fokus NR 1/2011/JANUAR

europharma fokus NR 1/2011/JANUAR Modifiserte sannheter Debatten om tilstanden til den norske villaksen preges av sterke påstander med høyst diskutabel dekning i etterprøvbar fakta. Er virkelig oppdrettsnæringen den største trusselen mot norsk villaks? Side 4-25 europharma fokus 1/2011 1

Leder La oss fortelle historien Norge trenger et nasjonalt havbrukssenter et signalbygg sentralt plassert i hovedstaden for opplysning og promotering av det største norske næringslivseventyret ved siden av oljen. La oss bygge på Norges mest attraktive tomt. Midt i Oslo sentrum. Omkranset av Aker Brygge, Nobels fredssenter, Akershus festning og Oslo rådhus. Det er strengt tatt ikke så merkelig at næringa sliter med omdømmet. Folk kjenner ikke til hva næringen er. Vi er ikke tilstede der folk og politikere ferdes. Næringens bemerkelsesverdige historie og vekst gis også liten oppmerksomhet i skoleverket. Selv politikere på høyeste nivå har ofte minimal kunnskap om fiskeoppdrett som en bærebjelke i kystnasjonen Norge. Det faktum at fiskeoppdrett er ribbet for subsidieringen som annen norsk matproduksjon i stor grad er avhengig av, fører til at politikerne i mindre grad kommer i berøring med næringen. Utviklingen er bygd opp av gründerånd og næringens egen vilje til vekst. Stortinget er fullt av politikere som kan snakke i timevis om verdien av norsk landbruk og dets betydning for kulturlandskapet. Utnyttelse av naturen g jennom landbruk er en helt sentral del av norsk identitet, uttrykt i hundrevis av år g jennom kunst, litteratur og historiefortelling. En idyllisert versjon av virkeligheten kan det nok være, men like fullt viktig for vår forståelse av hva Norge er. Oljeeventyret er på samme måte en kilde til nasjonalt stolthet. Det er i utgangspunktet basert på geografisk flaks, ja vel, men vi har blitt best i verden på å utnytte denne ressursen. Den er blitt en del av vår nasjonale identitet. En slik status er ikke norsk havbruk i nærheten av å ha. Oljen tar en gang slutt, mens havbruk har et enormt utviklingspotensial og vil være den viktigste matproduserende næringen i Norge i uoverskuelig framtid. Et nasjonalt havbrukssenter skal være en plass for å forklare ikke bortforklare. Det skal være et sted der også miljøorganisasjoner og media som har behov for å tilegne seg kunnskap og faktaopplysninger skal kunne hent det. For å bygge identitet og stolthet rundt havbruk er det viktig å faktisk vise folk hva havbruk er. Både innen høyteknologi, yrkesmuligheter, verdiskapning og bosetting. Vi ser daglig at informasjonsbehovet er stort. Det har ikke minst kommet fram i debatten om miljøpåvirkninger assosiert med oppdrett. Jeg tror den beste måten å ufarligg jøre en for de fleste ukjent næring, er å faktisk vise hva vi g jør. Senteret bør selvfølgelig også fokusere på sluttproduktet maten for det er det fiskeoppdrett faktisk handler om. Det må kunne brukes opp mot markedsgruppene for norsk oppdrettsfisk ved å by på spennende matopplevelser og kunnskap om et av de sunneste produktene som er å få kjøpt i norske matbutikker. Realiseringen av et nasjonalt havbrukssenter vil i stor grad måtte avhenge av næringen selv, og jeg håper det finnes vilje til å tenke i slike baner. Kanskje er det slik at ikke næringen selv helt ser verdien av den gode historien som bare venter på å bli fortalt? Oljemuseet i Stavanger er et godt eksempel på hvordan man kan vise fram en næring det er verdt å være stolt av. Bortsett fra at havbrukssenteret ikke skal være noe museum, ser jeg ingen grunn til at man skal operere med noe lavere ambisjoner i presentasjonen av havbruksnæringen. Jim Roger Nordly NR 1/2011/JANUAR Utgiver: Europharma AS Lufthavnveien 11, 8370 Leknes Tlf: 76 06 09 30 Org.nr: 964 873 755 Redaksjon: Informasjonssjef Øystein Bie Pettersen Tlf: +47 76 06 09 38 obp@nordly.no Trykk og design: Forretningstrykk AS Forsidefoto: Masterfile Foto: Kyrre Lien/SCANPIX

Innhold 2 Leder aktuelt 4 Villaks og sirkus 24 Gytebestandsmål stenger elvene ifølge fagfolk 28 Marijana Todorcevic: New functions of adipose tissue in Atlantic salmon 30 Arthur Lyngøy: Vannkvalitet i bedøvelsesbadet 33 ABC: Bedøvelse europharma nyheter 34 Tellekaret 35 Klar melding på Aqua Sur Om utgiver Europharma: Europharma AS er Norges ledende grossist og totalleverandør av vaksiner og fiskehelseprodukter til oppdrettsnæringen. Hovedkontoret ligger i Lofoten og distribusjonen foregår ut fra selskapets lager i Bærum. Europharma har i en årrekke drevet samme type virksomhet i Chile, og etablerte nylig avdelinger også i USA, Canada og Skottland. Selskapet er en del av Nordly-konsernet og inngår slik sett i et bredt kompetansemiljø. Europharma har søsterselskaper innen forskning og utvikling, fôrproduksjon og logistikk. europharma fokus 1/2011 3

Villaks og sirkus Martin Kristiansen og Øysten Pettersen tekst Winston Churchill kunne sagt det på denne måten: Aldri før har så mange ment så mye, så sterkt, om noe de vet så lite om. Det siste årets debatt om villaksens kår i Norge har vært øyenbrynhevende. Miljøorganisasjoner, statlige villaksbyråkrater, elveeiere og politikere har kastet seg utpå med sterke ord og oppfatninger om hvordan det står til med arten, og hva som har medvirket til dette. I et år der elvefisket etter laks har vært svært godt langs hele kysten, framstår den rådende oppfatning blant mange debattanter likevel å være at villaksen er truet med utryddelse og at det strengt tatt bare går én vei. Debatten har vekket et positivt engasjement for en viktig art, også blant politikere på toppnivå. De står imidlertid overfor en meget vanskelig oppgave. Å skille synsing fra fakta i villaksdebatten kan ikke være lett, for virkelighetsbeskrivelsene spriker i alle retninger. NINA leverte nylig fra seg en rapport der det hevdes at villaksen er i ferd med å bli utryddet, og seniorforsker Torbjørn Forseth i den samme forskningsinsitusjonen uttaler at arten er fredet. Villaksen er imidlertid alt annet enn fredet, noe elvfiskere langs hele kysten har hatt glede av i år. Ei heller er den truet, ifølge Artsdatabanken som i høst la fram den såkalte Rødlista for arter i norsk natur. Tidvis har debatten også fått smått absurde utslag. Informasjonssjef Espen Farstad i Norges Jeger- og Fiskerforbund tok på et tidspunkt til orde for å gi villaksen Panda-status, tilsynelatende uten å tenke på at dette vil bety slutten på muligheten organisasjonens medlemmer har til å fiske laks. Sammen med bransjeorganisasjonen Norske Lakseelver brukte samme organisasjon sommeren til å henge opp store bannere langs norske elvebredder med påskriften Lakselusa dreper, samtidig som kontrollene på utvandrende villakssmolt viste så lave nivåer av lakselus at parasitten ikke kunne tenkes å utg jøre noen signifikant påvirkning av årets smoltgenerasjon. Noen justering av retorikken synes ikke å ha funnet sted selv etter at det viste seg at årets laksefiske ble svært godt, med dobling av fangstene i enkelte elver, til tross for innskjerpinger i form av redusert fisketid og døgnkvoter. Parallelt med debatten om villaksen har debatten om Janne Sollie versert. Som leder i Direktoratet for Naturforvaltning har Sollie skapt kontroverser med uttalelser som oppfattes som politiserte, unøyaktige eller beint fram uriktige. De siste par årene har Sollie hevdet at rømmingstallet fra norske oppdrettsanlegg var økende, til tross for at det motsatte var tilfelle, hun har anslått at Chile-tilstander ville manifestere seg i Norge sannsynligvis allerede våren 2010, hun har gått faglig god for konklusjonene til Kurt Oddekalv, og i et foreløpig siste kontroversielt utspill har Sollie tatt til orde for å slakte ned halvparten av all oppdrettsfisk langs kysten. Havforskningsinstituttet ble samtidig tillagt de samme meningene, noe forskningsinstitusjonen imøtegikk på det sterkeste. Det finnes ingen institusjon med tilnærmelsesvis samme definisjonsmakt som Direktoratet for Naturforvaltning når det g jelder villaksens situasjon. Som fagdirektorat er oppgaven å gi objektive og vitenskapelig funderte råd til politisk nivå slik at de folkevalgte har et troverdig grunnlag for å fatte beslutninger. Selve mandatet setter direktoratet i en særstilling i forhold til troverdighet. Det er langt enklere å beskylde både elveeiere, oppdrettere, eksterne forskningsinstitusjoner og miljøaktivister for å argumentere ut fra egne økonomiske interesser mer enn villaksens beste. Diskusjonen rundt direktoratet og Janne Sollie dreier seg om direktoratets definisjonsmakt er benyttet på en god måte, om troverdigheten fortsatt er til stede. Derom er meningene delte. Det er ingen tvil om at det de siste par årene har skjedd et påtagelig skifte i direktoratets kommunikasjon vedrørende villaksens trusselbilde. Helt fram til siste reg jeringsskifte var lakseoppdrett rangert som en mulig farekilde som måtte undersøkes nærmere. Øverst på direktoratets trusselliste stod vannkraft og parasitten Gyrodactylus salaris. 4 europharma fokus 1/2011

