2-01 EU og miljø Er EU svaret på miljøutfordringene? Av Dag Seierstad skriftserien 2-01
Er EU svaret på miljøutfordringene? Av Dag Seierstad Nei til eu Skriftserien 2-01 1
2001 Nei til EU / Dag Seierstad Trykk: PDC Tangen Printed in Norway ISSN 0806-8224 Forsideillustrasjon: Okular Opplag 3 000 Flere hefter kan bestilles fra: Nei til EU Arbeidersamfunnets plass 1 0181 Oslo Telefon: 23 35 45 80 Telefaks: 23 35 45 85 E-post: neitileu@neitileu.no http://www.neitileu.no I 2001 vil skriftserien bare bli sendt til de medlemmene som krysser av på medlemsgiroen for å få heftene. Hvis du er medlem og ikke får skriftserien, men ønsker å motta den, kan du ta kontakt med Nei til EU for gratis tilsendelse. Ring Remi Moen på 23 35 45 80 eller send epost: remi.moen@neitileu.no 2 Skriftserien 2-01 Nei til eu
Innhold 1. Miljøutfordringene slik OECD ser dem 4 2. Miljøutviklingen i EU slik EUs Miljøagentur beskriver den 7 3. Ressurser under press 10 Uopprettelige tap av jord Transportveksten truer miljøet Turisme som miljøproblem 49 tonn materielle ressurser for hver innbygger! Kan EU-fisket reddes? 4. Forurensningene 14 Ozon største lyspunkt Mer og mer drivhus Noe reinere luft Flere reine elver, men Stadig mer avfall Radioaktivitet overalt? 5. Trygg mat? 18 Kugalskap for å spare penger Grønt lys for genmat Kaos om genplanter 6. Patent på liv? 23 EU-direktivet om patent på liv Patent på liv truer biologisk mangfold 7. Er EU svaret på miljøutfordringene? 24 Vedlegg 27 Art. 95 og art. 175: To typer miljøvedtak Miljøgarantien ingen garanti Studieopplegg 30 Nei til eu Skriftserien 2-01 3
1. Miljøutfordringene slik OECD ser dem Er EU svaret på miljøproblemene? Det er ikke dyrt å bedre miljøet på kloden. Det er den optimistiske konklusjonen til OECD i en fersk miljørapport. (OECD Environmental Outlook, april 2001 ) Med en målretta blanding av strenge regler, miljøavgifter, frivillige avtaler, salgbare utslippskvoter og øko-merking kan viktige miljøproblem mestres uten at det koster samfunnet særlig mye. For eksempel vil ei tiltakspakke som ikke går lenger enn til å fjerne all miljøskadelig subsidiering, innføre CO2-avgift på drivstoff og fyringsolje og en miljøavgift på miljøfarlige kjemikalier, føre til en klar forbedring av det globale miljøet. Med de avgiftsstørrelsene rapporten legger til grunn, vil CO2-utslippene fra OECD-land (30 høyt industrialiserte land) bli 15 prosent lavere i 2020 enn om utviklingen går som nå. Miljøavgiften på kunstgjødsel vil fjerne 30 prosent av nitrogenbelastningen på elver, sjøer og grunnvann. Slike miljøfordeler kan OECD-landa få nesten gratis. Det samlede nasjonalproduktet vil bare bli en prosent lavere enn om denne tiltakspakka ikke blir satt ut i livet. Slik kolliderer OECD-rapporten kraftig med Kyoto-argumentet til president Bush det at klimatiltak vil ramme USAs økonomi. Politikk nytter! OECD-rapporten legger fram forslag til slike tiltak eller tiltakspakker for de fleste viktige miljøproblem. Rapporten viser at miljøproblemene ikke er noe vi trenger å leve med. De aller fleste kan fjernes eller reduseres kraftig. Vi har kunnskaper nok til å vite hva som virker. Det eneste som trengs, er politisk vilje til å sette inn tiltak som monner. Noen av tiltaka har bivirkninger av samfunnsmessig art. Høye miljøavgifter på produksjon kan knekke bedrifter som er viktige for et lokalsamfunn. Høye miljøavgifter på forbruk kan ha en dårlig sosial profil. Slike virkninger kan motvirkes av samfunnet på andre måter på nytt hvis det er politisk vilje til det. Alt i følge OECD. Utfordringene er store «Politikk nytter» er den grønne tråden i OECD-rapporten om miljøutsiktene på kloden vår. Men utfordringene er store. OECD-rapporten er en kraftig advarsel mot å feie miljøproblemene under teppet. De enkleste miljøproblemene er riktig nok løst eller i ferd med å løses. Rapporten fastslår f.eks. at mens en for 20-30 år sia ga seg i kast med forurensningene fra faste punktkilder (fabrikker), er det nå forurensningen fra såkalte «diffuse» og spredte kilder (landbruk, biler, forbrukere) som er utfordringen. De miljøproblemene som gjenstår, er kompliserte både teknologisk, økonomisk og politisk. Vanskelige politiske avveininger må til for å løse dem. Ofte kan de bare løses gjennom internasjonale avtaler der statene gjensidig forplikter hverandre. Men de er løsbare, insisterer OECD. 4 Skriftserien 2-01 Nei til eu
