Spesialitetsprinsippets anvendelse på vide formuleringer av rettighetsoverdragelse

Spesialitetsprinsippets anvendelse på vide formuleringer av rettighetsoverdragelse Kandidatnummer: 735 Leveringsfrist: 25.04.2016 Antall ord: 17881

Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING... 4 1.1 Tema og problemstilling... 4 1.2 Rettskilder og metode... 5 1.3 Avgrensning og videre fremstilling... 6 2 OVERDRAGELSE AV OPPHAVSRETTIGHETER... 8 2.1 Generelt om overdragelse av opphavsrettigheter... 8 3 SPESIALITETSPRINSIPPET... 12 3.1 Spesialitetsprinsippets bakgrunn... 12 3.1.1 Historikk... 12 3.1.2 Spesialitetsprinsippets formål... 14 3.2 Innholdet i spesialitetsprinsippet... 18 3.2.1 Innledning... 18 3.2.2 Spesialitetsprinsippets anvendelsesområde... 19 3.2.3 Spesialitetsprinsippet i praksis... 22 3.2.4 Sammenfatning... 26 4 AVTALER MED VIDE FORMULERINGER AV RETTIGHETSOVERDRAGELSE... 28 4.1 Innledning... 28 4.2 Totale overdragelser... 28 4.2.1 Generelt om totale overdragelser... 28 4.2.2 Formålet med totale overdragelser... 31 4.3 Ubegrenset overdragelse ved enkelte rettigheter... 34 4.3.1 Generelt om ubegrensede overdragelser ved enkelte rettigheter... 34 4.3.2 NRK- avtalen... 35 5 SPESIALITETSPRINSIPPET OG VIDE FORMULERINGER AV RETTIGHETSOVERDRAGELSE... 37 5.1 Innledning... 37 5.2 Spesialitetsprinsippets anvendelse på vide formuleringer av rettighetsoverdragelse... 38 5.2.1 Formell lov... 38 5.2.2 Lovens forarbeider... 42 2

5.2.3 Rettspraksis... 45 5.2.4 Juridisk teori... 51 5.2.5 Konklusjon... 60 5.2.6 Sammenfatning... 61 5.3 Rettsvirkninger av uklare avtaler med vide formuleringer av rettighetsoverdragelse... 62 5.3.1 Innledning... 62 5.3.2 Generelt om rettsvirkninger av uklare avtaler med vide formuleringer av rettighetsoverdragelse... 62 5.3.3 Den dynamiske situasjonen... 63 6 AVSLUTTENDE BEMERKNINGER... 65 7 KILDEHENVISNINGER... 67 8 VEDLEGG... 73 3

1 Innledning 1.1 Tema og problemstilling Når en opphavsmann inngår en avtale med en rettighetserverver om overdragelse av opphavsrettigheter av et åndsverk, følger det av lov 12. mai 1961 nr. 2, åndsverkloven 39, som videre i oppgaven vil bli omtalt som loven. Tanken bak overdragelsen av rettighetene til åndsverket er at opphavsmannen skal få et økonomisk vederlag, som skal belønne hans individuellskapende innsats. Tidligere overdro opphavsmannen som oftest begrensede rettigheter, ettersom rettighetserververen ofte ikke hadde mulighet til å benytte seg av alle utnyttelsesmulighetene ved verket, men i dag ser det ut til at totale overdragelser er blitt mer vanlig på grunn av den raske samfunnsutviklingen. I denne oppgaven skal det tas utgangspunkt i spesialitetsprinsippet, en tolkningsregel som finnes i lovens 39a. Ordlyden i bestemmelsen sier at [h]ar opphavsmannen overdratt rett til å bruke verket på en bestemt måte eller ved bestemte midler, har erververen ikke rett til å gjøre det på andre måter eller ved andre midler. 1 Etter en naturlig språklig forståelse betyr dette at erververen av opphavsrettighetene kun erverver de rettighetene og utnyttelsesmulighetene som følger direkte av avtalen. Dette skulle tilsi at dersom overdragelsen ikke oppfyller vilkårene i bestemmelsen kan man ikke anvende spesialitetsprinsippet. I teorien blir spesialitetsprinsippet ansett som en selvfølgelighet, 2 ettersom det ikke gir uttrykk for noe mer enn det som kommer frem av bestemmelsen, men i praksis ser det ut til at prinsippet har fått en videre betydning enn det som følger av bestemmelsens ordlyd. Den utvidende tolkningen av spesialitetsprinsippet går ut på at uklare avtaler skal tolkes restriktivt i opphavsmannens favør. Med utvidende tolkning me- 1 2 3 39a Gundersen (2008) s. 289 Andenæs (2009) s. 33 4

nes det at lovregelen får et videre anvendelsesområde enn hva regelen skulle tilsi, som er i samsvar med lovgivers intensjon med regelen. 3 I denne oppgaven skal det redegjøres for sammenligningen mellom spesialitetsprinsippets anvendelsesområde på begrensede rettigheter og totale og ubegrensede overdragelser. Målet med oppgaven er å klargjøre problemstillingen: Kan spesialitetsprinsippet anvendes på vide formuleringer av rettighetsoverdragelse? 1.2 Rettskilder og metode Oppgaven vil ta utgangspunkt i alminnelig juridisk metode, og bygge på de norske rettskildene. Ettersom alminnelig juridisk metode gjelder på opphavsrettens område, vil lovteksten være den viktigste rettskildefaktoren. Store deler av oppgaven vil derfor basere seg på åndsverkloven, siden dette er utgangspunktet for oppgaven. Utgangspunktet for tolkning av opphavsrettslige avtaler er alminnelige avtalerettslige tolkningsregler, men likevel er det viktig å bemerke at i enkelte tilfeller benytter man seg av egne tolkningsregler på opphavsrettens område. 4 I Norge har vi begrenset med rettskilemateriale rundt spesialitetsprinsippet, 5 som betyr at man må bruke de rettskildene som er tilgjengelige. Det finnes per i dag lite rettspraksis som omhandler spesialitetsprinsippet. Den første og nesten eneste Høyesterettsdommen der spesialitetsprinsippet er blitt brukt var i Rt. 2001 s. 872, 6 og har derfor fått høy rettskildeverdi. 7 Det foreligger noe underrettspraksis som kan være til hjelp, men det må utvises forsiktighet, 8 ettersom de ikke har like høy rettskildeverdi 3 4 5 6 7 8 Andenæs (2009) s. 33 Rognstad (2009) s. 343 Gundersen (2008) s. 290 Gundersen (2008) s. 291 Eckhoff (2001) s. 160 Eckhoff (2001) s. 162 5

