Peter Høeg De få utvalgte Oversatt av Knut Johansen
Om forfatteren: Peter Høeg (f. 1957) er mag.art. i litteraturvidenskap fra Københavns universitet og har blant annet jobbet som ballettdanser og gymlærer. Han debuterte som forfatter i 1988 med romanen Forestilling om det tyvende århundre som ble en suksess både blant kritikere og publikum. Også hans neste bok, Fortellinger om natten (1990), vakte stor oppmerksomhet og ble innstilt til Nordisk Råds litteraturpris. Med den usedvanlige thrilleren Frøken Smillas fornemmelse for snø (1992) fikk han sitt internasjonale gjennombrudd. Romanen er solgt i over 5 millioner eksemplarer i 30 land og er også filmet av Bille August. For denne boken ble Høeg utropt av Times til Årets forfatter. I 1993 ble han for annen gang innstilt til Nordisk Råds litteraturpris for De få utvalgte. Så fulgte Kvinnen og apen, og deretter forsvant forfatteren fra rampelyset. Først ti år etter, i 2006, kom han med en ny roman, Den stille piken.
Om boken: Tre barn møtes på en privatskole i 1970-årenes København. De er valgt ut til å gå på denne ærgjerrige skolen, som tradisjonelt bare har vært interessert i spesielt begavede elever. Peter og hans to venner Katarina og August faller utenfor. De er problembarn. Så hvorfor er de tatt opp? Hva er rektors hensikt med dem? Etter hvert oppdager de at det bak skolens innlæring av presisjon ligger en nøye uttenkt plan, et eksperiment. Selvoppholdelsesdrift og nysgjerrighet fører de tre ut i en nærmere undersøkelse av og opprør mot denne planen - en undersøkelse som reiser spørsmål om makt, kontroll og oppdragelse, og som siden fører videre bakover, til gåten om hva tid egentlig er.
Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til ebok@aschehoug.no Originalens tittel: De måske egnede Copyright Peter Høeg and Munksgaard/Rosinante, København, 1992 Norsk utgave 1995, 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av eboknorden, 2013 ISBN 978-82-03-37022-9 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
1. DEL
1 HVA ER TID? Vi gikk fem etasjer opp mot lyset og fordelte oss på tretten rekker vendt mot guden som åpner morgenens porter. Så ble det et opphold, og så kom Biehl. Hvorfor dette oppholdet? På direkte spørsmål fra en av de flinke jentene var Biehl først blitt helt stille. Og så hadde han, som ellers aldri sa «jeg» om seg selv, så hadde han sagt, langsomt og med stor tyngde, som om han var overrasket over spørsmålet, og kanskje også over sitt eget svar: Når jeg sier noe, skal dere først og fremst lytte til oppholdene. De sier mer enn ordene. Slik var det også med mellomrommet som oppsto etter at salen var blitt helt stille og før han kom inn og gikk opp på talerstolen. Et talende opphold. Med hans egne ord. Det ble sunget en morgensang etterfulgt av et opphold, Biehl ba Fadervår opphold, en kort salme opphold, en fedrelandssang opphold og slutt, og så forlot han salen som han var kommet, spenstig, nesten springende. Hvilke følelser var det i salen mens det sto på? Det var vel ikke noen spesielle følelser, sa jeg, det var tidlig om morgenen og folk var trette, kunne vi slutte nå, jeg holdt på å få hodepine og klokken var mange, det hadde ringt alt, jeg nevnte tiden. Ikke ennå, sa hun, det var en ting til hun ville gjøre meg oppmerksom på, og det var forholdet til smerten. Når en smerte meldte seg under et eksperiment, som denne hodepinen min nå, da må du aldri bryte av og gå din vei. I stedet må du rette oppmerksomhetens lys mot den. Slik snakket hun. Oppmerksomhetens lys. Dermed vendte vi oss mot frykten. Biehl hadde skrevet sine erindringer, «I Grundtvigs fotspor». Der sto navnene på alle lærerne som hadde vært ansatt ved skolen, alle gangene skolen hadde flyttet til større og bedre lokaler, en lang rekke prestasjoner og belønninger.