Det meldes om godt laksefiske langs hele kysten i år. Likevel omtales villaksen som truet med utryddelse. Dette er de to eneste faktorene som beviselig har utryddet norske laksebestander. Deretter fulgte forurensning, beskatning, klima og næringsforhold i havet. Så, mer eller mindre over natten, snudde direktoratet opp ned på lista. Lakselus og rømt oppdrettsfisk var nå de to største truslene mot den norske villaksen. Begrunnelsen direktoratet gir er g jerne at de andre faktorene anses som «stabiliserte». Denne inndelingen er imidlertid g jenstand for diskusjon all den tid over 20 vassdrag fortsatt er infiserte av Gyrodactylus salaris, 30 år etter at man begynte giftbehandlingen med rotenon i norske elver. Og vannkraft er, selv om ikke dette kommuniseres utad av direktoratet, fortsatt ansett som den mest begrensende faktoren for produksjon av villakssmolt i Hardanger. Hovedproblemet er imidlertid at man strengt tatt vet svært lite om villaksen, og langt mindre enn det gis uttrykk for. Dette g jelder ikke minst basismateriale som bestandsstørrelse. Ingen vet hvor stor den norske bestanden av villaks er. Miljøforvaltninga og enkelte forskningsmiljø mener at tilstanden er kritisk og viser til Det internasjonale havforskingsrådet (ICES), som ig jen bygger sine anbefalinger på norsk tallmateriale, fra de samme institusjonene. Dette er beregninger som i stor grad bygger på fangsttall. Faren ved denne beregningsmåten er at villakstallene havner i en teoretisk nedadgående spiral uansett hvilke tiltak som settes i gang for å styrke bestanden. For selv om Direktoratet for Naturforvaltning presenterer årlige estimater for innsig av villaks til norskekysten, framstår metodikken og beregningsmodellen som ytterst usikker. Nå stilles det spørsmålstegn ved om tallene i det hele tatt bør presenteres offentlig. Blant kritikerne er forskningsleder ved Havforskningsinstituttet og professor ved Universitetet i Nordland, Ole Torrissen. Tallene på innsig av laks er for dårlige. Slik de beregnes nå må man stille spørsmål om de i det hele tatt er verdt noe, sier han. Torrissen peker på noen åpenbare problemer med de tallene som Direktoratet for Naturforvaltning presenterer. europharma fokus 1/2011 5

Det er påfallende å se at hvis du plotter bestandstallet, eller beregnet innsig av laks i samme figur som fangsttallene (figur 1), så er de så og si helt overlappende. Det er en skalaforskjell, men de er helt overlappende, slår Torrissen fast. Han presiserer at han ikke har g jort noen egne beregninger. Tallene han bruker er de offisielle tallene fra DN. Feil metodebruk Dette er så pass påtakelig at det burde ha ringt noen kraftige varselklokker hos de som forvalter disse tallene og arbeider med modellen. Spesielt når man vet at det er g jennomført store reguleringer i fangst av laks. Har ikke disse reguleringene hatt noen effekt? I følge modellen så har de ikke det, mener Torrissen. For eksempel i drivgarnfisket, som ble stoppet i 1989, falt fangstene i sjølaksefisket med tusen tonn fra 1400 til 400 tonn. Likevel økte ikke villaksbestanden. Tvert i mot. Den hadde et fall som tilsvarte fangsttapet i følge direktoratets beregninger. Det ser altså ut som om stopp i drivgarnfisket er den største tragedien for villaksen i moderne tid. Reduserer man fangsten av en fiskebestand med en tredjedel, så er det ingenting som tilsier at bestanden også skal falle med en tredjedel. Man bør forvente det motsatte, sier Torrissen. Modellen for innsig av laks er basert på fangst av laks i elvene og korrigert for sjøfiske og ukontrollert fangst. Det er ingen korrigeringer for effekt av reguleringene. Det forutsetter at man driver fangsten på samme måte år etter år. Dersom man regulerer fisket, slik at man endrer fiskemetode, så vil reguleringene gi en feilkilde i beregningene. Stopper du drivgarnfisket eller begrenser fisketid i elvene så får du mindre fangst. Dette er innlysende, sier Torrissen. Ei forklaring på bestandsfallet kunne vært at sportsfisket har økt så mye at det har spist opp det man reddet fra drivgarnfisket. Fangstmengdene i elvene har økt, men ikke så mye at det kompenserer for bortfallet av drivgarnfisket. Jeg tror at tallene man har på innsig av laks rett og slett er for dårlige, g jentar Torrissen. Ressurskrevende Er det mulig å g jøre bestandsberegninger av villaks så lenge man er avhengig av utviklinga i den enkelte elv? Det er fullt ut mulig å g jøre slike beregninger. Det er riktig at det er mange bestander av laks, men slik er det hos en rekke andre arter. Likevel klarer man å lage modeller for bestandsberegninger av disse artene. Det bør man greie også for norsk villaks, men det er klart at det er mer ressurskrevende enn det arbeidet man har lagt ned i dette så langt, hevder Torrissen. På 1990-tallet ble metodene for bestandsberegning av arter som torsk, sild og lodde videreutviklet og forbedret. Bant annet ved at man utviklet sonarmetodikk og g jorde målinger fra faste ruter som forskningsfartøy seilte i. Kan man bruke lignende metodikk for å beregne mengden villaks? Figur 1: Fangst av laks i Norge og beregnet innsig av laks (Figuren er basert på data fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning). Det vil være vanskelig å bruke den metodikken på laks, for jeg tviler på at man har sonarteknikk som er god nok til det i dag. Men det er fullt mulig å beregne hvor mye fisk som går opp i elvene. Det er gode muligheter for å utvikle enda bedre teknologiske løsninger på dette området. Merking og g jenfangst er en annen metodikk som det går an å bruke mer av, selv om den har noen svakheter, foreslår Torrissen. Han går heller ikke av veien for å bruke fangstinnsats som en del av beregningene. Men man må ha et kritisk blikk på hvordan reguleringene påvirker disse tallene, understreker han. Kan man bruke ord som bestand når man prater om ei enkelt lakseelv? 6 europharma fokus 1/2011