som Høyesterettspraksis. 9 Underrettspraksis vil allikevel ha stor betydning om den støtter opp under Høyesterettspraksis. Oppgaven vil også basere seg på nordisk rett innenfor opphavsrettens område. Opphavet til dette er at det foreligger begrenset rettskildemateriale, og det er derfor hensiktsmessig å søke de rettskildene som kan hjelpe oss med å kartlegge rettsområdet. Åndsverkloven er et resultat av et samarbeid med Danmark og Sverige, og rettskilder fra de skandinaviske landene kan derfor være relevante i kartleggingen av rettsområdet. Ettersom loven er et samarbeid mellom disse tre landene, vil forarbeider, rettspraksis og juridisk teori være aktuelt i den utstrekning det støtter opp under norsk rett. 10 Selv om åndsverkloven er et resultat av et samarbeid mellom de nordiske landene, og innholdet i prinsippet skal være likt, må man være tilbakeholden med direkte overføring, ettersom landene kan anvende reglene forskjellig basert på sin særskilte tolkning av regelen. 1.3 Avgrensning og videre fremstilling Oppgaven vil ta utgangspunkt i overdragelse av opphavsrettigheter, nærmere bestemt spesialitetsprinsippet. Det vil fokuseres på overdragelse av de økonomiske rettighetene, ettersom det er de rettighetene som kan overdras til erververen. På bakgrunn av dette avgrenses oppgaven mot overdragelse av de ideelle rettighetene. Grunnet omfangsbegrensninger vil oppgaven heller ikke omfatte overdragelse av opphavsrettigheter i arbeidsforhold, herunder stilltiende avtaler. Spesialitetsprinsippets formål tar sikte på å beskytte opphavsmannen som den presumptivt svakere part, noe som vil bli adressert i kapittel 3.1.2. Oppgaven vil dermed basere seg på forutsetningen om at opphavsmannen er den svakere part, og at det er sterk tilknytning mellom opphavsmannen og verket. På bakgrunn av dette avgrenses 9 10 Eckhoff (2001) s. 162 Rosén (1998) s. 41 6

oppgaven mot spørsmålet om spesialitetsprinsippet som et relativt prinsipp, med andre ord de tilfellene der opphavsmannen ikke er den svakere part, eller de tilfellene det ikke er sterk tilknytning mellom opphavsmannen og verket. I kapittel 2 vil det bli redegjort for overdragelse av opphavsrettigheter, der de økonomiske rettighetene vil bli adressert. I kapittel 3 vil spesialitetsprinsippet plasseres i en større sammenheng, hvor det tas utgangspunkt i spesialitetsprinsippets anvendelsesområde, hvor det vil foretas en grundigere gjennomgang av innholdet i prinsippet. Det vil også bli en grundig gjennomgang av totale overdragelser og ubegrensede overdragelser ved enkelte rettigheter, noe som vil bli adressert i kapittel 4. Disse type overdragelsene er utgangspunktet for den videre fremstillingen av oppgaven. I kapittel 5 vil oppgaven gå over i en vurdering av de ulike rettskildefaktorene, der det vil bli stilt flere underspørsmål som sammenlagt skal hjelpe å svare på problemstillingen. Det trekkes slutninger fra rettskildefaktorene for å se hvilken retning rettskildefaktoren heller mot i spørsmålet om man kan anvende spesialitetsprinsippet på vide formuleringer av rettighetsoverdragelse. 7

2 Overdragelse av opphavsrettigheter 2.1 Generelt om overdragelse av opphavsrettigheter I åndsverklovens kapittel 3 om opphavsrettens overgang finner man 39, som er den alminnelige regelen for overdragelse av opphavsrettigheter. Rettighetsoverdragelse av opphavsrettigheter vil omfatte enhver form for overdragelse til erververen. Det gjelder uansett størrelse eller hvilke deler av åndsverket som blir overdratt. 11 Overdragelse av opphavsrettigheter kan ha grunnlag i arv, kreditorforfølgning og avtale. 12 I denne oppgaven vil det tas utgangspunkt i overdragelse av rettigheter ved avtale, ettersom dette er utnyttelsesgrunnlaget etter spesialitetsprinsippet i 39a. 13 Ordlyden i 39 første ledd sier at opphavsmannen, helt eller delvis, 14 kan overdra rett til å råde over verket med de begrensningene som følger av 3. Det betyr at det er de økonomiske rettighetene i 2 som kan overdras til erververen, og at opphavsmannen beholder de ideelle rettighetene etter 3. I lovens 2 finner man reglene rundt de økonomiske rettighetene. Disse rettighetene sørger for at opphavsmannen får mulighet til å få vederlag for det arbeidet han utfører ved å la andre benytte seg av verket. 15 De økonomiske rettighetene går ut på at opphavsmannen har eneretten til å råde over verket ved eksemplarfremstilling, og ved å gjøre verket tilgjengelig for allmenheten. Med eksemplarfremstilling menes det at opphavsmannen har eneretten til å fremstille eksemplarer av verket. Dette gjelder både varige og midlertidig eksemplarer, helt eller delvis. Videre betyr tilgjengelig for allmenheten at opphavsmannen kan gjøre verket kjent for allmenheten ved hjelp av spredning, visning og offentlig fremføring etter 2 tredje ledd. Tilgjengeliggjøring for allmenheten skjer enten direkte for publikum, eller ved hjelp av tekniske hjelpe- 11 12 13 14 15 Schønning (2011) s. 482 Rognstad (2009) s. 337, Blomqvist (1987) s. 160-161, Weincke (1976) s. 112 Ot.prp.nr.26 (1959-1960) s. 66-67, Blomqvist (1987) s. 147, Gundersen (2008) s. 304 Torvund (2013) s. 165, Schovsbo (2013) s. 132 Weincke (1976) s. 54 8

midler. 16 Verket må også gjøres kjent for en ubestemt krets av mennesker utenfor det private området, det vil si utenfor kretsen av erververens nære venner og familie. 17 Om det skjer innenfor det private området vil ikke dette omfattes av allmenheten, som betyr at man må bruke lånereglene i lovens kapittel 2, som er unntaket fra eneretten til tilgjengeliggjøring for allmenheten. De økonomiske rettighetene kan overdras helt eller delvis. De kan overdras kvalitativt, kvantitativt, tidsmessig og geografisk. 18 Det betyr at retten til verket kan deles inn i ulike størrelser, og kan begrenses til tid og sted. Rettighetene kan også overdras på ulike plattformer, som for eksempel ved bruk av internett. Utgangspunktet i norsk rett er at man kan overdra opphavsrett med grunnlag i avtalefriheten, 19 det vil si at det foreligger en vid adgang til å overdra opphavsrettigheter. Det er opphavsmannen som bestemmer hvem han skal inngå avtale med, hvilke deler av verket som skal overdras og på hvilke vilkår. 20 I dag er det den delvise rettighetsoverdragelsen som er den vanligste overdragelsesmåten opphavsmannen benytter seg av. 21 Med delvis rettighetsoverdragelse menes det overdragelse av begrensede rettigheter, det vil si at man begrenser omfanget av de rettighetene man overdrar til bruk av verket. Grunnen til at opphavsmannen bruker denne overdragelsesmåten er ønsket om å utnytte verket på en fullstendig måte. Ofte kan ikke én rettighetserverver benytte seg av alle mulighetene ved verket fullt ut, og opphavsmannen kan dermed risikere å overdra rettigheter til verket som ikke vil bli benyttet. Opphavsmannen kan også foreta totaloverdragelse av verket med de begrensningene som følger av 3. 22 Det vil si at alle de økonomiske rettighetene ved verket blir over- 16 17 18 19 20 21 22 Weincke (1976) s. 55 Wikipedia (2016) Schønning (2011) s. 510, Rosén (1998) s. 96-97, Wagle (1997) s. 229, Ot.prp.nr.26 (1959-1960) s. 67, Lund (1961) s. 193, Schovsbo (2013) s. 610 Stray (1989) s. 167, Schovsbo (2001) s. 257, Bernitz (2013) s. 407 Graasvold (2006) s. 110-111, Weincke (1976) s. 24 Weincke (1976) s. 104, Rosén (1998) s. 107, Schønning (2009) s. 110 Schovsbo (2001) s. 286, Schovsbo (2013) s. 132 9