Grunnleggende interessekonflikter Kampen om å løse dem kan likevel bli lang og tøff. Det er mye som står på spill, for det dreier seg om interessekonflikter av grunnleggende slag: Hvordan skal ressursene på denne kloden fordeles? Hvordan skal byrdene ved å redusere grensekryssende forurensninger fordeles? Og de forurensningene som ikke kan fjernes, hvor på kloden skal de lagres og hvordan skal kostnadene fordeles? Utslippene av klimagasser er et eksempel på en slik interessekonflikt. OECD regner med at det samlede utslipp av klimagasser fra OECD-land vil øke med en tredjedel fram til 2020 sterkt i strid med målet i Kyoto-avtalen om en reduksjon på 5 prosent fra 1990 til 2008/2012. For å oppfylle Kyotokrava må de fleste OECD-land redusere utslippene sine med 20-40 prosent i forhold til det OECD regner som den sannsynlige utviklingen, den vi vil få hvis president Bush får det som han vil. Energisluket Det er transport og annen energibruk som bidrar mest både til utslippene av drivhusgass og til alle former for luftforurensning. OECD regner med at bilbruken vil øke med 40 prosent fra 1997 til 2020, mens flytrafikken vil tredobles. Eneste lyspunkt er at de fleste miljøødeleggelsene ikke lenger stiger i takt med den økonomiske veksten. Energiforbruket og bruken av andre ressurser, som vann og metaller, vokser langsommere enn bruttonasjonalproduktet i mange OECD-land. Men de absolutte påkjenningene på miljøet øker. OECD regner for eksempel med at det samlede energiforbruket vil øke med 35 prosent fram til 2020 til tross for at mange produkter og produksjonsprosesser krever mindre energi enn før. Fornybare ressurser trues Viktige fornybare ressurser tappes uforsvarlig. Fjerdedelen av verdens fiskeslag er enten helt vekk eller kraftig redusert på grunn av overfiske. OECD regner med at etterspørselen etter fisk vil øke fram til 2020, men all vekst i forbruk må dekkes av oppdrettsfisk. Fiske etter det en begynner å kalle «villfisk» vil i beste fall kunne holdes på dagens nivå. Miljøproblemene knytta til oppdrett er godt kjent her i Norge. Den ondeste sirkelen oppstår hvis oppdrett får et omfang som gjør at stadig mer av fôret til oppdrettsfisken tapper proteinkilder som kunne vært brukt direkte til mat for mennesker. Mange steder er skogen under hardt press. Trusselen om avskoging er størst i land utafor OECD. OECD regner med at skogarealet utafor OECD vil gå ned med 10 prosent fram til 2020, og da er det den mest verdifulle tropeskogen som rammes hardest. I mange land er tropeskogen i ferd med å forsvinne og med dem en viktig del av det globale artsmangfoldet av planter, dyr og mikroorganismer. Også jordsmonnet er i fare. Erosjon truer både mengden og kvaliteten av den dyrkbare jorda. Nei til eu Skriftserien 2-01 5
Kampen om vannet Et stadig mer intensivt landbruk med bruk av plantevernmidler og kunstgjødsel forurenser både grunnvann og overflatevann. OECD regner med at vannforbruket i landbruket vil øke med 15 prosent fram til 2020. Nitrogenutslippene til vann vil øke med 25 prosent, og metanutslippene til luft med 9 prosent hvis ikke effektive mottiltak settes inn. Forurensning av grunnvann har tidligere ikke vært noe alvorlig problem i OECD-land, men slik er det ikke lengre. Nitrat i grunnvann er blitt et stort problem i mange land, og problemet vil øke i tida framover. Problemet forsterkes fordi drikkevann i stigende grad hentes fra grunnvann. Også i andre deler av verden er ferskvann i ferd med å bli en knapp ressurs. Der kan kampen om ferskvannet bli eksplosiv om få år. Uoversiktlig avfall Mengden husholdningsavfall i OECD-statene økte med 40 prosent mellom 1980 og 1997 og nådde da opp i 540 millioner tonn. Avfallsmengden stiger ikke like raskt som før. Men OECD regner likevel med at avfallsmengden kommer opp i 770 millioner tonn i 2020. Det er blitt bedre kontroll med utslipp av kjemikalier direkte fra bedrifter og andre produksjonsanlegg. Men gjennom de varene som produseres, ender store mengder kjemikalier som avfall og mye av avfallet er miljø- og helsefarlig. Tusenvis av nye kjemiske sammensetninger slippes hvert år ut i naturen omkring oss. De økologiske og helsemessige virkningene er lite kjent. Det gjelder særlig langtidsvirkningene. OECD frykter at giftstoffer kan ha alvorlige virkninger på miljøet og menneskers helse de neste 20 år. Særlig uvisse er virkningene av såkalte hormonhermende stoffer (endocrine disrupters) stoffer som påvirker hormonbalansen til mennesker og dyr. 6 Skriftserien 2-01 Nei til eu
