"Om vårt medfødte morsmål"

"Om vårt medfødte morsmål" av Nora Kulset Artikkel publisert i tidsskriftet Fødsel i Fokus 1/98. Da vår førstefødte hadde bodd i magen i tre-fire måneder, plukket vi ut en sang vi likte og sang denne for henne minst en gang hver dag frem til fødselen. Noen måneder senere, lå jeg utslitt og overveldet i sengen med mitt første barn på magen. Hun skrek og skrek og ville ikke roe seg. Instinktivt begynte jeg å synge sangen vi hadde sunget for henne så mange ganger før. Det lille nyfødte spedbarnet sluttet straks å gråte, øynene ble vidåpne og hun begynte å famle etter brystvorten min. En ubeskrivelig ro oppsto, jordmor satt helt stille, og jeg, pappa'n og det lille ukjente barnet opplevde vårt første nære samspill i livet utenfor magen. I flere måneder etter fødselen hadde denne sangen en helt spesiell virkning på datteren vår, men etterhvert ble den vannet ut i selskap med andre sanger. I dag er hun 2 1/2 år, men når hun er ekstra trøtt eller syk, er det "Ulvesangen" hun vil høre. I livmoren opplever fosteret konstant lyd og bevegelse. Forskning har lenge kunnet påvise at kroppsbevegelse både hos fosteret og hos moren, former og modner barnets hjerne (Klosovskij 1963). Amerikaneren Anthony DeCasper har gjennomført forsøk som viser at nyfødte spedbarn som er inntil 3 døgn gamle, foretrekker mors stemme fremfor andres (DeCasper & Fifer 1980). Han har også vist at spedbarn gjenkjenner og foretrekker lyder og rytmer de har hørt før fødselen fremfor nye lyder og rytmer (DeCasper & Spence 1986 i Bjørkvold 1989). Lyd og bevegelse er altså med på både å utvikle nervebanene fra hjernen og videre ut i kroppen, og å forberede oss på samspill med andre mennesker gjennom å tolke deres lydlige ytringer. Mors stemme som fosteret hører gjennom fostervannet, kan fosteret sette i sammenheng med mors samtidige bevegelser og sinnstemninger. Lyd og bevegelse er av bærende betydning for mennesket allerede før vi er født, både fysisk og psykisk. Dette forsterkes i ytterligere grad etter fødselen, når vi virkelig skal

begynne å kommunisere med omverdenen og være selvstendige, sosiale individ. Da er lærdommen om rytme, lyd og bevegelse fra mors liv det vi fortsetter å bygge på. Men nå trenger vi hjelp fra andre. Vi får ikke automatisk pulsen fra mors hjerte sendt gjennom fostervannet eller bevegelsene fra mors kropp døgnet rundt. Nå må andre rundt oss bevisst gå inn for å kommunisere med oss på dette språket. "Den ene dagen blir det ufødte barnet båret rundt i en stadig bevegelse. Selv når mamma sitter eller ligger, er rytmen der. Neste dag ligger kanskje det nyfødte barnet i en egen seng, uten lyd, uten bevegelse, uten rytme. Her har vi i vår vestlige kultur lenge begått en feil. (...) Varmen, nærheten, de velkjente lydene, de rytmiske bevegelsene. Det nyfødte barnet trenger fortsatt alt dette". (Lind & Neumann 1988, s. 22) De aller fleste barn vil allerede fra fødselen av være oppmerksomme på sine egne og andres lyder. Jeg husker godt min egen forbauselse over dette da min første datter ble født. Selv jeg som hadde studert emnet, ble overrasket over sannheten i det da min lille nyfødte stoppet å gråte hver gang jeg strøk henne over hodet og snakket til henne. Hennes fremmede, mørke øyne som stirret gjenkjennende på meg, var det beste bevis på at hun hadde ligget der inne og hørt på meg i alle disse månedene. Ved å prate med mitt lille ukjente spedbarn og lese hennes ansiktsuttrykk, dannet vi den første kontaktsirkelen etter fødselen. Begrepet "kontaktsirkel" beskriver hvordan barnets utstrekning (kontaktsøking) krever et gjensvar fra den voksne, noe som resulterer i ny utstrekning fra barnet, gjensvar, utstrekning osv. Dette er en positiv samværsform, hvor den voksne er lyttende og har tid til å vente på barnets gjensvar (Abrahamsen 1997). Språket barnet foretar sine utstrekninger på, er lyd, mimikk og bevegelse. Uten gjensvar, vil barnet bli innesluttet; sirkelen brytes. Alle vet at det er større sannsynlighet for at et barn slutter å gråte når det blir båret på eller vugget i vognen, enn ved å ligge i ro i en seng. Hvorfor er det slik? Selvsagt ønsker den lille kroppskontakt, men hun ønsker også bevegelse, kanskje en stemme som snakker eller lyden av musikk. Det er et språk hun kjenner igjen, da vet hun at hun får et gjensvar på sin utstrekning. Det er ikke nødvendigvis slik at den lille ønsker oppmerksomhet kun for oppmerksomhetens skyld, eller for å være