dratt til erververen. For at det skal foreligge en totaloverdragelse av verket må dette uttrykkelig komme frem av avtalen mellom opphavsmannen og erververen. En grundigere gjennomgang av totale overdragelser blir gjort i kapittel 4. De ideelle rettighetene vil kort nevnes, ettersom det en viktig del av opphavsretten, selv om det ikke vil bli adressert ytterligere i oppgaven. De ideelle rettighetene finner man i 3, og her er ikke formålet å sikre seg en økonomisk utnyttelse. 23 Rettighetene deles inn i navneretten og respektretten, etter første og andre ledd. Navneretten går ut på at opphavsmannen skal bli navngitt ved eksemplarfremstilling, eller ved tilgjengeliggjøring av verket til allmenheten slik som god skikk tilsier. Respektretten betyr at verket skal respekteres på en slik måte at det ikke blir krenket om det endres, eller gjøres tilgjengelig for allmenheten. 24 Med andre ord skal reglene i 3 beskytte opphavsmannens personlige interesser. De ideelle rettighetene beholder opphavsmannen selv ved overdragelse av opphavsrettigheter. Grunnen til dette er at verket som oftest er av personlig karakter. 25 Det er kun i enkelte tilfeller slike rettigheter kan overdras i begrenset grad, avgrenset efter art og omfang, jf. 3 tredje ledd. 26 Et typisk tilfelle vil være når opphavsmannen tillater rettighetserververen å gjøre endringer i verket for å tilpasse verket overdragelsens formål. Et eksempel er der opphavsmannen tillater en filmskaper å gjøre endringer i manus for at filmen skal få en bedre flyt. 27 Opphavsmannen kan også overdra retten til fremtidige verk. 28 Dette gjelder da overgang av rettigheter til verk som ikke eksisterte på avtaletidspunktet. 29 Dette gjelder typisk bestilling av et type verk, som for eksempel når en kunstner lager et maleri på bestilling fra kjøper. Når man overdrar rettighetene til et verk, overdrar man ikke selve opphavsretten til verket. Opphavsmannen beholder opphavsretten, men erververen får retten til å benyt- 23 24 25 26 27 28 29 Weincke (1976) s. 59 Wikipedia (2016) Wagle (1997) s. 227 Weincke (1976) s. 106, Wagle (1997) s. 228 Weincke (1976) s. 106 Shønning (2009) s. 112 Schønning (2011) s. 483, Koktvedtgaard (2005) s. 422, Rosén (1998) s. 102 10

te seg av eksemplaret av verket. 30 Det vil si at erververen av verket ikke kan endre verket eller lage kopier av det. Det samme gjelder ved overdragelser av originaleksemplar av verket, jf. 39 andre ledd. 31 Det kreves heller ingen formkrav ved overdragelse av opphavsrett, som betyr at avtaler kan inngås både skriftlig, muntlig og stilltiende. 32 Skriftlige avtaler er den formen som er å foretrekke, ettersom det er lettere å vise til hva partene har avtalt. Ved overdragelse av opphavsrettigheter skiller ikke loven mellom overdragelser og lisenser. Med overdragelser menes det eneretten til råderett ved verket, men med lisenser menes det tillatelse, altså bruksrettigheter. Lisenser kan deles inn i enkle og eksklusive lisenser. 33 En enkel lisens innebærer en rett til å bruke verket på en bestemt måte som ikke ekskluderer andres bruk av verket, 34 som for eksempel ved at opphavsmannen gir en avis rett til å publisere artikkelen hans. En eksklusiv lisens er en enerett for erververen til bruk av verket, som for eksempel at opphavsmannen gir et forlag en enerett til å utgi boken for han. 35 Eksklusive lisenser kan være begrenset til et geografisk område, slik at andre innenfor dette området ikke kan gjøre verket tilgjengelig for allmenheten. 30 31 32 33 34 35 Weincke (1976) s. 105 Ot.prp.nr.26 (1959-1960) s. 66. Wagle (1997) s. 230, Schovsbo (2001) s. 257, Torvund (2013) s. 169 Rosenmeier (2014) s. 81 Rognstad (2009) s. 339 Graasvold (2006) s.111, Rognstad (2009) s. 339, Torvund (2013) s. 165 11

3 Spesialitetsprinsippet 3.1 Spesialitetsprinsippets bakgrunn 3.1.1 Historikk 3.1.1.1 Norsk rett Spesialitetsprinsippet ble først lovregulert i lov om opphavsrett til åndsverk av 6. juni 1930 nr. 17 i 13 tredje ledd. 36 Prinsippets ordlyd omfattet kun tilgjengeliggjøring for allmenheten, men bestemmelsen ble likevel ansett for å også gjelde eksemplarfremstillingsretten. 37 Spesialitetsprinsippet ble videreført til ny lov om opphavsrett til åndsverk av 12. mai 1961 nr. 2, og kom til uttrykk i 25 annet punktum. Den nye loven var et resultat av et samarbeid mellom de nordiske landene, som betyr at innholdet i prinsippet skulle være det samme. 38 Det vil si at lovens ordlyd i de nordiske landene skulle være svært like. I forarbeidene til loven av 1961 var spørsmålet om man skulle utelate 13 tredje ledd i dagjeldende lov i den nye loven, ettersom regelen ble ansett for å gi uttrykk for det selvsagte. 39 Prinsippet ble allikevel videreført i ny lov. Grunnen til dette var at departementet anså det som uheldig å ikke inkludere bestemmelsen i den nye loven, siden det forelå vaklende terminologi. På bakgrunn av dette ville det være praktisk å kunne henvise til en positiv regel som er lovregulert. 40 Loven ble endret i 1995, og prinsippet ble flyttet til 39a. Her ble ordlyden i bestemmelsen endret for å også omfatte eksemplarfremstillingsretten. Selv om ordlyden ble endret, var innholdet i prinsippet ment å være det samme. 41 I dag finner man spe- 36 37 38 39 40 41 Gundersen (2008) s. 295 Blomqvist (1987) s. 163, Weincke (1976) s. 105, Rosén (1998) s. 109, Gundersen (2008) s. 295 Rosén (1998) s. 41 Ot.prp.nr.26 (1959-1960) s. 66, Koktvedgaard (2005) s. 422. Ot.prp.nr.26 (1959-1960) s. 67 Ot.prp.nr.15 (1994-1995) s. 156 12