2. Miljøutviklingen i EU EUs Miljøagentur EEA (European Environmental Agency) under ledelse av spanjolen Domingo Jiménez-Beltrán følger miljøutviklingen i EU nøye. Høsten 1999 kom den store rapporten «Europas miljø ved århundreskiftet», våren 2000 kom «Miljøsignaler 2000» (Environmental Signals 2000), og våren 2001kom «Miljøsignaler 2001». Innholdet i disse rapportene kan sammenfattes slik: «Europas miljø ved århundreskiftet», 1999: Presset på miljøet øker. Konklusjonen er krass: «Det er ikke noen betydelig forbedring å spore i den generelle miljøkvaliteten i EU. På noen områder forverres derimot miljøtilstanden.» Trass i enkelte lyspunkter går utviklingen feil vei for miljøet i EU. Rapporten til Miljøagenturet tar for seg situasjonen på 15 hovedområder og kommer til at ozon-utslippene er det eneste området der det er en «positiv utvikling». På 9 områder er det «en viss, men utilstrekkelig positiv utvikling» og på 5 områder en «negativ utvikling». Utviklingen er negativ når det gjelder jord og jordkvalitet, artsmangfold, kyst- og havområder, landdistrikt og fjellområder. Rapporten er like klar når det gjelder årsakene: Bak miljøproblemene ligger «først og fremst den voldsomme vekst i samfunnsøkonomien», veksten i veiog lufttransporten, økt urbanisering og «forringelsen av miljøet i landdistriktene». Miljøagenturet ser likevel noen positive tendenser: Lokale forurensninger er redusert, mange elver er reinere, bruken av vindenergi vokser, sykling utgjør en større del av trafikken i noen storbyer, det utpekes pestisidfrie områder i mange land, det økologiske landbruket øker i omfang, energieffektiviteten øker i mange land, og mange kommuner utvikler lokale Agenda 21-program. Men Miljøagenturet så likevel ikke særlig lyst på framtida: «Utviklingen i de fleste miljøbelastninger er heller ikke oppmuntrende. ( ) Innenfor områdene drivhusgasser og klimaendringer samt avfallsproduksjon er prognosene dystre.» «Miljøsignaler 2000»: Transport og energibruk på ville veier «Miljøsignaler 2000» legger hovedvekten på at utviklingen går i feil retning når det gjelder transport og energibruk. På begge disse områdene gjør prisutviklingen det vanskeligere å nå miljømålene. Det blir f.eks. stadig billigere å bruke privatbil i forhold til å reise med buss eller tog. Landbruket utvikler seg fortsatt i intensiv retning. En mer detaljert gjennomgang fins i rapporten «Are we moving in the right direction? Indicators on transport and environment integration in EU» fra mai 2000. Konklusjonen er at transportbehovet, energiforbruket og CO2-utslippene fra transport øker i de fleste EU-land, og at fly og bil fortrenger mer miljøvennlige transportformer. Transport bidrar vesentlig til en lang rekke miljøproblem: klimaendring, forsuring, lokale luftforurensninger, støy og tap av biomangfold. Nei til eu Skriftserien 2-01 7
Rapporten peker på en del ulikheter mellom EU-land. De nordiske EUland bruker avgifter, prissetting og arealplanlegging i større grad enn andre land for å påvirke transporten i miljøvennlig retning. «Miljøsignaler 2001»: Veksten truer miljøet En omlegging av både produksjon og forbruk må til for å møte de tøffeste miljøutfordringene. Samtidig sitter en slik omlegging langt inne og har lange utsikter. Trass i mer miljøvennlig teknologi, fører den økonomiske veksten til at presset på miljøet øker. Endringer i forbruksmønstret trekker også i samme retning. Det vanlige forbruket øker i takt med inntektene, og det er få tegn til en omlegging av forbruket i miljøvennlig retning. Endringene i forbruksmønster går miljøpolitisk sett i feil retning. Mellom 1980 og 1997 økte utgiftene til mat og klær med 20 prosent, boligutgiftene med 47 prosent, transportutgiftene med 65 prosent og utgiftene til rekreasjon og ferier med 73 prosent. Det er utgiftene til bilhold og feriereiser som øker mest, og det er også slikt forbruk som belaster miljøet mest. Stadig flere husholdninger skaffer seg hytter eller andre feriesteder, ofte i områder der miljøbelastningene på forhånd er store. Det er velstandsutviklingen som fører til at privatbilisme og turisme øker, og til at stadig flere skaffer seg bolig nr. 2 med de miljøbelastninger dette fører med seg. For at økt velstand ikke skal øke belastningene på miljøet, må forbruket dreies i miljøvennlig retning. Det er det få tegn til. Miljøagenturet peker ut transportsektoren som det vanskeligste problemet. Forurensningene fra biler, skip og fly bidrar både til klimaendring, til miljøbelastningen i storbyene og til grensekryssende luftforurensning. Men bak det hele ligger den generelle økonomiske veksten. Miljøagenturet regner med en vekst fra til 2010 på 45 prosent. Denne veksten «vil sannsynligvis oppveie de miljøforbedringer som er oppnådd og gjøre det vanskeligere å oppnå en bæredyktig utvikling» konkluderte EUs egen Miljøagentur i rapporten fra høsten 1999. Siste miljørapport fra OECD (OECD Environmental Outlook ), utgitt i april 2001, bekrefter i alle hovedsak det bildet som EUs egne miljørapporter tegner. I tillegg til at OECD-rapporten dekker et større geografisk område (alle høyt industrialiserte land), er forskjellen først og fremst at OECD trekker linjer helt fram til 2020 der hvor EU-rapportene stopper ved 2010. Gammelt nytt De siste miljørapportene fra EU hamrer inn et budskap som er over ti år gammelt: EU bygger opp et økonomisk system som ikke er forenlig med en økologisk bærekraftig utvikling. Det fastslo EUs egne miljøeksperter så tidlig som i 1990. Da kom den såkalte «Task Force»-rapporten med en svært kritisk analyse av hva det grenseløse indre markedet kunne føre til: veitransporten over grensene kunne øke med 30-50 prosent, helse- og miljøfarlige produkter kunne selges mer ukontrollert, risikoavfall og kjernefysisk avfall kunne fraktes mer ukontrollert det kan bli negative miljøvirkninger både i pressområder og i perifere strøk. Rapporten ble heftig diskutert også her i Norge i forbindelse med EØSdebatten i 1991-92, men er i liten grad fulgt opp med effektive mottiltak fra 8 Skriftserien 2-01 Nei til eu