Definisjon på en bestand er en samling av individer innen et definert område. Der genflyten innen populasjonen er større enn genflyten mellom populasjonene. Så jeg tror begrepsbruken er korrekt når det g jelder laks. Men det viser at man helt klart har ei utfordring med metodebruken, når det er så mange populasjoner å ta hensyn til, presiserer han. Må forske mer målrettet Hva må man g jøre videre framover når det g jelder bestandsberegninger på villaksen? Skal man klare å lage et anslag for totalbestanden av norsk laks, så må man i større grad kvalitetssikre de estimatene man har. De må sjekkes mot andre kilder enn bare fangst. Jeg synes man bør begynne med å ta for seg de nasjonale laksevassdragene vi har etablert. Her bør man gå inn og analysere hver enkelt bestand og finne ut hvor problemet ligger. Så må man først prøve å løse de faktorene som har størst negativ innvirkning på den enkelte bestand, foreslår Torrissen. Sier du med det at lakseforskinga har vært for fragmentert? Forskinga er for lite målrettet. Man er mer opptatt av å beskrive elendighet enn å skape løsninger for villaksen. Myndighetene må gå inn og se på hvordan man kan løse bestandsproblemet. Spørsmålet forskerne og forvaltningen må gi svar på er: Hva kan man helt konkret g jøre for å sørge for at det blir solide og gode laksebestander i framtida? Det som i alle fall er sikkert, er at man ikke kan jobbe på bred front i 400 elver. Det hjelper lite å si at «laksen dør». Det vil man før eller siden uansett oppdage. Det er mye viktigere å si hva man skal g jøre for å få den til å overleve, mener Torrissen. Gytefiske på mange bestander Beskatningsgraden på laks i elv ligger på 54 prosent av gytebestanden. Et høyt tall, men ikke enestående høyt, sett ut i fra andre kommersielt interessante arter. På disse fiskes det fra 17% til 59% av gytebestanden av de aktuelle artene. En beskatningsgrad i elvene på 54% trenger derfor ikke være galt rent nivåmessig i en sunn bestand. Problemet oppstår når bestandene er små eller utryddningstruet, som det hevdes at tilfellet er i mange elver. Da kan man diskutere hvordan det bør fiskes på dem. Fisket på de aktuelle bestandene i havet er regulert g jennom forvaltningsregler som er i tråd med «føre var prinsippet». For eksempel skal det være 95% sannsynlighet for at gytebestanden av lodde er over 200.000 tonn før det blir aktuelt med et fiske. For norsk vårgytende sild skal gytebestanden være over 2.500.000 tonn før det er aktuelt med et fiske. Tabell 1: Tall fra 2009 over hvor stor andel (i %) av totalbestand og gytebestand som ble fisket av nordøstarktisk torsk, nordøstarktisk sei, lodde og Norsk Vårgytende sild. TSB = totalbestand, SSB = gytebestand. (Tabell: Havforskningsinstituttet) Totalbestand Gytebestand Fangst Fangst/TSB Fangst/SSB (1000 tonn) (1000 tonn) (1000 tonn) (%) (%) Nordøst 8619 1070 523 20 49 Arktisk Torsk Nordøst 823 457 161 20 35 Arktisk Sei Lodde 3757 517 306 8 59 Norsk 12106 9871 1687 14 17 Vårgytende sild europharma fokus 1/2011 7

Politikk og fiendebilder Har det gått mer politikk i lakseforvaltningen enn forskning? Hvis du ser på hvordan Direktoratet for naturforvaltning har gått fram så er det helt klart politikk i dette. Det er ren politikk de driver med, mener han. På mange måter har de definert seg en fiende. Så er det slik at felles fiender skaper samhold. Og denne kjepphesten rir de konsekvent, i stedet for å g jøre det som er deres oppgave. Nemlig å forvalte villaksen på en god måte, sier Torrissen. «Fienden» Torrissen sikter til er norsk lakseoppdrett. Det er den ene faktoren direktoratet har kjørt seg fast i når de skal forklare villaksens tilbakegang. Et horribelt eksempel er Vossolaksen. Den var på full fart utfor bakke lenge før det var noe fiskeoppdrett av betydning i området. Det er helt andre forhold som g jør at denne laksestammen nesten er borte nå. Leser du rapportene fra NINA, så sier de også at det ikke er oppdrett som er skyld i denne nedgangen. Men leser du på nettsidene til DN, så kommuniserer de noe helt annet. De gir oppdrett hele skylda. Blant annet påstår de at elva er invadert av oppdrettslaks. Her er det ikke noen sammenheng mellom årsak og virkning. Dersom du nesten ikke har Vossolaks ig jen i elva og det går noen oppdrettslaks opp, så er det naturlig at prosentandelen blir stor. Det går likevel ikke an å trekke den konklusjonen at oppdrettslaksen har utryddet Vossolaksen. Det betyr bare at det er særs lite villaks ig jen i elva, forklarer Torrissen. Hvis man sammenligner Vosso med Frøysetelva blir dette enda tydeligere. Der var laksen utryddet på grunn av sur nedbør. Nå har bestanden tatt seg opp og det er en fin laks i elva. Denne fisken møter omtrent den samme påvirkningen fra oppdrettslaks som det Vossolaksen g jør, påpeker han. Vet man hvorfor Vossolaksen nesten døde ut i sin tid? Nei, det har jeg ingen kunnskap om, det kan være mange årsaker. Vi må være klar over at det har vært ei veldig stor økning i menneskelig aktivitet i dette området de siste 40 årene. Forurensning, veiutbygging, effekt av vannkraft og avrenning fra landbruket. Alt dette kan ha forverret tilstanden for Vossolaksen. I tillegg har Vosso-smolten, i likhet Professor Ole Torrissen ved Havforskningsinstituttet mener myndighetene må bli mer opptatt av å skape løsninger for villaksen enn å bruke tida på elendighetsbeskrivelser. Hva kan man helt konkret g jøre for å sørge for at det blir solide og gode laksebestander i framtida? spør han. (Foto: Havforskningsinstituttet) med andre truede bestander, en svært lang vei før den når åpent hav. På veien møter den mange predatorer som g jerne spiser laksesmolt, tilføyer Torrissen. Stor elvefangst I villaksdebatten hører vi ofte sportsfiskere stå fram som villaksens beskyttere. Men hvis vi bruker tallene fra direktoratet og NINA, så tar sportsfiskerne opp mer enn hver annen fisk som kommer opp i elva. Beskatningsraten for laks i elvene ligger på 54 prosent. Det er et svært stort uttak av gytefisk i en art som er «truet», minner Torrissen om. Helt ned på elvenivå finner vi svært usikre estimater for måling av gytebestanden. Selv om det i mange år har eksistert utprøvd kamerateknologi som med høy nøyaktighet kan registrere oppgang av fisk i elvene, er denne i svært liten grad benyttet. I stedet lar innleide froskemenn seg drive nedover grumsete høstelver mens de forsøker å telle fisk visuelt. Den vitenskapelige holdbarheten ved denne typen metodikk er selvsagt begrenset. Å utarbeide realistiske estimater på bestand er med andre ord alt annet enn enkelt. Og om direktoratets tall for innsig er diskutable, blir ikke bildet mindre usikkert når man skal belegge disse tallene med teorier om hvilke forhold som påvirker dem. Er det virkelig slik at det er lakselus og rømt oppdrettsfisk som er hovedårsaken til nedgang i bestanden, slik Direktoratet for Naturforvaltning hevder? Ig jen er det svært vanskelig å belegge en slik påstand med etterprøvbare fakta. Vellykkede vinteravlusinger i oppdrettsnæringen de siste to årene har bidratt til rekordlave funn av lakselus på utvandrende smolt i Havforskningsinstituttets årlige prøvetakinger. Man har knapt funnet lus på denne fisken. Samtidig er teorien om lakselusa som en alvorlig trussel mot villaksen avhengig av at smolten faktisk får mye lus på seg i det den vandrer ut av fjorden og til havs. Når det viser seg at den ikke g jør det, blir det spørsmål om teorien som sådan holder stikk? Faren med å stole for mye på egne teorier, er at man risikerer å bli avslørt av virkeligheten. Oppdrettsnæringen i British Columbia i Canada har i flere år blitt beskyldt av både miljøvernorganisasjoner og enkelte forskere for å utrydde Sockeye-laksen g jennom spredning av lakselus. Overraskelsen var slik sett stor da 2010 ble det beste Sockeye-året i British Columbia på nesten hundre år. 8 europharma fokus 1/2011

