Spesialitetsprinsippet som tolkningsmoment ved overdragelse av opphavsrett

Transkript

1 Spesialitetsprinsippet som tolkningsmoment ved overdragelse av opphavsrett Kandidatnummer: 647 Leveringsfrist: Antall ord:

2 Innhold 1 INNLEDNING Tema for avhandlingen Problemstilling Rettskilder og metode Avgrensninger og presiseringer GENERELT OM OVERDRAGELSE AV OPPHAVSRETT Opphavsrettens subjekter Overdragelse av opphavsrettigheter ved avtale et generelt utgangspunkt Nærmere om de økonomiske rettighetene De ideelle rettighetene Skillet mellom overdragelse av rettigheter til åndsverk og overdragelse av eksemplar av åndsverk Adgangen til å endre verket etter overdragelsen SPESIALITETSPRINSIPPET HISTORIKK OG BEGRUNNELSE Den historiske utviklingen av spesialitetsprinsippet Spesialitetsprinsippets begrunnelse SPESIALITETSPRINSIPPETS FORHOLD TIL DEN ALMINNELIGE AVTALETOLKNINGEN SPESIALITETSPRINSIPPETS INNHOLD OG REKKEVIDDE Spesialitetsprinsippets innhold Kan spesialitetsprinsippet anvendes ved spørsmål om det er inngått en bindende avtale om rettighetoverdragelse? Kan spesialitetsprinsippet anvendes ved statiske og dynamiske situasjoner? «Statiske situasjoner» «Dynamiske situasjoner» Kan spesialitetsprinsippet anvendes for å konstatere kvantitative, tidsmessig eller geografisk begrensede overdragelser? Spesialitetsprinsippets forhold til enkle og eksklusive lisenser Kan spesialitetsprinsippet anvendes ved eksklusive og enkle lisenser? Er spesialitetsprinsippet anvendelig ved spørsmålet om hvorvidt det er overdratt en enkel eller eksklusiv lisens?

3 5.6 Kan spesialitetsprinsippet anvendes for å etablere hvorvidt det er overdratt eksemplar eller opphavsrett til åndsverket? Kan spesialitetsprinsippet anvendes for å fastslå om det er avtalt en total overdragelse av opphavsretten Nærmere om overdragelse av rettigheter i arbeidsforhold Utgangspunkt Tolkningsmomenter Særregel for datamaskinprogrammer Kan spesialitetsprinsippet anvendes ved vurdering av opphavsrettsoverdragelse i arbeidsforhold AVSLUTTENDE BEMERKNINGER LITTERATURLISTE

4 1 Innledning 1.1 Tema for avhandlingen Temaet for denne avhandlingen er å klarlegge hvilke rettsspørsmål opphavsrettens spesialitetsprinsipp kan anvendes. Det er i utgangspunktet ved overdragelse av rettigheter at opphavsmannen kan sikre seg et økonomisk utbytte av åndsverk 1 han eller hun har skapt. Som ved alle former for avtaler kan partene i ettertid bli uenig om hva som egentlig er avtalt. Avtalens ordlyd kan ha vært uklar i forhold til enkelte avtalepunkter, men det kan også være usikkert om avtalen som helhet er inngått. Det kan oppstå tvist om avtalepartene hadde rettslig kompetanse til å inngå avtalen på gitte vilkår, og det kan oppstå uklarhet om avtalen i det hele tatt regulerer det omtvistede forholdet. Som utgangspunkt må innholdet i en avtale om overdragelse og lisensiering av opphavsrettigheter fastlegges etter alminnelige avtalerettslige tolkningsregler. 2 Hvis avtalen fremdeles fremstår som uklar kan man ty til såkalte subsidiære tolkingsregler. Lov om opphavsrett til åndsverk, 12. mai. nr , åndsverkloven 39 a (senere forkortet til åvl.) inneholder en slik subsidiær tolkingsregel kalt spesialitetsprinsippet: Har opphavsmannen overdratt rett til å bruke verket på en bestemt måte eller ved bestemte midler, har erververen ikke rett til å gjøre det på andre måter eller ved andre midler. Avtalepartene vil normalt tilstrebe å utforme en så presis og detaljert avtale som mulig, da det naturlig nok minsker muligheten for uklarhet og derav tvist om hva som er avtalt. Det vil imidlertid ikke alltid være mulig for partene å utforme lange, detaljerte, juridiske dokument. Årsakene kan være så mangt. Det kan være partene ønsker å inngå avtalen innen kort tid. Det kan være dyrt å engasjere juridisk bistand. Det kan oppstå uklarheter i avtalen som partene ikke var klar om på avtaletidspunktet. Partene var kanskje ikke klar over problemstilling ved avtaleinngåelsen, eller forholdene forøvrig kan ha endret seg siden avtaleinngåelsen. De ovennevnte eksemplene er noen av grunnene til at det alltid kan oppstå tilfeller der partene ikke er enig om hva som er avtalt. Det vil som følge av dette alltid være et behov for lovfestede og alminnelige tolkningsregler for å løse slike tvister. 1 Graasvold, Djønne, Bing, Norsk skribentrett, 2006 s «Et åndsverk kan noe kort defineres som en ytre manifestasjon (eksempelvis en bok), som må være et resultat av en frembringelse (for eksempel ikke ren gjengivelse), og må sortere under det litterære, kunstneriske eller vitenskapelige området, jfr åvl. 1, og som er et resultat av en original og individuelt preget åndsvirksomhet.» 2 Rognstad (2009) s

5 1.2 Problemstilling I denne avhandlingen ønsker jeg å klarlegge hva som ligger i opphavsrettens spesialitetsprinsipp, og hvilke rettsspørsmål det er grunnlag å anvende prinsippet på i norsk rett. Spesialitetsprinsippet som tolkningsmoment forutsetter en rettighetoverdragelse av opphavsrett. Jeg vil derfor først behandle overdragelse av opphavsrett helt generelt. Spesialitetsprinsippet kan, som nevnt innledningsvis, kun anvendes på tilfeller der det er uklarhet i avtale om opphavsrettoverdragelse. Jeg vil derfor undersøke hvilket forhold spesialitetsprinsippet har til den alminnelige avtaletolkningen. Jeg vil deretter behandle spesialitetsprinsippets nærmere innhold og forsøke å klarlegge dets rekkevidde. Det sistnevnte vil bli gjort ved å ta stilling til konkrete rettsspørsmål, og undersøke hvorvidt spesialitetsprinsippet kan anvendes på konkrete problemstillinger. 1.3 Rettskilder og metode Når det gjelder bruken av rettskilder baserer de seg på den alminnelige juridiske metode. For å klarlegge temaet tas det utgangspunkt i ordlyden i åvl. 39a. Bestemmelsen sier imidlertid ikke noe annet enn det selvsagte, og dets nærmere innhold og rekkevidde lar seg vanskelig klarlegge basert på ordlyden alene. 3 På tross av at spesialitetsprinsippet er et relativt gammelt prinsipp er det svært sjeldent blitt behandlet i norsk Høyesterett. Det vil derfor bli vist en del til forarbeider, underrettspraksis, nordisk rett og juridisk litteratur. For å klarlegge hva som ligger i det moderne spesialitetsprinsippet vil det også bli vist til historiske lover, med tilhørende forarbeider. Disse vil i likhet med reelle hensyn og spesialitetsprinsippets formål bli anvendt som støtteargument for løsningen av uavklarte og omtvistede rettsforhold. Jeg vil gå litt nærmere inn på enkelte rettskildefaktorers vekt og relevans. 3 Se Rognstad (2009) s