EUs side. Våren 1992 vakte det tilsvarende oppsikt da det tyske ukemagasinet «Der Spiegel» ga ut et spesialnummer om hva det indre markedet ville bety for miljøet. Der Spiegel skildret et EU med «skitten vekst», et EU kvalt av sin egen søppel, med en transportlavine som bare blir større og større, med et industri- og kjemilandbruk som øder sitt eget ressursgrunnlaget, med billig energi som har dyre konsekvenser, og med en fri flyt som også omfatter tvilsomme matvarer. «Der Spiegel» valgte en ordbruk som skulle vekke leserne. Men felt for felt er de tyngste miljøproblemene like uløste i dag som i 1992. Det viser EUs egne miljørapporter. Nei til eu Skriftserien 2-01 9
3. Ressurser under press Er EU svaret på miljøproblemene? Uopprettelige tap av jord «Ødelagt jordsmonn er del av det systematiske misbruket av det europeiske rommet, av dets territorium og dets naturressurser», sa direktøren for EEA, Domingo Jiménez-Beltran, da han i desember 2000 la fram en rapport om jordressursene i Europa. («Down to earth: soil degradation and sustainable development in Europe: A challenge for the XXI century»» EEA & UNEP) Tett bosetting og intens næringsvirksomhet fører til forsuring, erosjon, forgiftning og klimaendringer. Økt behov for matproduksjon og for livsutfoldelse i fritid og ferier bidrar sammen med industriutviklingen og transportøkningen til at presset på jordarealer og jordkvaliteten vil øke. I noen deler av Europa er ødeleggelsene så alvorlige at de har redusert jordsmonnets evne til å opprettholde lokalsamfunn og lokale økosystemer. Endringene er i praksis uopprettelige fordi det kan ta hundrevis eller tusenvis av år for å gjenopprette den matjorda som forsvinner. Tredjeparten av Europas matjord rammes av denne utviklingen, og over 150 millioner hektar dyrka mark er utsatt for sterk erosjon. Situasjonen er kritisk i mange Middelshavsland og rundt Svartehavet, men den er alvorlig også i Sentral-Europa (Tyskland og Østerrike) og i Irland. Hvis utviklingen fortsetter som i dag, kan 80 prosent av all dyrka mark i EU rammes av vannerosjon i 2050. Miljørapporten fra 2001 (Environmental signals 2001) følger opp dette perspektivet og er særlig krass nettopp når det gjelder jordressursene. Erosjon, forurensing og nedbygging av jordbruksarealer er de mest iøynefallende truslene mot matjorda i EU, og mange av endringene er uopprettelige. Driftsformene i jordbruket virker også negativt, både bruken av tungt utstyr, av gjødsling og av plantevernmidler. Hver dag går det med 100 mål jord til nye motorveier. Det betyr at nærmere 40 kvadratkilometer i året blir lagt under asfalt på nye motorveier. Transportformål krever nå 1,2 prosent av hele EUs landareal. I lys av dette finner Miljøagenturet det ekstra beklagelig at det ikke fins noen overordna politikk for vern av matjorda verken nasjonalt eller på EU-nivå. Transportveksten truer miljøet Det samlede energiforbruket har siden 1980 økt med 1,3 prosent i året. Men i transportsektoren øker energiforbruket dobbelt så raskt, med 2,5 prosent i året. En slik vekst svarer til en dobling i løpet av 25-30 år. Bak veksten ligger mange forhold: Inntektene øker, og folk flest bruker stadig mer av inntekten på transport og turisme. Det betyr at stadig flere reiser mer både daglig og i feriene. Den gjennomsnittlige reiseavstanden øker både til jobb, til butikk og til feriemål. Folketallet øker lite, men tallet på husholdninger øker. Det blir færre personer i hver husholdning, men flere biler. 10 Skriftserien 2-01 Nei til eu
Buss- og jernbanepriser øker mye raskere enn prisen på bilhold. Det gjør at det blir økonomisk fordelaktig å bruke privatbil i stedet for buss og tog. Prisen på drivstoff falt på 1980-tallet, og nådde først i 2000 opp på samme nivå som i 1980. I forhold til inntektene blir privatbilen stadig billigere. Prisen på bensin dekker på ingen måte de reelle kostnadene ved privatbilismen. Eller som EEA uttrykker det: «Prissignalene i transportmarkedet er fortsatt ukorrekte.» Dette har bidratt til at energieffektiviteten i veitransporten ikke har bedret seg de siste 30 åra. Det trengs like mye energi for å frakte ett tonn eller én passasjer én kilometer nå som for 30 år siden. Dyre klimautslipp Det er transporten som driver energiforbruket