Fra en gytevandring på 1,7 millioner laks i Fraser River i 2009, gikk det opp 25 millioner laks i 2010. Ingen kunne strengt tatt g jøre noe annet enn å innrømme at man ikke har hatt god nok kunnskap om hvilke faktorer som påvirker ville laksestammer. Det ble naturlig å se hen mot laksens livsvilkår i havet som en forklaring på utviklingen. Også den norske villaksstammen utsettes for krefter som er større enn det vi som mennesker rår over. Fremstående forskere mener livsvilkårene i havet, der laksen tross alt oppholder seg det meste av livet, er den desidert viktigste faktoren for å forklare opp- og nedgang i bestandene. Det er en kjensg jerning at hele verdens villaksbestander gikk samtidig tilbake på 1980-tallet. Det var en kollaps i produksjonen av flere arter i havet. I Norge merket man det spesielt i form av selinvasjon langs kysten, synkende torskefangster, innførsel av torskekvoter med påfølgende konkurser og nedlegginger innen fiskeriene. Lenger sør i Europa forsvant laksen. Også den norske laksebestaden ble hardt rammet. Lokale bestander som Vossolaksen ble på det nærmeste utryddet. Men en ting skiller nedgangen i Norge fra kollapsen i Sør-Europa. Norge har lakseoppdrett, og den norske bestanden er den som har gått minst tilbake (figur 2). I ettertid har laksefangstene gått opp og ned i Norge. Resultatene svinger fra år til år og fra elv til elv. Det kan være rekordfangster i ei storlakselv, mens ei tradisjonelt god smålakselv i samme region kan være nesten tom. Seniorforsker Jens Chistian Holst ved Havforskningsinstituttet er en av dem som prøver å forstå disse sammenhengene. Gjennom deltakelse i de internasjonale prosjektene Salsea og Salsea-Merge går forskerne systematisk til verks for å kartlegge laksens liv i havet, den eneste faktoren som kan forklare hvordan samtlige av verdens laksebestander kunne kollapse samtidig. Forskerne tråler Atlanterhavet etter smolt, postsmolt og voksen laks. Den blir veid, registrert og analysert på alle måter. Fiskens arvestoffer blir kartlagt og mageinnholdet blottlagt. Ingenting skal være uprøvd. I tillegg pågår det ei fortløpende kartlegging av DNA fra lakseelvene i Europa, slik at man vet hvor laksen som fanges i havet stammer fra. De foreløpige resultatene tyder på at laksen sulter i hjel ute i havet. Store bestander av pelagisk fisk har beitet ned planktonbestandene i Labrador-, Irminger- og Atlanterhavet, slik at disse ikke lenger klarer å reprodusere seg selv. Smolten kommer til tomt fat når den vandrer ut av fjordene. Ensjøvinterlaksen, eller terten som den også kalles, sulter i hjel eller vender tilbake til elva som skinn og bein, med tilsvarende dårlig gytekondisjon. Dette kan forklare det TERT: Bildet illustrerer hvor stor forskjell det er i størrelse på terten alt etter hvor gode beiteforholdene i havet har vært. Fisken er fra Daleelva. Den øverste er en toårsfisk på fire kilo, men på det beste kan terten i elva bli så stor som dette. Her er terten 0,7 og 1,1 kilo. I år er det observert tert helt nede i et halv kilos størrelse i Norge. (Foto: Ove Skilbrei, Havforskningsinstituttet) europharma fokus 1/2011 9

Best fiske der det er oppdrett Fangstene av laks i Nord-Atlanteren er de siste 40 årene redusert fra ca 12.000 tonn til om lag 2.000 tonn (NASCO s årsrapport 2009). Det er farlig å bruke fangsttall som synonym for bestandsstørrelse, men det hersker liten tvil om at den totale bestanden av laks er blitt kraftig redusert de siste 40 årene. Dersom oppdrettsnæringen er den dominerende trusselfaktoren i Norge, burde vi forvente at den norske andel av fangsten skulle ha blitt redusert i denne tidsperioden. Vi ser derimot den motsatte trend. Fra 1970 til 1990 ble mellom 10 og 20 % av laksen fanget i Norge, mens andelen i perioden fra 1990 og fram til i dag har økt til ca 50 %. Altså har den norske andelen av laksefangstene økt formidabelt de siste 40 årene, og spesielt de siste 20 (Figur 1). Tilstanden for norske laksebestander ser derfor ut til å være langt bedre enn det vi finner ellers i Europa og Amerika, og det på tross av at Norge har om lag 80 % av oppdrettslaksen i Atlanteren. LAKSESNADDER: Krepsdyret Themisto compressa er viktig mat for den minste laksen i havet. Dette er et plankton i gruppen amfipoder. Blekkspruten Gonatus fabricii er attraktiv mat for den litt større laksen. Mengden av disse artene i havet er ikke konstante. De varierer i forhold til sjøtemperatur, næringstilgang og beitepress fra fisk og sjøpattedyr. (Foto: Cecilie Broms, Havforskningsinstituttet.) Figur 2: Figuren viser andel av atlantisk laks fanget i Norge. Andelen av laks fanget i Norge viser en kraftig økning fra slutten på 1980-tallet. 10 europharma fokus 1/2011

dårlige fisket i smålakselvene de siste årene. Den laksen som overlever og blir så stor at den kan beite på fisk i stedet for plankton, den blir g jerne veldig stor. Derfor er det stor og fin laks i storlakselvene, men det er færre av dem enn tidligere. Det er forskningsprosjektet SALSEA- Merge som er en del av SALSEA programmet (www.salmonatsea.com) i kombinasjon med den generelle økosystemforskningen i Norskehavet som har gitt ny og revolusjonerende kunnskap om villaksen. I tillegg er det g jort et grunnlagsarbeid som vil gi nye funn og tolkninger i historisk datamateriale. Laksen lever nemlig ikke et stille liv i elv og sjø, upåvirket av andre faktorer enn fiske. Forskningen viser at den påvirkes hardt av forholdene ute i Norskehavet og det nordlige Atlanterhavet. Store svingninger som har med oseanografiske strømsystemer, temperatur, klima, plankton, fisk og sjøpattedyr å g jøre, virker direkte inn på laksens liv og framtid. Det som har skjedd i Norskehavet er med overveiende sannsynlighet at store pelagiske bestander har beitet ned næringsdyrene laksen er avhengig av, forteller seniorforsker Jens Christian Holst ved Havforskningsinstituttet. Han er prosjektkoordinator for SALSEA- Merge og leder for to økosystemforvaltningsprosjekter i Norskehavet. Hard konkurranse Dette har vi tidsserier på som går tilbake til 1740, og kanskje enda lengre når vi får lett videre i ulike arkiver. I dem ser vi at det er lange sykliske perioder der man får disse store pelagiske bestandene kombinert med sult for store deler av økosystemet. Rundt 2007 var bestandene av sild, kolmule og makrell på topp, med rundt 25 millioner tonn av disse tre bestandene. I tillegg kommer annen fisk som også beiter ned matgrunnlaget. Da minker den individuelle veksten hos villaksen, forklarer Holst. Sild og makrell vandrer nå veldig langt vestover for å finne mat og i år måtte vi utvide våre tokt til vest av Island for å dekke disse to bestandene. I det østlige Norskehavet, der postsmolten kommer opp fra elvene, er det veldig lite mat ig jen. Her støvsuger makrellen de små restene mat som enda finnes og g jør at villaksen har det hardt i dette havområdet nå, forteller Holst. SAMMENSATT: Seniorforsker Jens Christian Holst ved Havforskningsinstituttet mener man må se nøyere på oppvekstforholdene i havet for å forstå svingningene i laksebestandene. Holst er prosjektkoordinator for SALSEA-Merge og leder for to økosystemforvaltningsprosjekter i Norskehavet. (Foto: Havforskningsinstituttet) Nedbeitet hav Kort fortalt betyr det at laksen får en lavere individuell vekst, høyere dødelighet og at mindre fisk kommer tilbake til elvene. Det får også den konsekvensen at man går fra énsjøvinterdominerte bestander til flersjøvinterdominerte bestander i elvene. Terten (énsjøvinterlaks) er veldig liten nå. Siden maten til postsmolten, som smolten kalles den første sommeren i sjøen, er nedbeitet får den dårlig tilvekst. I 1973 hadde vi den motsatte situasjonen. Da var de pelagiske bestandene små og laksens beiteforhold gode; laksebestandene eksploderte mer eller mindre på 6 år. Silda kollapset på slutten av 60-tallet, men så har bestanden vokst siden den tid, sier Holst. Endrer vandringsmønster I 2010 ser vi ig jen en ny trend hvor vi får et større innsig av tert, og også fisk med bedre vekst til europeiske elver. Det er for tidlig å tolke disse resultatene, men rimelige forklaringer er at endringer i strømsystemene fører til at en del fisk vandrer til områder som Irmingerhavet og Labradorhavet hvor vi vet at det er bedre beiteforhold for tiden. Det er i alle fall ganske sikkert at de ikke har vært i Norskehavet det første året. Våre undersøkelser i år viser at matfatet fremdeles blir dårligere, slår Holst fast. Storskala endringer i predatorbestandene av sel og hval, som nå i større grad beiter utenfor Norskehavet, har også sannsynligvis betydning for den økte overlevelsen. Disse observasjonene tas inn i den endelige analysen i SALSEA og det blir spennende å se hvordan man skal tolke alle disse observasjonene. Grunnlaget for å forstå laksens liv i havet har i alle fall aldri vært bedre enn nå, mener Holst. Han forklarer at det er et stort antall dataserier som må sees i sammenheng for å forstå hvordan økologien styrer utviklingen i de ulike bestandene vi har fokus på. Fisket har selvfølgelig betydning, men sannsynligvis i mye mindre grad enn man har trodd tidligere. Laveste tilbakegang Undersøkelsene viser at nedgangen i villaksbestanden ikke er unik for Norge. Tvert i mot. Det unike er heller at Norge har hatt den laveste tilbakegangen av de europeiske bestandene. Utviklingen med sterk nedgang i vekten på grilse eller tert kjenner alle europharma fokus 1/2011 11