6 Norsk underrettspraksis Det ser ut til å være noe uenighet blant juridiske teoretikere om underrettspraksis stilling som rettskildefaktor. Eckhoff argumenterte i Eckhoff, 2001 for at underrettspraksis ikke bør tilføres all verdens relevans, om noe i det hele tatt. Eckhoff gjør som et eksempel gjeldende at det er tilfeldig hvilken underrettspraksis som blir offentliggjort og at Høyesterett derfor ikke kan anses som bundet av denne. 4 Ny teknologi har imidlertid gjort noe av argumentasjonen mot underrettspraksis utdatert. I dag publiseres alle lagmannsrettsdommer på lovdata, slik at argumenter om mangelfull publisering har mindre betydning. Erik Magnus Boe har et annet syn på underrettspraksis relevans: «Hvordan andre rettsanvendere kan stille seg til underrettspraksis, er et spørsmål av stor praktisk betydning. Kan et forvaltningsorgan neglisjere enhver underrettsdom, for ikke å snakke om en fast og langvarig praksis fra tingrettene eller fra lagmannsrettene, enda underrettspraksis handler om nettopp det rettsspørsmålet som forvaltningen behandler? Må en herredsrettsdommer se bort fra alle rettsavgjørelser enn de som Høyesterett har truffet? Jeg mener ikke det. 5 Boe underbygger sin argumentasjon med at Høyesterett i Kløftadommen trakk inn underrettspraksis i sin argumentasjon. Ved spørsmål om en erstatningssum ved ekspropriasjon kan settes lavere enn til den omsetningsverdi som lovlig kunne beregnes, og som grunneieren kunne ha oppnådd såfremt ekspropriasjon ikke hadde funnet sted, uttalte førstvoterende at: «Et slikt resultat kan jeg ikke godta. Det vil stride med sikker sedvanerett og med praksis opp gjennom alle år i skjønnsretter og Høyesterett. Denne praksis er i seg selv et betydelig tolkningsbidrag når det gjelder forståelsen av 105 på dette punkt» 6 Boe understreker at dommen ikke må tas som et tegn på at underrettspraksis jevnt over er en faktor av betydning for Høyesterett, men hevder dommen er et unntak som bekrefter regelen. 7 4 Se Eckhoff (2001) s Magnus Erik Boe (2010) s Rt s. 1, side 8 i dommen. 7 Magnus Erik Boe (2010) s

7 I Knoph, 2014 blir det uttalt at: Også avgjørelser fra underordnede domstoler vil i mange sammenhenger bli tillagt vekt i andre underordnede domstoler, typisk i tilfeller der det ikke foreligger særlig høyesterettspraksis. Og den praktiske anvendelsen av slike avgjørelser vil skje på samme måte som med høyesterettsdommer. Men før Høyesterett har det liten vekt at en underordnet domstol har kommet til et spesielt resultat. Annerledes vil det kunne være dersom det er tale om en forholdsvis fast praksis. 8 Tvister vedrørende opphavsrett blir sjeldent anket. En naturlig følge av dette er at det ikke foreligger et rikt materiale av rettspraksis, hverken høyesterettsdommer eller underrettsdommer som behandler spesialitetsprinsippet. På bakgrunn av de uttalelser som følger av juridisk teori anser jeg det som forsvarlig å tillegge underrettspraksis relevans i de problemstillinger som ikke er behandlet av Høyesterett. 8 Knoph (2014) s

8 Nordisk rett Åndsverkloven av 1961 ble til gjennom et fellesnordisk samarbeid. Dansk og svensk rett har derfor relevans for norsk rett og det ble fremhevet i forarbeidene til de ulike lovene at det var sterkt ønskelig med rettsenhet. Det har i nyere tid blitt gitt utrykk for at det er ønskelig å bevare denne rettsenheten så langt det lar seg gjøre. Det følger f. eks av Ot.prp. nr. 46 ( ) at: «det er av sentral betydning, slik departementet ser det, å bevare nordisk rettsenhet i så stor grad som mulig. 9 En bør være forsiktig med å likestille nordisk rett med den norske ved anvendelse av et rettsspørsmål. Rognstad begrunner dette utsagnet slik: «Ulikheter i alminnelige rettstradisjoner kan føre til at teksten blir ulikt oppfattet og dermed ulikt anvendt. Innflytelse fra beslektet eller tilgrensende lovgivning, som ikke er nordisk enhetlig, kan gi tolkningsmomenter som varierer fra land til land. Dette er realiteter som rettsanvenderne i de enkelte land må forholde seg til, og som innebærer at forarbeider og praksis fra nabolandene sjeldent kan gi definitive svar.» 10 Et eksempel på at nordisk rettspraksis ikke alltid har direkte overføringsverdi kom frem i Rt s Høyesterett kom frem til en annen slutning enn den svenske Högsta Domstolen. Saken omhandlet en grammofonplate av merket Vanguard VSD med melodien «Joy Ride» av Mike Mandel, som var importert til og solgt i Norge i strid med åndsverkloven 54. Platen var produsert i USA i medhold av en såkalt Harry Fox-lisens. Denne lisens kunne ikke anses å inneholde et slikt samtykke at importen av den aktuelle plate var lovlig, men måtte anses som en tvangslisens slik at importen måtte rammes av åndsverkloven 54 annet ledd. Høyesterett uttalte at: «Jeg peker på at åndsverkloven er utarbeidet i nordisk samarbeid. Gjeldende norsk og svensk åndsverklov er overensstemmende på dette punkt. Jeg legger derfor betydelig vekt på at det av motivene til den tilsvarende svenske regel klart framgår at den er ment å ramme import av grammofonplater framstilt i utlandet i kraft av tvangslisensbestemmelser som man ikke har motstykke til i nasjonal rett, SOU 1956:25 side 427.» 9 Note Ot.prp. nr. 46 ( ) s Rognstad (2009) s

