Kjære landsmøte, kjære alle sammen Velkommen til det jeg alltid har ment er de fem beste dagene i året: Natur og Ungdoms landsmøte. Lofoten Tidligere har 11. mars 2011 vært en merkedag for meg. Det var den gangen vi vant kampen om et oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja forrige gang. Kjære landsmøte. 30. September 2013 gjorde vi det søren meg igjen. Vi sikra framtida til Lofoten, Vesterålen og Senja. Det fantastiske og det vanvittige med det er at det er femte gang vi vinner. Femte gang en gjeng med ungdommer vinner over en oljelobby som bruker like mye på én reklamekampanje for åpningen av Lofoten, Vesterålen og Senja som vi bruker på hele årsbudsjettet vårt. Femte gang vi viste Erna, Siv og Jens at det er vi som definerer framtida, ikke de. Femte gang vi viste at selv om flertallet i stortinget og Norges mektigste næring pusher på for en åpning av disse havområdene, så lar vi dem aldri vinne. Oljelobbyen er nemlig litt sånn som Britney Spears, de skjønner aldri når nok er nok, og at selv om de har aldri så mange comeback, så kommer det til å ende med mageplask hver eneste gang. De ber bare om å bli slått, nok en gang. For i 2013 viste Natur og Ungdom for femte gang at Lofoten, Vesterålen og Senja får de aldri! Det var en lang kamp, også denne gangen. Og da den for alvor toppet seg i februar så det mørkt ut. Da kom innstillinga fra programkomiteen i Arbeiderpartiet. Helga Pedersen og Jens Stoltenberg anbefalte at Arbeiderpartiet gikk inn for en åpning av Lofoten, Vesterålen og Senja. Så kom innstillinga fra programkomiteen i Senterpartiet, de gikk inn for å bore etter olje utenfor Røst. De hadde alle regnet med at det skulle bli plankekjøring. Men det var én ting Helga Pedersen i Arbeiderpartiet og Irene Lange Nordahl i Senterpartiet hadde glemt: De hadde glemt oss i Natur og Ungdom. Dere brant varder over hele landet. Fra Lindesnes i sør til Kirkenes i nord. Gjennom et vanvittig press fra dere, og i samarbeid med AUF, fikk vi sikret nei- vedtak i flere lokallag og fylkeslag i Arbeiderpartiet. Vi skapte et ungdomsopprør og sammen stod vi utenfor Arbeiderpartiet sitt landsmøte og ropte til vi ble tom for stemme: Ikke gjør som Helga sier. Dessverre gjorde Arbeiderpartiet som Helga sa, men motstanden ble langt større enn de hadde forventet. 1/3 av landsmøtet deres stemte mot. Det hadde aldri skjedd uten dere. Senterpartiets oljeforkjempere måtte også bøye av, heldigvis er det jo også langt færre av dem i Senterpartiet enn i Arbeiderpartiet, og vedtaket på landsmøtet i partiet var et klinkede klart nei til oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.
