TRONDHEIM SYMFONIORKESTER BEETHOVENS FEMTE OLAVSHALLEN TORSDAG 18. JANUAR 2018 KL. 19.30 Dirigent Solist Konsertmester Han-Na Chang Benjamin Beilman, fiolin Kreeta-Julia Heikkilä
PROGRAM Richard Strauss Don Juan, tonedikt for stort orkester, op 20 (1864 1949) Obo solo: Arnulf Johansen W.A. Mozart Fiolinkonsert nr. 5, A-dur, K 219, den tyrkiske (1756 1791) Allegro aperto Adagio Rondeax. Tempo di menuetto Allegro PAUSE L. v. Beethoven Symfoni nr. 5, c-moll, op 67, Skjebnesymfonien (1770 1827) Allegro con brio Andante con moto Allegro - Allegro RICHARD STRAUSS Den spanske forføreren Don Juan dukket for første gang opp i et spansk drama på 1600-tallet og er fremfor alt blitt kjent gjennom Mozarts opera og Molières skuespill. Ja, selv filosofen Søren Kierkegaard beskrev ham i Førførerens dagbok. Nok en fortolkning av den evige forfører hører vi i Richard Strauss tonedikt Don Juan, som er skrevet i 1888, der vi fra første tone møter en fremfusen og skamløs elsker. Strauss har latt seg inspirert av et dikt av den tyske lyrikeren Nicolaus Lenau, som har lagt poesien i Don Juans egen munn og lar ham beskrive sin rolle som forfører. Hans dyrking av kvinnen er tvangsmessig og et symbol på en ulykkelig lengsel etter et egentlig liv. Don Juans streben etter å finne en kvinne som representerer alt han forbinder med kvinnelighet, munner ut i fortvilelse. Richard Strauss musikk griper fatt i nettopp det desperate og destruktive i denne evinnelige jakten. Men det er elegant musikk Strauss gir oss. Hver fase i diktets «handling» gjenspeiles og understrekes gjennom karakteristiske motiv, og sys sammen av en melodisk og rik orkesterklang. Formen er en rondo, der det sanselige og forførende Don Juantemaet vender tilbake gang på gang.
Den første kjærlighetsaffæren i musikken er en kort flørt mellom Don Juantemaet og et kokett motiv. Den andre affæren er et lidenskapelig møte mellom strykere og solofiolin som fører ut i en glødende kjærlighetsscene. I den tredje får vi en mesterlig instrumentert kjærlighetssang for oboen. Men den som flyr høyt faller dypt. Med et heroisk tema i unisone horn kaster Don Juan seg ut i en karnevalscene og videre mot sin banemanns sverd etter å ha blitt utfordret til duell. Musikken skildrer nøyaktig dødsstøtet og Don Juans siste sukk. Komponisten uroppførte selv verket i Weimar i november 1889. MOZART Fra midten av 1700-tallet synes wienernes tørst etter det eksotiske å være uslokkelig. Byen importerte en sjiraff til allmenn beskuelse og en eskimofamilie hadde, med løfte om ikke snø og is, så gull og grønne skoger, slått seg ned i parken til slottet Belvedere. Også orienten utøvet sin forlokkelse, og for keiserdømmet Østerrike-Ungarn var Tyrkia den nærmeste porten mot øst. Pauker og cymbaler og andre slagverk karakteriserte den tyrkiske musikken, som fortsatt var en fryktet krigsmakt; klangeffekter som skulle komme til å påvirke den vestlige kunstmusikken på 1800-og 1900-tallet. Også frisyrer, mote og smykker var inspirert av sultanens harem og palass. Allerede i operaen Lucio Silla, som Mozart skrev i Milano i 1773, la han inn et tyrkisk ballettinnslag, «Le geloise del serraglio». Denne tidens populære eksotisme lånte komponisten senere til det såkalte tyrkiske avsnittet i den femte fiolinkonsertens finale med bl.a. trommeeffekter, col legno, fra strykerne. Andre eksempel på den tyrkiske innflytelsen i Mozarts musikk er operaen Bortførelsen fra Serailet og Zaide, og finalesatsen i Pianosonaten i A-dur, K 33, rondo alla turca. I den korte tiden mellom april og desember 1775 skrev Mozart fem fiolinkonserter. Det påfallende er den utviklingen av konsertformen som skiller de to første, og enklere Boccherini-inspirerte konsertene og de tre siste og langt mer krevende, især den teknisk krevende femte, som Mozart mest sannsynlig skrev til seg selv. Det inngikk i hans oppgaver som kapellmester i erkebiskop Coloredos kapell i Salzburg å skrive og fremføre fiolinkonserter, og ikke bare verker for hans favoritt instrument, pianoet. Det som skiller den siste i A-dur fra de foregående er fremfor alt solistens forhold til orkesteret. Den er mer symfonisk lagt opp, og fordelingen av det tematiske materialet er mer likelig fordelt mellom solist og orkester. Konserten i A-dur spruter av energi med kontrasterende, grasiøse temaer som går i dialog med hverandre. Det som også umiddelbart slår lytteren er den gjennomførte elegansen, og Mozarts åpenbare glede over å kunne fråtse i melodiske ideer