sialitetsprinsippet i åndsverkloven 39a. Ordlyden i bestemmelsen er nesten lik den vi fikk i 13 tredje ledd i loven av 1930. 42 Innholdet i dagens ordlyd er ment å være lik som dagjeldende 13 tredje ledd, og rettstilstanden på området har nesten ikke forandret seg. 43 3.1.1.2. Dansk rett Spesialitetsprinsippet var først gjeldende i dansk rett som et ulovfestet prinsipp. Prinsippet ble først lovfestet i forfatter- og kunstnerrettsloven av 1902 i 9 andre ledd. Senere kom prinsippet inn i lovens 27 tredje ledd for å omfatte kunstneriske verk. Innholdet i prinsippet skulle her være det samme som for forfattere og kunstnere. 44 Danmark har i dag lovfestet spesialitetsprinsippet i lov om ophavsret til litterære kunstneriske værker av 14. juni 1995 nr. 395 i 53 tredje ledd. 45 I dansk rett har spesialitetsprinsippet mye av det samme innholdet som i norsk rett. Men i motsetning til norsk rett deler dansk rett prinsippet inn i to deler: specialitetsgrundsætningen og specialitetsprincippet. 46 Spesialitetsgrunnsetningen er den regelen som uttrykkelig fremkommer av bestemmelsens ordlyd. Det vil si at erververen av opphavsrettighetene kun får overdratt rett til åndsverket slik det kommer til uttrykk i avtalen. 47 Spesialitetsprinsippet er den ulovfestede regelen som gir uttrykk for at uklare avtaler skal tolkes restriktivt i opphavsmannens favør. 48 3.1.1.3 Svensk rett Den svenske opphavsrettsloven av 1919 ble endret i 1931, og spesialitetsprinsippet ble da lovfestet i 17a. I lagen om upphovsrätt till litterära och konstnärliga verk av 42 43 44 45 46 47 48 Gundersen (2008) s. 295 Blomqvist (1987) s. 148, Gundersen (2008) s. 296 Blomqvist (1987) s. 148, 149 Nordell (2008) s. 314, Rosenmeier (2014) s. 82, Schovsbo (2013) s. 613 Rognstad (2009) s. 345, Nordell (2008) s. 314, Gundersen (2008) s. 43 Rosenmeier (2014) s. 82, Schønning (2009) s. 113 Blomqvist (1987) s. 168, 169, Schønning (2009) s. 113 13

1960 ble spesialitetsprinsippet fjernet. 49 Bakgrunnen til dette var at bestemmelsen ble ansett som en selvfølgelighet. 50 I dag har ikke svensk rett lovfestet spesialitetsprinsippet, og prinsippet eksisterer derfor som en ulovfestet regel. Den ulovfestede regelen bygger på rettspraksis og juridisk teori. 51 Men til tross for at spesialitetsprinsippet er ulovfestet, skal innholdet i prinsippet samsvare med norsk og dansk rett. 52 Svensk rett har i likhet med dansk rett delt spesialitetsprinsippet inn i to deler: specialitetsgrundsatsen og specialitetsprincipen. 53 Specialitetsgrundsatsen går ut på at erververen av opphavsrettighetene ikke får en større rett enn hva som er avtalt mellom partene, og specialitetsprincipen går ut på at uklare avtaler tolkes restriktivt i opphavsmannens favør. 54 Våren 2008 konstaterte den svenske regjeringen behovet for å modernisere lovens kapittel 3 om opphavsrettens overgang. 55 I forarbeidene til ny opphavsrettslov ville man lovfeste spesialitetsprinsippet i lovens kapittel 5 i 27, 56 jf. SOU 2010:24. 57 3.1.2 Spesialitetsprinsippets formål Spesialitetsprinsippet går ut på at dersom det foreligger en uklar avtale ved rettighetsoverdragelse, vil erverv som ikke fremkommer av avtalens ordlyd ikke være omfattet av overdragelsen. Prinsippet kom inn som en regel i loven for å verne om opphavsmannen ved rettighetsoverdragelser. Fra tidligere av var ofte opphavsmannen den svakere avtalepart, og stod overfor mektige forretningsmenn. 58 Prinsippet skulle fung- 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 Blomqvist (1987) s. 151, Nordell (2008) s. 315, Gundersen (2008) s. 290 Rosén (1998) s. 110 SOU 2010:24 s. 103 Schovsbo (2001) s. 258, Gundersen (2008) s. 290 SOU 2010:24 s. 93, Bernitz (2013) s. 409 SOU 2010:24 s. 103 Nordell (2008) s. 332 SOU 2011:32 s. 42, SOU 2010:24 s. 307 SOU 2010:24 s. 102 Stray (1989) s. 169, Gundersen (2008) s. 299 14

ere som en beskyttelsesregel, 59 som medførte en sikkerhet for opphavsrettighetene. 60 Nedenfor redegjøres det for flere hensyn som underbygger prinsippets formål om å verne om opphavsmannen. 3.1.2.1 Opphavsmannen som den svakere part i kontraktsforholdet Formålet bak spesialitetsprinsippet er å beskytte opphavsmannen mot erververen av opphavsrettighetene, 61 som er den presumptivt sterke part. Hensynet rundt regelen strekker seg tilbake til loven av 1930, der man skulle beskytte opphavsmenn mot mektige forretningsmenn. Tanken er at opphavsmannen som oftest er den svakere part, 62 ettersom erververen av rettighetene ofte er en profesjonell aktør. 63 Profesjonelle aktører inngår ofte mange like avtaler, og sitter vanligvis på større kompetanse i forhold til utforming av klare formuleringer i en avtale, sammenlignet med erververen. For å utjevne ubalansen mellom avtalepartene, 64 tilsier spesialitetsprinsippet at det skal verne om den svakere part, da antatt å være opphavsmannen. Verdt å nevne er at det har skjedd en stor utvikling på opphavsrettens område. Tidligere var det ofte opphavsmannen som var den svakere part, men på grunn av samfunnsutviklingen de siste årene, er det i dag ikke alltid slik at opphavsmannen er den svakere part. 65 Tidligere stod nesten alltid opphavsmannen alene i kontraktsforholdet med erververen, som ofte gjorde han til den svake parten i avtaleforholdet. I dag blir flere opphavsmenn representert av organisasjoner som skal ivareta opphavsmennenes rettigheter. Rettighetsorganisasjoner hjelper opphavsmannen med å sikre at avtalene inngås på rimelige vilkår. Dette skulle tilsi at ubalansen mellom avtalepartene blir mer jevnet ut. Likevel kan det tenkes at erververen fortsatt er den sterke part, men opphavsman- 59 60 61 62 63 64 65 Schovsbo (2001) s. 259, Gundersen (2008) s. 299, Graasvold (2006) s. 110 Blomqvist (1987) s. 191. Rognstad (2009) s. 345, Gundersen (2008) s. 299 Weincke (1976) s. 106 Nordell (2008) s. 310, Gundersen (2008) s. 300 Gundersen (2008) s. 299 Rognstad (2009) s. 345 15

nen stiller sterkere i slike situasjoner der han får hjelp av organisasjoner, enn om han hadde vært uten hjelp. 66 Motsetningsvis kan det tenkes at opphavsmannen ikke er representert av en rettighetsorganisasjon, men at han likevel er den avtaleparten som er nærmest til å bestemme over verket. Dette gjelder typisk i avtaler ved overdragelse av datamaskinprogramvare, der opphavsmannen har spesialkompetanse og erververen av rettighetene ikke har like mye kunnskap om verket. I disse situasjonene gjør ikke hensynet om å beskytte opphavsmannen seg like gjeldende, som i situasjoner der opphavsmannen er den klart svakere part. Her vil kunnskapsnivået ikke være så ulikt, som medfører at balansen mellom partene er jevnet ut. Som nevnt i kapittel 1.3 vil oppgaven, grunnet omfangsbegrensinger, ta utgangspunkt i at opphavsmannen er den svakere part, men det er interessant å vite at det finnes tilfeller der opphavsmannen kan være den sterkere part. 3.1.2.2 Det personlige hensynet Hensynet til tilknytningen mellom opphavsmannen og verket, gjør seg sterkt gjeldende som formål bak spesialitetsprinsippet. 67 Opphavsmannen er den som har skapt verket, og verket gir uttrykk for hans individuellskapende innsats. Verket er et resultat av opphavsmannens kunstneriske evner og følelser, 68 og opphavsmannen er følgelig den som skal få æren for det han har frembrakt. Ettersom det er en tilknytning mellom opphavsmannen og verket, tilsier dette at opphavsmannen har rett til å bestemme i hvilken grad rettighetene ved verket skal gå over til erververen ved avtale. Hensynet tilsier også at opphavsmannen har rett til å vite om enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring av verket for allmenheten. Ved å ha kontroll over hvordan verket blir benyttet, er det lettere å holde kontroll på at respekten rundt verket opprettholdes. 69 66 67 68 69 Graasvold (2006) s. 112 Rognstad (2009) s. 345 Gundersen (2008) s. 301 Knoph (1936) s. 7 16