9 Høyesterett presiserte imidlertid at det måtte foretas en konkret vurdering av den foreliggende lisens og uttaler videre: «Når det gjelder de påberopte svenske dommene 11, peker jeg på at også disse er basert på en konkret vurdering av de aktuelle Harry Fox-lisenser, og at lisensene i begge tilfeller synes å avvike vesentlig mer fra lovens ordning enn det som er tilfelle i nærværende sak. Man synes i begge de svenske dommene å ha lagt stor vekt på at godtgjørelsen var satt lavere enn fastsatt i loven. I nærværende sak kommer loven satser til anvendelse. 12 Selv om Høyesterett kom frem til motsatt konklusjon enn den svenske Högsta Domstolen, bygget man like fullt på det samme vurderingstema, og var nøye med å fremheve at ulikheter i faktum førte til ulikt resultat. Når det gjelder nordisk retts rettskildemessig betydning, vil det bli lagt til grunn at nordisk høyesterettspraksis har mer vekt enn norsk underrettspraksis. Selv om nordisk underrettspraksis ikke skal tillegges all verdens relevans, vil det i enkelte tilfeller bli brukt som støtteargument. I dansk og svensk rettslitteratur har det vært trukket et skille mellom en spesialitetsgrunnetning og et spesialitetsprinsipp. I norsk rettslitteratur er det tatt til ordet mot et slikt skille: «Hensiktsmessigheten av et slikt terminologisk skille er diskutabel all den tid ordene grunnsetning og prinsipp har samme innholdsmessig betydning. Et slikt skille har da heller ikke gjennomslag i norsk rettspraksis. Her holder vi oss til uttrykket «spesialitetsprinsippet», samtidig som det åpnes for at dette prinsippet kan ha videre rekkevidde enn det som følger av ordlyden i åvl. 39a.» 13 For å unngå utydeligheter kommer den videre fremstillingen til å benytte begrepet spesialitetsprinsippet om både det som omtales som spesialitetsgrunnsatsen og spesialitetsprinsippet i dansk og svensk rettslitteratur 11 NJA 1961 s. 695 og NJA 1975 s Se Rt s. 883(s.891). 13 Se Rognstad (2009) s

10 Tysk rett Tysk rett er i en særstilling når vi ser ut over Norden, idet de nordisk opphavsrettslovene har blitt utformet under sterk innflytelse av tysk rettstenking. 14 I tysk rett benyttes den såkalte Die Zweckübertragungstheorie. Prinsippet ligner det norske spesialitetsprinsippet, og vil direkte oversatt bli noe sånt som nytteoverføringsprinsippet. Prinsippet ble utviklet i kjølvannet av en strid mellom forfattere og forlag på 1920-tallet. Filmindustrien hadde utviklet seg voldsomt rundt denne perioden, noe som medførte strid om rettighetene til å filmatisere litterære verk som var overdratt fra forfatter til forlag. Prinsippet ble praktisert slik at ved tvist om overdragelsens omfang ville kun rettigheter som var nødvendig for å oppfylle avtalens formål anses som overdratt. Ved tvilstilfeller skulle avtalen tolkes i opphavsmannens favør. Prinsippet har i dag sin plass i Gesetz über Urheberrecht und verwandte Schutzrechte av 9/ (OL) 31(5). I 31 femte ledd heter det at dersom utnyttelsesmåtene som erververen får, ikke er klart angitt, skal omfanget av erververens utnyttelsesrett fastsettes i henhold til formålet med overdragelsen («so bestimmt sich nach dem von beiden Partnern zugrunde gelegten Vertragszweck, auf welche Nutzungsarten es sich erstreckt «). Dette er et uttrykk for den tyske «formålslære «15 Bestemmelsen må ses i sammenheng med øvrige bestemmelser i tysk rett. Etter 31 fjerde ledd kan man bare overdra rett til å utnytte et verk på måter som er kjent. 16 Det er i tysk rettspraksis etablert et ytterligere vilkår om at det må være tvil om overdragelsens omfang for å kunne benytte «nytteoverføringsprinsippet», med andre ord skal prinsippet kun anvendes ved uklare avtaleforhold. Prinsippet blir i tysk rett ansett som en subsidiær tolkings- og utfyllingsregel. 14 Se Rognstad (2009) s Innstilling fra Immaterialrettsutvalget, (2000), dette utdraget er hentet fra 16 l.c. 9

11 Juridisk teori En følge av at spesialitetsprinsippet sjeldent behandles i de nordiske domstolene er at flere problemstillinger må anses som uavklarte. Juridisk teori vil normalt ha svært beskjeden vekt, men i mangel av andre relevante rettskildefaktorer vil det bli henvist til juridisk teori som støtteargument. Det vil være svært vanskelig å skrive en lengre avhandling om spesialitetsprinsippet uten å benytte kilder som er allerede er blitt brukt i tidligere avhandlinger. Rettskildemateriale er som nevnt i 1.1 snevert, og det har ikke skjedd de store endringene de siste ti årene. Det vil derfor i enkelte tilfeller bli referert til avhandlinger som har behandlet lignende problemstillinger tidligere. Disse vil ikke tillegges høyere rettskildemessig vekt enn øvrig juridisk teori, i hovedsak blir det gjort av hensyn til god kildehenvisning. 10

12 1.4 Avgrensninger og presiseringer Utgangspunktet i norsk rett er at skaperen av åndsverket er opphavsmann jf. åvl. 1 første ledd. Videre følger det av 2 første ledd at opphavsretten gir enerett til å råde over verket, samt visse ideelle rettigheter, jf. åvl. 3. Åndsverklovens kapittel 2. begrenser opphavsmannens enerett til sitt verk, men bruk utover det som følger av kapittelet forutsetter en overgang av rettigheter ved arv, kreditorforfølgning eller en overdragelse ved avtale. Anvendelse av spesialitetsprinsippet forutsetter at det må ha funnet sted en overdragelse ved avtale. Dette følger både av en naturlig forståelse av ordlyden «har opphavsmannen overdratt» i åvl. 39 a, og lovens forarbeider. 17 Avhandlingen vil derfor ikke behandle overgang ved arv og kreditorbeslag. Som følge av at spesialitetsprinsippet bare kan anvendes ved rettighetoverdragelse ved avtale, vil avhandlingen i stor grad avgrense mot en behandling av de ideelle rettighetene. Det finnes imidlertid en snever rett for opphavsmannen til å fraskrive seg sin ideelle rett. Det følger av åvl. 3 (3) at opphavsmannen kan frasi seg sin rett etter åvl. 3 første og annet ledd dersom den bruk av verket det gjelder, er avgrenset «efter art og omfang.» Som følge av dette snevre unntaket vil jeg gi en kort redegjørelse over hva som ligger i de ideelle rettighetene. Anvendelse av spesialitetsprinsippet forutsetter at det er kommet i stand en gyldig avtale mellom opphavsmann og erverver. Avhandlingen vil derfor avgrense mot avtaler som er ugyldige. Avhandlingen vil kun ta for seg avtaletolkningen mellom opphavsmann og erverver. Evt. avtale mellom medopphavsmenn før inngåelse av avtale med erverver vil ikke bli behandlet i avhandlingen. 17 Jf. Ot.prp. nr. 26 ( ) s

