Jessica Shirvington Forrådt Oversatt av Agnete Øye
Til Matt
For så sant Gud ikke sparte engler da de syndet, men styrtet dem ned i avgrunnen og overgav dem til mørkets huler i varetekt til dom 2. PET 2, 4
Prolog Og når jeg fører skyer over jorden, og buen sees i skyen, da vil jeg huske min pakt 1. MOS 9, 14 15 Evelyn Hun trengte ikke se ham for å vite at han var der. Det var svært lenge siden Evelyn bare hadde hatt øynene å hjelpe seg med. Hun utstøtte et siste, gjennomborende skrik, lik et tveegget sverd som bar bud om både liv og død. Det var fullbrakt hun hadde oppnådd sin største glede, og samtidig måtte hun gi sitt største offer. «Det er en jente,» sa jordmoren og la barnet i armene hennes. Evelyn stirret ned på den ørlille skapningen og undret på hvor hun skulle hente styrke til å forlate henne. «Hun er perfekt, Eve. Hun ligner deg på en prikk. De to nydelige englene mine,» sa James. Han gråt fortsatt. Han hadde vært helt oppløst fra første fødselsri, men da han sa dette, felte Evelyn for første gang en lydløs tåre. Han tørket den kjærlig bort. «Jeg visste at du kom til å gråte,» sa han ertende og så fra sin kone til sin datter. Han strøk forsiktig barnet over pannen med lillefingeren. Evelyn kjente et stikk i hjertet. Hun hadde ikke trodd hun ville bli nødt til å forlate ham. Hun hadde alltid tenkt at hun kom til å overleve ham. Og hele tiden hadde hun grunnet over når hun skulle fortelle ham alt hvordan
hun skulle få forklart ham at han kom til å bli gammel, mens hun bare ville bli noen få år eldre. Det hadde vært bortkastet tid. Hun så på datteren deres, som langsomt åpnet øynene. Hvis han noen gang skulle få vite det, måtte det bli nå. Evelyn la hånden til James mot munnen og kysset den. Hun lot leppene dvele ved huden hans og trakk inn duften av vanilje for å lagre den i hukommelsen. Hun skulle ønske de hadde mer tid, men hun sanset kraftfeltene rundt seg. Hun kunne ikke overse dem stort lenger. «James, tror du jeg kunne få noen minutter så jeg får stelt meg litt?» Det var hennes siste løgn, og hun hatet seg selv for det. Hun hadde aldri vært særlig glad i å lyve for mannen sin. Han kysset henne fort. For fort. «Snart tilbake, mamma,» sa han og blunket før han gikk. Det var hjerteskjærende å vite at dette var den eneste gangen hun skulle få høre det ordet. Da Evelyn ble alene med datteren, kysset hun henne på det perfekte, lille hodet. Det var allerede dekket av hår, mørkebrunt som Evelyns eget, og hun luktet berusende. Det var en duft hun kunne fortape seg i til verdens ende. Hun skulle ønske at hun kunne holde henne slik for bestandig, trekke inn lukten av henne og leke med de ørsmå fingrene. Men hun visste at de egentlig ikke var alene. «Må jeg takke deg for drømmene?» sa hun ut i det tomme rommet. Han materialiserte seg: En kroppslig skikkelse hun allerede hadde følt nærværet av. Det var som om han alltid hadde vært der. Hun sanset ham med hele kroppen. Hun hadde alltid
kunnet føle dem. Hun kunne lukte dem også. Alltid blomster, men det var bare han som utelukkende duftet av liljer. Og hun visste at liljer var maktens duft. Han presenterte seg, noe som var helt unødvendig. Hun visste nøyaktig hvem han var, og hvorfor han var kommet. Han hadde hjemsøkt henne i drømme i ukevis allerede. Han sto ved vinduet og så ut på en liten park. En gang i tiden kunne han besøke verden ofte, men det var svært lenge siden nå. Han ville i det minste se på gresset og himmelen fra denne synsvinkelen den korte tiden besøket varte. Begge visste hvordan dette skulle gjøres. Nytt liv og ny død innebar en port. «Vet du egentlig hva du forlanger?» sa hun. «Ja.» «Hva kommer hun til å bli?» «Keshet.» Han sa det så ærbødig at Evelyn ble nervøs. «Regnbuen?» gjentok hun. Hun kjente igjen det hebraiske ordet. Han nikket. «Buen som holder pilen. Forbindelsen mellom rikene.» «Buen,» hvisket Evelyn for seg selv. «Hvorfor akkurat henne? Hvorfor meg?» Det kjentes så urettferdig hun hadde allerede ofret så mye. Han følte smerten hennes, men holdt seg til tørre fakta det var det hun hadde bruk for. «Gjennom deg er hun allerede mer enn menneskelig. Det finnes bare én som henne. Det vil kanskje aldri komme en annen.» Evelyn ristet vantro på hodet, enda hun visste at han ikke sa annet enn sannheten.
