Wenche-Britt Hagabakken Hula Lou Roman
2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2012 ISBN 978-82-03-35231-7 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
Über Rio und Shanghai Über Bali und Hawaii (Werner Scharfenberger, Fini Busch)
På samme måte som et peisbål i et rom, innbyr fotografiet til dagdrømmer Susan Sontag, Om fotografi, 1973
I
Det er vinter nå. Og natt. Jeg står ved vinduet og stirrer ut i det blåsvarte februarmørket. Det var vinter. Det snødde, og i ettermiddagsskumringen blafret og glitret snøkrystallene i lyskjegla under gatelykta nede i veien. En svart drosjebil stanset nede ved smijernsporten og en mann steg ut, han hadde mørk dress og svarte sko, den hvite skjorta skinte og var åpen i halsen, han satte en skinnbag på biltaket mens han rotet fram pengebunken fra innerlomma på dressjakka. Han bøyde seg og stakk hodet inn i forsetet og betalte, rygget ut og grep bagen sin før han smelte igjen døra, løftet den andre armen og vinket takk og farvel til drosjesjåføren. Så snudde han seg mot huset, stod litt som om han vegret og lurte på hva han egentlig drev med, kikket etter drosjen. Angret kanskje litt? Eller han lurte på hvordan han i huleste skulle komme seg velberget fram til inngangsdøra opp den blankmåkte innkjøringa på de glatte penskoa sine? Vi ante ingenting om det, han ringte ikke på forhånd, vi hadde ikke fått brev på lenge. Brått hadde vi hørt lyden av en bil som bremset ned og ble stående og gå på tomgang. Og nå stod vi og stirret ut gjennom stuevinduet: Det var onkel Finn, antakelig grepet av en spontanitet
han ikke nektet seg etter et par drinker på en bar i Oslo straks han hadde satt føttene på norsk jord. Eksotisk og gåtefull, den mest spennende personen i hele oppveksten min. Helt annerledes fra det som ellers skjedde i den lille bygda, der det største som hadde hendt så langt, var at ei av nabojentene en dag kom hjem med en neger. Ja, en helt kølsvart neger gikk forbi gjerdet vårt. Det var bare så vidt vi fikk spist middag den dagen, i tilfelle han kom tilbake og vi gikk glipp av det. Vi tok med tallerkenen med plommegrøt og spiseskje og åt desserten stående mens vi speidet ut gjennom stuevinduet da også. Men så kom Finn Eng, direkte fra båten og stod nede ved porten som om den var ei palme på Hawaii, med en sneip Chesterfield i kjeften, han lente seg mot porten som nå var blitt rekkverket på tankbåten, og speidet oppover innkjøringa mot huset som om det var Stillehavet. Det mørke krøllete håret med den tunge luggen han danderte sirlig med Brylcreme så den skulle holde seg på plass på lugaren før han gikk i land og sveipa barene i havneområdet, hjemme hos mormor og morfar, eller på badet hjemme hos oss. Jeg ser han for meg i den kritthvite T-skjorta. De muskuløse overarmene han utviklet, både av trening og det harde fysiske arbeidet om bord, fikk de korte bomullsermene på T-skjorta til å tøye seg mot bristepunktet. På den høyre overarmen hadde han ei lita tatovering han hadde skaffa seg en gang i Østen, av ei dame med langt svart hår og rød munn, håret hennes dekket halvveis puppene og slynget seg mellom lårene som tona ut til en havfruestjert omtrent ved albuleddet. Jeg så hele dama da onkel gikk over fra T-skjorte med ermer til singlet. Han hadde en
egen måte å løfte glasset fra bordet på, som om han satt på en bar i Bangkok og var opptatt av å bli sett på som en stilig og sterk mann det var verdt å lene seg mot og satse på. Han grep glasset med overarmen rett ut fra skuldra med albuleddet fiksert i strak 60-graders vinkel, og førte glasset mot munnen uten at armen sank så mye som en millimeter, skrudde bare såpass på leddet til hånda som holdt glasset, at whiskyen kunne renne inn mellom leppene i form av en diger slurk Johnnie Walker. Skål, Finn Våker Boj, sa morfar på Vallset-engelsk. De to var i det minste helt enige om at det gjaldt å få blodet til å sirkulere på den mest behagelige måten. Det hendte etter noen omganger med whiskyglasshevinger på strak arm at onkel Finn plantet glasset i bordet og tørket seg kjapt over munnen med håndbaken. Jeg ventet spent på akkurat det trekket. Han reiste seg og gikk ut på stuegolvet, ryddet unna et par stoler, rullet sammen fillerya og vrengte av seg skjorta og stod der i T-skjorta og sokkelesten mens han lukket øynene og strekte armer mot taket. Det ble stille. Vi rørte oss ikke. Hvis mor var på vei mellom kjøkkenet og stua med vaffelfatet, frøs hun fast da Finn bøyde overkroppen framover, planta henda i golvet og heiste seg opp i håndstående. Han fant en stilling i balanse, med en bøy i knærne slik at leggene og fotbladene nå pekte nedover. Så begynte Finn Eng å gå på henda mot skjenken i den andre enden av rommet, han svingte like ved blomsterbordet. Vi gispet av beundring over at han greide å beregne slik at blomsten ikke velta, og nå var på vei tilbake mot salongbordet. Da han gikk inn for landing og til slutt stod rett opp og ned foran oss igjen, klasket vi våre egne hender sammen, klappet og ropte. Mor satte