13 2. Generelt om overdragelse av opphavsrett 2.1 Opphavsrettens subjekter Det er den som skaper åndsverket som erverver opphavsretten til det, jfr. åvl. l. Å skape et åndsverk er ingen rettshandel. Det er ikke noen begrensinger i åvl. 1 om hvilke fysiske personer som kan være opphavsmann. Opphavsretten kan derfor også oppstå hos mindreårige og umyndiggjorte, men disse kan selvsagt ikke disponere over opphavsretten på egen hånd jf. vergemålsloven kapittel Annerledes er situasjonen for juridiske personer og offentlige etater. Disse kan aldri prestere den skapende virksomhet som fordres for et originært rettserverv. Opphavsretten oppstår derfor alltid hos en fysisk person. 19 Skal verket utnyttes av juridiske personer eller offentlige etater, kreves det en overgang, jf. åvl. 39 flg. Det er i den anledning viktig å merke at åvl. omtaler både den som har frembrakt verket (originæropphavsmannen) og den som får rettighetene overdratt (suksessoren), som verkets opphavsmann. 20 For rettighetsovergang i arbeidsforhold tas det i norsk opphavsrett utgangspunkt i «Knophs maksime». 21 Knoph uttaler om overdragelse i arbeidsforhold at synspunktet må være at prinsipalen vinner den rett over åndsverket som er nødvendig og rimelig, hvis arbeidsavtalen skal nå sitt formål, men heller ikke mer» 22 For datamaskinprogrammer finnes det en lovfestet presumsjonsregel om rettighetoverdragelse i åvl. 39 g: «Opphavsrett til datamaskinprogram som er skapt av en arbeidstaker under utførelsen av oppgaver som omfattes av arbeidsforholdet eller etter arbeidsgivers anvisninger går, med den begrensning som følger av 3, over til arbeidsgiveren, med mindre annet er avtalt.» Bestemmelsen gjennomfører edb-direktivet artikkel 2 (3). 23 Oppdragstakeren frembringer verket alene, for egen regning og på andre premisser. Risikoen og kostnadene er her fordelt på annen måte. Presumsjonen for rettighetsovergang er derfor ikke den samme her som i ansettelsesforhold. 18 Lov om vergemål. Kap Rognstad (2009) s Magnus Stray Vyrje (1994) Opphavsrettens subjekt en oversikt. 21 Rognstad (2009) s Knoph (1936) s. 84, gjengitt i Rognstad (2009) s l.c. 12

14 Datamaskiner kan ikke være opphavsmenn. Datamaskinen anses således bare som et hjelpemiddel for frembringeren av åndsverket. Partene kan fritt velge om de vil la seg bistå av en fullmektig. Dette kan være privatpersoner, men også organisasjoner. Gramo og TONO er eksempler på organisasjoner som kan bistå opphavsmann i avtaleforhold og således utjevne styrkeforholdet mellom partene. 13

15 2.2 Overdragelse av opphavsrettigheter ved avtale et generelt utgangspunkt Inngåelse av avtale - formkrav Åvl. 39 første ledd regulerer opphavsmannens adgang til å overdra opphavsrettigheter til andre. Rettighetene kan overdras helt og fullstendig, med forbehold for lovens regler om «uoverdragelighet» i henhold til åvl. 3 tredje ledd. Dette innebærer at det ikke er noe formelt krav til skriftlighet ved avtaler om overdragelse av opphavsrett, i likhet med den alminnelige avtalerett. Overdragelse av opphavsrett kan også følge av et ansettelsesforhold eller være stilltiende. Ulike måter opphavsrett kan overføres på Den alminnelige formfriheten ved avtaler om overdragelse av opphavsrett gir opphavsmannen stor frihet til å velge hvordan han ønsker å overdra rettigheten. Han kan overdra enkelte rådighetsrettigheter med endelig virkning (partiell overdragelse), men beholde andre, det kan gis eksklusive lisenser, enelisenser og «enkle lisenser». En enkel lisens innebærer at erververen får en bruksrett til åndsverket, men innebærer ikke noen enerett og heller ingen rett til å påtale krenkelser. Opphavsmannen kan fortsatt benytte retten selv og overdra den til flere erververe. Ved eksklusive lisenser gis erververen enerett til å tilgjengeliggjøring en eller flere utnyttelsesformer. Overdrar opphavsmannen eller rettighetshaver eksklusive rettigheter gir han også avkall på disposisjonsretten til aktuelle rettigheter. Hvis opprinnelig rettighetshaver selv overtrer sin grad av disposisjonsrett etter overdragelsen vil det anses som et kontraktsbrudd. 26 Han må forøvrig opptre lojalt overfor erververen, og kan ikke foreta disposisjoner som vil være i strid med eller anses som konkurrerende mot erververens interesse. 27 Hvis en komponist får i oppdrag å skrive et musikkstykke til en teaterforestilling, kan han eller hun ikke skrive en lik komposisjon til andre. Opphavsmannen kan også avtale kvantitative, tidsmessige og geografiske begrensinger i overføringen av opphavsretten. Han kan som eksempel avtale hvor mange forestillinger av hans åndsverk et teater kan fremføres for allmennheten, hvor langt tidsrom teateret får fremføre verket for allmennheten, og i hvilke geografiske områder teateret får fremføre allmennheten. 24 Rognstad (2009) s Når man overdrar en begrenset del av opphavsretten til et bestemt formål snakker man om lisens. 26 Stray (1989) s Se Knoph (1936) s

16 2.3 Nærmere om de økonomiske rettighetene Det finnes mange potensielle motiv bak avtaler om overdragelser av opphavsrett. Et av de mest aktuelle formålene er å sikre økonomisk gevinst. Et plateselskap inngår f. eks en avtale med en artist, med forhåpninger om å tjene penger på artistens musikk. En avis ønsker f. eks å tjene penger på journalistens artikkel. Hovedregelen etter åndsverkloven er at skaperen av verket har enerett til å råde over det jf. åvl. 2. Eneretten innebærer at kun opphavsmannen kan fremstille eksemplar av verket og offentligjøre det for allmennheten. 28 Det er derfor vanlig å dele de økonomiske rettighetene inn i to kategorier, eksemplarfremstillingsretten og retten til å gjøre verket kjent for allmennheten. Som nevnt i punkt 2.2 er det disse rettighetene som i utgangspunktet er aktuelle for overdragelse. Ekskludert de «uoverdragelige rettighetene» i åvl. 3 tredje ledd, kan en overdra alle økonomiske beføyelser ved et åndsverk. 29 Innenfor bransjer av mer industriell karakter er det relativt normalt med helhetlige overdragelser. En årsak bak dette kan være at industrielt design og edb-programmer normalt har et snevrere utnyttelsesområde enn åndsverk med stort kunstnerisk tilsnitt. En kan imidlertid ikke utelukke en helhetlig overdragelse av andre typer åndsverk. I den danske dommen U (Georg Jensen) ble det fastslått at det forelå en fullstendig overgang av rettighetene til et smykke. De økonomiske rettighetene har en vernetid som er fastsatt i åndsverkslovens kapittel 4. Allmennhetens fribruksrettigheter og lånereglene avgrenser opphavsmannens rett. Eksempler på slike fribruksrettigheter er sitatretten i 22 og rett til privatkopiering i Jf. åvl Se Rognstad (2009) s