REGISTRERING: Postsmolt på målebrettet. Her blir den registrert, veid og målt. Deretter fryses den ned for videre analyser i laboratorium. Der kontrolleres den for en rekke parametre, som parasitter og sykdom. Mageinnholdet kartlegges og den blir DNA-bestemt. (Foto: Deirdre Brennan) til. Det er en trend som avtar sørover og g jelder ikke den vestislandske laksen, opplyser Holst. Går man inn og ser på en tilfeldig elv i datamaterialet viser den for eksempel at g jennomsnittsvekta på terten har gått ned fra 2,6 kilo i 2003 til 1,9 kilo i 2008. Undersøkelsene viser at i mange nordeuropeiske elver er nedgangen i antall tert så stor at terten nesten har forsvunnet fra elva og man får altså et skifte fra énvintersjølaks (smålaks) til tovintersjølaks (storlaks). Men heller ikke den store laksen er upåvirket. I g jennomsnitt er flersjøvinterlaksen blitt mindre, men det blir til g jeng jeld flere av dem. Den samme utviklinga ser man nå i mange norske elver, som Drammenselva. Den individuelle størrelsen i de ulike aldersgruppene er gått ned, men totalt sett øker g jennomsnittsvekten. Ny forvaltning Tidligere prosjekter har vist at det er en sammenheng mellom overlevelse og vekst for postsmolten. Tilvekst i den tidlige sjøfasen er meget sterkt korrelatert til fangst av envintersjølaks og dennes overlevelse. Dette er en del av forklaringa på det som ligger bak utviklinga vi ser i laksebestandene, forklarer Holst. Vil denne kunnskapen få noen konsekvenser for forvaltningen av atlantisk laks og andre fiskearter? Jeg tror det, men man er ikke der ennå. I de økosystemforvaltningsmodellene vi arbeider med i dag inngår laksen som en viktig brikke, blant annet fordi den er en god indikator på Norskehavets produktivitet. Postsmolten kommer ut i Norskehavet omtrent upåvirket av områdets produktivitetsstatus, beiter, kommer tilbake til elvene og forteller oss gratis hvordan det står til ute i havet, også for de andre bestandene. Personlig tror jeg at man vil ta mer hensyn til disse forholdene i framtida og basere seg på ei økosystembasert forvaltning. Men det ligger en god del arbeid ig jen på forskningssida før man kan endre forvaltningssystemene. På sikt forventer jeg at økosystemforvaltning vil erstatte deler av den forvaltningen man har i dag, både for den pelagiske fisken og laksen, påpeker Holst. Fantastisk ny viten Hva visste man egentlig om laksens liv i havet før dette prosjektet? 12 europharma fokus 1/2011

Det er drevet mye havgående lakseforskning før SALSEA og SALSEA-Merge men dette initiativet koordinerer en større forskningsinnsats enn noensinne på laks i havet. Prosjektet har løftet kunnskapen veldig, spesielt i forhold til bestandsspesifikk vandring, men også økologisk kunnskap om laksens forhold i havet. Når vi sammenholder det vi lærer i SALSEA kombinert med den generelle økosystemforskningen går vi med sjumilssteg fremover, ikke bare angående laks men også i generell økologisk forvaltningskunnskap, forklarer Holst. Når man nå kan gå inn på bestandsnivå og kombinere dette med elvekunnskapen, så åpner det seg helt nye muligheter både for forskerne og ikke minst for forvalterne, mener han. Elva viktigst Kan denne nye kunnskapen omsettes i praktiske forvaltningstiltak i den enkelte elv? Eller er det slik at det ikke har noen betydning hva man g jør i elvene fordi man uansett er prisgitt situasjonen i havet? Hvis du ikke har orden i elva, så spiller det ingen rolle hva som skjer i havet. Første fokus må være på elva, understreker Holst. Det bør vel være et mål at elven skal produsere optimalt i forhold til det som er dens potensial. I den grad endringene i elvene kan tilbakeføres til det originale så er det optimalt, men det er en del elver der man ikke kan eller vil tilbakeføre den, påpeker han. I mange elver er det investert enorme summer for å få laksen tilbake, Rhinen er kanskje det beste eksempelet. Gitt at elva er som den er og produserer den mengden smolt den kan, så er det havdynamikken som bestemmer hvor mange fisk som vender tilbake og hvor stor den er. Havet vil også bestemme om man får tidlig eller sen tilbakevending. Det varierer jo også i langtidsperioder, forklarer Holst. Avventer klimaeffekten Hvilken rolle spiller den såkalte klimaeffekten for laksens tilbakevending til elva? Her er det viktig å skille mellom naturlige svingninger, som for eksempel den Atlantiske Multidekadiske Oscillasjon (AMO), og en eventuell klimaeffekt skapt av menneskelig aktivitet. De naturlige svingningene ligger under og er drivere for de store økologiske svingningene vi ser, menneskeskapt klimaeffekt kommer på toppen og vil for eksempel kunne heve toppen og bunnen i de naturlige UTSULTET: Mager smålaks på målebrettet. Slik laks i Norskehavet har blitt et vanlig syn for forskerne de siste årene. (Foto: Deirdre Brennan) europharma fokus 1/2011 13

temperatursvingningene. For forskere og forvaltere er denne forskjellen viktig fordi det i nåtid er de naturlige svingningene som økologiske drivere vi skal forholde oss til, men kanskje på et høyere nivå i fremtiden som følge av en menneskeskapt klimaeffekt, sier Holst. Mye av den oppvarmingen vi har sett fra ca 1995 skyldes naturlige svingninger og fra ca 2007 er vi sannsynligvis på vei inn i et kaldere klima i vår del av verden. For laksen i den sørligste delen av det europeiske utbredelsesområdet var denne oppvarmingen ugunstig og det potensielle utbredelsesområdet ble presset nordover. Det blir spennende å se hva som skjer nå når temperaturen sannsynligvis går nedover, det må forventes å være gunstig for de sørlige bestandene. Det blir også spennende å se hvor langt ned vi skal, om vi kommer tilbake til siste temperaturminimum eller om vi snakker om varige endringer i utbredelsesområdet som konsekvens av en klimaeffekt, sier Holst. Har man gitt opp håpet om å få villaksen tilbake i søreuropa? Personlig synes jeg ikke man skal det. I den grad dette er en del av naturlige svingninger vil vi ig jen se vekst i de sørlige bestandene når det kjøles ned. Får vi en menneskeskapt klimaeffekt kan vi se den g jennomsnittlige sørgrensen flytte nordover over tid men dette er vanskelig å måle fordi den naturlige svingningen jeg mener har største betydning i vårt område, AMO, har en periode på ca 60 år. Det vil i alle fall ta tid å konkludere, mener Holst. mye i denne perioden, men kanskje også makrell i større grad enn vi er klar over. FILM OM ATLANTISK LAKS Parallelt med SALSEA-Merge prosjektet produseres det en filmserie om Atlantisk laks som for første gang kommer til å følge laksen under hele livssyklusen. Filmen heter Atlantic Salmon Lost at Sea! og er en uavhengig produksjon som finansieres av sponsorinntekter. Filmen handler ikke bare om laksens biologi og tilpassninger til vekslende klimaperioder og habitater. Det blir like mye en film om laksens rolle i menneskets kultur og om havets økologi som styrende for det mennesket kan høste. Filmen følger laksen fra små bekker opptil 1000 km fra havet til plankton, sild, makrell og hval i Norskehavet. Det kommer også frem hvor stor vilje det er til å forbedre forholdene for laksen. Milliarder er brukt og man klarer å få det til. Det blir en positiv historie hvor man ser hvordan kunnskap om de økologiske sammenhengene må være grunnlaget for å forvalte ikke bare laksebestandene, men havet på en bedre måte understreker Holst. Filmen blir laget for å kunne sendes på de store fjernsynskanalene både nasjonalt og internasjonalt. I tillegg skal det lages en versjon som skal brukes i skoler og annen undervisningssammenheng. Produksjonen av filmen er avhengig av finansiering og vi er veldig glade for alle henvendelser om støtte, legger Holst til. Du finner mer informasjon om filmen på internett: www.atlanticsalmonlostatsea.net. Der ligger også en promo for filmen. tilsvarende det vi kjenner fra ferskvann, forteller Holst. For mye fisk Temperaturene påvirker mange biologiske prosesser direkte. Det viser den korte perioden fra 1995 og framover der det har vært ei kraftig oppvarming i Norskehavet. Det førte ig jen til ei solid rekruttering i de pelagiske bestandene. Spesielt sild og kolmule vokste veldig Ser vi på planktonmålingene fra 1995 og framover, så ser vi at nivåene har gått kraftig nedover. Sammenligner vi utviklinga i de pelagiske bestandene ser vi at de har hatt en vekst som tilsvarer fallet i planktonproduksjonen. Det sannsynligg jør at de pelagiske bestandene har beitet ned planktonet Kolmulebestanden er nå på rask vei nedover. Den sluttet å rekruttere rundt 2003 og siden har det gått nedover. Norsk vårgytende sild sluttet å rekruttere rundt år 2004, sier Holst. Han mener matmengden i havet må opp en god del før man kan se god rekruttering i disse bestandene ig jen. 14 europharma fokus 1/2011