Men ikke et ord om forholdet til elevene, og derfor heller ikke noe om frykten. Ikke ett ord, heller ikke i oppholdene eller i mellomrommene mellom linjene. Først var det ikke til å forstå. For det var den som var det betydningsfulle. Ikke respekten og beundringen. Men frykten. Siden ble det klart at denne fortielsen inngikk i en mer omfattende plan. Og da forsto jeg. Vi sto fullstendig stille under morgensamlingen, det var det første jeg forsøkte å få henne til å begripe. På et bestemt tidspunkt hver dag ble vi sluppet inn i aulaen, 240 mennesker med 26 lærere og så Biehl, og så ble dørene lukket, og da visste du at fra nå av og et kvarter framover måtte du være dødsstille. Det var et altomfattende forbud, og derfor skapte det et press i rommet. Som om regelen ved å omfatte alt og ved ikke å tolerere noe som helst, kalte på sin egen overtredelse. Som om presset i rommet var en del av hensikten. Gjennom en årrekke hadde det vist seg umulig å få forbudet totalt overholdt. Men de få overtredelsene som hadde funnet sted, hadde nærmest tjent til å bekrefte og forsterke regelen. De få gangene det skjedde, hadde det vært en lett støy blant elevene, en kremting og skraping som smittet og en stund ikke lot seg stanse. En kritisk situasjon, noe av det vanskeligste for en mann i Biehls stilling. Mange små menneskers passive motstand. Ved de anledningene hadde han vært suveren. Han prøvde ikke å late som om ingenting var hendt. Han bøyde hodet og tok uroen inn over seg. Slik ble han stående, med bøyd hode, mens presset i rommet steg og frykten til sist kvalte uroen. Ikke på noe tidspunkt hadde han sett direkte på noen, og nå gjennomførte han morgensamlingen som vanlig. Likevel visste du at han visste hvem som hadde begynt. At han hadde lokalisert kilden og visste hvordan den skulle stoppes. Det skulle ha kommet en annen lærer som aldri kom. I stedet sto døren
inn til klasserommet åpen, og vi ventet i et opphold så langt at vi ble helt sikre på det vi hele tiden hadde visst. Så kom Biehl, med svært raske og spenstige skritt. Sett dere ned, sa han, Jes blir stående. Han trengte litt tid for å snakke seg varm. Ikke mye, selv om det føltes slik etter at jeg var blitt syk, sikkert bare et par minutter. Bare nok til å gjennomgå det som var skjedd, at Jes hadde forstyrret morgensamlingen for kameratene sine, forstyrret skolens tidsplan som var stram i forveien, misbrukt den tilliten som var vist ham, og plutselig kom slaget. Svært hurtig og likevel med en tyngde som rev kroppen opp fra pulten og ut i midtgangen. Akkurat idet slaget traff ble det et kort opphold, og selv om det var her nøkkelen til frykten lå, så var det så kort at ingen la merke til det, sa jeg, nå snakker vi ikke mer om det. Tvert imot, sa hun. Det er nettopp det vi snakker om nå. Dermed forsøkte jeg: Når slaget hadde falt, ble det først en kort stillstand da sjokket fikk alt til å gå i stå. Så kom det to ting samtidig. Lettelsen over at alt var brakt i orden igjen, og noe annet, dypere, langtrekkende, som oppstår når en voksen slår et barn hardt, og som ikke har noe videre med smerten fra slaget å gjøre. Ved tavlen rettet Biehl på klærne sine. Som en mann som har vært på toalettet. Eller hos et ludder. Og har gjort seg ferdig med noe som var brysomt, men nødvendig. Hun forsto meg ikke, så vi fortsatte. Hvor ofte skjer det? spurte hun. Før sykdommen hadde det ikke vært noen grunn til å spørre om hvor ofte. Men nå da det hele tiden var nødvendig å være oppmerksom på tiden, hadde det vist seg å være ganske sjelden, mindre enn én gang om uken i en klasse. Helt nøyaktig dosert. Hvordan da? Det var i tidligste laget å begynne å lede henne inn mot de indre sannhetene, men jeg gjorde det likevel. Det gjaldt en lov, det var Karin Ærø som hadde røpet den, den stammet fra antikken. Når du skulle forgylle en flate, var det ikke hensiktsmessig å dekke den 100 prosent med gull, tvert imot, den beste effekten oppnådde du hvis du dekket den
litt over 60 prosent. En variant av loven om det gylne snitt. Slik også med forholdet mellom tid og straff. Av de overtredelsene som ble konstatert, var det bare litt over halvparten som utløste straff. Altså en slags voldens gylne snitt. Hvor mye jeg selv ble slått? Til dette kunne jeg svare benektende når det gjaldt tiden her på skolen, jeg hadde vært her to år og to måneder, og i hele denne tiden var jeg inntil nylig ikke blitt slått en eneste gang, jeg hadde ikke måttet sitte igjen heller, og til jeg ble syk hadde jeg ikke fått så mye som en reprimande eller en bemerkning for å ha kommet for sent. Nei, sa hun, for den som er redd nok er det kanskje også en slags frihet å slippe straff. Hun sa det ikke av ond vilje, det glapp ut av henne, det var nærmest rettet til henne selv. Men det røpet at hun følte en naturlig motvilje mot meg. Siden jeg altså ikke hadde noe å tape, innskjøt jeg at før jeg kom på Biehls, i min fortid, især på Himmelbjerghus og Skorpeskolen, hadde jeg tatt imot og gitt mer enn de fleste. Her på skolen hadde hun kanskje ikke kunnet finne større sakkunnskap når det gjaldt ørefiker og den slags. Det måtte i så fall være hvis hun hadde gått til Biehl selv. Hun spurte hva han da ville ha sagt. Det hadde vært en sak på skolen et år før. En elev, det var Jes Jessen, som jeg hadde delt rom med og som senere ble utvist, skulle angivelig ha fått nedsatt hørsel etter at Biehl hadde straffet ham. Det ble aldri bevist at de to tingene hadde noe med hverandre å gjøre, men den gang ble Biehl presset ganske langt i retning av en forklaring. Han hadde sagt at skolen i størst mulig utstrekning respekterte det forbudet mot korporlig straff som gjaldt i den danske folkeskolen i sin alminnelighet, men ifølge hans erfaring var det aldri noen som hadde tatt skade av å få seg en smekk. Det var dypt sagt, det beroliget alle. Han hadde jo erfaring, han hadde jo slått barn jevnlig gjennom 40 år. Samtidig var det ikke usant. Det vesentlige var ikke slaget. Det var det som skjedde utenom, like før og like etterpå, men som vanligvis ikke var synlig, ikke for det blotte øye. Fordi det varte så kort tid. Og