17 2.4 De ideelle rettighetene De ideelle rettighetene (droit moral) følger av åvl. 3. I likhet med de økonomiske rettighetene i åvl. 2 kategoriseres de ideelle rettighetene inn under navneretten og respektretten. Rammene for overdragelse av de ideelle rettighetene er snevrere enn de økonomiske, jfr. 3 tredje ledd. De ideelle rettighetene forblir i hovedsak hos den originære opphavsmann, selv etter overdragelse av opphavsrett jfr. åvl. 39. Etter åvl. 3 tredje ledd kan opphavsmannen ikke fraskrive seg navngivelses- og respektretten etter bestemmelsens første og annet ledd, med mindre den aktuelle bruk av verket er avgrenset etter art og omfang. I fjerde ledd er det fastslått at opphavsmannen ikke kan gi avkall på retten til å kreve at krenkende tilgjengeliggjøring ikke skjer under hennes navn. Og etter 39 første ledd gjelder opphavsmannens adgang til å overdra sin rett til å råde over åndsverket, med den begrensning som følger av 3. Uoverdrageligheten av de nevnte rettigheter kan begrunnes i at rettighetene er personlige, og at konsekvensene av en fravikelse av dem er vanskelig å overskue for opphavsmannen selv. Likevel kan hun fraskrive seg navngivelses- og respektretten for bruk som er avgrenset etter art og omfang. 30 Den danske dommen U 1997 s. 975 Ø «Three days of the Condor» kan illustrere hva rettsanvenderen skal legge i «art og omfang». Filmregissøren Sidney Pollock ble avskåret fra å påberope seg respektretten overfor en TV-sending av hans film i såkalt «panscannet versjon». Østre landsret kom frem til at beskjæringen av filmen var krenkende for opphavsmannens anseelse og egenart, men retten kom også frem til at instruktørkontrakten ga produsenten rett til å lage en særlig TV-versjon. Retten konstaterte at dette måtte anses som en fraskrivelse («eftergivelse») av respektretten som var begrenset etter sin art og sitt omfang. 30 Se Rognstad (2009) s

18 2.5 Skillet mellom overdragelse av rettigheter til åndsverk og overdragelse av eksemplar av åndsverk Det er viktig å skille mellom overdragelse av opphavsrett og overdragelse av eksemplar. Overdragelse av eksemplar likestilles med overdragelse av eiendomsrett. Eiendomsrett er den logiske løsningen på knapphet av ressurser. Fysiske ressurser er begrensede, kan ikke brukes av mange på en gang, slites ned, og koster penger og/eller arbeid å erstatte. Opphavsrett er derimot en anerkjennelse av at den som har skapt et åndsverk, eller den som har fått overdratt opphavsretten fra opphavsmannen, er eier av en ikke-fysisk rettighet. Riktignok kan det fremstilles fysiske eksemplar av åndsverket, som f. eks en bok, en CD, en statue osv. Disse eksemplarene vil være gjenstand for eiendomsrett på samme måte som biler, møbler, vaskemaskiner og andre løsøregjenstander. Det har imidlertid ingenting med opphavsretten å gjøre. Opphavsretten relaterer seg til det åndsverk eksemplarene er bærere av. 31 Opphavsrett og eiendomsrett til et formuesobjekt er altså to forskjellig ting: den ene er anerkjennelse av skapende innsats som årsak til at åndsverket finnes og ønsket om å fremme og belønne denne; den andre er eksklusivitet, som kun er løsningen på et logistisk problem, nemlig knapphet. Immaterialrettens karakter medfører at en langt lettere kan dele opphavsretten mellom flere juridiske personer. Eiendomsretten vil selvfølgelig også kunne deles, men på en helt annen måte. Hvis eiendomsretten til en eiendom f. eks skal overføres til to personer vil eiendommen enten måtte bli delt i to, med ulik eierskap, eller det vil oppstå et sameierskap. Opphavsretten kan imidlertid overføres til to ulike personer uten at opphavsretten må deles i mindre biter eller bli sameie mellom erververne. Et eksempel kan være en frilansjournalist som selger retten til å publisere sin artikkel til to ulike tidsskrift. Begge tidsskrift vil ha rett til å publisere hele artikkelen og de vil ikke være sameiere av opphavsretten til artikkelen. Det følger uttrykkelig av åvl. 39 annet ledd første punktum at overdragelse av eksemplar ikke innebærer overdragelse av opphavsretten eller noen del av denne, selv om det er et originaleksemplar. Om en skulptør lager kun ett eksemplar av en statue og selger denne, har kjøper ikke uten videre rett til å lage kopier av den eller rett til å hindre skulptøren fra å lage nye eksemplarer. 31 Se Rognstad (2009) s

19 I lovens forarbeider fremkommer det at: «Hvis ikke annet er avtalt uttrykkelig eller stilltiende, kan således erververen av et kunstverk ikke motsette seg at opphavsmannen utfører flere eksemplarer og overdrar dem til andre». 32 Hvorvidt skulptøren har overdratt opphavsretten til statuen, må derfor fremkomme av avtalen mellom skulptøren og erververen. Hvorvidt spesialitetsprinsippet kan få anvendelse ved tvist om det er overdratt opphavsrett eller eksemplar vil bli behandlet i punkt 5.8. Et annet skille mellom rettighets- og eksemplaroverdragelse følger forøvrig av åvl. 39 første ledd annet punktum: «Overdragelse av opphavsrett innbefatter ikke eiendomsrett til manuskript eller annet eksemplar som utleveres i tilknytningen til overdragelsen.» Dette innebærer at erververen ikke kan beholde eksemplarer som har vært benyttet i forbindelse med utnyttelsen, dette må i så fall følge av avtale. Som et eksempel vil et forlag ikke få eiendomsrett til originalmanuskript som følge av sin rett å gi ut boken. 2.6 Adgangen til å endre verket etter overdragelsen I åvl. 39b første ledd er det fastsatt at overdragelse av opphavsrett ikke gir rett til å endre verket med mindre annet er avtalt. Igjen er det tale om en presisering om at overdragelseseller lisensavtalen i seg selv ikke utløser bestemte rettsvirkninger. Situasjonen vil imidlertid ofte være at en endringsrett følger uttrykkelig eller forutsetningsvis av avtalen mellom partene. 33 Av og til vil det imidlertid fremstå som nødvendig for erververen å endre åndsverket for at formålet med overdragelsen skal bli oppfylt. Det kan f. eks være at romanen inneholder skrivefeil. Forlaget må i et slikt tilfelle ha rett til å på eget initiativ rette skrivefeilen før de publiserer boken Se Innst s Se Rognstad (2009) s Se Ot.prp.nr 26 ( ) s. 68 og Ot.prp.nr. 15 ( ) s

20 3. Spesialitetsprinsippet Historikk og begrunnelse 3.1 Den historiske utviklingen av spesialitetsprinsippet For å lettere kunne forstå spesialitetsprinsippets innhold og begrunnelse i dag vil det være av interesse å se hvordan prinsippet har utviklet seg gjennom historien. Oppsummeringen vil for enkelthetens skyld ta for seg utviklingen i kronologisk rekkefølge. Det er ikke lett å tidfeste eksakt når spesialitetsprinsippet kan ha blitt inkorporert i norsk rett. Regelens opphav ser ut til å stamme fra kontinental rett, nærmere bestemt den tyske Zweckübertragungsregelen. Dette vil jeg komme tilbake til. Den juridiske teoretikeren Ole Andreas Bachke arbeidet med spørsmålet om litterær eiendomsrett gjennom hele 1870-tallet, og var visstnok den første til å behandle spesialitetsprinsippet i norsk teori. Bachke vurderte det slik at en forfatter ved overdragelse av opphavsrett normalt ikke overlater mer enn det som er sedvanlig og nødvendig, med mindre noe annet følger uttrykkelig av forlagsavtalen ev. følger av sikker slutning sett ut fra partenes forutsetninger. «(I)følge en ubestridt eller i alle Fald ubestridelig Lære må den forutsetning lægges til Grund, at forfatteren ikke har villet skille sig ved sin Ret i videre Omfang, end vedkommende Overgangs sædvanlige og regelmæssige Øiemed krever» 35 Den første anvendelsen av opphavsrettens spesialitetsprinsipp i Høyesterett skal ha funnet sted i Rt s. 433, senere kjent som Ibsen-dommen. 36 Det rettslige spørsmålet i Ibsen-dommen var hvorvidt Henrik Ibsen hadde overdratt forlagsretten til verkene Fru Inger til Østeraad, 1857 og Hærmændene paa Helgeland, 1858 til boktrykker Jensen. Som tidligere eier og utgiver av Illustreret Nyhedsblad, der stykkene var trykt første gang, påberopte Jensen seg retten til å trykke nye opplag. Ibsen bestred dette. Det hersket uenighet om hva som var avtalt mellom partene, og det var ikke lett å bevise hvilke rettigheter som var overdratt, og hvor langt disse strakk seg. 35 Bachke (1875) s Se Hans Marius Graasvold «Henrik Ibsen Opphavsrettslig Pionér» 19