Arbeiderpartiet fikk merke presset fra Natur og Ungdom, og nok en gang fikk de merke at det er feil ungdomsorganisasjon å legge seg ut med. Vet dere at da jeg skulle bli intervjua av NRK søndagen etter landsmøtet deres nekta de å slippe oss inn på Folkets hus? Jeg tror de var redd for at jeg skulle buse inn i landsmøtesalen og nok en gang starte ropinga. For de hadde hørt ropene våre dagen før, de merket presset fra dere hjemme, de så også meningsmålingene som viste at de var på kollisjonskurs med folket. Jens Stoltenberg ble redd oss. Den lørdagen da flere hundre ungdommer, pensjonister og voksne folk stod utenfor landsmøtet hans og ropte, turte han ikke å gå inn hovedinngangen. I stedet sneik han seg inn bakdøra fra Youngstorget. Skjønner dere hvor stort det er? Vår statsminister turte ikke å gå inn hovedinngangen til sitt eget landsmøte! På grunn av Natur og Ungdom. På grunn av dere! I sommer viste vi nok en maktdemonstrasjon uten sidestykke, og vi viste den fra et lite fiskevær i Lofoten. Da samla vi intet mindre enn 400 ungdommer til internasjonal sommerleir i Henningsvær, vi dobla med andre ord befolkninga. Vi viste det med en rekordstor folkefest mot oljeboring. Over 1500 mennesker møtte opp på torget i Kabelvåg for å støtte opp om saken, for å vise sin motstand mot oljeboring og for å vise at de tror på en fornybar framtid for regionen og for landet vårt. Jeg er litt usikker om de 100 internasjonale gjestene våre egentlig visste hva de dro til. I etterkant har jeg fått vite at de trodde Mariusgenseren var en slags uniform for alle i Natur og Ungdom, at flere av dem ble, mildt sagt, sjokkert når de fant ut av vi serverte hval på folkefesten og at irene ble satt ut over den åpenlyse flørtinga som pågikk til enhver tid. Men mest av alt ble de skikkelig imponert over dere! Det som har vært så fantastisk med kampen for et oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja er at den er fundert på lokalt arbeid. Vi har en stor og sterk Folkeaksjon som er selve definisjonen på grasrotbevegelse. Og de har stått skulder til skulder med oss hele denne kampen. Og det flotte er at denne gangen har det dukket opp så mange ulike initiativer for å vise den motstanden som har vært. Enten det er de hundrevis av vimplene som er på fiskebåtene eller i flaggstengene, det er vardene som er brent, brevene som har blitt sendt til Venstre- leder Trine og KrF- leder Knut Arild eller de fantastiske artene mot oljeboring som vi har blitt kjent med gjennom året som har gått, og som vi enda ikke vet hvem som står bak. To dager før valget fikk jeg en sms fra en kompis av meg som tilfeldigvis var i Oslo den helga. Han skrev at han ble rørt da Natur og Ungdom kom gående i flokk og stilte seg foran Jens da han skulle holde tale på Birkelunden i Oslo, uten å si et ord men med håndplakater. Men det var ikke bare Jens som fikk merke presset. Det samme gjorde både Erna og Siv. Siv fikk til og med føle det på kroppen da
fasaden på FrPs hovedkontoret i Oslo ble pyntet av et banner som sa nei til oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Samme dag lovet Siv Jensen på radio at vi skulle få det banneret tilbake, fordi hun var veldig for resirkulering, som hun selv sa. Fortsatt har vi ikke sett snurten av det 120 kvadratmeter store banneret vårt, så vi har kanskje fått håndfast bevis for at Sivs miljøengasjement ikke stikker så dypt. Ved forrige valg lovet Siv Jensen at dersom FRP kom til makta kom de til å bore i Lofoten innen 100 dager. Bent Høie, nestleder i Høyre, har sagt at Høyre tar ingen forbehold om at miljø- og ressursspørsmål skal hindre oljevirksomhet i Lofoten og Vesterålen. Den 30. september måtte de spise ordene sine og løftene de hadde gitt om full oljeutvinning. Områdene kommer heller ikke til å bli åpna de neste fire årene. Selv ikke med FRP og Høyre i regjering. Venstre og KRF stilte hardt mot hardt, de krevde at områdene ikke skulle bli åpna. De nekta å fire på kravene. Fordi de visste at de hadde støtte i folket. Fordi de visste at de hadde oss i ryggen, og at vi ikke ville godta en åpning. Og det var ikke bare Lofoten, Vesterålen og Senja vi vant. Heller ikke Skagerrak, Møreblokkene, Jan Mayen eller iskanten skal åpnes for oljevirksomhet. Vi vant! Sammen tvang vi oljeindustrien i kne, vi viste Ola Borten Moe at han var ute å kjørte, vi stoppa kraftsosialistene i Arbeiderpartiet, de rike oljetoppene i Høyre og de oljekåte i FRP. Vi viste dem at de ikke får lov til å søle bort framtida vår med olje. Jeg er uendelig takknemlig for all den jobben dere har lagt ned. Jeg er uendelig glad for at jeg har fått lov å være med på denne seieren, nok en gang. For det er dere som har sikra disse områdene, ikke jeg, ikke Lars Haltbrekken i Naturvernforbundet, ikke Frederic Hauge i Bellona eller Nina Jensen i WWF. Det er dere! En gjeng med ungdommer fra 12 til 25 år. Dere har gjort det ved å snakke med vennene deres, krangle med foreldrene deres, stå på stand, skrive leserbrev, møtt lokalpolitikere. Dere har vist at visst pokker kan ungdom forandre norsk politikk. Visst pokker kan vi sammen få til det som til tider virker helt umulig. Det er dere som sikra framtida til Lofoten, Vesterålen og Senja, og jeg bøyer meg i støvet for dere. Ny regjering Selv om vi nå har sikret framtida til Lofoten, Vesterålen og Senja, så vet vi at det kommer nye kamper. Og vi vet at behovet for Natur og Ungdom ikke er blitt noe mindre etter valget 9. september, heller tvert i mot.