i EU kraftigst i været. Siden 1985 har transporten økt forbruket av energi med 47 prosent mot bare 4,4 prosent i de andre delene av økonomien. Dette fører til at utslippene av klimagasser øker trass i de teknologiske endringene som foregår. Miljøkostnadene ved transporten er anslått til 5,5 prosent av det samlede nasjonalproduktet i EU. I tillegg kommer trafikkulykker som koster EUlanda 2,3 prosent av BNP og trafikkorker som koster 0,5 prosent av BNP. Disse kostnadene dekkes i liten grad i drivstoffprisene. Som EU-rapporten sier det: «De mest miljøskadelige transportformene er ofte de billigste og de mest attraktive med hensyn til kvalitet og fleksibilitet.» Prisutviklingen fremmer privatbilisme framfor kollektivtransport. Miljøavgifter kan være effektive når de legges direkte på miljøbelastende produksjon. Men de må ofte settes upopulært høyt hvis de skal styre forbruket mot mindre miljøbelastende forbruk. Særlig høyt må miljøavgifter settes hvis en skal endre transportmønstret fra privatbil til kollektivtransport. Det gjør ikke situasjonen enklere at miljøavgifter blir mindre effektive jo mer inntektene øker. Jo mer penger en har å bruke, jo mer vil bilen brukes sjøl om bensinprisen øker. Turisme som miljøproblem Turister står nå for halvparten av alt energiforbruk innen transportsektoren i EU og tallet øker med 3 prosent i året. Denne utviklingen vil fortsette. Når inntektene øker og feriene blir lengre, vil en stadig større del av inntektene brukes på feriereiser. Folk reiser oftere, og de reiser lengre vekk enn før. I 2020 regner EEA med at EU-landa vil ta imot 720 millioner turister fra andre land. Denne utviklingen øker belastningene på miljøet. Bil- og flyreiser gir utslipp av klimagasser. Mange fritidsaktiviteter bidrar til økt støy, erosjon og andre miljøbelastninger. Bolig nr. 2 i form av hyttebygging krever ressurser både i form av materialer og energi. I tillegg går det med store arealer. Bolig nr. 2 krever i snitt 40 ganger så stort areal som en leilighet. Og søppelmengden pr. person på franske feriesteder er 100 kilo høyere i døgnet enn på hjemstedet der de samme menneskene bor. Alt i følge EUs eget miljøagentur. 49 tonn materielle ressurser for hver innbygger! EUs begynte for noen år siden å beregne EU-landenes samlede uttak av ma- Nei til eu Skriftserien 2-01 11
terielle ressurser (utenom vann og luft). («Total Material Requirement of the European Union», EEA 2001) Hensikten er å få et mål på størrelsen av de miljøinngrepene som må til for å opprettholde industri- og energiproduksjonen, matforsyningen og transporten i EU-landene. I tillegg til råvarer og alle former for fossilt brensel, inngår også alt avfall i forbindelse med produksjon av varer og tjenester. EUs samlede uttak av materielle ressurser økte fra 18,1 milliarder tonn i 1995 til 18,7 milliarder tonn i 1997. Økningen skyldtes først og fremst økt import av råvarer, særlig av metaller. Utvinning av metaller fører med seg store mengder med gruveavfall i form av slagg o.l.. 40% av EUs uttak av materielle ressurser skjer i land utafor EU. 18,7 milliarder tonn betyr at det går med 49 tonn materielle ressurser for hver eneste innbygger i EU. Dette uttaket er klart lavere enn for USA der hver innbygger krever 84 tonn materielle ressurser, men høyere enn i Japan der tallet er 45 tonn. Det er ingen ting som tyder på at ressursuttaket skal gå ned med det første sjøl om uttaket av materielle ressurser ikke øker like raskt som EUs samlede nasjonalprodukt. Mellom 1988 var den økonomiske veksten 18 prosent, mens ressursuttaket økte med 11 prosent. Kan EU-fisket reddes? Fisken kan forsvinne og fiskerne med den. Hvis ikke fiskeripolitikken legges dramatisk om, vil flere arter utryddes og fiskeridistrikt avfolkes. Det er budskapet i ei såkalt «grønnbok» om EUs fiskeripolitikk som EU-kommisjonen la fram i mars 2001. I følge fiskerikommissær Franz.Fischler er utsiktene dystre: «Hvis vi ikke snarest gjennomfører reformer, risikerer mange spennende fiskearter å forsvinne helt. Det blir ganske enkelt fanga for mye ungfisk, slik at bestandene ikke fornyer seg. EUs fiskeflåte er i dag 40 prosent for stor, og hele fiskerisektoren er gjennomsyra av mistro fordi fiskerne føler seg tilsidesatt i beslutningsprosessen.» Strammere kvoter og strengere kontroll Grønnboka krever at det må settes langt strammere kvoter for hva som kan fiskes. Samtidig må kontrollen både med fangsten og med fiskebestanden bedres. Det nytter ikke lenger å basere seg på den nasjonale kontrollen. Det skal opprettes et «Felles inspeksjonskontor» direkte under EU-kommisjonen. Den nasjonale kontrollen må overvåkes. Det er tydeligvis alt for fristende å se gjennom fingrene med hva egne fiskere fanger. Derfor trengs det egne EUinspektører med rett til å ilegge bøter for overfiske. Vekk med overkapasiteten! Grønnboka krever at fiskeriflåten må saneres kraftig. Det har EU lenge prøvd på. Det er gitt støtte til å hogge opp gamle fiskeskøyter, men samtidig er det gitt støtte til nybygging og til ny fangstteknologi. Evnen til å fiske EUhavet reint for fisk, har økt for hvert år som har gått. Men nå skal fangstevnen ned heter det enda en gang. Båter skal hogges opp. Kystdistrikt skal få støtte til å utvikle arbeidsplasser utenom fisket. Meldingene fra Brussel er de samme som før. Er det mer alvor denne gang? 12 Skriftserien 2-01 Nei til eu