21 Høyesterett kom frem til at boktrykker Jensen var uberettiget til å trykke opp verkene, og at han dermed var pliktig til å betale erstatning til Henrik Ibsen. Førstvoterende uttalte at: «Min Mening er, at naar det ikke er oplyst, hvorvidt det er udtrykkelig aftalt, at Forlagsretten, den fulde og uindskrænkede Forlagsret, er afstaaet, eller om der kun er afstaaet en Ret til at trykke et Oplag, saa maa i Almindelighed Formodningen være for, at kun Retten til første Oplag er afhændet.» 37 Høyesterett henviste ikke uttrykkelig til et spesifikt prinsipp eller rettsregel. Høyesteretts vurdering må allikevel være å anse som bruk av en rettsregel sterkt beslektet med dagens spesialitetsprinsipp. Den eldste norske lovhjemmelen som er beslektet med dagens spesialitetsprinsipp finner vi i den tidligere Lov om Forfatterrett og Kunstnerrett av 4. juli Bestemmelsen lød som følger: Overdragelse af Ret til Offentliggjørelse paa en bestemt Maade (Trykning, Opførelse o. l.) hjemler ikke Erhververen Ret til Offentliggjørelse paa anden Maade eller til at foranstalte eller tillade Oversættelser eller Bearbeidelser. Det er viktig å påpeke at Lov om Forfatterrett og Kunstnerrett kun regulerte overdragelse av forfatterretten, mens dagens åndsverksloven av 1961 har et langt videre anvendelsesområde. Bestemmelsen har likevel interesse fordi senere lovgivning har vært en videreføring av denne bestemmelsen. I forarbeidene til Lov om Forfatterret og Kunstnerret 9 annet ledd kan en se at den norske bestemmelsen er inspirert av den tyske Zweckübertragungstheorie. 38 Forarbeidene går imidlertid ikke inn på hva spesialitetsprinsippet går ut på. Lovgiver uttalte at: Det er i Retsvitenskaben et almindelig godkjent princip, at hvor det gjælder delvis Overdragelse af en Rettighed, der kan Rettigheden kun antages overdragen i den Udstrækning, hvor der i Kontrakten eller Aftalen haves fuld Hjemmel» Se Rt s. 433 ( s. 434). 38 Se Oth. Prp. No 26 (1893) s Se Oth. Prp. No 26 (1893) s

22 Etter lovgivers oppfatning ville en «ogsaa uden direkte Lovhjemmel komme til samme Mening som den, der indeholdes i Paragrafens andet Stykke». 40 Det ser ut til at formålet med Lov om Forfatterret og Kunstnerret 9 annet ledd var å hjemle en allerede etablert rettsregel. Det kan være årsaken til at lovgiver ikke tok seg bryet med å gå videre inn på regelens innhold. Lovgiver innrømte imidlertid at formålet delvis også har vært å klarlegge rettstilstanden for de som ikke har studert rettsvitenskap. «Det maa paa den anden Side indrømmes at hva der for den vitenskabelige Betraktning stiller sig som sikre og nødvendige Konsekvenser, vanskeligere erkjendes af Lovanvenderen, der skal hente sit Kjendskab til Loven af dens positive bestemmelser, og af hvem man ikke bør kreve noget ingaaende Studium. «I 1930 ble Spesialitetsprinsippet inntatt i Åndsverkloven, i daværende 13 tredje ledd. Bestemmelsen gjaldt på den tiden kun tilgjengeliggjøring for allmennheten og ikke eksemplarfremstilling. Heller ikke denne gangen gikk lovgiver nærmere inn på hva som ligger i spesialitetsprinsippet. Om bestemmelsen uttalte lovgiver at: «Denne viktige paragraf foreslår departementet bibeholdt i vesentlig uforandret skikkelse, alene med et par, nærmest redaksjonelle forandringer» 41 Bestemmelsen ble videreført ordrett i åndsverkloven av Det var noe uenighet hvorvidt bestemmelsen burde videreføres, men lovgiver kom frem til at det: Ut fra hensynet til opphavsmennene og for øvrig av praktiske hensyn, funnet det uheldig å sløyfe bestemmelsen i 3. ledd i 13 i gjeldende lov. 42 Bestemmelsen fikk sin endelige plass og formulering ved lovendringen i Åvl. 39 a lyder som følger: Har opphavsmannen overdratt rett til å bruke verket på en bestemt måte eller ved bestemte midler, har erververen ikke rett til å gjøre det på andre måter eller ved andre midler 40 Se Oth. Prp. No 26 (1893) s Se Ot.prp. nr. 22 (1930). 42 Se Ot.prp. nr. 26 ( ) s

23 Ordlyden i dagens bestemmelse gir heller ingen nærmere avklaring av hva som ligger i spesialitetsprinsippet, bortsett fra at de opphavsrettighetene som skal overdras må være spesifisert for å omfattes av avtalen. Det følger av Ot.prp. nr. 15 ( ) at endringene i ordlyden ikke er ment å medføre noen endring i forhold til gjeldende rett. 43 Domstolene har vært tilbakeholden med å anvende spesialitetsprinsippet, og det ser ut til at domstolen i stor grad har forsøkt å løse tvistene ved den alminnelige avtaletolkning. Dagens spesialitetsprinsipp ble ikke anvendt av Høyesterett før i 2001, i Løkke-Sørensendommen, og i de øvrige tilfeller domstolene har vist til spesialitetsprinsippet er uttalelsene forholdsvis korte og upresise. 43 Se Ot.prp. nr. 15 ( ) merknader til de enkelte paragrafene. 22