"vanskelig" (Hartmann & Hartmann 1980). Et spedbarn kan ikke skjemmes bort med kroppskontakt, småpludring, sang og dans. Dette er språket barnet kommuniserer med og som hun forstår. Den som ønsker gjensidig kontakt med sitt nyfødte spedbarn, må henvende seg til barnet på nettopp dette språket. Lyd og bevegelse (les; musikk, prat, mimikk, dans...) er hva jeg kaller "vårt medfødte morsmål". Det er dette språket vi kjenner fra tiden i mors liv og som vi kan uttrykke og gjenkjenne følelser gjennom. Det er med lyder, toner, mimikk og bevegelser det lille barnet kommuniserer før det behersker talespråket. Disse lydene og bevegelsene er de samme, uansett hvilket talespråk barnet senere vil snakke. Det lille barnet lærer ved å herme etter andres lyder og oppfatter kommunikasjon når andre hermer etter hennes egne lyder. Etter hvert bytter vi dette morsmålet gradvis ut med talespråket, men de av oss som har kontakt med det hele livet, blir sterkt beundret av oss andre. Det er en velkjent myte at afrikanere er "født med rytmen i kroppen". På mange måter er dette korrekt, siden deres mødre synger og danser mer både med barn i og utenfor magen, men det er en rytme vi alle er født med, men som vi i noen kulturer ikke beholder. Våre nyfødte spedbarn har fremdeles sitt medfødte morsmål intakt, men etter fødselen trenger de hjelp av oss til å videreutvikle det og gjøre seg forstått. Det lille spedbarnet trenger fremdeles å bli vugget, å bli pratet med, å bli sunget for og å kjenne berøring. Dersom vi ikke tar oss tid til å lytte til barnets utstrekning, vil det manglende gjensvaret resultere i passivitet hos barnet vårt. Hvordan skal vi voksne angripe rollen som videreførere av livmorens naturlige impulser av lyd og bevegelse? Den svenske barnelegen John Lind spurte mødre på barselavdelingene hvilke sanger de sang for sine barn. Da de så svarte at de ikke kunne noen sanger, og ikke kunne de synge heller, startet John Lind det som senere skulle bli foreningen "Musikk i livets begynnelse". Hovedtanken bak er å få foreldre til å synge for barna sine, lage lyder, bevege seg; kort sagt kommunisere med barnet på barnets eget språk. Slik vil utstrekningen barnet gjør i form av sine spedbarnslyder og årvåkne blikk, få et gjensvar gjennom mors hermelyd og blikk-kontakt. Ikke tro at et nyfødt barn trenger ro og stillhet; vi må leke med våre små spedbarn, og ved "å leke" mener jeg her å lage