Nasjonal motstand EU har gjort fiskeripolitikken overnasjonal. Det fins ikke en spansk, dansk eller britisk fiskeripolitikk. Og det fins ingen nasjonale grenser mellom fiskebankene det fins bare et felles EU-hav. Det er dette som gjør presset for overfiske så vanskelig å stå i mot. Det enkelte land har ikke noe overordna økologisk ansvar for å ta vare på bestandene. Det ansvaret ligger på EU. Men hver nasjonal regjering har ansvaret for å få ut størst mulig kvote til egne fiskere når kvotene settes og fordeles. Det er derfor kampen om kvotene blir så innbitt og ender med at de samlede kvotene systematisk blir satt uforsvarlig høyt. Hver nasjonal regjering presses av egne fiskere, av egen fiskeindustri og av frykten for arbeidsløshet i fiskeridistriktene. Spania, Portugal, Storbritannia, Frankrike og Irland er de største fiskerinasjonene i EU og de sluker ikke budskapet til grønnboka og fiskerikommissær Fischler uten videre. Tre av dem hører til stormaktene innen EU. De er ikke vant til å gi seg uten sverdslag. Det kan virke besnærende at ressurser som krysser nasjonale grenser slik fisk lett gjør forvaltes best om de kan forvaltes overnasjonalt. Til nå har ikke EU overbevist i den retningen. Nei til eu Skriftserien 2-01 13
4. Forurensningene Er EU svaret på miljøproblemene? Ozon største lyspunkt Det store lyspunktet gjelder ozonlaget. Det blir stadig tynnere. Men utslippene av stoffer som bryter ned ozonlaget i atmosfæren, er kraftig redusert. Utslippene er faktisk redusert langt mer enn statene har forplikta seg til gjennom internasjonale avtaler. Det er ett beklagelig unntak, og det er utslippene av haloner. De øker fortsatt. De samlede ozontruende utslippene nådde toppen i 1994. Men virkningene på ozonlaget vil vare i mange år. En regner med at ozonlaget først vil bygge seg opp igjen fra ca. 2035, og at et fullt gjenoppbygd ozonlag tidligst kan bli mulig i 2050. Denne lange perioden med økt ultrafiolett stråling vil øke omfanget av hudkreft drastisk. I 2055 venter Miljøagenturet 15 ganger så mange tilfelle av hudkreft som det var i 1990. Fordelingen av CO2-utslipp EU kom ut av Kyoto-forhandlingene i 1997 med en forpliktelse til å kutte utslippene av klimagasser med åtte prosent. Etter seige dragkamper ble EU-regjeringene i juni 1998 enige om hvor taket for utslipp skal legges i det enkelte EU-land. Sju EU-land påtok seg å kutte utslippene av klimagasser i forhold til nivået i 1990. Utenom Luxemburg som skal kutte med 28 prosent er det Tyskland og Danmark som skal kutte mest med 21 prosent. Deretter følger Østerrike med et kutt på 13 prosent, Storbritannia med 12,5 prosent og Nederland, Italia og Belgia med 6-7,5 prosent. (se tabell >) Finland og Frankrike kan få holde utslippene på nivået fra 1990, mens fem EU-land kan øke utslippene av klimagasser. Portugal og Hellas kan øke mest, med henholdsvis 27 og 25 prosent. Spania kan øke med 15 prosent, Irland med 13 og Sverige med 4 prosent. Når Sverige får anledning til å øke sine utslipp, skyldes det bl.a. at Sverige må ta i bruk andre energibærere for å erstatte CO2-fri atomkraft. Spania, Portugal, Irland og Hellas får øke sine utslipp fordi deres utslipp pr. innbygger foreløpig ligger langt under EUgjennomsnittet. Det kan se ut som om Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Sverige og Finland ligger godt an til å klare Kyoto-kravene sine i 2008-2012. I Tyskland og Storbritannia krever det likevel at utslippene fortsatt går ned. I fjor (2000) økte utslippene med 2 prosent i Storbritannia, mens de var stabile i Tyskland. 14 Skriftserien 2-01 Nei til eu