For nå har vi altså fått en regjering med FRP og Høyre. Fortsatt er det veldig uklart hvordan miljøpolitikken kommer til å utvikle seg de neste årene. Skal vi måle den etter regjeringsplattformen til de blåblå ser det temmelig trist ut. For verken klima eller miljø er en prioritert sak. Det er ikke viktig nok for regjeringen til å havne blant de 8 prioriterte sakene for de neste fire årene, og alle vet at dersom en sak ikke er viktig for deg, ja så nevner du den heller ikke. Og kanskje er det ikke så rart at klima har forsvunnet fra Regjeringserklæringen når man ser hvilke partier det er som styrer, for i 2013 har vi altså fått klimafornektere inn i Regjeringsapparatet. Det kommer mye rart fra Harstad, det er et slags ordtak i nord, og en av dem som kommer derfra er Per- Willy Amundsen i FRP. Under klimatoppmøtet i 2012 sa Per- Willy at CO2 var venstresidas nye Karl Marx, og skyldte på sola. Nå er han statssekretær i Kommunal- og moderniseringsdepartementet og skal blant annet behandle flere saker som handler om klimagassutslippene i kommunene. FRPs Bård Hoksrud tok under valgkampen en løgndetektortest på nett- tv. Et av spørsmålene var om han trodde på menneskeskapte klimaendringer. Hoksrud svarte momentant nei, og dessverre ga ikke løgndetektoren utslag. Han snakket sant. Nå er Hoksrud statssekretær i samferdselsdepartementet og har ansvaret for klimagassutslippene fra transportsektoren, som står for ¼ av Norges utslipp. I 2011 kunne vi lese i VG om Sylvi Listhaug som lo av klimahysteriet, mens hun fylte sin bensinslukende amerikanske bil. Da sa hun at det ikke er bevist at menneskelige CO2- utslipp fører til klimaendringer, og at det bare er en unnskyldning for å innføre flere skatter og avgifter. I dag er Sylvi Listhaug fra FRP landbruksminister. Hun har ansvaret for om maten vår skal produseres på en miljøvennlig og klimavennlig måte i Norge, eller om vi skal fortsette den storstilte importen av klimafiendtlig kraftfor. Disse tre klimafornekterne sitter ved kongens bord. Det er de som skal bestemme retningen for landet vårt. Og de skylder på sola, månen og andre utenomjordiske fenomener for de endringene vi ser i klima. Det er rett og slett helt høl i hodet. Dersom vi ikke får til en drastisk omlegging som reduserer klimagassutslippene våre betraktelig de neste fire årene så ligger vi særdeles dårlig an til å nå målet om å stabilisere temperaturøkningen til kun to grader, for ikke å snakke om 1,5 grad. Likevel er det klart at FRPs retorikk rundt klimahysteriet er blitt betydelig dempet etter at de inntok regjeringskontorene. Og det er ingen tvil om at Høyre tøyler FRP sin klimaskepsis, og knebler en del av klimafornekterne i partiet. Konfrontert med sine tidligere uttalelser sier de alle at de står bak regjeringens
plattform, som sier at de skal forsterke klimaforliket. Det er vel og bra, men spørsmålet vi likevel blir sittende igjen med er hva dette kommer til å føre med seg i det daglige miljø- og klimaarbeidet. Ved å være i Regjeringen må de selvsagt følge den overordnede regjeringsplattformen. Men løsningen på klimaproblemet ligger i en rekke enkeltavgjørelser, både små og store. Om du ikke tror på menneskeskapte klimaendringer, og mener det bare en stor vits, hvorfor skal du da bruke krefter, tid og ikke minst penger på å løse det? Både Erna Solberg og klima- og miljøminister Tine Sundtoft sier til stadighet at klimaendringene er en av de største utfordringene verden står overfor. Og de gjentar til det kjedsommelige at joda, klima er viktig for denne Regjeringen. Det er faktisk så viktig at det skal gjennomsyre all politikk. Så langt har ikke