LEVENDE: Forskerne vil helst ha levende laks. Makrellen tåler mindre enn laksen og dør underveis. Teknikken med å fange levende laks er ei videreutvikling av redskaper opprinnelig laget for å studere lusepåslag i fjordene og merking av laks som skal settes ut ig jen. Redskapet kalles Fish-Lift og er i prinsippet et akvarium som festes bak på trålen. (Foto: Jens Christian Holst, Havforskningsinstituttet) Også makrellen viser kraftig nedgang i rekrutteringen etter 2004 men den har opprettholdt en bedre vekst enn sild og kolmule. Dette kan knyttes til fiskens biologi som blant annet gir den en meget god vandringsevne og dermed en helt annen beitedynamikk enn andre pelagiske arter, påpeker Holst. Genetisk database Hva viser de genetiske undersøkelsene som er g jort av villaksen i dette prosjektet? fra. Dette arbeidet er avhengig av veldig høy regnekraft. Noe laks kjenner man lett ig jen, mens andre er mer usikre, forklarer han. Forskerne har konsentrert seg om å kartlegge genmateriale fra de store elvene, siden det er størst sannsynlighet for å fange fisk fra disse bestandene. Om man fanger laks i Norskehavet eller utenfor Hebridene, så kan man ta en gentest, søke i databasen og i prinsippet si hvilken elv den kommer fra. Bruk kunnskapen! Hva bør man forske videre på når det g jelder villaksen? SALSEA-Merge er et postsmoltprosjekt, men for å få full uttelling må man gå videre med et prosjekt som ser på den store laksen. Nå ligger metodene der. De er ferdig utarbeidet, og nå er det bare å ta dem i bruk på voksen laks. Man kan for eksempel bruke arkivert skjellmateriale på laks som er fanget ute i havet tidligere, understreker Holst. Det er et helt fantastisk genetisk arbeid som er g jort. Det er bygd opp en database med genetikk fra nærmere 250 europeiske elver, med fisk fanget fra 500 posisjoner og mer enn 23.000 individer i grunnlaget. Prinsippet er at man kartlegger genetikken i den enkelte elv, og så bruker man dette til å g jenkjenne hvor fisken ute i havet kommer Dette g jør det mulig å studere laksen i havet på et presisjonsnivå som aldri har vært mulig før. Man kan også studere hvordan havstrømmene påvirker laksevandringene ute i havet. Når man begynner å se på ulike bestander på denne måten, så får man nye muligheter til å vurdere variasjonene innad i de ulike bestandene, sier Holst. Metodikken åpner for masse arbeid framover, siden forskerne nå kan gå løs på innsamlet historisk materiale kombinert med nytt materiale, sier Holst. Ett eneste skjell er nok til å bestemme laksen genetisk. Det er første gang en slik genetisk dataserie blir tilg jengelig for et samlet forskningsmiljø. Håpet europharma fokus 1/2011 15

er å få g jort dette på en nordatlantisk skala, der man slår sammen kapasiteten og får tatt ut maksimalt med kunnskap av dette. Hvert skjell man bruker til genetisk bestemmelse er tapt for ettertiden. Så ulike miljøer kan ikke ta ti skjell fra de samme lagrede skjellene, disse finnes det i mange tifeller bare noen få av fra hver enkelt laks. Siden det er begrenset med historisk materiale må dette arbeidet koordineres. Det blir likevel nok arbeid til alle, forsikrer Holst. Holst mener derfor at forskningsmiljøene rundt NASCO bør lage en felles database over de nordatlantiske villaksbestandene som blir tilg jengelige for de som klarer å skaffe forskningsmidler til å g jennomføre prosjekter basert på blant annet dette materialet. -Åpne databaser er en forutsetning for optimal forskning i fremtiden, vi har sett for mange forskere som sitter på sine data i frykt for at andre skal bruke dem. Heldigvis krever EU at alle SALSEA- Merge data skal bli tilg jengelige etter en tid, dette vil åpne for fantastiske muligheter fremover, spesielt når man klarer å skape tyngde g jennom store samarbeidsprosjekter, sier Holst. Rømming Om miljømyndighetene legger liten vekt på laksens utfordringer i havet, er fokuset desto større på rømt oppdrettslaks som trussel mot villfisken. Rømminger har vært et vedvarende problem for oppdrettsnæringen selv om rømmingstallene har blitt kraftig redusert de siste tre årene. Det er imidlertid usikkert i hvilken grad en kan si at innblanding av rømt fisk påvirker villaksen på bestandsnivå. Dette har å g jøre med evnen til å forplante seg i vill tilstand, der oppdrettslaksen framstår som en naturlig taper i konkurranse med villaksen. Gytesuksess og overlevelse er langt lavere hos oppdrettsfisken, slik at den g jennom naturlig utvalg på sikt vil utkonkurreres av villaksen. I retorikken rundt villaksens status snakkes det g jerne om rømt oppdrettslaks som genetisk forurensing. Begrepsbruken er lite presis all den tid samtlige gener i oppdrettsfisken kommer fra norsk villaks. Oppdrettslaksen har ingen genfeil som i seg selv g jør den farlig for villaksstammene, understreker forsker Jørgen Ødegård i Nofima Marin. Oppdrettslaksen har ingen genfeil som i seg selv g jør den farlig for villaksstammene, forklarer forsker Jørgen Ødegård i Nofima Marin. Han vil ikke frikjenne næringa, eller si at rømming av laks er uproblematisk, men tror at det er andre forhold som er av større betydning for villaksen. Oppdrettslaksen har sin opprinnelse fra villaksen, så alle genene er for så vidt «ville», forekomsten av ulike genvarianter er i en del tilfeller endret i forhold til villaksen. Det vil si at alle genvarianter er «ville», men noen varianter har blitt mer vanlige, mens andre har blitt mindre vanlige i forhold til utgangspunktet. Utgangspunktet for oppdrettslaksen er derfor et g jennomsnitt av de norske laksestammene. Man har fra dette utgangspunktet avlet for en fisk som vokser og fungerer godt under oppdrettsvilkår. Størrelse og hurtig vekst er et eksempel. De individene og familiene med anlegg for størst vekst har blitt foretrukket, på bekostning av mindre fisk. Det er imidlertid ingen problem å få oppdrettslaksen til å vokse sakte og bli mindre ig jen hvis man ønsker å avle seg tilbake, forklarer Ødegård. Dramatisk overlevelse Naturlig utvalg i fangenskap og aktivt avlsarbeid har g jort at oppdrettslaksen har blitt bedre tilpasset en oppdrettssituasjon, men dette har gått på bekostning av evnen til å overleve i vill tilstand. Her har flere studier vist at avkom etter oppdrettslaks, og også avkom etter kryssinger mellom oppdrettslaks og villaks, har dramatisk lavere overlevelse enn villaksen. Fisk kan ikke bidra genetisk til fremtidige generasjoner uten å overleve. Det vil si at den må først gyte, så må avkommet overleve og selv være i stand til å vende tilbake til elva for å gyte. Slik må det gå i flere generasjoner, før man kan si at oppdrettslaksen har bidratt med noe genetisk på lengre sikt, understreker han. Det er stor genetisk variasjon mellom oppdrettslaks, og dette har også betydning for hvilke fisk som overlever. De få oppdrettslaksene og kryssingene som klarer å overleve, vil være de som er genetisk best tilpasset livet i elva, og dermed ikke typiske oppdrettslaks, sier Ødegård. En helt annen sak er det at den lokale elvestammen kan få innblandet genvarianter fra laks som stammer fra andre elver i landet, legger han til. Lokalt fortrinn Finnes det da noen virkelig unike gener som kan gå tapt i den norske laksestammen? I de aller fleste elvene er det stor genetisk variasjon mellom enkeltfisk, mens det er mindre grad av variasjon mellom stammer. Eksempelvis finner en 16 europharma fokus 1/2011