Mer og mer drivhus EU står for 24 prosent av de samlede utslippene av drivhusgasser fra industrialiserte land. (USA står for 40 prosent.) EUs utslipp av drivhusgasser gikk ned med 4 prosent fra 1990 til 1999. Det skyldtes at utslippene gikk kraftig ned i Tyskland og Storbritannia, begge steder på grunn av svært spesielle forhold. I Tyskland gikk utslippene ned med 19 prosent og i Storbritannia med 14 prosent. I resten av EU økte utslippene. I Storbritannia har det skjedd en kraftig overgang fra kull til olje, gass og atomkraft, mens den tyske nedgangen i høy grad skyldes omstillingene i det gamle Øst-Tyskland etter samlingen av Tyskland i 1990. Store deler av industrien er nedlagt, samtidig som en skifta fra sterkt forurensende brunkull til steinkull, olje og gass. Slike brå overganger kan ikke gjentas. Utsiktene er derfor ikke gode. I Kyoto påtok EU seg å redusere utslippene av drivhusgasser med 8 prosent fram til 2008-2012. EUs miljøagentur regner med at utslippene i stedet vil øke med 6 prosent. De fleste EU-land ligger an til å sprenge Kyoto-kravet ganske kraftig. Det gjelder Italia, Spania, Portugal, Nederland, Belgia, Østerrike, Hellas, Irland og Danmark. Fram til 2050 kan utslippene av kulldioksid øke så mye som 45 prosent i følge «Miljøsignaler 2001». Dette er dramatisk sett i lys av at drivhusbelastningen, i følge Miljøagenturet, antakelig burde senkes med 50-70 prosent dersom en skal gjenopprette en form for økologisk drivhusbalanse innen år 2100. Endringer i utslipp av klimagasser 1990-1999 i forhold til Kyoto-kravene Endringer i prosent 1990-1999 Kyoto-kravet: Luxemburg - 43,3 % - 28 % Tyskland - 18,7 % - 21 % Danmark - 4,6 % - 21 % Østerrike + 2,6 % - 13 % Storbritannia - 14,0 % - 12,5 % Belgia + 2,8 % - 7,5 % Italia + 4,4 % - 6,5 % Nederland + 6,1 % - 6 % Frankrike - 0,2 % 0 % Finland - 1,1 % 0 % Sverige + 1,5 % + 4 % Irland + 22,1 % + 13 % Spania + 23,2 % + 15 % Hellas + 16,9 % + 25 % Portugal + 22,4 % + 27 % EU totalt - 4,0 % - 8 % Nei til eu Skriftserien 2-01 15
Noe reinere luft Utslippene fra stasjonære kilder er generelt gått ned. Derimot øker utslippene fra transporten, både fra veitransport, luftfart og skipsfart. Den samlede belastningen på miljøet er likevel noe redusert. Det skyldes særlig at utslippene av svoveldioksid er falt i de fleste land. Dermed reduseres omfanget av sur nedbør. Derimot er alle EUs grenseverdier for sommertåke (smog) i byer overskredet hvert år etter 1994. Partikkelforurensing fører til mange dødsfall i EUs storbyer. Anslaget fra Miljøagenturet er 40.000-150.000 slike dødsfall i året. Rapporten fra 1999 fastslår at den samlede forurensing via luft, vann, mat, andre forbruksvarer og bygninger «i betydelig grad» kan bidra til astma, allergier, matforgiftning, visse typer kreft og nedbrytning av immunforsvaret. Flere reine elver, men Tallet på svært forurensede elver er falt betydelig. Det skyldes at industriutslippene er gått kraftig ned og at det skjer langt mer effektiv rensing av kloakk fra byene. Utslippene fra landbruket er derimot like store som før. Plantevernmidler og kunstgjødsel forurenser både grunnvann og overflatevann i mange EU-land. Nitrat i grunnvann er blitt et særlig stort problem i Nederland og Danmark. I elvene er det like mye nitrat som før. Dette bidrar til at grunne kystfarvann overbelastes av næringsproduksjon (eutrofiering). Stadig mer avfall Det blir stadig mer avfall, og avfallet transporteres stadig lengre. Mange steder har kildesortering redusert avfallsmengden til en tredel av hva den ellers ville vært, og gjenbruk av glass og papir øker for hvert år. Likevel øker den samlede avfallsmengden også av glass- og papiravfall. I 1995 ble det produsert 3,5 tonn avfall per innbygger i EU. Husholdningsavfallet utgjorde ca. 600 kilo per. innbygger. Det er bare i Tyskland og Nederland at avfallsmengden øker mindre enn den økonomiske veksten skulle tilsi. Avfallet blir dessuten stadig giftigere. Etter Eurostats registreringer har det giftige avfallet passert 27 millioner tonn, og tallet øker fra år til år. Mer effektiv rensing fører til et nytt miljøproblem: renseanlegga produsere store mengder forurensa slam, med stort innslag bl.a. av tungmetaller. Hvordan skal det lagres, eventuelt brukes, slik at det ikke oppstår ny avrenning til jord og vann? For tre fjerdedeler av kjemikaliene på markedet er det ikke en gang mulig å sette opp noen risikovurdering: det fins ikke noen analyser av hvilken giftfare eller annen miljøfare de representerer. Radioaktivitet overalt? Et direktiv om atomavfall kan gjøre hele Europa til avfallsplass for radioaktivt avfall. Det dreier seg om et EURATOM-direktiv som ble vedtatt av EU 16. mars 1996 og som innen mai 2000 skulle være innarbeidd i nasjonal lovgivning i alle EU-land. Prøvesprengninger og kjernekraftverk har det siste halve århundret pro- 16 Skriftserien 2-01 Nei til eu