3.1.2.3 Det økonomiske hensynet Det økonomiske hensynet bak spesialitetsprinsippet er at opphavsmannen som er skaper av et åndsverk etter 1, skal få betalt for den individuellskapende innsats han utfører. 70 Grunnen til dette er for det første at dette ofte er den eneste jobben opphavsmannen har, og vil derfor trolig trenge vederlag for arbeidet for å kunne forsørge seg selv og familie. Det er ansett som rimelig at han skal få vederlag for det arbeidet han har utført. Vederlaget fungerer i tillegg som et incentiv til at opphavsmannen vil fortsette åndsverkproduksjonen ytterligere. Dersom opphavsmannen får betalt for arbeidet han gjør, har han noe å fortsette å bygge produksjonen av åndsverk på, som kan oppmuntre til flere nyskapelser. Her kan for eksempel opphavsmannen tillate seg å fortsette å skrive bøker, ettersom han kan leve av det om vederlaget er godt nok. Det kan både være skjønnlitteratur eller faglitteratur, da begge deler er med på å holde samfunnsutviklingen oppe. Det økonomiske hensynet overlapper med det samfunnsmessige hensynet. 71 3.1.2.4 Det samfunnsmessige hensynet Når opphavsmannen skaper et nytt åndsverk tilfører han, i tillegg til egen økonomisk gevinst, samfunnet et nytt åndsverk. Opphavsmannen er på denne måten med på å opprettholde det kulturelle samfunnet. 72 Opphavsmannen er med på å holde samfunnsproduksjonen oppe, noe det er allmenn enighet om at han skal belønnes for. 73 Dette har en samfunnsmessig nyttefunksjon ved at man stimulerer til merproduksjon av åndsverk. 74 For eksempel vil en opphavsmann, som har fått gitt ut boken sin ved hjelp av et forlag, senere kunne gi en annen rettighetserverver muligheten til å filmatisere boken. På denne måten legger man til rette for merproduksjon av det kulturelle samfunnsliv, og på den måten opprettholder samfunnsutviklingen. 75 Jo flere åndsverk, 70 71 72 73 74 75 Knoph (1936) s. 4, Weincke (1976) s. 25, Gundersen (2008) s. 290 Koktvedgaard (2005) s. 99, Weincke (1976) s. 25 Gundersen (2008) s. 302 Knoph (1936) s. 4 Weincke (1976) s. 25 Blomqvist (1987) s. 191, Koktvedgaard (2005) s. 99 17

desto større økning i den kulturelle kapitalen. Samfunnet er avhengig av at opphavsmannen er med på å holde samfunnsutviklingen i gang. 76 3.1.2.5 Hensynet til omfattende kontrakter Hensynet til omfattende kontrakter er også et viktig formål bak spesialitetsprinsippet. Opphavsmannen kan dele opp rettighetene og utnyttelsesmulighetene ved verket i de delene han selv ønsker, som betyr at han kan overdra disse delene til forskjellige rettighetserververe i ulike størrelser. Ofte inngår opphavsmannen omfattende kontrakter med erververen der han overdrar store deler av rettighetene til verket. Dette kan gjøre det vanskelig å holde orden på hvilke rettigheter som til slutt er overdratt til erververen. Det er derfor viktig å kunne henvise til en klar og tydelig avtale, 77 jf. bestemt måte eller ved bestemte midler. 3.2 Innholdet i spesialitetsprinsippet 3.2.1 Innledning Spesialitetsprinsippet finner man i åndsverkloven 39a, og kommer til anvendelse på avtaler om overdragelse av opphavsrettigheter. Prinsippet gir uttrykk for at erververen kun erverver de rettighetene som følger av avtalen. Det vil si at rettighetserververen får rett til å råde over rettighetene eller utnyttelsesmåtene på bestemt måte eller ved bestemte midler slik det kommer frem av avtalen. Erververen får ikke rett til å råde over verket utover dette. 78 Utgangspunktet for å fastsette innholdet i en avtale om overdragelse av opphavsrettigheter, er ved bruk av alminnelige avtalerettslige tolkningsregler. 79 Dersom man, ved bruk av alminnelige avtalerettslige tolkningsregler, ikke kommer frem til hva som 76 77 78 79 Weincke (1976) s. 25 Koktvedgaard (2005) s. 421 Weincke (1976) s. 105, Rosén (1998) s. 107, Torvund (2013) s. 166-167 Rognstad (2009) s. 343, Koktvedgaard (2005) s. 419, Wagle (1997) s. 232, SOU 2010:24 s. 93, Bernitz (2013) s. 408, Schovsbo (2013) s. 613 18

er avtalt mellom partene, kan man benytte seg av spesialitetsprinsippet, se kapittel 3.2.3. Spesialitetsprinsippet er en generell tolkningsregel for overdragelser av opphavsrettigheter. 80 3.2.2 Spesialitetsprinsippets anvendelsesområde Spesialitetsprinsippet har et svært snevert anvendelsesområde. 81 I følge ordlyden i 39a omfatter bestemmelsen overdragelse av opphavsrettigheter i den utstrekning ervervet uttrykkelig kommer frem av avtalen. 82 Dersom erververen senere skal få en videre rett til å råde over åndsverket, må partene inngå en ny avtale om de nye rettighetene eller utnyttelsesmulighetene. 83 Et eksempel er om erververen har fått overdratt rettighetene til å utgi en bok, og senere vil ha rettighetene til å filmatisere boken. Dersom partene inngår en ny avtale om rettighetene til å filmatisere boken, kalles det sekundærrettigheter. 84 Tanken bak dette er at det kun er de rettighetene som fremgår av avtalen som erververen har krav på. 85 Bestemmelsens ordlyd gir uttrykk for å omfatte avtaler om overgang av begrensede rettigheter, 86 jf. rett til å bruke verket på en bestemt måte eller ved bestemte midler. Etter en naturlig språklig forståelse av å bruke verket menes det at erververen får en rett til å bruke verket i den utstrekningen som er avtalt mellom partene. Dette gjelder for både eksemplarfremstillingsretten og tilgjengeliggjøring for allmenheten. 87 Erververen får en rett til å bruke verket på bestemt måte eller ved bestemte midler. Dette gjelder for eksempel bruk av rettigheter til en bok, der erververen får en rett til bruk av verket ved å fremstille eksemplarer av det, typisk ved å utgi en bok. Spesialitetsprinsippet kommer til anvendelse på tilfeller der man skal bruke verket på en aktiv måte, og de tilfellene der ervervet ikke er knyttet til en bestemt bruk blir da holdt 80 81 82 83 84 85 86 87 Rognstad (2009) s. 343 Blomqvist (1987) s. 164, 168, Schovsbo (2001) s. 260, Gundersen (2008) s. 290 Torvund (2013) s. 167, Gundersen (2008) s. 43 Torvund (2013) s. 167 Graasvold (2006) s. 46, Blomqvist (1987) s. 180 Nordell (2008) s. 314, Schønning (2011) s. 511 Gundersen (2008) s. 304, Blomqvist (1987) s. 164 Ot.prp.nr.15 (1994-1995) s. 156 19