betydelig større variasjon mellom ørret i ulike innsjøer i innlandet. De minste og mest isolerte stammene er mest unike, rett og slett fordi de er små og dermed er mer utsatt for innavl. Hvis det er gener som er svært viktige for overlevelsen i elva, så vil det gi den lokale stammen et desto større fortrinn i overlevelsen både i forhold til andre ville stammer og ikke minst i forhold til oppdrettslaks, mener Ødegård. Han anser at det største problemet med rømt oppdrettslaks er at avkommet kan fortrenge yngel av villaks i elva, og på den måten redusere produksjonen av levedyktig smolt. -Kryssingene kan ta opp verdifulle leveområder og konkurrere om mat. Slik sett får du mindre total tilbakevandring, men de som kommer tilbake er stort sett ren villaks. Redusert tilbakevandring er spesielt skadelig dersom det er en liten stamme som står i elva, og denne dermed blir enda mer utsatt for innavl. Problemene skyldes imidlertid ikke genetisk «forurensing» fra oppdrettslaksen, men at laksestammen i seg selv blir mindre, sier Ødegård. Det at noen små stammer er genetisk forskjellige fra andre, betyr ikke nødvendigvis at de er en spesiell genetisk ressurs, det kan også bety at de er reproduktivt isolerte og dermed innavlet. Mange villaksstammer er derfor avhengige av en viss feilvandring for å opprettholde tilstrekkelig genetisk variasjon, legger han til. Gyro-resistens Nå ser man at enkelte oppdrettsselskap har startet målrettet avl på en del egenskaper som resistens mot lakselus og visse sykdommer. Det diskuteres også i forvaltninga om man skal avle frem villfisk som er resistent mot Gyrodactylus salaris, slik man har g jort forsøk på i Drammenselva. Kan disse endringene true genetikken i villaksstammene? Forskninga i Drammenselva og gyroforholdene kjenner jeg godt til, og det er riktig at man der har g jort forsøk med laks fra den lokale stammen, der en har avlet fram en mer motstandsdyktig forsøkspopulasjon. Men her er det viktig å være klar over at de ordinære utsettene av laks i elva g jør at man hindrer en naturlig resistensutvikling. Man henter inn gytefisk fra elva, og produserer settefisk fra disse som så settes ut etter at de har nådd kritisk kroppsstørrelse for overlevelse etter påslag av gyro, opplyser Ødegård. Man får dermed god overlevelse på laksen og stammen opprettholdes, men samtidig forhindrer en også stammen i å utvikle en naturlig motstandskraft mot gyro, forklarer han. I elva vil motstandskraft mot gyro sannsynligvis være den viktigste enkeltfaktoren for overlevelse. Både styrt og naturlig utvalg utnytter den lokale stammens naturlige potensial for utvikling av motstandskraft mot parasitten. Det er viktig å presisere at en slik utvikling ikke vil fjerne parasitten, men g jøre fisken i stand til å leve med den, påpeker Ødegård. Ingen frikjenning Synes du trusselen rømt oppdrettslaks representerer står i forhold til den oppmerksomheta den får i lakseforvaltninga? Jeg vil ikke frikjenne næringa, eller si at rømming av laks er uproblematisk, men jeg tror at det er andre forhold som er av større betydning. Lakselus er et eksempel. Dessuten ser vi at rømningstallene er på vei ned, til tross for at det produseres mer laks enn noensinne. En annen faktor er at man i mange elver fisker opp en veldig stor andel av fisken som faktisk kommer for å gyte, og at dette utvilsomt har en stor effekt på stammen. Trenden er jo også at oppdrettslaksen fjerner seg mer og mer fra den opprinnelige laksen, noe som antakelig g jør at den i økende grad vil ha problemer med å overleve. Så jeg vil si at: Ja, rømt oppdrettslaks har en viss skadelig effekt, men den klarer i liten og i stadig mindre grad å gi sine gener videre til kommende generasjoner i elva, oppsummerer Ødegård. Seniorforsker hos NINA, Bror Jonsson, gikk nærmere inn i spørsmålet om oppdrettslaksens mulighet til å påvirke ville laksestammer i et innlegg under konferansen Villaksutvalget 10 år etter. Her viste han til forskning og litteraturstudier som er g jort på forholdet mellom villaks og rømt oppdrettslaks. Han holdt fram økologisk konkurranse og genetisk innblanding som to hovedproblemstillinger. Førstnevnte gir seg utslag i økt konkurranse blant fiskeunger og kamp om gyteplassene hos voksen fisk. Den andre manifesterer seg som avkom av rømt oppdrettslaks i elvene. Avkommet er både krysninger mellom rømt laks og villaks, og mellom rømt laks og ørret. Erfaringer og eksperimenter i forhold til konkurranse om gyteplasser og mat viser sprikende resultater. Jonsson forteller at det er kjent fra eksperimenter at utsatte lakseunger kan fortrenge unger av villaks på grunn av konkurranse om mat og plass. Det er videre kjent fra eksperimenter at tettheten av villaks har sunket etter utsett av laks, og at den har økt ig jen etter at utsettet har opphørt. Det er også kjent at tettheten har steget som følge av utsett i første generasjon og at den har gått tilbake ig jen senere. Men det er også mange eksempler på at det ikke har vært noen effekt på utsettinger. Det har også vært eksempler på at effekten er tetthetsavhengig og øker med tettheten, oppsummerer Jonsson. Forskeren viste til flere forsøk som beskriver oppdrettslaksens mangelfulle suksess i konkurranse med gytende villaks. Blant annet ble det lagd kunstige europharma fokus 1/2011 17

gyteplasser på Ims. Grupper med hunner og hanner ble satt ned i tanker, hvor man døgnet rundt hadde full oversikt over hva som skjedde. Forsøket viste at hunnene av villfisk tømte seg for rogn som vanlig, mens oppdrettsfisken var svakere i muskulaturen og klarte ikke å tømme seg. De tømte seg dårligere enn de ville fiskene, men de gytte og tømte seg delvis. Det var ig jen 50-30 gram rogn ig jen i hver hunn. Avkommet fra villfisken hadde bedre overlevelse enn avkommet fra oppdrettsfisken. Det var over 30 prosent gytesuksess for de ville, mens oppdrettsfisken hadde under 10 prosent. gang etter et par dager. Når det g jaldt antall ganger de faktisk gytte så var det få oppdrettsfisk som gytte mer enn én gang. Mens de ville gytte 30 ganger i g jennomsnitt, mens noen gytte over hundre ganger. Så det var stor forskjell på gyteaktiviteten, men de gytte. Suksessen for oppdrettshannen er omtrent null. Mens det for villfisken er en økning i gytesuksessen med kroppslengden, slår Jonsson fast. I følge ham var det en tilsvarende økning med kroppsstørrelsen for de ville hunnene, der en femkilos hunn fikk 4000 avkom. Mens oppdrettshunnen gav i g jennomsnitt 300-400 avkom. Oppdrettshannen gyter dårlig. Villhannen forplantet seg først med de ville hunnene, så med oppdrettshunnene, forklarer han. Kompetent villaks I følge Jonsson lagde villhunnene flere gytegroper. De startet først å gyte, og de gytte over en lengre periode. De var flinkere til å dekke over rogna, og de tømte deg bedre slik at rognoverlevelsen totalt ble bedre. Villhannen gytte over en lengre periode og mange flere ganger enn oppdrettshannene. De var også mer forsiktige når de sloss. Dette g jorde at de fikk færre skader og overlevde bedre enn oppdrettsfisken. Trege hanner For hannene var det slik at det tok lengre tid for en oppdrettsfisk å komme i gang med forplantelsen. Det tok cirka 3-4 dager fra de kom til gytearenaen til de begynte å gyte, mens de ville satte i Det betyr at det er en genstrøm fra ville hanner som forplanter seg med oppdrettshunnene, slår Jonsson fast. Dette er den viktigste genetiske påvirkningen som skjer på gyteplassen. Vi g jorde eksperimenter også under naturlige forhold i Imsa. Da satte vi ut like mange ville og oppfôrte laks. Disse ble litt større enn de ville. Rogna utg jorde 40 prosent av den rogna som ble gytt i Imsa dette året. I studiet av Rømt oppdrettslaks viser seg å ha langt lavere gytesuksess enn villaks og vil slik sett på sikt tape reproduksjonskampen. 18 europharma fokus 1/2011