24 3.2 Spesialitetsprinsippets begrunnelse Prinsippets fortid viser at spesialitetsprinsippet har vært anerkjent som gjeldende rett langt tilbake i tid. Prinsippet er blitt videreført ved flere lovrevisjoner uten at det har vært et ønske om å endre gjeldende rett. Det er dessverre lite konkrete uttalelser å hente fra de primære rettskildefaktorene om prinsippets begrunnelse. Det er særlig i eldre forarbeider og juridisk teori en finner uttalelser om spesialitetsprinsippets begrunnelse. Bachke var, som nevnt i punkt 3.1, en av de første i Norge som begrunnet hensynet til et slikt prinsipp. I henhold til Bachke må det ved begrensede overføringer være en formodning mot totale overdragelser: en modsat Forstaaelse af Kontrakten blot vilde give skarpe Forretningsmænd en Anledning til at sætte uerfarne Forfattere en Snare. 44 Det ser ut til at Bachke spesielt trekker frem det typisk styrkeforholdet mellom partene som en av de sentrale begrunnelsene bak spesialitetsprinsippet. Lovgiver ser også ut til å ha vektlagt dette ved utarbeidelsen av lov om forfatterrett og kunstnerrett fra Det er i forarbeidene fremhevet viktigheten av et deklaratorisk vern av opphavsmannen. Det ble blant annet uttalt at Bestemmelsen er Udtryk for en virkelig Trang. Trangen til deklaratoriske Beskyttelsesregler. 45 Graasvold, Djønne og Bing begrunner spesialitetsprinsippet med at åvl. 39a også har en stor praktisk verdi, fordi terminologien på dette området ofte er vaklende, og det faktum at overdragelse av råderett over åndsverk ofte foregår stilltiende eller følger av tjeneste eller engasjementsavtaler. 46 De poengterer at regelen også har stor praktiske verdi ved utvikling av nye utnyttelsesformer eller tilfeller der opphavsmannens rettigheter utvides ved lov. 47 Rognstad uttaler at «Begrunnelsen for et spesialitetsprinsipp med slikt innhold er dels opphavsmannens personlige tilknytning til sitt verk, dels hensynet til beskyttelse av opphavsmannen som den presumtivt svake part i avtalen.» Bachke (1875) s Boken ble skrevet før lov af 4de Juli 1893 om Forfatterret og Kunstnerret trådde i kraft. 45 Se Udkast (1891) s Graasvold, Djønne og Bing (2006) s Det henvises til uttalelsene i Ot.prp.nr. 26 ( ) s. 67 og Komitéinnstilling til lov om vern av åndsverker 1925 s. 42 flg. 47 Graasvold, Djønne og Bing (2006) s Rognstad (2009) s

25 Røynås fremhever også de særegne hensynene innenfor åndsverkloven som begrunnelse bak spesialitetsprinsippet. 49 En kan som eksempel nevne det økonomiske hensynet, det personlige hensynet og det samfunnsmessige hensynet. 50 Jeg vil for oversiktens skyld behandle de ovennevnte hensyn individuelt. Det økonomiske hensynet En helt grunnleggende tanke i opphavsretten er at de økonomiske rettighetene skal være et incitament for befolkningen til å skape åndsverk. Åndsverk kan potensielt gagne hele samfunnet, og det er derfor ønskelig å oppmuntre til slik produksjon. Opphavsretten skal gi opphavsmannen kompensasjon for den innsats som ligger til grunn for det åndsverk hun har skapt. I nær sammenheng med dette kan rimelighetshensyn tale for at andre ikke skal berike seg på opphavsmannens bekostning. 51 Kort oppsummert kan en si at det er den som skaper noe som skal høste fruktene av det. 52 Eneretten i åvl. 2 kalles ofte en økonomisk rett, 53 fordi den gir opphavsmannen enerett til å fremstille eksemplar av verket og tilgjengeliggjøring det for allmennheten. Eneretten gir opphavsmannen mulighet til å kreve penger for overdragelse av rettighetsposisjonen, samtidig gir den opphavsmannen rett til å nekte andre å gjøre det samme. Det er en alminnelig oppfatning om at opphavsmannen skal ha tilstrekkelig vederlag for den rettighet han overdrar. Opphavsmannen kan velge et nærmest uendelig antall avtalevilkår ved overdragelse av opphavsrett, og flere vil det bli i takt med den teknologiske utviklingen. Det kan derfor være vanskelig for opphavsmannen å forutse utnyttelsespotensiale i det verk han har skapt og sikre sine økonomiske interesser ved avtale. Røynås fremhever det økonomiske hensynet som en av begrunnelsene bak et spesialitetsprinsipp. 54 Rognstad ser ikke ut til å være helt enig i den vurderingen. Etter hans oppfatning «kan det stilles spørsmål om slike hensyn kan begrunne et spesialitetsprinsipp ut over hva som følger av hensynet til opphavsmannen som den svake part.» Røynås (2008) s Røynås (2007) s deler hensynene inn i tilsvarende grupper. Avhandlingens redegjørelser for temaet er gjenstand for diskusjon i Rognstad (2009), som p.d.d. er gjeldende pensum for opphavsrettsfaget ved UiO. Det understrekes at inndelingen ikke er tillagt rettskildemessig vekt, men av hensyn til forsvarlig kildehenvisning viser jeg til at det tidligere er skrevet en annen avhandling med lignende inndeling av temaet. 51 Se Wiencke (1976) s. 27, gjengitt i Rognstad (2009) s Se Rognstad (2009) s. 31 fri gjengivelse av Rognstads oppsummering. Se også Knoph 1936 s Se Rognstad (2009) s Se Røynås (2008) s og Røynås 2007 s Se Rognstad (2009) s. 345 fotnote

26 Jeg er av samme oppfatning som Røynås. Styrkeforholdet mellom opphavsmann og erverver kan være jevnbyrdig, til og med i opphavsmannen favør. Det kan forøvrig være snakk om overdragelse av rettighet mellom to profesjonelle forlag. Om det da skulle oppstå uenighet mellom partene ville det økonomiske hensynet tale for anvendelse av spesialitetsprinsippet, mens hensynet til opphavsmannen som den svak part ikke har samme relevans. En annet moment er den uforutsette teknologiske utviklingen. Selv om styrkeforholdet er jevnbyrdig eller i opphavsmannens favør, kan ikke partene forventes å ta høyde for teknologiens utvikling i all fremtid. Hvis verden igjen opplever en revolusjon når det gjelder utnyttelse av åndsverk, slik internett var, vil ikke nødvendigvis hensynet til opphavsmannen som den svake part kunne gjøres gjeldende, men det er mulig det økonomiske hensynet har relevans. Slik jeg ser det kan det økonomiske hensynet anses som et selvstendig hensyn bak spesialitetsprinsippets begrunnelse. Det personlige hensynet Et åndsverk er et resultat av opphavsmannens skapende åndsinnsats, og har normalt en særegen tilknytning til opphavsmannen. På dette punktet skiller eiendomsretten til åndsverk seg fra eiendomsretten til materielle gjenstander. Ved rettighetoverdragelse av opphavsrett kan erververens utnyttelsesform være av stor personlig betydning for opphavsmannen, både på godt og vondt. Det kan eksempelvis være svært støtende for opphavsmannen hvis verket blir misbrukt på en slik måte at det kan skade opphavsmannens omdømme. Opphavsmannen har muligheten til å ta forhåndsregler mot bruk av verket han finner støtende, men det er som tidligere nevnt ikke alltid lett å bevare oversikten over alle potensielle utnyttelsesformer i det man inngår avtale om overdragelse. Det personlige hensynet taler derfor for et særskilt vern mot uspesifiserte og uoversiktlige rettighetsoverdragelser. 25