utenfor. For eksempel tar ikke bestemmelsen sikte på de tilfeller der erververen kjøper et maleri som skal henges på veggen hjemme. Videre med bestemt måte menes det at ved overdragelsen av opphavsrettighetene skal erververen ha fått en konkret rett til bruk av verket. Med andre ord spesifiserer man på hvilken måte erververen skal kunne utnytte seg av verket, som for eksempel at man inngår en avtale med et forlag om å utgi en bok der det skal fremstilles hundre eksemplarer av boken. Her spesifiserer man på hvilken måte man skal bruke retten til verket. Erververen har da en rett til bruk av boken ved å utgi hundre eksemplarer av det, og har ingen rett til verket utover dette. Dersom man skal bruke verket ved bestemte midler betyr det at man bruker verket ved hjelp av de midlene som kommer frem av avtalens ordlyd. Det kan for eksempel være at man overdrar retten til å kunne utgi en bok som en elektronisk bok. Det er kun på den måten og ved de midlene verket ble overdratt i avtalen, som da er gått over til erververen. 88 Ordlyden i 39a skulle tilsi at slike avtaler om overdragelse av opphavsrettigheter som oftest er klare og tydelige. Utgangspunktet om at spesialitetsprinsippet kun skal komme til anvendelse på begrensede overdragelser med klart utformede rettigheter, tilsier at bestemmelsen heller i retning av å være overflødig og unødvendig, og at klare avtaler ikke har behov for en slik bestemmelse. For at bestemmelsen skal ha et reelt innhold, må prinsippet tillegges en videre betydning. 89 Den danske forfatteren Blomqvist 90 deler de begrensede rettighetene i den danske spesialitetsgrunnsetningen inn i statiske og dynamiske situasjoner. Med den statiske situasjonen mener han forholdene som ligger til grunn ved avtaleinngåelsen. Det er de forholdene rundt avtaletidspunktet partene burde vite om. Partene burde vite om alle rettigheter og utnyttelsesmuligheter som er tilknyttet verket, og som kan omfattes 88 89 90 Gundersen (2008) s. 43 Nordell (2008) s. 316, Blomqvist (1987) s. 168-169, Rognstad (2009) s. 344, Gundersen (2008) s. 43, 289 Blomqvist, Overdragelse af ophavsrettigheder 1987 20

av avtalen. 91 For eksempel kan ikke en part i dag få støtte for at han ikke forstod at avisartikkelen hans ville bli lagt ut på internett dersom avisen både finnes i papirutgave og som nettavis. Avtaleinngåelse om publisering av avisartikler i dag vil også omfatte publisering på internett. Etter ordlyden i 39a omfatter spesialitetsgrunnsetningen kun de begrensede rettighetene i den statiske situasjonen, som betyr at de ubegrensede rettighetene ligger utenfor grunnsetningens anvendelsesområdet. 92 Spesialitetsgrunnsetningen kommer ikke til anvendelse på totale overdragelser, og det samme gjelder for de ubegrensede overdragelser ved enkelte rettigheter. 93 Dette ligger utenfor bestemmelsens ordlyd, som betyr at bestemmelsen mister sin funksjon på slike tilfeller. Blomqvist mener at justeringer ved slike overdragelser ikke kan utelukkes av loven, men at man må finne andre steder enn hos spesialitetsgrunnsetningen å hjemle det. 94 Med den dynamiske situasjonen mener Blomqvist at samfunnet stadig er under utvikling, og med tiden kan det tilkomme verket nye rettigheter eller utnyttelsesmuligheter som ikke forelå på avtaletidspunktet. Dette er nye rettigheter som tilkommer verket, som man ikke kunne forutse ved avtaleinngåelsen. 95 Ofte kommer det nye rettigheter ved endring i loven, og en av partene får da bedre rettigheter enn hva man kunne ha forutsett. Dette er forhold som ikke var hensyntatt ved avtaleinngåelsen. Videre kan det også komme nye utnyttelsesmuligheter, som for eksempel datateknologi som førte til at internett ble svært utbredt. Da gikk man fra å utgi avisartikler i papirutgave til å publisere avisartikler i elektronisk form på internett. 96 Ellers i dag ser man en utvikling når det gjelder applikasjoner, på både mobil og TV. Ettersom de nye rettighetene og utnyttelsesmulighetene ikke forelå på avtaletidspunktet, heller dette mot at partene ikke hadde ment å omfatte den retten ved verket ved overdragelsen. 97 91 92 93 94 95 96 97 Blomqvist (1987) s. 164 Gundersen (2008) s. 43 Gundersen (2008) s. 304 Blomqvist (1987) s. 165 Graasvold (2006) s. 47, 111, Torvund (2013) s. 167 Schønning (2009) s. 113 21

Det var ikke en del av partenes intensjoner. 98 Derfor skal man tolke de nye rettighetene eller utnyttelsesmulighetene, for å se hvilken av partene denne retten skal tilfalle. 99 Dersom den nye retten er omfattet av avtalen, tilfaller retten den parten som skulle tilsi å ha retten. Hvis ikke avtalen omfatter den nye retten ved åndsverket, tilfaller retten opphavsmannen. 100 Overdragelse av opphavsrettigheter kan settes til side etter avtalelovens 36, 101 dersom utfallet skulle være urimelig. 102 Utover ordlyden i 39a antas det å foreligge en utvidende tolkning av regelen, 103 som kommer til anvendelse på uklare avtaler om overdragelse av opphavsrettigheter. 104 Med uklare avtaler menes det at det foreligger usikkerhet om hvilke rettigheter som er overdratt til erververen. Med andre ord menes det at avtalen er mangelfull. Denne utvidende tolkningen gir bestemmelsen et videre anvendelsesområde, som er i samsvar med lovgivers intensjon bak regelen. Det vil si at prinsippet omfatter uklare avtaler der opphavsmannen i større grad har behov for beskyttelse mot sterke aktører. Uklare avtaler skal fortolkes restriktivt eller innskrenkende i opphavsmannens favør. 105 Tanken bak dette er at erververen av opphavsrettighetene som oftest er den sterke part, og har da større mulighet til å inngå tydelige avtaler og ivareta sine interesser. Avtalen tolkes dermed mot den part som burde ha uttalt seg klarere. Her overlapper spesialitetsprinsippet med uklarhetsregelen, 106 som vil bli adressert i kapittel 3.2.3. 3.2.3 Spesialitetsprinsippet i praksis Spesialitetsprinsippet har utviklet seg til å bli et alminnelig tolkningsprinsipp 107 på opphavsrettens område med støtte i rettspraksis. 108 Ettersom vi har lite rettskildemate- 98 99 100 101 102 103 104 105 106 107 108 Blomqvist (1987) s. 166 Koktvedgaard (2005) s. 98, Schønning (2011) s. 484, Knoph (1936) s. 137 Blomqvist (1987) s. 167 Rosenmeier (2014) s. 84, Bernitz (2013) s. 410, Schovsbo (2013) s. 614 Schønning (2011) s. 484, Blomqvist (1987) s. 165, Wagle (1997) s. 231 Gundersen (2008) s. 43 Schovsbo (2001) s. 286 Blomqvist (1987) s. 147, 171-172, Schovsbo (2001) s. 259, SOU 2010:24 s. 94, Bernitz (2013) s. 409 Rognstad (2009) s. 345. Rognstad (2009) s. 343 Blomqvist (1987) s. 170. 22