nullåringer, var over 60 prosent av dem ville 0-åringer, en del var hybrider. Oppdrettsfisken gav mest ettårig smolt og minst toårig smolt, opplyser Jonsson. Sterk seleksjon Dersom vi ser på hva som skjedde etter at de kom tilbake fra havet, så var forholdet det samme. Det var sterk seleksjon for villaks i elva og seleksjonen var sterkest det først leveåret. Seleksjonen var sterk, understreker han. Oppdrettsfiskene vokste godt og var størst, og de var forholdsvis mange som ble toårig smolt. De er også størst når de kommer til kjønnsmodne fisker. Villaksen var minst i størrelse. Avkom av oppdrettslaks vokser bedre enn villaks, konkluderer Jonsson. Studien viser også at hunner av oppdrettslaks forplanter seg med ville ørrethanner. Avkommet fra ville ørrethunner med oppdrettsshanner overlever knapt, hvis de i det hele tatt g jør det. Det finnes også noen naturlige hybrider, men det er svært få, forteller Jonsson. Høsting eller desimering Et paradoks ved dagens forvaltningsregime er den relativt store mengden laks som fiskes opp fra norske elver i en situasjon der norsk villaks beskrives å være i en kritisk situasjon. Reguleringen av dette fisket skiller seg fra øvrig norsk fiskeriregulering ved at det ikke er basert på et kvotesystem som sier noe om hvor mye fisk man skal ha lov til å ta ut. I stedet har man i hovedsak brukt fisketid som reguleringsform. Det er åpenbare problemer med dette, selv om systemet har vært enkelt å forholde seg til for elveeiere som har lakseturisme som biinntekt. Ettersom norsk elvefiske er et rent gytefiske man tar ut fisken før den har fått muligheten til å reprodusere seg vet man strengt tatt lite om hvor stor andel av den lokale bestanden man fisker opp mens fisket pågår. Undersøkelser har vist at hele 90 prosent av laksen i de øverste delene av Tanaelva blir fisket opp før den når fram til gyteplassene. Det sier seg selv at dette ikke er bærekraftig. Enkelte røster tar nå til orde for en kraftig omlegging av lakseforvaltninga. Tidligere president i Nasco og medlem i Villaksutvalget, Børre Pettersen, talte for en omlegging til kvotebasert forvaltning under konferansen Villaksutvalget 10 år etter. -Ingen laksebestand skal høstes hvis den ikke har et overskudd å høste av, slår Pettersen fast. Problemet er at man per i dag ikke har verktøyet til å beskrive hva overskuddet er. Det må man utvikle mekanismer for. Kall det g jerne værmeldinger om bestandsutvikling. De skal danne basis for hva man kan tillate seg og hva man ikke kan tillate seg. Man står overfor store utfordringer innen forskinga for å utvikle metoder som kan si noe om bestandsutviklingen, som grunnlag for om det kan høstes eller ikke høstes, fastslår Pettersen. Han viser til at man klarer dette i Canada, der inuittene får tildelt kommersiell kvote ut fra klare bestandsmålinger. I følge Pettersen har man best kontroll med bestandene dersom det settes kvoter i den enkelte elv. Et godt gammelt prinsipp fra jakta. Man må ha et operasjonelt kvotesystem i hvert enkelt vassdrag, for hver enkelt bestand som tåler beskatning. Det ligger selvfølgelig store utfordringer i elveeierlagene for å kunne håndtere slike regimer, men det er fullt mulig. Da blir fiskeredskaper og fisketid relativt uinteressante forvaltningsområder. Har du tatt ut kvoten så har du tatt ut kvoten, slår Pettersen fast. Blindgate i Direktoratet Ut fra et bærekraftprinsipp betyr kvoter at fiskesesongen kan utvides, men kvoten er bestemmende for hva du kan ta ut og det ligger kvalifiserte beregninger i bunnen for dette, understreker han. Jeg tror at det å bruke mye ressurser i Direktoratet for naturforvaltning for å bestemme fisketider og redskapsbegrensninger er å gå inn i ei blindgate ig jen. Her må ressursene brukes på kvoter og ikke fisketid, slår han fast. Surrer vi rundt og tar inn de mange interessentene, så blir det laksen som taper på det på kort sikt. Føre varprinsippet er først og fremst innført for å ta vare på det biologiske mangfoldet. Det er ikke innført for å ta vare på elvefiskere, eller drivgarnfiskere, elveeiere eller noen andres interesser, påpeker Pettersen. Selv om man ikke har absolutt kunnskap om laksen, så skader man ikke villaksen om man innfører dette prinsippet selv om noen med næringsinteresser må lide litt, mener Pettersen. Knekte drivgarnfisket Han bruker spesielt sjøfisket som eksempel når han skal beskrive konflikten mellom næringsinteresser og bærekraft. Her kommer hensynet til bestandsvariasjoner inn. Det hadde vært enkelt å drive forvaltning om man hadde én art, og alt var likt over alt. Det er store genetiske variasjoner i villaksbestanden og svakheten med kystfisket er at det fisker på blandede bestander, redeg jør Pettersen. Det var grunnen til at vi prøvde å ta knekken på fisket nord for Færøyene. Det var også grunnen til at vi fikk stoppet drivgarnfisket i havet. Man sier at jo nærmere man kommer kysten, desto europharma fokus 1/2011 19

mindre er sjansen til å fiske på blandede bestander. Men jeg er ikke så sikker på at det er riktig. I NASCO-sammenheng ser vi at kystfisket fra Norge beskatter laks fra andre land som Russland, forklarer Pettersen. Med en bakgrunn som president i NASCO g jennom fire år har han innsikt i problemstillinga. Pettersen viser også til at man med kystfisket får problemer dersom flere elver sokner til samme fjord. Hvis ei elv har en truet laksestamme, så blir den beskattet like hardt som de andre bestandene ved sjøfiske i fjorden. Den svakeste bestemmer Det er en helt relevant problemstilling og føre var-prinsippet forteller meg at det er den svakeste bestanden som blir avg jørende for svaret. Den svakeste bestanden, og ikke de sterke, må avg jøre hvilke reguleringsmekanismer man skal ha. Dersom vi skal drive regulering etter de sterkeste bestandene vil vi til slutt sitte ig jen med veldig lite. Det er de svakeste bestandene som må ligge til grunn for forvaltninga. Da bruker vi føre var-prinsippet, g jentar Pettersen. Jeg er ikke noen tilhenger av sjøfisket. Ikke fordi sportsfiskere skal få mer å fiske på. Det er helt irrelevant. Men rett og slett for at man skal ta vare på det genetiske mangfoldet. Jeg representerer ingen andre interessenter enn villaksen. Det som er interessant er om vi evner å ta vare på det biologiske mangfoldet som de ville laksebestandene er en del av, mener Pettersen. Sjekkhefte-forvaltning I begynnelsen av november meldte Dagens Næringsliv at islendingen Orri Vigfusson var i Norge for å samle inn penger til sin villakskamp. Avisen skriver at under årets auksjon av fisketurer og utstyr i lokalene til Astrup Fearnley på Grev Wedels plass i Oslo, kom det inn nær 700.000 kroner fra ivrige fiskeentusiaster og villaksforkjempere. Verdifull, men ikke truet Laksen er hverken truet som art eller fredet, selv om dette ofte g jentas av en del miljøbyråkrater og interesseorganisasjoner. Artsdatabanken offentligg jorde i høst rødlista for 2010. Hele 4599 arter i Norge vurderes som kritisk truet, sterkt truet og sårbar. Laksen er ikke blant disse. I følge rødlista vil den med mer enn 90 prosents sannsynlighet fortsatt være i Norge om 100 år. I følge «Norsk Rødliste for arter 2010», er det beregnet en 20 prosents nedgang i innsiget av den totale mengden villaks til norskekysten de siste ti årene. - Imidlertid har ikke gytebestandene (dvs. reproduserende bestand som rødlistevurderinger skal baseres på) i norske elver sett under ett blitt signifikant redusert i samme periode, skriver de. Kriteriet for å komme med på rødlista er nemlig at man vurderer det som «over 10 prosent sannsynlig at de vil være borte fra norske områder om 100 år.» Noen elver er stengt for laksefiske fordi bestanden er for liten til å fiskes på, men det er også viktig å være klar over at mange elver er stengt av andre årsaker. I hovedsak er dette fordi det ikke er utarbeidet gytebestandsmål for elva, eller fordi elveeierne ikke har maktet å etterkomme dokumentasjonskrav fra miljøvernmyndighetene. Elver som er infisert av lakseparasitten Gyrodactylus salaris er heller ikke med i tallmaterialet for åpne og stengte lakseelver. Uansett hvordan bestandssituasjonen måtte være. Det store flertallet av lakseelvene i Norge er altså åpne for fiske ut fra bestandssituasjonen, men grunneierne har enerett til fisket. De kan velge å selge ut retten eller stenge elva og ta laksen selv. Noen har kommet til at det er bedre lønnsomhet i å selge den samme fisken flere ganger og innført fang og slippregler. 20 europharma fokus 1/2011