som aldri før. Den femte regnes for å være hans mest fullendte. Her kombinerer Mozart en fast formell ramme med temmelig frie, rapsodiske avsnitt: Et livlig innledende allegro i sonateform med uventede innfall, et lyrisk og smått melankolsk adagio som gir en fornemmelse av at konserten er en opera i konsertforkledning med den uttrykksfulle fiolinens «syngende» solo i lange følsomme linjer, og en avsluttende menuett med det innlagte alla turca-avsnittet. Alfred Einstein mente at denne fiolinkonserten ikke kunne overgås i glans, inderlighet og spiritualitet. Manuskriptet til konserten i A-dur var i mange år i den berømte fiolinisten Joseph Joachims eie, men er nå en av de mest dyrebare skatter i Library of Congress i Washington. BEETHOVEN Beethovens femte er symfonien man ikke kommer utenom. Vi tør påstå at alle kjenner hovedtemaet fra Skjebnesymfonien (dadada-daaa, dadada-daaa!), ikke minst fordi det ofte dukker opp i forkledning i andre sjangere. «Det banker på døren. Det er skjebnen som avlegger et besøk. Jeg vil gripe den i strupen. Den skal ikke makte å knekke meg!» Det er de store følelser som settes ut for orkester i denne symfonienes symfoni. Våren 2017 ba Morgenbladet i samarbeid med NRK leserne og lytterne velge hvilke orkesterverker alle burde høre. Den komponisten som fikk desidert flest stemmer var Beethoven. Foruten symfoni nr. 9 på topp kom symfoni nr. 3 og 5 inn på listens topp ti, altså en trippel trumf. Få musikkverk er omgitt av så mange legender som Skjebnesymfonien. Mer enn noe annet verk har den bidratt til bildet av den innbitte giganten i trassig kamp mot en ublid skjebne. Denne kampen har Beethoven redegjort for i det såkalte Heiligenstadt-testamentet fra oktober 1802, der humøret svinger fra dystre tanker til overbevisningen om at han har en misjon å utføre. Beethoven var jo blant de første komponister som lot musikken uttrykke alle de nyanser han opplevde i sin rike og intenst skiftende følelsesverden, noe som har gitt næring til myten om den romantiske kunstner, så guddommelig inspirert at det grenser til galskap. Beethovens femte er et dramatisert rom hvor det utspiller seg en kamp der lyset til slutt seirer over mørket. Femte symfonien, som gjerne blir sett på som en gjengivelse av dette testamentet i toner, ble påbegynt allerede i 1804 og fullbyrdet i februar 1808. Uroppføringen drøyde imidlertid til den 22. desember, da Beethoven ga et såkalt Akademi i
Theater an der Wien. Det var et omfattende program som komponisten selv dirigerte. Han medvirket dessuten som solist i sin fjerde klaverkonsert. Tiltagende døvhet plaget ham, og bedre var det ikke at hans forhold til orkestermusikerne var vanskelig og innfløkt etter en rekke uheldige hendelser. Dette tynget ham sterkt under arbeidet med denne symfonien, fordi han visste at den ville kreve mye av utøverne. Skjebnesymfonien, ja, det var Beethoven selv som karakteriserte det innledende motivet i første sats med ordene so pocht das Schicksal an die Pforte, så banker skjebnen på døren. Sammen med Eroica skulle Skjebnesymfonien bli en av de viktigste milepæler i symfoniens utvikling. Åpningsfigurasjonen er trolig det mest kjente motivet i hele den klassiske musikkarven. Det brede melodiske spenn som utvikler seg fra dette embryo, forteller om en symfonisk byggmester av enestående dimensjoner. I finalens triumfmarsj lar Beethoven pikkolofløyte, kontrafagott og tromboner slutte seg til, noe som satte en støkk i tilhørerne da verket ble spilt første gang i Theater an der Wien 22. desember 1808. Selv om innledningsmotivet består av mer enn det karakteristiske bankemotivet, er det dette som dominerer, og som vi finner igjen i både andre og tredje sats. Andre sats er rolig og inderlig, og det er først den tredje som byr på de kontraster og spenninger som andre komponister ville ha fyrt av langt tidligere. I ett mellom parti leverer dype strykere et energiladet tema med en sentral funksjon i verkets dramatisk-psykologiske oppbygging. Det rytmiske skjebnemotivet kommer igjen, nå hvisket frem av strykere og treblåsere. Til slutt stanser flyten opp. Vi vet ikke hva som skal hende videre, og holdes i spenning. Og så: over paukens dynamisk tilbake holdne rytme trer hele orkesteret inn med et storslagent tema ut fra en stigende treklang. Siste satsens triumfmarsj ser mange som et symbol på Beethovens tross og seier over skjebnen. Men det er ikke bare den musikalske substansen som endrer karakter i dette verket. Til det klassiske standardorkesteret legger Beethoven til flere nymotens instrumenter i symfonisk sammenheng: pikkolofløyten, kontrafagott, tromboner. Den lyskraften dette skapte gjorde et sterkt inntrykk på datidens publikum. Verket har uansett overlevd den voldsomme eksponeringen og beholdt sin friskhet. Thomas Ramstad