regjeringens klimapolitikk vært annet enn tomt politikerpjatt. Heldigvis sier de blåblå at handlekraft og gjennomføringsevne er det de vil huskes for. Og det er nettopp det vi trenger i klimapolitikken. Da må de legge fra seg tomme ord om at klima skal gjennomsyre alt, og gå i gang med å nå norske klimamål ved å gjennomføre faktisk politikk. Selv om en blåblå regjering ikke akkurat er godt nytt for klimapolitikken, har vi i Natur og Ungdom et nytt spillerom: Høyre og FrP er i mindretall og Stortinget har mye større makt enn tidligere. Endelig kan SV være tydelig på miljø etter åtte år med rødgrønn munnkurv. Med støtte fra oss i Natur og Ungdom har AUF presset moderpartiet sitt og vi ser at selv Jens og Raymond Johansen har skjønt at de må bry seg om klima og miljø for å vinne velgere. Vi har Venstre og KrF som står i sterk forhandlingsposisjon med regjeringen, og Miljøpartiet de grønne har kommet inn på stortinget. Vi har et helt nytt spillerom i norsk politikk, og vi skal ikke ligge på latsiden. Jo flere opposisjonspolitikere som presser Høyre og FrP i stortinget jo mer god klimapolitikk kan vi få gjennom. Dere kan pushe lokalpolitikere der hjemme til å gjøre klima til sine fanesaker innad i sitt parti. Vi skal spille opposisjonen sterk, og vi skal gjøre det umulig for FrP og Høyre å fortsette tomprat om at klima skal gjennomsyre politikken uten at de faktisk gjennomfører. Katastrofe i Warszawa Tidligere har jeg sagt at å være på klimatoppmøter er noe av det mest deprimerende jeg gjør, og møtet i november i fjor var absolutt intet unntak. Toppmøtet i Warszawa var og ble en katastrofe fra dag én. Klimaforhandlingene var sponset av kullindustrien, som hadde logoene sine overalt inne på forhandlingssenteret. Vannet som var på vannautomatene var til og med sponset av Alstom, som står bak en rekke atomkraftverk og kullkraftverk i Europa, så
hver gang jeg fylte vannflaska mi stirret jeg på en stor Alstom- logo. Selskapet som for tiden bygger Europas største kullkraftverk var også en av hovedsponsorene, og salen hvor hovedforhandlingene pågikk var dekket av deres logo. Dette er helt vanvittig. Se for dere at Verdens Helseorganisasjon skulle hatt én internasjonal konferanse om helse, tror dere de da hadde invitert tobakksindustrien til å sponse den? Jeg tror ikke det. Men det skjedde altså i Warszawa. Og kullindustrien har aldri før hatt større makt og innflytelse på et klimatoppmøte. I Warszawa endte vi opp med å gå baklengs inn i framtida. Når toppmøtet var ferdig hadde vi aldri før vært lenger unna sterke utslippsmål som tar oss mot en trygg framtid. I stedet hadde vi svakere utslippsmål da møtet ble avsluttet enn da det startet. Japan svekket utslippsmålet sitt med hele 28 prosent, Australia slettet sitt helt, og i samme slengen la de ned Miljøverndepartementet sitt og gjorde det gratis å slippe ut CO2. Aldri har det vært klarere for meg at å bygge en folkebevegelse er helt avgjørende for å løse klimaproblemet. Derfor forlot jeg, og 800 andre, klimatoppmøtet. Miljøbevegelsen, fagforeningene, urfolkorganisasjoner, sosiale bevegelser fra sør og bistandsorganisasjoner forlot alle møtet i protest. Det toppmøtet vi opplevde i Warszawa nekter vi å oppleve igjen. Vi forlot møtet, ikke fordi vi ikke tror på forhandlingene, men fordi forhandlingene er for viktig til å bli behandlet på den måten. For viktig til å bli latterliggjort slik de ble i Warszawa og fordi mennesker over hele verden allerede i dag kjenner klimaendringene på kroppen. Samtidig som vi forlot toppmøtet ga vi verdens ledere et løfte: Volveremos. Det er spansk og betyr at vi kommer tilbake, sterkere enn