27 Samfunnsmessige og kulturpolitiske hensyn En annen type begrunnelse for spesialitetsprinsippet er den samfunnsøkonomiske og kulturpolitiske. Rettighetene skaper incentiver for fortsatt kulturell produksjon og distribusjon. 56 Bachke hevdet at det ikke er tvil om at skapelse av åndsverk er en forøkning av samfunnets kapital. 57 Samfunnsmessige hensyn taler ikke unisont for opphavsrettslige beskyttelsesregler. Selv om opphavsrettigheter kan fremme incentiver til skapelse av åndsverk, vil den også kunne svekke slike incentiver. Rognstad fremholder at rettighetsbeskyttelsen, ut i fra et samfunnsøkonomisk perspektiv, bør strekke seg så langt at den fremmer incentiver, men ikke er så sterk at den hemmer videre utvikling. Hvor grensen skal gå er imidlertid omstridt. 58 Rognstad poengterer at opphavsrettens funksjon som incentiv til kulturell produksjon og distribusjon er for kompleks til at den lar seg bevise eller motbevise empirisk. 59 Slik jeg ser det må også de samfunnsmessige og kulturpolitiske hensyn anses som en begrunnelse bak spesialitetsprinsippet. Det er som tidligere nevnt en alminnelig oppfatning at opphavsrettslige vern i bunn og grunn er til gunst for samfunnet. Hvor streng opphavsretten bør være vil kunne endre seg i takt med den politiske oppfatningen, men lovverket vi har per i dag er i utgangspunktet ment å være i tråd med allmennhetens vilje. I den grad en kan legge til grunn at lovverket er i takt med folkeviljen, vil en også kunne legge til grunn at det, som følge av samfunnsmessige hensyn, bør eksistere en regel som spesialitetsprinsippet. 56 Se Rognstad (2009) s Se Bachke (1875), s. 4 og Se Rognstad (2009) s Se Rognstad (2009) s

28 Styrkeforholdet mellom partene Ved overdragelse av opphavsrett er det ikke uvanlig at opphavsmannen overdrar opphavsretten til profesjonelle bedrifter, gjerne veletablerte bedrifter av en viss størrelse. Opphavsmannen anses derfor ofte for å være den svake part i avtaleforholdet. Lovgiver ser ut til å ha vektlagt dette ved utarbeidelsen av lov om forfatterrett og kunstnerrett fra Som nevnt i 3.1 bygger senere lovgivning på denne loven. Hensynene bak lovgivningen fra 1893 vil derfor i stor grad være de samme som dagens lovgivning. Lovgiver uttalte bl.a. at: Trangen til deklaratoriske Beskyttelsesregler er grundet i, at Forfattere og Kunstnere maa formodes at staa som de forholdsvis uforretningskyndige overfor Forlæggeren som den erfarne Forretningsmand. 60 Styrkeforholdet mellom opphavsmann og erverver vil variere fra sak til sak. Det er imidlertid ingen underdrivelse å si at opphavsmannen typisk er den svake parten i avtaleforholdet. Opphavsmannen har ofte liten eller ingen erfaring med f. eks forlagsavtaler. Hans manglende erfaring med slike avtale kan gjøre det vanskelig å verdifeste overdragelsen, og vurdere følgende av en overdragelse. Slike rettighetsoverdragelser har også ofte langt større betydning for opphavsmannens private økonomi enn erververens. Disse kjennetegnene står i kontrast til det som anses å kjennetegne den typiske erverver. Slike rettighetsoverdragelser er normalt en del av de daglige arbeidsoppgavene for erververen, og han har normalt større ekspertise på området. Erververen opptrer typisk som en juridisk person f. eks et forlag, Tv-kanal eller som et filmstudio, og vil normalt ikke få en personlig tilknytning til overdratt åndsverk. Faren for at erverver kan utnytte sin stilling som den sterke part tilsier en regel om at opphavsmannen får beholde de rettigheter som ikke er klart angitt i avtalen. 61 Det ser ut til at styrkeforholdet mellom partene anses som en av de mest grunnleggende begrunnelsene bak spesialitetsprinsippet i juridisk teori. Graasvold, Djønne og Bing uttaler at spesialitetsprinsippet springer ut av et alminnelig ønske om å beskytte opphavsmannen pga. hans normalt svake stilling i avtaleforholdet. 62 I henhold til Rognstad er «begrunnelsen for et spesialitetsprinsipp med slikt innhold dels hensynet til beskyttelse av opphavsmannen som den presumtivt svake part i avtale om utnyttelse av åndsverket» 60 Udkast (1891) s. 68. Tilsvarende hos Bachke, 1975 s. 81og nevnes hos Sijthoff Stray, 1989 s Blomqvist (1987) s. 185 f. og Weinke, 1976 s Graasvold, Djønne og Bing (2006) s

29 4. Spesialitetsprinsippets forhold til den alminnelige avtaletolkningen Spesialitetsprinsippet som tolkningsmoment skiller seg fra alminnelige tolkningsregler innenfor avtaleretten. I den juridiske teori er det bl.a. uttalt at spesialitetsprinsippet kan siges at indebære nogen beskyttelse af ophavsmanden, som går videre end det, som følger af de almindelige aftaleretlige regler og princippet. 63 Årsaken til dette skillet er at spesialitetsprinsippet er et utslag av de særlige hensyn på området, se punkt 3.2. Som nevnt i punkt 1.1 er spesialitetsprinsippet kun en subsidiær tolkningsregel, og kommer til anvendelse hvis det materielle spørsmålet ikke kan løses etter de alminnelige reglene for avtaletolkning. Praktiske eksempler på situasjoner der spesialitetsprinsippet må vike er om det blir påvist felles partsoppfatning, ond tro eller at det eksisterer klar bransjepraksis som gir et klart svar på hvordan avtalen skal tolkes. 64 Spesialitetsprinsippets rolle som en subsidiær tolkningsregel er bl.a. illustrert i Rt s Høyesterett kom frem til at det ikke var grunn til å gå inn på spørsmålet om spesialitetsprinsippet fordi Høyesterett anså avtalen for å være klar på det omtvistede punkt. 65 En av årsakene til at spesialitetsprinsippet knapt anvendes av Høyesterett kan derfor være de øvrige tolkningsreglene i avtaleretten. Før jeg behandler spesialitetsprinsippets innhold og rekkevidde vil jeg derfor undersøke spesialitetsprinsippets forhold til de sekundære tolkningsreglene i den alminnelige avtaleretten, herunder uklarhetsregelen, minimumsregelen, samt forholdet til avtaleloven Se Koktvedgaard (2005) s Se Blomqvist (1987) s Se Rt s Skillet mellom spesialitetsprinsippet og den alminnelige avtaletolkningen er en sentral del av spesialitetsprinsippets anvendelsesområde, og har naturligvis vært gjenstand for behandling i tidligere avhandlinger se bl.a. Nicholson (2004) s og Røynås (2007) s Tidligere avhandlingers behandling av temaet er ikke tillagt rettskildemessig vekt, men av hensyn til god kildehenvisning viser jeg til avhandlinger som har disponert og fremstilt temaet på lignende måte. 28