Foto: Ole Martin Wold/ Adresseavisen HAN-NA CHANG - Det var kjemi fra første takt, sier den energiske sørkoreanske dirigenten Han-Na Chang (f.1982). En entusiasme som har gått begge veier, og som endte med ansettelsen av henne som sjefdirigent i TSO fra sesongen 2017/18. Hun kan trekke veksler på sin tidligere karriere som en velrennomert cellist og solist med orkestre som New York Philharmonic, London Symphony Orchestra, l Orchestre de Paris, Philadelphia Orchestra og Cleveland Orchestra, noe som gir henne en dobbel dybde som dirigent. Han-Na Chang har dirigert Staatskapelle Dresden, Göteborg Symfoniker, Kgl. Filharmonikerne i Stockholm, Oslo-Filharmonien, Radiosymfonikerne i Köln, Bamberger Symphoniker, Philharmonia Orchestra, Royal Liverpool Philharmonic, Seattle Symphony og Tokyo Symfoniorkester samt symfoniorkestrene i Chicago, Cincinatti, San Francisco, Montreal og Boston. For å nevne noen. Listen begynner etterhvert å bli lang. Beethoven og Brahms selvfølgelig, men også verkene fra overgangen mellom romantikk og moderne klassisk musikk står henne nær, ikke minst Mahler. Hvem husker ikke hennes uforglemmelige tolkning av hans ande symfoni som åpnet sesongen i høst. Han-Na Chang ønsker å bygge gro mellom det gamle og nåtidens friske blikk på klassisk musikk. - Musikk handler om instinkter og følelser, det er ikke først og fremst en intellektuell øvelse. Jeg har en klar visjon om verket jeg skal dirigere. Dessuten liker hun å være en del av det hun kaller en revolusjon for kvinnelige dirigenter. Samarbeidspartnere
BENJAMIN BEILMAN Den unge amerikanske fiolinisten Benjamin Beilman har en raskt stigende stjerne blant en ny generasjon musikere. Han er blitt rost opp i skyene av anmeldere i aviser Washington Post og New York Times. «Fremragende teknikk, en subtil tone og et stort alvor forklarer hvorfor han har kommet så fort.» Sesongen 16 17 var Beilman tilbake i Philadelphia Orchestra med Prokofjevs første fiolinkonsert. Han var solist med Chicago Symphony i deres ny-musikkserie, og debuterte med San Francisco Symphony. Han hadde sin europadebut med City of Birmingham Symphony, og på Dvorák Festivalen i Praha. I mars 2016 kom hans første CD på Warner Classic med verker av Schubert, Janácek, og Stravinskij. Forrige sesongs store begivenhet var urpremieren på en ny konsert skrevet for ham av Edmund Finnis med London Contemporary Orchestra. Andre konserter i Europa var med London Chamber Orchestra samt recitaler i Louvre i Paris, Wigmore Hall, samt på festivalene i Verbier og i Aix-en-Provence. Beilman har vært solist på Unge konsertartisters festival i Tokyo og Beijing. Han er vinner av førsteprisen i Montréal International Musical Competition i 2010. I 2014 mottok han det prestisjetunge Borletti-Buitoni Trust Fellowship. NESTE KONSERT OLAVSHALLEN TORSDAG 25. JANUAR 2018 KL. 19.30 MØRK & ELGAR Dirigent Solist Han-Na Chang Truls Mørk, cello Elgar Cellokonsert Sjostakovitsj Symfoni nr. 8
Les mer på www.tso.no FOTO Halvdan: Brynjar Erdahl / TSO: Sven Erik Knoff en flunkende ny festival for et voksent publikum! ROYAL GARDEN OG OLAVSHALLEN 29. JANUAR 2018 kl. 10.00 17.00: foredrag - kulturelle innslag - gastronomisk påfyll - stands - sosialt samvær Astrid Nøklebye Heiberg Marvin Wiseth Aksel Fuggeli Audun Myskja Jovan Pavlovic Kruttrøyk og kamfer Ove Bjørken Bit for bit med Martin Lingås Litteraturhuset SeniorSmart Stiftelsen Norsk Luftambulanse Å rede for framtiden kl. 18.00: festkonsert i olavshallen Trondheim Symfoniorkester med Halvdan Sivertsen Trondheim Vokalenseble Konferansier: Marianne Meløy Billetter fås kjøpt i Olavshallens billettluke, tso.no og Billettportalen. Festkonsert: kr 250 Foredrag og lunsj: kr 550 Halvdagspass kl. 10.00 13.00/13.00 17.00: kr 250 Foredrag, lunsj og festkonsert: kr 750 Foredrag, lunsj, festkonsert og middag: kr 1050