før. Klimaproblemet ble ikke skapt på et toppmøte, og vil heller ikke kunne løses på et toppmøte. Det løses her hjemme. I alle de 429 kommunene her i landet, og i lokalsamfunn verden over. Ved at hvert land tar sin del av ansvaret og reduserer klimagassutslippene. Ved at de rike landene leder an i utslippskutt og finansierer klimatiltak i utviklingsland. Derfor lovet vi at vi kom til å gi verdens ledere et helvete på hjemmebane. Tiden for tomt politikerpjatt er over, vi godtar det ikke lenger. Vi godtar ikke lenger å bli klappet på hodet, bli fortalt at engasjementet vårt er flott, og at vi er morgendagens ledere. Det er bullshitt. Vi er dagens ledere. Når politikerne våre svikter i å lede vei, er det vi som gjør det. Når politikerne våre kun ser fire år fram i tid, og glemmer at de faktisk er valgt for å være ledere, er det vi som forteller hvor skapet skal stå. Kjære landsmøte: det neste året må dere alle gi deres politikere et helvete i deres kommune, i fylket deres og på nasjonalt plan, som viser dem at vi ikke godtar noe annet enn klimahandling.
Fjorder i fare Dessverre er det ikke bare på klimafeltet at Natur og Ungdom trengs. Etter regjeringsskiftet ser vi særlig hvor viktig lokalt arbeid kommer til å være om vi skal ha sjans til å ta vare på den trua naturen vår, og ikke minst de verdifulle fjordene våre. I mars vant vi en midlertidig seier i Førdefjorden. Daværende miljøvernminister Bård Vegar Solhjell utsatte saken i 1-2 år, og satte i gang ny kunnskapsinnhenting om livet i fjorden, og hvordan dette kunne påvirkes av et sjødeponi. Det var en stor seier. Men det store problemet med de grønne seirene er at de gang på gang må forsvares. Det tror jeg vi med sikkerhet kan si at denne også må. Men det er ikke bare Førdefjorden vi må forsvare. En av de andre store kampsakene i året som kommer er slaget om Repparfjorden i Finnmark. Her vil gruveselskapet Nussir dumpe 17 lastebillass med kobberholdig avfall hver time, hver dag, i 20 år framover. Da er jeg midt i 40- årskrisa mi, og jeg tror vi med sikkerhet kan si at alt liv i Repparfjorden er utradert. Det er helt utenkelig at norske myndigheter faktisk kan tillate dette, i 2014. Dette var 80- tallets store miljøsak, og nå kommer gufset fra fortida tilbake. Med de nye endringene som de blåblå har gjort, er det ikke lenger opp til klima- og miljøministeren om de skal få lov eller ikke heller. Den saken ligger på Jan Tore Sanner, vår kommunalminister, sitt bord. Og vet dere hvem som har ansvaret for saksbehandlingen? Jo, det er Per- Willy Amundsen. Men uansett om det er Tine Sundtoft eller Jan Tore Sanner som skal bestemme om en av våre nasjonale laksefjorder skal bli ødelagt av avfallsdumpinga til gruveindustrien er Natur og Ungdom sitt svar ganske så enkelt: bare prøv dere. For dersom dere sier ja til å ødelegge denne fjorden kommer Natur og Ungdom til å stoppe dere. Og kjeller n på kontoret i Oslo er full av lenker som er klar til nye sivil ulydighetsaksjoner. Og om det er noen som vet hvordan lenkene skal brukes, så er det Natur og Ungdom. Derfor vil jeg nå komme med et løfte til Jan Tore Sanner og Tine Sundtoft, og Erna du må gjerne følge med du og; jeg lover dere at dersom dere sier ja til sjødeponi og en ødeleggelse av fjordene våre kommer vi til å bruke de lenkene. Og vi kommer til å stoppe dere. Lokalt arbeid viktigere med denne regjeringen Sannheten er at med den nye Regjeringa er det langt flere miljøsaker som kommer til å bli avgjort på lokalt plan og i fylket. Det betyr at den innsatsen som dere legger ned hjemme er helt avgjørende for hvordan klima- og miljøpolitikken kommer til å bli framover.