riale på området, blir de rettskildene vi har av stor betydning. I Rt. 2001 s. 872 var det en tvist mellom Posten og Løkke-Sørensen om eiendomsrett til prøvetrykk av frimerker. Spørsmålet i saken var hvem av partene som eide graveringsarbeidet av frimerkene før de var godkjent til prøvetrykk. Høyesterett kom frem til at prøvetrykkene av frimerkene som var basert på en muntlig avtale tilhørte Løkke-Sørensen. Høyesterett baserte sin dom på spesialitetsprinsippet, og uttalte at det er kun det som følger direkte av avtalen som erververen har krav på ved rettighetsoverdragelse, og at de resterende rettigheter tilfaller opphavsmannen. Videre uttalte Høyesterett at uklare avtaler tolkes restriktivt i opphavsmannens favør. 109 Uttalelsen gir uttrykk for den utvidende tolkningen av spesialitetsprinsippet. Her ser man at Høyesterett er enig i bruk av den utvidende tolkningen av prinsippet, som er nødvendig for at bestemmelsen skal få den betydning den var tiltenkt. Likevel kan man stille seg kritisk til Høyesteretts anvendelse av prinsippet i dommen, ettersom spesialitetsprinsippet ble anvendt på eiendomsrett til eksemplar og ikke til selve overdragelsen av opphavsrettigheten. Selv om Høyesterett anvender spesialitetsprinsippet på eiendomsrett til eksemplar, 110 er den generelle uttalelsen om spesialitetsprinsippet så velformulert at man tillater seg også å bruke den ved overdragelse av opphavsrettigheter. Videre i lagmannsrettsdommen RG 2006 s. 760, hadde Dagens Næringsliv inngått en avtale med en frilansjournalist om å publisere hans artikler i avisens papirutgave. Dagens næringsliv publiserte senere artiklene også på internett. Spørsmålet til Høyesterett var om publiseringen av artiklene kun gjaldt publisering i papirutgaven, eller om det også omfattet publisering i elektronisk form på internett. Høyesterett kom frem til ved tolkning av avtalen ved hjelp av spesialitetsprinsippet at det kun var publisering av artiklene i papirutgaven som var omfattet av avtalen. Grunnen til dette var at enhver ny utnyttelsesmåte må opphavsmannen ha samtykket til. I dette tilfellet hadde opphavsmannen kun gitt samtykke til publisering i papirutgaven, og derfor var publisering av artikkelen på internett en ny utnyttelsesmulighet. Her uttalte Høyesterett at Dagens Næringsliv var den profesjonelle aktør, og hadde størst forutsetning for å få til en klar avtale. Videre henviser Høyesterett til Løkke-Sørensen-dommen, og uttalte at det er kun de rettighetene til åndsverket som følger direkte av avtalen som erververen 109 110 Rt. 2001 s. 872 s. 879. Gundersen (2008) s. 291 23

har krav på, og at de resterende rettigheter tilfaller opphavsmannen. 111 Det er viktig å være oppmerksom på at en lagmannsrettsdom ikke har like høy rettskildeverdi som en Høyesterettsdom. Likevel får lagmannsrettsdommen høy rettskildeverdi da den støtter opp under innholdet i en lignende sak av Høyesterett. Dette forsterker regelens innhold ved at uttalelser fra Høyesterett blir gjengitt i senere avgjørelser. Motsetningsvis har vi en Høyesterettsdom som kom frem til at spesialitetsprinsippet ikke kunne anvendes. I Rt. 2006 s. 752 bygde tvisten på spørsmålet om hvorvidt NRK hadde rett til å bruke logoen til Jul i Blåfjell i reklame for salg av deres spin off - produkter. Spørsmålet til Høyesterett var om logoen på spin off -produktene tilfalt NRK sin virksomhet, eller om dette var en krenkelse av opphavsmannens enerett. Høyesterett kom frem til at det var lovlig bruk av logoen, ettersom det var i sammenheng med NRK sin virksomhet. Siden avtalen mellom partene var klar på dette punktet, forelå det ingen uklarhet ved avtalen. På dette grunnlaget unnlot Høyesterett å anvende spesialitetsprinsippet. 112 Spesialitetsprinsippet kommer altså kun til anvendelse ved uklare og mangelfulle avtaler. Høyesterett har vært tilbakeholden med å anvende spesialitetsprinsippet. 113 Det er sjeldent vi ser at prinsippet blir brukt, og at det er den del av domsbegrunnelsen. Likevel er det klart at uklare avtaler skal tolkes restriktivt i opphavsmannens favør. 114 Slik tolkning av prinsippet ser vi i dommene ovenfor. Grunnen til at prinsippet sjeldent blir brukt er at Høyesterett har en tendens til å ta utgangspunkt i alminnelig avtalerettslige tolkningsregler. Første gang prinsippet ble brukt av Høyesterett var i Løkke-Sørensen-dommen. Her var uttalelsene om prinsippet korte og upresise. Når Høyesterett først anvender prinsippet er de tilbakeholdne med uttalelser og formuleringer av prinsippet. Uttalelsene er ofte vage og uklare. I Rt. 2006 s. 752 ble det konstatert at avtalen var klar, og at man derfor ikke kunne anvende spesialitetsprinsippet på denne avtalen. Høyesterett var raske med å konstatere at her ville man ikke kunne anvende prinsippet. En dom der spesialitetsprinsippet ikke ble nevnt i det hele tatt er Rt. 1999 111 112 113 114 RG 2006 s. 760 Rt. 2006 s. 752 avsnitt 62. Gundersen (2008) s. 290 Blomqvist (1987) s. 170 24

s. 1320. Tvisten i saken var at et forlag hadde fått oversatt en bok, som de senere brukte som en del av deres markedsføringen for Den Norske Bokklubben AS. Bruk av boken til markedsføring var ikke en del av avtalen som var gjort med oversetteren. Spørsmålet i saken var om oversetteren hadde krav på tilleggshonorar, ettersom forlaget hadde gått utenfor den retten som fremkom av avtalen. 115 Høyesterett tolket avtalen om overdragelsen av opphavsrettighetene ved hjelp av alminnelige avtalerettslige tolkningsregler, herunder den objektive tolkningsregel. Her kom Høyesterett ikke inn på spesialitetsprinsippet, og den ble ikke engang nevnt. I dette tilfellet var spørsmålet om tolkning av avtalen var innenfor spesialitetsprinsippet kjerneområde. Dette er et eksempel på at Høyesterett er tilbakeholden med bruk av prinsippet. Hvorfor Høyesterett foretrekker å anvende alminnelige avtalerettslige tolkningsregler istedenfor spesialitetsprinsippet, er ikke klart. Spørsmålet som kan stilles er hvor Høyesterett plasserer spesialitetsprinsippet i forhold til alminnelige avtalerettslige tolkningsregler, ettersom de oppfattes som reserverte med å anvende det. Det foreligger ingen konsekvent praksis på hvor spesialitetsprinsippet skal plasseres i normhierarkiet. Ut ifra juridisk teori skal prinsippet komme til anvendelse etter man har prøvd å finne innholdet i avtalen ved hjelp av de alminnelige avtalerettslige tolkningsreglene. 116 Blomqvist mener at man først skal prøve å finne en felles partsforståelse etter de alminnelige avtalerettslige tolkningsreglene, og dersom man da ikke kommer frem til hva som er avtalt skal spesialitetsprinsippet brukes. Han problematiserer at prinsippet enten kan komme inn å supplere den objektive tolkningsregelen, eller at prinsippet skal plasseres nedover i hierarkiet på nivå med uklarhetsregelen eller enda lenger ned sammen med minimumsregelen. Uklarhetsregelen og minimumsregelen anses begge for å være subsidiære og partsnøytrale tolkningsregler. 117 Uklarhetsregelen tolker avtalen i disfavør av den part som burde ha sørget for en klar avtale, mens med minimumsregelen tolker avtalen med utgangspunkt i at man velger det resultatet som er minst inngripende for den part som skal bistå ytelsen. 118 Blomqvist sier videre at spesialitetsgrunnsetningen har samme rang som minimums- 115 116 117 118 Rt. 1999 s. 1320 Rognstad (2009) s. 343 Blomqvist (1987) s. 207, Schovsbo (2001) s. 259 Nordell (2008) s. 309 25