«Du vet allerede at jeg kommer til å si ja, ellers ville du ikke ha kommet,» sa hun resignert og trakk pusten ujevnt. Hun måtte være sterk. «Er det noe du ikke vet?» «Jeg vet ikke hva hun kommer til å velge.» Evelyn strøk fingeren over barnets ansikt; så mykt og uskyldig. «Hun kommer til å velge med hjertet.» «Da får vi håpe at hun finner kjærligheten,» sa han. Hun løftet hodet, mer bestemt. «Jeg har visse betingelser.» Han visste allerede hva slags betingelser det var, de hadde drøftet dem når han besøkte henne i drømmene. «De er godtatt, så lenge du er villig til å betale prisen. Har du det med deg?» Hun nikket og trakk fram et av de forsølvede armbåndene fra teppet. Hun satte det forsiktig om barnets håndledd mens hun vugget henne og hevet øyebrynet overrasket. Hun hadde ikke trodd at det kom til å være så lett. «Du trenger henne virkelig.» Han skakket på hodet som en stilltiende, beklagende bekreftelse. Det var hardt for ham å innrømme at de også kom til kort, å innrømme at de var tvunget til å be mennesker yte slike ofre fordi de selv ikke var i stand til å beherske sine egne krefter. «Sverg på at du sørger for at hun kommer til å bruke amuletten.» Evelyn skjøv seg litt opp og støttet seg på den ene hånden. Samtidig kjente hun hvordan kreftene ebbet ut. Hun prøvde å ignorere det som best hun kunne, og rettet oppmerksomheten mot datteren igjen. «Du har allerede beseiret henne, det er ikke sikkert hun kommer til å vende tilbake,» sa han. «Sverg!» Hun hadde ikke tenkt å la dette ligge, hun hadde sett for mye og kjempet for hardt.
«Jeg sverger,» sa han, like imponert over intuisjonen hennes som over offeret hun hadde gitt. Hun ristet taust på hodet før hun omsider lot en tåre falle og hvisket: «Nok et lam til slakterbenken.» Han løsrev seg fra utsikten og gikk mot henne. «Ikke et hvilket som helst lam. Du glemmer at du også er dels engel.» «Når?» spurte hun, selv om hun allerede kjente det. «Nå.» «Jeg er 187 år gammel. Var det verdt det, alt sammen?» Begge så på den nyfødte. «Det er det bare du som kan si,» sa han, overrasket over den virkningen barnet hadde på ham. Evelyn visste at hun bare hadde noen få minutter igjen. Hun grep tilkallingsknappen. «La meg få et øyeblikk alene med familien min. Hold deg unna så jeg ikke sanser deg. Jeg vil avslutte dette som et menneske.» «Så du tror fortsatt på menneskeheten, etter alt du har sett?» Monitoren som overvåket hjerteslagene, begynte å pipe vilt. Evelyn kysset barnet på hodet og trakk inn lukten av henne om og om igjen mens hun trykket på alarmknappen. «Det er bare mennesker som kan oppleve dette, om så bare for et kort øyeblikk. Jeg ville ikke ha gitt deg livet mitt og lagt hennes skjebne i dine hender hvis jeg ikke trodde på det.» «Jeg kan gå et stykke av veien med deg, hvis du vil.» Hun kunne ikke nekte for at hun var redd. «Det hadde vært fint med reisefølge.» Dørene fløy opp og jordmoren stormet inn, tett fulgt av
legen og James. Jordmoren greide ikke å skjule skrekken da hun så de rødfargede lakenene. Hun begynte å trekke av sengetøyet mens legen prøvde å ordne det Evelyn visste aldri kunne ordnes. James var blitt kritthvit i ansiktet. Evelyn rakte ham den inntullede, levende pakken. Han skalv i armene da han tok imot barnet. Han visste at dette var ille. Han så det i blikket hennes. Evelyn så på ham og trakk inn de siste sekundene de hadde sammen. «Fortell meg hva det er som skjer,» tigget James og prøvde fortvilet å unngå sin kones altfor resignerte, isblå blikk. Legen svarte ikke, han bare skrek etter forsterkninger. Det var for sent. «James,» sa hun, men han orket ikke se på henne. Hun prøvde igjen, mildere. «James, jeg har tenkt på et navn.» «Hva da?» spurte han med skjelvende lepper. «Hun er Keshets hjerte, James. Hun er Violet.» Mer maktet hun ikke. Det var det eneste hun fikk sagt som forklaring på hva datteren hadde i vente. Hun hadde fortalt ham om regnbuen tidligere. Hun håpet at han en dag kom til å fortelle det videre til Violet. «Violet.» Han nikket og tørket tårene. «Det går bra,» sa hun beroligende. James så på legen og fikk fjernt med seg at han ristet svakt på hodet. Hjertet brast som det aldri før hadde gjort. «Jeg elsker dere.» «Vi elsker deg, Evelyn,» hvisket James.