Se bare på samferdsel. Ketil Solvik Olsen skal lage et motorveiselskap, så vi kan bygge motorveier enda fortere og enda flere steder. De motorveiene kommer til å ligge der dere bor. Der dere går på skole. Det er motorveier mot Stavanger, mot Lillehammer og Asker. Da Natur og Ungdom for neste 10 år siden begynte arbeidet for å stoppe den firefelts motorveien fra Hamar til Gardermoen var det Hamar Natur og Ungdom som arbeidet med det. Nå trenger vi at flere gjør som Hamar NU gjorde for 10 år siden. På akkurat samme måte kommer det til å bli en kamp over hvem byene faktisk er til for. Bilen eller bussen. Bilen eller folka. De blåblå har sagt at de vil garantere 50 prosent finansiering til utbygging av kollektivtiltak i storbyene, uavhengig av om de skal gjøre tiltak for å redusere privatbilismen. Det kommer til å føre til en skikkelig stygg utvikling, enten vi snakker om Bergen, Fredrikstad eller Skien. Da er det utrolig viktig at Oslo NU, Moss NU og Bergen NU fortsatt står på barrikadene for bilfrie sentrum, for at sykkelveiene skal bygges ut, for at bilen skal ut og at bussene og trikkene må komme fram. For det er ikke plass til både bilen og bussen. Det er dere som er nødt til å få politikerne til å velge. Til å vise dem at uavhengig av om Solvik Olsen vil slenge penger etter dem, er de nødt til å gjøre det som er best for by og for folk. Samtidig som Solvik Olsen skal kaste penger etter lokalpolitikerne, ber en annen FRP- minister dem om å ikke tenke så mye på naturen. Vår olje- og energiminister Tord Lien har bedt kommuner og alle andre som forvalter naturen vår om å ikke vektlegge naturen så mye når det er snakk om utbyggingssaker. Han synes rett og slett at vernet av natur i Norge er for strengt. Åssen han kan få seg til å si det, samtidig som man opphever verneområder for å bygge firefelts- motorvei gjennom det i Hedmark, opphever et annet naturreservat i Møre og Romsdal for å bygge en kraftlinje gjennom det og i Finnmark har planlagt en kraftlinje gjennom flere verna områder, det forstår jeg ikke. Men nettopp derfor trenger vi dere nå, mer enn noen gang. Vi trenger at flere lokallag gjør som Kongsberg NU gjorde, da de jobbet for å få verna den verdifulle skogen i kommunen. Vi trenger at flere gjør som Kristiansund NU, da de jobba for å få verna ei lita øy i utenfor kysten sin. Naturen forsvarer seg ikke selv. Den trenger Natur og Ungdom. Og nå, når mer og mer av ansvaret flyttes til kommuner uten kunnskap om sin egen natur, så trenger de rødlistede artene og verdifulle naturtypene dere mer enn noen gang. Et sterkere Natur og Ungdom Da jeg starta i Natur og Ungdom i 2000, så hadde vi 4500 medlemmer. År etter år satte vi oss mål om å vippe 5000, men vi fikk det aldri til. Før i 2007. Da runda vi endelig det magiske 5000- tallet, i 2008 økte vi til 6000 medlemmer og i 2009 ble vi 7000. Vi økte med andre ord med 1000 medlemmer i året i en periode. Det er
en vanvittig vekst! Men siden har det stått stille. Det har vippet mellom 6500 og 7000 medlemmer siden den tid, men vi har ikke kommet oss videre. Og jeg vet ikke hvordan det er med dere. Men mitt mål for Natur og Ungdom har hele tiden vært at vi skal være en organisasjon i vekst. Som får flere medlemmer og flere lokallag. Grunnen til det er veldig enkel: vi trenger flere som jobber for å ta vare på naturen og kutte klimagassutslippene der de bor. 70 lokallag er alt for lite, når vi har over 420 kommuner i Norge hvor det hver dag fattes beslutninger som enten vil øke eller redusere klimagassutslippene. Og særlig når vi vet at vi tidligere har hatt langt flere lokallag