regelen, men at den utvidende tolkningen av spesialitetsprinsippet har samme rang som den objektive tolkningsregelen. 119 Dette skulle tilsi at man finner et kompromiss der man gir prinsippet samme rang som uklarhetsregelen. Det foreligger altså ingen konsekvent praksis på hvor spesialitetsprinsippet skal plasseres i normhierarkiet. I resten av oppgaven legges det til grunn at spesialitetsprinsippet i norsk rett har samme rang som uklarhetsregelen. 120 En oppfatning er at spesialitetsprinsippet kan anses å overlappe uklarhetsregelen, ettersom de begge anses å gå i favør av den svakere part. 121 Begge reglene vil favorisere den svakere part, og tolkes mot den som burde ha uttalt seg klarere. 122 Grunnen til dette er at det er den sterke part som har størst mulighet til å sikre sine interesser og få klarhet i avtalen. 123 Når det gjelder hvilke av reglene som skal anvendes i det aktuelle tilfellet, er det uklart om spesialitetsprinsippet er lex specialis. Ettersom lex specialis betyr at den spesielle regel vil gå foran den alminnelige regel, betyr dette at dersom spesialitetsprinsippet faktisk er lex specialis, burde den gå foran den alminnelige subsidiære uklarhetsregelen. Svaret i teorien er ikke klart. 3.2.4 Sammenfatning Som nevnt ovenfor foreligger det en utvidende tolkning av spesialitetsprinsippets ordlyd i 39a, for å kunne gi bestemmelsen en videre betydning. Denne utvidende tolkningen av spesialitetsprinsippet tolker uklare avtaler i opphavsmannens favør, og oppfyller da lovgivers intensjon med bestemmelsen. For å kunne anvende spesialitetsprinsippet er det først og fremst krav om at det gjelder avtale om overdragelse av opphavsrettigheter. Overdragelsen skal være spesifisert etter lovens ordlyd, bestemt måte eller ved bestemte midler. Neste krav er at det det må foreligge en uklar avtale. Det er kun i de tilfellene der man har prøvd å finne frem til innholdet i avtalen ved hjelp av de alminnelige avtalerettslige tolkningsreglene og man ikke har kommet frem til noe, at spesialitetsprinsippet kommer til anvendelse. Det er i slike tilfeller det er 119 120 121 122 123 Blomqvist (1987) s. 208 Gundersen (2008) s. 306, 307 Rognstad (2009) s. 343 Torvund (2013) s. 169, Bernitz (2013) s. 410 Rognstad (2009) s. 346 26

behov for tolkning og utfylling av avtalen. 124 Med andre ord kommer regelen til anvendelse på uklare avtaler ved begrensede overdragelser, og avtalen skal da tolkes restriktivt i opphavsmannens favør. 125 Spesialitetsprinsippet er en tolkningsregel for å finne ut i hvilken utstrekning rettighetene ved avtalen er overdratt til erververen. Det er på dette området opphavsmannen har behov for beskyttelse, og hensynene på opphavsrettens område gjør seg gjeldende. 126 I dag anses dette prinsippet som en svært praktisk regel for å holde orden på hvilke rettigheter og utnyttelsesmåter ved verket som er overdratt. Ved omfattende avtaler kan det være vanskelig å ha full oversikt. 127 Spesialitetsprinsippet oppfordrer partene til å inngå klare og tydelige avtaler om overdragelse av opphavsrettigheter. Om man klarer å inngå slike avtaler, vil det ikke foreligge noen uklarhet om hvilke rettigheter som er overdratt til erververen. Det er på denne måten bestemmelsen får sin praktiske funksjon. 128 Det betyr at bestemmelsen kan ha en preventiv effekt, ved at erververen ikke tar sjanse ved erverv av verk ved å gjemme seg bak uklar avtale i håp om at en domstol vil kunne gi erververen en større rett enn hva som direkte følger av avtalen. 124 125 126 127 128 Blomqvist (1987) s. 169 Graasvold (2006) s. 47, Schovsbo (2001) s. 262 Se kapittel 3.1.2 Graasvold (2006) s. 111 NIR 2008/s 4 s. 317, Koktvedgaard (2005) s. 98, SOU 2010:24 s. 94, Schovsbo (2013) s. 133 27

4 Avtaler med vide formuleringer av rettighetsoverdragelse 4.1 Innledning De siste årene har man vært vitne til en stor teknologisk utvikling i samsvar med den dynamiske samfunnsutviklingen. Tidligere kunne en rettighetserverver inngå en avtale med en opphavsmann om for eksempel at en avis skulle publisere artiklene hans. Avtalen var da at artiklene skulle publiseres i papirform, ettersom det var den vanlige utnyttelsesmåten på den tiden. I dag er det stadig flere som legger ut innhold på internett, og benytter seg av sosiale medier. For eksempel er det ikke lenger uvanlig at en avisartikkel som publiseres i papirform også legges ut på internett. Denne utnyttelsesformen er nesten blitt en selvfølge i dagens samfunn. Det vil si at når erververen nå skal inngå en ny avtale med opphavsmannen er det lurt å få med alle de rettighetene og utnyttelsesmulighetene ved verket man vil benytte seg av. På grunn av den raske samfunnsutviklingen er det stadig flere avtaler som inngås der man bruker vide formuleringer ved rettighetsoverdragelse, som skal omfatte flere rettigheter og utnyttelsesmuligheter ved verket. Det vil si at avtalen skal omfatte alle rettigheter ved bruk av verket, eller at man får en ubegrenset rett til deler av verket. Avtaler som inneholder vide formuleringer av rettighetsoverdragelse kan være totale overdragelser og ubegrensede overdragelser ved enkelte rettigheter. Begge disse to overdragelsesformene inneholder vide formuleringer av rettigheter eller utnyttelsesmuligheter, som overdras til erververen ved avtale. Hensynene bak overdragelsesformene utgjør stort sett de samme, og grunnen til dette er at de begge overdragelsesformene er vidt formulert overdragelser, og at de ikke viser til en spesifikk utnyttelse av verket. 4.2 Totale overdragelser 4.2.1 Generelt om totale overdragelser 28