dette er en gravhaug fra forhistorisk tid. Det er sannsynlig at dette er en av de haugene historikeren Gerhard Schøning omtaler fra sin reise gjennom Rennebu i 1773. Haugen ligger meget sentralt og dominerende til i bygda, slik det var vanlig å anlegge slike hauger. Gravhaugen på Rikstad Dette er det største gravminnet vi kjenner i Meldal. Haugen er rund og har en diameter på 17 meter og en høyde på nærmere 2 meter. Den er bygd av jord og sand. Grøfta rundt foten av haugen tyder på at den er fra yngre jernalder (ca 600-1000 e Kr). Det var ofte storfolk som fikk et gravminne av slike dimensjoner som dette. Gravhauger ble ofte anlagt langs ferdselsveier, trolig fordi de skulle bli sett av de som kom forbi. Her ved Rikstad har det gått en gammel vei forbi gravhaugen, ned mot et fergeleie over elva til Snoen på motsatt side. Som øyer i et hav stikker gravhaugene på Re i Meldal opp av kornåkeren i solnedgangen. Meldal prestegård Også på Meldal prestegård ligger det en gravhaug, slik det ofte gjør på prestegårder andre steder. Mange av disse gårdene var storgårder allerede i forhistorisk tid, og gravhaugene ligger her og vitner om kontinuiteten på gården. Historikeren Gerhard Schøning nevner flere gravhauger i dette området i 1773. I dag er det bare denne ene på innmarka igjen. VI
Vahaugen i Meldal - et klassisk sted i trøndersk arkeologi Arkeologen Theodor Petersen besøkte Vahaugen i 1917, etter at det var kommet fram graver under nydyrkingsarbeid her. I de påfølgende to år undersøkte Petersen 211 graver på stedet og det ble klart at det her hadde vært en stor gravplass i eldre jernalder, fra 300-tallet til 500-tallet etter Kristi fødsel. Sannsynligvis har stedet vært gravsted for flere gårder. Vahaugen er et spesielt gravsted ved at gravene ikke hadde noen særlig ytre markering. De døde var brent på likbål, og de brente beina sammen med utstyr som var medgitt i graven var samlet opp og lagt i en beholder av never eller skinn. Denne beholderen var så blitt lagt i ei grop i jorda, og det var lagt ei steinhelle som lokk oppå. Denne spesielle måten å gravlegge på var gått av bruk for lenge siden andre steder i landet, derfor kan dette vitne om en sterk lokal tradisjon. Fra gravene stammer forskjellig personlig utstyr som kammer, kniver og pilespisser. Både menn og kvinner er gravlagt her. I alt er det 16 sikre kvinnegraver, 2 sikre og 14 sannsynlige mannsgraver og noen mulige barnegraver. Fra utgravingen i 1917-18. Dekkheller fra gravene er tatt opp. Bautaen på Grøtte Like ved kirka på Fannrem står det oppreist en bautastein. Den har trolig blitt flyttet fra et sted i nærheten på den gården Grøtte, som den tilhører. Ifølge et utsagn skal steinen være tatt ut av kirkemuren da den gamle kirka her ble revet. Gården Grøtte nevnes flere ganger av Snorre som en gård der det bodde stormenn. Slike bautaer som dette er vanligvis ei gravmarkering fra jernalderen, en minnestein over grava. Andre ganger kan steinen være kun en minnestein og ikke ha noe med gravanlegg å gjøre. VII
Gravplassen på Geitaneset Ute på Geitaneset i Orkdal ligger en gravplass som vi antar stammer fra jernalderen (500 f Kr - 1000 e Kr). Den består av åtte gravrøyser som ligger noe spredt utover i terrenget. Dette er det eneste gravfeltet fra forhistorisk tid vi kjenner fra Orkdal kommune. Trolig har dette vært gravplassen til en nærliggende gård som kan ha ligget der Geita-gårdene ligger i dag. Geitaneset er det mest markerte neset på Østsiden av Trondheimsfjorden. Det stikker langt ut mot den gamle hovedleia inn fjorden. Dette er trolig noe av grunnen til at en her anla en gravplass: Den skulle være synlig fra hovedleia. Kanskje skulle også den gravlagte kunne skue ut over sitt område? Gravrøyser har ofte vært utsatt for plyndringsforsøk, som har medført at røysene er blitt delvis ødelagt. Også de fleste røysene på Geitaneset har plyndringsgroper i toppen. I 1992 ble ei av disse røysene restaurert til en form omtrent slik vi mener den må ha sett ut da den ble bygd. Gravplassen på Geitaneset ligger i et mye brukt friluftsområde med vakker natur. VIII
Til slutt... Innen området som er beskrevet i dette heftet har det bodd folk i rundt 10 000 år. Så gamle er de eldste sporene ved Gjevilvatnet i Oppdal og på Geita i Orkdal. De er samtidig spor av Norges eldste befolkning, fra Fosna-tradisjonen. Fra da av og til våre dager kan vi gå ut fra at det har levd folk i disse traktene. Det fins således tusenvis av spor og minnesmerker etter fortidas mennesker i området. Svært mange av disse er ennå ikke oppdaget, men ligger ute i marka og venter på den nysgjerrige finner... 10 000 år gammel flintøks, funnet av en nysgjerrigper i en åker på Geita i 1993. Along the Road to Nidaros This guide is being issued on the occasion of Trondheim's 1000-year anniversary in 1997. It is titled "Along the Road to Nidaros - Journey from Mountain to Fjord". The guide introduces some of the most spectacular ancient monuments from prehistoric and the medieval times which can be found in the districts from Oppdal to Orkdal parishes. Sites of interest are indicated on the map in the centrefold the place names correspond with those mentioned in the text in the guide. One of the pilgrimmage routes to Nidaros (modernday Trondheim) passes through this region. In recent years this route has been resurrected and signposted as "The Pilgrims Way". This region has an interesting history, and one can experience some of this by visiting the actual sites listed in the guide. Whether one visits Norway`s largest prehistorical burial ground at Vang in Oppdal or the farm complex at Skjepphaugen in Rennebu, one will be able to sense some of the atmosphere from a time long past. The majority of places included in this guide are signposted with a short subtext in English. The County of Sør-Trøndelag wishes you a good visit!