enn det. I 2008 var vi over 100 lokallag. Og hva betyr det? Det betyr at vi hadde 30 ekstra steder hvor vi kunne påvirke norsk politikk, hvor vi kunne jobbe for bedre kollektivtilbud og reduserte utslipp. Derfor vil jeg be dere om å tørre å ha ambisjoner på vegne av Natur og Ungdom. Hvordan vil dere sette spor i denne organisasjonen? Hvordan vil hver og en av dere være med på å ta Natur og Ungdom videre? Til en sterkere organisasjon? Natur og Ungdom er bygget på ungdom som har lagt ned uendelig mye jobb i organisasjonene, og som har tatt organisasjonen videre. Til nye høyder. Det er det dere må gjøre i året som kommer. Avslutning Kjære alle sammen. La meg få avslutte med å si hvor takknemlig jeg er som har fått det privilegiet av å lede Natur og Ungdom i to år. Men det største privilegiet er at jeg har fått sjansen til å bli kjent med så utrolig mange unge, inspirerende og dritdyktige aktivister over hele landet. Det jeg er mest lei meg for når jeg nå går hen og blir en gæmlis og NU- pensjonist er at det fortsatt er så mange av dere jeg ikke har fått bli kjent med, som jeg ikke har rukket å hilse på. Jeg har grugleda meg til denne dagen i flere måneder allerede. Jeg har gleda meg som en unge til disse fem dagene, hvor kremen av norsk ungdom møtes for å meisle ut miljøpolitikken i året som kommer, men jeg har grua meg fordi dette jo er det siste landsmøtet mitt. Etter 13 landsmøter er det kanskje noen som mener det er på tide, men faktumet er at det finnes ingen organisasjon som Natur og Ungdom. Og selv om Natur og Voksen, eller Naturvernforbundet som de også heter, står med åpne armer for å ta i mot alle som pensjoneres i Natur og Ungdom, så vil det aldri bli det samme. Natur og Ungdom er og blir unik, fantastisk og ukuelig. I oktober fikk vi en særdeles høythengende pris for det arbeidet som tusenvis av ungdommer har lagt ned i Natur og Ungdom siden 1967. Vi ble tildelt Sophies Legacy Award, fra Sofiestiftelsen. Det er et klapp på skuldra til hver og en av dere
som er i denne salen. En av dem som ville at jeg skulle videreformidle hans gratulasjoner til dere er Nnimmo Bassey som flere av dere møtte på sommerleiren. Organisasjonen han har jobbet for, Environmental Rights Action i Nigeria, ble tildelt den første Sofieprisen på slutten av 90- tallet. Nnimmo sier han er stolt av oss, og at vi må fortsette og aldri gi oss. Jeg lovet han at Natur og Ungdom kom til å gjøre akkurat det, og jeg håper dere også er klar for å fortsette kampen. For Natur og Ungdom er ikke bare Norges beste og viktigste ungdomsorganisasjon, vi er en av verdens fremste ungdomsorganisasjoner, og vi kommer aldri til å gi oss. Jeg pleier å si at jeg hadde vært en kjipere person uten Natur og Ungdom. Og det er jeg helt overbevist om at stemmer. For gjennom NU har jeg møtt utfordringer som jeg har mestret, jeg har lært at det alltid er lov å be om hjelp når det er noe man ikke får til, jeg har lært å bruke stemmen min. Gjennom NU har jeg oppdaget sider og egenskaper i meg som jeg ikke visste at eksisterte og det er gjennom NU at jeg har fått noen av de beste vennene mine, og fått ta del i et helt vanvittig varmt og unikt fellesskap. Så kjære landsmøtedelegater: aldri gi dere. Gi trangsynte og fossile politikere bank, stå på krava deres, fortsett å utvikle dere. Om 5 år er det en av dere som holder denne talen. Og jeg kan love dere at jeg kommer til å holde et øye med dere, også i framtida. Jeg gleder meg til å følge fortsettelsen og utviklingen av verdens fremste, beste og mest hardtarbeidende ungdomsorganisasjon. Tusen takk for meg, og godt landsmøte!