EU og radioaktiv avfall Hva gjør du hvis du har en masse avfall som er så radioaktivt at du ikke kan gjemme det bort på en betryggende måte? Du sprer det så tynt utover at det ikke blir spesielt mye radioaktivitet noe sted! Det er slik EU har tenkt å løse en del av avfallsproblemet fra kjernekraftverkene. dusert en serie med radioaktive stoffer som ikke fins i naturen. Det dreier seg om radioaktive isotoper (varianter av stoffer) som i normal tilstand ikke er radioaktive. Noen av dem er så radioaktive at de kan gi store helseskader sjøl i ekstremt små doser, f.eks. isotoper som strontium 90, cesium 137 og plutonium 239. Kjernekraftverk bruker bl.a. uran som råstoff, og noe av avfallet er det en kan kalle «oppbrukt» uran. Annet radioaktivt avfall oppstår når kjernekraftanlegg skal avvikles. Da er det store mengder radioaktivt metall i vegger og annet utstyr innen i anlegget. Lavaktivt og ikke-aktivt EURATOM-direktivet trekker ei grense mellom avfall som er «lavaktivt» og avfall som er «ikke-aktivt». Det lavaktive avfallet skal fortsatt lagres mest mulig betryggende, mens det ikke-aktive skal behandles som vanlig avfall. Det kan derfor spres nesten hvor som helst, på søppelfyllinger, på veiene våre som fyllmasse, opp i lufta gjennom forbrenning, gjennom vanlige forbruksvarer ved gjenbruk av metallskrap. Radioaktivt uranavfall fra kjernekraftverk er brukt av USA i panserbrytende granater både i Irak og i Jugoslavia. Betegnelsen «ikke-aktiv» er villedende. Det betyr på ingen måte at avfallet ikke er radioaktivt. Det betyr bare at radioaktiviteten er under noen fastlagte grenseverdier. Mer blir «ufarlig» EURATOM-direktivet setter grenseverdiene langt høyere enn de som har vært brukt før til dels flere hundre ganger høyere. Dermed blir langt mer avfall definert som «ikke-aktivt» og dermed ufarlig. Det er da også meningen. Avfallet fra kjernekraftverkene hoper seg opp i stadig større mengder, og det blir stadig dyrere å lagre det på betryggende vis. Alle land med kjernekraftverk strever med det samme problemet. Radioaktivt avfall blir støpt inn i ulike typer materiale, foreslått lagra i djupe gruvesjakter, i rom utsprengt i stabilt grunnfjell, til og med foreslått sendt ut i verdensrommet. Siden mange radioaktive stoffer vil være radioaktive i tusenvis av år, har en til nå ikke funnet noen betryggende lagringsmåte. Da heller spre radioaktiviteten jamt utover slik at ingen lenger kan dokumentere at avfallet fører til alvorlige helseskader! Nei til eu Skriftserien 2-01 17
Ikke til mat og leker Forkjemperne for slike løsninger hevder at menneskeskapt radioaktivitet er ufarlig hvis den er mindre enn den naturlige bakgrunnsstrålingen, den som treffer oss fra verdensrommet uansett hva vi gjør. Dette er svært omstridt. Mange hevder at enhver økning av radioaktiviteten er skadelig uansett hvor liten økningen er. Det viser seg f.eks. at rundt kjernekraftverk er hyppigheten av leukemi hos barn høyere enn det normale uansett hvor lite målbar radioaktivitet som lekker ut av kjernekraftverket. Det paradoksale er at det avfallet som skal være så ufarlig, kan brukes til alt bare ikke til mat, leker, kosmetikk eller smykker. Det forbyr EURA- TOM-direktivet. Så er det kanskje litt farlig likevel? 5. Trygg mat? Rundt omkring i verden organiseres det stadig kraftigere forbruker-aksjoner mot den maten som tilbys. Mange forbrukere føler uro overfor alt matvarene utsettes for av genspleising, hormonbruk, antibiotika, radioaktiv bestråling og tilsettingsstoffer. Etter andre verdenskrig har landbruket i de fleste EU-land blitt kraftig industrialisert. Rask vekst i husdyrhold var bygd på import av billig fôr fra Asia, Latin-Amerika og Afrika. Men sammen med fôret fikk også en rekke smittekilder, bl.a. salmonellabakterier, fotfeste i det europeiske industrilandbruket. Rundt 1970 bestemte de nordiske land seg for å den nye smittesituasjonen på alvor. Streng overvåking av fôr og stamme importregler for levende dyr, matvarer og fôr fikk situasjonen under kontroll. Andre land i Europa satte ikke inn slike tiltak og fikk utover på 1980-tallet store problemer med smittestoff i kjøtt og egg. Salmonellabakterier og den såkalte «hamburgerbakterien» (en E.Coli-variant) er eksempler på bakterier som spredte seg kraftig overalt i EU-/EØSområdet utafor Skandinavia (minus Danmark). Siden antibiotika mange steder ble brukt som tilsetning i fôr for å få husdyr til å vokse fortere, fikk en også bakterier som var resistente mot antibiotika. Multiresistente salmonellabakterier er nå vanlige i mange land, også i Norge. (Eystein Skjerve i Nei til EUs motmelding til regjeringens Europamelding) Verdens helseorganisasjon, WHO, karakteriserte utviklingen som dramatisk så tidlig som i årsrapporten for 1996: «Verden står på stupet av en global krise i forhold til smittsomme sykdommer». I kappløpet mellom bakterier og mennesker utvikler bakteriene resistens raskere enn forskerne klarer å utvikle nye typer antibiotika. Dette gjelder også sjukdommer som smitter gjennom mat. Utover på 1990-tallet måtte EU flere ganger ty til kraftig nedslakting av husdyr på grunn av smittsomme dyresjukdommer. Utbrudd av svinepest førte til at millioner av gris måtte slaktes i Tyskland, Nederland og Belgia. Millioner av storfe er slakta i Storbritannia, Frankrike og Nederland på grunn av munn-og-klovsjuke. 18 Skriftserien 2-01 Nei til eu