lyder, synge sanger eller danse på stuegulvet etter all salgs musikk. En sang komponeres med den største enkelhet under bleieskiftet ved å synge: "Nå skal du få bleie, du skal få ny bleie..." på to - tre toner. Mere skal ikke til før barnet oppfatter det på en helt ny måte, og ingen sangstemme av verdensklasse er påkrevd. For barnet er mor og fars stemmer de vakreste i verden, det er jo disse stemmene barnet har hørt på i alle månedene hun har bodd inne i magen. I forskningsoppgaven "Vårt medfødte morsmål" viser jeg hvordan to treåringer som til vanlig aldri snakker med hverandre, oppretter en ny sosial kontakt gjennom å lytte til og leke med forskjellige lyder. Ved å sette talespråket tilside, snakker de sammen ved å lage lyder både med sine egne stemmer og med små leker/rytmeinstrumenter. Etter noen dager, begynner de å leke tradisjonelle sangleker sammen som "Ro, ro til fiskeskjær", men de snakker ikke sammen på vanlig vis. (Kulset 1997). Gjennom Foreningen Musikk fra livets begynnelse, samler jeg ukentlig foreldre og deres små barn til musikksamling og sosialt samvær. Her pleier vi vår kommunikasjon gjennom å synge sanger, leke rytmeleker (som f.eks. "Ride, ride ranke") og bevege oss. På slutten av hver samling, går vi rundt i rommet med barnet i armene og synger rolige vuggesanger. Noen barn slapper av i mors armer, mens andre litt større, lytter årvåkent til alle stemmene i rommet. Det hele foregår i en uformell atmosfære, der amming, musikk og småprat går om hverandre. Målsettingen er både å fremme mors og fars bruk av barnets eget språk, og å vise at barnet faktisk reagerer klart og tydelig på å bli sunget for og danset med. Sangene kan like gjerne være kjente og enkle som "Lille Petter Edderkopp" og "Ro, ro, ro din båt" som nye og mere ukjente. Husker man ikke hele teksten, er det bare å nynne videre. Det viktigste er å huske at det er barnet ditt du synger for. Blikk-kontakt og/eller bevegelse er av stor betydning for at barnet skal forstå at det er nettopp henne du "snakker" med. Sanger kan synges i alle sammenhenger, på stellebordet, i en kosestund med puppen, på sengekanten eller i en trøtt ettermiddagstime. Og på alle måter; en god måte å oppnå både blikk-kontakt, bevegelse, sang og lek på en og samme gang, er å legge seg ned på ryggen, trekke knærne opp mot haka og legge barnet på leggene sine. Barnet

vil da kunne se ansiktet ditt, det kan se ut i rommet, og du kan "vippe" med bena samtidig som du synger. Barnet holder du i hendene eller mere stødig under armene. Bevegelsen du gjør med bena dine, avpasser du etter sangen. "Ride, ride ranke" får ridende vippebevegelser, mens f.eks. "Her flyver jeg med paraplyen min" (fra Hakkebakkeskogen) får flyvende bevegelser. Rolige vuggesanger som "Trollmors vuggesang" får vuggebevegelser der du selv vugger frem og tilbake fra nakke til korsrygg med hendene dine godt over barnets rygg. Å danse er noe vi går på kurs for å lære i dette landet. Glem det! Alle som har prøvd det, vet at en sakte vals med mor eller far kan utrette mirakler i en urolig ettermiddags/ kveldstime. Sett på rolig musikk du selv liker, eller nynn en melodi og dans med din lille elskede tett inntil deg. Fram og tilbake i gyngende bevegelser på stedet hvil er mer enn godt nok, det viktigste er at du gjør det. Syng og dans med barnet ditt fra første stund! Du oppnår bedre kontakt med barnet dersom du snakker med det på barnets eget språk; lyd, mimikk og bevegelse. Kilder: Abrahamsen, Gerd (1997): Bjørkvold, Jon-Roar (1989): DeCasper & Fifer (1980): Forelesning HiS. Det musiske menneske, Oslo: Freidig Forlag Human Bonding: Newborn Prefer Their Mothers' Voices", i Science 4448/vol. 208/1980. Hartmann, Terje og Ellen (1980):"Myten om det bortskjemte spedbarn", i Tidsskrift fra Norsk Psykologiforening 6/1980 Klosovskij (1963): The Development of the Brain and Its Disturbance by Harmful Factors, New York Lind, John og Sigrid Neumann (1988):Musikk fra første stund, Oslo: Bra Bøker Kulset, Nora (1997): Vårt medfødte morsmål - fra mors hjerteslag til barnehagens rytmepinner, HiS mai 1997. Copyright - Nora Kulset